johncons

Stikkord: Waldemar Thranes gate

  • Min Bok 5 – Kapittel 250: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXIII

    På den tida som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Lambertseter.

    (Noe jeg jo gjorde, fra høsten 1998 til høsten 2000).

    Så var det noen ganger problemer med å få tak i nok folk, til å jobbe, (husker jeg).

    Jeg husker at det var sånn, at en gang, så måtte jeg selv sitte i kassa, (husker jeg).

    Og da dukka det opp ei pakistansk dame, i 40-åra der, som begynte å fortelle det, at hu hadde jobba på en annen Rimi, (eller noe sånt).

    Og vi hadde ikke folk, da.

    Så jeg spurte henne, om hu kunne jobbe, den dagen, (eller noe sånt), da.

    Og det kunne hu da, (husker jeg).

    Og jeg fant noe arbeidstøy til henne, osv.

    Men hu gikk ikke inn på garderoben, for å skifte, (husker jeg).

    Hu skifta bare rett foran meg, i det rommet, som vi tidligere pleide å utpassere fra, (den første perioden, som jeg jobbet der, fra 1993 til 1996).

    (Altså i det rommet, som lå mellom garderoben og tellerommet, da).

    Mens hu sa at: ‘Jeg er kvinne’, (eller noe lignende).

    (Av en eller annen grunn).

    Så det var vel litt rart kanskje, at hu pakistanske dama, ikke ville gå inn på garderoben, for å skifte å skifte.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg flytta til St. Hanshaugen, på begynnelsen av 1996.

    Så måtte jeg henvende meg i Rimi-butikken, som ligger i det samme bygget, som leiligheten min lå i, (husker jeg).

    (Det er den butikken, i Waldemar Thranes gate 5, som nå, (22. august 2013), heter ICA Nær.

    Mener jeg å ha sett, på Google Maps).

    Og så ringte negerdama Sophia, (som bodde i naboleiligheten, (leilighet 304), og som seinere ble butikksjef, på Rimi Skullerud), til en slags vaktmester, som het Jan Terje Syvertsen, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Og så viste han Syvertsen meg leiligheten, og så fikk jeg nøkkelen til leiligheten, da.

    (Noe sånt).

    Og det ble litt rart, (husker jeg, at jeg syntes), at jeg måtte gå på Rimi, for å få nøkkelen, til leiligheten, liksom.

    Da ble det litt rart å handle der seinere, mener jeg.

    (Det ble litt ‘svett’, liksom.

    Må man vel si).

    Og hu Sophia hu var også veldig mutt, (må man vel si).

    Så jeg visste liksom ikke hvor jeg hadde henne, da.

    (Noe sånt).

    Så det var ikke sånn at jeg bare handla på Rimi i Waldemar Thranes gate 5, etter at jeg flytta inn, i det samme bygget.

    Jeg pleide noen ganger å gå ned til sentrum.

    (Den samme veien som Magne Winnem dro meg med.

    Da han dro meg med på valgkampåpningen til Høyre, høsten 1991.

    Som jeg har skrevet om i Min Bok 2).

    Og da pleide jeg å se, i bokhandler-butikker osv., på veien, (husker jeg).

    Og jeg gikk også innom og så, i den innvandrerbutikken, som lå i Bjerregaardsgate, (like ved Ullevålsveien), husker jeg.

    For i avisene så stod det jo om at det var så flott med det fargerike felleskapet, osv.

    For da fikk vi nordmenn så mye god mat, som vi kunne kjøpe, (i butikkene), osv.

    Men jeg fant ikke så mye god mat, i den innvandrerbutikken, (må jeg innrømme).

    Men de hadde noen pistasjnøtter, (i løs vekt), som jeg kjøpte noen ganger, (og som var ganske gode da), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den innvandrerbutikken, i Bjerregaards gate.

    Den forrandret seg flere ganger, iløpet av de 8-9 årene som jeg bodde, på St. Hanshaugen, (husker jeg).

    En sommer, (må det vel ha vært), på slutten av 90-tallet.

    Så husker jeg at det plutselig var ei ung pakistansk dame, som hadde begynt å jobbe der.

    Og jeg husker at jeg sa noe sånt som at butikken så mye bedre ut, (eller noe lignende).

    (Noe sånt.

    Jeg var kanskje litt prega av, å ha jobbet lenge i butikk, da.

    Det er mulig).

    Og hu pakistanske dama, sa at det hadde blitt nye eiere der, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg spurte hva noe slags mat som lå utstilt der var, da.

    Og den maten het visst samosa, (eller noe lignende), sa hu pakistanske dama, da.

    Og jeg prøvde en sånn samosa, da.

    (Som ikke kosta så mye penger, vel).

    Og det var noe slags deig med kjøtt i, vel.

    Noe sånt.

    Og det gikk vel greit ned.

    Selv om det ikke var sånn, at jeg pleide å kjøpe den retten hver dag, (for å si det sånn).

    Det var mest som noe snacks-mat, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etter en stund så ble det nye eiere igjen, i den butikken, husker jeg.

    Jeg var innom der en gang iblant.

    For denne butikken var vel åpen på søndager og, (tror jeg).

    Noe sånt.

    Og jeg jobba jo i butikk, så jeg syntes det var litt artig, å gå i forskjellige butikker, og se hvordan varer de solgte osv., da.

    Og plutselig en gang, rundt årtusenskiftet.

    Så sa en kar bak disken der til meg.

    At de hadde fått en egen avdeling, for sex-leketøy osv., bak et hjørne der liksom, da.

    Og da måtte jeg liksom gå og se, da.

    Og der hadde de plutselig fått mye forskjellig innen dildoer og alt mulig sånt, da.

    (Bak en vegg der, liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og før de begynte med pornofilmer og sexleketøy, osv.

    Så husker jeg det.

    (Fra slutten av 90-tallet, vel).

    At denne butikken ikke tok ned GB-is skiltet sitt.

    Etter at GB-is, ble avviklet, i Norge.

    Og det klagde jeg på en gang da, (husker jeg).

    (En gang jeg tilfeldigvis gikk forbi denne butikken).

    Og jeg sa at til han pakistaneren, som dreiv den butikken, at han måtte ta ned GB-klovne-skiltet, som hang, utafor butikken, da.

    (Siden det var et år eller to siden, at GB-is, hadde lagt ned, i Norge, da).

    Men det ville ikke han pakistaneren som jobba der da, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Så det er mulig at de som eide den butikken, ikke skjønte det, at det klovne-skiltet, hadde med GB-is å gjøre, da.

    (Kanskje det skiltet hang der, da de kjøpte butikken.

    Siden denne butikken vel byttet eiere ganske ofte, tror jeg.

    Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at mens jeg drev på med et programerings-prosjekt, (som ble kalt ‘Eiendomsmegler-program’), i Java, i andre semester, (vår-semesteret 2003), på HiO IU.

    Så holdt jeg på å gå tom for ark, til printeren, på søndagen før oppgaven skulle leveres, vel.

    (Noe sånt).

    For jeg var ikke så flink i Java-programmering.

    Så for å få det riktig, så likte jeg å se koden på papir, mener jeg å huske.

    (Noe sånt).

    Så dette var vel nesten som noe slags luksus, må man vel si.

    Når jeg jobba, med det Java-systemutviklings-prosjektet.

    (For jeg vil vel nesten kalle den oppgaven, (som jeg gjorde helt aleine, med unntak av at Dag Anders Rougseth, (som var den eneste andre personen på gruppa), hjalp til litt med brukerveiledningen, den siste dagen), for systemutvikling.

    Selv om vi først begynte med faget systemutvikling, i fjerde semester.

    Av en eller annen grunn).

    For det vanlige er jo å se på koden, på skjermen, vel.

    Men jeg var så vant til strukturert programmering, i Basic og Pascal.

    Men her var det snakk om objekt-orientert programmering, i Java.

    Så det var ikke sånn at jeg ikke behøvde å tenke, for å komme meg gjennom fagene, ved HiO IU.

    For det er stor forskjell på Pascal og Java.

    Og det er også stor forskjell på objektorientert programmering og strukturert programmering, vil jeg si)).

    Og da hørte jeg i denne innvandrer-butikken om de tilfeldigvis solgte pakker med printer-ark, da.

    (Siden denne butikken liksom var litt ‘harry’, da.

    Og for eksempel ikke tok ned GB-is-skiltet, selv om GB-is hadde lagt ned, i Norge, liksom).

    Og da fikk jeg kjøpt en pakke printer-ark, for hundre kroner, (eller noe lignende da), husker jeg.

    Og jeg fortalte da at de printer-ark-pakkene bare kosta halvparten, (eller noe lignende), på Rema.

    (For jeg mente at jeg hadde lagt merke til det.

    For jeg handla også noen ganger på Rema, i Bjerregaards gate, (på den her tida).

    For jeg var litt lei av å bare handle på Rimi, da).

    Og da sjekket jeg opp det, uka etter, (eller noe sånt), husker jeg.

    (Hva prisen var på printer-ark-pakker, på Rema, da.

    Og så fortalte jeg det, til han eieren, av denne litt lugubre innvandrerbutikken da, (må man vel kalle den), husker jeg.

    Og da svarte ikke han innvandrebutikk-eieren noe, (av en eller annen grunn), hvis jeg husker det riktig.

    Men jeg hadde flaks siden jeg fikk kjøpe ark der, da.

    Jeg var vel nesten en kjent kunde der, tror jeg.

    I perioder så var jeg helge-røyker, hvis jeg husker det riktig.

    (De siste årene, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Etter at problemene i Rimi begynte osv., var det vel).

    Så det hendte nok at jeg var innom både denne butikken, (og også for eksempel video-kiosken, ved siden av Ila Apotek), for å kjøpe en ti-pakning, med for eksempel Lucky Strike, (et sigarett-merke, som noen hadde anbefalt meg, rundt årtusenskiftet, vel).

    For jeg syntes nok muligens at det da ville ha blitt litt flaut, å kjøpe røyk, på Rimi.

    Siden det vel var litt kjent, i Rimi, at jeg hadde slutta å røyke, på midten av 90-tallet.

    (Mens jeg jobba som butikkmedarbeider, på Rimi Lamberseter, rundt 1994, var det vel).

    Og kassadamer, (som liksom var mine underordnede, på jobben, siden jeg jo jobbet som butikksjef, i en del år), de hadde vel kanskje begynt å baksnakke meg, (på jobben), hvis jeg plutselig hadde begynt å kjøpe røyk der, liksom.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 248: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXI

    Det var også sånn, (husker jeg).

    At den første tiden, etter at jeg overhørte det, at jeg var forfulgt av ‘mafian’, i desember 2003.

    Så lurte jeg på hva skal jeg gjøre, hvis mafian prøvde å ta meg, når jeg handler i butikken, liksom.

    (For jeg hadde jo en AG3, fra Heimevernet, hjemme.

    Så jeg var ikke like bekymret, når jeg var hjemme, da.

    Selv om den AG3-en mangla tennstempel og tennstempel-fjær, på den tida jeg overhørte det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    For et år eller to før jeg overhørte det.

    Så måtte alle HV-folk sende inn noen deler av AG-en, til Heimevernet, da.

    Av en eller annen grunn.

    Som jeg vel har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg hadde lest det, i Aftenposten vel, at narkomane osv., pleide å gå rundt med skrutrekkere i lomma, osv.

    Og jeg var rimelig desperat, da.

    For man må jo ha mat, liksom.

    Så jeg bare fant en skrutrekker.

    (For jeg hadde en skuff, (under stereoanlegget, i en hvit kommode), hvor jeg hadde en del verktøy og sånn, da.

    Og den kommoden kan muligens ha tilhørt Kirsten Ancona.

    Men så har jeg nok klart å få med den hvit-lakkerte kommoden, (som var i samme stil som senga til Kirsten Ancona, må man vel si), til Ungbo, da jeg flytta, fra Høybråtenveien, (der jeg leide et rom av mora til Kirsten Ancona, nemlig Mette Holter).

    Noe sånt).

    Også hadde jeg den skrutrekkeren i lomma, da.

    (For å ha i selvforsvar, da).

    Før jeg gikk for å handle mat, i den Rimi-butikken, som lå en del hundre meter, nærmere Kiellands Plass og Akerselva, da.

    (Altså ikke den Rimi-butikken som lå i det samme bygget, hvor jeg selv bodde.

    Men en nyere Rimi-butikk, som dukket opp rundt årtusenskiftet vel, (på et nytt senter, i Waledemar Thranes gate, som lå omtrent midt mellom Ullevålsveien og Uelands gate, da.

    Og som vel heter St. Hanshaugen senter, ettersom jeg kan tyde det, etter å ha sjekket på Google Maps).

    Uten at jeg vet hvorfor Rimi ville ha butikkenen sine så tett.

    Men de ville kanskje konkurrere mot den lokale Rema-butikken, da.

    Som lå i det samme kvartalet.

    Men med litt dårligere beliggenhet, (må man vel si).

    Siden den Rema-butikken lå i parallell-gaten Bjerregaardsgate, da.

    Som vel må sies å være en bakgate, sammenlignet med Waldemar Thranes gate.

    Noe sånt).

    Og i den Rimi-butikken, så var det noen kule St. Hanshaugen-folk, da.

    (Husker jeg).

    En mann og en dame i slutten av 20-årene, kanskje.

    Og jeg husker at jeg overhørte det, at han mannen sa til kona si, (eller hva hu var).

    Noe om at jeg gikk med en skrutrekker i lomma, da.

    Og da ble jeg rimelig flau, (husker jeg).

    Så etter det, så slutta jeg å gå rundt med en skrutrekker i lomma, da.

    (Selv om jeg hadde overhørt, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’).

    Men man kanskje kan lure på det, hvordan han St. Hanshaugen-karen, kunne se det.

    (Hvis jeg hørte det riktig).

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang mens jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Så søkte jeg på en jobb, på Sainsbury’s, i London, (husker jeg).

    Det var en jobb, som leder for en ‘off licence’-avdeling, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Altså for den avdelingen, som solgte øl, vin og sprit, (i butikken), da.

    Og dette må ha vært i en periode, som jeg var rimelig lei, av Oslo, da.

    (Noe sånt).

    Muligens etter at jeg var på ferie, i London, sommeren 2003.

    (Men før jeg overhørte det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, i desember 2003, da).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første perioden, som jeg jobba, på Rimi Lambertseter.

    Nemlig fra høsten 1993 til våren 1996.

    (Da jeg jobbet som butikkmedarbeider, låseansvarlig, aspirant og assisterende butikksjef, i den butikken).

    Så var det ei kundedame, som handla fast der, som het Fru Sommer, (mener jeg å huske).

    Og hu Fru Sommer, hu skulle alltid ha masse ekstra-service, (eller noe lignende), da.

    Ihvertfall så var det sånn, at assisterende butikksjef Hilde fra Rimi Hellerud.

    Hu gjorde liksom alltid narr av Fru Sommer, da.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og det var også ei danske kunde-dame der, som Hilde fra Rimi Hellerud ikke klarte, (husker jeg).

    (Det var muligens mora til Jan Henrik, (som seinere begynte å jobbe der)).

    Men jeg hadde ikke noe problemer med disse gamle ‘hurpe-kundene’, på Rimi Lambertseter, da.

    Men så hadde jo jeg jobba, som kasserer, på OBS Triaden, (som var et stort hypermarked), blant annet.

    Og den butikken, den satt kundeservice veldig høyt, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For den butikken konkurrerte blant annet mot et hypermarked som het Maxi Skårer.

    Og det var en av Norges største matbutikker, da.

    (Som også Matland/OBS Triaden var).

    Og Maxi Skårer lå bare noen hundre meter unna OBS Triaden, da.

    (I den andre enden av Skårersletta).

    Så det var jo veldig stor konkurranse, mellom matbutikkene, uti Lørenskog der.

    Så jeg var vent med å tenke sånn, at vanskelige kunder var en del av jobben liksom, da.

    Så jeg prøvde å ikke ta det personlig, hvis en kunde var vanskelig, da.

    Men jeg prøvde vel bare å yte kundeservice, på en profesjonell måte, liksom.

    (For jeg hadde jo gått tre år på handel og kontor også.

    Og lært at: ‘Kunden har alltid rett’, osv.

    Som det het, på den tiden, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 247: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XX

    Det var også sånn, de siste månedene jeg bodde, i Oslo.

    At jeg overhørte det, at noen ‘kule karer’, på St. Hanshaugen, sa det, at jeg vel kunne ha bodd i en hvilken som helst europeisk storby.

    Noe sånt.

    Men hvorfor disse kara, som jeg ikke visste hvem var, sa det her, om meg, (virka det som ihvertfall).

    Det veit jeg ikke.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på min chatte-kanal #blablabla, rundt årtusenskiftet en gang, vel.

    At Tosh, (også kjent som Torstein Bjørnstad), fra Trondheim, som pleide å henge en del der.

    Han sa det en gang, (om et eller annet som jeg ikke husker hva var nå), at: ‘Det er B’.

    Og uten at jeg forstod hva Torstein Bjørnstad mente med ‘B’, da.

    Men jeg begynte å herme etter TV-programmet ‘Bit for bit’, som var på NRK, på 70/80-tallet, vel.

    For det TV-programmet hadde med en sånn ‘datastemme’, som sa enten A eller B, når deltager A eller B, trykket på en knapp, (for å si riktig svar, på et eller annet spørsmål), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, like etter at jeg hadde begynt å studere, ved ingeniørhøyskolen.

    (Noe jeg jo begynte med, høsten 2002).

    Så la jeg merke til det, (husker jeg).

    En gang som jeg skulle ta bussen ned til sentrum, (var det vel).

    (Før det gikk opp for meg, at 21-bussen til Aker Brygge, vel var en mye smartere buss å ta, (for å komme seg HiO IU, fra der jeg bodde)).

    Så husker jeg at jeg la merke til det.

    At det satt en ung ortodoks jøde, (må det vel ha vært).

    Med noe svart hodeplagg av noe slag vel, på en benk, på St. Hanshaugen.

    Han venta på 37-bussen i retning av Ullevål, (tror jeg at det må ha vært).

    (Noe som kanskje var litt rart, siden de fleste vel skulle ned til sentrum, for å dra på jobb, eller noe lignende, på den her tiden av døgnet).

    Men jeg stusset ikke så mye over dette, (husker jeg).

    For jeg husket jo da de to unge St. Hanshaugen-damene, som jeg hadde møtt, seint en natt til søndag, en gang, (et par år før det her, mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Lambertseter, var det vel), utafor Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate 5.

    (De som hadde sagt at de bodde like ved synagogen.

    Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Så jeg var jo klar over det, at det fantes en synagoge, (og sikkert også en del jødisk kultur), på St. Hanshaugen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hvis det ikke var kronprins Haakon som satt der, da.

    (På den benken).

    Og skulle på noe sermonielle greier, (eller noe sånt).

    For han bodde jo like ved der, (hvis jeg har forstått det riktig).

    Så det kan vel kanskje ha vært han og.

    Hvem vet.

    Hm.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Der man stod og venta på 37-bussen, (ned mot sentrum), på St. Hanshaugen, forresten.

    Så står man utenfor en kirke, husker jeg.

    Det er en stenkirke.

    Og jeg husker at jeg noen ganger stod og kikket litt, på noe informasjon og sånn, for den kirken, den første tiden, mens jeg studerte, ved ingeniørhøyskolen.

    (Mens jeg stod og venta på bussen, om morgenen, da.

    Og nok var litt trøtt, tror jeg.

    Siden jeg er rimelig b-menneske, da.

    Må man vel si).

    Tidligere, når jeg skulle på jobb, på Rimi, (mens jeg jobba heltid der).

    (I de periodene som jeg ikke hadde bil, da).

    Så hadde jeg pleid å ta bussen fra en holdeplass lenger ned mot sentrum, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Men når jeg gikk på HiO IU, så pleide jeg å ta bussen fra ved selve St. Hanshaugen der da, (husker jeg).

    (Det var bare sånn det ble, liksom.

    Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men den nevnte kirken, på St. Hanshaugen.

    Den har jeg aldri vært og sett på, hvordan ser ut, fra innsiden, (må jeg innrømme).

    Men en gang, mens jeg stod der, (på St. Hanshaugen), og venta på bussen, (ned mot sentrum), når jeg skulle til HiO IU, (i Vika), da.

    Så var det ei sør-europeisk dame, (eller noe sånt), som spurte meg, (på engelsk vel), om den bygningen bak meg, var kirken da, (husker jeg).

    (Noe sånt).

    Og jeg mente vel å ha forstått det, at den bygningen, var en kirke, da.

    Så jeg svarte at det var kirken, da.

    Men hva den kirken het igjen.

    Det husker jeg ikke.

    Og om det var statskirken eller en katolsk kirke.

    (Siden det var ei sør-europeisk dame, (eller noe sånt), som skulle på besøk der, mener jeg).

    Det vet jeg ikke.

    Men det må vel ha vært statskirken, tror jeg.

    For det ligger jo en katolsk kirke lenger ned i Ullevålsveien/Akersgata der.

    Nesten nede ved regjeringskvartalet.

    (Mener jeg å huske.

    For det var jo like ved den katolske kirken der, så gikk jo Axel på Steinerskole, (i et år eller to), mener jeg å huske, at Axel viste meg en gang, på begynnelsen av 90-tallet, vel.

    Axel gikk jo på skole der, i et år eller to.

    Før han begynte på Bogstadveien spesialskole, da).

    Så det må vel ha vært statskirken, som holdt til, i den nevnte kirken, på St. Hanshaugen.

    Det var en stor kirke, hvis jeg ikke tar helt feil.

    Men den skilte seg liksom ikke så mye ut, fra nabobygningene, syntes jeg.

    (Ihvertfall ikke sånn jeg husker det nå).

    Så det var ikke sånn at jeg pleide å tenke så mye på den kirken.

    Men jeg mener å huske at noen ganger hørte kirkeklokker, når jeg var fyllesyk, enkelte søndager.

    (Etter at jeg hadde vært ute på byen, da.

    Jeg var jo bare 25 år, da jeg fikk meg den Rimi-leiligheten, i 1996.

    Så var ikke fritt for at det ble en del byturer.

    For å si det sånn).

    Og jeg husker også det, at hvis jeg stod på Rimi-hybelleiligheten min sin ganske lille terrasse.

    (Eller hvis jeg så ut av vinduene, fra Rimi-leligheten min, da).

    Så kunne jeg se noen slags grønne metal-løk-kupler, på taket, av den nevnte kirken, (i Ullevålsveien), da.

    Så dette var kanskje en russisk-ortodoks kirke.

    Siden den hadde nok slags løk-kupler, mener jeg.

    (For å tulle litt).

    Hm.

    Hvorfor hadde denne kirken noen slags løk-kupler?

    Det kan man vel kanskje lure på.

    Det var jo nesten som at man ventet på at Marit Christensen skulle dukke opp, ute i krysset Waldemar Thranes gate/Ullevålsveien der, med noen nyheter fra Moskva, (eller noe lignende).

    Når man så de løk-kuplene, (eller hva man skal kalle dem), på taket, av den kirken, på St. Hanshaugen der da, (vil jeg si).

    (For å overdrive litt, men likevel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg sjekka på Google Maps nå.

    Og den kirken, som jeg skriver om ovenfor.

    Den heter Markus kirke, så jeg nå.

    Og hovedinngangen var visst fra en annen gate, stod det vel, på Wikipedia.

    Så jeg sa kanskje feil, til hu utenlandske dama, da.

    Det er mulig.

    (Hvem vet).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og når man ser på den Wikipedia-siden, for Markus kirke.

    Så virker det som at det bare er en løk-aktig kuppel, som man kan se.

    Hvis man ser opp mot nord-vest, (mot Ullevål cirka), fra Rimi-leilighetene, (i Waldemar Thranes gate).

    Men jeg mener å huske det, at det var ihvertfall to sånne løk-aktige kupler, som man kunne se da.

    Så det er mulig at det finnes enda en kirke, (eller noe lignende), ‘gjemt’ inni de første par kvartalene.

    Som går fra Waldemar Thranes gate og opp mot Ullevål.

    På den vestre siden av Ullevålsveien, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Jeg sjekka Google Maps nå.

    Og der ser det ut som at det er to ‘løkaktige’ kupler, på Markus kirke, da.

    Men på Wikipedia på norsk sin side, for denne kirken.

    Så klarte jeg bare å se en sånn kuppel, da.

    Men det virker som at den kirken faktisk har to ‘løkaktige’ kupler, da.

    (På Google Maps).

    Og det stemmer også ganske bra, med sånn jeg mener å huske at det var.

    Fra utsikten min, fra Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, da.

    (Hvor jeg bodde fra januar/februar 1996 til september 2004, da).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Det står forresten også på Wikipedia.

    At Markus kirke er en mur-kirke.

    Og ikke en sten-kirke, (som jeg skrev ovenfor).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 61: Svinesund

    Romjula 1998, så dro Glenn Hesler meg med på ‘harry-tur’ til Sverige, husker jeg.

    Hans kamerat, Alex fra Torshov, var også med.

    Vi kjørte i Glenn Hesler sin Volvo stasjonsvogn.

    Men før vi kjørte avgårde, så viste jeg Glenn og Axel mitt nye vidunder.

    Altså min svart metallic Ford Sierra, som jeg nettopp hadde kjøpt, da.

    Den bilen stod trygt plassert på en parkeringsplass, nede i kjelleren, i Rimi-bygget.

    Grunnen til dette, det var den stygge nabogården, til Rimi-bygget, (nemlig Waldemar Thranes gate 3), ble revet, av et firma som het Dokken, fra Buskerud, vel.

    Og da var det sånn, at jeg en dag plutselig fikk en anonym telefon.

    (Jeg mener å huske at han mannen i 30-årene vel, som ringte, ikke oppga navnet sitt, da).

    Han som ringte spurte meg bare om jeg hadde lagt merke til det, at jeg hadde fått en ny bulk, i bilen min.

    (Som var litt bulka fra før, da.

    Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Jeg svarte det, at jeg ikke hadde merka det.

    Men at jeg skulle ta en kikk.

    Han som ringte, (og som hadde fått tak i navnet mitt, ved å se på skiltet til bilen min vel).

    Han sa da at det firmaet, som rev Waldemar Thranes gate 3, hadde kasta en stein, (eller noe), på bilen min.

    For de hadde bomma på en container da, (eller noe sånt), mens de dreiv med rivearbeid.

    Og truffet bilen min, som da stod parkert, mellom Waldemar Thranes gate 3 og Waldemar Thranes gate 5, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter å ha sett at det hadde dukket opp en ny bulk, på bilen min.

    Så gikk jeg inn i Waldemar Thranes gate 3 der.

    Og spurte om jeg kunne få prate med en av sjefene.

    Men jeg ble kasta ut, og vel også trua.

    Ihvertfall fikk jeg kjeft, da.

    Så det endte med at jeg ringte politiet, for å finne ut hva navnet på firmaet var, da.

    Og da pekte en sjef der, (som først klagde på meg til politiet, siden jeg hadde gått inn, uten hjelm der), på en maskin av noe slag, som stod langt inne i bakgården, til Waldemar Thranes gate 3, da.

    Og sa det, at firmanavnet stod på gravemaskina, (eller noe sånt).

    Og da måtte jeg gå langt inn en vei der, og studere gravemaskina, før jeg fant et ganske så lite klistremerke, (var det vel), som det stod Dokken AS på da, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg prata så med Magne Winnem om den her skaden, på bilen, da.

    For Magne Winnem han pleide å ringe meg, for å prate om ditt og datt, en gang i uka, eller noe sånt, da.

    (Noe sånt).

    Og Magne Winnem, han foreslo at jeg burde avtale med Dokken AS at jeg ikke rettet ut bulken, men at jeg istedet fikk noen tusenlapper, i erstatning.

    Magne Winnem mente at det var vanlig, å løse sånne tvister sånn, da.

    Så jeg dro til Gjensidige, (eller om det var Storebrand), på Helsfyr.

    (Jeg hadde vel Gjensidige, som forsikringsselskap, på Hi-Ace-en.

    Og Storebrand på Sierra-en.

    Noe sånt).

    Og de takserte hvor mange tusen det ville kostet, å få rettet ut den bulken, da.

    Og han som takserte den skaden, han sa at det var nesten sånn at han kondemnerte bilen.

    Siden dette var en gammel bil, allerede i 1998, (det var en 1986-modell), og den var ikke verdt så mye, ifølge papirene til Storebrand, da.

    Men bilen unngikk akkurat å bli kondemnert, da.

    Og jeg fikk et overslag, om at det ville kostet 6-7.000, (eller noe i den duren vel), å få rettet ut den nye bulken, på bilen, da.

    Og da sendte jeg vel en e-post, til Dokken AS.

    (Noe sånt).

    Og til slutt, så fikk jeg istedet 2-3.000, i erstatning, sendt til bankkontoen min, fra Dokken AS, da.

    (Sånn som Magne Winnem hadde rådet meg til å prøve å få til, da).

    Istedet for å bruke penger, på å rette ut bulker, på den ganske gamle bilen, som var litt bulka fra før og, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etter det, at jeg hadde måttet ringe politiet, for å få vite navnet, på det firmaet, som drev rivearbeid, i Waldemar Thranes gate 3.

    Så likte jeg ikke det, å parkere bilen min, utafor Waldemar Thranes gate 3, lenger.

    For jeg syntes at en del av de folka, som jobba, i Dokken AS, virka litt utrivelige, da.

    Og jeg ville ikke ha flere bulker, i bilen min, liksom.

    Så jeg ringte Rimi sitt hovedkontor da, for å høre, om det var noe mulighet, til å få parkere bilen min, på en av pakeringsplassene, i kjelleren, til Rimi-bygget, da.

    (Der hvor Magne Winnem vel hadde parkert, da han bodde i Rimi-bygget der, noen år tidligere, da).

    Og da fikk jeg prate med ei kone, på Hakon sitt hovedkontor, som var litt oppi åra, da.

    Og hu sa det, at ‘Stein Erik’, hadde latt to gutter, (som hu sa navna på vel), på parkere nede i kjelleren, da.

    Gratis, da.

    (Og jeg har også lest om, i Natt og Dag, i en rykte-spalte, at Rimi Hagen hadde utstyrt to gutter, med gratis leilighet, i Oslo sentrum.

    Så kanskje det var disse gutta, som hu ‘garasje-dama’, på Rimis hovedkontor, mente, da.

    Det er mulig).

    Og at de andre pakeringsplassene, ble brukt av tannlegen i andre etasje, og sånn.

    Men at det fantes en ‘ulykkes-parkeringsplass’ der.

    Som var veldig vanskelig, å parkere på, da.

    For man måtte svinge bilen sånn og sånn da, innerst i kjelleren der.

    (Så ingen likte å bruke denne vanskelige parkeringsplassen, da.

    Og jeg derfor fikk lov til å bruke den gratis, da.

    Mens det byggefirmaet dreiv og reiv ned Waldemar Thranes gate 3, da).

    Og da var jeg bare glad, siden at jeg hadde fått en parkeringsplass, i kjelleren, i Rimi-bygget der, da.

    Selv om Sierra-en var en ganske stor personbil, som egentlig var litt vel stor, til å parkere, på den vanskelige parkeringsplassen, da.

    Så jeg klarte å lage et par riper i lakken en morgen, (når jeg var trøtt), og hadde litt dårlig tid, før jeg skulle på jobben, da.

    En gang i 1999, vel.

    (Og etter 1999, så bytta de kode, (eller noe sånt), til parkingsplass-delen, i kjelleren, i Rimi-bygget.

    Og da fikk ikke jeg noe ny kode da, (eller om det var nøkkel).

    Så det var bare i et halvt år, eller et år, (eller noe sånt).

    At jeg kunne bruke den parkeringsplassen, i kjelleren, i Rimi-bygget, da).

    Men Sierra-en min, den så vel litt kul ut, tror jeg, der den stod parkert, i garasjen, i kjelleren, til Rimi-bygget, i romjula, i 1998, da.

    Da jeg viste den fram, for Glenn Hesler og Alex fra Torshov.

    Men jeg var ikke så opptatt av den bilen, at jeg absolutt måtte kjøre den, til Svinesund, da.

    Så det var ikke sånn, at vi kjørte to biler dit.

    Nei, jeg ble bare med til Svinesund, fordi at Glenn Hesler hadde mast, da.

    Og jeg tenkte at jeg kunne kanskje kjøpe et stereoanlegg til bilen, i Sverige, da.

    Siden faren min og brødrene hans, lurte litt på, å kjøpe en politiradio, i Svinesund, på 70/80-tallet, husket jeg.

    Så jeg mente å huske at de også hadde ganske billige bilstereoanlegg, i Svinesund, da.

    (I de samme butikkene, som de solgte politiradioer.

    Fra 15-20 år tidligere, eller noe, da).

    Så jeg bare satt på med Glenn Hesler, i hans Volvo stasjonsvogn, til Sverige, da.

    For å spare bensin-utgifter, vel.

    Og han Alex satt vel i baksetet.

    (Eller hvordan det var igjen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i Sverige så fant jeg en ganske bra JVC-bilstereo, med CD og radio, (var det vel).

    Og med avtagbart quartz-panel, osv.

    Til 1500 svenske kroner da, (var det vel).

    Så jeg kjøpte det, da.

    Og jeg fikk også to Pioneer-høytalere, av Magne Winnem, som han hadde i garasjen sin, (var det vel), ute i Spikkestad, da.

    En gang jeg var ute hos han, for å låne en sånn ‘varmluft-blåser’, som jeg brukte på bilen, for å ta av noen fartstriper, som jeg syntes at så litt harry-e ut, da.

    Så jeg monterte stereoanlegget i bilen, på en fridag, i romjula, da.

    Selv om jeg måtte gjøre det utafor Statoil Kiellands Plass der, (husker jeg).

    For sikringene i bilen røyk hele tida, da.

    Mens jeg prøvde å få det stereoanlegget til å funke, da.

    Men jeg klarte det til slutt, etter en del timer og strev, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter den Sverige-turen, så nevnte vel Glenn Hesler det, at jeg burde kjøpe meg CD-brenner og.

    Og at det var kult, da.

    Så jeg kjøpte meg en CD-brenner, til 2500 kroner cirka, på Komplett da, i Torggata, (som var en ganske nyåpnet butikk vel, på den her tida).

    (Hvis det ikke var på Clas Ohlson i Torgata, da).

    Og så fikk jeg som hobby, å brenne CD-er med favorittsangene mine på, da.

    Som jeg konverterte, fra mp3, til vanlig CD, da.

    (Ved å bruke noen dataprogrammer, som jeg fant på nettet, da).

    Og så digga jeg de her mp3-ene, (som jeg hadde enten funnet på nettet, eller laget selv, ved å ‘rippe’ CD-er), da.

    (Blant annet så lånte jeg en Portishead-CD, av Ove, en gang jeg var på besøk hos han.

    For jeg likte den ‘Sour Times’-sangen osv., husker jeg).

    Men det var nok sånn, at de fleste sangene, som jeg hørte på, i Sierra-en.

    Det var sanger som jeg hadde lastet ned fra nettet, (som mp3-er), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi var i Sverige, så dro vi også innom et supermarked, (Norby?), husker jeg.

    Og da kjøpte jeg blant annet noen søppelsekker der, (husker jeg).

    Og da spurte Alex fra Torshov meg, hvorfor jeg kjøpte de, husker jeg.

    Mens jeg betalte med kort vel, i kassa til ei ganske fin svensk kassadame, i supermarkedet der, da.

    Og da svarte jeg det, (som om det var noe morsomt, da).

    At når jeg rydda hjemme i Rimi-leiligheten min.

    Så holdt det ikke å bruke bæreposer, da.

    For da måtte jeg bruke søppelsekker, for å få plass til all søpla, da.

    (Men jeg spiste såpass mye mat hjemme vanligvis, etter jobben, (hvor jeg vanligvis jobba seinvakter, da).

    Så jeg måtte nesten bruke en søppelsekk hver dag, da.

    For å få med all søpla.

    Selv om den søppelsekken ikke ble så full akkurat, da.

    Men en bærepose ville blitt overfull, liksom.

    Så det var praktisk å bruke en søppelsekk da, når jeg rydda leiligheten min, syntes jeg.

    Så jeg rydda vel en gang om dagen vanligvis da, i Rimi-leiligheten min.

    Men det var ikke sånn at den Rimi-leiligheten var strøken, til alle tider, liksom.

    For når jeg hadde satt meg ned, og spist en stor kebab og en grandiosa-størrelse frossenpizza, liksom.

    Etter en slitsom dag på jobben.

    Så ble jeg ofte sittende noen timer, foran PC-en, da.

    For å quizze, på #quiz-show, og sånn, da.

    Og så venta jeg til jeg kom hjem fra jobben, den nesten dagen, med å rydde i stua, da.

    Og da kaste tomme pizza-esker og sånn, da

    Det ble bare sånn, liksom,

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at David Hjort, (som jeg chatta med, på irc), ville at jeg skulle kjøpe med noen brusbokser, (eller noe), for han, i Sverige, da.

    Så jeg fikk Glenn Hesler til å kjøre innom David Hjort, på Bjørndal, på vei hjem fra Sverige, da.

    Muligens etter å ha kjørt Alex fra Torshov hjem.

    (Noe sånt).

    Og David Hjort, han hadde vel ikke hilst på Glenn Hesler, før det her, tror jeg.

    Så han ville bli med meg ut til bilen til Glenn Hesler, for å hilse på han, da.

    (Noe sånt).

    Og mens vi gikk bort mot bilen til Glenn Hesler.

    David Hjort og meg.

    Så så vi plutselig at Glenn Hesler, stod og slapp en kinaputt, (som han hadde kjøpt i Sverige), med brennende lunte på.

    Oppi postkassa, til David Hjort, da.

    Og da sa vel ikke David Hjort så mye vel.

    Men etter at David Hjort gikk inn i leiligheten sin igjen.

    Så spurte jeg Glenn Hesler om hvorfor han hadde sprengt en kinaputt, (som var ganske liten, men likevel), oppi postkassa, til David Hjort, da.

    Men da ville ikke Glenn Hesler svare noe, husker jeg.

    Så Glenn Hesler var litt som en rakkerunge, kan man vel kanskje si.

    Jeg var glad i kinaputter jeg og.

    Men det var på begynnelsen 80-tallet, da jeg gikk på barne og ungdomsskolen, liksom.

    Så jeg var vel kanskje på noen måter som faren til Glenn Hesler, da.

    (Kan man kanskje si).

    Siden han var så umoden og dreiv med kinaputter og sånn.

    Mens han hadde kommet opp i den siste halvdelen av 20-åra, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han Alex fra Torshov, han bodde forresten i en kommunal hybel eller leilighet, (var det vel, at Glenn Hesler sa).

    I en blokk, på Torshov eller Sandaker, da.

    Og han var vel arbeidsledig, på den her tida, (mener jeg at Glenn Hesler sa).

    Og en gang, som Glenn Hesler kjørte til han Alex fra Torshov.

    Så gjorde han et poeng av det, at vi kjørte forbi en italiensk restaurant, (på Torshov der), på veien til, (eller fra), der han Alex fra Torshov bodde, da.

    Og da prøvde vel jeg å få Glenn Hesler til å forklare om hvorfor han gjorde et poeng av det, at vi kjørte forbi en italiensk restaurant.

    Men da ville ikke Glenn Hesler si så mye mer, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så Glenn Hesler er noen ganger litt hemmelighetsfull, da.

    (Må man vel kanskje si).

    At han sier ‘A’ men ikke ‘B’, liksom).

    Noe sånt.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han Alex fra Torshov, han kalte seg forresten Dark Dog, på nettet, (var det vel).

    For han var så glad i energidrikken Dark Dog, da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var forresten også sånn.

    At en stund etter at jeg hadde fått erstatningen, for den bulken, i bilen min, fra Dokken AS, i Buskerud.

    Så ringte politiet meg.

    Fra politihuset på Grønland, vel.

    Han politimannen som ringte, (en i 40-åra kanskje).

    Han fortalte meg det, at det også var noen andre, som hadde hatt problemer, med det samme rivingsfirmaet, da.

    (I forbindelse med rivingen av Waldemar Thranes gate 3, da).

    Og han politimannen, han ville at jeg skulle samarbeide, med politiet, om å ta dette firmaet til retten, da.

    Men da måtte jeg bare forklare det, at jeg hadde fått erstatning, for den skaden på bilen min, da.

    Og at jeg var fornøyd med å ha fått erstatning, da.

    Og at denne saken var ferdig fra min side, da.

    For jeg hadde jo kommet til enighet med Dokken AS.

    Men da mente han politimannen at jeg gjorde noe galt da, (virket det som for meg, ihvertfall).

    Men det hadde vært en ting, hvis jeg ikke hadde fått noen erstatning, mener jeg.

    Da hadde jeg nok vurdert å blitt med, som vitne, (eller hva det var snakk om), i en sak, mot det her firmaet, da.

    (Hvis det var det, som politiet mente).

    Men nå hadde jeg jo fått erstatning, da.

    Og lagt denne saken bak meg, liksom.

    Da kunne jeg vel ikke plutselig snu igjen, og begynne å klage på det firmaet igjen.

    Tenkte nå jeg da.

    (Under den her telefonsamtalen, da).

    Så det ble litt rart, syntes jeg, at han politimannen liksom ble sur på meg, fordi at jeg var ferdig med den her bulke-saken, da.

    Det hadde jo bare blitt tull, hvis jeg skulle begynt å klage på det firmaet igjen, etter å ha fått erstatning, (mente nå jeg ihvertfall, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Det var også sånn, at søstera mi ville at jeg skulle kjøre ut til mora mi, i Drøbak, dagen før julaften, 1998.

    (Må det vel ha vært).

    For å hente og levere julegaver, vel.

    (For jeg skulle vel være hos Pia, i Tromsøgata, den julaftenen.

    Og da måtte jeg være julenisse, for hennes sønn Daniel, (som da var tre år gammel vel), husker jeg.

    Men mora mi hu skulle ikke være hos Pia, da.

    (Av en eller annen grunn.

    Hu skulle vel kanskje være hos bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, for alt hva jeg vet).

    Og da jeg ringte på, (eller om jeg banka på), hos mora mi, i Holterveien der, i Drøbak.

    Ganske seint, på lille julaften, vel.

    Så lurte mora mi på, om Sierra-en min var ny, (husker jeg).

    For den så vel ganske moderne ut, uten de fartstripene, som jeg hadde tatt av, da.

    Og den var jo omlakkert, til svart metallic, (fra svart vel), av den forrige eieren.

    Og det var litt mørkt, da.

    Så da så vel den Sierra-en ganske moderne ut, (må man vel si).

    Men jeg måtte forklare mora mi at det bare var en 86-modell, da.

    Som jeg hadde kjøpt for 16.000, etter å sett en annonse, i Aftenposten.

    Etter at jeg ble butikksjef, (og det vel nesten ble litt forventet av meg, at jeg burde ha en bil vel).

    Så mora mi ble litt stolt, tror jeg, når hu så den ganske store personbilen min, da.

    (Jula 1998, da).

    Siden Ford Sierra liksom ikke er en slags bybil, eller noe sånt, da.

    Men den bilen var en fire-dørs personbil, da.

    I en slags standard-klasse vel.

    Noe lignende av Mercedes 190 eller 230, kanskje.

    Når det gjelder størrelse på bilen, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 28: Mer fra St. Hanshaugen

    Etter at jeg hadde hatt internett, i noen måneder, forresten.

    Så kom Magne Winnem på besøk, i Rimi-leilighetene min der, da.

    (Sikkert etter å ha ringt først, da.

    Siden Magne Winnem vel må sies, å være ganske pertentlig og konform, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da hadde Magne Winnem med seg web-sidene til Høyre, (husker jeg), på en diskett da, (må det vel ha vært).

    For Magne Winnem var fortsatt i Høyre, da.

    Og han hadde fått ansvaret, for å fikse noen ‘bug-er’, på Høyre sine websider, da.

    Og da satt vi der og så dumme ut, husker jeg.

    Og jeg skjønte ikke helt hva Magne Winnem tenkte på, (må jeg innrømme).

    For selv om jeg hadde internett, så betydde jo ikke det, at jeg skjønte HTML.

    Men Magne Winnem og jeg, vi hadde jo begge gått på datalinja, på Gjerdes videregående, da.

    Og jeg hadde jo gått to år på NHI, (på linja for informasjonsbehandling).

    Så vi klarte vel å få websidene til Høyre litt bedre, tror jeg.

    (Selv om jeg vel ikke fikk sjekka det her helt nøyaktig).

    For vi satt jo der, (i den sovesofaen fra Ungbo, må det vel ha vært), og liksom så over den HTML-koden da, (husker jeg).

    Selv om vi vel ikke egentlig hadde noen særlig ferdigheter, i HTML, noen av oss.

    Så vi tok det vel litt på ‘feelingen’ da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For Magne Winnem var fortsatt aktiv i Høyre, da.

    Og han hadde kanskje tatt på seg dette ansvaret, på et møte, (eller noe), i Høires Hus, da.

    (Uten at jeg skal si helt sikkert, hva det var, som egentlig hadde foregått).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Pia klikka på samme måte som Magne Winnem, (husker jeg), på rundt den samme tida.

    For jeg husker at hu fortalte meg det, at hu hadde sagt til min fars familie, at jeg hadde fått meg hjemmeside.

    Men jeg hadde jo ikke det, jeg hadde jo bare fått meg internett.

    Så Pia ble også tøysete, da jeg fikk meg internett da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en av grunnene, til at jeg syntes at det var så artig, med den her chattinga.

    Det var det, at jeg følte at jeg liksom nesten ble ‘kvalt’ da, i livet mitt.

    For jeg omgikk meg bare med sånne herda og tøffe folk da, husker jeg, at jeg syntes.

    (Som Magne Winnem og Pia, som liksom ble tøffere og tøffere, begge to, da.

    Og på jobben, så var det jo omtrent like ille, med rimelig tøffe og vanskelige kolleger, som Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen, da).

    Som ikke var noe hyggelige, å ha med å gjøre.

    Så det var som en stor befrielse, (husker jeg), å få meg internett.

    For da kunne jeg få litt kontakt, med andre, (og kanskje mer ‘normale’ mennesker da), husker jeg.

    Så hvis det ikke hadde vært for det, at jeg fikk meg internett, på den her tida.

    Så hadde jeg nok gått inn i en ganske stor, ny depresjon, (eller noe), antagelig, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

    (Sånn som da jeg gikk det andre året, på NHI.

    (Nemlig studieåret 1991/92).

    Da Glenn Hesler og Øystein Andersen hadde en slags ‘boikott-aksjon’, mot meg.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2, vel).

    For jeg følte meg rimelig ensom, (eller hva man skal si), selv om jeg hadde mange bekjente, som ringte ‘hele tida’, og sånn, da.

    (Og mora mi ringte også ‘hele tida’.

    Men hu var rimelig slitsom da, husker jeg, at jeg syntes).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg flyttet inn på St. Hanshaugen der.

    Så husker jeg at jeg hørte på en ny sang, som het ‘Spaceman’, (med Babylon Zoo), på stereoanlegget mitt der, (på en eller annen radiostasjon da), en dag, da.

    Og jeg husker også at jeg hørte på en rar sang, med Spice Girls, (som het ‘Wannabe’ vel), en gang, mens jeg kjørte av fra veien mot Holmlia, (fra ved Grønmo der), for å ta av opp Slimeveien/Granbergstubben der, (på vei til jobben, på Rimi Bjørndal da), med HiAce-en min, en gang, (på bilradioen), da.

    (Hvis det ikke var ‘Macarena’, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg pleide å kjøpe pistasjnøtter, i løs vekt, i den innvandrerforretningen, som lå ved siden av kinarestauranten, (som lå ved siden av DNB der cirka), i Bjerregaardsgate, da.

    For jeg sjekka liksom ut cirka alle de butikkene, restaurantene og utestedene, som lå i den delen av Bjerregaardsgate, som jeg pleide å kjøre gjennom, fra parkeringsplassene til Rimi-bygget, (i Waldemar Thranes gate der), og ut i Ullevålsveien, da.

    (Hvis jeg ikke kjørte den andre veien, og ut i Waldemar Thranes gate, da.

    På vei til jobb.

    Som jeg seinere gjorde.

    For å slippe lyskrysset i krysset Ullevålsveien/Waldemar Thranes gate, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg leide også noen videofilmer, i en videobutikk, i Waldemar Thranes gate, bort mot Kiellands Plass der, husker jeg.

    Og det var filmer som ‘Desperado’ og ‘Fargo’, (mener jeg å huske).

    (Og også filmer som ‘Judge Dredd’, (husker jeg).

    En film som min fetter Ove, så på hos meg der, en gang, husker jeg.

    Og som han seinere ikke likte, at jeg hadde kopiert over.

    (Noe som jeg husker, at han gjorde et poeng av, da.

    Noe som jeg syntes at egentlig var litt uhøflig.

    For det var jo mine videofilmer, det her, og ikke hans, liksom).

    For jeg samla ikke bare på bøker da, på den her tida.

    Jeg samla også på filmer, som jeg kopierte, på VHS, noen ganger, når jeg leide dem, i video-butikker, da.

    Siden jeg jo hadde kjøpt meg to, (ganske billige), videospillere, da.

    På Bryn-senteret, et par-tre år før det her, (da jeg samtidig fikk det kredittkortet).

    (To videospillere som jeg hadde kobla sammen med en scart-ledning, da.

    Og som stod på en hylle under TV-en min, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For Ove, han flytta etterhvert selv inn til Oslo.

    (For han studerte på lærerhøgskolen, eller UIO, eller noe sånt, vel).

    Og faren hans, (onkel Runar), han kjøpte seg en tre-roms leilighet, (eller noe sånt), i en bygård, i Schweigaardsgate, i Gamlebyen, (like ved Galgeberg der), husker jeg.

    (Hvor ungene hans fikk bo, da.

    Hvis de skulle studere og jobbe og sånn, i Oslo).

    Og jeg husker det, at jeg besøkte Ove, med HiAce-en min der, en gang, da.

    Og da, så åpnet Heidi sin kjæreste fra Moss, (Steinar vel), døra, da.

    Og da var jeg litt nervøs, husker jeg.

    For jeg hadde vel ikke prata med Ove, siden den søskenbarn-festen, i 1994.

    (Altså to-tre år før det her).

    Eller, siden vi var ute på byen, i Svelvik, i 1995, må det vel ha vært.

    1-2 år tidligere.

    (Noe sånt).

    Men jeg hadde vel ikke vært på besøk hos han, i Schweigaardsgate før vel, (tror jeg).

    Og jeg hadde nok regna med det, at Ove ville åpne døra.

    (Etter å ha prata med meg, på callinga der, eller noe sånt, vel.

    Eller om jeg ringte han fra mobilen min, (eller noe sånt).

    Og det var jo Ove som hadde invitert meg, da.

    Så det her var kanskje tidligere, i 1996.

    (Noe sånt).

    Men han Steinar åpna døra, da.

    (En kar jeg aldri hadde sett før.

    Og som jobba som drosjesjåfør, i Moss, (viste det seg vel)).

    Og da hadde jeg forventa at Ove skulle åpne døra, da.

    Så da sa jeg ‘hei Ove’, til Steinar da, (husker jeg), da han åpna døra.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som jeg var på besøk hos Ove og dem, på den her tida.

    Så var Heidi så rar, (husker jeg).

    (Men dette var kanskje før hu møtte Steinar.

    Det er mulig.

    Så jeg var der kanskje på besøk en gang, før jeg flytta fra Ungbo og.

    Det husker jeg ikke helt sikkert, hvordan det her var).

    Og grunnen til at jeg var nervøs, da jeg hadde med HiAce-en.

    Det kan ha vært det, at jeg ikke fant noe sted å parkere der, med en gang.

    Og jeg syntes også at det virka som, at en politibil, (eller noe), fulgte med på meg der, da.

    Mens jeg satt og prøvde å roe meg ned litt, i bilen, da.

    Siden jeg ble rimelig stressa, siden jeg ikke visste, hvor jeg skulle parkere der, da.

    (For jeg hadde vel bare vært der, en gang før, eller noe sånt.

    Og da hadde jeg vel tatt trikken dit, (eller noe), vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det Heidi gjorde, som var så rart, i Oslo-leiligheten, til Runar.

    Det var det, at hu sa, at hu var en ‘bimbo’ da, husker jeg.

    Og hu dansa også energisk med sin bror Ove, til en sang av Gypsy Kings, i stua der, husker jeg.

    Samt at hu spurte meg, om jeg hadde noen ‘venninner’.

    Og da tenkte jeg vel kanskje på Lill Beate Gustavsen, Cecilie Hyde og Pia fra Korea, (eller noe).

    Som jeg vel hadde gått ganske greit sammen med, på den tida, som jeg flytta inn, til Oslo.

    (Altså en cirka seks-sju år, før det her, da).

    Og svarte ‘ja’, (på det spørsmålet, til Heidi), da.

    Men da sa Heidi det, at da var jeg ‘homo’, (eller noe sånt da), mener jeg å huske.

    Siden jeg hadde hatt venninner, da.

    (Noe sånt).

    For det kunne visst ikke en mann ha, (sa hu), da.

    Noe som jeg ikke hadde tenkt noe særlig over før, (for å være ærlig).

    Så hvordan kultur dette var, det veit jeg ikke.

    Men det var vel ikke noe norsk kultur akkurat, tror jeg.

    Hvem vet.

    (Og jeg svarte vel heller ikke noe særlig, da Heidi fornærmet meg, på den måten.

    For jeg ble litt satt ut da, av at Heidi sa, at hun var en bimbo, da.

    For hu også oppførte seg som en bimbo, og lå liksom i en kjole vel, på sofaen der, (og sånn), da.

    For jeg hadde jo ikke hatt så mye med Heidi å gjøre, siden oppveksten.

    For hu var jo ikke på den søskenbarn-festen, på Ungbo, i 1994, (var det vel), for eksempel.

    Så jeg ble nok kanskje litt trist, da.

    Over at Heidi hadde blitt så spesiell, (og horete liksom), da).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Den gangen som Heidi oppførte seg så horete.

    Det var kanskje i romjula, 1995.

    (Eller om det kan ha vært i nyttårshelga).

    Jeg husker ihvertfall at Ove og Heidi ville gå ut på byen, da.

    Men at nesten alt var stengt.

    Men at vi kanskje skulle dra på et utested, (som likevel var åpent), ved Grønland T-banestasjon der, da.

    (Som Ove og Heidi visste om).

    I et slags nytt senter der, da.

    Men at det ikke ble noe av likevel.

    For Ove og Heidi ombestemte seg da, (må det vel ha vært).

    Så jeg tror at jeg var og besøkte Ove og Heidi, en gang, i Oslo-leiligheten til Runar.

    I tida like før jeg fikk meg bil, også vel.

    Noe som ble til en litt mislykket opplevelse, vel.

    (Må man vel si).

    Siden vi ikke gikk på pub likevel, da.

    Men bare surra rundt på Grønland, en litt kjølig og mørk helligdags-kveld da, (var det vel).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Men da vi surra rundt på Grønland der.

    Så er det mulig, at også Steinar var med, (mener jeg å huske).

    Så det er mulig at det var under det andre besøket mitt der, da.

    Men jeg kjente ikke Ove og Heidi, så bra, på den her tida.

    For jeg hadde jo egentlig prøvd å kutte ut faren min, og hans familie.

    Etter omsorgssvikten, på 80-tallet.

    Og jeg kjeda meg kanskje litt, under de besøkene mine, hos Ove og Heidi, da.

    Så jeg blander nok kanskje de første besøkene mine, hos dem litt, da.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Men jeg husker det, at en gang, som jeg besøkte Ove, i Oslo-leiligheten, til Runar.

    Så fant Ove fram noen tegneserieblader, som het Preacher, husker jeg.

    Og sa så han til meg det, at jeg kunne få låne de, da.

    Så jeg tok med meg de hjem, til Rimi-leiligheten min da, husker jeg.

    Og leste de der.

    Og den tegneserien, den syntes jeg at var ganske bra da, (må jeg innrømme).

    Selv om vel Sandman fortsatt var favoritt-tegneserien min, vel.

    Men Preacher var også en veldig kul tegneserie da, (må jeg si).

    Så jeg digga den og en del da, etter å ha lest alle de Preacher-bladene, til Ove.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Og når jeg besøkte Ove, i Oslo-leiligheten, til Runar.

    Så var ikke det så ofte.

    Men det var en gang i året, kanskje.

    Og da jeg bodde i Oslo, så pleide å kjøpe noen engelske livsstils-magasiner, som het FHM, (For Him Magazine), og også noen andre, lignende amerikanske blader vel, som het Esquire og GQ osv., men for det meste FHM, da.

    (Som jeg hadde begynt å kjøpe, for å motvirke kjedsomhet, mens jeg bodde på Ungbo, var det vel).

    Så hver gang, som jeg besøkte Ove.

    (Som bare var en håndfull ganger, vel).

    Så hadde jeg med en svær bunke, med ferdigleste FHM-blader, (og sånn), til han da, husker jeg.

    (For jeg visste ikke om noen andre, som ville ha interesse, av å lese, de bladene).

    Noe han ble glad for, den første gangen ihvertfall, (hvis jeg skjønte det riktig).

    Men den andre gangen, så så han vel rar ut, (mener jeg å huske).

    Så jeg slutta vel å ta med de bladene, til han, etterhvert, (tror jeg).

    Og Ove, han viste meg også det, at han heller likte å lese et blad, som het ‘the Face’, (husker jeg).

    Som var et engelskspråklig moteblad, da.

    Men det bladet, det ble litt vel metroseksuelt, (eller vulgært eller homofilt, eller hva man skal kalle det), for meg da, (husker jeg).

    (Jeg ble nesten litt satt ut, da jeg leste i det bladet, i Oslo-leiligheten, til Runar der da, (husker jeg).

    For jeg oppfattet det bladet, som et moteblad, da.

    Og jeg syntes at det ble litt vel flaut og kjedelig, å kjøpe et blad, som var liksom for det meste var et moteblad, da.

    Da var FHM bedre, syntes jeg.

    For der var det musikkstoff, filmstoff og mye annet også, da.

    Og klesmote-stoffet, (noe jeg leste, for jeg hadde vel ikke noen egen klesstil, liksom), var liksom litt mer diskret der, da.

    Mens i the Face, så var liksom mote-stoffet det primære da, (fikk jeg inntrykk av ihvertfall), da jeg leste det bladet, hos Ove og Heidi og dem der, da.

    Eller, det var vel sånn, at the Face, var både for både damer og menn.

    Mens FHM var for menn, da.

    Det var kanskje det jeg ‘klikka’ litt på, da jeg leste the Face.

    Det er mulig).

    Så det var ikke sånn at jeg begynte å lese the Face, selv om min fetter Ove, (fra Son), gjorde det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 16: Rimi Bjørndal

    Da jeg fant fram til Rimi Bjørndal der.

    (Som var en matbutikk, som lå rimelig anonymt til, i en murbygning, i en vei, som var skiltet som Slimeveien, vel).

    Så gikk jeg inn der, og pratet med assisterende butikksjef Irene Ottesen, (som var ei litt kraftig blondinne, i 20-årene, med pasjeklipp, heter det vel), og butikksjef Kristian Kvehaugen, (som var han som hadde ansatt meg, på Rimi Nylænde, nesten tre år før det her), da.

    Disse klagde over at de ansatte var så forferdelige, da.

    Så de ville at jeg skulle begynne å jobbe i butikken, så raskt som mulig.

    Siden de trengte hjelp da, (sa de).

    Jeg forklarte det, at jeg fortsatt var sykmeldt, i en del uker.

    Men at jeg kunne jo prøve å sitte litt i kassa og sånn, siden det var krise der, da.

    (Siden jeg var sykmeldt på grunn av kneet mitt, da.

    Men jeg kunne jo sitte i kassa, uten at jeg belastet kneet så mye, liksom).

    Og på veien ut, så husker jeg at jeg la merke til det, ei annen blondinne, som satt i kasse 4 der, virka litt sur, da.

    Og det var ei jeg ikke husker hva heter nå, men hu var med på julebordet, med Rimi Bjørndal, (det som jeg arrangerte), i 1997, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den neste gangen som jeg var innom der, så satt Irene Ottesen på med HiAcen min, bort til Holmlia, etter jobben da, (må det vel ha vært).

    For hu bodde i Groruddalen, (eller noe), mener jeg å huske.

    Men jeg kjørte henne til toget, da.

    Irene Ottesen hadde jobbet som assisterende butikksjef, i Bunnpris-kjeden, i Trøndelag, (hvis jeg skjønte det riktig).

    Og hu hadde også vokst opp i Tønsbergs-distriktet, mener jeg at hu fortalte.

    Irene Ottesen fortalte at hu ikke hadde noe familie.

    Men at hu hadde et par adoptiv-foreldre, eller støttekontakt-foreldre, (eller noe sånt), da.

    Jeg fortalte at jeg heller ikke hadde noe særlig kontakt med foreldrene mine.

    Og da sa Irene Ottesen det, (en gang seinere i 1996, må vel det her ha vært), at hu mente at også jeg burde hatt noen sånne støttekontakt-foreldre, da.

    Men det var jeg ikke interessert i da, forklarte jeg.

    For jeg syntes ikke at det var noe poeng i det, liksom.

    Når jeg hadde bodd aleine fra jeg var ni år, så var det litt seint å få foreldre som 26-åring, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Irene Ottesen hu hadde jo ikke noe familie.

    Så jeg husker det, at jeg måtte mate kattene hennes, (da hu bodde i Groruddalen der, var det vel, langs T-banelinje 5, et sted, mener jeg å huske).

    Når hu var på noe venninnetreff, (eller noe), i Tønsberg, en helg, (eller hva det kan ha vært igjen).

    Og da hu seinere flytta til Holmlia, (var det vel).

    Så tagg hu seg til å få låne min Toyota HiAce, da.

    Som støttekontakt-faren hennes kjørte med, mens jeg var på jobb da, (husker jeg).

    Og han klagde på at styringa på bilen var dårlig, (husker jeg), når de var ferdige, med å flytte, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så fant jeg ut det, at Irene Ottesen, hadde 170.000 i årslønn.

    (Mens jeg selv bare hadde 160.000, da).

    Så da klagde jeg, (husker jeg).

    For jeg hadde jo jobba flere år i butikk, enn Irene Ottesen, (mener jeg å huske, ihvertfall), og jeg hadde jo også gått tre år på handel og kontor, og to år på NHI, osv.

    Og jeg var jo vant til å være nestsjef, på Rimi Nylænde.

    Og jeg hadde ikke skjønt det som at Anne-Katrine Skodvin ville at jeg skulle være noe slags ‘tredje-fiolin’, på Rimi Bjørndal.

    Det var ikke sånn som jeg skjønte avtalen vår, liksom.

    (Jeg mente at det var selvfølgelig at jeg måtte være liksom nestsjef der, siden jeg allerede hadde jobbet i to år, som assistent, på Rimi Nylænde, da).

    Så da klagde jeg på det her, da.

    Og da fikk jeg også 170.000 i årslønn da, (husker jeg).

    Men det ble etterhvert sånn, at Irene Ottesen og meg, vi måtte jobben annenhver torsdag, fra 7 til 20, vel.

    Siden det var for lite penger på lønnsbudsjettet, da.

    Sånn at vi begge måtte jobbe to kveldsvakter i kassa, hver måned, uten lønn, i en del måneder, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I begynnelsen, da jeg jobba der, så satt jeg som sagt i kassa, da.

    Jeg merka vel at jeg hadde gått for mye på beinet.

    Ihvertfall så husker jeg det, at jeg hinka meg, på krykkene, ned til kassa, da.

    Og hadde krykkene stående i kassa, den første tiden, som jeg jobba der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så begynte jeg å jobbe på gølvet der, med å sette opp varer, da.

    Og da var vel han tidligere butikksjefen innom der.

    (En som het Magne Backe, (eller noe sånt), mener jeg å huske).

    Det var også han som jeg hadde tatt over Rimi-leiligheten etter, forresten.

    (Leilighet 303, i Waldemar Thranes gate 5).

    For jeg husker at jeg fikk Rimi-lønnsslippen, til han Magne Backe, i postkassa mi en gang da, på St. Hanshaugen der.

    Og da var jeg så vant til å åpne de lønnsslipp-brevene, med en gang, som jeg fikk dem.

    Så jeg klarte å åpne det brevet, selv om det var til han Magne Backe da, (eller hva han het igjen).

    Og han tjente vel 250.000 i året, som Rimi butikksjef, (mener jeg sånn halvveis å huske, ihvertfall).

    Men han Magne Backe slutta i Rimi, for å begynne å jobbe i Shell, (eller om det var en annen bensinstasjon-kjede), da.

    Så det var nesten som at jeg overtok både leiligheten hans og jobben hans, da.

    Siden jeg ble assisterende butikksjef, (ihvertfall), på Rimi Bjørndal, ikke så lenge etter at jeg flytta inn i leilighet 303, i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen der, da.

    Og han Magne Backe, (som jeg ikke hadde prata med engang, på den her tida), han skrøyt av meg, (mener jeg å huske, at jeg overhørte), ovenfor butikksjef Kristian Kvehaugen, og kommenterte om meg, at jeg var rask til å fylle varer, (som lå spredd på gulvet), inn i hylla, (eller noe sånt), da.

    Og en annen gang, som jeg jobba der, (en lørdag), så mener jeg at jeg overhørte det, at han Magne Backe, (mener jeg at det var, ihvertfall), sa det om meg, at det lukta vondt av meg, (husker jeg).

    Men på Rimi Bjørndal, så brukte de noen andre Rimi-skjorter, enn de jeg var vant til å bruke, på Rimi Nylænde.

    (Og det var noen sånne stripete ‘klovne-skjorter’, da).

    Og jeg fikk vel ikke fler enn to-tre av disse skjortene, da jeg begynte å jobbe der.

    (Av butikksjef Kristian Kvehaugen, da).

    Og jeg måtte vaske tøy i vaskekjelleren, i Waldemar Thranes gate 5, da.

    (For jeg hadde jo ikke den vaskemaskinen fra Thorn lenger, som jeg hadde hatt, da jeg bodde på Ungbo.

    Og jeg hadde ikke råd til å ha min egen vaskemaskin, på den her tida.

    For da måtte det gjøres noe rørleggerarbeid, som han Jan Terje Syvertsen fortalte meg, da jeg var på visning der.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 4).

    Og jeg hadde jo nettopp tatt lappen og kjøpt meg bil, så jeg hadde ikke råd til å ordne med egen vaskemaskin, da.

    Og det var også dårlig plass, i de Rimi-lelighetene, så det tror jeg ikke at var vanlig å ha der, heller).

    Så jeg prøvde å bruke de klovne-skjortene, to dager i strekk, da.

    Men det funka ikke fredag og lørdag, fant jeg ut, etterhvert.

    (For Rimi Bjørndal er en rimelig travel butikk, å jobbe i da.

    For det er så lav snitthandel der.

    Og mye flaskepant.

    Så da må folka som jobber der, jobbe mer, for å få inn like mye omsetning, som butikker med lavere flaskepant og høyere snitthandel, da).

    For da han Magne Backe, (eller hva han het igjen), var innom Rimi Bjørndal, like før stengetid, en lørdag, (like etter at jeg hadde begynt å jobbe der), da.

    Så lukta det faktisk vondt av meg, (husker jeg selv og).

    (Sikkert på grunn av at den skjorta, som jeg hadde brukt på fredag, hadde hatt bakterievekst i seg, (eller noe), over natta da, og derfor produserte vond lukt, på lørdagen, da.

    Noe sånt).

    Så jeg måtte begynne å nesten stjele sånne klovne-skjorter da, når jeg fant de, rundt omkring på gulvet og sånn, i garderoben, på Rimi Bjørndal der.

    Sånn at jeg fikk tilsammen seks sånne skjorter, da.

    Sånn at jeg kunne ha en rein sånn skjorte, for hver dag, da.

    (For jeg vaska klær på søndagene, da.

    I vaskekjelleren, i Waldemar Thranes gate 5 der).

    Sånn at det ikke lukta hest av meg, liksom da.

    (Og det samme med vanlige Rimi-skjorter, (for de klovne-skjortene brukte vi bare om sommeren).

    Jeg måtte også ha seks sånne lyseblå Rimi-skjorter, sånn at jeg hadde en for hver dag, når jeg hadde ‘lang-uke’, fra mandag til lørdag, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og grunnen til at jeg kun brukte den vaskekjelleren, i Waldemar Thranes gate 5, på søndagene.

    Det var fordi at det ikke var noen faste vasketider, på søndagene, da.

    For det er mulig at de vasketidene, på hverdagene, var opptatt da, på den vasketavla, som hang der.

    (Ihvertfall om kveldene).

    Jeg fant ihvertfall ut det, (mener jeg å huske), at det var best å vaske klær på søndagene da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 15: Og enda mer fra Aker sykehus

    Han som rulla sykesenga mi ned, fra ortopedisk avdeling og til operasjonssalen.

    Han sa til meg det forresten, (på veien ned til operasjonssalen), at blodprosenten min, (eller noe sånt), var så bra, da.

    For den var visst 100, da.

    (Hva nå det betyr).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia begynte forresten å peke på, (eller nikke mot), kateterledningen min, da hu var innom sykehuset, den andre gangen, (må det vel ha vært).

    Og det virket for meg, som om hun hintet om, at jeg burde ta den ut selv.

    Men det syntes jeg ikke at virket aktuelt, da.

    Jeg var nok litt bekymret siden hu som satte inn den slangen, (hu unge sykepleiersken som var på opplæring), hadde liksom stanget den inni veggen, inni tissen min, (gjentatte ganger), sånn at det gjorde vondt, (gjennom den begynnende narkosen), da.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så derfor, så tenkte jeg nok det, at det var sikrest, å la sykehuset ordne med dette, da.

    Siden de var utdannet i å drive med sånne slanger, da.

    Jeg hadde jo aldri hørt om kateter, før jeg ble lagt inn, på Aker sykehus der, for å ha denne operasjonen.

    Og jeg hadde langt mindre noen utdannelse i å drive med sånt her, da.

    Så hva Pia mente, med det jeg oppfattet som ‘kateter-signalisering’, det vet jeg ikke.

    Det kan da vel ikke ha vært sånn at sykehuset har ringt søstera mi og bedt henne dukke opp på sykehuset for å hinte til meg om at jeg måtte ta ut kateterledningen selv?

    Det må i såfall vært som noe veldig ‘vagistisk’.

    Noe i retning av det som står i den boken som heter ‘Kvinner er fra Venus og menn er fra Mars’.

    Hvis det var sånn, at sykehuset ringte søsteren min, på denne måten.

    Så må man vel si at Aker sykehus er fra Venus, da.

    Men et sykehus på jorda burde vel være fra jorda, mener nå jeg ihvertfall.

    Så hva som foregikk her, det veit jeg ikke.

    Men tilslutt så spurte ei sykepleierske, (på ortopedisk avdeling der), meg, om hu skulle ta ut den kateterslangen.

    Og da sa jeg greit, da.

    Og så dro hun bare den slangen ut av tissen min, da.

    (Og det å få ta den slangen ut, det gjorde ikke noe vondt, i det hele tatt, forresten.

    Ihvertfall ikke i forhold til å få satt den inn, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde med en olabukse, på sykehuset.

    Men operasjonssårene grodde ikke.

    (Siden jeg måtte ha beinet mitt i en sånn kne-bøye-maskin, antagelig).

    Så jeg fikk en blodflekk, på buksa da, over kneet.

    (Som var stiftet sammen, med mange stifter, over kneskåla, og også på sida av beinet, (litt ovenfor og til venstre for kneskåla)).

    For de gikk inn i kneet fra to steder, da).

    Så en kar, som var på besøk på sykehuset, (eller noe).

    Han lurte på om jeg nettopp hadde vært i en ulykke, (eller noe), siden han så at det var blod på buksa mi, da.

    En gang jeg gikk ned, (på krykker), der Narvesen-kiosken var, i første etasje, og vel antagelig videre ut inngangsdøra, et stykke, for å få meg litt frisk luft, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Plutselig, så fikk jeg beskjed om, at jeg skulle dra hjem, (et par dager før beregnet, vel).

    Og da var det et par dager, til jeg fikk lønning.

    (Eller om det var forskudd).

    Så dette var nok like før 15. april eller 1. mai, (hvis jeg skulle tippe).

    Og da, så måtte jeg få rekvisisjon, på drosje hjem.

    For jeg hadde vel brukt litt mer penger, enn planlagt, på sykehuset, da.

    Kanskje siden han romkameraten min, var så slitsom.

    At jeg ville leie TV der da, osv.

    Så jeg tok en drosje, (som jeg fikk rekvisisjon på, som sagt), til ved apoteket, i Waldemar Thranes gate der.

    (Som lå bare 50 eller 100 meter, fra Rimi-boligene der).

    Og så kjøpte jeg en flaske pyrisept, (husker jeg), og noen slags sterile bomullsdotter, til å ta på pyrisepten med da, (må det vel ha vært).

    For det operasjonssåret mitt, det hadde ikke vært vasket, siden operasjonen, (sånn som jeg husker det).

    Så jeg var redd for at operasjonssåret ville bli infisert, da.

    (For operasjonssårene var ikke grodd ennå, da).

    Og jeg hadde lært om infeksjoner, en av de første dagene, på Aker sykehus.

    For en overlege, (eller noe), fortalte meg det, at omtrent ti prosent av alle operasjonssår, ble infisert, da.

    Så derfor priorterte jeg å kjøpe pyrisept og sånn, da jeg kom hjem fra sykehuset.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg kjøpte pyrisepten og de bomullsdottene, (som var ganske dyre vel).

    Så hadde jeg ikke så mye penger igjen, i lommeboka.

    Og jeg kom vel hjem fra sykehuset, på fredagen, (eller noe), tror jeg.

    Også fikk jeg vel ikke lønning, før på mandagen.

    (Noe sånt).

    Så jeg husker at jeg var litt hjelpesløs, da.

    De første dagene, etter operasjonen.

    Jeg spurte noen pakistanere, som dreiv en pizzarestaurant, rett ved siden av inngangen til utestedet La Boheme der, i Bjerregaardsgate.

    Om jeg kunne få krite en pizza, til mandag, siden jeg nettopp hadde kommet hjem fra sykehuset.

    Men det gikk visst ikke, fikk jeg til svar, da.

    Så da måtte jeg ta 37-bussen, (på krykker), ned til Postbanken i Akersgata der.

    (Som lå noen få hundre meter nærmere St. Hanshaugen, enn regjeringskvartalet).

    Og så tok jeg ut noen penger, på et kredittkort, som jeg hadde.

    (Muligens det jeg fikk, da jeg ville kjøpe de to videospillerne, på avbetaling, på Bryn Senter, et par års tid, før det her.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Sånn at jeg fikk litt penger til mat da, fram til jeg fikk lønninga.

    Og så tok jeg bussen opp igjen da, til St. Hanshaugen.

    Og det funka greit, da.

    Selv om det var litt uvant for meg, å ta bussen, på krykker, osv.

    Og jeg var kanskje fremdeles litt døsig, etter at jeg hadde fått smertestillende, på sykehuset, osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter operasjonen, så prøvde jeg å få lest ut en bok, som het Ringenes Herre – To Tårn, av Tolken.

    (Som jeg hadde liggende hjemme vel, fra før operasjonen).

    Men jeg sov dårlig, på grunn av de stiftene i kneet.

    Og jeg hadde fått med meg noen smertestillende piller, som jeg vel tok noen av, da.

    Så jeg klarte ikke å konsentrere meg så mye, om lesinga, husker jeg.

    Men det var ishockey-VM, fra Tyskland, på TV, husker jeg.

    Og søstera mi var innom, en gang, og da kopierte jeg en vitsen, som de TV-kommentatorene hadde fortalt, under en av ishockey-kampene, da.

    Nemlig at det var ‘dreite drittel’.

    Noe som betydde at det var tredje omgang, i ishockey-kampen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde vært hjemme, i en drøy uke, (tror jeg at det var), så måtte jeg på kontroll, på sykehuset.

    En lege, oppi 70-åra, (så det ut som), så på operasjonssårene mine.

    Og han ble sur, på meg(!), (syntes jeg at det virka som, ihvertfall), siden at operasjonssårene mine ikke hadde grodd, da.

    Men det kunne vel ikke jeg noe for, mente jeg.

    (Selv om jeg ikke sa noe vel.

    For han legen sa ikke noe særlig selv, da).

    Men jeg trodde selv, at grunnen til at operasjonssårene ikke hadde grodd, var at beinet mitt hadde ligget i en sånn kne-bøye-maskin, i flere dager, (rett etter operasjonen), mens jeg var på sykehuset der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg mener også at jeg skimta hu sykepleiersken, med det lyse håret, som hadde sagt at jeg var så sprek.

    (Altså hu som hadde lært meg å bruke den gåstolen).

    Da jeg var innom på kontroll der.

    Og at jeg muligens sa hei til henne, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Aker sykehus hadde vært litt uklare, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), når det gjaldt når jeg kunne begynne å kjøre bil igjen, etter operasjonen.

    Men jeg ringte Glenn Hesler, noen uker etter operasjonen, (må det vel ha vært), og fikk han til å levere tilbake HiAce-en min, da.

    (Som han og Øystein Andersen hadde lånt.

    For bilen de vanligvis brukte, til automatfirmaet, hadde det visst vært noen problemer med da, eller noe).

    Og på 17. mai, (må det vel ha vært), så kjørte jeg bort til søstera mi da, (mener jeg å huske).

    Og da husker jeg at det stod noen karer, nede ved postkassene, (rett innenfor inngangsdøra), i Rimi-bygget der, og så på meg.

    (Disse kara liksom studerte meg da, (da jeg gikk forbi dem), må jeg vel si, at det virka som.

    Så det var nesten som at de hadde stått og venta på meg der.

    (Kunne det ihvertfall virke som, da)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mora mi var også innom mens jeg var sykmeldt etter operasjonen, husker jeg.

    Hu klagde på at jeg hadde vinterdekkene til HiAce-en liggende på terrassen, (husker jeg).

    Sånn ville aldri faren min ha gjort det, sa hu.

    (Hu mente vel at faren min ville ha satt dekkene inn på verkstedet til bestefar Øivind, eller noe sånt, da).

    Men jeg hadde jo hatt den ekstrajobben, hos Chinatown Expressen, før jeg dro på sykehuset.

    Og etter at jeg kom ut fra sykehuset, så måtte jeg jo gå på krykker.

    Så da var det vanskelig for meg å flytte de ganske tunge dekkene til HiAce-en, for å si det sånn.

    Selv om jeg vel seinere flyttet disse dekkene til en bod, enten på loftet eller i kjelleren der, da.

    For det var boder begge steder, (som noen av stod tomme), så jeg fant meg etterhvert både en bod på loftet og en bod i kjelleren der da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener også å huske vagt, at mora mi spurte om gardinene, (eller mangelen på ordentlige gardiner), der.

    Og da svarte jeg vel muligens noe sånt som at jeg hadde vært på Hansen og Dysvik og sett på gardiner, da.

    Og at jeg skulle kjøpe nye gardiner etterhvert, da.

    (Noe sånt).

    Uten at jeg husker helt nøyaktig hvordan dette var.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også innom jobben, (på Rimi Nylænde), mens jeg var sykmeldt, husker jeg.

    Og da husker jeg det, at det virka som for meg, at medarbeiderne der liksom ikke hadde noe respekt for meg lenger.

    Og hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, hu hadde jo bedt meg om å være strengere mot medarbeiderne, sånn at ikke hu og butikksjef Elisabeth Falkenberg, ble upopulære, da.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 4).

    Så jeg begynte å kommandere Henning Sanne og Wenche Berntsen til å fylle opp pizza og sånn da, (husker jeg).

    Mens jeg bare var innom der.

    For det virka litt for meg, som at de to nesten ignorerte meg, da.

    Og det var jeg ikke vant med, fra den tida før det her, (den tida jeg hadde jobba, som nestsjef der), for å si det sånn.

    Men det var jo dumt av meg selvfølgelig, å begynne sånn.

    For når jeg var sykmeldt, så skulle jeg jo ikke ha kommandert noen, i butikken, liksom.

    Men jeg hadde liksom glidd inn i rollen, som den strenge nestsjefen der, da.

    Så jeg var kanskje litt redd for hva som ville skje, når jeg dukka opp der igjen, etter sykmeldingen min, da.

    (Når jeg så at disse to, (Henning Sanne og Wenche Berntsen), liksom bare ignorerte meg, (da jeg dukka opp der), da).

    Så jeg var kanskje litt redd for at medarbeiderne der, ville slutte å gjøre som jeg sa, da.

    (Når jeg kom tilbake igjen, fra sykmeldingen).

    Så derfor ‘klikka’ jeg kanskje litt, og begynte å be dem om å fylle opp Grandiosa, og sånn, da, (husker jeg).

    Når jeg egentlig bare var innom der for å si ‘hei’, (eller noe sånt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For det var ganske kjedelig, å bare være sykmeldt da, husker jeg.

    For dette her var før jeg hadde fått testet internett og sånn, da.

    Så jeg var bare hjemme og prøvde å få lest ut den To Tårn-boken, da.

    (Noe jeg ikke klarte.

    Av en eller annen grunn.

    For jeg hadde vanskeligheter med å konsentrere meg, (tror jeg), etter operasjonen, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg ble vel også kanskje litt nedfor, av å bare være aleine hjemme.

    For det eneste jeg gjorde hver dag.

    Det var liksom å gå å handle mat, i Rimi-butikken, i første etasje, i Rimi-bygget der, da.

    Og da hadde jeg med meg en bærepose, i butikken, vel.

    Og så hinket jeg rundt på krykker, og la maten jeg skulle ha, oppi den posen, da.

    Som hang på den ene krykka, da.

    (Var det vel).

    Og da pleide jeg å kjøpe pariserpizza, (fra frysedisken), nesten hver dag, husker jeg.

    For den var det bare å legge inn i steikeovnen, (som jeg vel begynte å bruke igjen, selv om den glassplata, (som jeg har skrevet om tidligere), i fronten, ikke var festet ordentlig, vel), og så spise, da.

    Så det her var en litt kjedelig tid da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skulle egentlig ikke gå på beinet, på to måneder, (husker jeg), etter operasjonen.

    Men etter en og en halv måned, (eller noe sånt), så orka jeg ikke å vente lenger, med å gå på beinet, (husker jeg).

    (For jeg blei nesten sprø da, av de krykkene, osv).

    Så da gikk jeg kjempesakte bort til Shell-stasjonen, (bort mot Bislett der), og kjøpte noe mat eller godteri der da, (husker jeg).

    Og det gikk greit da, (husker jeg).

    Selv om jeg ikke klarte å gå like fort som vanlig liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så ringte butikksjef Elisabeth Falkenberg, (må det vel ha vært), meg, (mens jeg fortsatt var sykmeldt), for hu ville at jeg skulle stikke innom Rimi Nylænde igjen, da.

    Og da var også distriktsjef Anne-Katrine Skodvin innom der, (husker jeg).

    Og hu ville at jeg skulle kjøre innom Rimi Bjørndal, (en butikk som lå en del kilometer, lenger fra sentrum, enn det Rimi Nylænde gjorde, da).

    (Rimi Bjørndal lå ikke så langt unna Grønmø søppelfylling, forresten.

    Og Rimi Bjørndal var også nabobutikken, til Rimi Klemetsrud, (hvor jeg jo var på det mislykkede jobbintervjuet, den dagen som utenriksminister Johan Jørgen Holst døde, i 1994, (var det vel), som jeg har skrevet om, i Min Bok 4))).

    For butikksjefen der, (Kristian Kvehaugen), han trengte en ny assistent da, (sa Anne-Katrine Skodvin).

    Og dette passet jo med det distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og meg hadde pratet om tidligere.

    Nemlig at jeg først skulle være assistent, på en liten butikk, (som Rimi Nylænde jo var).

    Og så være assistent i en stor butikk, (som Rimi Bjørndal vel måtte sies å være, for omsetningen der var jo cirka dobbelt så høy, som på Rimi Nylænde).

    Og så skulle jeg kanskje få bli butikksjef, (avhengig av hvordan jeg gjorde det som assistent da), husker jeg.

    Dette var noe distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og jeg, hadde pratet om, et år eller to, før det her vel.

    Så dette at hu ville at jeg skulle begynne å jobbe som assistent på Rimi Bjørndal.

    Det passet bra med det som vi hadde pratet om tidligere, når det gjaldt min karriere, i Rimi.

    Og Anne-Katrine Skodvin ville også sette opp lønnen min, fra 150.000 i året, til 160.000 i året, (husker jeg), hvis jeg tok den jobben, på Rimi Bjørndal.

    (Husker jeg at hu sa, i forbindelse med at jeg begynte å jobbe på Rimi Bjørndal der).

    Og det passet meg bra, siden jeg da ikke regnet med at jeg ikke trengte å ha noen ekstrajobb lenger, (for å få budsjettet mitt til å strekke til da), husker jeg.

    Så jeg husker at jeg kjørte avgårde, (fra Rimi Nylænde), etter den forklaringen, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde gikk meg, da.

    For å prøve å finne fram til Rimi Bjørndal, (som lå litt utenfor allfarvei liksom), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 6: Enda mer fra den første tiden på St. Hanshaugen

    Hele den veggen, som vendte ut mot terrassen, i leiligheten min, i Waldemar Thranes gate.

    Den bestod for det meste av vinduer.

    Fra venstre, så var det et rimelig stort vindu, og så en verandadør, og så et mindre vindu, (hvis jeg husker det riktig).

    Så jeg trengte mange og lange gardiner, for å hindre innsyn, i leiligheten, da.

    (Og samtidig skjule Waldemar Thranes gate 3, som var en fraflyttet, stygg og falleferdig bygård, på den her tiden).

    Men jeg hadde ikke tid og penger, til å skaffe nye gardiner, de første månedene, som jeg bodde der, da.

    Så jeg hang opp de to ‘gjennomsiktige’ rød og hvit-stripete gardinene, som jeg hadde fått, av Mette Holter, da jeg skulle flytte, til Ungbo der.

    (Selv om de ikke var på langt nær lange nok).

    Men det trengtes fortsatt fler gardiner, da.

    Og jeg hadde fått et sengesett, til jul, noen uker før, (jula 1995), av Christell da, (var det vel).

    Og på dynetrekket, (som hørte til det sengesettet), så var det et bilde, av en blond dame, i bikini da, (husker jeg).

    Som Christell hadde hjalp meg å brette sammen, (husker jeg), på julaften, etter at jeg liksom hadde sett på gaven, da.

    (Sikkert etter Haldis sitt ønske).

    Så jeg hang hu blonde bikini-dama, (som kanskje ligna litt på nettopp Christell), i vinduet, til leiligheten min, (som om det var en gardin), da.

    Og så et laken, (eller noe), på den siste ‘gardin-plassen’ da, (var det vel).

    (I mangel av noe bedre, å henge der, da).

    Og det var kanskje på grunn av at jeg fikk et sånn sengesett, med bilde av en halvnaken ‘Christell-kopi’ på, i cirka full størrelse, at jeg turte det, å ringe Christell, fra jobben, på rundt den her tida, for å høre om hu ville være med på kino, (noe jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Men det ville hu ikke da, (av en eller annen grunn).

    Og jeg fikk vel også noen rare kommentarer, fra de damene, som var på innflyttingsfesten min der, i Rimi-leiligheten min.

    Siden jeg hadde ei bikini-dame, i cirka full størrelse, hengende foran vinduet, i den lille leiligheten min, da.

    (Hvis jeg ikke blander.

    Og dette var kommentarer, som jeg fikk fra Magne Winnem seinere, da.

    Hm.).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når det begynte å nærme seg sommeren, (må det vel ha vært), i 1996, da.

    Så fant jeg en Hansen og Dysvik-butikk, nede i Grensen der, (var det vel).

    Også målte jeg opp, hvor lange gardiner, som jeg trengte, (fra taket og ned til gulvet nesten), da.

    Og så kjøpte jeg fire kongeblå gardiner, (var det vel), i riktig lengde, (tror jeg ihvertfall), i den Hansen og Dysvik-butikken, da.

    Noe som kom på 500-600 kroner, eller noe sånt, vel.

    For Pia hadde vel ‘babla’ om det, mens vi vel begge fortsatt bodde, på Ungbo der, at det var best å ha mørke gardiner da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg syntes også det, at jeg måtte prøve å finne en ‘gutte-farge’, da.

    Så derfor mørkeblå, (eller om det var kongeblå), gardiner, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på jobben, (på Rimi Nylænde), på den her tiden.

    Så var det sånn, (husker jeg).

    At Marianne Hansen, sa til meg det, oppå Platået der, (husker jeg).

    At, ‘du får jo alt på en gang, du’.

    (Noe sånt).

    Og jeg skjønte hva hu mente.

    For jeg hadde jo nettopp fått meg lappen.

    Og jeg hadde jo nettopp kjøpt en bruktbil, for 4000 kroner.

    Og jeg hadde jo nettopp fått meg Rimi-leilighet.

    (Men den hadde jeg jo stått på venteliste for, i et par års tid, (eller noe sånt), da).

    Og jeg hadde jo nettopp fått meg AG3.

    Men det var jo på grunn av omorganiseringer, i Forsvaret.

    Og jeg var ikke helt enig med henne heller.

    For jeg lurte jo da på, om hu Marianne Hansen, hadde overhørt det, at jeg ringte til Christell, og spurte henne, om hu skulle være med på kino.

    Og om Marianne Hansen trudde at jeg hadde fått meg dame også.

    Men Christell ville jo ikke være med på kino.

    Så det var jo ikke sånn, at jeg var enig i det, som Marianne Hansen sa, om at jeg fikk alt samtidig.

    For jeg var jo fortsatt singel, og hadde jo ikke noe dame, liksom.

    Så jeg fikk vel ikke svart noe, tror jeg.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For jeg visste vel ikke hva jeg skulle svare, (siden Christell ikke ville være med på kino da, mener jeg).

    Og hva Marianne Hansen egentlig mente med det her, det veit jeg ikke.

    (Men hu kan være rimelig spesiell noen ganger, da.

    En gang, så sa hu for eksempel til Axel, (et par år seinere, i Torggata der, en lørdagskveld), om dama hans, (Heidi, fra Son og UIO), at ‘suger a da, jeg svæljer også jeg’.

    Og da svarte ikke Axel noe, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så Marianne Hansen, hu kan være rimelig spesiell, da.

    Så hva hu mente med det her, det veit jeg ikke.

    Men hu gikk rimelig nærme da, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 5: Mer fra den første tiden på St. Hanshaugen

    En ting jeg glemte å skrive om, i Min Bok 4, (hvis jeg husker riktig), det var det, at hu Maylinn, som etterhvert flytta inn på Ungbo.

    Hu hadde en pakistansk venn, i 20-30-åra vel.

    Som en gang fortalte til meg, (i stua på Ungbo der), at han hadde jobba så mye, det siste året, så han hadde ikke rukket å følge med på klesmotene, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia og meg, vi traff forresten Maylinn en gang, inne på Oslo City der.

    (Etter at ingen av oss tre bodde sammen på Ungbo lenger, da).

    Etter at Pia og meg hadde vært og besøkt mora vår, (som etterhvert flytta til Drøbak), eller noe sånt, kanskje.

    Og Pia gikk da bort til Maylinn, (som dreiv og hang inne på Oslo City der, må jeg vel si, at det virka som).

    Og begynte å prate lavt og alvorlig til henne, da.

    (Pia hadde ihvertfall et alvorlig ansiktsuttrykk, husker jeg).

    Og det var som at Pia liksom instruerte hu Maylinn, i noe, da.

    (Noe sånt).

    Det virka rart, det her, syntes jeg.

    Jeg visste ikke at Pia og Maylinn kjente hverandre så godt.

    Men de må ihvertfall ha hatt noen felles kjente, da.

    Som Pia liksom sladret om, eller noe, da.

    Eller om det var sånn, at Pia fortalte Maylinn, om hva hu skulle si eller gjøre, da.

    (Noe sånt).

    Og Maylinn så ikke engang på meg, tror jeg.

    Og sa ihvertfall ikke hei eller smilte.

    Så jeg sa ikke noe til henne, da.

    Men så bare på det her, at Pia liksom dreiv og instruerte henne, da.

    Mens hu nesten hviska til hu Maylinn, da.

    (Mens Pia som sagt så alvorlig ut, som om at dette var noe viktig, da).

    Mens jeg stod like ved siden av dem, i et minutt eller to kanskje, mens Pia prata, da.

    Men uten at jeg kunne høre hva Pia sa.

    For Pia prata på en utydelig og intens måte, så jeg skjønte ikke noe av det her da, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første natta, som jeg bodde, i Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen.

    Så lå vel Axel, (som hadde hjulpet meg å flytte), over på sofaen der, (mener jeg å huske).

    Og Axel, han sov lenge på lørdagen, (mener jeg at det her må ha vært), da.

    Så jeg gikk en tur ut, for jeg ville vel ikke vekke Axel, da.

    Og da gikk jeg også en tur ned Ullevålsveien og Akersgata.

    Og videre forbi regjeringskvartalet.

    (Som jeg også gjorde cirka en uke seinere vel, på kvelden, etter innflyttingsfesten.

    Som ikke Axel var bedt på, for han var vel ikke atten år enda.

    Og den festen var vel kanskje mye Magne Winnem sitt prosjekt og.

    Det er mulig).

    Og rett etter regjeringskvartalet, så lå det en slags billig-bokhandel, på høyre hånd, like før man kom inn i Grensen der, husker jeg.

    (Hvis ikke den butikken lå enda litt nærmere Karl Johan da, i Akersgata.

    Noe sånt).

    Og jeg hadde jo nå fått to, (ganske fine, trehvite), reoler, (som stod i leiligheten, da jeg flytta inn), og der var det plass til en rad med bøker, nederst, i hver reol, da.

    (Selv om jeg vel hadde videokassetter, nederst, i den ene av de to reolene, de første årene, som jeg bodde, i Waldemar Thranes gate der).

    Så jeg kjøpte et par billigbøker da, i den bokhandelen.

    (Som kosta kanskje en tier, per bok, eller noe, da.

    For jeg tenkte vel at jeg måtte kjøpe noen bøker da, siden jeg nå liksom hadde fått en bokhylle.

    Så så det vel dumt ut, om den hylla var for tom, tenkte jeg nok.

    (Selv om jeg nok hadde noen få bøker fra før også.

    Men da jeg bodde på Ellingsrudåsen, så hadde jeg pleid å for det meste låne bøker på biblioteket, da.

    Istedet for å kjøpe de selv).

    Men jeg så meg rundt der da, og valgte ut de bøkene, som jeg var mest interessert i, da.

    Og jeg hadde vel også det i bakhodet, at min onkel Runar, i Son, han hadde et lite rom, ved siden av stua, i den store villaen sin, i Isdamveien, som han brukte som bibliotek, da.

    Så jeg tenkte vel kanskje noe sånt, som at kanskje jeg også kanskje skulle prøve å få meg et sånt bibliotek en gang, da.

    Med andre ord at jeg ønsket å få meg en like stor og fin villa, som onkel Runar, da.

    Og at jeg liksom fikk det her som et slags mål, da.

    Så etter at jeg flytta til St. Hanshaugen, så begynte jeg å samle litt på bøker, da.

    Hvis det var noen bøker jeg fant, som jeg syntes at virka litt artige, da.

    Men det var ikke sånn at jeg kjøpte bøker fordi at det var bøker, liksom.

    Men det var sånn at hvis jeg fant en artig og billig bok, på et antikvariat eller en brukthandel liksom, så kjøpte jeg med meg den da, hvis jeg hadde nok penger i lommeboka, liksom).

    Og det var en bok, om hvordan mannfolk, burde kle seg, osv.

    Men den var skrevet, på 50-60-tallet, da.

    Så jeg tok det som stod der, med en klype salt da, husker jeg.

    Men der stod det ting som at menn burde vaske og barbere seg, før man gikk ut døra, og sånn, da.

    Og det tolka jeg som at man burde dusje da, før man gikk ut døra.

    Noe jeg ikke alltid gjorde på fridagene mine, på Ellingsrudåsen, vel.

    (Selv om jeg dusja hver dag før jobb, de siste årene, som jeg bodde der, ihvertfall).

    Men på St. Hanshaugen, så pleide jeg å dusje på fridagene også, før jeg gikk ut døra, da.

    For jeg bodde i et rimelig snobbete strøk, da.

    Det her var vel bare noen få hundre meter, fra der kronprinsen fikk seg leilighet, litt seinere vel.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    I Ullevålsveien, (eller hvor det var igjen).

    Men det stod også at menn burde barbere seg, hver dag, før de gikk ut døra.

    Men da huska jeg også at Davidsen, i Geværkompaniet, en gang sa det, at han ikke gadd å barbere seg, på søndagene, osv.

    Så jeg lurte litt på hva som ble riktig å gjøre da, på 90-tallet.

    For den boka var jo skrevet, på 50-60-tallet.

    Så det hendte det, at jeg ikke barberte meg, på fridagene mine, da.

    (Sånn som jeg hadde overhørt, at Davidsen, (lagfører på kanonlaget), hadde prata om, i Geværkompaniet, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 51: Mer fra Ungbo

    Da Hildegunn og Rune, flytta ut fra Ungbo.

    Så flytta det forresten inn to unge danske damer der.

    Jeg lurer på om det kan ha vært, mens jeg var på rep-øvelse, høsten 1994.

    Ihvertfall så husker jeg det, at jeg reagerte på det, (da jeg var ferdig med rep.-øvelsen), at hverken Pia eller Glenn Hesler hadde prøvd å bli kjent med de her danske damene.

    De, (Pia og Glenn Hesler), hadde liksom ikke prøvd å få kontakt, (eller noe), med de her danske damene da, mens jeg var på rep., (var det vel), virka det som for meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De to danske damene, de fortalte meg det, at de jobba på Hotell Stefan, (var det vel).

    Så det var kanskje litt rart, at de skulle bo på Ungbo, mens de jobba på hotell.

    For folk som jobber på hotell, de bor vel gjerne på det samme hotellet.

    Hvis ikke det varierer da.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han advarte meg også, mot de her danske damene, husker jeg.

    For Glenn Hesler, han sa det da, at han hadde overhørt det, at de her to damene hadde gått og tiska, i gangen, på Ungbo der.

    (Noe sånt).

    Så de var visst lesbiske da, sa Glenn Hesler.

    Så han mente at jeg ikke burde prate med dem, da.

    Selv om dette, (som Glenn Hesler sa), ikke helt ga helt mening for meg.

    Hvorfor skulle jeg være redd for å prate med de danske damene, liksom.

    Nei, det klarte jeg ikke helt å forstå, da.

    Så det her var litt spesielt da, husker jeg at jeg syntes.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var sånn, på den her tida, at jeg jobba nesten bare seinvakter.

    Men annenhver lørdag, (var det vel), så jobba jeg hele dagen, da.

    Så da slutta jeg klokka 21 cirka, på fredagen.

    Og så måtte jeg stå opp klokka 5.30, (eller noe), på lørdagen.

    Og så måtte jeg jobbe fra 7 til 19, på Rimi Nylænde, da.

    Så da, så fikk jeg snudd om på døgnrytmen min, hver gang jeg skulle jobbe lørdag, da.

    Så på de fredagene, som var før jeg skulle jobbe lørdag, så pleide jeg å kjøpe noe mat, som det tok kort tid, å lage.

    Så da pleide jeg å kjøpe grilla kylling, (for eksempel), husker jeg.

    Som jeg bare spiste uten å varme, da.

    For da slapp jeg å bruke langt tid, på å lage mat.

    Sånn at magen min rakk å roe seg, før jeg gikk og la meg, da.

    (Siden jeg pleide å spise ganske mye mat, på den her tida, da.

    For jeg jobba ganske hardt, i butikken, og trente mye også, da, på fritida).

    Siden jeg da prøvde å legge meg tidlig, da.

    Siden jeg måtte stå opp like etter klokken fem kanskje da, om morgenen, de gangene jeg jobbet lørdagsvakter.

    Og de unge danske damene, de jobbet tydeligvis noe slags skift, de og.

    For de satt i stua, på Ungbo, sammen med meg, når jeg spiste kylling, en fredagskveld, husker jeg.

    Og to uker seinere.

    Så husker jeg at de damene snakka sammen, (i stua på Ungbo der), og sa det, at de ikke ville sitte å se på, at jeg spiste kylling, igjen.

    For jeg pleide å sitte der og spise kylling da, når jeg skulle jobbe tidlig, på lørdagene, da.

    I TV-stua der, da.

    For jeg var kanskje mest vant til å sitte aleine der, muligens.

    Men da forsvant de danske damene inn på det ene av rommene deres da, husker jeg.

    Siden de ikke ville sitte i stua der, og se på, at jeg spiste kylling igjen da, (mener jeg å huske, at jeg overhørte, at de snakka om, ihvertfall).

    Så det var en litt spesiell episode det og, må jeg si.

    Men jeg var nesten engstelig da, for at jeg ikke skulle få nok søvn, før jeg jobba de ledervaktene, på lørdagene.

    For de vaktene, de var tøffe, i seg selv, for de var jo på tolv timer.

    Og hvis man da ikke hadde fått seg mer enn et par timers søvn, før man startet på en sånn vakt.

    Så kunne de vaktene som leder, på lørdagene, bli forferdelig tunge, husker jeg.

    For man måtte ikke bare fylle opp brød og frukt og rydde hyller i butikken, og sånn.

    Men man måtte jo også hele tiden være klar til å svare på spørsmål fra kunder, osv.

    Og jeg gikk ofte på lørdager og var nesten i ørska da, (må jeg vel nesten si).

    For jeg hadde da gjerne allerede jobbet en lang arbeidsuke.

    Også kom den lørdagsvakta, på tolv timer, i tillegg, da.

    Etter kanskje lite søvn også, da.

    Så da prøvde jeg å organisere meg, sånn at jeg kom meg ganske tidlig i seng, før jeg skulle jobbe, de her, (mer eller mindre), forferdelige ledervaktene, på lørdagene, da.

    Så det var ofte at jeg satt i stua på Ungbo, og spiste kylling, eller noe annen mat, som det tok kort tid å lage, på enkelte fredagskvelder, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at de danske damene flytta ut.

    Så flytta det inn ei ung Oslo-dame, på det tidligere rommet, til Hildegunn.

    Dette var ei fra Lindeberg-området vel, som het Maylinn, (eller noe), mener jeg å huske.

    Og sommeren 1995, så flytta jo Pia ut, fra Ungbo.

    Og Glenn Hesler flytta også ut fra Ungbo, omtrent på den samme tida, vel.

    Så en stund, så var det vel bare hu Maylinn og meg, som bodde, på Ungbo der.

    Men hu Maylinn, hu hadde omtrent alltid venninner eller sine mannlige pakistanske venner, på besøk.

    Så det var ikke sånn at jeg pleide å være noe særlig aleine sammen med henne, på Ungbo der, akkurat.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etterhvert, så begynte Ungbo-dama å mase på meg, om at jeg også, måtte prøve å finne meg, et nytt sted å bo.

    For Ungbo, det var bare for folk opp til 23 år, eller noe.

    Og jeg bodde jo der til jeg var 25 år, var det vel.

    Men jeg hadde i tida før det her, spurt Ungbo-dama, et par ganger vel, for å sjekke om dette var så nøye.

    Og jeg hadde da fått til svar, at det ikke var noe nøye, og at det ikke gjorde noe, at jeg bodde på Ungbo, selv om jeg var eldre enn 23 år, da.

    For jeg stod på venteliste, hos Rimi, på å få hybelleilighet, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen.

    Men det varte og rakk litt da, før jeg kom såpass høyt opp, på den lista, at jeg ble tilbudt bolig der, da.

    Så jeg stod vel på den ventelista, i et år eller to, (ihvertfall), før jeg ble tilbudt bolig, i Waldemar Thranes gate, da.

    Og grunnen til at jeg ringte Rimi sitt hovedkontor, og ba om å bli satt opp, på den ventelista, for hybelleilighet der, (hvor jo Magne Winnem hadde bodd, på begynnelsen av 90-tallet, og hvor jeg også hadde vært på et par fester, (som jeg har skrevet om, tidligere i denne boken), hos han assistent Geir, som fikk sparken, fra Rimi Karlsrud.

    Det var jo fordi at da jeg ble eldre enn 23 år.

    Så fikk jeg vel bare halvårskontrakter, (eller om det var årskontrakter), hos Ungbo.

    Så da tenkte jeg det, at det var smart å sette meg opp på venteliste, på Rimi-leilighet, da.

    (Noe jeg vel må ha hørt om, av Magne Winnem, at det gikk ann å gjøre, hvis man jobba heltid i Rimi).

    Så det var ikke sånn, at jeg ikke gjorde noe, for å finne meg ny bolig.

    Jeg var også på en visning en gang, for en hybel, i Vika, som jeg hadde sett, i Aftenposten, da.

    Og plutselig så så jeg det, at på det rommet, som skulle leies ut, der hang det en gammel rifle, da.

    Så jeg sa jo det, at han som hadde bodd der før, må måtte ha vært skikkelig våpeninteressert, da.

    Og så fikk jeg se stua, like etterpå.

    Og der hang det jo hundrevis av våpen, fra den amerikanske borgerkrigen, osv.

    Så det viste seg jo det, at han som skulle leie ut et rom der, han var en kjent våpensamler, da.

    Og han våpensamleren, han fortalte meg det, at de omtrent ikke brukte kjøkkenet der, for de spiste heller på en lokal kro, da.

    Men det syntes ikke jeg, at hørtes noe bra ut, da.

    For jeg pleide jo å spise så store porsjoner, siden jeg jobba så hardt og trente så mye, på fritida.

    Så jeg var redd for at det kom til å bli for dyrt, for meg, å spise meg mett, på en sånn lokal kro, da.

    Og jeg ble heller ikke tilbudt det rommet da, husker jeg.

    For det ble avgjort på loddtrekning da, husker jeg, at han våpensamleren, sa da, på telefonen, en uke eller to, etter at jeg hadde vært på den visningen.

    Som jeg nok dro på, etter at hu Ungbo-dama hadde begynte å mase på meg da, plutselig, etter at søstera mi og Glenn Hesler vel hadde flytta, fra den Ungbo-leiligheten, da.

    Om at jeg måtte prøve å finne meg et nytt sted å bo, da.

    Men det var også mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.