Stikkord: Wenche Berntsen (Fra Rimi Nylænde)
-
Min Bok 5 – Kapittel 261: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXXIV
En gang, den første tiden, som jeg jobbet som butikksjef.
(Jeg begynte jo som butikksjef, høsten 1998, på Rimi Lambertseter).
Så sa distriktsjef Anne-Katrine Skodvin til meg, (husker jeg).
At de folka, som jeg ansatte, (på Rimi Lamberseter), ikke måtte være under femten år, for da ble det ‘barnearbeid’ da, (som hu sa).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det var ikke sånn, at det var jeg, som liksom hadde funnet på det, å ansette ungdomsskole-elever, i Rimi.
Jeg jobbet jo som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, i to-tre år, før jeg begynte, som butikksjef, på Rimi Lambertseter.
Og den siste tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.
Så ansatte butikksjef Kristian Kvehaugen, ei ungdomsskole-jente der, (må hu vel ha vært), som pleide å rydde flaskebordet og ta tippinga, en eller to vakter i uka, (husker jeg).
(Dette var vel dattera til en bekjent av Kristian Kvehaugen, (mener jeg at han sa).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg begynte å jobbe, (som butikksjef), på Rimi Lambertseter.
Så jobba det en ungdomsskole-gutt der, som het Lars, (husker jeg).
Og som den tidligere butikksjefen ‘Audi-Monika’, hadde ansatt, da.
Og han hadde vel jobba gratis, (mer eller mindre, ihvertfall), i den butikken, flere dager i uka, i et år, (eller noe sånt), da jeg begynte der, som butikksjef, (høsten 1998).
Siden han var på praksisplass der, (fra ungdomsskolen), mens han gikk i niende klasse, (eller noe sånt), da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så da jeg begynte, på Rimi Lambertseter.
Så gikk vel assisterende butikksjef Wenche Berntsen, (tror jeg at det må ha vært), god for Lars.
Og de tryglet nesten, om at Lars, måtte få en vakt eller to, i uka, som han fikk lønn for, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og siden jeg ga Lars litt bedre lønn, enn min forgjenger ‘Audi-Monika’, hadde gitt han, da.
Så hadde jeg vel litt ‘goodwill’, hos Lars, (tror jeg).
Men jeg syntes at samarbeidet gikk dårlig, med de andre, som jobba der.
Så jeg spurte han Lars da, om han visste om noen andre, som også trengte jobb.
(For jeg ble ganske fort lei, av de andre, som jobba, på Rimi Lambertseter, da.
For jeg syntes at de var mye mer vanskelig, å jobbe sammen med, enn de jeg nettopp hadde jobbet sammen med, på Rimi Bjørndal, da.
Så jeg ønsket å ansette noen nye ansatte der, (på Rimi Lambertseter), som jeg liksom kunne forme litt, da.
Noe sånt).
Og så kom han Lars tilbake, med ei ung dame da, som het Kristin.
Og som han sa, at var den peneste jenta, i klassen hans da, (eller noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og grunnen til at jeg syntes at det var greit, å ansette noen ungdomsskole-elever, til å vaske flaskebordet og dørene til melkekjøla, (og sånn).
Det var fordi at på den tida, som jeg jobba sammen med hu Hilde fra Rimi Hellerud der, (på Rimi Lambertseter).
(Noe som vel var, fra høsten 1993.
Til høsten 1994).
Så sa hu, en gang det, at på Rimi Hellerud, (var det vel), så satt de noen til å vaske dørene til melkekjøla, (og sånn), en gang i uka.
Og da satt de lønnsutgiftene, for den ‘vaske-vakta’, på budsjettet for vasking da, (husker jeg, at hu sa).
Så da fikk de liksom en ekstra person, i butikken, da.
Og da ble de mindre stress, for de andre som jobba der, med å stable varer osv., da,.
For da var det greit, hvis den som hadde ‘vaske-vakta’, også tok flaskebordet osv., sa hu Hilde fra Rimi Hellerud, da.
Så når jeg ansatte noen, til å ta en sånn ‘vaske-vakt’, en gang i uka.
Så var det for at de andre ansatte, i butikken, liksom skulle få litt mer ro, på jobben, da.
For da ble det liksom litt mindre stress, for de andre ansatte, da.
(Siden de da måtte løpe litt sjeldnere, til flaskebordet, osv.
Siden den som hadde ‘vaske-vakta’, også kunne rydde flasker).
Og det var jo også for å få butikken til å se ren og fin ut, selvfølgelig.
(At jeg begynte, med den ‘vaske-vakta’).
Men dette med den ‘vaske-vakta’, det var altså et slags triks, (må jeg vel si).
(Sånn gjorde, at man slapp å strebe så mye, (som butikk-ansatt), i butikken, da.
Uten at man fikk kjeft, fra distriktsjefen, for å ligge for høyt, på lønnsbudsjettet, da).
Som jeg hadde lært, at hu Hilde fra Rimi Hellerud, da.
(Fire-fem år, før jeg selv, ble butikksjef).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg jobbet, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.
(Fra våren 1996.
Til høsten 1998).
Så jobbet jeg jo mest med å ta tippeoppgjøret, ta bestillinger, legge opp kjølevarer, spre tørrvarer og med å lede seinvaktene.
Men å regne lønninger, det var noe som var butikksjef Kristian Kvehaugen sitt bord, da.
Og han lærte meg nesten aldri opp i noe, direkte.
Men han lærte vel opp assisterende butikksjef Merethe, (fra Follo), til å regne lønningene, (tror jeg).
(Hvis det ikke var hennes forgjenger, Irene Ottesen, som Kristian Kvehaugen lærte opp, til å ta lønningene, da.
Noe sånt).
Og så lærte vel hu meg, å regne lønninger, (ganske overfladisk), da.
(Noe sånt).
Og så måtte vel jeg, regne lønningene, (på Rimi Bjørndal), en av de siste ukene, som jeg jobba der, (mener jeg å huske, ihvertfall).
(Noe sånt).
Og da lærte jeg vel kanskje det, at ungdom, som var mellom 15 og 18 år gamle.
Kun fikk litt mer enn halvparten, i timelønn, enn det, som folk får, når de er over 18 år, da.
(Siden det jobba ei, på Rimi Bjørndal, på den tida, som kun var 15-16 år gammel, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg begynte, som butikksjef, høsten 1998.
Så sa distriktsjef Anne-Katrine Skodvin det, (husker jeg).
At jeg kunne spørre henne om hjelp, når det gjaldt det meste, innen butikkdrift.
Men ikke når det gjaldt å få tak i medarbeidere.
Det måtte butikksjefene klare selv, (sa hu).
Og etter at jeg da ansatte Lars og Kristin, (som begge var seksten år gamle, vel).
Så sa Anne-Katrine Skodvin det, at jeg ikke måtte ansette noen, som var under femten år gamle.
For da ble det barnearbeid.
Og jeg skal ikke påstå, at jeg kunne alle reglene, om sånt, på rams.
Men faren min, han fikk jo meg til å jobbe, for Strømm Trevare, fra jeg var ni år gammel, da.
Og han hadde også ei jente, fra Svelvik ungdomsskole, jobbende på Strømm Trevare.
(Ei som jobba der, som utplassert, fra ungdomsskolen).
Og hu 15-16 år gamle Svelvikjenta.
Hu dro han jo med på Danmarkstur osv., (med Strømm Trevare), husker jeg.
(Som jeg jo har skrevet om, i Min Bok).
Men jeg visste altså det, at det gikk an, å ansette 15-16 år gamle folk, i Rimi.
Siden butikksjef Kristian Kvehaugen, hadde ansatt ei på den alderen, (på Rimi Bjørndal), like før jeg begynte å jobbe, som butikksjef, selv.
Og han Lars var jo ansatt, av min forgjenger, som butikksjef, på Rimi Lambertseter.
(Nemlig ‘Audi-Monika’).
Så jeg gjorde egentlig bare, som mine butikksjef-kolleger, på Rimi, og ansatte noen folk, som gikk det siste året, på ungdomsskolen, da.
Så jeg syntes ikke at jeg gjorde noe galt liksom, da.
Det var vel aldri snakk om, (fra min side), å ansette noen, som var under femten år, liksom.
Så hvorfor distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, sa det, at det ikke var lov, å ansette folk, som var under femten år gamle.
Når jeg ikke hadde tenkt til å gjøre det.
Det veit jeg ikke.
Men det veit hu vel kanskje selv.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg bodde, på Abildsø.
(Studieåret 1989/90.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Så var det jo en kar, (fra Abildsø), som var i 16-17-års alderen, vel.
Som fikk jeg seg jobb, på Rimi Ryen.
(Mener jeg å huske.
Hos hu Kirsti Sørhagen, (heter hu vel), som jo jobba som butikksjef der, (på Rimi Ryen), i mange år, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).
Må det vel ha vært).
Så det var ikke sånn, at det å ansette folk, som var mellom 15 og 18 år, i Rimi.
Var en trend, som jeg begynte med, liksom.
Det var andre butikker, som begynte med dette, lenge før meg.
Så jeg bare tok etter dem liksom, da.
(Når jeg endelig ble butikksjef selv, etter 6-7 år, i Rimi).
For når man er butikksjef, så må man overholde et lønnsbudsjett.
Og da blir det fristende, å ansette folk, som er 16-17 år gamle, da.
For de får jo bare litt over halvparten i lønn, iforhold til folk, som er over 18 år gamle.
Så man kan ansette tre 17-åringer.
For samme ‘prisen’.
Som man betaler, for å ansette to 18-åringer, da.
(Noe sånt).
Men hvem stabler mest varer av en 17-åring og en 18-åring, liksom?
Nei, det er vel ofte ganske hipp som happ.
(Vil jeg tippe på, ihvertfall).
Så derfor kunne det lønne seg, å heller ansette en 17-åring, enn en 18-åring, da.
Og det var også en del mangel, på 18-åringer liksom, på den her tida, da.
For det var oppgangstider da, og vanskelig å få ta tak i nok folk, i butikkene, da.
For 17-åringer, de har jo ikke lov til å selge øl, i kassa.
(Så derfor, så venta jeg alltid, til folk hadde fylt atten år.
Før jeg ga de opplæring, i kassa.
For jeg syntes at det hadde blitt for useriøst, å hatt 17-åringer, i kassa, da.
Når de ikke hadde lov, til å selge øl, mener jeg).
Så det er litt upraktisk, å ansette 17-åringer og.
Men de har lov til å jobbe i tippekassa da, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Så det funka ganske greit, å ansette en del 16-17-åringer, på Rimi Lambertseter, (vil jeg si).
Den tida jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Lambertseter.
Dette var jo på den samme tida, som industrien, ble hevet ut, av Rimi-butikkene.
Så da ble det ikke så komplisert, å stable varer, i Rimi.
For man behøvde da ikke lenger, å sortere ut varene, (til industrien).
Så man behøvde ikke lenger å vite så mye, om hvilket firma, som hadde agentur, på de og de varene, da.
Så derfor, så funka det ganske greit, å få 16-17-åringer, til å fylle opp tørrvarer, på Rimi Lambertseter, (vil jeg si).
For tørrvarer, det er varer, som har lang holdbarhet.
Så de er ikke så sårbare, for svinn.
(Som for eksempel kjølevarene er, da).
Og på den tida, (etter at industrien, liksom ble hevet ut, fra Rimi).
Så skulle jo alle tørrvarene, bare stables rett inn, i hylla, liksom.
Så da behøvde man ikke lenger å ha gått, i to år, på Varehandelsen høyskole, liksom.
For å stable varer, inn i hyllene, på Rimi.
Så da sparte vel Rimi Lambertseter en del penger, (vil jeg si), på å bruke disse 16-17-åringene, til å stable, (for det meste), tørrvarer, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og ikke nok med at jeg hadde en dømmende distriktsjef.
(Nemlig Anne-Katrine Skodvin).
Som mer eller mindre beskyldte meg for å ha organisert barnearbeid.
(Eller hva hu nå mente, med den ‘barnearbeid-bablinga’ si).
Bare fordi jeg tok etter mine butikksjef-kolleger i Rimi, og ansatte noen 16-17-åringer, (noe som jo var fullt lovlig), da.
Nei, da.
Jeg fikk også etterhvert, en assisterende butikksjef, på Rimi Lambertseter.
(Nemlig Stian Eriksen).
Som var litt sånn ‘wanna-distriktsjef’, (ovenfor meg da), må man vel si.
For han sa en gang til meg det, (husker jeg).
(På sin liksom milde, lune og godslige, (eller om man skal si bestefaraktige), måte).
At en butikksjef, som holdt til, oppe i ‘hutta-heita’, (et eller annet sted).
Han vant alltid Rimi Gullårer da, (var det vel).
Siden at han hadde så voksne ansatte, (som var ansvarlige og sånn), da.
Så Stian Eriksen, han ville at jeg, (som var hans sjef), skulle ansette eldre ansatte da, (mener jeg å huske).
Men da svarte jeg vel ikke noe, (mener jeg å huske).
For sånn hadde jeg ikke tenkt på det før, (hvis jeg skal være ærlig).
Og er det noe automatikk i det liksom, at man vinner Rimi Gullårer, hvis man ansetter mange ‘bestemødre’?
Nei, det er vel rimelig tvilsomt, (at det liksom skal finnes en sånn automatikk), vil jeg si.
Dessuten.
Hvor mange bestemødre, (eller koner), var det som dukka opp, på Rimi Lambertseter, for å søke om jobb?
Nei, det var vel så og si ingen, (vil jeg si).
Så denne nevnte ‘wannabe-distriktsjef’-pratinga, til han Stian Eriksen.
Den gir vel kanskje ikke så mye mening, da.
(Vil jeg si, ihvertfall).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Stian Eriksen, han var jo rimelig fersk, i Rimi, sammenlignet med meg.
Og han hadde ikke jobba, i tre år, i andre kjeder, (før han begynte i Rimi), sånn som jeg hadde gjort.
(Såvidt jeg vet, ihvertfall).
Han kom rett fra militæret, og ble ansatt som assisterende butikksjef, da.
Uten å behøve å være fast heltidsansatt varestabler/kasserer og aspirant liksom, (som jeg selv var, i min tid), da.
(Selv om han hadde jobbet litt deltid i Rimi.
Ved siden av skole og sånn, vel.
Sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall.
Fra cirka 1996, (da jeg først hørte om Stian Eriksen, siden Henning Sanne da sa at han kunne jobbe en vakt, på Rimi Bjørndal, da vi trengte folk der, etter at jeg hadde bytta assisterende butikksjef-arbeidssted, fra Rimi Lambertseter til Rimi Bjørndal da, (som var en cirka dobbelt så stor butikk, som Rimi Lambertseter, når det gjaldt omsetning), siden jeg hadde en slags karriere, i Rimi da), og utover.
Siden jeg mangla assisterende butikksjef, i butikken, (på den tida, som Stian Eriksen, var ferdig, med militæret), da.
Så jeg måtte bare finne en jeg kunne bruke, (som assisterende butikksjef), da.
Siden distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, jo hadde sagt til meg det.
At medarbeidere, det måtte jeg få tak i selv, da.
(De kunne jeg ikke be om hjelp, til å få tak i, (fra distriktsjefen), liksom).
Men Stian Eriksen, han hadde jo ikke drevet, med å regne lønninger, liksom.
(Det ville vel jeg isåfall ha visst om).
Og han hadde jo ikke vært på møter, hvor ting som lønnsbudsjettet, ble tatt, av distriktsjefen, (i Rimi), osv.
Så det, at han begynte å ‘bable om’, hvem jeg burde ansette, osv.
Det ble vel som noe rart, på flere måter, (vil jeg vel kanskje si).
Så det kan man vel kanskje undre seg over, hvorfor han Stian Eriksen, begynte å ‘bable’, om min ansettelses-poltikk, (eller hva man skal kalle det), på Rimi Lambertseter, da.
(Siden jeg var butikksjef.
Og Stian Eriksen var assisterende butikksjef, (altså min underordnede da), mener jeg).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Jeg sendte en ny Facebook-melding til Wenche Berntsen, (fra Rimi)
Hei Wenche,
så fin du så ut uten klær da, (på profilbildet ditt på Facebook).Sånn skulle du ha gått rundt på jobben vet du, så hadde du blitt populær.Men du var jo ikke sjenert du, forresten.Jeg husker du sa ‘f*tte’ høyt, en gang som du, Henning Sanne og meg, stod inne på tellerommet, på Rimi Nylænde, under den første perioden jeg jobbet der, (som assistent under butikksjef Elisabeth Falkenberg).Vel, grunnen til at jeg skriver nå, er ikke for å tulle med deg.Men jeg snappet opp et søk fra Ica om at ‘Audi-Monika’, som var butikksjef på Rimi Nylænde før meg, har begynt som distriktsjef, i Mills.(Noe sånt).Jeg bare lurte på hva hu het til etternavn igjen hu Audi-Monika?Husker du det?
Mvh.Erik Ribsskog16. juli
Hva i alle dager skal du med etternavnet hennes for?Du spør helt feil person om du skal ha opplysninger om folk for det får du ikke av meg.
Jeg skal ikke hjelpe deg på noen som helst måte så du får snakket dritt, spredd løgner, komme med anklagelser mot uskyldige mennesker.16. juli
Hei,jeg lurte bare på det jeg leste om at hu hadde blitt distriktsjef i Mills da vet du.Jeg kjenner meg ikke igjen i det du skriver om at jeg juger, osv.
Du får ha lykke til med pizza-spisinga på tirsdager, på Manglerud senteret.(Var det det?).
Og du fikk alltid et stykke til overs, sa du.Du får passe på å ikke spise det siste stykket da vet du, så blir du fortsatt like fin på bikinibildene dine på Facebook.Facebook betyr forresten fjes-bok og ikke bikini-bok, i tilfelle du ikke visste det.Mvh.Erik Ribsskog
I dag
Forresten Wenche,du hadde jo en bekjent som var i den samme HV-avdelinga som meg.Husker jeg du sa, (på jobben), i 1996 en gang.
Og søstera mi, (Pia Ribsskog), hu sa det, et par-tre år etter dette.At jeg ikke kunne være i Heimevernet liksom.
Hu ville ha det til at det var noe galt med meg, eller noe sånt, virka det som, for meg.Jeg ble bare paff.
(Siden søstera mi skulle ha det til at det var noe galt med meg, (som gjorde at jeg ikke kunne være i HV), liksom).Men søstera mi forstår nok ikke HV.
Hu tror kanskje at jeg har søkt meg til HV.Men du husker kanskje hvordan det var.At jeg, (og sikkert han du kjente og), ble kalt inn, av HV, (og liksom ble håndplukket, til denne tjenesten, da).Kan du forklarte søstera mi dette?
Hu forstår kanskje ikke hva Geværkompaniet var heller.Det var jo der jeg avtjente førstegangstjensten.(En rimelig tøff førstegangstjeneste i infanteriet, som gjorde meg rimelig kvalifisert, til å være i Heimevernet, må man vel si.Hvis man ikke skal si overkvalifisert.
Jeg var jo i mob-hæren og, før den ble omorganisert, etter den kalde krigens slutt.Og i Geværkompaniet så så vi på HV som en gjeng med fylliker, for å være ærlig).
Broren min Axel er også som søstera mi.En gang, så inviterte min onkel Martin meg til gården til hans samboer i Kvelde.
For å skyte på skytebanen deres der.Jeg hadde jo AG3 hjemme, (siden jeg var i HV), så jeg tok med den.
Og da ‘klikka’ både onkelen min Martin og broren min Axel.Martin sa at jeg ikke kunne skyte med AG3-en på skytebanen.
(Enda det er vanlig i HV, at man øver på skytebaner.Vanja Bergersen som jobba sammen med meg på Rimi Bjørndal i 1997, visste også om dette, og ville skyte med meg, (med AG3-en min), på en skytebane, (et eller annet sted), da).
Men Martin lot meg ikke skyte pga. naboene.
Det skjønner sikkert du som kjenner så mange i HV.At en AG3 den kan skyte på enkeltskudd og.Man behøver ikke å skyte på fler-skudd.Og etter at vi kom tilbake fra skytebanen, (egentlig en eng).Så klikka broren min Axel og sa at AG3-en min ikke kunne ligge i huset til samboer-dama til onkelen min.
Kanskje du kan forklare Axel at det må han la de som eier huset, og er moren til ungene få styre med.Det kan ikke han som gjest styre med.Det våpenet var jo ikke ladd, og dette var på en gård, hvor alle var vant til våpen.(Min onkel har jo 5-10 våren på soverommet, på den gården).Men dette burde jo Axel ha lært om, da han avtjente førstegangstjenesten.Hvordan man behandler våpen.Det er jo ikke bra å ha et våpen i bagasjerommet på en bil, heller.Da er det kanskje like greit at man har AG3-en inne i huset, der man oppholder seg, tenkte kanskje jeg, da.
Men da klikka broren min.(Axel som din venninne Marianne Hansen har råflørta med på Valentinos, osv).
Så kanskje du kan forklare litt om det her, til søstra mi, broren min og onkelen min.For alle disse tre ‘klikker’ på grunn av vanlige ‘HV-ting’, vil jeg si.Så kanskje du som kjenner så mange i HV skjønner deg på dette.Og klarer å forklare disse om dette, tenkte jeg.På forhånd takk for hjelp.(Bare kom på det du sa, at du kjente noen i støtteområdet, når jeg var på det første møtet der, på Lutvann, i 1996).
Mvh.Erik Ribsskog
-
Min Bok 5 – Kapittel 199: Og enda mer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen
På den tida jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Nylænde, (også kjent som Rimi Lambertseter).
(Noe jeg jo gjorde, fra høsten 1998 til høsten år 2000).
Så var det sånn, (husker jeg), at hu Henriette, (lillesøstera til Benedikte aka. Benny).
Hu prata en gang med Lars, oppe ved hermetikkhylla, i butikken, (mener jeg at jeg overhørte).Lars var jo en kar, som hadde jobba på Rimi Nylænde, ved siden av det siste året på ungdomsskolen, vel.Og som Audi-Monika hadde ansatt, vel.Mens Henriette ble ansatt av meg, etter at søstera hennes Benedikte, hadde ‘dratt’ henne med, på en varetelling, på slutten av 1998, vel.
For det var visst sånn, at Henriette og lillesøstera til Ingunn, pleide å få lov til det, å jobbe på varetellingene, da.Noe sånt.Og det som jeg mener at jeg overhørte.Det var at Lars spurte Henriette, om hu ble med ned på lageret.
Og det ble Henriette med på, da.
Men hva de gjorde nede på lageret, det veit jeg ikke.
Men seinere så så jeg det.
At på innsida av døra, til herredoen der.
Så hadde noen skrevet med kulepenn, (var det vel), at ‘her ble jeg sugd’.
(Noe sånt).Så det var kanskje sånn, at Lars fikk Henriette til å suge han, inne på doen der, da.
Men jeg husker det, at jeg tenkte på den her tida.
(Da jeg la merke til den her grafittien).At det kanskje var Henning Sanne som hadde skrevet det, i sin tid.
For jeg husker at jeg syntes at det virka som, at Henning Sanne hadde noe seksuelt eller amorøst, på gang, med Wenche Berntsen.På slutten av den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Nylænde.
(Noe jeg jo gjorde, fra høsten 1994 til våren 1996).
Så sånn var det.Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at etter at Jan Graarud hadde slutta, som distriktsjef, for det distriktet, som Rimi Nylænde lå i.
(Noe han vel gjorde, rundt slutten av 1999, mener jeg å huske).
Så ble jeg invitert, til et møte om markedsføring, (må man vel si at det var), på Rimi’s hovedkontor, (husker jeg).
Dette var mens jeg fortsatt jobba som butikksjef.
Så dette må ha vært før sommeren 2002.
(Da jeg jo sluttet som butikksjef, for å begynte å studere heltid, ved ingeniørhøyskolen).
Og på dette møtet, (som jeg ikke våknet helt på, vel).
(Jeg var vel litt overarbeidet, på den her tida, tror jeg).
Så var det ei dame, som jobba på Rimi sitt hovedkontor.
Som spurte oss butikksjefene, om hvordan bil vi trodde hu kjørte.
(Av en eller annen grunn).
Og butikksjef Kjell, (fra Rimi Mortensrud), han gjetta på at hu dama kjørte Skoda, da.
(Mener jeg å huske).
Og det var riktig, sa hu dama, (hvis jeg husker det riktig).
(Så selv om hu dama jobba med markedsføring, (eller noe sånt).
Så var hu kanskje ikke så vestlig, da.
Siden hu kjørte et øst-europeisk bilmerke, mener jeg.
Hvem vet).
Og etter dette møtet.
Så skulle jeg levere fra meg et skjema, (eller noe sånt).
Til Jan Graarud, som var liksom var arrangør, av det her møtet, da.
Og da blåste Jan Graarud opp brystkassa si, (som var ganske svær), husker jeg.
Og dulta til meg, med den nevnte brystkassa, da.
(På en slags truende måte, må man vel si).
Da jeg, (som en av de siste vel), bare skulle legge fra meg et skjema, (eller om det var en kulepenn), eller noe sånt, da.
(På et slags bord, eller noe sånt, vel).
Så Jan Graarud, han kunne oppføre seg bøllete og nesten militant da, (vil jeg si).
(Jeg hadde jo tidligere sett det, at Jan Graarud hadde spionert på meg, fra bak potetgullhylla, (på Rimi Nylænde).
En gang mens jeg avløste pause, (eller noe sånt), som butikksjef der.
Og Jan Graarud nettopp hadde tatt over som distriktsjef, for den butikken, (etter Anne-Katrine Skodvin), på nyåret, i 1999).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at på den tida, som jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde.
(Noe som jo var fra høsten 1998, til høsten år 2000).
Så pleide jeg jo å kjøre mange av medarbeiderne hjem, etter jobben.
(For jeg huska at Magne Winnem hadde pleid å kjøre en del av sine ‘undersotter’, fra da han jobba som butikksjef, på Rimi Munkelia, hjem etter jobben, da).
Og en gang, som jeg kjørte han Jørn, (fra Helgeroa), hjem til studenthybelen hans, på Skullerud.
Så hadde Jørn og jeg prata om musikk, da.
(Antagelig fordi at jeg hadde CD-spiller, i bilen).
Og da vi kom hjem til Jørn, på Skullerud.
Så stakk Jørn og henta en CD, (med Pearl Jam, eller noe sånt), som jeg fikk låne, da.
Og da jeg skulle gi den CD-en tilbake, til Jørn.
(Noen uker eller måneder seinere).
Så hadde det blitt en ripe, i den CD-en, (husker jeg).
(For jeg hadde jo en tremenning, (som var adoptert fra Korea), som het Øystein Andersen, (fra Lørenskog).
Som jeg hadde pleid å henge en del sammen med, på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet.
Og Øystein Andersen, han var veldig nøye, når det gjaldt CD-er, (og sånn), da.
Og derfor, så hadde jeg selv også etterhvert fått den vanen, at jeg noen ganger sjekket CD-er og DVD-er nøye, for riper osv., da.
Og jeg la merke til det, (at på en eller annen måte), så hadde det blitt en ganske liten ripe, i den CD-en, da).
Og Jørn, (fra Helgeroa).
Han sa det.
At vanligvis så tok han det ganske nøye, om det ble riper, i CD-ene hans.
Men så fortsatte han med å si at det ikke var så nøye, likevel.
Men han sa ikke hvorfor det ikke var så nøye, akkurat denne gangen.
(Om det ble en ripe i CD-en hans).
Men det var kanskje fordi at han Jørn, (fra Helgeroa), syntes det, at jeg var så grei da, siden jeg pleide å kjøre han hjem, (til Skullerud), etter jobben.
(Det er mulig).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 186: Kristin fra Rimi Nylænde
Kristin fra Rimi Nylænde, hu må vel nesten få sitt eget kapittel, i denne boken, tenkte jeg nå.
Kristin var ei blond ungjente, som nok snudde hodene, til noen og enhver, av gutter og menn, som hadde noe, med Rimi Nylænde, å gjøre.
Hu var ganske høy, slank og rank, (heter det vel).
Hu var i 16-17 års alderen.
Og hu var pen, (liksom klassisk pen da, må man vel si).
Og hu hadde en rumpe, som nesten gikk oppover da, (må man vel si).
Og hu hadde vel også pupper, vel.
Så det var vanskelig å finne noen feil, med hu Kristin, sånn rent utseendemessig da, (mener jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg ansatte hu Kristin, som lagerhjelp, like etter at jeg begynte å jobbe, som butikksjef, på Rimi Nylænde, høsten 1998, da.
Og grunnen til at jeg ønsket å ansette nye folk der.
Det var fordi at jeg syntes det, at medarbeiderne, på Rimi Nylænde, var så vanskelige å ha med å gjøre, da.
Og det var kanskje fordi, at jeg hadde blitt bortskjemt, i den forrige jobben min.
Som jo var som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.
For på Rimi Bjørndal, så ansatte jo butikksjef Kristian Kvehaugen kun unge damer, (kunne det virke som, ihvertfall).
Og jeg jobba jo nesten bare seinvakter, (på Rimi Bjørndal), så jeg var vant med å jobbe sammen med, omtrent bare pene, unge og greie damer, på jobben, da.
Men da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Nylænde.
Så syntes jeg at de medarbeiderne, som jobba der, var litt vanskelige å ha med å gjøre, da.
På Rimi Bjørndal, så hadde jo min assistent-kollega Irene Ottesen, klagd så fælt til meg, da jeg begynte der.
(Som jeg vel har skrevet om, i et tidligere kapittel).
På at medarbeiderne var så vanskelige.
Så jeg vant til å se på medarbeidere, som jobbet i butikken, før jeg selv begynte der, som treige og som problemer da, (må jeg vel si).
Så jeg tenkte jo det, at jeg måtte begynne å ansette nye medarbeidere, da.
Sånn at jeg fikk litt mer kontroll, på jobben, (på Rimi Nylænde), da.
(Nå sier ikke jeg, at dette var riktig.
Men det var liksom sånn, som jeg hadde blitt ‘programmert’, til å drive butikker, under ‘læretida’ mi, i Rimi, da.
Må jeg vel nesten si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den som kjente Krisin.
Det var en ung kar, som het Lars, som ‘Audi-Monika’ hadde ansatt, som en slags praktikant, et år, da.
Mens han gikk det siste året på ungdomsskolen, vel.
(Omtrent som faren min hadde ansatt hu Svelvik-jenta, som var med på en dansketur, med Strømm Trevare, på 80-tallet, som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).
Han Lars, han var vel en av de få, som jeg fikk noe særlig kontakt med, (og som virka som at han liksom var ‘hjemme’ da), i begynnelsen, (som butikksjef), på Rimi Nylænde.
Så jeg spurte han, om han kjente noen folk, som kunne begynne å jobbe der, da.
Og Lars sa så, (neste gang han jobba, eller noe).
At de to peneste jentene, i klassen hans, (eller noe sånt), skulle begynne å jobbe der, da.
(Og dette var vel snakk om en niende klasse, på Lambertseter ungdomsskole, tror jeg.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og så dukka hu Kristin opp, (en dag), på Rimi Nylænde, da.
(Aleine, og ikke sammen med ei klassevenninne, forresten).
Og jeg ansatte henne, for jeg ville gjerne ha noen ansatte der, som gjorde som jeg sa, da.
Og som var greie å ha med å gjøre; når det gjaldt jobb-ting, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at hu Kristin, dreiv og prisa noen varer, borte i kjøledisken, (eller noe sånt).
Rundt juletider, i 1998, (må det vel ha vært).
Og da, så gikk jeg bort til henne, for å sjekke at hu gjorde det riktig da, (eller noe sånt).
Og da husker jeg at jeg overhørte det.
At assistent Wenche Berntsen, hu sa sjokkert til en kollega.
(Som muligens kan ha vært ei annen ung og pen blondinne, som nettopp hadde begynt å jobbe, på Rimi Nylænde.
Nemlig Henriette, som var lillesøstera til Benedicte aka. Benny, (som satt i kassa, på mandager, (sammen med Ida), blant annet)).
At jeg klarte å prate, med hu Kristin.
For dette var visst som noe rart, for hu Wenche Berntsen, at jeg liksom turte å prate, med hu unge Kristin, da.
(Noe sånt).
Men jeg hadde jo jobba sammen med mange unge damer, på Rimi Bjørndal.
Og jeg har jo hatt en yngre søster og en yngre stesøster.
Og en yngre halvbror.
Og en yngre adoptiv-tremenning.
Og mange yngre søskenbarn.
Så jeg klarte vel å prate med ei ung butikkdame og, (tenkte vel jeg da).
Men dette var visst noe, som omtrent sjokkerte, hu Wenche Berntesen, da.
(Av en eller annen grunn).
Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Kristin, hu var grei å ha på jobben, (husker jeg).
Hvis det var ei sur kassadame, som ikke fant diffen, i kassa si.
Ei som het Miriam, hu ville ganske ofte det, at jeg skulle telle kassa hennes.
For å finne diffen hennes, (når hu hadde feil i kassa si), da.
Men problemet var det, at jeg jo måtte telle tippekassa, (og sikkert også gjøre mange andre ting, som jeg har glemt nå).
Men da kunne jeg bare be hu Kristin, (husker jeg), å telle kassaskrinet, til hu Miriam, da.
Og hu Kristin, hu hadde vel kanskje ikke fått ordentlig opplæring, i å telle kassa.
Selv om hu vel kanskje hadde lært å telle tippekassa.
Men jeg kunne jo ikke telle to kasser samtidig, liksom.
Så hvorfor hu Miriam absolutt ville at jeg skulle telle kassa hennes, det veit jeg ikke.
Men det veit hu vel kanskje selv.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mora til Kristin, det var ei dame med mørkt hår, (husker jeg).
Og hu handla ganske ofte, i butikken da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og enkelte ganger, så satt jeg jo i kassa, jeg og.
(For eksempel hvis jeg måtte avløse pauser.
Og da det var en ransbølge, på Lambertseter, så satt jeg jo en del i kassa, (på lørdager osv.), for å prøve å roe ned betjeningen, da.
Som jeg vel har skrevet om tidligere, i denne boken).
Og en eller to ganger, så var det sånn, (husker jeg).
At jeg skrøyt av hu Kristin, til mora hennes, da.
Siden at hu Kristin, var så flink, på jobben, da.
(Omtrent som hu Tove, (ei dame fra Nesbygda som hadde tittelen ‘Førstedame’), på CC Storkjøp, hadde skrytt av meg, til faren min, (da han var innom og handla), på CC Storkjøp, hvor jeg jobba, ved siden av russeåret, på Gjerdes videregående, i Drammen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var jo også sånn.
At Ida, (ei fra Kolbotn-området vel, som først jobba deltid, i kassa, og som jeg etterhvert forfremmet, til låseansvarlig), hu hadde ei venninne, som hu studerte sammen med vel, ved UiO.
Nemlig Ragnhild fra Sørlandet.
Og hu var også ei pen blondinne, da.
Og en tidligere medarbeider, fra Rimi Nylænde.
Nemlig Henning Sanne.
Han tålte visst ikke det, at det begynte å jobbe, så mange unge og pene blondinner, på Rimi Nylænde, etter at han slutta der.
(Noe sånt).
Noe må det nok ha vært, ihvertfall.
For Henning Sanne, han dukka en dag plutselig opp, i kjelleren, på Rimi Nylænde.
Og da, så gjorde han et poeng av det, at det jobba så mange pene damer der, da.
Og så liksom pekte eller nikket han, mot Ragnhild fra Sørlandet og hu unge Kristin, da.
Og det er derfor at jeg husker, hvordan rumpa til hu Kristin, så ut.
For akkurat da han Henning Sanne pekte eller nikket, mot henne, så dreiv hu og kjørte ei tralle, inn i heisen, i kjelleren der, (på Rimi Nylænde).
Så man kunne bare se baksiden, av henne, da.
Og da var det rumpa, som var lettest å legge merke til, tror jeg.
(For jeg lurte jo da, på hva den kunne være, som han Henning Sanne egentlig mente.
For dette fremstod ikke som klart, for meg da, må jeg innrømme.
Så derfor så jeg litt på hu Kristin da, samtidig mens jeg lurte på, hva det var, som gjorde, at han Henning Sanne liksom klikka)
Så derfor, så husker jeg, hvordan rumpa hennes så ut, enda.
(Ihvertfall sånn delvis).
Og det var ei stram og fin tenåringsjente-rumpe, (som nesten gikk oppover da), må man vel si.
Men tenåringsjenter, de har vel ofte fine rumper.
(Min stesøster Christell, hu sa jo en gang til meg det.
Da hu var i begynnelsen av tenårene, (må det vel ha vært).
At en som het Tony, på Øvre, på Bergeråsen, (som gikk på klassetrinnet under meg og på klassetrinnet over Christell), hadde sagt til henne det.
At hu hadde den fineste rumpa, på hele Bergeråsen.
Så jeg var litt vant med tenåringsjenter, som hadde fine rumper, da.
(Må man vel nesten si).
Så derfor, så klikka jeg ikke, av å se på den rumpa, til hu unge Kristin, da.
Som man vel må si, at det virka som, at han Henning Sanne, (mer eller mindre ihvertfall), gjorde, da).
Men hva Henning Sanne egentlig mente, med å gå inn på lageret, på Rimi Nylænde, (på den måten).
(For han hadde jo slutta å jobbe, på Rimi Nylænde, på den tida, som jeg jobba, (som assisterende butikksjef, på) på Rimi Bjørndal.
(Som jeg jo jobbet som, mellom våren 1996 og oktober 1998).
Så Henning Sanne, han slutta altså å jobbe, på Rimi Nylænde, mens ‘Audi-Monika’, var butikksjef der, da.
(Hvis ikke Henning Sanne slutta å jobbe, på Rimi Nylænde, allerede mens Elisabeth Falkenberg, var butikksjef der, da.
Det er mulig.
For Falkenberg var jo butikksjef, på Rimi Nylænde, før hu ‘Audi-Monika’ begynte der, da).
Så jeg har aldri hatt Henning Sanne under meg liksom, som butikksjef, da.
Siden han slutta å jobbe, i Rimi, før jeg ble butikksjef, (høsten 1998), da).
Det veit jeg ikke.
Men det veit han vel kanskje selv.
Det er mulig.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg jobba, på CC Storkjøp, russeåret, i Drammen.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Så hang det en plakat, på innsida av kontordøra.
Hvor det stod, (på ironisk vis), noen slags ‘bud’, for butikkmedarbeidere, da.
‘Ikke prøv å se bra ut, du er jo ingen modell’, var et av disse budene, da.
Som sto på døra, til kontoret, til hu butikksjef Karin Hansen der.
Og det heter seg jo ellers, i arbeidslivet, (mener jeg å ha forstått ihvertfall), at det er positivt, hvis arbeidstagerne liksom har en pen fremtreden, da.
(Ihvertfall i service-yrker).
Men Henning Sanne, han må vel ha ment det, at det var negativt, at disse nyansatte butikkdamene, så bra ut, da.
Hvis ikke han hatet blonde damer, da.
Henning Sanne, (som jo gikk en stund, på den samme kokkeskolen, på Helsfyr, hvor Axel også gikk, han hadde jo en gang, (også like etter at jeg hadde begynt, som butikksjef, på Rimi Nylænde, vel), sagt til meg det, at epleslaget Golden Delicious, ikke inneholdt noen vitaminer eller noe annet, som var nyttig.
Så kanskje Henning Sanne talte i metaforer, tenkte jeg nå.
Kanskje han brukte epleslaget Golden Delicious, som en metafor, for blonde folk, (eller noe sånt).
Så kanskje Henning Sanne egentlig prata dritt om blonde folk, når han prata dritt om gule epler da, (tenker jeg nå).
Hvem vet.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu unge Kristin.
Hu forresten også min kamerat Magne Winnem til å klikke litt, (må man vel si).
For en gang, som Magne Winnem var innom Rimi Nylænde, for å si ‘hei’, (eller noe sånt), da.
Så kom også hu Kristin innom, da.
(Mens Magne Winnem og jeg, stod og preika, like ved inngangen til lageret, i første etasje, på Rimi Nylænde der).
Og hu Kristin, hu fortalte meg det, at hu ville slutte, (på Rimi Nylænde), da.
Og jeg kunne jo ikke nekte henne det, liksom.
Hu hadde vel en måneds oppsigelsestid, som alle andre, i Rimi, liksom.
Så jeg bare sa at det var greit, da.
(For jeg kunne jo ikke si noe annet, liksom).
Men da, så sa Magne Winnem det.
(Etter at hu unge Kristin hadde gått igjen, da).
At: ‘Hu er jo fin, jo’.
(Noe sånt).
Men hva kunne jeg gjøre, liksom.
Skulle jeg liksom ha sagt det, til hu Kristin, at: ‘Nei, vær så snill Kristin, ikke slutt, du er jo fin, jo’.
Nei, det hadde selvfølgelig ikke gått an, (for meg som butikksjef), å si noe sånt.
(Synes jeg ihvertfall).
Jeg kunne vel ikke, som butikksjef, fokusere på utseendet, til en ung butikkdame.
Og jeg kunne vel ikke trygle henne, om å ikke slutte, (syntes jeg).
For jeg var jo sjefen hennes, og ikke for eksempel faren hennes, da.
Så jeg kunne jo selvfølgelig ikke ta avgjørelser, på hennes vegne.
Dette var ikke min business liksom, mente jeg, da.
Det var medarbeideren som bestemte, når han eller hun, ville slutte, i jobben.
Og jeg kunne jo heller ikke miste integriteten min, som butikksjef, (syntes jeg), ved å trygle, ovenfor medarbeiderne, da.
Så hva Magne Winnem egentlig mente, med den ‘bablinga’ si, (etter at hu unge Kristin hadde dukket opp, på Rimi Nylænde, og sagt opp stillingen sin, som lagerhjelp).
Det veit jeg ikke.
Men dette ga ihvertfall ingen mening, (for meg), da.
Så det må man nok eventuelt spørre Magne Winnem om, isåfall.
(Hvis man ønsker å finne ut, hva han mente, mener jeg).
Men Magne Winnem, han hadde nok da kanskje hatt et skøyeraktig glimt, i øyet.
(Som han noen ganger hadde ihvertfall, må man vel si).
Mens han sa det, om at hu Kristin, var så fin, da.
Så dette skøyeraktige ansiktsuttrykket, til Magne Winnem.
Det kan kanskje ha satt meg ut litt, da.
Eller, jeg det kan ha fått meg til, å lure på, hva det var, som Magne Winnem egentlig mente.
Så jeg kan nok derfor, ha blitt stående og undre meg litt.
Og derfor ikke klart å fått fram et ord da, (på en stund).
Det er mulig.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kristin dukket så opp igjen, på Rimi Nylænde, noen måneder, etter at hu hadde slutta.
Og så spurte hu, om hu kunne få begynne å jobbe igjen.
Og jeg trengte da noen som kunne vaske melkedørene og flaskebordet og sånn, på onsdagene.
(Som var en fast vaskedag, da.
Siden det ikke egentlig var lagerhjelp, på den dagen.
Men Hilde fra Rimi Hellerud, hu hadde sagt det, (på midten av 90-tallet), at hvis noen vaska sånn, så kunne de også ta tomflasker, og sånn, da.
Og dette kunne føres på vaskebudsjettet, (og ikke lønnsbudsjettet), da.
Og jeg lot også den som ‘tok vaskelista’, få ta Viking Lotto, da.
Sånn at de liksom også skulle lære noe, da.
Og Kristin var ikke den første, som hadde, denne vaskejobben.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Den første var muligens hu Selma, som var lillesøstera, (eller noe sånt), til hu kurdiske kassadama, som distriktsjef PØF, omplasserte, til Rimi Bøler.
(Noe sånt).
Men så slutta Kristin igjen, etter noen måneder, da.
For å begynne å jobbe, på dyrebutikken, på Oslo City.
(Sa hu ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, mens jeg jobba, (som butikksjef), på Rimi Nylænde.
Så kom plutselig Kristin innom der, som kunde, da.
Sammen med to kjempesvære mannfolk, (må man vel si).
Og disse kara, de så begge ut til å veie, mellom 100 og 150 kilo, hver seg, da.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Og de var vel i begynnelsen av 30-åra, (eller noe sånt), vel
(Noe sånt).
Så det her så jo rimelig spesielt ut da, (må man vel si).
At hu unge Kristin, (som var rimelig tynn og slank), gikk rundt, sammen med to så svære mannfolk, da.
Og hu Kristin, hu sa ikke ‘hei’, heller.
Så det var nesten som at noe var galt da, (må jeg vel si).
Hvis ikke det her var noen slektninger av henne, (eller noe sånt), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den siste dagen, som hu Kristin, skulle jobbe.
(Hvis ikke det her var en dag, som hu ville jobbe.
Etter at hu egentlig hadde slutta, (for andre gang), da.
Noe sånt).
Så kom Kristin på jobb, i noen sånne piratbukser, (som viste litt av leggen), mener jeg å huske.
(Noe sånt).
Og da, så var også assistent Stian Eriksen, på jobb da, (husker jeg).
Og han så på Kristin, (da hu kom inn inngangsdøra, til butikken), mens han satt hue litt på skakke, (eller noe sånt), og så sa navnet hennes, på en slags kjærlig måte, da.
(Noe sånt).
Og på slutten av denne arbeidsdagen.
(Altså etter stengetid, da).
Så begynte hu Kristin, å spørre meg, om det var noen fler folk, i butikken, enn henne og meg, da.
Og da begynte jeg å lure på, om hu Kristin, hadde fått løpetid, (eller noe sånt).
Så da bare låste jeg henne ut av butikken, (husker jeg).
(Og det var vel også en annen ansatt, i butikken da, mener jeg å huske.
En som het Andre vel, muligens.
Noe sånt).
Så hu Kristin, hu ble helt gæern etterhvert da, virka det som.
Og ingen klarte visst å holde styr på henne.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det hendte, et par ganger, (i årene som fulgte), at jeg stakk opp i tredje etasje, i Oslo City.
Når jeg likevel var innom det senteret, for å handle.
For å se, om jeg kunne se noe til hu Kristin, i dyrebutikken der, da.
Men jeg så henne aldri der.
Så det er mulig at hu bare skøya, når hu sa det, at hu skulle begynne å jobbe, i dyrebutikken, på Oslo City, da.
(Hvem vet).
Så etter at jeg slutta, som butikksjef, på Rimi Nylænde, høsten år 2000.
(For å begynne å jobbe, som butikksjef, på Rimi Kalbakken).
Så så jeg aldri hu Kristin igjen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
