Stikkord: Vanja Bergersen (fra Rimi Bjørndal)
-
Min Bok 5 – Kapittel 257: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXX
En gang, et par år før årtusenskiftet, (må det vel ha vært).
Så dro David Hjort, (og noen av kameratene hans), meg med på Valentinos, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det som var rart, (husker jeg).
Det var at ihvertfall en av dørvaktene der, (på Valentinos), var fra Bjørndal.
Dette var en innvandrer-ungdom, som var litt mørk i huden, (husker jeg).
Så han var vel fra midt-Østen, (eller noe sånt), tror jeg.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg advarte mot han Valentinos-dørvakten, og en neger vel, (muligens han som het Muhammed og som seinere sa at han hadde blitt skutt i beinet, på den tida jeg jobba der, som låseansvarlig, fra 2002 til 2003), på et personalmøte, på Rimi Bjørndal, (på den tida jeg jobba der, som assisterende butikksjef, fra 1996 til 1998).
(Siden disse to hadde stjålet.
Eller hadde gjort noe annet, som gjorde at de ikke lenger fikk lov til å handle, på Rimi Bjørndal, da).
Og da sa jeg, (på det personalmøtet), at han ene var fra Afrika og at han andre var fra Asia, (husker jeg).
Men da mente Vanja Bergersen, (som var adoptert fra Korea vel), at han Valentinos-dørvakten ikke var fra Asia, da.
Men det er forskjell på Midt-Østen og Det Fjerne Østen, (som vel Vanja Bergersen er fra), mener jeg.
(Selv om jeg ikke sa det, på dette personalmøtet.
Jeg ble bare litt paff, vel.
(Da hu Vanja Bergersen protesterte, mener jeg).
For jeg visste ikke hvordan jeg skulle forklare det om Midt-Østen og Det Fjerne Østen (på den her tida), da).
Men Midt-Østen ligger jo også i Asia, liksom.
Mener jeg å huske, (fra geografi-timene osv.), ihvertfall.
Selv om det kanskje hadde vært riktigere, å gitt han Valentinos-dørvakten signalementet ‘orientalsk’, ‘østlig’ eller ‘mongolsk’, (eller noe lignende).
Det er mulig.
Men jeg var ikke så vant til å gi signalement, (på mørkhudede), da.
Så jeg sa bare: ‘En fra Afrika og en fra Asia’, da.
(Noe sånt).
Jeg kunne jo ha sagt at det var en neger og en svarting, for eksempel.
Men jeg prøvde vel kanskje å være litt politisk korrekt, (eller hva man skal kalle det), da.
(Noe sånt).
For jeg hadde jo også en søster, (nemlig Pia).
Som hadde sagt til meg det, mens vi bodde på Ungbo, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
At negre ikke likte å bli kalt negre.
Men at de ville bli kalt ‘afrikanere’, da.
Så det var kanskje derfor at jeg sa ‘en fra Afrika’, og ikke ‘en neger’, da.
(Som kanskje var vanligere å si, på den her tida).
Og når jeg først sa ‘en fra Afrika’, om negeren.
Så ble det vel bare til det, at jeg også sa ‘en fra Asia’, om han østlige, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, da jeg prøvde å få han Valentinos-dørvakten, til å gå ut av butikken, (må det vel ha vært).
(Siden han var ‘bannlyst’, fra å handle der, da).
Så ble det mer eller mindre slåsskamp, mellom han Valentinos-dørvakten og meg.
(Like ved der fruktdisken var, på Rimi Bjørndal, på den her tida).
For han Valentinos-dørvakten fløy på meg, og reiv i Rimi-skjorta mi, (eller noe lignende), sånn at den gikk ut av buksa, (husker jeg).
(Sånn at jeg liksom måtte trykke skjorta ned i buksa igjen da, husker jeg).
Dette var vel rundt 1997 en gang, tror jeg.
Og jeg måtte ringe politiet, (husker jeg), for han Valentinos-dørvakten.
(Som var der sammen med noen kamerater, vel).
Han nekta å gå ut av butikken, da.
(Sånn som jeg husker det nå, ihvertfall).
Men politiet brukte lang tid, på å komme seg til butikken, fra politistasjonen, på Manglerud.
(Det tar egentlig bare cirka ti minutter, å kjøre, fra Manglerud til Bjørndal.
Og det tar sikkert enda kortere tid, med politisirener.
Men disse politifolka, de brukte kanskje en time, (eller noe lignende), på å komme seg til Bjørndal, da.
Så når de dukka opp, så var situasjonen liksom normalisert.
Disse innvandrerne hadde gått ut av butikken, for lenge sida.
Og jeg hadde fortsatt på den vanlige jobbinga, da.
Og jeg hadde vel ikke så lyst til å kaste bort mer tid, på dette.
Så jeg så bare til politiet, at de bare kunne glemme det, da.
(Noe sånt).
Siden at disse ungdommene jo hadde forlatt butikken.
Og siden at jeg kanskje hadde vært litt brysk mot dem.
Når jeg skulle hive dem ut.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det må vel ha vært assisterende butikksjef Irene Ottesen, som hadde fortalt meg det, at disse to kara, (han afrikaneren og han Valentinos-dørvakten), var bannlyst, da.
(Noe sånt).
Men det ble til at det var jeg, som informerte de andre ansatte om dette, (at disse to nevnte utlendingene var bannlyst), på det nevnte personalmøtet, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Fra inne på Valentinos der.
(Denne kvelden).
Så husker jeg det.
At David Hjort sin kamerat Bjørn Erik.
(Han som jobba på Elkjøp Storo.
Ihvertfall ifølge David Hjort).
Han begynte å ‘bable’ om det.
(Av en eller annen grunn).
At det var greit å sjekke opp søtten år gamle damer.
Hvis det bare var for å ha sex med dem.
(Noe sånt).
Uten at jeg vet hvorfor han begynte å bable, om det her.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 53: Storefjell
På Storefjell, (som ligger like ved Geilo, var det vel), så ringte søstera mi meg, husker jeg.
Og hu fortalte det, at mora mi hadde fått kreft, husker jeg.
(Nemlig brystkreft, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde begynt å festrøyke, husker jeg, etter at jeg ikke fikk Rimi Munkelia-jobben.
Noe David Hjort sin kamerat, Roger fra Sagene vel, hadde kommentert, husker jeg.
En gang jeg var ute på byen med David Hjort, vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at Irene Ottensen var på seminaret der.
Og etter den første dagen, med seminar-timer, så satt jeg og kjederøyka omtrent vel.
Og det satt en kar der, som jeg ble introdusert for vel.
Og som het Arne Risvåg, husker jeg.
Og som var butikksjef i det samme distriktet sm meg, vel.
(Han var butikksjef på Rimi Karlsrud, året etter ihvertfall, mener jeg å huske).
Og han hadde nettopp vært i Liverpool, mener jeg å huske, og sett Merseyside-derbyet, da.
Og da kunne jeg, (som holdt med Everton), mobbe han litt, da.
For det derbyet hadde vel Everton vunnet, etter en scoring av Kevin Campbell, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg møtte Liv fra Rimi Karlsrud der, (som da hadde blitt butikksjef, på Rimi Grenseveien, vel).
(I baren nærmest seminar-salen vel).
Og jeg spurte henne om ikke Magne Winnem var en ok kar, (eller noe sånt).
(Hennes tidligere sjef, da).
Men da reagerte hu Liv fra Rimi Karlsrud som om hun hadde blitt stukket av en veps nesten, (vil jeg si).
For hu likte ikke Magne Winnem da, for hu skreik nesten ‘nei’, da jeg spurte henne om ikke han var en ok sjef, (eller noe sånt), da.
Men hu fortalte ikke hvorfor, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I diskoteket der, utafor dansegulvet, så ble jeg stående og prate litt, med ei svensk butikksjefdame, som jobba i Oslo Vest, husker jeg.
Hu fortalte, (da jeg spurte), at hu ble litt mobba siden at hu var fra Sverige.
Spesielt ungene var ille, mente hu.
Og regionsjef Jon Bekkevoll, han stod også i nærheten av meg, i diskoteket der, på fredagen, mener jeg å huske.
Uten å si så mye vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at alle vi butikksjefene som var der.
(Vi var vel bortimot 200 butikksjefer der vel.
Hvis jeg skulle tippe.
Det var butikksjefer fra hele Østlandsområdet, vel).
Vi fikk hver vår ganske dyre Vegard Ulvang-genser.
Som jeg ga til Axel når jeg kom hjem, husker jeg.
For jeg har allergisk hud da, (sa en lege i Svelvik en gang, ihvertfall).
Ihvertfall så klør jeg fælt av ull, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pringles var også nye i Norge, på den her tida.
Og fikk masse vareprøver på Pringles og sånn, da.
Noe som jeg ga en del av til søstera mi, da jeg kom tilbake, til Oslo.
Og Pringles-dama, hu sa også det, at de hadde skrevet ‘potetgull’, på Pringles-pakkene.
Altså at de brukte Maarud sitt varemerkenavn, da.
Og han, (tidligere), butikksjefen fra Rimi Nordstrand, (Geir vel).
(For Elisabeth Falkenberg, (som ble butikksjef på Rimi Nordstrand, etter Geir vel.
Hu var ikke der da, sånn som jeg husker det, ihvertfall.
Så hu hadde nok begynt å jobbe på Hakon sitt grossistlager på Skårer, på den her tiden, hvis jeg skulle gjette).
Som hadde vunnet Gøteborg-tur, til friidretts-VM der.
Da jeg jobba min første ledervakt, utafor Rimi Nylænde.
Han husker jeg at brølte, inne i seminar-salen der, at han var lei av ‘denna sure kremen’.
Og det var Pringles Sour Cream and Onion da vel.
Så rømme ble til sur krem.
Det var kanskje Geir fra Rimi Nordstrand, som Henning Sanne hadde i tankene, da han sa at Rimi-butikksjefer var harry, (eller noe lignende da).
Det er mulig.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg måtte dele rom med Kristian Kvehaugen, husker jeg.
Og han klagde på at jeg brukte lang tid på badet, (husker jeg).
For jeg barberte meg, pussa tenna og dusja da, om morgenen da.
Og det hadde jeg aldri hørt før, at jeg brukte lang tid på badet, husker jeg.
Så det var nytt for meg, da.
Men det var kanskje Kristian Kvehaugen som ikke hadde så god hygiene.
Det er mulig.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På lørdagen, så måtte vi ut, på noen aktiviteter, i området rundt hotellet der, (husker jeg).
Og Monika, som var butikksjef på Rimi Nylænde før meg.
Hu kan jeg kalle Audi-Monika, for hu kjørte Audi, husker jeg.
Audi-Monika, hu ble kalt for Monica Lewinsky, av en kar, som ledet en aktivitet, på noe slags løype der oppe, husker jeg.
Og da sa Audi-Monika til meg, at: ‘Hørte du hva han sa’.
Og jeg svarte ‘ja’ da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at Audi-Monika satt og nesten gjemte seg bort, ved et bord, inne ved diskoteket der vel.
Sammen med en kar, fra sikkerhetsavdelingen, til Rimi, da.
Og da, så fortalte jeg det, til Kristian Kvehaugen.
At Audi-Monika satt der og der, da.
Også ville Kristian Kvehaugen bort til Audi-Monika, da.
Og da dro jeg med Kristian Kvehaugen dit, da.
Men da ble nok Audi-Monika og han fra sikkerhetsavdelingen litt sure, tror jeg.
For de hadde vel kanskje planlagt å ha noen slags hemmelig romanse, (eller noe sånt), tror jeg.
Kunne det vel kanskje egentlig virke som, hvis jeg skal være ærlig.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På lørdagskvelden, etter middagen der.
(Som var ganske formell, forresten).
Så satt jeg og prata med Kristian Kvehaugen og Irene Ottesen.
Og jeg nevnte at jeg nok hadde jobba for hardt, som assistent, på Rimi Bjørndal.
For jeg følte meg rimelig utslitt, da.
‘Men du ville det selv’, sa Kristian Kvehaugen.
(Noe sånt).
Men dette var bare noe jeg sa i fylla, da.
Jeg var jo fornøyd over at jeg hadde blitt butikksjef, da.
Men jeg bare sa det som om det var noe morsomt, nesten.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og så skjedde det noe rart, på Storefjell, husker jeg.
For plutselig, så dukka Vanja Bergersen, fra Rimi Bjørndal, opp der.
Enda hu ikke var Rimi-butikksjef.
Hu hadde jo til og med slutta som kassadame, på Rimi Bjørndal.
Men hu var med noen venninner, på hyttetur, oppi der, sa hu.
Og så hadde de bestemt seg for å dra innom Storefjell Høysfjellshotell der da, (heter det vel).
Så det var rimelig spesielt da, husker jeg.
Men jeg tok med hu Vanja Bergersen bort til bordet der Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen satt da, (husker jeg).
Sånn at hu fikk hilst på de og igjen da, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Storefjell Høyfjellshotell er forresten kjent for sin gode mat.
Men Arne Risvåg han klagde på krepsen og rekene, osv., (husker jeg).
Og sa at han ikke likte disse ‘havets frukter’, en dag der, da.
Men da måtte jeg nesten le, husker jeg.
For farfaren min, han var jo fra Holmsbu.
Og en gang jeg var der, hvor han var fra.
Så dukka det opp en kar, med en fiskebåt vel, som faren min kjøpte ferske reker av da, (husker jeg).
Så jeg syntes egentlig at maten der var god.
Selv om det vel var langt fra havet der kanskje.
Så det var vel ikke sånn at de rekene var fiska i noen lokale fjellvann der oppe, akkurat.
Jeg husker da jeg var med mora mi på høyfjellshotell, og sånn, på 70-tallet.
Da fikk vi vel fjellørret, (eller noe sånt), mener jeg å huske.
Men maten på Storefjell var veldig god da, syntes jeg.
Så jeg klagde ikke, da.
Det er helt sikkert.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På bussen ned til Oslo igjen.
Så prøvde jeg å sove litt da, (var det vel).
Men da begynte Kristian Kvehaugen, som satt ved siden av meg.
Å si høyt navnet ‘Magne Winnem’, av en eller annen grunn.
Da skjønte jeg ikke så mye, husker jeg.
Men jeg husker at Kristian Kvehaugen sa navnet til Magne Winnem på bussen ned til Oslo, da.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 45: #blablabla
På slutten av 1997 en gang, (må det vel ha vært).
Så inviterte David Hjort meg hjem, til ‘heimen’ til Heidi fra Nord-Norge, og han selv, på Bjørndal, da.
(Dette var vel like i nærheten av der Vanja Bergersen bodde, (før hu flytta til bak slottet der), mener jeg å huske.
Noe sånt).
Heidi hadde lagd taco, (mener jeg å huske).
Og det her var vel første gang, som jeg hadde smakt taco, (mener jeg å huske).
(Selv om jeg pleide å kjøpe burritos, noen ganger, i en mexicansk fast-food-restaurant, i en sidegate til gågate-delen av Karl Johan, mens jeg bodde på Ungbo, og hadde vært ute på byen, og venta på nattbussen, vel).
Og det smakte godt da, (må jeg innrømme).
For det var med salat og alt mulig, som skal være til taco, da.
(Selv om favorittrettene mine egentlig vel var burger, pizza, kinamat, chilli con carne, pasta og kebab, da.
Og sikkert mye mer, som jeg har glemt.
Men jeg må innrømme at taco nesten hang seg på den lista, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg lurer på om det var den her gangen, eller om det var under et annet besøk, noen måneder seinere.
At David Hjort hadde fått seg internett.
(Som jeg selv hadde fått meg, cirka halvannet år tidligere, da).
For David Hjort ville ha hjelp til å få internett til å virke, da.
(Eller noe sånt).
Så jeg installerte modemet og sånn da, må det vel ha vært.
Ihvertfall så installerte jeg programmet mirc, på PC-en hans da, (mener jeg å huske).
Og etter det her, så pleide David Hjort å dukke opp, på irc da, omtrent hele tida.
Så jeg måtte starte en irc-kanal, (nemlig #blablabla), for å ha et sted jeg kunne chatte med David Hjort på, da.
For jeg ville ikke chatte med David Hjort, på #quiz-show, husker jeg.
(Og message ble kanskje litt privat, da).
Så jeg opprettet #blablabla, for å ha en irc-kanal, å chatte med bekjente på, da.
For David Hjort, han dukka opp på irc.
Og Glenn Hesler, han fikk seg også internett, og irc, på rundt den her tida, da.
Så derfor begynte jeg å ha en irc-kanal, som het #blablabla, da.
For at folk jeg kjente, som fikk seg internett, kunne finne meg der, hvis de ville chatte med meg, da.
(For å liksom holde dem unna #quiz-show da, hvor jeg var op.
For #quiz-show, det var liksom en seriøs kanal, da.
Og jeg hadde mange sjefer og sånn, over meg på #quiz-show, da.
(Virka det som for meg, ihvertfall).
Altså, det var en del sånne ‘sjuende far i huset’-folk, på #quiz-show, da.
For det var mange folk, som hadde vært med på å organisere #quiz-show, i mange år, før jeg dukka opp der, da.
Og på #quiz-show, så var det også så mange regler, og sånn, da.
Så man måtte liksom ta det litt rolig der, i begynnelsen der.
Så for at de folka jeg kjente, som dukka opp, på irc, skulle få mulighet til å chatte fritt med meg, (og andre kjente av meg, og venners venner da, ble det vel etterhvert).
Så opprettet jeg chattekanalen #blablabla, da.
Hvor det ikke var så mye regler, og sånn.
(Iforhold til #quiz-show, da).
Så man kunne chatte fritt der, da.
Men hvis man chattet fritt, på #quiz-show, så ble man kasta ut, av op-ene, (sånn som jeg selv var der), da.
Så da hadde det isåfall blitt min jobb, å kaste ut for eksempel Glenn Hesler og David Hjort fra #quiz-show, da.
Og det kunne det kanskje ha blitt vanskelig for meg, hvis jeg først kasta ut David Hjort, fra #quiz-show, den ene dagen, og så måtte jobbe sammen med David Hjort, på Rimi Bjørndal, den neste dagen.
Så derfor opprettet jeg heller #blablabla, da.
Og inviterte de folka jeg kjente, som dukka opp, på irc, til å henge der, da.
(Hvis de ville chatte med meg, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Andre som begynte å henge ganske ofte, på #blablabla.
Det var Cilla, (Janniche Fjellhaug), fra Nattlandsfjellet, i Bergen.
Hu hadde jeg bare begynt å chatte med, fordi at hu hang på #quiz-show, var det vel.
Og så inviterte jeg henne, til å chatte, på #blablabla, da.
Det var også Tosh, som også hang på #quiz-show, (eller noe sånt), da.
Nemlig Torstein Bjørnstad, fra Trondheim.
Og det var også Zera, som var ei jeg chatta med, på Dagbladet-chatt, etter at jeg kom hjem, fra ferietur, til Ayia Napa, (var det vel), sommeren 1998, da.
(Hvis jeg ikke tar helt feil).
Og hennes navn, det var Linda Wold vel, fra Halden, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også mange andre folk, som var innom #blablabla, fra 1998 og ut på 2000-tallet, da.
Men folk som jeg savna der.
Det var Magne Winnem, og søstera mi Pia, da.
De holdt seg til telefonen, da.
Og det syntes jeg at ble gammeldags, på den her tida da, husker jeg.
Men jeg ville ha syntes at dette hadde vært artig, hvis søstera mi og/eller Magne Winnem, hadde dukka opp, på irc og, da.
Men Magne Winnem, han ville ikke chatte, på nettet, da.
Og søstera mi, hu ville ikke ha internett, da.
For hu ville ikke at sønnen hennes Daniel, skulle bli sånn, at han bare satt inne foran PC-en da, fortalte hu meg, en gang, på slutten av 90-tallet, vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Glenn Hesler, han brukte nicket Kazuya da, på irc.
Og David Hjort, han tulla etterhvert mye, på irc, må man vel si.
Og brukte nicket kong_anus, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Og Axel, han begynte å bølle, på irc, da.
Han sa på #quiz-show, (var det vel), en gang han var på besøk hos meg, da.
Til en som kalte seg Pianoman, vel.
At, ‘Pianoman: du skylder gitarmannen penger’.
(Noe sånt).
Så hva det var med Axel, det veit jeg ikke.
Men man kan vel lure, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Og Ove, han var også på besøk hos meg, for å teste internett da, (var det vel).
For Ove, han møtte jeg en gang, mens jeg venta på bussen, (som gikk opp til St. Hanshaugen der), fra utafor Glassmagasinet, (ved Stortorvet der), da.
Og da, så ble Ove med meg hjem, var det vel.
Selv om jeg ikke hadde venta besøk, da.
Og vel måtte rydde, da jeg kom inn døra der, etter jobben, da.
Så det var nesten som at Ove spionerte på meg, (husker jeg).
For hvorfor hang han rundt buss-stoppet mitt, ved Stortorvet der, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og når Ove chatta på nettet.
Så skrev han sånn ‘chicka-babe’, (og sånn), husker jeg.
Til noen damer som han chatta med, da.
Og jeg lurte på om det var et uttrykk, som han hadde lært seg, i USA, (da han gikk på High School der), eller noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og når Ove skulle forklare hvordan han så ut.
Så sa han at han hadde helt kort hår, da.
Og når damene lurte på om han var skinnhead, (eller om det var nazist).
Så forklarte Ove det da, (husker jeg), at han ikke var skinnhead eller nazist, men at han var som en sånn kul London-dude da, (eller noe), liksom.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, (husker jeg), da Ove var på besøk hos meg, at det skjedde mye rart, da.
En gang, som vi drakk, hjemme hos meg.
Så røyk Ungbo-sofaen, da.
Ove ville nemlig at vi begge to skulle reise oss opp samtidig, da.
Og så også sette oss ned samtidig, da.
Og da knakk noen bærende elementer, inne i den Ungbo-sofaen, (husker jeg).
Så den måtte jeg hive ned i kjelleren, i Rimi-bygget der da, (husker jeg).
Men hvorfor Ove ville at vi skulle drive, med den her tøyinga, da.
Det veit jeg ikke.
Men dette var vel kanskje noe sabotasje, mot meg?
Det var rart at Ove skulle henge på buss-stoppet mitt, ved Stortorvet også, (syntes jeg).
Så det her var rimelig rart egentlig, da.
Jeg tenkte vel bare at det var noe uflaks, da.
Og tok det vel ikke det med sofaen så veldig tungt.
Men når jeg tenker på det nå, så virker det litt rart, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, en gang, som Ove var på besøk hos meg.
(Enten den gangen, som Ungbo-sofaen knakk, eller en annen gang).
At Ove ble til en galning, (må man vel si).
På samme måte som da han gikk, på utside av gjerdet, over elva Fossekleiva der, ved Berger-kafeen.
Da vi som barn, (må man vel si), gikk til Berger-kaffen, på begynnelsen av 80-tallet, en gang.
(Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).
Så begynte også Ove, å plutselig oppføre seg som en galning, på St. Hanshaugen der, da.
Ove gikk nemlig, fra terrassen min, og over på terrassen til hu negerdama Sophia, som bodde i leilighet 304, (ved siden av meg), da.
Og der ble han vel i en halvtime, (eller noe sånt), vel.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og så kom han tilbake, inn den vanlige døra mi, (altså fra gangen), da.
Og sa at det satt ei jævlig fin, (eller om han sa ‘dritstrøken’), negerdame, i leiligheten ved siden av min, da.
(Altså hu Sophia, som jeg overhørte, (gjennom veggen), at pulte der en gang, en nyttårsaften, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel, da).
Men jeg hadde vel vokst fra det, å gå over til naboleiligheten og sånn, i Rimi-bygget der.
Det var jo derfor at jeg ikke hadde latt Leif Jørgensen slippe inn, i Rimi-leiligheten min, den første uka, som jeg bodde der.
For jeg ville ha litt fri, fra Rimi, på fritiden min, da.
Så jeg var ikke det minste interessert, i å besøke hu negerdama Sophia, da.
For jeg hadde jo pult både hu So What-dama og hu Bærumsdama ganske mye, i den leiligheten, fra før av, da.
Så hu nabo-negressa, hu kunne jeg godt la være i fred da, (syntes jeg).
Men hva Ove tenkte med, da han holdt på sånn, (som en villmann eller galning), det veit jeg ikke.
Selv om jeg selv vel også gjorde noe lignende, i Min Bok 2 en gang, da Magne Winnem bodde, i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen der, da.
Men det gjorde jeg bare, fordi at jeg så det, at noen andre der gjorde det, (på en fest, eller noe sånt), da.
Men kanskje Magne Winnem kan ha hatt en finger med i spillet, på galning-oppførselen til Ove, tenker jeg nå.
Hvem vet.
Hm.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 5 – Kapittel 35: Enda mer fra St. Hanshaugen
Like etter at jeg hadde skrota HiAce-en min.
Noe som var noen uker før den Rimi Bjørndal-personalfesten, som jeg arrangerte, vel.
(Siden jeg mener at Thomas Kvehaugen kommenterte det, at jeg hadde skrota HiAce-en min, på den festen.
Hvis jeg ikke tar helt feil).
Så sa Kristian Kvehaugen det.
En gang jeg kom på jobb.
At jeg kunne få kjøpe en billig Lada, (som til og med var rød vel), som Thomas Kvehaugen, hadde arva, av bestemora si, (eller noe sånt).
Men da svarte jeg ikke noe, husker jeg.
For jeg er jo fra Bergeråsen.
Og der var det verste man kunne ha.
Det var Lada eller Skoda, da.
‘Hvorfor kjøre Skoda, når man kan gå da’, sa man der.
(Sånne ting).
Så hvis det var noe jeg absolutt ikke ville ha, så var det en rød Lada, liksom, da.
Jeg var jo ikke kommunist heller, for å si det sånn.
Jeg hadde jo alltid ligget og vippet mellom Høyre og Fremskrittspartiet, for å si det sånn.
Og jeg hadde jo også vært litt aktiv i Unge Høyre og, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2), helt på begynnelsen av 90-tallet, (cirka 5-6 år, før det her), da.
Så da tok jeg heller bussen, en å kjøre rundt i en rød Lada, må jeg innrømme.
For grunnen til at jeg skaffet meg den HiAce-en.
Det var jo ikke fordi at jeg trengte en bil.
Men det var jo fordi at jeg ville lære meg å kjøre ordentlig, da.
Sånn at jeg ikke skulle glemme alt det jeg hadde lært, på kjøreskolen, med en gang, da.
Og også for å gjøre mine, (tidligere), kamerater, Glenn Hesler og Øystein Andersen, en tjeneste, da.
Siden de trengte penger, da.
Siden automatfirmaet deres gikk dårlig, vel.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Og jeg var også så mye på internett, på den her tida.
Så jeg pleide å få telefonregninger, på fire-fem tusen, og sånn, i kvartalet.
Så jeg hadde egentlig ikke råd, til å bruke så mye penger, på bil, på den her tida, (må jeg innrømme).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vanja Bergersen, (må det vel ha vært), hu sa forresten det en gang, på jobben, (husker jeg).
(Av en eller annen grunn).
At Thomas Kvehaugen ikke ligna på faren sin Kristian Kvehaugen.
Og det gjorde han vel heller ikke.
For Thomas Kvehaugen var mye kraftigere enn faren sin, Kristian Kvehaugen, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men så hadde jo Thomas Kvehaugen vært FN-soldat, i Libanon, også da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vanja Bergersen, hu sa også det en gang, (husker jeg).
At han Percy, (som jeg lurte på, om egentlig var en jeg kjente såvidt, fra Abildsø), hadde sagt til henne det, en gang, mens hu satt i kassa, (sikkert i kasse 4 da, (den speilvendte kassa), som vanlig), at ‘vet du hva jeg kan gjøre med deg?’.
(Noe sånt).
Så hu Vanja Bergersen, hu mente at vi lederne, på Rimi Bjørndal, måtte følge med mer, på han Percy, som bodde i en av naboblokkene, til butikken, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så Thomas Kvehaugen, det var en rimelig høy og kraftig kar, (nesten litt som en bamse vel), på 120-130 kilo kanskje, da.
Og som plutselig begynte å jobbe i kassa, på Rimi Bjørndal der, da.
Etter at jeg hadde jobba der, i noen få måneder, vel.
Og han kom da rett fra FN-tjeneste i Libanon da, (husker jeg).
Og kunne fortelle historier derfra.
For jeg pleide vel å preike litt med han, når jeg la opp frukta, noen ganger.
For frukta lå ikke så langt unna kassene, da.
Og Thomas Kvehaugen fortalte det, da.
At nede i Libanon der, så pleide alle FN-soldatene, å dra til et annet land, (eller noe sånt), for å feste mye, (når de hadde permisjoner og sånn), da.
Noe sånt.
Og Thomas Kvehaugen, han hadde også en dyr, kort jakke, husker jeg, som han pleide å gå med, på den her tida.
Og som var av merke Marlboro, (eller noe sånt), tror jeg.
(For den pleide vel å henge framme, i garderoben, da vel).
Og som var gul-beige, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I en periode, så måtte jo Irene Ottesen og jeg, også sitte i kassa, på torsdager, siden det var for lite penger, på lønnsbudsjettet, da.
Hvis dette ikke var da jeg avløste matpauser, da.
Ihvertfall så kom det en filipinsk eller thailandsk dame, (eller hva hun var), bort til kassa mi, husker jeg.
Og hun sa at hu var mora til Diana, da.
(Som var halvt filipinsk eller thailandsk, vel.
Og halvt chilensk, tror jeg.
Og som hadde spisepause, vel.
Noe sånt).
Og hu mora til Diana, hu ville at jeg skulle gi en lapp til Diana, da.
(Noe sånt).
Også gikk hu igjen.
Men da jeg sa det, til hu Diana, at mora hennes hadde vært der med en lapp.
Så begynte hu Diana å grine, da.
For hu hadde visst et dårlig forhold til mora, da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 32: Personalfest Rimi Bjørndal
En gang, våren 1997.
(Tror jeg at det her må ha vært, ihvertfall.
Siden Rimi Bjørndal-medarbeider Karl Henrik Burud, (heter han vel), dukket opp der, iført blåruss-dress).
Så arrangerte jeg en personalfest da, i Rimi-leiligheten min, (på St. Hanshaugen), for folka på Rimi Bjørndal.
(Som jeg hadde påtatt meg, i fylla, på lederfesten, hjemme hos butikksjef Kristian Kvehaugen, noen uker tidligere, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den første som dukka opp der, (litt tidlig vel), det var Thomas Kvehaugen, (husker jeg).
Han dukka opp der akkurat da jeg var ferdig med å vaske badet.
(For jeg vaska hele leiligheten, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den neste som dukka opp, det var Irene Ottesen, (husker jeg).
Jeg husker det, at jeg hadde sett henne, fra ved terrassen der.
At hu gikk ved parkeringsplassen, nedafor Rimi-leiligheten min, da.
Og det sa jeg til henne, etter at hu hadde funnet fram.
Og da klagde hu, fordi at jeg ikke hadde ropt og vinka, til henne, da.
Men jeg var vel litt knytt kanskje, og følte meg kanskje ikke så hjemme ennå, på St. Hanshaugen, der, da.
(Siden det her var midt i en snobbete del, av Oslo sentrum).
Så å drive å rope og hoie sånn, det var ikke noe som falt meg inn da, (husker jeg).
(Og regna vel med at Irene Ottesen fant fram sjæl og.
For jeg hadde vel forklart at det var i den samme bygningen som Rimi-butikken, osv).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Butikksjef Kristian Kvehaugen, dukka opp der.
Han klagde på plassen der, og sa at Rimi-bygget der, ble kalt for ‘rugekassa’, (eller noe sånt).
(‘Bor du her i rugekassa?’, (eller noe sånt), mener jeg at det var, at han sa).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sommeren før, (da jeg fikk feriepengene mine, vel).
Så hadde jeg vært på Platekompaniet, på Grønland der, (mener jeg å huske).
(Der jeg en gang hadde kjøpt ‘Mellon Collie and the Infinite Sadness’-albumet, med Smashing Pumpkins, som de anbefalte der, husker jeg.
Og som jeg fremdeles hørte mye på, i 1997, husker jeg).
For i den platebutikken, så hadde de noen dobbeltalbum, som het ‘the Best Music in the World’, (eller noe sånt).
Og de var det faktisk mange bra sanger på da, (husker jeg).
Så jeg kjøpte de tre dobbelt-albumene som de hadde der, (nemlig album I, II og III, da).
Etter at jeg hadde fått feriepenger, vel.
Og de CD-ene, de hadde jeg i ‘six-packen’, i CD-spilleren min, da.
Så jeg spurte bare Rimi Bjørndal-folka, om det var noen sanger, som de ville høre på, på de CD-ene, da.
Og da ville Vanja Bergersen høre på ‘Loser’, med Beck, (husker jeg).
Og jeg hadde jo en avansert fjernkontroll, til den CD-spilleren, og.
(En CD-spiller, som jeg hadde kjøpt brukt, av Øystein Andersen, i 1990, vel.
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).
Så jeg satt i den gamle senga til Magne Winnem da, (som jeg hadde det sengeteppet på, som jeg hadde fått av mora mi).
Også satt jeg på den sangen da, med den avanserte fjernkontrollen, til den tidligere CD-spilleren, til Øystein Andersen.
Men da klarte jeg å sette på feil sang, husker jeg.
Så EMF og ‘Unbelivable’, (som jeg digga litt, noen år tidligere), kom på istedet, da.
Og da tok det noen sekunder, (husker jeg), før jeg merka feilen min.
Og satt på ‘Looser’ med Beck, istedet da.
Så jeg var kanskje litt sliten, siden jeg surra sånn, med musikken, (det er mulig).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også det, at Toro og Thomas Kvehaugen, de skøya så fælt med, at fjærene, i senga mi, var så myke.
(Mens de humpa opp og ned, mens de satt, i senga mi, da).
Jeg lurte på, om de mente det, at det hadde foregått mye ‘pulings’, i den senga.
Men jeg hadde jo bare pult hu fra So What der.
Men Elin og Magne Winnem hadde kanskje pult noe jævlig mye der, da.
(Det er mulig).
Siden Toro og Thomas Kvehaugen skøya så mye om fjæringa, i den senga, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var muligens der.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at Thomas Kvehaugen, han spurte meg om det, om jeg hadde noe mat der.
Men jeg hadde ikke så bra råd.
(For det var kanskje i slutten av måneden, det her).
Eller, jeg pleide ikke å spise så mye brødmat der, da.
(Det gikk vel mest i pizza og koteletter, og sånn).
Men jeg hadde kjøpt et sånt billig kneipbrød, til 5,90, i Rimi-butikken, i det samme bygget, den samme dagen, (som noe slags nødmat), da.
(Og jeg hadde vel noe skinkepålegg, i kjøleskapet, vel).
Men dette ville ikke Thomas Kvehaugen ha da, husker jeg.
For han likte visst ikke det billige kneipbrødet da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg lot også Rimi Bjørndal-damene, (det var vel Vanja Bergersen og Diana vel), få prøve internett.
For jeg hadde PC-en stående for seg, ved siden av døra til gangen, da.
På en PC-pult, (som jeg hadde funnet, nede i kjelleren der), da.
Og jeg lot de Rimi Bjørndal-damene få prøve å chatte litt da, på sol.20ognoe, (var det vel).
Og Vanja Bergersen, (som jo studerte ved Norges Markedshøgskole, på Schous Plass der, (like ved der Magne Winnem også studerte, på BI), hu fortalte meg det, at hu hadde Hotmail da, (som jeg vel egentlig ikke hadde hørt noe særlig om, fra før, vel).
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det ble bestemt at hele gjengen, (minus butikksjef Kristian Kvehaugen, som tilhørte den eldre generasjon vel), skulle dra ut på byen, da.
Og noen, (helt sikkert ikke meg), ville gå på Strauss.
Men jeg måtte nesten bli med da, (syntes jeg), siden jeg var verten, for den her festen, da.
(Og vi hadde avtalt å ha nachspiel, vel).
Men Karl-Henrik Burud, han begynte å klage, siden han gikk i russedress, da.
For han hadde ikke lyst til å gå på byen, i russedress da, (sa han).
For han syntes at det ble for flaut, da.
Så jeg måtte la han få låne noen klær, da.
Og da mener jeg å huske, at Diana sa det, at det var en Levis-bukse, (som han lånte).
En Levis 501-bukse, mener jeg å huske, som jeg hadde kjøpt på JC, (i Karl Johan), vel.
For Axel hadde fortalt meg det, (en tid før det her vel), at klærna liksom skulle sitte som støpt da, (på den her tida), sånn at man slapp å gå med belte, da.
Så den Levis-buksa, den var nok ganske trang da, (tror jeg).
Men Karl Henrik Burud, han var vel ikke noe særlig kraftigere enn meg, (tror jeg), så han kunne gå med klærna mine, da.
Og han fikk også låne en blå skjorte, av meg, mener jeg å huske.
Og da smalt det fra Karl Henrik Burud, (mener jeg å huske), at ‘nå ser jeg jo ut som deg’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg dreiv og leita, etter klær, til Karl Henrik Burud.
Så begynte Thomas Kvehaugen å kritisere underbuksene mine, (mener jeg å huske).
Han sa at jeg hadde sånne underbukser, som ‘vi hadde i militæret’.
(Noe sånt).
Men dette var bare en underbukse, som var en slags ‘reserve-underbukse’, (eller hva man skal si), og som jeg nesten aldri brukte, da.
Og det kan godt hende, at den underbuksa, faktisk var fra militæret, (altså fra Geværkompaniet).
(Men at jeg da hadde klart å forbytte den, med en av mine egne, hvite underbukser.
For militæret hadde vel flere forskjellige slag, av hvite underbukser, mener jeg å huske).
Eller at jeg hadde fått den underbuksa, til jul, (eller noe sånt).
Det var ihvertfall ikke sånn, at jeg pleide å kjøpe sånne gammeldagse underbukser, i klesforretningene, da.
(For jeg pleide å kjøpe underbukser, på Hennes og Mauritz faktisk.
For der hadde de ganske billige og greie underbukser da, husker jeg, at jeg syntes).
Men jeg hadde ikke _så_ mye klær, (for jeg jobba jo på Rimi, så jeg var ikke så rik, liksom), så derfor hadde jeg ikke kasta den gammeldagse underbuksa, da.
Men jeg hadde den som en slags reserve-underbukse, da.
Og jeg forklarte det da, at jeg hadde det meste av tøyet mitt, nede i vaskekjelleren.
(For jeg hadde gjemt mye av skittentøyet mitt der, må jeg innrømme.
Siden jeg skulle ha en personalfest, da.
Og jeg pleide jo å vaske tøy, på søndager, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Og det her var en lørdag da, hvis jeg ikke husker helt feil).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker ikke så mye fra Strauss, annet enn at jeg ikke ville bruke garderoben der, (eller noe sånt), husker jeg.
(For jeg var litt full, og jeg var vel litt sur, fra den gangen, noen uker før, som jeg hadde fått meg en på trynet der, av dørvakta, da.
Som jeg skreiv om, i det forrige kapittelet.
Men jeg mener å huske, at jeg prata med dørvaktene der forresten, sånn at alle folka, fikk lov å komme inn der, da.
(Også Karl Henrik Burud, som var russ, da)
Selv om de vel hadde 20-års grense der, eller noe sånt, vel.
Noe sånt).
Og vi Rimi Bjørndal-folka, vi hang en del, oppe i andre etasje der, (mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Fra nachspielet, så husker jeg det, at Thomas Kvehaugen digga en CD-singel, som jeg hadde.
Og det var Seigmen, med en De Lillos-cover, som het ‘Hjernen er alene’.
Og den spilte vi kjempehøyt, (på stereoanlegget mitt, fra Bergeråsen da. Det stereoanlegget, som Monica Nebell en gang sa om, at de hadde samme type stereoanlegg som, i Min Bok), husker jeg.
Så jeg husker at noen av naboene, (var det vel), i Rimi-bygget, seinere kommenterte, (utafor Rimi-bygget der vel), at det hadde vært umulig å sove, den natta.
Så vi Rimi Bjørndal-folka, vi hadde skikkelig markert oss, og lagd lyd da, (må man vel si), på lørdagskvelden.
Og jeg mener at noen folk, (som jeg ikke visste hvem var), kom opp i trappeoppgangen der, i Rimi-bygget, for å se hva som foregikk, da.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Og Irene Ottesen, hu lå over på Ungbo-sofaen min der, husker jeg.
Og hu smugkikka litt på meg, (mener jeg å huske), mens jeg gikk og la meg, i underbuksa da, (som ikke var en sånn gammeldags underbukse, men en mer moderne type underbukse, da).
(Mener jeg at det må ha vært, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 17: Mer fra Rimi Bjørndal
På Rimi Bjørndal, så jobba også Hilde, (som jeg nå lurer på om er i slekt med Helge Hammelow Berg, for jeg så på Facebook, at hu het H. Berg, til etternavn, (eller noe sånt)).
Hilde var ei lita ‘dundre’, (må man vel si), med mørkt, krøllete hår.
Og hu jobba for det meste i kassa eller i tippinga, vel.
Men hu kunne vel også jobbe på gølvet, (tror jeg).
(Eller ihvertfall sette opp småvarer).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hilde sin venninne, det var Vanja Bergersen.
Vanja Bergersen, det var ei pen jente, adoptert fra Korea, i slutten av tenårene vel, som studerte ved Norges Markedshøgskole, på Schous Plass der.
Og da jeg begynte å jobbe på Rimi Bjørndal.
(Da jeg satt i kassa der).
Så satt jeg i kasse 3, de første dagene da, (husker jeg).
Og da satt hu Vanja Bergersen, i kasse 4 da, (som var en speilvendt kasse).
Så vi satt jo nesten og så inn i øya på hverandre da, hvis vi løfta blikket.
Så jeg ble litt betatt av henne da, (husker jeg), da jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal der.
(Etter å ha vært på sykehuset og sånn, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vanja Bergersen, hu bodde i Elgtråkket, (eller hva det heter igjen), på Bjørndal.
Og det hendte et par ganger at jeg kjørte henne hjem etter jobben, (hvis jeg husker det riktig).
Vanja Bergersen, hu forklarte en gang til meg, at hu het _Berger_-sen.
Og ikke _Berge_-sen.
Til etternavn.
Så hu var ikke av skipsreder-slekt da, forstod jeg.
Men det ble kanskje fortsatt litt rart for meg, med en _Berger_-sen, siden jeg var fra nettopp Berger, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ei annen dame, som jobba, på Rimi Bjørndal, da jeg begynte der.
Det var Unni, som var ei dame i begynnelsen av 20-årene, med lyst hår, vel.
Og Irene Ottesen, hu lo en gang litt av henne, (husker jeg).
For Irene Ottesen hadde møtt Unni i byen, da.
Og da hadde Unni hatt på seg kjempemasse sminke, i trynet da, (fortalte Irene Ottesen).
For Unni hadde latt noen sminke seg, i en sminkebutikk, (eller noe sånt), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen som jobba der, det var en som het Sebastian, (husker jeg), som bodde i Bjerregaardsgate, (like ved Rema 1000 der vel), på St. Hanshaugen.
Og som derfor nesten var naboen min, da.
Så han pleide å sitte på med meg, hjem fra jobben, et par ganger, da.
Og han Sebastian, han hadde skadet knærne sine, (var det vel), så han kunne ikke drive med løpstrening, men kun med sykling da, (mener jeg at han fortalte).
Jeg klagde litt på han Sebastian en gang, husker jeg, (når jeg avløste han i kassa, mens han hadde spisepause).
For han var borte i cirka en time, da.
Mens man egentlig bare hadde en halvtime spisepause.
For Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen hadde jo sagt til meg det, at de ansatte der var så forferdelige, da.
Og de ville vel at jeg liksom skulle hjelpe dem, med å ‘ta’ dem, da.
(Noe sånt).
Og Irene Ottesen var vel også i kassaområdet, da jeg klagde litt på han Sebastian da, (mener jeg å huske).
Og han Sebastian, han tok seinere hevn, for han klagde på meg, da jeg putta noen fruktesker i papp-pressa, en gang, husker jeg.
Siden jeg ikke la dem opp/ned, sånn som de hadde lært, da.
Og hu sure blondinna, (som jeg skrev om, i det forrige kapittelet).
Hun mobba meg også en gang, (husker jeg), siden jeg la plast, i plast-søppeldunken, (eller noe sånt), da.
For det ble blanda på søppelhaugen likevel, (eller noe), var det vel hu sa, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen, som jobba der, da jeg begynte der.
Det var en kar, som het Thomas Sæther.
Han jobba som ekstrahjelp der, og rundt år 2000, så møtte jeg han tilfeldigvis igjen, da jeg var ute på byen, sammen med noen Rimi-folk.
Og da hadde han ganske nylig flykta fra Fremmedlegionen, fortalte han.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg mener også å huske, at det jobba ei nett brunette der.
Ikke Anne Grethe, (som var dama til den tidligere butikksjefen, Magne Backe).
Men også ei annen brunette, som butikksjef Kristian Kvehaugen sin sønn, Thomas Kvehaugen, seinere fortalte om, at hadde drivi og knulla med en Bakers-sjåfør, inne på dassen der.
(Før jeg begynte å jobbe der da, må det vel ha vært).
Og uten at jeg veit hvordan Thomas Kvehaugen kan ha visst om det her.
For han var vel FN-soldat, i Libanon, på den tida, som jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men så begynte Thomas Kvehaugen å jobbe i kassa der da, etter at jeg hadde jobba der i bortimot et halvt år, (eller noe sånt), vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
En av de faste kundene, på Rimi Bjørndal, det var forresten Marius Müller, (som bodde på Bjørndal, vel).
(Han med sangene ‘Den du veit’ og ‘Carmen’, osv).
Og en gang, som jeg la opp kjølevarene, (som var min faste jobb, også på Rimi Bjørndal).
Så kom han Marius Müller bort til meg, og spurte om et eller annet, da.
(På en hyggelig og høflig måte, må jeg vel si).
Og da fortalte Thomas Kvehaugen meg det etterpå, at det var Marius Muller, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
