Grunnen til at jeg kaller det her kapittelet for Titanic, det er fordi at jeg husker at jeg var og så den filmen, på Klingenberg, (like etter at den hadde hatt premiere vel), med ei dame, som jeg hadde møtt, på Valentinos.
En gang som jeg hadde vært der, sammen med Pia og Axel.
Og for å finne ut når dette var, så må jeg søke litt på nettet.
Det var ihvertfall mens jeg jobba på Rimi Bjørndal, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg så på Wikipedia nå, at Titanic, den ble utgitt i 1997.
Og jeg tror at da jeg var og så den filmen, på kino, med hu ‘bygde-dama’, fra Titanic, det må vel ha vært ganske tidlig i 1997.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For Axel og jeg, vi hadde vel vært hjemme hos Pia, i Tromsøgata.
Kanskje i nyttårshelgen 1997, eller noe sånt?
Like etter det slektstreffet, hos onkel Runar, i Son?
Noe sånt.
På Valentinos, så traff vi Marianne Hansen, fra Rimi Nylænde.
(Jeg jobba jo på den her tida på Rimi Bjørndal.
Så jeg så jo ikke hu så ofte, på den her tida).
Men hu begynte nesten å sikle, da jeg introduserte henne for Axel da, (husker jeg).
(For vi måtte dra på Valentinos, siden Axel var en attpåklatt, da.
Så han kom nok ikke inn på steder med 20-års grense).
Og Pia likte vel ikke det, da.
At hu Marianne Hansen liksom sikla på Axel, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg møtte ei ganske høy dame der.
Som pleide å gå med trange, hvite klær, vel.
Og som var fra Trøgstad eller et annet sted i bygdene utafor Oslo, husker jeg.
Og Pia sa ting til meg, som at, ‘jeg tror hun vil at du skal prate til henne’, osv.
Så det ble litt rart, husker jeg.
At Pia gikk så nærme.
For jeg hadde jo pult hu So What-dama en hel natt, ikke så utrolig lenge før det her, liksom.
Så jeg var jo ikke så desperat, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da Axel, Pia og meg, gikk fra Valentinos der.
Hvis ikke det her var en tidligere gang, som vi var på Valentinos.
For vi var en gang på Valentinos, mens jeg fremdeles bodde på Ungbo vel.
Men Pia bodde i Tromsøgata, vel.
Noe sånt.
Og da, så satt Axel og jeg, ikke så langt unna dansegulvet, på Valentinos der.
Og da, så skulle jeg bare snakke til ei ung dame, som satt der.
Og da begynte Axel å bli aggressiv, husker jeg.
Og sa til meg det, at ‘det her er mitt territorium, Erik’.
(Noe sånt).
Og hu unge dama, hu begynte jo å skræve skikkelig, under bordet der.
For å liksom roe ned både Axel og meg samtidig, da.
(Noe sånt).
For hu liksom gnidde et bein mot Axel og et bein mot meg, da.
Men hva Axel mente med at ‘det her er mitt territorium’, det veit jeg ikke.
Mente Axel at Valentinos var hans territorium?
Mente Axel at Oslo var hans territorium?
Mente Axel at hu dama var hans territorium?
Mente Axel at jeg var der, bare for hans skyld?
Mente Axel at jeg liksom bare skulle bli dratt med av han og Pia, på Valentinos, for at Axel skulle komme inn, (eller noe), og så bare sitte der og se dum ut?
Nei, det her ble rimelig rart, husker jeg.
Så hva Axel mente, det veit jeg ikke.
Men han gikk jo på spesialskole, i mange år, så jeg syntes nok at det var vanskelig å vite, hvordan jeg skulle ta det her, da.
Så jeg har ikke tatt det opp det her med Axel seinere, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det var ihvertfall sånn, at en av de første gangene, som Axel, Pia og jeg, gikk fra Valentinos, (husker jeg).
(Som muligens kan ha vært en gang, som jeg lurer på om jeg gjenkjente fotballspilleren Erik Mykland der.
Det er mulig).
Så var jeg ganske full, husker jeg.
Og av en eller annen grunn, så begynte jeg å bable om den gangen, som jeg hadde hatt sex med hu Kari fra NHI, på Frelsesarmeen sitt hybelhus for damer, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 2), da.
(Til Pia og Axel, da).
Bare for å ha noe artig å fortelle om, vel.
(Noe sånt).
Men jeg tror ikke at Pia og Axel sa så mye da, etter at jeg hadde fortalt den her historien vel, (hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg fikk vel telefonnummeret, til hu her bygde-dama vel, og ringte henne, og hu ville bli med å se Titanic da, (husker jeg).
Og det var samme dag, som jeg hadde tannlegetime, hos onkel Runar, i Son, (husker jeg).
Og det må ha vært etter at jeg skrota HiAce-en.
For jeg husker at jeg tok toget inn til Ås, da.
(Og dette må vel ha vært en tannlegetime, som onkel Runar og jeg hadde avtalt, på det slektstreffet, i romjula 1996, i Son vel).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo nettopp tatt lappen.
Og jeg måtte skrote HiAce-en fordi at jeg ikke hadde hatt råd til å beholde den.
Likevel så begynner onkel Runar å spørre meg om jeg sparer, osv.
Og jeg var stressa, for jeg skulle rekke den date-en, med hu bygde-dama, da.
Så jeg lurte på om jeg skulle ta drosje, tilbake til Oslo, for å ikke komme for seint, da.
Men det ble til at jeg tok toget, da.
Og mens jeg satt i tannlegestolen, hos onkel Runar der.
Så hørte jeg det, at Susanne, (mener jeg at det må ha vært), dukka opp, på kontoret til onkel Runar der.
Men onkel Runar sa ikke til meg, at Susanne var der, da.
(Susanne ble vel konfirmert, i 1993, (mens jeg var i militæret), hvis jeg har skjønt det riktig.
Så hu var vel atten år, (eller noe sånt), på den her tida.
Så hu burde vel klare å si hei, skulle man vel tro).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på toget tilbake til Oslo.
Så lurer jeg på om jeg så Susanne der og.
Og at hu satt ikke så langt unna der jeg satt.
Men jeg er ikke helt sikkert.
Hu sa ikke hei, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg møtte hu bygde-dama, ved Oslo S, (eller noe sånt).
(For hu hadde bil, og parkerte like ved Plata der da, husker jeg).
Så dro jeg henne med, på den kafeen, i Lille Grensen.
Der hvor Axel hadde dratt meg med, for å møte hu Heidi fra Nesodden, et halvt år tidligere, (eller noe sånt vel).
(Cafe Leonel, heter vel det stedet).
Men hu bygde-dama, hu likte seg ikke på Cafe Leonel da, (husker jeg).
(Av en eller annen grunn).
Så vi dro derfra, og til Klingenberg, da.
(Og satt heller og venta der litt.
Mens jeg prøvde å prate litt med henne, vel.
Men praten fløyt vel ikke så lett, tror jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at vi hadde sett Titanic, så fulgte jeg hu bygde-dama, gjennom Karl Johan, og ned til Plata, hvor hu hadde parkert bilen sin, da.
Hu spurte meg om hu skulle kjøre meg hjem, (til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen).
Men det ble litt flaut, syntes jeg.
Jeg hadde jo nettopp hatt bil selv og.
Så det hadde blitt litt trist, syntes jeg, da.
Da var det bedre å gå hjem, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter det her, så avtalte jeg det, å møte hu bygde-dama, på Valentinos, på en torsdagskveld, (eller noe sånt), var det vel.
Jeg dro dit rett etter jobben, (mener jeg å huske).
Og hu møtte opp der, sammen med en venninne, husker jeg.
Og de to, de bare marsjerte forbi meg, og inn på doen der da, husker jeg.
(Som om de var med i noe slags nazi-hird, eller noe sånt).
Og det syntes jeg at ble så rart, husker jeg.
Så jeg bare slang meg ned, på en ledig barkrakk, på Valentinos der, husker jeg.
(Ved siden av noen folk jeg ikke kjente der, da.
Blant annet ei ung dame, mener jeg sånn vagt å huske).
Og kjøpte meg en halvliter der, da.
Og lot som at jeg ikke kjente de her rare damene, da.
Og når de her Hitler-damene, kom ut fra doen igjen.
Så bare satt jeg langs bardisken der, og så på dem, da.
Mens de gikk ut fra Valentinos, da.
For dem oppførte seg så rart, de her damene, så jeg ble flau liksom, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en lørdag, etter det her.
Så skulle jeg vel møte hu bygde-dama, på Valentinos igjen, tror jeg.
Og da ble Axel med, da.
Og det varte og rakk, og hu bygde-dama dukka ikke opp, da.
Men noen sa til meg det, at hu satt inne på Stedet der, (var det vel).
På den andre sida av gata, fra Valentinos der, da.
Og da, så gikk jeg bort, til der hu satt, da.
Og hu satt der i en gruppe, på to kraftige karer og to damer, (ved et bord), da.
(Noe sånt).
Og jeg bare prata til henne, (etter å ha stått og sett på dem en stund), for jeg hadde jo en avtale med henne.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så hvorfor hu satt sammen med to kraftige karer på Stedet.
Når hu egentlig skulle møte meg, på Valentinos.
Det veit jeg ikke.
Men hu gikk seinere og prata med Axel, inne på Valentinos, mener jeg å huske.
Og sa noe om meg, vel.
Men hva hu sa, det fikk jeg ikke helt med meg.
Men etter det her, så så jeg vel aldri noe mer, til hu her bygde-dama, vel.
Og det var nok like greit.
For hu skjønte jeg ikke noe av, for å si det sånn.
Hu syntes jeg at det var rimelig vanskelig å prate med, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg lurer på om det kan ha vært på vei hjem fra den her byturen.
Mens Axel og jeg, gikk bort Torggata der.
At vi møtte Marianne Hansen og ei venninne av henne.
(Ikke så langt fra Glassmagasinet der, vel).
Og da prøvde Marianne Hansen seg på Axel da, (som hu hadde sikla på, inne på Valentinos, noen uker tidligere da), husker jeg.
Og da sa Axel det, at ‘jeg har dame jeg’.
(Nemlig Barbie-Heidi da, som han var sammen med, på den her tida).
Og da svarte Marianne Hansen det, (husker jeg).
At, ‘suger a da, jeg svæljer og jeg’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og så ville vel Axel gå gjennom Grubbegata der, på vei hjem vel.
(Jeg likte vel ikke å gå den veien.
For da måtte jeg gå forbi Lassen frisør.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
Og jeg likte ikke det navnet.
Etter Brighton-turen, i 1985, da jeg måtte dele rom med en Lassen, fra Østfold.
Etter å ha først delt rom med Fredrik Axelsson, fra Gøteborg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I Grubbegata, så var det mørkt.
Og det pågikk også noe slags veiarbeid, vel.
Så jeg falt plutselig, og slo det venstre kneet mitt, som jeg nettopp hadde operert da.
Så jeg fikk liksom et ekstra sår, oppå operasjonsarret, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens Axel og jeg tråkla oss gjennom regjeringskvartalet der.
Så nevnte jeg for Axel at noen sånne tjukke stolper, (var det vel).
Som stod rundt regjeringsbygningene der.
Det var det samme som Blitz hadde laget.
(Og som det hadde stått om i avisene, noen år tidligere vel).
For å beskytte seg mot bilbomber, osv.
(Da Blitz murte fast noen sånne tønner, utafor Blitz-bygningen, noen år før det her, da).
Så de hadde egentlig beskyttelse mot bilbomber, i regjeringskvartalet, allerede i 1997, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Og mens jeg prata om det her, til Axel.
Så var det to edru folk, i femtiåra, (eller noe), som stod i den mørke gata der.
Og liksom fulgte med på hva vi prata om, da.
(Hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn en gang.
Som Axel og jeg var på Valentinos, (husker jeg).
At Axel dreiv og sa ganske høyt, til noen folk der.
At han var den med utseendet, og jeg var den med hjernen.
(Noe sånt).
Men da kunne Axel like gjerne ha spytta på meg, husker jeg, at jeg syntes.
For da sa han jo at jeg var stygg, liksom.
(Og jeg mener også at jeg overhørte det, at det var ei dame, inne på Valentinos da.
Som sa noe sånt, som at ‘jeg syntes at han andre så bra ut også jeg’, (eller noe).
Noe sånt).
Men Axel, han var jo fortsatt en tenåring da, (på den her tida).
Så det var ikke sånn at jeg tok opp det her med han, seinere, når vi begge var edru, liksom.
(For jeg hadde vel mye å gjøre også, på den her tida, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på den her tida.
Så sa Axel også til meg, noe sånt, som at han syntes det, at jeg var flink.
Siden jeg hadde klart å lære han noe matte, det året, som jeg leide et rom, av faren og stemora hans, på Furuset.
(Altså studieåret 1990/91.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Så Axel mente det da, at hvis han ble suksessfull, og fikk seg et stort firma, og sånn.
Så skulle jeg få lov å jobbe med regnskap og sånn, for han, da.
Så jeg som var den dyktige NHI-studenten, (som hadde funnet opp et, mer eller mindre, genialt kryssord-program, osv.).
Og som var så flink på skolen at jeg var kom inn på samarbeidsavtalen, mellom Vestfold og Buskerud, det året jeg var russ, i Drammen.
Og som var heimevernsmann og butikkleder i Rimi.
(Og op på #quiz-show).
Jeg skulle liksom bli ‘undersotten’ til spesialskoleeleven, da.
(Og ikke omvendt).
Nei, da er noe galt, mener jeg.
(For da blir det jo Bakvendt-land og Molbo-land).
Men hva det var, som Axel tenkte på da, det veit jeg ikke.
Men det er nok ikke så lett, med spesialskoleelever, da.
Det var kanskje dumt, av Pia, å begynne å ta med Axel ut på byen.
Noe hu gjorde så tidlig som i 1992, da vi var i middagsselskap, hos en venn av tante Ellen, på Grunerløkka.
Helgen før jeg var statist, i filmen Secondløitnanten, da jeg var i Geværkompaniet, høsten 1992.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).
For Axel, han var jo født i 1978.
Så han var jo bare 13-14 år, da Pia begynte å ta han med ut på byen.
Så det var vel kanskje ikke så smart da, med tanke på at Axel gikk på spesialskole, de 7-8 siste årene vel, av barne og ungdomsskolen, (på Majorstua der), da.
Det er mulig.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ove, han kjente også ei bygde-dame, husker jeg.
En av de første gangene, som jeg var på besøk, hos han.
(I Oslo-leiligheten til onkel Runar, da).
Så hang det ei pen dame, i stua hans, (av en eller annen grunn).
Ei som prata veldig pent, (og sånn), da.
Det her var kanskje ei venninne av Heidi, (eller noe sånt).
(Hva vet jeg).
Og etter at hu bygde-dama gikk inn på rommet til Heidi da, (eller noe sånt).
Så spurte Ove meg, ‘prøv å gjett hvor hu dama er fra’.
Og da svarte jeg det, at jeg ikke hadde peiling, da.
Eller om jeg svarte Oslo Vest, (eller noe sånt).
‘Indre Østfold’, svarte Ove da, (husker jeg).
Og det ble jo litt komisk da, (husker jeg).
Siden hu dama prata så pent og sånn, da.
Nesten som om hu var dattera til Kåre Willoch, (eller noe sånt), da.
(For å overdrive litt, men likevel).
Men hva hu fine Østfold-dama gjorde der.
Det veit jeg ikke.
For jeg var nok litt knytt, under det her besøket, da.
For det var sånn, at jeg bare hadde med Ove å gjøre, en håndfull ganger, på 90-tallet, da.
Så jeg visste liksom aldri hva jeg kunne forvente, da.
De få gangene, som jeg traff Ove, (på 90-tallet), da.
For på den tida, som jeg møtte Ove mest, borte hos Ågot, (på 80-tallet).
Så var Ove en nærsynt gutt, som pleide å sitte med trynet sitt, oppi noen Donald-blader, da.
Mens ut på 90-tallet, så var jo Ove en ung mann, som bodde i hovedstaden, da.
(I sin rike far sin leilighet der).
Og som hadde bodd et år i USA, (og sånt), da.
(Og muligens et år i Australia, og).
Og som kjente mange folk i Son osv., et sted som ikke lå så langt unna Oslo, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en annen gang, som Ove ville møte meg.
(Noe som skjedde cirka en gang i året vel, på slutten av 90-tallet).
Så ville Ove på Underwater Pub da, husker jeg.
(En pub som ligger i det samme nabolaget, som jeg bodde i, i Rimi-bygget, da).
Og mens vi satt i kjelleren der.
Så ble jeg veldig knytt igjen, husker jeg.
For Ove møtte to kamerater der, som satt seg ved det samme bordet, som oss, da.
Og så begynte Ove å fortelle de verste ‘røverne’ da, (som han kalte det).
Ove fortalte om masse ungjenter, som han hadde pult da, ute i Follo, da.
En gang hadde han pult ei jente på rommet hennes.
Og mens han fortsatt hadde ståpikk.
Så hadde han gått naken inn på kjøkkenet og møtt faren hennes der, da.
Og så hadde Ove gått tilbake på rommet til dattera igjen og fortsatt å ta henne bakfra, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Ove fortalte også at han en gang hadde tatt ei sånn ungjente bakfra, på rommet hennes, da.
Og så hadde han sagt sånn ‘no hands’, osv.
Og tulla med henda sine, i lufta, bak hue, på hu kåte Follo-jenta, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og sånn fortsatte Ove, da.
I en halvtime eller time, da.
(Noe sånt).
Men jeg selv, jeg gadd ikke å fortelle noen sånne sex-historier, da.
For jeg ville ikke at de skulle bli spredd, i hele min fars slekt liksom, da.
For jeg prøvde jo liksom å kutte ut min fars slekt, etter omsorgssvikten på 80-tallet, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og dette var nok på den tida, som jeg jobba, som den eneste assistenten, på Rimi Bjørndal, tror jeg.
(Altså under andre halvdel av 1997, da).
For jeg husker at Ove sin ene kamerat.
(Som også satt ganske stille der vel.
Ihvertfall iforhold til Ove).
Han begynte å ‘bable’ om det, at han trengte å få seg en jobb, i Oslo, da.
(Ved siden av noe studier, eller noe sånt, vel).
Og da, så nevnte jeg det, da.
At jeg var nestsjef, på Rimi Bjørndal, og at vi trengte folk der, da.
Så jeg fikk navnet og telefonnummeret, til han ‘Ove-kameraten’, da.
Og snakka så med butikksjef Kristian Kvehaugen, om han Ove-kameraten, på jobben, på Rimi Bjørndal, da.
Og Kristian Kvehaugen, han skulle ringe han Ove-kameraten og prate med han om jobb, da.
Men så ble det til, at han Ove-kameraten ikke skulle jobbe på Rimi Bjørndal likevel, da.
(Av en eller annen grunn).
Og da følte jeg meg litt dum, husker jeg.
Siden Oves kamerat, ikke ville ha en jobb likevel, da.
Så jeg mista nesten litt ansikt, i Rimi da, (kan man vel kanskje si), på grunn av Ove sin kamerat, som skifta mening hele tida, da.
(Angående om han ville jobbe på Rimi Bjørndal, eller ikke, da.
Så det med han kameraten til Ove, det var ikke så utrolig artig da, husker jeg.
Så han var liksom ikke som en seriøs person da, (kan det vel kanskje virke som).
Ove og kameratene hans, de var kanskje mer som noen ‘tøyse-gutter’, som bare skulle ha det morsomt, da.
Og som sikkert hadde rike foreldre og sånn, da.
Og som levde livets glade dager, da.
Og som vanlige folk, (som Rimi-ledere, som meg), nok ikke kunne stole så mye på, da.
(Noe sånt).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også det, at en gang, som Ove, var på besøk, hos meg, i Rimi-leligheten min.
Så fortalte han om en episode, fra da han var student, et år, i Australia, (må det vel ha vært).
Ove fortalte at han og ei asiatisk dame, hadde vært aleine hjemme, i campus-bofelleskapet, en kveld, da.
Og så hadde Ove begynt å pule, med hu asiatiske dama, (som var fra filipinene, eller noe, vel), på rommet hennes, (eller noe), da.
Og da, når de andre kom hjem.
Så hadde Ove begynt å strippe og sånn, for at de andre der ikke skulle skjønne, at hu filipinske dama, satt naken, inne på rommet hans, (eller noe sånt), da.
Og Ove, han hadde da begynt å drikke og feste, sammen med de andre i student-bofelleskapet der, da.
Og helt på slutten av kvelden, etter mange timer.
Så hadde Ove gått inn på rommet sitt igjen, da.
Og da hadde hu filipinske dama sitti der enda, da.
Like naken da, (var det vel), inne på rommet til Ove, da.
Og vært redd for at de her bofelleskap-vennene deres, skulle oppdage det, at Ove og henne hadde hatt sex, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ove fortalte også det en gang, (da han var på besøk, i Rimi-leiligheten min), husker jeg.
At han var i sin mest seksuelt aktive alder, men at han ikke hadde dame.
Og at han opplevde dette som strevsomt, da.
(Men jeg sa ikke noe, da.
For jeg syntes at det ble litt ekkelt, å prate for mye, med min yngre fetter, om sex og sånn, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, (eller om det var under det samme besøket).
(For jeg bodde i Rimi-leligheten der, fra januar 1996 til september 2004.
Så jeg bodde der i over åtte år, da.
Så selv om Ove ikke var på besøk hos meg, mer enn en gang i året, kanskje.
Så ble det en del besøk tilsammen likevel, da).
Så sa Ove det, at han kjente mange single damer, som vanka, på So What, da.
(Hvor han selv også vanka da, fortalte han.
Selv om jeg bare traff han der, en gang vel.
Ut på 2000-tallet en gang, må det vel ha vært.
Selv om So What vel var det nærmeste jeg hadde et stamsted, i Oslo, da.
Ved siden av Studenten kanskje, hvor jeg pleide å gå ut, hvis jeg skulle feste sammen med Axel, da).
Så Ove, han kunne introdusere meg, for noen av hans single dame-bekjentskaper, på So What da, sa han.
Men jeg var litt skeptisk til det her da, (husker jeg).
For jeg ville liksom ikke være avhengig av min yngre fetter, for å få tak i damer da, (for å si det sånn).
For det ville vært litt ydmykende da, syntes jeg.
(Og jeg ville liksom ikke at Ove skulle få noe slags ‘grep’ på meg, da.
Gjennom noen damer han kjente, da).
Og jeg prøvde jo egentlig å kutte ut min fars slekt, etter omsorgssvikten, på 80-tallet, også.
Så jeg takket nei til det tilbudet fra Ove, om å bli kjent med masse single Follo-damer, (må det vel ha vært), som vanka, på So What, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
