Det var også sånn, da jeg studerte, ved HiO IU.
At på bakerste rad, i det største auditoriet der.
Så satt den en guttegjeng, (må man vel kalle dem), som ‘kødda’ med meg, da.
Jeg husker at han ene i den gjengen, han sa til ei dame, som skulle følge den samme forelesningen, som meg.
At jeg liksom gikk med det samme tøyet, hele tiden, da.
Men det gjorde jeg ikke, da.
Jeg dusja hver dag før jeg gikk til forelesningene.
Og jeg hadde på meg reine klær, hver dag.
Men jeg hadde ikke så stor garderobe, på den her tida.
For jeg var jo vant med å jobbe på Rimi, og der gikk jeg i Rimi-uniform, da.
Så som heltidsansatt, i Rimi, i mange år, så hadde jeg ikke trengt så mye klær, da.
For jeg satt jo mest og quizzet på #quiz-show og chattet på #blablabla, om kveldene.
Så jeg behøvde ikke å ha så mye forskjellige klær, da.
For det var ikke sånn at jeg gikk ut noe særlig på byen, for eksempel, etter jobben, midt i uka.
For jeg ville ikke være fyllesyk på jobb, da.
For i Rimi, så er det nesten alltid noen som baksnakker en, da.
Så jeg ville ikke risikere å ødelegger karrieren min, ved å drikke midt i uka, for eksempel, da.
Så derfor, så festa jeg bare i helgene, stort sett, da.
Og satt inne foran data-en, på hverdagskveldene, da.
Så jeg trengte ikke å ha en så stor garderobe, da.
Mens jeg jobba heltid, i Rimi.
Men på HiO så brukte jeg vel mye en 3-4 sånne tennis-skjorter, (av merket Marlboro osv.), som jeg hadde, i forskjellige farger.
Men jeg har tenkt det, i ettertid, at han ‘mafia-karen’, (eller hva han var), som liksom skulle få damene der til å ikke like meg osv., (han i den gjengen, på bakerste rad, i det store auditoriet der), muligens kan ha vært fargeblind.
Siden han ikke så at jeg hadde mange forskjellige sånne tennisskjorter, da.
Og jeg brukte jo en nyvaska sånn skjorte, for hver dag, liksom.
Og han karen må jo ha vært en nerd, (vil jeg si), hvis han ikke så det, at jeg hadde dusja, før jeg dro på forelesningene.
Så det var dårlig miljø, på HiO IU, vil jeg si.
En slags nerdete guttegjeng, (som trodde at de var usynlige, kunne det virke som, siden jeg så at han ene av de prøvde å påvirke hu studinna), de liksom terroriserte sine medstudenter, fra bakerste rad, i det store auditoriet der, da.
(Og jeg nevnte vel også det her såvidt for Dag Anders Rougseth vel, i en forelesning.
Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det var sånn, at jeg ble litt ‘frika ut’, av de her ungdommene, på bakerste rad, i det store auditoriet der, som klagde på klærna mine, da.
(For sånt var jeg ikke så vant med, fra Rimi.
Men folk som jobber i butikk, de er kanskje ofte mer modne, enn ‘guttunger’ som studerer ingeniørfag, da.
Det er mulig).
Så etterhvert, så ble det sånn, at jeg nesten brukte like mye tid, på å trave rundt i forskjellige klesbutikker, i Oslo sentrum, da.
Som jeg brukte på å gå på forelesninger, da.
Siden det var et stort press da, på HiO IU.
(Ihvertfall mot meg).
På at man måtte ha en stor og fin garderobe, da.
Og samtidig, så syntes jeg det, at de klærna, som jeg ofte fant, i klesforretningene, i Oslo sentrum.
De var ofte veldig moderne og kule og nesten ‘homsete’, da.
Så jeg måtte lete lenge for å finne noen klær, som jeg likte å gå med da, (husker jeg).
For jeg likte best konforme klær, (heter det vel), da.
Og jeg var ikke så glad i å gå med glorete moteklær, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn at hu ‘Vestlands-dama’, hu frika meg litt ut, i begynnelsen, på HiO IU der, (husker jeg).
Jeg husker at jeg satt for meg selv, under en forelesning, i et klasserom, i andre etasje, på den tidligere ingeniørhøyskolen der, da.
Og så kom hu Vestlands-dama inn døra, og satt seg, oppå pulten min, da.
(Mens hu begynte å prate litt, da).
Med sine lange, slanke bein og smekre lår, (som hu hadde tredd nedi en trang olabukse), på utstilling, da.
Så det er mulig at de andre studentene, på HiO IU, ble litt misunnelige på meg, da.
For hu Vestlands-dama, hu var helt klart den fineste dama, som gikk på den her høyskolen, (på den her tida), vil jeg si.
Så man kan kanskje si at hu var HiO IU sitt sex-symbol, nesten.
Så det er mulig at jeg fikk noen uvenner der, på grunn av misunnelse osv., da.
Siden jeg kjente hu her hotte Vestlands-dama, da.
(Siden hu var på den samme gruppa som meg, (i begynnelsen ihvertfall), i faget programmering, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så etterhvert, så ble det sånn, at jeg holdt meg like mye hjemme, da.
Og prøvde å lese for meg selv der.
(Noe som var vanskelig, siden ble jeg nok ble mer fristet, av å spise mat og surfe på nettet, osv).
Som at jeg var på forelesningene, da.
For jeg ble rimelig frika ut etterhvert, av hu Vestlands-dama og den ‘nerdete guttegjengen’, (på bakerste rad, i det store auditoriet der), på HiO IU, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han tidligere popstjerna, Dag Anders Rougseth, (aka. Dagga), og jeg.
Vi pleide å jobbe sammen, på grupper, i fag som programmering og Linux osv., da.
Og i fagene programmering og programutvikling.
Så var det jeg som måtte gjøre nesten alt, da.
For Rougseth, han hadde som et slags motto, da.
At det var mulig å få seg en bachelor-grad, i IT, (ved HiO IU), uten å lære seg programmering, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker en gang, som han Dagga og jeg, satt hjemme hos meg, og jobba med noe skolearbeid, (må det vel ha vært).
Så dukka plutselig Axel opp der, da.
Mens jeg dreiv og visste han Dagga ‘multimedia-anlegget’ mitt, da.
For jeg hadde nettopp lastet ned en actionfilm, som het ‘xXx’, (med Vin Diesel), fra nettet, da.
Og så hadde jeg kobla den ganske nye og store TV-en min, til PC-en, da.
Og jeg hadde også kobla min nye forsterker, (en rimelig stor Pioneer-forsterker, som var på tilbud vel, på Elnor), til PC-en, da.
Og David Hjort, han skyldte meg 3-4.000 kroner, (på den her tida), da.
Og han hadde klart å overtale meg, til å kjøpe et par store høytalere, (som hans nye samboer Melina ikke likte, var det vel), for tusen kroner, da.
Som nedbetaling, på de 3-4.000 som han skyldte meg, fra Arvika-turen, (et par år tidligere), og fra før det igjen, da.
Og de høytalerne, de var kjempestore, da.
Så det er mulig at halve St. Hanshaugen hørte det, at jeg visste fram multimedia-anlegget mitt, for han Dagga, da.
Og plutselig, så banka Axel på døra hos meg, da.
På uventa besøk, da.
Og Axel skjønte vel ikke at Dagga var en tidligere popstjerne, (tror jeg).
Men Axel begynte av en eller annen grunn, å fortelle en pakkis-vits, da.
(Som hverken Dagga eller jeg lo av, vel.
Antagelig fordi at vi vel begge var mer kultiverte kanskje, enn det Axel var, da).
Og så kikka Axel også på den her filmen da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Som var ganske kul å se på vel, på det nye hjemmekino-anlegget mitt, da.
(Eller hva man skal kalle det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I andre semester, (altså vårsemesteret, i år 2003).
Så hadde vi et fag som het programutvikling, (husker jeg).
Og da skulle vi lage en datamodell, for et eiendomsmeglerfirma-program, da.
Som den første deloppgaven, i det faget da, (husker jeg).
Og sånne datamodeller, det hadde jeg fortsatt litt ‘teken’ på å lage, fra min tidligere datautdannelse, da.
(Fra Gjerdes videregående og NHI, da).
Så den datamodellen, den tegnet jeg ganske raskt, hjemme hos han Dagga da, (husker jeg).
Og den brukte vi, (eller rettere sagt jeg), neste uforandret, under hele det prosjektet, da.
Og han Dagga, han bodde i Uelands gate der.
Litt lenger opp, mot Ringveien.
Enn der jeg selv hadde bodd, i Uelands gate, (i min fars samboer Haldis Humblen sin leilighet der), den første uka, som jeg bodde, i Oslo, da.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Og Dagga, han jobbet som vaktmester, i den bygården, som han bodde i, da.
Og han var samboer, med ei dame, som het Guro, vel.
(Som var ei tynn dame med lyst hår, vel.
Hvis jeg husker det riktig).
Og vi måtte vel ringe foreleseren, i det faget programutvikling.
(Nemlig en foreleser ved navn Grønning, vel).
Siden vi var litt seint ute, med å få laget den datamodellen, da.
For hu Vestlands-dama, hu hadde nemlig bytta, til en annen gruppe, iløpet av det forrige semesteret, da.
(Muligens siden ingen av oss var så utrolige flinke i Java, da).
Så det var bare Rougseth og meg igjen, fra den ‘opprinnelige’ gruppa, da.
Så da gikk det vel litt trått, når han avdankede popstjerna og meg, (som jo var en avdanket butikksjef), liksom skulle prøve å komme igang, med en sånn prosjekt-oppgave, da.
(Noe sånt).
Men jeg fikk dreisen på den oppgaven tilslutt, da.
Og vi fikk en ‘B’, da.
Etter at jeg hadde sitti aleine hjemme, i Rimi-leiligheten min, og programmert, i en måned eller to, vel.
(Jeg husker ihvertfall at jeg satt hele påskeferien, i år 2003, og dreiv og programmerte den her Java-oppgaven, da.
Hvis jeg ikke husker helt feil).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
