http://skattelister.no/skatt/profil/hallstein-david-hjort-46408626/
Stikkord: Vestby
-
Min Bok – Kapittel 22: Enda mer fra Hellinga 7B, (del 7)
En gang, som jeg var på besøk hos Runar og dem.
En sommer vel.
Så var jeg med Inger og dem, på et Jehovas Vitne-møte, i Vestby et sted vel.
Jeg ble plassert sammen med de små ungene, som bare lekte.
Men en gutt, på min alder, satt alvorlig, sammen med de voksne, husker jeg, og leste fra bibelen da, (eller hvilken bok det kan ha vært).
Så var det.
Jeg husker at jeg syntes litt synd, på han gutten, som måtte være med på det Jehovas Vitne-greiene, som jeg ikke syntes virka noe artig.
Jeg kan ikke si at jeg har trodd på gud, hele livet, så det møtet var jeg glad at jeg slapp å delta i, for å være ærlig.
Selv om jeg også syntes det var litt rart, å bli plassert sammen med ungene, hvorav min fetter Ove vel var den eldste, bortsett fra meg.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg husker også det, at vi var i Vestby sentrum, en gang.
Og der hadde de en Rimi-butikk, husker jeg.
Jeg gikk inn i den, og dette var vel en Rimi 500-butikk, mener jeg.
De hadde ikke noe fristende godteri, husker jeg, og de hadde også mye papp i hyllene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
En så lite fristende butikk, hadde jeg aldri sett før, husker jeg.
(Selv ikke i Jugoslavia vel.
Men men).
Jeg gikk ut av den butikken, og så litt forrvirret ut vel.
Siden jeg ikke fikk brukt opp pengene mine.
Og jeg lurte vel på hvor den nærmeste ‘vanlige’ butikken var.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da Runar hadde kjøpt den tomta i Son, så ville han at faren min og meg, skulle være med han, å sjekke noen materialer, som han hadde lest om, i Follo avis kanskje, eller noe sånt.
Men dette var noe som en huseier hadde av materialer, fra en bod han hadde revet, eller noe.
Og det kunne ikke brukes som forskalingsmaterialer engang, sa faren min til Runar, husker jeg.
Så sånn var det.
I bilen, (jeg mener å huske at det var under den samme kjøreturen, som dette ble sagt), så sa Runar det, til faren min, når dem diskuterte religion, at Runar trodde det, at ‘det var noe’, (var det vel han sa), i det ‘Jehovas Vitne-greiene’.
Runar er jo en sosialist, har han sagt selv til meg, og han sa også en gang, at han var hippie.
Så at han skulle tro på det ‘Jehovas Vitne-greiene’, det rimte vel kanskje ikke med at han var sosialist, osv.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Faren min spilte også den Jan Teigen-sangen, om ‘Naboen’, under denne kjøreturen, (hvis jeg husker det riktig, det var ihvertfall en gang, som faren min, Runar og meg, kjørte rundt i bilen til faren min, ute i Follo der da).
Og den sangen går sånn ‘ingenting duger for typer som han, han skal ha Merce’, (og Runar hadde Mercedes).
Og videre noe sånt, ‘snørra renner’, (på ungene), ‘og ingen har tenner’, og Runar hadde jo 3-4 unger på den her tida, og nå har han 5.
Så sånn var det.
Så faren min ‘dreit ut’ Runar da, med den ‘Naboen’-sangen, sånn som jeg skjønte det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Faren min nevnte det, et av de første årene, som jeg bodde på Berger, at han hadde sitti på samme fly, som Carl I. Hagen.
Og at han hadde hilst vel.
(Uten at jeg skjønte helt hvorfor faren min var ute og flydde men.
Men men).
Og en annen gang, så hadde faren min vært ute og flydd, og prata med en direktør i et firma, som var notert på Oslo Børs, husker jeg.
Og da fulgte vi med i Aftenposten, faren min og jeg, (hver for oss da), husker jeg, på kursen på dette firmaet, i månedene etterpå, husker jeg.
Uten at jeg husker hva det firmaet heter nå.
Men det er mulig at det var noe med ‘nor’.
Noe sånt vel.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
(Da fikk jeg problemer med tastaturet, til PC-en, paa hostellet.
Saa jeg faar se om jeg klarer aa finne et nytt tastatur, rimelig, et sted, i dag.
Vi faar se).
-
Min Bok – Kapittel 21: Enda mer fra Hellinga 7B, (del 6)
Ågot la mye kabal og pusla puslespill, når hu ikke dreiv med husarbeid.
Det største puslespillet, det var på mange tusen brikker, og det fikk Ågot noen til å lime opp, på en plate, av kartong, eller noe, og hang det på veggen, over fryseboksen hennes, som stod inne på kontoret, til Strømm Trevare, som dem hadde oppe hos Ågot og Øivind.
Strømm Trevare hadde også et kontor, nede på verkstedet.
Men brev og sånn, det ble skrevet oppe hos Ågot og Øivind, på en elektrisk skrivemaskin, (et svensk merke, mener jeg å huske, og den skrivemaskinen var vel oransje vel. Noe sånt).
Mens telefoner ble svart nede på verkstedet da, på et annet kontor, som de hadde der, og det var også på dette kontoret, at jeg satt og pakka skruer da.
Så sånn var det.
En gang, når jeg hadde sløyd, borte på Berger skole.
(Ledet av rektor Borgen vel).
Så hadde faren min bursdag, den samme dagen, eller noe.
Og da, så lagde jeg et skilt på sløyden, hvor jeg brukte en sånn elektrisk ‘svi-penn’, for å skrive bursdagkort-tekst, på en plankebit, som jeg først høvla og pussa da.
For faren min var så glad i mokkabønner, (fra Freia eller Nidar Bergene da).
Så jeg kjøpte en eske mokkabønner, i bursdaggave, var det vel.
Og Ågot, hu lagde bløtkake da, som hu pynta med mokkabønner da.
Men så skulle ikke faren min være hjemme, på bursdagen sin.
Han dro inn til Oslo, i et eller annen ærend.
Så det ble litt mislykka.
Men men.
Dette var vel et av de første årene, som jeg bodde på Bergeråsen, mener jeg.
Jeg gikk vel i fjerde eller femte klasse, vil jeg tippe på.
Så sånn var det.
Men men.
En gang, så dro Ågot meg med til noen slektninger av oss vel, som bodde i Sande.
Eller de bodde ved Kommersøya, før Sande da, (fra Berger).
De bodde på en bondegård der da.
Og de hadde jordbær.
Og der mener jeg at Ågot dro meg med, for å plukke jordbær, en gang.
(Selv om dette muligens var mens jeg fremdeles bodde hos mora mi.
Det er mulig.
For dette husker rimelig utydelig, for å si det sånn.
Men men).
Jeg lurer på om dette kan ha vært Bruserud-familien, som jeg fant ut om, da jeg bodde i Liverpool, at jeg var i slekt med.
Uten at jeg husker nå, om det var gjennom slekta til Ågot eller Øivind.
Hm.
Men men.
Men det var vel kanskje et søskenbarn av faren min da, som holdt til på den gården.
Det er nok mulig.
Noe sånt kanskje.
Så sånn var det.
Men men.
Men jeg ble ikke bedt inn, på den gården, husker jeg.
Og jeg heller vanligvis ikke bedt inn, hos Margit og Anne og dem, (Ågot sine søstre, på hytta deres, nede ved Snippen, husker jeg).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, så dro Håkon meg med på stranda.
Det var egentlig ikke stranda, men vi skulle på et svaberg, nedafor Teskjekjærringa der.
Der lå vi i sola, og Tone solte seg toppløs vel, og det lurer jeg på om Lene gjorde og, (selv om hu vel ikke hadde så mye pupper da).
Jeg mener dette var mens jeg gikk i 4. eller 5. klasse, eller noe.
Ei rødhåra jente, som gikk i klassen over meg vel, (og som var venninne med Lene kanskje. Jeg lurer på om hu het Stenberg til etternavn, men det skal jeg ikke si helt sikkert), og som bodde nederst i Havnehagen, og som mora til noen ganger hadde blåmerker vel, og som broren til en gang ble jaget ned et stup, og døde, oppå fjellet vel.
Håkon pratet med smørstemme, (må man vel si), til hu tolv år gamle jenta da, (tror jeg at hu var cirka da).
Og fikk henne til å ta av seg bikinioverdelen da, og også sole seg toppløs.
Og hu begynte å få pupper, sånn som jeg husker der, puppene hennes begynte vel å bli litt runde, mener jeg å huske.
Hu hadde ihvertfall større pupper enn Lene, for å si det sånn.
Men en god del mindre pupper enn Tone da, hvis jeg husker det riktig.
Bare for å forklare.
Så sånn var det.
Men hvorfor jeg var nede ved fjorden, og solte meg, sammen med Håkon og dem, det veit jeg ikke.
Dette var ikke noe jeg hadde funnet på, men noe Håkon og dem inviterte meg med på da.
Og det skjedde vel bare en gang.
Det var vel kanskje litt spesielt at de skulle be en gutt som gikk på barneskolen, (nemlig meg), bli med ned på stranda, for å sole seg.
Men men.
De hadde kanskje planlagt det, å få hu rødhåra jenta, til å sole seg toppløs, (eller noe), og skulle gi meg skylda kanskje.
Hva vet jeg.
Hele den episoden virker litt spesiell nå men.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var den.
Jeg skrev jo om det, tidligere i dette kapitellet, om da Ove, Heidi, Susanne, Pia og jeg, hadde pengeinnsamling, for Redd Barna, da Pia og jeg, besøkte Ove og dem, ute i Vestby da, på begynnelsen av 80-tallet en gang.
Og at pengene, som vi fikk samlet inn, (ved siden av noen matvarer, som vi skulle bruke som premier, seinere da, noe som vel ikke ble noe av).
De pengene, som var ganske mange mynter, over 100 kroner, vil jeg vel tippe på.
De myntene, de ble lagt i en plastpose, i kjøkkenskapet, til Inger da, ute i rekkehuset deres i Vestby da, (var det vel).
Og når vi skulle til Hvitsten, (det glemte jeg å ta med om).
Så fikk vi jo da busspenger, fra de Redd Barna-pengene.
Så den innsamlinga var litt på kanten kanskje.
Jeg vet ikke om Redd Barna noengang fikk noen av disse pengene.
Men Ove og dem hadde visst drivi med sånn her innsamling før og, mener jeg at de sa.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Runar hadde også en hodeskalle, fra India, mener jeg, da de bodde i Vestby.
Han viste den til faren min, en gang, som jeg var med faren min, på besøk til Runar da.
Runar sa også det en gang, under et sånt besøk, i Vestby, husker jeg.
At han hadde begynt å drikke så mye øl.
Han drakk en kasse øl i uka og en kasse øl i helga, fortalte han til faren min, husker jeg, mens jeg også satt der da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Dem hadde også noe skog, like ovenfor, der de bodde, i Vestby.
Og der gikk det ann å plukke blåbær, mener jeg å huske.
Så det husker jeg at jeg var med på å gjøre der da, i Vestby, sammen med Ove og dem.
Og Ove hadde også plikter.
Han støvsugde stua, hver fredag, eller noe, etter skolen kanskje.
Og han tørka vel også støv, tror jeg.
(Ihvertfall seinere, når dem bodde i Son, så ble jeg forklart, av onkel Runar vel, om hvordan jeg skulle tørke støv, i stua dems da, mener jeg å huske, under et besøk der da).
Så sånn var det.
Men men.
Runar og dem, hadde ikke sånne trapper, som Arne Thomassen bygde, da vi bodde i Mellomhagen.
Med masse luft mellom trinnene.
Neida.
Runar og dem, de hadde sånne grinder, øverst i trappa, sånn at de yngste ungene, ikke kunne gå ned trappa.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg husker også det, at jeg var hos Runar og dem, i Vestby, under fotball-EM 1982 vel.
Da Frankrike og Vest-Tyskland, spilte i finalen.
Det var en spennede og dramatisk finale, (hvor keeperen til Vest-Tyskland skadet en fransk spiller vel).
Runar holdt med Frankrike, og jeg holdt med Vest-Tyskland, husker jeg.
Og Runar var sur, fordi jeg holdt med Vest-Tyskland, og mente at Frankrike spilte mye bedre fotball, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang jeg besøkte Ove og dem, mens dem bodde i Vestby.
(Dette var vel en sommerferie vel).
Så skulle Ove og jeg leke detektiver.
Det var to problemer, som vi fant ut, at vi skulle prøve å løse.
Det første problemet, var at noen hadde rappa post, i postkassene, på byggefeltet.
Og de postkassene stod borte ved parkeringsplassen der, mener jeg, noen hundre meter fra der Ove og dem bodde vel.
(Den samme parkeringsplassen, som jeg spilte fotball på, med skadet kne, en gang, året før kanskje.
Noe sånt.
Men men).
Det gikk ann å gå inn, i det lagerrommet, (var det vel), som postkassene hang på utsiden av.
Så Ove og jeg, (og noen ganger bare meg vel), vi stod inne i det lagerrommet, og venta på at det skulle dukke opp noen, som skulle stjele post da.
Men det skjedde ikke noe.
Så det ble kjedelig etterhvert, husker jeg.
(Dette var vel midt i fellesferien, vil jeg tippe på.
Men men).
Det andre mysteriet, som vi da gikk over, til å prøve å løse.
Det var det, at noen unger hadde hivi søle på bilen til Inger vel.
(Inger hadde en konebil vel, av noe merke, som jeg ikke klarer å huske nå.
Men men).
Så Ove og jeg, vi gikk rundt på Vestby der da, og spurte alle ungene, (nærmest forhørte dem vel), om hvem som hadde ødelagt bilen til Inger.
Og vi fant ut hvilken unge det var da.
Og vi gikk bort og tok en prat med mora hans.
Og så fortalte Ove det til Inger, om hvem det var, som hadde ødelagt lakken på bilen hennes da.
Jeg mener det var sånn det var, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som Pia satt på i bilen til Runar.
(Det var vel faren min og Runar, som satt foran, og Ove, Pia og meg, i baksetet).
Og dette var vel i Moss, for Runar hadde vel kjørt Horten-Moss-ferja, mener jeg.
Jeg tror dette var mens jeg bodde hos faren min, på Berger, og mens søstera mi fortsatt bodde hos mora vår, i Larvik.
Noe sånt.
Men men.
Pluteselig, så blottet søstera mi seg i baksetet, av bilen til Runar, for Ove og meg da.
Hu løfta opp t-skjorta si, og viste Ove og meg, at hu hadde begynt å få pupper da.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg tok et blikk forover i bilen, og la merke til det, at onkel Runar, så i sladrespeilet, på blottinga til Pia.
(Jeg skjønte det, for jeg så det, at onkel Runar festet blikket i noe, som han så i sladrespeilet da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
(Uten at jeg vet hvorfor Pia gjorde det her).
Men men.
En gang, før Pia flytta til Berger vel.
Så gikk jeg ned til Haldis og dem.
For å hilse på faren min og dem da.
Og da hadde Christell og Gry Stenberg vel, (og muligens Nina Monsen, det husker jeg ikke helt), kledd seg ut som ‘horer’, husker jeg at en av dem sa.
Det var vel Christell som sa det, tror jeg.
Da hadde dem på seg klær med hull i og sånn da, og kanskje mye sminke.
Noe sånt.
Og stod nede ved postkassene til Haldis og dem der.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Og uten at jeg vet hvorfor dem gjorde det her.
Men men.
Onkel Håkon fortalte meg det forresten, en gang, borte hos Ågot.
At han ikke likte å bruke offentlige toaletter, på kafeteriaer, og sånn.
Hvis han gjorde det, sa han, så la han alltid tre lag, med dopapir, på dosetet, sa han.
(Det var vel fordi at jeg hadde brukt doen, på Vestfoldbanen kanskje, eller noe sånt, og ikke fått stempla billetten, tror jeg.
At dette temaet ble tatt opp.
Noe sånt kanskje.
Men men).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Ja, nå begynner klokka å bli over 24, her på hostellet.
Så det var ikke så mye jeg fikk skrevet i dag.
Jeg får se om jeg får skrevet mer i morgen.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
-
Bestemor Ågot
Jeg har jo skrevet om på bloggen, om at min farmor, bestemor Ågot Mogan Olsen, var nesten som en mor for meg, på 80-tallet, da jeg bodde hos faren min, Arne Mogan Olsen, på Berger.
Og at hu var kristen og aldri drakk osv.
Så hu gikk vel for å være veldig snill, osv.
Men, jeg synes kanskje, når jeg tenker litt etter.
At hu kanskje var sånn, at det noen ganger gikk en liten djevel i henne(?)
Jeg mener, det med at hu stjal spritflaska til fabrikkeier Jebsen, under krigen, f.eks., og tok med den ned til ‘n Ola, som jeg har skrevet om på Facebook-sidene til Berger Museum blant annet.
Og hva med den gangen, på 80-tallet, (mens jeg fortsatt gikk på barneskolen vel), som hu begynte å lage et poeng av, at det fantes noe som het svarteboka?
Som jeg har skrevet om til prinsesse Märtha Lousie, (som jeg fant ut at jeg kanskje var i slekt med, jeg var ihvertfall i slekt med de danske kongene, siden jeg var etter kong Valdemar Seier, av Danmark, fant jeg ut), som det sies at kan prate med døde.
Så en ting hadde kanskje vært greit.
Men både stjeling av spritflaske og nevning av svarteboka.
Hm.
Det blir kanskje litt mye?
Tja, jeg er ikke sikker jeg, om andre er enig med meg.
Men litt rar må man vel kanskje si, at Ågot var.
Hu kunne plutselig si ting som, at ‘det er dama mi det’, om fontene-dama, som så ut som den lille havfrue vel.
Noe sånt ihvertfall.
Ellers så kunne hu si ‘dem var ikke noe snille mot tyskerjentene’.
Sånn helt ut av løse lufta.
Så om hun ikke var så fin, det vet jeg ikke.
Eller snill da.
Det vet jeg ikke helt.
Men litt rar og spesiell var hu ihvertfall.
Det må jeg vel få lov til å syntes, synes jeg.
Så sånn var nok det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Da passer det kanskje bra, å ta med den sangen her.
Siden de synger om en liten djevel i den.
Den sangen her, spilte kusina mi, Heidi Sundby f. Olsen, i ‘Ågot-huset’, (litt sermonielt vel), på begynnelsen av 90-tallet en gang.
Her er mer om dette:
PS 2.
Mer enn ti år tidligere.
Helt på slutten av 70-tallet, var det vel.
Så spilte broren til Heidi, Ove.
Han spilte en sang, (også litt sermonielt vel, på en kassettspiller vel, på rommet sitt), hvor det også synges om en djevel, for meg.
Nemlig denne, en gang jeg var med faren min, og besøkte ‘Jehovas-vitner-familien’, (min onkel Runar og filletante Ingers familie), som da bodde på et byggefelt, utafor Vestby.
Her er mer om dette:
PS 3.
Så kanskje ‘Jehovas-vitner-familien’, har blanda litt på hvem, som er mest djevel osv.
Og skal ha det til at jeg er en djevel?
Hvem vet.
Et råd ihvertfall.
Har dere noen i familien, eller blant venner, (eller lignende), som er i Jehovas Vitner.
Så bare kutt de ut, og ha aldri noe mer med de å gjøre.
De er litt skrudde, frykter jeg ihverfall.
Så sånn er nok det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 4.
Noe mer jeg husker fra kusina mi Heidi, som har skjedd i ‘Ågot-huset’.
Jeg tror det må ha vært en av sommerne, som jeg plukka jordbær.
Da satt hu bare og spilte kort, med bestemor Ågot, med ei Spenol-flaske, foran seg på bordet, (som var spisebordet), halve sommeren omtrent, (virker det som nå, når jeg tenker tilbake på det ihvertfall).
Ove, han plukka jordbær en sommer, på Sand, (det er flere jordbæråkre man kan plukke i, både på Sand, (som ‘Ågot-huset’ ligger helt nord i), og også på Høyen, hos Anette Eknes og dem vel, hvor søstera mi Pia og stesøstera hennes Christell, plukka ihvertfall en sommer), Høyen ligger nord for Sand, og Ågot-huset ligger nesten på grensa mellom Sand og Høyen da, men akkurat innafor grensa til Sand vel). men ikke Heidi, (ikke såvidt jeg veit ihvertfall).
Men det jeg egentlig kom på nå.
Det var noe annet av Heidi’s rare oppførsel.
En gang var både Heidi og halvbroren min Axel, i ‘Ågot-huset’.
Det må vel ha vært like før eller etter at jeg flytta til Oslo.
For Axel var med til Ågot-huset, sommeren 1991, husker jeg.
Så det kan ha vært da.
Men Axel var også og besøkte meg og søstera mi, da jeg bodde i Leirfaret.
Og sov på det gamle rommet mitt der, tror jeg.
Og det var vel kanskje i 1988, eller noe.
Jeg tror han var der to ganger, før jeg flytta til Oslo.
Kanskje i 1986 eller 87, og i 1988.
Om sommeren da.
Noe sånt.
Og jeg og søstera mi, Pia, vi var også to ganger inne i Oslo, (to helger vel), og besøkte Axel og faren og stemora hans og Kirsten og Erik Ancona osv., (selv om vi ikke visste at dem het Ancona da), i Oslo.
I Parkveien, (hvor de først bodde), og senere på Vestre Haugen, i Groruddalen, når vi gikk og shoppa på Furuset Senteret, en lørdag, hele gjengen av oss.
Jeg og Pia og Axel da, og Mette Holter og Arne Thormod Thomassen.
Og vi spiste vel burger da, eller noe, på burger-baren der.
Som vel var litt kulere da, midt på 80-tallet.
Enn på begynnelsen av 90-tallet, da jeg leide et rom av dem, i Høybråtenveien, (som lå enda nærmere Furuset-senteret).
Men men.
Så sånn var det.
Men det Heidi gjorde da.
Det var at hu var like ved spisestuebordet igjen da.
Like ved der hu spilte den sangen, seinere vel.
Også kalte hu broren min for ‘Axa’, av en eller annen grunn.
Dem kjente vel ikke hverandre så bra.
For broren min var jo der bare noen få ganger.
Tre sommere kanskje, og da bare i en snau uke kanskje, av gangen.
Så jeg vet ikke om broren min hadde truffet Heidi Sundby, (som da het Olsen), før.
Før hu plutselig kalte han Axa da.
Av en eller annen merkelig grunn, som vel bare guder og djevler og Jehovas Vitner forstår kanskje.
Det er mulig.
Så hu er nok også litt spesiell, vil jeg nok kanskje advare for.
Hu Heidi Sundby f. Olsen.
Og da har jeg ikke tatt med om, hvordan hu oppførte seg, en gang jeg var invitert til henne og Ove, da de bodde i Schweigårdsgate.
I en leilighet som eies av faren deres, Runar Mogan Olsen.
Det her var vel på midten av 90-tallet, vil jeg tippe på.
Jeg hadde blitt invitert dit, på en slags fest kanskje.
Og det var en nesten uvirkelig opplevelse.
Heidi prata om at hu var ‘bimbo’.
Hu spurte meg om jeg hadde hatt noen kvinnelige venner.
Og jeg sa vel ‘ja’.
Og da var jeg homo, skjønte jeg.
Så den oppførselen der.
Også dansa hu og broren, Ove, heftig, (nesten ‘dirty dancing’), til Gypsy Kings.
Og så skulle vi gå ut og ta en øl.
Vi havnet på Grønland vel.
Men så ble ikke det noe av.
Muligens fordi det var i romjula tror jeg.
Det var mulig at typen hennes Steinar også var med.
Men det skal jeg ikke si sikkert.
Men men.
Så hu Heidi, hu skeia fælt ut, og ble veldig rar, synes jeg.
Så hu er jeg skeptisk til nå, må jeg si, når jeg tenker tilbake.
Hu jobba også på DNB, på St. Hanshaugen, like ved der jeg bodde.
På slutten av 90-tallet.
Uten at hu stakk innom for å besøke meg eller noe.
Jeg bodde like rundt kvartalet fra der hu jobba i en del måneder ihvertfall vel.
Men det er mulig at Ove ikke hadde fortalt henne hvor jeg bodde.
Det er mulig.
En av dem kunne jo ha fortalt meg at hu jobba der.
Så kunne jeg ha stikki innom og besøkt henne, på DNB der.
(Hvor de vel en gang brukte lang tid på å slippe meg inn en rans-sluse-dør vel.
Kanskje det var Heidi som gjemte seg?).
Så jeg har heller ikke hatt noe særlig god kontakt med ‘Jehovas-vitner-familien’.
Det var vel i begravelsen til Ågot vel, at jeg hørte det, at hu jobba på DNB, like rundt hjørnet, fra Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gate, hvor jeg bodde, i åtte år vel, fra 1996 til 2004.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Så vi frå se hva som skjer.
Vi får se.
PS 5.
Her er mer om dette:
-
I 1989, så gjorde Rimi det riktig. Da var det ikke noen tvil om hvilken butikk som var billigst
PS.
Jeg jobba jo heltid, på CC Storkjøp, i Drammen, sommeren 1989.
Og den butikken var kanskje like billig da.
Det er mulig.
I det skoleåret, som jeg nettopp var ferdig med da, så hadde jeg jo en klassekamerat, som het Magne Winnem.
Som dro meg med på dansketurer osv.
Og han, han jobba ved siden av skolen, på Rimi i Asker.
Og jeg var og så i den butikken en gang, jeg og noen andre fra klassen vel, en gang vi satt på med Magne Winnem vel.
Og jeg var ikke så imponert.
Men så var jeg litt vant med CC Matsenter og sånn da, som var et ganske bra supermarked.
Men jeg hadde egentlig ikke hørt så mye om Rimi egentlig.
Men Rimi Asker, var jo bra, til å være en Rimi.
Til å være en budsjettbutikk.
Men ikke til å være en matbutikk.
Da var jo f.eks. CC Matsenter bedre, vil jeg si.
Men Winnem var så stolt av butikken.
Men jeg så bare en ganske liten Rimi-butikk.
Så jeg syntes ikke det var så mye å skryte av.
Og jeg hadde vel bare vært i en Rimi butikk, før dette, og det var den i Ås.
En del år før dette.
Og da het det Rimi 500, eller noe sånt.
Og det var en veldig kjedelig butikk, med nesten ikke noe godteri i.
Så sånn var det.
Og grunnen til at jeg ikke kjente til butikkjeden Rimi.
(Matbutikk-kjeder, var ikke så vanlige, på 70 og 80-tallet.
Det var mye enkeltstående butikker osv.
Bortsett fra Samvirkelagene da.
Så sånn var det).
Grunnen var, så jeg nå, at Rimi-butikkene, de spredde seg fra Oslo og utover.
Så Rimi de var i Oslo og Akershus.
De hadde ikke kommet fram til Buskerud og Vestfold, i 1989.
Så sånn var det.
Her er mer om dette:
PS 2.
Jeg skrev ovenfor, at den første Rimi-butikken jeg var i, var Rimi 500 i Ås.
Men jeg må ha blanda det.
For onkelen min Runar, han jobba som tannlege i Ås.
Men de bodde ved Vestby.
Så dette må ha vært en gang jeg var med kona hans, tante Inger, og fetteren min Ove og dem, til Vestby, antagelig.
(En gang jeg har vært på besøk hos dem, i Vestby eller Son, som de flytta til seinere).
Så Rimi 500 Vestby, var nok antagelig den første Rimi-butikken jeg var i da.
Ganske tidlig på 80-tallet.
Og som jeg syntes var en kjedelig butikk da.
Som jeg gikk ut av, uten å kjøpe noe vel.
De hadde vel noen sånne sjokoladeblokker med gjennomsiktig plast rundt, eller noe, ved kassa vel.
Men ellers var det ikke noe som frista.
Mye papp og sånn.
Men men, jeg var jo ikke vant med de Rimi-butikkene så.
Kanskje det var derfor.
Hvem vet.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
Man kan også se det, på det nest øverste bildet, ovenfor.
At den første Rimi butikken, som jeg var butikksjef i, Rimi Nylænde.
Det var en av de første Rimi-ene.
Så det var litt artig, å ha vært butikksjef i en av de første Rimi-ene.
Men men.
Og Rimi Karlsrud, hvor min klassekamerat fra Gjerdes VGS., i Drammen, var butikksjef, (noen år før jeg ble butikksjef), det var også en av de første Rimi-ene.
Så det var litt artig.
Så det var kanskje litt rart, at ICA nå har solgt begge disse butikkene.
Rimi Nylænde er nå Bunnpris, har jeg sett på Google Maps.
Og Rimi Karlsrud er nå Kiwi.
Så sånn er det.
Så det var kanskje litt rart, at ICA/Rimi har solgt de butikkene.
For de burde vel være ganske A4 å drive vel.
Men men, det er mulig jeg tar feil.
Det er mulig.
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.
-
Også litt Follo-kar
Jeg tenkte på nå, at jeg er jo ikke bare en Vestfold-kar, som har jobbet og bodd i Buskerud og Oslo.
Jeg har jo også en fetter fra Follo, som heter Ove Olsen.
Og han har vært mye på besøk hos besteforeldrene mine på Sand, på 70 og 80-tallet.
Så han har vært med meg, på fotballtrening, med Berger IL og har vært med å plukke jordbær, på Sand gård.
(Selv om det var Ove som ville det siste, og jeg hadde egentlig fått nok av jordbær.
For man kan bli lei av jordbær, hvis man spiser for mye mens man plukker, for da forbinder man det med å svette i jordbæråkeren da.
Noe sånt).
Men men.
Dette var en fotballtrening i sommerferien.
Og kun fem folk møtte opp.
Og jeg dro med Ove, for det var den siste treninga før/i sommerferien.
Så da ble vi seks folk, med Ove da.
Så da kunne vi spille tre mot tre da, på treninga.
Men Ove er et par år yngre enn meg, selv om han vel var ganske god i fotball for sin alder.
Men vi var nok bedre, vi på Berger IL, så mitt og Ove og en til sitt lag, vi tapte ganske bra ja.
Men men.
Mer da.
Jo, men så har jeg også vært med, og løpt, på idrettsbanen i Son.
Selv om det vel heller ikke var min ide.
Og Ove løp mye fortere, for dette var før jeg var i militæret, så jeg var ikke så veltrent.
(Dette var nok da jeg var og besøkte dem, en ukes tid vel, sommeren 1990, vil jeg tippe).
Jeg hadde vært student og festa mye et år vel, så Ove løp mye fortere.
(Og onkel Runar dukka opp på idrettsbanen, for å sjekke hvem av oss som løp fortest osv.
Så han hadde nok streng kontroll på Ove).
Og Ove fikk seg karriære innen aerobic og amerikansk fotball, så han satsa ikke på vanlig fotball, på Vestby, (hvor de bodde først), eller Son, såvidt jeg har forstått.
Og dette var også før Ove begynte å krasje biler i fylla, og forteller røverhistorier og hoppe over til naboen min, fra min balkong, og stjele mynter i en skuff hvor jeg hadde lommeboka mi, osv.
Men men.
Og da de bodde i Vestby, så var jeg på besøk der en sommer, sammen med søstra mi.
Og da pleide vi å gå til Hvitsten, husker jeg.
Som er en fin strand.
Og jeg pleide å pante tomflasker og kjøpe godteri, (stjerneposen vel), i kiosken der, husker jeg.
Så sånn var det.
En gang fant vi en fugl på veien, som hadde krasja med bussen, og besvimt.
Så mista Ove fuglen, var det vel, da den våkna, så fløy fuglen.
Så sånn var det.
Det var vel meg og søstra mi og Ove og Heidi, som pleide å gå på Hvitsten noen ganger, den sommeren vel.
Og jeg har også vært noen ganger i Moss, med Ove, av en eller annen grunn.
Og i Son var jeg mye, da faren min bygde huset deres, så Son husker jeg like godt som Stavern omtrent, hvis ikke bedre.
(Men så er jo Stavern en god del større en Son da, vil jeg si).
Jeg vet for eksempel hvor Kroa i Son er, for jeg var vel der og tok en halvliter en gang, med Ove kanskje.
(Eller ‘Klubben’ heter det kanskje.
Hvem vet).
Uten at jeg husker det helt sikkert.
Så jeg er vel egentlig som en sånn Oslofjord-kar, kan man vel si.
At jeg er fra Oslofjord-regionen, eller hva man skal kalle det.
Viken kalte visst vikingene det.
Så man kan si jeg er fra Viken da, for det er der jeg har bodd og vokst opp i Norge.
Men da skjønner vel kanskje ikke alle hva man mener, og man bruker et ord som ikke er så ofte i bruk.
Men det gamle tradisjonelle området Viken da.
Der er jeg vel fra, tror jeg at jeg nok kan si.
Så sånn er nok det.
Så jeg føler meg ganske hjemme i stort sett i hele Oslofjord-området, vil jeg si.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Og jeg har også vært mye hos en tremenning av meg, Øystein Andersen, (som er adopert fra Korea, av kusina til faren min og hennes ektemann da), i Lørenskog, i ferier osv.
Så jeg kjenner også en del folk på Romerike.
At jeg vet såvidt hvem noen folk fra Lørenskog-området er, som er vennene til Øystein.
Are, Tom, Psycho (som også søstra mi visste hvem var, for han var sammen med ei jente hu kjente, men han var visst ikke så snill mot henne, hva nå søstra mi mente med det), Hanne-‘panne’, og hva de het alle sammen, som Øystein har fortalt om.
(Jeg var blant annet, en uke, eller noe, på ferie, hos Øystein, i forbindelse med at vi var på språkreise, i Brighton, sommeren 1988, mener jeg.
(Hvis det ikke var da jeg dro rett hjem, da faren til Øystein kjørte meg).
Ihvertfall sommeren 1990, så var jeg på besøk/ferie hos Øystein og dem, (når han var aleine hjemme), da vi også var i Brighton, men ikke på språkreise, men som gjester hos vår tidligere språkfamilie.
(Men jeg må også ha vært der tidligere, for sommeren 1990, så hadde kusina hans, Anita, slutta å jobbe på Robsrudjordet Grill, hvor vi pleide å få gratis burgere.
Da skulle hu jobbe på cruise-skip.
Og jeg ba henne om hjelp med vaskemaskinen hos Øystein og dem, og da ble mange av klærna mine rosa.
Så jeg var nok der en uke eller to, den sommeren.
Vi pleide å spille Trivial Pursuit, se filmer, spille noe musikk-quiz, osv.
Jeg var der mye, egentlig, da jeg var sånn 18-23 år, for jeg og Øystein og en som heter Glenn Hesler, vi var nesten som en gjeng, og Kjetil Holshagen, var også delvis med i den gjengen, for jeg og Øystein og Kjetil, vi var nesten som en gjeng, på Bergeråsen, fra ca. 1985 til 1989).
Og jeg har også jobbet i Lørenskog et par år, på OBS Triaden.
Og jeg har en morfar fra Rælingen.
Så jeg er også litt som en Romerike-kar.
Og Romerike må vel sies å være i innlandet.
Og jeg har også vært et år i militæret, i Elverum.
Og jeg har en farmor fra Rollag i Numedal.
Så jeg får si jeg er østlending, må jeg vel si.
For jeg har bare bodd og jobba på Østlandet, den tida jeg bodde i Norge, fram til jeg var 34 år.
Jeg har aldri bodd på Sørlandet, Vestlandet, i Trøndelag eller i Nord-Norge, untatt i ferier eller militærøvelser, til Sørlandet, Vestlandet og Trøndelag.
(Men jeg har aldri vært i Nord-Norge, dessverre.
Men mora mi er oppvokst i Stokmarknes da.
Så jeg kan nok si at jeg er norsk og ikke bare østlending, siden jeg også har vært i ferier og militærøvelser, på Sørlandet, Vestlandet og i Trøndelag, og siden mora mi har vokst opp i Nord-Norge).
Men men.
Men jeg er vel østlending da, med en mormor som er danskfødt, men som flytta til Norge, etter krigen, og ble norsk statsborger, og bodde i Norge til hun døde i sommer, Ingeborg Ribsskog.
Så jeg må si jeg er Østlending da, som har vokst opp i Larvik og på Berger, med en danskfødt mormor, som bodde i Norge, største delen av sitt voksne liv, som norsk statsborger.
Da har jeg vel klart å forklare det ganske greit, hvor jeg er fra osv., vel.
Det får man håpe.
Vi får se.
-
Fortellingen om Cola-guden. (In Norwegian).
Nå har jeg skrevet mye om søstra mi, og ste-søstra mi Christell, og stemora mi, eller dama til fattern, Haldis osv., på bloggen.
Men jeg har ikke skrevet så mye om fettern min Ove og kusina mi Heidi, som jeg var ganske mye sammen med, i oppveksten.
Jeg var jo mye på Sand, hos besteforeldrene min der, foreldrene til faren min, som hadde et veldig sivilisert hjem, må man vel si, abonerte på flere aviser, Drammens Tidende og Aftenposten, så alltid på nyhetene på NRK, og bestemor pleide å ha alle tre ukebladene, Hjemmet, Norsk Ukeblad og Allers, hver uke, og også Donald, og senere Fantomet.
Det var ikke internett eller satelitt-tv, på den tida, så sånt kom bra med.
Mens søstra mi, hun flytta ikke til fattern, før hun var sånn 11 år, kanskje tre-fire år, etter at jeg flytta til Berger.
Og da ble hun hengende sammen med Christell, dattra til Haldis.
Så hjemmet til søstra mi, det var liksom nede hos Haldis.
Så hun var ikke så mye hos bestemor Ågot, som jeg var.
Hjemmet mitt var jo i leiligheten til fattern, hvor han aldri var, og også litt borte hos foreldrene til fattern, vil jeg si, for jeg var der hver dag etter skolen, og fikk middag osv.
Og huset deres, lå like ved siden av verkstedet til fattern.
Så prata jeg med fattern, når han hadde pause og sånn da, og skulle hjem og sånn.
Og jeg kunne også låse meg inn på verkstedet, når alle hadde gått hjem, og plaffe løs med spikerpistoler f.eks., ellers så kunne jeg lage en bane, mellom alle maskinene, og kjøre på jekketralla, det var faktisk ganske morsomt, det var ganske stort verksted, til å være på 80-tallet osv., bygningen var vel noe sånt som femti eller hundre meter lang, kanskje, så det var god plass å kjøre rundt på jekketralla med, f.eks.
Det var også en traktor der, som jeg kunne kjøre hvis jeg ville, som hørte til verkstedet, men det var litt harry synes jeg, så det var ikke så ofte jeg kjørte den, for det var vel egentlig ikke noe poeng å gjøre det, og ingen hadde lært meg å kjøre den traktoren, men jeg skjønte hvordan man kjørte den da, og hvis jeg kjeda meg veldig, så kunne jeg starte den.
Jeg fikk lov å gjøre hva jeg ville omtrent.
Men jeg var ikke så mye nede på verkstedet, mens dem jobba, det var ganske kjedelig egentlig, men jeg var på kontoret der, og hadde jobb, å pakke skruene, til vannsengene og køyesengene, i sånne plastposer, som følger med sengene da.
Og også å trille ved, og hive ned i kjelleren, til huset til bestemor, som hun fyrte med om vinteren.
Så sånn var det.
Ellers så var det en matbutikk der, som jeg var innom minst en gang hver dag, og kjøpte enda fler tegneserier, aviser, og godteri, cola og pizza og sånn.
Jeg maste mye på fattern, om sånne ting, så var nok umulig.
Fattern har også sagt det på telefonen, nå i det siste, at jeg var veldig umulig og utspekulert, så jeg var nok det.
Jeg var vant til muttern, og prøve å takle henne, og Arne Tormod osv., og også søstra mi, og ikke minst foreldrene til muttern, i Nevlunghavn, hvor det var veldig disiplin, på søndagene.
Mens foreldra til fattern, og fattern, der var det ikke sånn kardaverdisiplin.
Farmora mi, Ågot, var veldig snill, og holdt huset veldig rent og ordentlig og alt sånt, så jeg husker jeg trivedes mye bedre der, enn hos besteforeldrene mine i Nevnlunghavn, foreldrene til muttern, og også enn hos muttern og Arne Thormod, hvor det også var slitsomt å vokse opp, så jeg var veldig glad, når jeg flytta til Bergeråsen, for da kom jeg meg unna muttern og bestemor Ingeborg, osv., og også Arne Thormod, jeg likte slektingene mine på farssida, mye bedre, for dem var mye roligere, og mer laid-back, og ikke så strenge og slitsomme.
Og da hadde vært noen sånne episoder, opp gjennom åra, at jeg og søstra mi, ikke fikk lov å besøke fattern.
Og muttern dytta bestemor Ågot, ned trappa, fra hytta vi bodde på i Brunlandnes, da jeg var fem år, så hu brakk armen.
Og vi var på besøk hos fattern og dem, kanskje en gang i året, fra jeg var tre år og til jeg var sånn ni år da.
Og en gang, så ville jeg ikke tilbake til muttern, så jeg låste meg inn på do, hos bestemor Ågot.
Dette skjedde vel to ganger, tror jeg.
En gang, da jeg var fire år, og en gang, da jeg var syv år vel.
Da lovte muttern meg hund, første gangen, så ble jeg med tilbake.
Og andre gangen, så skulle jeg få sykkel, av bestefar Johannes, så da låste jeg meg ut fra do, etter en halvtime, eller noe, det ble litt dumt, men jeg fikk ihvertfall protestert litt.
Og en gang, så kom fattern og onkel Runar, til Mellomhagen, da jeg var fem eller seks år, og kidnappa meg og søstra mi.
Så var vi hos fattern i nesten to uker, før han tok vårs med tilbake til muttern, i Larvik.
Så det var ganske befriende, synes jeg, å få flytte til fattern da, hos noen folk, som var mer rolige, enn muttern og dem da, hvor det hele tida, var noe slags terror, vil jeg si.
Så da ble jeg vel litt borskjemt da, og jeg var litt fucka opp, fra å ha bodd hos muttern, hu sa, at hvis jeg ikke oppførte meg ordentlig, så måtte jeg flytte til fattern.
Og da oppførte jeg meg dårlig, i flere måneder, før jeg fikk flytte.
Så sånn var det.
Så jeg ble litt bortskjemt der.
De første månedene, så satt jeg bare i huset til besteforeldrene mine, og leste blader og aviser osv.
Og så TV og sånn da, om ettermiddagen da.
Også dro jeg til leiligheten, på Bergeråsen, om kvelden, og så mer på TV.
Gjerne program fra 2. verdenskrig og sånn, som de sendte ganske mye av, var artig.
Også var jeg medlem i plateklubb osv., og fikk masse plater sendt i posten, hver måned, på postordre.
Dr. Hook osv., var det de sendte.
Så kom muttern på besøk, og da sa hun at jeg måtte begynne på fotball eller noe.
Eller det gjorde jeg kanskje før hun kom på besøk, men hun likte ikke at jeg bare satt inne på Sand der, etter skolen, etter middagen osv. da.
Selv om jeg dreiv jo med andre ting og, når jeg var på Bergeråsen, jeg leika med Christell og Nina Monsen og dem, og Gry Stenberg, og også Petter og Christian, som bodde i Havnehagen.
Så jeg tror muttern misforstod litt, jeg satt ikke bare i huset på Sand der, sammen med bestemor Ågot og bestefar Øivind, men jeg var der ganske mye, før jeg kom i tenårene. Nesten hver dag, for jeg hadde jo ikke noen som lagde mat til meg, hjemme, men bestemor Ågot, lagde alltid middag osv., og hadde hjemmebakt brød og alt mulig.
Så det var ikke dårlig.
Da fikk jeg roet meg litt ned, etter maset, med å bo i Larvik, sammen med muttern og dem.
Så det tror jeg egentlig at jeg hadde godt av, å få roet meg ned litt etter det.
Ellers så tror jeg det hadde blitt veldig slitsomt, og bodd hos muttern og dem, for muttern tilta hele tida, for alt mulig.
Og hun var ikke flink til å lage mat, og å vaske opp og sånn, som bestemor Ågot.
Jeg og søstra mi, måtte vaske opp.
Men sånn var det ikke hos bestemor Ågot, hun gjorde alt husarbeidet, så der var det veldig fint, sånt sett, så det var sånn, at det tok det som en selvfølge nærmest, men det var veldig sivilisert, vil jeg si, så jeg synes jeg var ganske heldig, som fikk lov å gå der for å spise middag osv., hver dag, for da fikk jeg litt ro, i forhold til sånn det var hos muttern.
Og der var det også et kontor, vegg i vegg med stua, så jeg kunne sitte der, og det var nesten mitt rom det, så kunne jeg skrive på skrivemaskin, og leike da, for jeg var bare ni år, da jeg flytta dit.
Men jeg lagde en sånn vitseavis, Vitseposten, på det kontoret, da jeg var sånn ni år, og solgte den, på skolen og sånn, eller også ofte, på toget, til Larvik osv.
Sånne ting.
Og jeg fikk også hjelp av Petter og Christian, til å selge den avisa, når de var inne i Oslo osv., så tok de med en bunke, og solgte de.
De kosta en krone.
Og en gang, var det en som betalte Petter og Christian, 10 kroner, for en eksemplar av Vitseposten.
Men så døde mora til Petter og Christian, og da flytta de til faren sin, i Mexico.
Og da var det ikke noen andre folk jeg kjente der, som jeg kjente så bra, untatt Christell og Nina og Gry da, som pleide å komme opp til meg, da jeg bodde i Leirfaret, da jeg var 11 år osv. da.
Et år før søstra mi flytta dit vel.
Det som skjedde da, var at jeg spurte søstra mi, om hu ville bo i leiligheten, hvor jeg bodde, i Leirfaret, for det var ikke så artig, om kveldene, fordi det var bare jeg som bodde der, og jeg var litt trist, siden jeg hadde bodd aleine, siden jeg var ni år, om kveldene og nettene.
Men det ville ikke Pia, hun ville bo nede hos Haldis, sammen med Christell.
Og da ble jeg enda tristere, for jeg hadde trodd, jeg hadde jo hørt det, i noen uker eller måneder, at Pia skulle flytte til Berger, hun og.
Og da trodde jeg, at jeg endelig skulle slippe å bo aleine, men det skjedde ikke.
Så da ble jeg ganske deprimert, etter dette.
Så jeg hadde ikke så mange venner, fra jeg var 12, til jeg var sånn 14-15 vel.
Jeg hadde noen kamerater fra klassen, Ulf og Espen, osv.
Og Tom-Ivar.
Og også en kamerat som het Kjetil, som kjente tremenningen min, fra Lørenskog, Øystein, så da hang jeg sammen med dem ganske, og dreiv med data osv., fra jeg var sånn 14-15 kanskje.
Men onkelen min i Son, Runar, broren til fattern.
Faren min, han hadde jo to brødre, som var noen år yngre, Håkon og Runar.
Og de, de var mye sammen og kjørte bil til Sverige og sånn, og gikk bra sammen, tror jeg.
Og alle fikk jo pene koner osv.
Søstra mi, sa ihvertfall, at muttern var pen, som ung osv., da hun så på bilder osv., fra muttern, da hun var sånn i 20-årene osv.
Og tanta mi Tone, er jo pen, hun ble sammen med onkelen min Håkon, da hun var sånn 15 år, tror jeg muttern sa.
Så muttern nevnte noen ganger sånn ting, for meg og søstra mi, når vi var sånn 5-6 år, men jeg hadde jo ikke så mye greie på sånt, men jeg hørte jo hva hun sa da.
Og de bodde på Bergeråsen, så de hadde to barn, Lene og Tommy, kusina og fettern min.
Men Lene, var døv da, så hun var det ikke så lett å kommunisere med, selv om jeg lærte noe på døvespråk da.
Jeg og Pia og Christell, var på sånn kurs, hvor vi lærte døvespråk, i Holmestrand.
Og Pia og Christell, ble veldig flinke til tegnspråk, de øvde nok mye sammen, nede hos Haldis, siden de bodde der.
Men jeg bodde jo i Leirfaret, så jeg glemte det meste, skal jeg være ærlig.
Men jeg kan alfabetet osv., det kan jeg.
I hvertfall til f.
Og Tommy, var noen år yngre, enn meg, så jeg var ikke så mye sammen med han, selv om jeg ble bedt i bursdagen hans, noen ganger, og da var det litt rart, siden Tommy, var mange år yngre enn meg, og alle de andre der, han var vel født i 1975 kanskje, altså fem år yngre enn meg da.
Noe sånt.
Jeg får sjekke.
Ja, kusina mi Heidi, var født i 1975, og jeg mener de er like gamle, så da er nok Tommy født i 1975 og.
Jeg var liksom voksen, da jeg flytta til Berger, i 1979, synes jeg, så da fikk Tommy alle lekebilene jeg hadde fra Larvik osv da, i 1980, eller noe, kanskje.
Noe sånt.
Og Runar, som er den yngste broren til fattern, han gifta seg med en lyshåret dame, fra Sande, som heter Inger, tanta mi.
Jeg har vært hos foreldra hennes, en gang, med fettern min Ove og dem, og de bor på en gård, langs en gårdsvei, eller en villa var det kanskje, men de dyrker sukkererter og sånn, hvis jeg husker riktig, det er mange år siden dette.
Og fettern min, Ove, han har en fetter der, på morsida, som heter Eskil, som er utviklingshemma da, som bor der sammen med besteforeldra sine da, eller noe.
Eller i hvertfall rundt 1985.
Noe sånt.
Jeg lurer på om det var på Kleiverhagan, i Sande.
Noe sånt.
Og Ove og Heidi, fettern og kusina mi, dem var ofte på besøk, hos Ågot, mens jeg bodde på Berger.
Så når dro til bestmuttern og bestefattern, etter skolen, på fredag, så hendte det, at Runar og Inger og dem, dukka opp da.
Så da hang jeg ganske mye sammen med Ove og Heidi osv., vi gikk ganske bra sammen.
Dem var nesten som søsken, men ikke helt, men nesten vil jeg si, i hvertfall et par år, vi gikk ganske bra sammen, jeg og Ove og Heidi og Tommy osv.
I hvertfall da vi var snørriser.
Vi hadde en klubb, som het Olsenbanden osv., siden vi het Olsen da.
Og også kattene mine var medlem der.
Jeg var veldig trist fordi den ene katta døde da.
Og da hadde vi medlemsnavn, som var navnet vårt bakvendt da.
Jeg var altså Kire, Ove var Evo, Pia var Aip osv, og katta ble da Issup, for noen hadde sagt, sikkert for å være morsomme, at Pusi, ble stavet Pussi, uten at jeg husker hvem det var som sa det, men det skulle ikke forundre meg om det var muttern, hun var alltid veldig morsom, eller ‘morsom’, og det var vel hun som døpte katta.
Men men.
Og en god del ganger, så var jeg på besøk hos onkelen min og dem, først i Vestby, og så I Son.
Og også et par ganger på Kolbotn, før de flytta til Vestby.
Blandt annet en gang, i 1979 eller 1980, da fattern og Runar, skulle til Kiel, med ferja fra Oslo, og da fikk jeg være med.
Og så på at folka spillte rullett og sånn da.
Og vi gikk i et supermarked, i Tyskland, og kikka, i Kiel da.
Også kjørte vi litt rundt, i Tyskland, og skulle finne en kro.
Og da var kroverten dritings, så vi måtte dra et annet sted.
Så kjøpte vi snitzel, mener jeg å huske på en kro da.
Og på supermarkedet, som vi kikka i, for vi synes det var morsomt å se hvordan det var i utlandet, da ble fattern plaga av en butikkdame, som spurte hva han dreiv med hele tida, enda han bare kikka.
De var vel ikke vant med nordmenn, som kikke i butikkene, og ikke skjønte hva alle varene var, og ikke handla hele butikken.
Kiel-ferga, var roligere, enn danskebåtene.
Og egentlig kjedeligere vel, med gamlinger, som stod og spilte hele kvelden, på enarma banditter osv.
Og de maskinene, de behøvde man ikke trykke på.
Så hjula bare gikk rundt, mens gamlingen, stod og glodde på maskinen da, uten at han behøvde å trykke, eller noe.
Så når jeg, som var ni-ti år, gikk forbi, mellom gamlingen, og maskinen da, da ble det bråk og kjefting.
Så sånn var det.
Men jeg klarte å snike meg inn, i baren, og se på rulett-spillinga da, som var med høyere beløp, enn danskebåten, tror jeg.
Det var i hvertfall mange som stod og kikka på rulettbordet.
Og det var egentlig 18 års grense.
Men jeg fikk lov å stå der.
Cupiren, eller hva de heter igjen, de som styrer rulett-bordene, han prata fattern med, dagen etter.
Han lurte vel på om de hadde noen hemlige pedaler, de kunne styre kula med osv.
Da fortalte jeg, at jeg hadde sett på, kvelden før.
Og da sa han, at hvis han hadde sett meg, så hadde han kasta meg ut.
Men det er mulig at det bare var noe han sa, jeg stod ganske rolig der, så det kan jo ha vært, at han ikke så meg, eller så meg, men bare lata som at han ikke så meg.
Det er mulig.
Noe sånt.
Men Ove, han er et par år yngre enn meg vel, han fikk ikke lov å være med.
De bodde på et byggefelt der, på Kolbotn, før de flytta til et byggefelt, i Vestby, like ved Hvitsten.
I gåavstand fra Hvitsten.
Før de flytta til et villaområde, der fattern og Håkon bygde villaen, rundt 1985 kanskje, i Isdamveien, i Son.
Så jeg var ganske ofte i Son også et par år, mens fattern bygde huset dems der da, en stor villa, så det tok litt tid å bygge.
Og Runar, jobber som tannlege, i Ås, på Åstunet, og tidligere i et annet bygg der, så jeg er også ganske kjent i Ås.
Eller, jeg har i hvertfall hvert der noen ganger.
Og de hadde også en pub der engang, i samme bygget, som det gamle tannlegekontoret til Runar lå vel.
Noe sånt.
Runar sa, rundt 1985, husker jeg, da han og fattern diskuterte religion, at han også begynte å få litt sansen for Jehovas Vitner da.
Men fra starten av, så tror jeg ikke han var så inne i det, det var vel bare kona hans, som var, eller fortsatt er, Jehovas Vitner, hvis jeg husker riktig.
Så hun lager ikke istand til jul, og heller ikke bursdager.
Så de pleide ofte å være hos bestemor Ågot, i jula.
Fattern hadde jo ofte forklart meg, at det med Gud og sånn, bare var tull, så jeg var litt bekymret, for at Ove og Heidi, skulle bli Jehovas Vitner, de og.
Så etter at de flytta til Son, på midten av 80-tallet, så husker jeg at jeg og Ove og Heidi, hadde vært nede i Son, eller noe, og kjøpt godteri da sikkert, som vi pleide å gjøre.
Og da var tenkte jeg det var best å tulle litt med den her religionen og Jehovas Vitner osv., så jeg forklarte om Cola-guden og sånn da, og bare tulla da.
Så tror jeg de skjønte, at det her med religion, bare var noe tull da, det er mulig.
Men de siste åra, så har fettern min Ove, blitt litt bajas, må man vel si.
Jeg lurer på om han er noe mafia nå.
Jeg husker da jeg bodde på Berger, da tok jeg han med på fotballtrening en gang, den siste treninga før ferien vel, og da var det ikke mange der, så Ove fikk lov å spille da, av treneren Skjeldsbekk, selv om han var et par år yngre.
Og en gang, så ble Ove med å plukke jordbær, på gården til Sand og dem vel, en sommer jeg skulle til England vel.
Jeg hadde plukka jordbær sommeren før jeg da.
Men jeg kan ikke huske om jeg huska å hente pengene da.
Første sommeren, så henta jeg penga, når det nesten var høsten, for jeg hadde alltid masse penger, jeg fikk av fattern.
Så jeg plukka mest jordbær, fordi de andre skulle gjøre det, og hypa det her da, og lurte på om jeg skulle det.
Da fikk man jo spise mye jordbær osv., så det var jo artig, i to dager, før man ble lei av det.
Men jeg skjønte ikke helt det, at vi måtte hente penga, men det måtte vi altså, så jeg fikk fattern til å kjøre ned der, en god stund seinere, og var hun dattra dems der, Turid, som gikk i klassen til søstra mi, og Christell, og hun bare stod der, mens mora henta penga.
Men jeg synes hun mora var ganske streng.
En gang, noen år før, da jeg var nede ved stranda, så skulle jeg gå en vei, tilbake til Bergeråsen.
Men så viste det seg, at den veien jeg gikk den gangen, som så omtrent ut som de andre veiene, det var deres privat vei da.
Og det var jordbærsesong.
Og da traff jeg hun bondekona, på veien, når jeg var nesten oppe ved Svelvikveien.
Og da måtte jeg gå hele veien tilbake igjen, til den offentlige veien da.
Siden de ikke lot folk gå aleine der, i jordbærsesongen, enda jeg ikke hadde tenkt på at det var jordbærsesong, eller noe, jeg var egentlig ikke så glad i jordbær og sånn da, jeg likte mest cola og godteri osv.
Så etter det, så synes jeg hun Fru Sand, var ganske streng da, så da var det ikke sånn, at jeg begynte å prata med dattra hennes, for eksempel, da hun stod der, mens mora henta lønninga osv., det ble det ikke noe av.
Jeg kjente liksom ikke henne, så da bare holdt jeg vel kjeft vel.
Men jeg plukka jordbær der, sammen med fettern min Ove, sommeren etter også.
Men ikke så mye da, da hadde jeg vel penger, tror jeg.
Og den sommeren, så skulle jeg vel til England, Brighton da sikkert.
Jeg husker vi var med fattern til Drammen og.
Og hørte på en sang, på kassett, eller radio.
Noe 80-talls greier.
Hva var det da.
Jeg kom ikke på det nå.
Men jeg husker en gang, som jeg var med fattern, og besøkte Ove og dem, på begynnelsen av 80-tallet.
Da spilte Ove den her, på rommet sitt osv.
Jeg var også hos Ove og dem, i Vestby, den gangen han tyske keeperen, kvesta han franske angriperen, i Fotball-VM, i 1982, var det vel.
Skal jeg se om jeg finner mer om det her:
Skal jeg se om jeg finner den Elvis-sangen:
Da var jeg kanskje 10-11 år da, da jeg var med fattern inn til Runar da.
Og da satt Ove på den sangen her, han var på rommet sitt enda, og ikke våkna, eller stått opp enda vel.
Noe som kanskje var litt rart.
Jeg trodde dem sang ‘devil in the sky’, jeg da.
Og oversatte sangen til norsk, og fikk det til å bli, ‘du er djevelen oppi skya osv.’, men det skjønner man jo seinere, at det ikke var.
Nå driver jeg å tenker, om det kan være noe slags mafia, med Runar og Ove og de her.
Jeg får skrive mer om det seinere.
Vi får se.
Ove kræsja i hvertfall den ene bilen til Runar, i fylla, og de lurte forsikringsselskapet, rundt 1990 vel, og Runar har dobbelt bokholderi, på tannlegekontoret sitt i Ås.
Det er mer og, jeg er bare litt trøtt nå.
Jo, kusina mi, Susanne, sier at fattern, Runar og Håkon, alltid prater med så høy stemme, når dem er sammen, sa hun på begynnelsen av 2000-tallet.
Og fettern min, Øystein, bror av Heidi, Ove og Susanne da.
Han hørte jeg, at ikke hadde noe jobb.
Og jeg trengte folk til å jobbe, på Rimi Langhus, i Ski, ikke så utrolig langt fra Son, i 2001.
Og da ringte jeg å hørte om Øystein ville jobbe da.
Og det ville han etterhvert.
Han satt i kassa, fordi det var i kassa vi trengte folk, og det var ikke så lett å få tak i folk alltid, på Rimi.
Men jeg ville jo ut av Rimi.
Og i bryllupet til fettern min, Tommy, i Fredrikstad, sommeren 2002, så klagde hun Jehovas Vitner tanta mi, Inger, på at jeg skulle slutte i Rimi da.
For, ‘hva skulle skje med Øystein da’.
Men Øystein hadde jo jobben.
Han hadde jo vaktene sine, så han trengte vel ikke meg der, for å passe på han, han var vel 20 år vel, eller noe.
Så jeg skjønte egentlig ikke hvor hu ville hen.
Men, jeg var litt deppa, for jeg skjønner det, at når jeg hadde slutta som butikksjef, for å studere.
Så visste jo ikke folka der, i familien, som jeg nesten aldri hadde kontakt med, hva det skyldtes, at jeg ville slutte.
Så folk kom sikkert til å tro ting, som at jeg hadde fått sparken, eller noe.
Når jeg ville heller ha en karriære, i et ordentlig firma, eller bransje, og med ‘ordentlige’ kollegaer da, som jeg ikke synes folka, altså lederne, i Rimi, var.
Dette er jo ikke sånn som folk skjønner automatisk.
Så jeg var ikke helt høy i hatten, i bryllupet til Tommy, noen uker etter at jeg slutta som butikksjef, men jeg kom meg da gjennom det, på en måte.
Så sånn er det.
Men planen med utdannelse osv., har gått ganske rett vest da.
Jeg har vel blitt brukt som noe target guy, av politiet, mot noe mafia.
Kanskje siden politiet trodde at jeg var en taper da, og at de derfor kunne kødde med livet mitt, siden jeg da ikke ville jobbe som en slave omtrent, på luselønn, må man vel si (sett i forhold til hvor mye man jobber som butikksjef), på Rimi, resten av livet.
Noe sånt.
Så vi får se hva som skjer.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
