johncons

Stikkord: Wenche (Fra Ungbo. Skansen Terrasse)

  • Min Bok 4 – Kapittel 84: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXIII

    Like etter at jeg fikk folka på Ungbo, (Pia, Glenn Hesler, Hildegunn og Rune, (som det ble sagt om, at var homo, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken)), til å bli med på å spleise, på å leie, en vaskemaskin, fra Thorn.

    Så skjedde noe spesielt, på Ungbo, (husker jeg).

    I vaskerommet, (ved siden av kjøkkenet), på Ungbo, så hadde det stått en vaskemasking, i ‘gamle dager’, sånn som jeg skjønte det, på de folka, som bodde på Ungbo, da jeg flytta inn der, i 1991, (nemlig Wenche, Per og Inger Lise).

    Det var ihvertfall et tørkeskap der.

    Men likevel så brukte denne ‘troikaen’ alltid vaskekjelleren, til borettslaget, da.

    Noe som jeg syntes at var tungvint, (etter at jeg var ferdig med militæret, ihvertfall).

    For den vaskekjelleren, den stengte klokken 20 på hverdager, og enda tidligere, i helgene, da.

    Og man måtte gå til en litt sur vaktmester, for å kjøpe polletter, til vaskemaskinene og tørketrommelen, da.

    Og man måtte også gå gjennom nærmest utallige dører og kjellerganger, for å komme seg til denne vaskekjelleren, da.

    Og man måtte henge en hengelås, på en tavle, for å markere sine to vasketimer, i uka, da.

    Og hvis man glemte dette, så kunne det sikkert bli klager, da.

    Selv om jeg hadde inntrykk av, at ikke så mange, av leilighetene, i Skansen Terrasse der faktisk brukte denne vaskekjelleren, vel.

    Og det var også masse sånne plakater der, hvor det stod ‘rens lofilteret’ osv., på de her maskinene, da.

    Så det var liksom ikke så artig, å vaske klær, i den vaskekjelleren da, syntes jeg.

    Det var derimot veldig upraktisk, for meg, som jobba i butikk, husker jeg, at jeg syntes.

    For jeg jobbet ofte seinvakter, og var da ikke hjemme før cirka klokka 22.

    Og da hadde vaskekjelleren vært stengt i to timer allerede, da.

    Så da var det mye mer praktisk, å gå sammen med de fire andre, som også bodde der, (på Ungbo), for å leie en vaskemaskin, da.

    Noe som kom på femti kroner cirka, per person, i måneden, da.

    (Siden dette kostet 249 kroner, i måneden, eller noe.

    Å leie en vaskemaskin, fra Thorn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i det vaskerommet, på Ungbo.

    Så var det et rør, som gikk ned i gulvet, (husker jeg).

    Og det røret, det skjønte jeg, at måtte være til avløpsslangen da, (fra vaskemaskinen).

    Så jeg tredde den avløpsslangen nedi det avløpsrøret, da.

    Og så satt jeg på vasken min.

    Men når jeg kom hjem fra jobben.

    Så sa Rune, at det hadde vært oversvømmelse, inne på vaskerommet der.

    Avløpsslangen hadde hoppet ut, og det var vann over hele gulvet, inne på vaskerommet der, da.

    Og vaktmesteren, (eller noe), hadde klaget over noe lekkasje, ned i en garasje, (eller hva det kan ha vært), under Ungbo-leiligheten, da.

    (Noe sånt).

    Og da fikk jeg litt sjokk, husker jeg.

    For det hadde jo vært min ide, å sette en vaskemaskin der.

    Så jeg tørka opp alt vannet da, og lot som ingenting.

    For jeg lurer på om vaktmesteren var der og så og.

    (Men det husker jeg ikke helt sikkert).

    Men nå lurer jeg på om det her kan ha vært noe sabotasje.

    At han Rune kødda, (mener jeg).

    Og tok opp den slangen, fra det røret, da.

    (Mens jeg var på jobben).

    Sånn at det ble oversvømmelse der.

    For jeg skjønner ikke hvordan den slangen kan ha hoppet ut av det røret, av seg selv, liksom.

    Nei, den må nok ha fått litt ‘hjelp’, mistenker jeg nå.

    For det skjedde aldri noe lignende igjen senere.

    Enda jeg leide den vaskemaskinen, i et og et halvt år, (eller noe sånt), vel, (fra Thorn, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det at jeg ikke ville fortsette, i Unge Høyre.

    Det kan ha vært noe lignende, av grunnen til, at jeg ikke ville begynne å studere, på BI.

    Siden jeg hadde vokst opp aleine.

    Så hadde jeg ikke lært å kle meg ordentlig.

    (Jeg hadde ikke noe smoking for eksempel, å ha på meg, på juleballet, til Gjerdes videregående, i Drammen, jula 1988.

    Jeg hadde ikke engang et slips, å ha på meg da, husker jeg).

    Og jeg hadde ikke noe ordentlig frisyre, (som Søren Larsen sa til meg, det første året, på handel og kontor, (på Sande Videregående)).

    Så jeg led vel litt av, å ha bodd alene, på ‘landet’, fra jeg var ni år, til jeg var atten, (vil jeg kanskje si).

    Så jeg ville nok blitt litt psyket ned, (fryktet jeg), av å henge for mye, sammen med sosse-gutter og overklasse, i Unge Høyre, og på BI, da.

    Så derfor ble det heller NHI, for meg, som jeg tippet på at kanskje var litt mer ‘laid-back’, og usnobbete da, iforhold til BI.

    Og det ble heller badmintontrening og fotballtrening osv., istedet for Unge Høyre, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Et par ganger, like etter at jeg hadde begynt å jobbe som assistent, i Rimi, (på Rimi Nylænde aka. Rimi avdeling 3164 Lambertseter), så ville distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, si til meg, når hu var innom der, når jeg var den eneste lederen, på jobb, (etter at butikksjef Elisabeth Falkenberg hadde gått hjem, da).

    At jeg måtte passe meg, sånn at jeg ikke jobbet så hardt, at jeg ble utbrent, (husker jeg at Anne-Katrine Skodvin sa).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg jobbet som leder, på Rimi Nylænde.

    Så ringte Magne Winnem, fra Rimi Karlsrud, (hvor han var butikksjef), husker jeg.

    Jeg svarte ‘Rimi Lambertseter, det er Erik, værsågod’.

    For det var det, som Magne Winnem pleide å si, når han svarte telefonen, på Rimi Munkelia, (mener jeg å huske).

    (Han sa ‘Rimi Munkelia, det er Magne, værsågod’, (eller om han sa ‘Rimi Langbølgen, du snakker med Magne, værsågod’, eller noe), da).

    Men da ble Magne Winnem stille, mener jeg å huske.

    Og jeg lurer på om han ble sur fordi at jeg kalte Rimi Lambertseter, for ‘Rimi Lambertseter’.

    Siden han kanskje mente at Rimi Karlsrud lå på Lambertseter og, (eller noe sånt).

    Hva vet jeg.

    Men jeg mener å huske det her, ganske vagt, ihvertfall, da.

    Og etter den her telefonen, (fra Magne Winnem, på Rimi Karlsrud).

    Så begynte jeg ihvertfall å si ‘Rimi Nylænde, du snakker med Erik, værsågod’.

    Istedet for å si ‘Rimi Lambertseter, du snakker med Erik, værsågod’, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så sa engang distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, en gang, til meg.

    At, ‘hva er du sier, når du svarer telefonen?’.

    Men da syntes jeg at det bare ble dumt, (og som noe mobbing, da), husker jeg.

    For jeg hadde jo bare kopiert det som jeg husket, at Magne Winnem pleide å si, da han svarte telefonen, da han jobbet som butikksjef, på Rimi Munkelia.

    Så da svarte jeg ikke noe, da Anne-Katrine Skodvin sa det her da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 82: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXI

    Noen måneder, etter at jeg var ferdig, i militæret.

    Så dro Pia og hennes venninne Siv fra Røyken, med meg, ut på byen, en lørdagskveld, (husker jeg).

    De dro meg med til deres stamsted Jollys, (må det vel ha vært), hvor det nesten bare var afrikanske gjester.

    En gang etter midnatt, så fortalte Pia og Siv meg, at vi skulle på et ulovlig utested, nærmere Legevakta, (også i Storgata der, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte.

    Men men.

    Da vi kom fram til den det ulovlige utestedet var.

    Så så jeg det, at Anne Lise, fra Abildsø-gjengen, stod ved inngangen der, sammen med to venninner.

    Og jeg var rimelig full og også jente-gæern, etter militæret, da.

    (Andre Willassen sa jo det en gang, at man ble mer interessert i damer, av å være i militæret.

    Av en eller annen grunn).

    Jeg takket Anne Lise for sist.

    Som var dimmefesten, på det utestedet i Akersgata der, (mener jeg å huske).

    Anne Lise sa at hu ikke klarte å huske dette.

    Hu lo litt internt, mot venninnene sine vel, og sa noe om at hu ikke klarte å huska noe særlig, fra ifjor sommer, (eller noe sånt).

    Jeg flørta litt med hu ene venninna til Anne Lise, som stod bakerst av dem, husker jeg.

    Anne Lise var litt lubben, men de venninnene hennes var ganske fine da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg stod litt nærme henne i køen der, sånn at det ble litt sånn ‘kuk i ræv’ da, som dem sa, i militæret.

    Og da sa hu dama, til Anne Lise, at jeg var ‘rå’, eller noe sånt, tror jeg.

    Men jeg var drita full, da.

    Og jeg fikk vel ikke forklart det, til Anne Lise og dem.

    At søstera mi og Siv, stod lenger bak i køen der.

    Nede i Storgata der cirka vel.

    Og plutselig, så dukka politiet opp der.

    Og sa det, at det ikke ble noe fest der.

    Og da oppløste køen seg.

    Og jeg så ikke hvor Anne Lise og de ble av.

    Eller, jeg stakk vel bort til søstera mi og Siv igjen, da.

    For vi skulle vel kanskje ta en nattbuss eller en taxi et eller annet sted, da.

    (Antagelig opp til Ungbo, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, ikke så lenge før jeg måtte i militæret.

    Så hadde de andre beboerne på Ungbo.

    (Nemlig Per, Inger Lise og Wenche vel), fått til en avtale, med Ungbo.

    De skulle nemlig slippe å betale husleie, (eller ihvertfall få rabatt), hvis de malte gangen der.

    De spurte ikke om jeg ville være med på det her.

    Men de ga meg et oppdrag, i forbindelse med det her, da.

    For de skjønte nok det, at jeg var mye smartere, enn dem da, (eller noe).

    Så de ba meg, om å regne ut, hvor mye maling, som de måtte kjøpe, for å gjøre den her malejobben, da.

    Og det ble riktig da, husker jeg at Per svarte meg, da jeg spurte, (etter at de var ferdig, da).

    For det gikk med så og så mye maling, per kvadratmeter, da.

    Så da måtte man regne ut, hvor mange kvadratmeter, som gangen var på, da.

    (Og trekke fra dører og sånn, da).

    Og det ble nok maling da, sa Per.

    Det ble vel 30 kvadratmeter, (eller noe sånt), som de skulle male vel.

    Jeg selv, jeg hadde ikke lagt merke til det, at gangen var så fæl.

    Dette var nok mest noe de her folka fant på, for å få reduksjon, i husleia, (virka det som, for meg, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter militæret, som jeg jobba en vakt, på Rimi Karlsrud, (siden noen var sjuke der, eller noe).

    Så var jeg uheldig med en kunde, husker jeg.

    Jeg satt i den kassa, som var lengst fra kontoret der.

    Og det var noe surr med nøklene, til den kassa.

    Så man kunne ikke låse opp røykskapet der, (eller noe sånt).

    Så jeg måtte gå i kasse 2, (ble det vel), for å hente røyk, da.

    Og da klagde kunden, (en kar i 30-40-årene, som var der sammen med en yngre kar, vel), og lurte på hva jeg dreiv med da, (husker jeg).

    (Så jeg fikk liksom ‘tyn’ da, vil jeg si.

    Av en kunde som liksom baksnakket meg, mens jeg var like ved der de stod, og prata ‘dritt’ om meg, (og/eller Rimi), liksom da).

    Men det var sånn, at de hadde noe slags spesielt ‘smart’ system, i kassene, på Rimi Karlsrud der, da.

    Sikkert utarbeidet av Magne Winnem da, (eller noe).

    Og dette systemet, det var ikke jeg så vant med.

    Siden jeg for det meste jobba på Rimi Nylænde og Rimi Munkelia, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, hu var nok en TV-slave, (vil jeg si).

    For en gang på jobb, (på Rimi Nylænde), så begynte hu å herme etter et TV-program, som var på den her tida.

    For hu begynte å si sånn her, ‘er det riktig av meg’, osv.

    Og det var fra et humor-show, på norsk TV, da.

    Med han Otto Jespersen, (tror jeg at det var).

    Problemet var, at jeg ikke hadde sett de første episodene, av det her TV-programmet, da.

    Så jeg skjønte ikke noe, da hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, begynte å si, ‘er det riktig av meg’.

    Men jeg så en sånn ‘er det riktig av meg’-sketsj, en uke seinere, (eller noe), da.

    Og da fortalte jeg hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, (på jobben), at jeg ikke hadde skjønt hva hu mente, den første gangen, som hu hadde herma etter den her sketsjen, da.

    (Men at jeg først hadde sett det her programmet, i mellomtida, da).

    Og da svarte vel ikke hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, så mye, tror jeg.

    Hu var jo sjefen min der, (må man vel si).

    (Hu hadde ihvertfall høyere rang, enn meg).

    Hu var jo assistent der, mens jeg var først vanlig butikkarbeider, og så ostesjef, og så låseansvarlig, og så aspirant.

    Mens hu jobba der, (på Rimi Nylænde), da.

    Så jeg måtte jo liksom prøve å være litt høflig, når hu begynte å si sånn her, ‘er det riktig av meg’, da.

    (Selv om jeg ikke skjønte så mye av det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som Glenn Hesler og meg, (og muligens Axel), var på Lambertseter, (på de kommunale banene der), for å spille tennis.

    Så var det noen mannfolk der, (i 40-åra, eller noe sånt, vel), som kalte oss for ‘gutter’, (mener jeg å huske).

    Og da ble Glenn Hesler sur, husker jeg.

    Og sa, (sånn at jeg hørte det, men ikke de her kara vel), at, ‘ikke gutt meg, da’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del fler ting som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 61: Flytter til St. Hanshaugen

    Marianne Hansen, (var det vel), hu sa en gang til meg det, på Rimi Nylænde, at ‘du får jo alt samtidig’, (eller noe sånt).

    Og da mente hu vel at jeg fikk meg lappen, bil og ny leilighet.

    Og det var sånn, at jeg i januar 1996 da, var nede i Rimi-butikken, i Waldemar Thranes gate 5 der, og prata med hu Sophia, (ei negerdame, som det viste seg at var naboen min, og som min fetter Ove, en gang klatra over på terrassen til, og også gikk inn i leiligheten til, (i fylla vel), et år eller to etter det her da), som var assisterende butikksjef der, da.

    For hu hadde jeg fått beskjed om å prate med, av han vaktmesteren, Jan Terje Syvertsen, (var det vel muligens, som han het), som så viste meg leiligheten, da.

    Jeg fikk leilighet nummer 303 da, husker jeg.

    Og det var forresten den samme vaktmesteren, som hadde klaget, på Magne Winnem, da han bodde i de samme Rimi-leilighetene, i 1991 da, (var det vel).

    Siden Winnem hadde kasta noen løse papirlapper, (fra en kalender, eller noe, vel), ned i søppelsjakta, og da hadde papirlappene flagra rundt, og landa rundt omkring, inne i søppelrommet, i kjelleren, da.

    (Sånn at han vaktmesteren hadde måttet rydde fælt, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Syvertsen, (eller hva han het igjen), han forklarte meg det, at de pleide å si det, at leilighetene var umøblerte.

    Men det stod noen møbler, i noen av leiligheter da, sa han.

    (I min leilighet, så stod det to reol-hyller, for eksempel).

    Så de kunne jeg bruke, hvis jeg ville, da, (sa han vaktmesteren).

    Og jeg nevnte vel det, at jeg kanskje skulle prøve å få satt inn en vaskemaskin der.

    Men da måtte man få en rørlegger, til å gjøre noe greier da, mente han vaktmesteren, (hvis jeg husker det riktig).

    Så det ble ikke til at jeg satt inn noe vaskemaskin der, da.

    For jeg hadde ikke så utrolig mye penger.

    Og det var også ganske dårlig plass der.

    Det var stue/soverom og kjøkken i et liksom, på 15-20 kvadratmeter kanskje, da.

    (Noe sånt).

    Og det var vaskekjeller, i kjelleren der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg fikk meg noe eget da, (for jeg fikk nøklene av han vaktmesteren da), noe som var stas, etter å ha bodd på Ungbo, i fire-fem år, hvor jeg vel hadde hatt mer enn ti forskjellige ‘Ungbo-samboere’ da, (eller hva man skal kalle dem).

    Så det var litt digg å få noe for seg selv, (etter den tida der), for å si det sånn.

    Så slapp jeg å bruke mye energi på masse konflikter, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den Toyota HiAce-en, som jeg nettopp hadde kjøpt, av Øystein Andersen og Glenn Hesler, den kom jo bra til nytte, når jeg skulle flytte, da.

    Jeg fikk med Axel, til å hjelpe meg, med å flytte.

    Noe som ikke gikk helt uten problemer.

    For jeg hadde ikke pakka ferdig, da Axel dukka opp der, på Ungbo.

    Så jeg fortsatte å pakke da.

    Og jeg prøvde å få Axel til å bære, mens jeg pakka, da.

    For jeg mente at det var greiest hvis jeg pakket, siden det var mine ting, da.

    Men da ble Axel aggressiv, siden han måtte bære så mye, da.

    Enda Axel var stor og sterk, etter å ha trent mye vekter og karate, osv.

    Og enda jeg ikke selv syntes, at det var noe særlig mye, å klage over.

    For eksempel å legge opp en pall med kjølevarer.

    (Som jeg gjorde et par ganger i uka, på Rimi).

    Det var et tyngre arbeid, mente jeg, da.

    Så jeg ble litt overrasket og skuffet, (og nesten sjokkert), når jeg så den aggressive, umodne og, (for meg), meningsløse måten, som Axel reagerte på, da.

    Bare fordi han måtte bære noen bananesker, opp i bilen min, liksom.

    Enda vi hadde avtalt at han skulle hjelpe meg med å flytte, da.

    Men når vi dreiv med idrett og sånn, så klagde ikke Axel, (sånn som jeg kan huske det, ihvertfall).

    Men hvis han måtte bære noen bananesker, med de relativt få tingene mine i, så klagde han da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når vi kjørte ut på motorveien, ned mot sentrum, så klagde Axel igjen, over kjøringa mi da, var det vel.

    Enda han ikke hadde lappen selv.

    (Og vel ikke har fått det, til dags dato).

    Så det er litt vanskelig å ta Axel alvorlig, (noen ganger ihvertfall), vil jeg si.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Med meg ned til St. Hanshaugen, så tok jeg forresten med meg, en gammel sofa, som hadde stått ubrukt, i alle de årene jeg hadde bodd på Ungbo, i en veldig rotete bod der.

    For jeg hadde ikke noe særlig med møbler selv.

    Og jeg hadde jo bodd der lengst, så da syntes jeg vel det, at de tingene som lå i boden, liksom var mine, da.

    Det lå en del tomme kofferter der, og sånn.

    (Som kan ha tilhørt folk som bodde der på 80-tallet, for alt hva jeg vet).

    Og jeg tok med en grå koffert da, husker jeg.

    Og noen glass, som var hu Wenche sine, og som Pia også hadde ‘sikla’ på, da hu skulle flytte vel.

    Men jeg tenkte som så, at hva hvis Wenche dukker opp på døra, og skulle ha glassa sine.

    Derfor sa jeg ‘nei’ til Pia, da hu spurte om hu kunne ta Wenche sine glass, da.

    For Pia hadde jo også rappa skolissene fra skoa mine en gang, (da de lå i den boden).

    Og en del sånne ting, da.

    Blant annet så var faren min innom, med to dyner, (nemlig en til meg og en til Pia da), mener jeg at fikk med meg, ihvertfall.

    Og min dyne, den ble vel lagt i boden der, tror jeg.

    Og den dyna, den tror jeg at søstra mi rappa, da hu flytta fra Ungbo.

    Ihvertfall så fant jeg aldri den dyna, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og Pia hadde vel spurt meg, om hu kunne få den dyna og.

    Men da svarte jeg ‘nei’, da.

    For jeg var så lei av den rappinga til henne og Keyton, da.

    For Keyton hadde jo også tyvlånt joggeskoa mine, en gang der.

    Og katta til Wenche, (nemlig Sara), den hadde jo pissa på den dyre skinnjakka mi, i 1993, (var det vel).

    Så derfor syntes jeg at jeg kunne ta med meg de glassa til Wenche da, for den skinnjakka, den kosta jo rundt 1500 kroner, da jeg kjøpte den, og den var jo som ny, da Sara pissa på den, (vil jeg si).

    Og den Ungbo-sofaen, som jeg tok med, den hadde nok blitt flyttet inn i boden der, da den skinnsofaen, (som det også lukta kattepiss av, forresten), ble satt inn, i stua der.

    En gang før jeg flytta inn der, i 1991.

    Og det stod også en annen sofa, som var lik den jeg tok med meg, i stua, på Ungbo der.

    Så jeg regna ikke med at noen ville savne den rimelig brukte Ungbo-sofaen, som jeg tok med meg, da.

    Og jeg hadde ikke så mye penger, og jeg hadde nesten ingen møbler, så jeg regna med at det var greit, at jeg tok med meg den sofaen, fra den rotete boden der, da.

    (For jeg måtte nesten ha noen møbler, da.

    Og jeg hadde jo også rydda oppå skapene og sånn, inne på kjøkkenet der, på Ungbo, da jeg var delvis arbeidsledig, etter militæret.

    Sånn at Øystein Andersen skrøyt, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), over at det så mye bedre ut der, enn det gjorde, på den tida, som jeg flytta inn der, da).

    Og jeg var jo også den beboeren som hadde bodd der lengst, osv., da, på den her tida.

    (Og jeg var vel muligens også den eneste beboeren, på den her tida, vel.

    Det husker jeg ikke helt sikkert).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg ringte Thorn, like før jeg flytta.

    For å få de til å hente den vaskemaskinen, som jeg hadde leid av dem, siden 1993 da, (var det vel).

    Og Thorn dukka opp der, og henta vaskemaskinen, da.

    Han ene fra Thorn, han advarte meg, mot å bo, i bokollektiv.

    For det var bare tull og tøys da, mente han.

    (Noe sånt).

    Og han spurte også om det var der, som hu Wenche hadde bodd, da.

    Og det kunne jeg bekrefte, da.

    Og jeg spurte om hva han syntes om henne, da.

    Og han fra Thorn, han sa det, at han hadde vært sammen med henne.

    Men at hu var sånn, at hu ‘tenkte med fitta’, da, (husker jeg at han sa).

    Så hu var visst ikke noe særlig å være sammen med da, skjønte jeg.

    (Og hu var vel ikke heller akkurat min type.

    For hu var litt for kraftig, for min smak da, (husker jeg at jeg syntes).

    Hvem vil ha ei dame, som er kraftigere enn en selv, liksom?).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå har jeg skrevet ferdig, om det som hendte, den tida som jeg bodde, som lengstboende beboer, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, der.

    Så dette er det siste ‘vanlige’ kapittelet, i denne boken.

    Men jeg jeg har også en del notater, (og en del i hue), over ting, som jeg ikke har fått med om ennå, i denne boken.

    Så det blir en del tilleggskapitler, også i denne boken, da.

    Så vi får se når jeg klarer å få begynt med å skrive disse siste kapitlene.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg fikk forresten et stort og tungt salongbord, av foreldrene, til Elin fra Skarnes, gjennom Magne Winnem, da.

    (Uten at jeg hadde spurt om det.

    Men Elin Winnem var vel på innflyttingsfesten der, mener jeg).

    Som jeg kunne ha i den nye hybelleiligheten min, i Waldemar Thranes gate der, da.

    Så jeg hadde den rammemadrass-senga, (som jeg hadde kjøpt brukt, av Magne Winnem), nærmest terrassedøra da.

    Og så hadde jeg det mørke trebordet, (eller om det var et bord med mørkt, tremønstret teip-belegg på), ved siden av senga igjen.

    Og så hadde jeg den Ungbo-sofaen, ved siden av bordet igjen, da.

    Og jeg hadde en gang fått et sengeteppe, av mora mi.

    Så hvis jeg skulle ha fest der, så kunne jeg legge det sengeteppet, oppå den rammemadrass-senga da.

    Så da kunne man sitte enten oppå den senga eller i den Ungbo-sofaen da.

    (Ihvertfall inntil min fetter Ove, ødela den sofaen.

    Noe som jeg skal skrive mer om, i Min Bok 5).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 4 – Kapittel 13: Mer fra Ungbo

    Jeg ble litt forbanna, på Sara, (katta til Wenche), etter at den hadde pissa, på jakka mi.

    Så en annen gang seinere, da Sara hadde pissa, på gulvet, (var det vel), inne på Ungbo der, da.

    Så tok jeg noe salmiakk, (eller noe), som faren min hadde nevnt, da jeg bodde på Bergeråsen, (som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok), at man måtte stappe nesa til katta i, hvis den gjorde fra seg inne.

    For da skjønte katta, at den ikke måtte gjøre det, da.

    Men da begynte det å skumme, fra kjeften, til Sara, husker jeg.

    Så da tok jeg og vaska kjeften til katta, under rennende vann, i en eller annen vask der da, (mener jeg å huske).

    Men etter det, så kan jeg ikke huske, at Sara pissa noe mer, på gulvet osv., der inne.

    Selv om det også lukta kattepiss, av skinnsofaen der, (hvor jeg pleide å ligge og se på TV), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Wenche, hu dreiv jo og solgte Tupperware-varer.

    Og den første tida, etter militæret, så hadde jeg dårlig råd.

    Så jeg begynte blant annet å rulle sigaretter selv, og kjøpte sånne Winner Tip-filter og hadde en sånn plastmaskin, for å lage sigaretter i, da.

    Og jeg pleide også å spise sånn ovnsbakt leverpostei, fra Delikat, som de solgte, på Rimi, da.

    Men den leverposteien, den syntes jeg at var litt kjedelig, da.

    Og på den her tida, så kom Delikat, med en ny type leverpostei, som het Bostonpostei, som det var sylteagurk og sånn i da.

    (Så jeg reklame for, i avisa, eller noe, da).

    Så jeg lagde faktisk min egen Bostonpostei-aktige leverpostei, på kjøkkenet, på Ungbo der, da.

    (For jeg hakka opp sylteagurk da, og blanda med vanlig Delikat ovnsbakt leverpostei, da).

    Også la jeg den blandingen, oppi en sånn spesiell Tupperware-boks, som Wenche hadde lagt igjen etter seg, på Ungbo der, da.

    Og da syntes jeg at det pålegget ble godt da, og samtidig ikke kjedelig.

    Jeg hadde kanskje litt mye fritid, for jeg kunne vel like gjerne ha spist leverpostei-brødskiver med sylteagurk-skiver oppå.

    Og det begynte jeg vel også istedet å gjøre, etterhvert.

    Men en gang, som hu Wenche var innom, på et av sine cirka månedlige besøk kanskje, på Ungbo, mens hu drev med sin bortimot halvårs lange utflytting der vel.

    Så spurte jeg henne, om jeg kunne få den Tupperware-boksen hennes, som jeg brukte, til å lage sånn ‘Boston-postei’ i, da.

    Men da svarte Wenche, at ‘vet du hvor mye de boksene koster, eller?’.

    Men det var jo bare en plastboks, (for å si det sånn).

    Og jeg hadde jo aldri vært på Tupperware-party, (selv om Wenche vel spurte meg en gang, det siste året, som jeg gikk, på NHI), så prisen på sånne bokser, det visste jeg ikke, (for å si det sånn).

    Men hvor mye kunne en sånn plastboks koste, liksom?

    Og hu Wenche, hu jobba jo for Tupperware, så for henne så kosta vel ikke de plastboksene så mye, tenkte vel jeg da.

    Og dessuten, (og ikke minst), så hadde jo katta hennes pissa på skinnjakka mi, som jo kosta 1400, (eller noe sånn vel), et par år før det her, og som så ut som ny, (vil jeg si).

    Sånn at jeg måtte kaste den skinnjakka, da.

    Så hu Wenche, hu opplevde jeg som litt urimelig da, må jeg si.

    Når hu begynte å gnåle om hvor dyr en sånn plastikk-boks, til å ha i kjøkkenskapet var.

    Når jeg ikke hadde mast på henne, i det hele tatt, om erstatning, for den dyre skinnjakka mi, som katta hennes, (som hu bare hadde forlatt, og overlatt til meg, å passe på), hadde pissa på.

    Så da lurte jeg litt på hva som foregikk, inne i hue, på hu Wenche, må jeg innrømme.

    Men jeg gadd ikke å lage noe scene, ut av det her, da.

    Så jeg bare holdt kjeft da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Wenche endelig hadde hentet Sara.

    Noe som tok cirka et halvt år, (eller noe sånt), vel.

    Så kom Ungbo-dama en dag på besøk, med en ny potensiell beboer.

    Jeg hadde sagt til Ungbo, at de nye beboerne helst ikke burde ha katt.

    Men hu Hildegunn, fra Stovner vel, hu så så ordentlig ut, så jeg sa det var greit, at hu flytta inn, (for min del), selv om hu hadde katt, da.

    (Og på det møtet, så var det bare tre folk.

    Nemlig Ungbo-dama, Hildegunn og jeg).

    Ungbo visste vel ikke det, (offisielt ihvertfall), at søstera mi bodde, på rommet mitt.

    Men etterhvert så fikk jeg forklart dem det, og Pia fikk også sitt eget rom der da.

    Litt etter at Hildegunn flytta inn, (tror jeg).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også, at det var et Ungbo-møte der, med Ungbo-dama, før Hildegunn flytta inn vel.

    Og da var vel søstera mi der, mener jeg å huske.

    Og da skrøyt Ungbo-dama, av at det var den mest ryddige Ungbo-leiligheten, som hu noen gang hadde sett.

    Og noe lignende sa vel også Øystein Andersen.

    At det hadde blitt mye bedre der.

    For jeg rydda vekk all mulig krimskrams da, som stod oppå kjøkkenskapene, osv.

    Så til så så det mer ut som en vanlig leilighet der, enn som en Ungbo-leilighet da, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg hadde hatt hele Ungbo-leiligheten aleine, i et halvt års tid ihvertfall.

    (Og enda lenger, hvis man tar med tida jeg var i militæret, hvor jeg omtrent var den eneste, som brukte stua der).

    Så var jeg ganske vant til å ligge i skinnsofaen og se på TV, osv.

    Og da kunne det nok hende det, at jeg klødde meg både her og der, (for å si det sånn).

    (Siden jeg var så vant til å ha hele Ungbo-leiligheten for meg selv, da).

    Og en gang, som jeg lå foran TV-en og halvsov.

    (Og kanskje hadde tatt meg litt på mine private steder, (av en eller annen grunn), mens jeg lå og halvsov, i sofaen der da).

    Så kom Hildegunn plutselig inn døra, med storebroren sin, (mener jeg at det var).

    Og han skulle absolutt hilse i hånda, da.

    Og da mener jeg at jeg overhørte det, at han sa det, at ‘det lukta reker’, (eller noe), av meg.

    Men om det fordi jeg hadde tatt meg på pikken, eller fordi at det lukta kattepiss, etter Sara, i den sofaen, eller en blanding, det veit jeg ikke.

    Men jeg tror jeg hadde såvidt tatt meg på pikken da, mens jeg lå der.

    Jeg var kanskje litt kåt og sånn da, siden Pia jo lå på en madrass, på gulvet, på rommet mitt.

    Så var det ikke så lett for meg, å runke og sånn, så ofte kanskje, (for å si det sånn).

    Også dusja jeg vel antagelig ikke hver dag, siden jeg var delvis arbeidsledig.

    Så det kan hende at det lukta vondt av henda mine, hvis jeg hadde tatt meg på mine private steder, (for å klø, eller noe sånt), mens jeg var aleine hjemme, og lå i sofaen der, da.

    For jeg hadde jo ikke forventa det, at det plutselig ville dukke opp noen der, som ønsket å hilse på meg i hånda da, (for å si det sånn).

    (Men kanskje han storebroren til Hildegunn trodde at jeg jobba i Ungbo, eller noe.

    Hva vet jeg).

    Og jeg var vant til å bo der aleine, da.

    Men dette her ble jo forferdelig flaut og pinlig da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Hildegunn fikk rom der.

    Så fikk Pia rom der, og Glenn Hesler ville også ha et rom der.

    Så jeg snakka med Ungbo-dama, for både Pia og Glenn Hesler, da.

    Og så, etter et måned eller to vel.

    Så ville Hildegunn og Pia at Hildegunn sin kjæreste, Rune, (som jobba på den samme skolen eller barnehagen, som Hildegunn, på Stovner vel), også skulle bo der, på det siste ledige rommet.

    Pia og Hildegunn sa det, at Rune var ‘homo’.

    Men jeg trodde at de misforstod, og at de mente bifil.

    Siden han liksom var kjæreste med Hildegunn, da.

    Men Hildegunn og Pia, de smiska og maste så fælt, da.

    Så jeg sa at det var greit, at han Rune flytta inn der da, for å bevare husfreden, (det jeg sa, det var vel, at ‘det er greit for meg, så lenge det ikke går ut over meg’).

    (Noe sånt).

    Og Glenn Hesler, han var også i stua der, da.

    Den gangen, som Pia og Hildegunn maste på meg, om at han Rune måtte få lov til å flytte inn der, da.

    Men Glenn Hesler, han ble vel ikke spurt engang, om hva han syntes, av de her to jentene, tror jeg.

    Og han holdt seg bare i bakgrunnen da, og sa ikke noe, mens den her samtalen pågikk, da.

    Og jeg orka ikke tanken på at både søstera mi og Hildegunn skulle bli sure på meg da, (for å si det sånn).

    For da hadde det nok blitt slitsomt å bo der, (vil jeg nok tippe på).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rune, han var en høy og kraftig kar, med langt hår.

    Så den eneste måten, som man kunne se det, at han var homo/bifil på, det var vel det lange håret, tror jeg.

    Rune hadde en kamerat, som var sykepleier, og som lå over hos Hildegunn og Rune, noen ganger.

    For Hildegunn og Rune, de brukte etterhvert Hildegunn sitt rom, som stue, og Rune sitt rom, som soverom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som Hildegunn, Rune og Runes mannlige sykepleier-venn, lå over, på rommet, til Rune.

    Så lå Hildegunn og ulte, hele natta gjennom.

    Noen fæle, høye ul, som nesten gikk gjennom marg og bein, (må man vel si).

    Og morgenen etter, så gikk Pia og Glenn ut av rommene sine, samtidig som at jeg gikk ut av rommet mitt, vel.

    Så vi tre møttes på gangen der da, utafor rommet, til Rune, da.

    Og Pia trodde det, at Rune og/eller sykepleier-vennen hans, hadde tatt Hildegunn, i ‘rumpa’, da.

    Men jeg synes at de ulene hennes var så høye.

    Så at det skal ha vært analsex, da.

    Hm.

    Jeg har seinere lurt på om de tok ut eggene hennes, av egglederne hennes, (eller noe sånt), for å selge de eggene på svartebørsen, (eller noe).

    Siden hu Hildegunn ulte så fælt, da.

    (Men dette vet jeg jo ikke sikkert, da).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, ikke så mange dager etter det her.

    Så overhørte jeg det, at Hildegunn og søstera mi, prata sammen, (i den samme gangen der vel).

    Og da begynte Hildegunn, å herme etter, den lyden, som hu hadde hørt, at søstera mi hadde lagd, når hu hadde sex med Keyton, på naborommet, til Rune der, da.

    Og det var visst noe stønning av noe slag da, ‘uuu-uuu’, (eller noe sånt, da).

    Men den stønninga til Pia, den hadde jeg aldri hørt noe til.

    Mens den ulinga til Hildegunn, den var jo helt forferdelig, da.

    Så det var sånn at jeg lurte på om jeg hadde mareritt, (eller noe sånt), nesten.

    Og både Glenn Hesler og jeg var nærmest i sjokke vel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), dagen etter den her ulinga, da.

    (Selv om Pia vel mente at det bare var analsex, men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, denne tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 1: Pia flytter inn på rommet mitt hos Ungbo

    Jeg dimma jo fra militæret, i slutten av juni, i 1993.

    Nemlig den 25. juni 1993, (sjekka jeg nå, på tjenestebeviset mitt).

    Også jobba jeg på Rimi Munkelia, lørdag 26. juni.

    (Da hu Ihne Vagmo, fra Robinson-ekspedisjonen, var sjefen min der, som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Og det må vel antagelig ha vært 30. juni, at søstera mi Pia, og dem, måtte flytte ut, fra Christies gate.

    Siv, (fra Røyken), hu hadde allerede flytta ut.

    Men jeg hjalp Pia og Monica Lyngstad, med å bære tingene deres, ned trappa, (for de bodde i andre eller tredje etasje der da).

    Og broren til Monica Lyngstad, han kjørte så tingene til Pia, hjem til Christell, (mener jeg at det var).

    Og hu bodde ved Terningen Matcafe der, (viste det seg).

    Men Pia skulle ikke bo hos Christell.

    Pia ville bo hos meg, (av en eller annen grunn).

    Og Christell flytta selv, i slutten av juli, tror jeg det må ha vært.

    Så det hendte at Pia dro meg med, ned til Christell, (som bodde like ved Møllergata), en del, i juli, i 1993, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Ungbo, så hadde alle folka flytta ut.

    (Av en eller annen grunn).

    Men Wenche hadde ikke fått med seg katten sin, Sara.

    Så det var nesten som at Pia og jeg hadde katt der, husker jeg.

    Jeg måtte kjøpe kattemat og sånn, tror jeg.

    Og Sara var ikke snill, den tissa en gang, på den dyre skinnjakka mi, som jeg hadde kjøpt to år før det her, (i Oslo), etter å ha sett den, på Kapp Ahl, i Gøteborg.

    Men Wenche, (som var innom en gang i blant, for hu hadde noen ting stående der enda vel), hu tilbydde seg ikke å erstatte skinnjakka mi, som jeg bare måtte kaste, for jeg klarte ikke å få bort lukta av kattepiss, fra den jakka, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sara, (katta til Wenche), den pleide å gå ut på terrassen, (for den døra pleide alltid å stå åpen da).

    Men en gang, etter at Wenche hadde flytta.

    Så stakk Sara opp til naboen, som hadde terrasse, over og til høyre, (hvis man stod i terrassedøra, og så ut), for der Ungbo hadde terrasse, da.

    Så jeg måtte gå og banke på døra, til en av naboene da, (som bodde i første etasje vel), for å få tak i Sara, (som hadde rømt da).

    Og Sara pleide vel ikke å rømme, tror jeg.

    Så den katta var skikkelig uoppdragen da, (må jeg vel si).

    Antagelig siden Wenche hadde flytta fra den, da.

    (Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Wenche endelig hadde fått henta katta si.

    Så spurte jeg henne, når hu var innom, for siste gang cirka, vel.

    Om hvordan det gikk med katta.

    Og da sa hu at dem hadde avlivet katta, for den hadde visst pissa på jakka til broren hennes, da.

    Så det var visst ikke bare min dyre skinnjakke, som den katta pissa på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selv om det ikke bodde noen andre folk, på Ungbo, så var jo dørene til andre rommene låst.

    Og Pia hadde jo ikke noe annet sted å bo.

    (Jeg huska jo det, at bestemor Ågot hadde klagd på Pia, da Pia bodde hos henne, et par år, før det her).

    Så jeg lot Pia få bo på rommet mitt, på Ungbo, da.

    I boden der, så stod det en gammel sofa, fra begynnelsen av 80-tallet kanskje, som hadde blitt byttet ut med en svart skinnsofa, seinere på 80-tallet vel.

    Og den sofaen, den var nesten som en sovesofa da.

    Det var en stor pute, i den sofaen, som man kunne bruke som madrass.

    Så på den sov søstera mi på da, inne på gulvet, på rommet mitt.

    Sovepose og sånn, det hadde hu vel selv, men ikke så mye møbler, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg måtte registrere meg som arbeidsledig, da.

    Og siden jeg bodde på Ellingsrudåsen, så måtte jeg registrere meg som arbeidsledig, på Arbeidsformidlingen, på Stovner.

    Jeg dro dit vel først, for å bestille time.

    Og på det møtet, så hadde jeg en saksbehandler, som var en mann, i 30-årene kanskje, som var veldig uhøflig, husker jeg.

    Fiendtlig, er vel kanskje det riktige ordet, forresten.

    Han registrerte meg, som noe med ‘ADB’, (administrativ databehandling), på dataen, til Arbeidsformidlingen.

    Enda det skulle ha vært ‘EDB’.

    Og han sa at jeg var ‘så fersk’, (med veldig trykk på ‘fersk’), på arbeidsmarkedet.

    Enda jeg hadde jobbet i et år på CC Storkjøp.

    Og i to måneder hos Det Norske Hageselskap, (selv om det var praksisplass).

    Og i to år, på OBS Triaden.

    Og i et halv år, på Rimi Munkelia.

    Så var jeg liksom så ‘fersk’ på arbeidsmarkedet, da.

    Det hørtes litt rart ut for meg.

    Men han saksbehandleren, han var så uvennlig og liksom ‘overkjørte’ meg, da.

    Så jeg lurte på om det var noe galt, siden saksbehandleren var så fiendtlig, husker jeg.

    ‘Fersk’, det var jo noe eldre soldater, sa om rekruttene for å mobbe dem, i militæret.

    (Selv om såkalt veteranvirksomhet ikke var lov i Forsvaret, egentlig).

    Så jeg lurte på om dette hatet, (må jeg vel kalle det), fra saksbehandleren, hos Arbeidsformidlingen, (mot meg), hadde noe med militæret å gjøre.

    Kanskje vedkommende hadde traumer fra sin førstegangstjeneste, og skulle hevne seg på en som nettopp hadde dimmet, fra Forsvaret?

    Hva vet jeg.

    Men jeg husker det møte som så ubehagelig, at jeg faktisk dro, på eget initiativ, ned til Arbeidsformidlingen, ved Schous Plass, en uke eller to seinere.

    For der hadde jeg jo gått, som arbeidsledig, høsten 1990.

    Tre år før det her da.

    Da jeg fikk den praksisplassen, hos Norsk Hagetiden/Det Norske Hageselskap, da.

    Og da hadde de vært hyggelige og profesjonelle der, (husker jeg).

    Mens han på Stovner, han fikk meg nesten til å gå inn i sjokk, (vil jeg si).

    Så derfor dro jeg, halvveis i sjokk, ned på Arbeidsformidlingen, på Nedre Grunerløkka, uten noe avtale, eller noe, en eller to uker, etter det møtet på Stovner, da.

    Og da, så ble jeg sendt til en kar der, som sendte meg på intervju, på en datajobb, hos Direktoratet for Sivil Beredskap, (var det vel).

    Og han hadde ikke funnet meg, på dataen til Arbeidsformidlingen, (sa han).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, denne tiden, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 51: Mer fra førstegangstjenesten

    På Ungbo, så husker jeg det, at Wenche der, maste på meg, mens jeg var på badet, en gang.

    Hu måtte på do, sa hu.

    Og jeg dreiv vel og barberte meg eller pussa tenna eller dusja, eller noe.

    Jeg svarte at hu kunne jo bare bruke den andre doen der.

    (For det var ikke bare do på badet, det var også en do ikke langt unna utgangsdøra der).

    Men Wenche likte ikke å bruke den doen, for den var ‘ekkel’, (eller noe), sa hu.

    Men jeg hadde jo vært på vinterøvelse og bæsja på papp-doer, (og forskjellige rare steder), i militæret.

    Så jeg syntes ikke noe synd på henne da, men sa at hu kunne bare bruke den doen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg forklarte også til Wenche, en gang, (på begynnelsen av førstegangstjeneste-året vel), at jeg sleit, når jeg gikk på marsj, osv., i militæret.

    ‘Når du ikke er vant til å gå med sekk så’, svarte Wenche.

    Så det var tydeligvis noe med det, at man burde være vant til å gå med tursekk, på for eksempel fjellturer, osv., da.

    (Skjønte jeg da).

    Hvis jeg hadde vært vant til det, så hadde nok førstegangstjenesten gått litt lettere, (vil jeg nok tippe på).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På en øvelse med Geværkompaniet, (det er mulig at vi var ved Kongsberg der to ganger), så lå noen av oss soldatene, i samme telt, som noen reserveoffiserer vel.

    (Av en eller annen grunn).

    Og han ene, han skrøyt fælt, av det norske forsvaret.

    For han hadde vært på en rep.-øvelse nylig, og da hadde han ene vært lege, og han andre ingeniør, osv.

    Og det trodde han ikke at var vanlig, i andre land, at soldatene var så høyt utdannede.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En dag, den siste uka, (var det vel), av førstegangstjenesten.

    Så klagde jeg på kompaniets oppstillingsplass, (var det vel), til troppsjef ‘Kalesj-Bjørn’, fordi at såpepulveret, til vaskemaskinen, på badet, på brakka, var tomt.

    Jeg lurte på hvorfor ingen hadde fylt opp det, når det gikk tomt.

    Men da skjønte ikke troppsjefen noe, (husker jeg).

    Og troppsass. Øverland sa at det var Velferden, (eller noe), som hadde kjøpt en stor sekk, da.

    (Noe sånt).

    Så hele det siste halve året, (eller noe), i Geværkompaniet, så fikk vi gratis vaskepulver, unntatt den siste uka da, da måtte vi kjøpe det selv.

    Og det var vel ikke så lett å få tak i, på Terningmoen, tror jeg.

    Selv om de kanskje solgte noe i kantina.

    Det er mulig.

    Så da klagde jeg da, en av de siste dagene der.

    Men de andre i troppen, de brydde seg kanskje ikke noe om det, for de vel sikkert ei mor som vaska klær for dem hjemme, (de fleste av dem ihvertfall vel).

    Mens jeg hadde en litt kronglete vaskekjeller-ordning, i Skansen Terrasse der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter tjensten, en vanlig dag, på Terningmoen.

    Så kunne jeg sitte i kantina der, og spise Pizza Grandiosa, drikke cola, og lese i VG eller Dagbladet.

    Og kanskje også spise noe godteri og kanskje potetgull.

    (Skjellum var så imponert av Kims, (mener jeg å huske at han sa til Sundheim, på lagsrommet en gang vel), som på den tiden hadde en kampanje, for sin ganske gode Snack Chips, vel).

    Men etter at jeg hadde sitti i kantina, i en time eller to kanskje.

    Så gikk jeg tilbake på brakka og leste i en bok eller tegneserie da, husker jeg.

    Jeg gadd ikke å sitte sammen med ‘TV-gjengen’, i kantina der, og se på Baywatch, på den nye TV-kanalen TV2, (husker jeg).

    (Som det var en hel gjeng, som pleide å gjøre, mener jeg å huske).

    Jeg hadde vel sett nok ekte pupper, i min tid, så å se på noen amerikanske damer som fløy rundt i noen røde badedrakter, på en strand, på TV, det ble liksom ikke det samme da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg var på reservelaget, så var det vel Frisell og de, som spurte meg, om jeg ikke hadde lært, hvordan man kunne lage seg et belte, av en bit hyssing, (for eksempel).

    Nei, det hadde jeg ikke lært, forklarte jeg.

    Og det lurer jeg på om var noe slags ‘arbeiderklasse-triks’, (eller noe).

    For det hadde aldri jeg lært da.

    Men en god del av de på reservelaget kjente visst til det trikset da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så tok Frydenlund, (som var nestlagfører, på lag 2, som var det laget, som jeg også var på, på den her tida), og en annen soldat, (som jeg ikke husker hvem var nå, men det var muligens Løvenskiold), og dro meg med, til velferdsbygningen, for å se på Basic Instinct, (med Sharon Stone), på en stor TV, som de hadde der.

    Og det var litt rart, husker jeg, at jeg syntes.

    At Frydenlund og en annen kar, dro meg med dit, for å se den filmen.

    For det var sjelden at Frydenlund og jeg, fant på noe sammen, på fritida, (for å si det sånn).

    (For han pleide jo ikke så ofte å henge på lagsrommet, akkurat.

    Men han var vel mest på stabsrommet da, og spilte Monopol, osv).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på våren 1993, når troppen var ute i skogen, i leirområdet, på Terningmoen.

    Så begynte plutselig noen folk i troppen, å kødde med meg, og kasta kongler, osv., (på meg da).

    Når jeg lå og slappa av da.

    Og Haraldsen, han ville ikke slutte.

    Så jeg fant en rot eller kjepp, eller noe.

    Og til slutt så ble jeg så lei av, at Haraldsen ikke ville gi seg, (med køddinga si da).

    Så jeg sa til han, at han kunne stappe den kjeppen oppi ræva da.

    (Foran hele troppen omtrent vel).

    Siden Haraldsen ikke ville la meg være i fred da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten også en kjent svensk/norsk ishockeyspiller, ved navn Patrik Eide, som avtjente førstegangstjenesten, på Terningmoen, det året jeg var der.

    Og han lurer jeg på, om var i troppen vår, i begynnelsen.

    For jeg mener å huske det, at han var med på å arrangere infanterimerke-konkurransen der, høsten 1992, og da heia han vel litt på meg, (tror jeg), på svensk vel, da jeg løp forbi, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og det tror jeg at må ha vært på grunn av at han muligens var i troppen vår først, (eller noe).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg var på lag 2.

    Så hadde jeg gått bort på Bast, (bensinstasjonen like ved Terningmoen), og kjøpt noe godteri, en ettermiddag eller kveld, da.

    Og da hadde jeg blant annet kjøpt en pose isbre-mint da, (husker jeg).

    Og da lagfører Bricen så det, så sa han, at ‘du vet alltid hva som er godt, du’, om/til meg, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og visste jeg ikke hvor Bricen ville hen, egentlig.

    (Selv om jeg kanskje tok det som et kompliment, med en gang).

    Så da holdt jeg bare kjeft, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter juleferien, på Terningmoen.

    Så ville jeg være i form, før ‘skisesongen’ vår liksom skulle begynne, for alvor.

    Så jeg løp en av mine første tredemølle-økter, på en tredemølle, i velferdsbygningen, på Terningmoen der, husker jeg.

    Og den satt jeg til å gå ganske raskt, så jeg klarte å løpe ganske fort, på den her tida, (husker jeg).

    Vi måtte stadig løpe 3000-meter løp, på Terningmoen.

    Og kravet var at man måtte klare å løpe på under femten minutter.

    Og det klarte jeg alltid.

    I begynnelsen, så løp jeg kanskje 3000-meter, på 13-14 minutter.

    Mens jeg en av de siste månedene der, kanskje løp 3000-meter, på 11-12 minutter, da.

    Selv om jeg fortsatt røyka, mens jeg var i Geværkompaniet.

    Så man ble i god form av å være der, det er helt sikkert.

    Pettersen fra Fredrikstad, han tok seg helt ut, på det første 3000-meter løpet, så han spøy, på ‘oppløpssia’, (mens han fortsatt løp vel), husker jeg.

    Og han var også litt korpulent, så han klarte vel kanskje ikke kravet på femten minutter heller vel.

    Ihvertfall så var han en av de siste til å komme seg i mål vel.

    Men han var kanskje den som kjempa hardest da, siden han spøy, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pettersen han gikk også i et noen måneder, (var det vel), med en hvit krage, rundt halsen.

    Jeg husker at troppsjef Frøshaug, spurte Pettersen, på troppens oppstillingsplass, om han ikke snart skulle slutte å gå med den kragen.

    Så det virka som om at dette var mye opp til Pettersen selv, synes jeg.

    At han kanskje fikk mer frihet, av troppsbefalet da, enn oss andre, i tropp 1.

    Men det tørr jeg ikke å si sikkert.

    Selv om jeg husker at jeg syntes at det virka litt sånn, på den her tida.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del mer, som hendte, den tida, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 92: Mer fra det andre og tredje året som jeg bodde i Oslo

    En gang, sommeren eller høsten 1991, så husker jeg at jeg satt på en trikk, som kjørte over Jernbanetorget, i retning av Grev Wedels Plass.

    Jeg hadde antagelig vært på besøk hos søstera mi, i Arups gate, i Gamlebyen.

    På trikken, så satt søstera mi Pia og ei pen brunette, som jeg tror het Siri.

    Siri kom med en kommentar, som jeg angrep da.

    Og da svarte hu Siri, at ‘ja, nå hørtes jeg vel ut som en FRP-er’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så dette var ikke sosse-jenter, dette var frike/sosialist-jenter.

    Og vi endte opp på Last Train, i Universitetsgata.

    Sikkert fordi at søstera mi ville dit.

    Siden hu kjente både hu Siri og meg da.

    På Last Train, så traff vi faktisk han høye friken, fra det første året, som jeg gikk på NHI.

    Han høye som jeg også hadde truffet på Sugarcubes-konserten.

    Og som var sammen med hu pene blondinna, som han hadde med seg da.

    Vi fire ble sittende ved et bort, midt inne på Last Train der da.

    Det her var en torsdagskveld vel.

    Han høye friken forklarte at han ikke var sammen med hu pene blondinna lenger da.

    (Når jeg spurte da).

    Men han forklarte ikke hva som var grunnen til bruddet.

    Vi hadde det vel hyggelig, må man vel si.

    Vi drakk øl, og hu pene, unge brunetta Siri, hu beinflørta med meg, hele kvelden, husker jeg.

    Under bordet på Last Train der da.

    Så jeg tok ikke den siste T-banen hjem, til Ellingsrudåsen.

    Men jeg tog det siste lokaltoget hjem, (som gikk en time eller to seinere vel), til Haugenstua stasjon.

    Også gikk jeg i 20-30 minutter kanskje, for å komme meg hjem, til Ellingsrudåsen der da.

    Og da sa han friken ‘nei’, husker jeg.

    (Noe sånt).

    Når jeg skulle dra.

    (For han ville vel ikke at jeg skulle dra, tror jeg).

    Men jeg skulle jo på jobb, på OBS Triaden, dagen etter.

    En fredag vel.

    Og på fredager så jobba jeg fra 10-21 fast, (mener jeg at det kan ha vært).

    (Noe sånt).

    Siden jeg studerte så ville jeg jobbe lange vakter i helgene, for å tjene litt penger da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så det ble litt dumt kanskje da, å forlate hu pene brunetta, og han friken og søstera mi, på Last Train.

    Men jeg kjente ikke alle de folka, som bodde, i det bofellesskapet, til søstera mi, i Arups gate der.

    Så jeg hadde ikke så lyst til å sove over der akkurat.

    Jeg husker hvordan det gikk, når jeg sov over hos Pia sin venninne, Cecilie Hyde, under Svelvikdagene, sommeren 1989.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok).

    Da sa Cecilie Hyde at bestemora hennes skulle vekke meg, (sånn at jeg rakk jobbben, på CC Storkjøp, dagen etter), men det skjedde ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg tok ‘the last train’ hjem fra Last Train da, kan man vel si.

    For så å gå opp hele den ene dalsida, av Groruddalen, opp til Ellingsrudåsen da, fra Haugenstua.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når det gjaldt det kryssordprogrammet mitt, som jeg lagde, på NHI.

    Så var det rektor Ole Øren, som var ansvarlig, for det faget.

    (Som het O39/49 vel).

    Og jeg hadde derfor ihvertfall et møte, om det prosjektet, med Ole Øren.

    Ole Øren var redd for at det prosjektet skulle bli ‘bare tull’, (mener jeg å huske at han sa).

    Og jeg var ung og syntes at det var flaut, å ha møter, med Ole Øren.

    For han dreit seg ut så mye, under den åpninga, av NHI sine nye lokaler, på Helsfyr, (i begynnelsen av dette skoleåret).

    Og jeg syntes at han var rimelig nedlatende, i det møtet da, som vi hadde, i begynnelsen av dette skoleåret.

    Jeg syntes at det var flaut, å ha Ole Øren, som rådgiver da, (for å si det sånn. For de fleste andre hadde eksterne oppdragsgivere, så jeg syntes det ble kjedelig, å bare ha møter med Ole Øren liksom).

    For han var samtidig ansvarlig for faget da.

    Så jeg droppa å ha noen møter med Øren, om dette kryssordprogrammet da.

    Jeg tenkte ved tilbake, på tiden, som guttunge, da jeg bodde alene, i Leirfaret 4B, på Bergeråsen.

    Og dreiv med programmering, (på fritiden).

    Jeg hadde ikke hatt noen rådgiver da liksom.

    Så jeg syntes kanskje ikke at jeg trengte å ha noen rådgiver nå heller da, når jeg skulle lage kryssordprogram.

    Jeg var kanskje også litt redd for at Ole Øren ikke skulle skjønne noe, av min programmering.

    For han kunne kanskje virke litt sånn brå, (eller hva man skal si), i det møtet, som jeg hadde med han, husker jeg.

    Så jeg bare droppa de møtene, med Ole Øren, men jeg leverte et ferdig kryssordprogram da, i tre-fire eksemplarer vel.

    (Sånn som NHI ønsket at man skulle levere den oppgaven da.

    Til hun Kari vel, som jobba i resepsjonen der).

    Og jeg hadde også skrevet noe dokumentasjon, på programmet.

    (Som jeg leverte sammen med koden til programmet og en eller flere disketter da).

    Hvor jeg forklarte hvor lang tid programmet cirka brukte, på å kompilere et kryssord, (av den og den størrelsen), da.

    Og jeg hadde vel også eksempler, på ferdige kryssord, med i den dokumentasjonen, som jeg leverte inn.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at hu Anita, fra Vestlandet, flytta ut fra Ungbo.

    Så flytta Ali, (het han vel), fra Somalia, inn, på det gamle rommet hennes.

    (Som var vegg-i-vegg med mitt da).

    En gang, så satt Ali og jeg, i stua der, på Ungbo, husker jeg.

    Noen hadde lagt en pornofilm, i stua der.

    Man kunne se at det var en pornofilm, siden en del av kassetten var i rød plast.

    (Noe som jeg vel ikke har sett hverken før eller siden vel.

    Men så hadde jeg ikke sett så mange pornofilmer heller, på den her tida.

    For det var ikke så mange butikker, som solgte pornofilmer, på Bergeråsen, akkurat).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ali og jeg, vi ble enige om å kikke litt på den pornofilmen, på videospilleren min da, (som fortsatt stod i stua der, sammen med TV-en min).

    Så kom Wenche inn i stua, mens jeg satt i sofaen, og Ali satt i en stol der, på den andre sida, av salongbordet der, da.

    Og da skrudde jeg av pornofilmen.

    Og Wenche lurte på hva vi så på da.

    Men jeg svarte vel bare at vi så på TV, eller noe.

    Så sånn var det.

    Også lo vel Ali og jeg litt da, av Wenche, når hu gikk ut av stua igjen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Wenche hu gjorde en gang en rimelig rar ting, husker jeg.

    En gang, (en lørdagskveld vel), som jeg kom hjem fra jobben, på OBS Triaden.

    Så ga Wenche meg nøkla til bilen hennes, når jeg kom inn av døra, på Ungbo, der.

    Og sa at jeg kunne få kjøre bilen hennes ned til parkeringsplassen.

    (Fra der den stod, rett utafor inngangsdøra, til blokka, hvor Ungbo holdt til, i underetasjen der da).

    Jeg hadde jo hatt kjøretimer, i Drammen.

    Og jeg hadde jo kjørt både faren min og Magne Winnem rundt i fylla, ved to forskjellige anledninger.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 1 og 2).

    Så jeg bare tenkte at jeg fikk vel ikke være feig.

    Det var vel et år, eller noe, siden jeg har kjørt bil, sammen med Mette Holter, (i bilen til Arne Thomassen vel, som han en gang viste meg hvordan han skifta dekk på forresten, i kjelleren, under blokka de bodde i, på Furuset).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg begynte vel å rygge ned mot parkeringsplassen der da.

    Og jeg var litt sliten, etter en lang dag, på OBS Triaden.

    (Jeg hadde vel jobba i ferskvaren, (hvor jeg var ganske ny da), tror jeg).

    Og jeg hadde jo ikke kjørt rundt på borettslaget der før.

    Så jeg klarte å kjøre feil, husker jeg.

    Og ned en gangvei der da.

    (For jeg var vel ganske sliten da).

    Og nesten under en gangbro og vel.

    Og da skjønte jeg etterhvert at jeg hadde kjørt på en gangvei da.

    Da våkna jeg vel litt.

    Også måtte jeg rygge, i mørket, opp en bakke, som var en gangvei og da.

    Så det var litt komplisert, husker jeg.

    Men det gikk greit da.

    Bilen til Wenche var ikke så veldig stor, det var en bybil av noe slag da.

    Muligens en Golf, kanskje.

    (Men det skal jeg ikke si helt sikkert).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, like etter at jeg hadde begynt å jobbe, i ferskvaren, på OBS Triaden.

    Så var jeg så sliten, etter å ha stått hele dagen, i ferskvaren der.

    Så jeg stappa beina mine oppi en bøtte, med varmt vann, for å ta et fotbad.

    Mens jeg satt og så på TV, på Ungbo der, etter jobben.

    Også kom Kjell Arild og Wenche og en eller to til inn i stua der vel.

    Og da måtte jeg unnskylde meg, syntes jeg, siden jeg satt der og tok et fotbad da.

    Kjell Arild sa at det var greit, for mora hans pleide også å gjøre det, som han vel sa.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter den episoden, med hu jenta, som skada seg, når jeg rydda handlevogner, på OBS Triaden der.

    Og etter at de gamle sjefene mine der, (kassalederne Helene og Carmen, osv.), slutta der.

    Så syntes jeg at det virka som, at jeg lå litt tynt an der etterhvert liksom.

    Jeg tenkte sånn, at det ville vært for flaut, hvis jeg mista jobben der.

    Så derfor tenkte jeg sånn, at jeg måtte liksom skjerpe meg litt da, og bli litt mer profesjonell da.

    Så derfor begynte jeg å dusje hver dag, og sånn, husker jeg.

    Sånn at folk skulle få mindre å angripe meg for da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg dusja ikke om morgenene, sånn som jeg begynte med, etter militæret.

    Men jeg dusja om kvelden da, før jeg la meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men før dette, så pleide jeg ikke å dusje så mange ganger i uka.

    Kanskje en eller to ganger i uka bare.

    Men jeg begynte ihvertfall å dusje hver dag da.

    (Eller ihvertfall før hver dag jeg skulle jobbe).

    For jeg var så trøtt, om morgenene.

    Så jeg orka ikke å stå opp så tidlig, at jeg rakk å dusje, før jobben.

    Så derfor ble det sånn, at jeg heller dusja hver kveld da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Wenche jobba også med å arrangere Tupperware-party-er, husker jeg.

    Jeg hadde ikke noe interesse, av å være med, på et sånt møte.

    Så jeg takket ‘nei’, og sa vel at jeg skulle jobbe, eller noe, vel.

    Men Ali fra Somalia, han hadde visst misforstått da, ifølge Wenche.

    For jeg husker det, at hu Wenche nevnte for meg, at Ali hadde trodd, at hu Wenche hadde invitert han med på party.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer, som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 90: Mer fra Ungbo

    Jeg husker at han svære typen til Anita, pleide å chatte med typen til Wenche, (nemlig Kjell Arild), i stua, på Ungbo der.

    Jeg husker at de diskuterte om hvor ofte jeg dusja.

    (Bak ryggen min da.

    Men jeg hørte kanskje hva dem sa, mens jeg dreiv med å steika noe pizza, eller noe, på kjøkkenet der da.

    Noe sånt).

    Typen til Anita sa vel at han dusja hver dag, (til Kjell Arild), tror jeg.

    Og de sa vel at de ikke hadde merka noe til, at jeg lukta dårlig, eller noe.

    ‘Han veier så lite’, (eller noe), mener jeg at jeg overhørte, at han typen til Anita sa vel.

    (For da mente han vel, at folk som veide lite, de lukta sjelden vondt da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, når Wenche satt ved siden at typen sin, Kjell Arild, i den svarte skinnsofaen der, på Ungbo.

    Og vi satt hele gjengen og så på TV da.

    (Sikkert ‘Våre verste år’, som vanlig).

    Så husker jeg det, at folk plutselig begynte å prate om, hva Wenche egentlig satt og holdt på med der.

    For da hadde hu hadde nemlig sittet og kjælt med pikken til Kjell Arild, (utapå den stramme olabuksa hans). der.

    (Mens vi alle satt og så på TV der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjell Arild, han kunne noen ganger kanskje være litt vulgær.

    Han nevnte en gang, (mener jeg å huske), at når han gikk i butikkene, så så kassadamene på pikken hans.

    Og da svarte vel Wenche, at det var fordi at han gikk med så stramme bukser, (eller noe).

    (Og hu sa det vel på en sur måte, mener jeg å huske.

    Så hu mente vel kanskje at han spekulerte, på en eller annen måte da.

    For å få damene kåte, eller hva det kan ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde heller ikke merka selv, at jeg pleide å lukte så veldig vondt.

    Kanskje fordi jeg var mest ‘skinn og bein’, eller hvordan man skal forklare det.

    Jeg veide vel bare såvidt over 60 kilo.

    En gang, det første året, som jeg bodde i Oslo, så møtte jeg Kenneth Sevland, på Oslo City, mener jeg.

    Og da begynte han vel da å bable om en sang, av September When, som het ‘bulemi’, (mener jeg å huske).

    (Som en vits da.

    Sangen het jo egentlig ‘bullet me’).

    Og det var kanskje fordi jeg var så tynn, tenker jeg nå.

    Jeg gikk nok ned noen kilo, det året jeg bodde på Abildsø, hvor hun husvertinnen ikke tålte matlukt.

    Men så gikk vel opp noen kilo igjen, tror jeg, det året, som jeg leide hos Arne og Mette og dem, på Furuset.

    Men jeg var fortsatt flau over at jeg var så pinglete, (ihvertfall sammenligna med de andre kara, som pleide å henge, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23 der, på Ellingsrudåsen).

    Så de gangene Wenche og dem, pleide å spørre meg, om hvor mye jeg veide da.

    Så pleide jeg å svare 68 kilo vel.

    Men det var fordi jeg var så flau, over hvor lite jeg egentlig veide.

    Egentlig så veide jeg nok bare noe sånt som 62-63 kilo, dette tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etter det første året, som jeg bodde i Oslo, så tror jeg at veide nede i 58-59 kilo, på det laveste.

    (Mener jeg å huske fra badevekta, til bestemor Ågot, en gang.

    Men det var vel omtrent det samme som jeg veide, det siste året, som jeg bodde på Bergeråsen og.

    Da veide jeg vel kanskje noen kilo mer enn det.

    Kanskje 62-63 kilo, (da og).

    Noe sånt

    Så det var ikke _så_ mange kilo, som jeg gikk ned, det året jeg bodde på Abildsø.

    Men jeg veide ganske lite, når jeg flytta til Oslo.

    For jeg hadde jo bodd alene, fra jeg var ni år, på Bergeråsen, og jeg var sent i puberteten, og hadde aldri trent noe vekter, eller noe sånt.

    (For jeg mangla lyst/ork, til å trene vekter.

    Selv om faren min spurte om jeg ikke ville trene på det samme treningsstudioet, som der Jan og Viggo, (Snoghøy/Snowhill), trente, en gang).

    Og spiste ikke så mye proteinrik mat, som biff osv., som bygger muskler da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg husker at jeg leste mye til eksamenene, på NHI, våren 1992.

    Og da ni-leste jeg da.

    For jeg hadde jo jobbet mye med det kryssordprogrammet og også jobbet mye på OBS Triaden.

    Og da gikk jeg bare ned på Torgbua, for å handle mat, husker jeg.

    (Istedet for å gå på Prix, ved Ellingsrudåsen t-banestasjon der da.

    For det var cirka ti minutter å gå vel.

    (Mens til Torgbua så tok det bare cirka et par minutter å gå da).

    Og det kunne også være en stressende opplevelse, å handle der, (på Prix da).

    For folk utafor butikken og folk som jobba inne i den butikken, de ville gjerne observere deg da, og prate dritt om deg, bak ryggen din da.

    Så da var det kanskje mindre slitsomt, å handle på Torgbua.

    Den Prix-butikken, på Ellingsrudåsen-senter, (eller hva det senteret, (som egentlig bare er noen få butikker), heter igjen), det var ikke min favorittbutikk, akkurat.

    Selv om jeg kunne handle der en gang i blant.

    Hvis jeg hadde fri fra både NHI og OBS Triaden, en dag, for eksempel.

    Og det ikke var søndag, for da var jo Prix stengt.

    Men på søndager så ville jeg nok gå en tur til Torgbua, ihvertfall da, og kjøpe aviser, røyk, cola og godteri da og kanskje en burger eller en Grandiosa, hvis jeg ikke hadde noe mat på Ungbo da.

    Noe sånt).

    Selv om det var rimelig dyrt der.

    Men jeg ville spare tid da.

    Og var vel sliten, etter å ha lest, til eksamener, natt og dag nærmest, i en uke, eller noe da.

    Noe sånt.

    (Eller om det var kryssordprogrammet, som jeg dreiv med).

    Og da merka jeg plutselig, at det lukta vondt av meg, (sånn harskt/ramt, eller noe), under arma da.

    Og det hadde jeg vel ikke merka før, tror jeg.

    Så da skjønte jeg at jeg trengte å ta en dusj da.

    Og det gjorde jeg da.

    Og da hørte jeg at Kjell Arild og typen til Anita snakka om meg, bak ryggen min igjen da.

    For da sa han ene, at nå hadde han lukta, at det lukta vondt av meg da.

    (Mener jeg ganske bestemt, at jeg hørte da).

    Så hvor ofte jeg dusja, det prata de her to ‘kjempene’, ganske ofte om, kunne det nesten virke som, for meg da.

    For hva jeg overhørte, noen ganger, hva de snakka om, i stua der da.

    For disse to kara, de hadde jo ikke rom, på Ungbo der.

    Men de satt mye i stua der da.

    Uten damene sine ofte.

    Om kveldene da.

    Så det var nesten som at de bodde der, (vil jeg si), Kjell Arild og han typen til Anita da.

    (Siden de satt omtrent hver kveld i stua der, på Ungbo, i flere måneder da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det hendte at Anita, typen hennes, Wenche og Kjell Arild, pleide å gå ut, i Strømmen.

    (Som ikke lå så langt unna.

    Siden Ellingsrudåsen ligger helt øst i Oslo kommune da, på grensa til Lørenskog.

    Og Ellingsrudåsen, Furuset og Høybråten, disse stedene, de sogner liksom til Lørenskog mye da.

    Siden mange som bor på disse Oslo-stedene, de jobber i Lørenskog da, (som jeg gjorde, et par år), har jeg lest i en lokalavis, (var det vel), en gang da, mens jeg bodde, på Ellingsrudåsen).

    Og da ble det bråk, en eller to ganger vel.

    (Noe sånt).

    En gang så hadde det visst blitt noe skriverier, i en lokalavis, ute i Romerike der, om et slagsmål, som han typen til Anita, hadde vært involvert i da, (mener jeg å huske, at de her folka prata om da, i stua på Ungbo der, i dagene etter denne episoden da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Wenche, hu hadde også en bror, som var yngre enn henne vel.

    Han var på besøk, på Ungbo, noen ganger da.

    Og han hadde vært på sykehus.

    Og det var et vanlig tema der, på Ungbo, å prate om hvor pinglete jeg var.

    Så da han broren til Wenche ble spurt om, hvor tynn han var, etter at han kom ut av sykehuset.

    (For dem hadde snakka om at han var så tynn da).

    Så svarte han 68 kilo.

    Som var den vekten som jeg pleide å si der, at jeg veide da, når det ble tatt opp, at jeg var pinglete.

    Så da ble det jo som en vits omtrent.

    At han broren til Wenche veide 68 kilo, når han var skikkelig tynn da.

    Men at han veide mer igjen, etter at han var på sykehuset da.

    Så da ble det jo sånn, i stua der, at dette ble som noe morsomt, på min bekostning da.

    Siden det hadde blitt prata om, hvor tynn og pinglete, som han broren til Wenche, hadde sett ut, da han veide 68 kilo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Søstera mi Pia, hu flytta jo til Oslo, den samme sommeren, som jeg flytta inn, på Ungbo der.

    Pia bodde i et bofellesskap, i Gamlebyen, i Oslo.

    I Arups gate, mener jeg at det het der.

    De hadde noen svarte gardiner, (eller ihvertfall noe tøy av noe slag), foran vinduene, (mener jeg å huske).

    Og de andre som bodde der, det var vel Monica Lyngstad, fra Røyken og Glenn fra Røyken, blant annet vel.

    Pia lånte noen penger av meg, like etter at hu flytta til Oslo.

    Nemlig 500 kroner, (var det vel).

    Siden jeg jobba på OBS Triaden da, og fikk studielån, osv.

    Og på Ungbo, så var det sånn, at jeg hadde vaskeuke, (det vil si at jeg måtte vaske gulvene, på fellesarealene der), hver femte uke.

    Så jeg avtalte da med Pia.

    At hu kunne slippe å betale tilbake de 500 kronene.

    Hvis hu istedet vaska for meg, på Ungbo.

    Og da ble vi enige om at Pia skulle få 100 kroner, avslag i gjeld, hver gang hu vaska der da.

    (Så ble det sånn, at vi møttes noen ganger også, etter at hu flytta til Oslo, tenkte nok jeg da).

    Så Pia pleide å dukke opp der, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, hver femte søndag da, fra høsten 1991.

    (I cirka et halvt år da).

    For å vaske gulvene der da.

    Jeg mener at Wenche, (var det vel, hvis det ikke var Inger Lise), hinta litt om, at søstera mi ikke vaska helt ordentlig vel.

    Jeg prøvde å få hu Wenche, (var det vel, som tok opp dette), til å klargjøre dette litt.

    Men hu sa bare, ‘hvis hu vasker ordentlig så’.

    Når spørsmålet var, om det var greit, at søstera mi vaska, for meg, de gangene, som det var min tur, til å vaske der.

    Men det ble ikke sagt noe mer.

    Men det var noe sånt ymting/klaging, av noe slag da, på noe da, skjønte jeg.

    Men hva det gikk på, det veit jeg ikke.

    For jeg klarte ikke å få noe klart svar, fra hu Wenche da.

    Dette ble som noe veldig vage greier, som jeg ikke klarte å få til å bety noe som helst egentlig.

    Men Wenche, (må det vel ha vært), hu tok opp noe da.

    Med meg da, mens søstera mi vaska der, en gang, da.

    Men hva hu tok opp, det forstod jeg ikke helt nøyaktig.

    Men det veit hu kanskje selv.

    Hva hu tok opp, det forsvant vel i en sky, av ‘Kvinner er fra Venus’-vaghet, eller noe sånt, kanskje.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det skjedde også en del fler ting, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 89: Ungbo

    På Ungbo, (i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen), så var det forresten sånn, at man hadde et møte, en gang, cirka annenhver måned vel.

    For de fem som bodde der.

    (Og hadde hvert sitt rom der da).

    Og da kom det ei dame, på besøk, som jobba hos Ungbo, i Møllergata der vel.

    For å lede møtet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi fem som bodde der, (det var Per, Inger Lise, Wenche, Anita og meg), vi delte bad, stue og kjøkken da.

    Og en bod og en gang.

    Og en entre og et toalett, som var like ved entre-en der da.

    Og en terrasse, som vendte ut mot en gangvei og en barskogkledd ås, (var det vel).

    Noe sånt.

    Så det var nesten som å bo på landet egentlig.

    Men et sted på landet hvor det var bygget masse terrasseblokker da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Wenche og Inger Lise, de hadde også hver sin katt.

    Wenche sin katt het Sara, som var en hunkatt da.

    Og Inger Lise sin katt het Lambert, som var en kastrert hannkatt, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I tillegg til de som hadde hvert sitt rom der.

    Så pleide også to svære karer, å henge der, dette første året, som jeg bodde, på Ungbo.

    Det var typen til Wenche, og typen til Anita.

    Typen til Wenche, det var en svær, rånete romeriking, som het Kjell Arild, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Typen til Anita, det var en sværbygd kar, på kanskje 120-130 kilo, eller noe sånt.

    Og som jeg ikke husker hva het, eller hva jobba med.

    Men men.

    Kjell Arild var vel arbeidsledig, mener jeg.

    Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På kveldene, så pleide jeg å sitte i stua der, på Ungbo, sammen med de her rølpete/rånete/tøffe folka da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og høydepunktet hver kveld.

    Det var når ‘Være verste år’, kom på TV3, eller TV Norge, eller hvilken kanal det var på igjen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi hadde Janco og MTV der, på den her tida.

    Og jeg pleide ofte å se på ‘Post Modern’, på MTV, når det programmet var på.

    Det var et program, (som gikk på søndager muligens vel), hvor de spilte masse alternativ rock da.

    Men de andre som bodde der, de likte ikke band som de spilte der, som for eksempel Joy Division og ‘Love will tear us apart’.

    Men de, (det var vel Wenche som kritiserte den sangen vel), de likte mest heavy da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg var jo vant, til å høre masse tøff musikk og.

    (Som de nazi-banda, som søstera mi og Cecilie Hyde hadde ‘hypet’, (og ufarliggjort), det året, som jeg gikk på skole i Drammen.

    Band som Nitzer Ebb og Front 242.

    Og en kar ved navn Kenneth Ek, fra Drammen hadde jo tatt opp en kassett, med bandet Skinny Puppy, til meg.

    En kamerat av Pia sin kjæreste, fra Åssiden vel, i Drammen, nemlig Thor Espen vel.

    Og det var veldig tøff/rå/hard musikk da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da Nine Inch Nails, med sangen ‘Head like a hole’, ble vist ganske mye, på MTV, høsten 1991 vel.

    Så begynte jeg å digge den litt da.

    (Jeg hadde jo også kamerater som Øystein Andersen, Glenn Hesler og Kjetil Holshagen.

    Som hørte på Megadeath, osv.

    Som også var veldig rå/hard musikk da).

    Og da fikk jeg høre det, av hu Wenche, at jeg var egentlig den råeste av oss da.

    For jeg likte ikke bare sånn ‘pysete’ musikk, men også rå musikk som Nine Inch Nails da.

    Og når jeg dro på byen, (aleine, for Øystein og Glenn dro aldri på byen), så kom jeg ikke hjem før morgenen etter.

    Sa Wenche da.

    Jeg hadde nemlig funnet et nesten hemmelig sted, i Galleri Oslo, (på en stol i en av etasjene oppi der), hvor jeg kunne sitte og sove i noen få timer da.

    Hvis jeg hadde mistet den siste nattbussen, eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Wenche viste meg også hvordan vaskekjelleren virka der.

    Man måtte gå gjennom nesten utallige dører, under hele rekka med terrasseblokker der da.

    Og man kunne bare vaske fram til klokken 20 vel.

    Og det var vaskemaskiner, tørketrommel og sentrifuge-maskin der, i vaskekjelleren da.

    Det var også et vaskerom på Ungbo, (ved siden av kjøkkenet der), men det ble ikke brukt.

    I vaskekjelleren, så måtte man ha polletter.

    Til vaskemaskinene og tørketrommelen da.

    Disse kostet noen kroner stykket, og man fikk kjøpt de, hos vaktmesteren, i Skansen Terrasse da, som var et boligsameie, eller noe sånt, kanskje.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og man måtte henge en hengelås, på en tavle der vel, i vaskekjelleren.

    For den tiden man ønsket å vaske klær på da.

    Så det ble sjelden til at man vasket tøy mer enn en gang i uka der da.

    Siden den vaskekjelleren ofte kunne være opptatt da.

    (Ihvertfall på dagtid).

    Seinere, (etter at jeg hadde bodd der noen år), så fant jeg vel ut, at man kunne vaske der, om kveldene ofte da.

    For de fleste som bodde der, vaska på dagtid da.

    Så etterhvert så ble det til at jeg ikke brukte vasketavla, men bare vaska når det var ledig der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Wenche viste meg hvordan de forskjellige maskinene i vaskekjelleren virka da.

    Og hu viste meg også veien bort dit da.

    Hu fortalte meg også noe som jeg ikke hadde skjønt så mye av før vel.

    Wenche sa nemlig at t-skjorter, sokker og bukser, skulle vaskes sammen.

    På cirka 40 grader vel.

    Og at håndklær og underbukser skulle vaskes sammen på cirka 90 grader vel.

    Noe sånt.

    Det var ihvertfall sånn jeg begynte å vaske klær da, etter at jeg flytta til Ungbo der da.

    For det var to store vaskemaskiner, i vaskekjelleren der.

    Så da fylte jeg en med 40 graders vask.

    Og den andre med kokvask da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde bodd på Ungbo der, i et par måneders tid vel.

    Så tok plutselig Inger Lise inn TV-en sin, (en ganske stor TV, på 28 tommer kanskje vel), inn på rommet sitt.

    Den TV-en hadde stått i stua der, så lenge jeg hadde bodd der.

    Og jeg fikk ikke forklart grunnen, til at Inger Lise tok inn TV-en sin på rommet sitt da.

    (Som var rommet nærmest stua der).

    Men hu gjorde det da, og ble etter det, sittende ganske mye inne på rommet sitt der da.

    Ganske ofte sammen med typen sin Per vel.

    Men Per satt vel også en del i stua, mener jeg å huske.

    Ihvertfall noen ganger vel.

    Selv etter at Inger Lise tok TV-en sin inn på rommet sitt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå var det sånn, at jeg også hadde en TV, på rommet mitt.

    Nemlig den Mitsubishi TV-en som jeg hadde kjøpt, på Spaceworld, på Risto-senteret, i Drammen, da jeg gikk i åttende eller niende klasse vel, og hadde fått stipend, fra Lånekassa, etter at Kjetil Holshagen hadde tipset meg om det, at det gikk an å søke om stipend, hvis foreldra ens førte opp en ganske lav inntekt på selvangivelsen, (som faren min nok gjorde vel).

    Så plutselig så smalt det, fra han typen til Anita, (den samme kvelden som Inger Lise tok TV-en sin inn på rommet sitt).

    (Mens Kjell Arild også satt der, i stua på Ungbo).

    At om ikke jeg kunne hente TV-en og videoen min, inne på rommet mitt.

    (Det var den videoen, som jeg hadde kjøpt, høsten 1988, da Espen Melheim kjørte meg inn til Grunerløkka, på noe kveldssalg, i en el-butikk der, som het Aamo vel, like etter at jeg hadde begynt å jobbe på CC Storkjøp).

    Og da syntes jeg ikke, at jeg kunne være kjip heller.

    Jeg likte ikke tanken på at TV-en og videoen min, skulle stå ute i stua der, hvor alle de tøffe/rølpete/rånete folka satt da.

    Men jeg syntes ikke jeg kunne si nei heller.

    (Siden han typen til Anita spurte, mener jeg).

    Jeg var en tynn kar, som veide kanskje 60-62 kilo.

    Mens Kjell Arild og typen til Anita, de veide vel kanskje dobbelt så mye som meg, (eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg tok inn TV-en og video-en min, inn i stua der da.

    (Men jeg lot stereoanlegget mitt stå igjen, inne på rommet mitt da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han typen til Anita, han kom en seinere gang, ut fra rommet til Anita.

    En gang mens Kjell Arild og jeg, satt og så på Våre verste år, eller noe sånt, vel.

    (Anita, det var hu unge, sexy-e, slanke, lyshåra dama, fra Vestlandet, som flytta inn på Ungbo der, den samme uka som meg cirka vel.

    Vi var på et sånt ‘introduksjonsmøte’ der, samtidig.

    Og hilste på Wenche, Inger Lise og Per da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da sa typen til Anita, til han Kjell Arild da.

    (Mens jeg også satt i stua der, og ikke unngå å høre det som ble sagt da).

    At, ‘om du hadde visst hvor mange sex-stillinger, som Anita og jeg, har hatt nå’.

    (Noe sånt).

    Uten at vi i stua hadde hørt en lyd, fra all den her sex-en da.

    I de par timene vel, som han typen til Anita var inne på rommet til Anita vel.

    For hu Anita, hu satt ikke så mye i stua, som oss andre.

    Hu satt vel etterhvert minst like mye inne på sitt eget rom vel.

    Som var det rommet som var ved siden av mitt rom.

    Og som Glenn Hesler seinere fikk, da han flytta inn på Ungbo der, i 1994, var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en Facebook-melding, til en jeg tror er han Bjørn Arild, som var sammen med hu Wenche, som bodde på Ungbo, i Skansen Terr., fra ca. 1990-93




    Ungbo

    Erik Ribsskog 15. november kl. 09:29

    Hei,

    var det du som var sammen med hu Wenche som bodde på Ungbo, på Ellingsrudåsen, i 1991 osv?

    Det var noe greier jeg skulle ha spurt om.

    (Jeg var han tynne som bodde i samme Ungbo-leiligheter som Wenche og Per og Inger Lise osv).

    Det som skjedde var at hu Wenche, hu oppførte seg så rart, etter at de andre hadde flytta, og jeg var ferdig i militæret.

    Hu lot bare katta si være hos meg, som var den enste som bodde der, bortsett fra søstra mi, som også flytta inn der, sommeren 1993.

    Kult hvis du har mulighet til å svare, jeg mener jeg kjente igjen hu Inger Lise eller Anne Lise på vennesida di.

    Mvh.

    Erik Ribsskog







    PS.

    Vi var ‘harry-versjonen’ av Friends, vi som holdt til i Ungbo, i Skansen Terrasse 23, rundt 1991, osv.

    Vi så på ‘Våre værste år’, på TV Norge eller TV3, hver kveld.

    Og typen til Wenche, og ei fra Vestlandet (som jeg ikke husker hva heter), de holdt også mye til der.

    Hu Anne-Lise, som hadde bodd der lengst, hu flytta til slutt TV-en sin inn fra stua der, og inn på rommet sitt, (som var det rommet som Rune og Hildegunn seinere brukte som ‘stue’), og da fikk han typen til hu fra Vestlandet, (som bodde på det rommet som Glenn Hesler seinere bodde på), meg til å flytte TV-en min og videoen min, inn i stua.

    (Men stereoanlegget beholdt jeg på rommet mitt).

    De pleide å dra ut på byen i Strømmen, (og en gang havna de i slåsskamp, og fikk sladda bilde, tror jeg, i Romeriks-avisa), siden Ellingsrudåsen ligger helt øst i Oslo, og egentlig sogner til vestre Romerike, hvis jeg ikke tar helt feil, (Lørenskog osv.).

    Jeg jobba også i Lørenskog, på OBS Triaden, hvor det gikk buss fram og tilbake, fra Gamle Strømsveien, eller noe sånt noe.

    Jeg var med ut i Strømmen, en gang, og dem prøvde å ‘hitche’ meg, tror jeg, med ei jente som var venninna til Wenche vel, men som jeg synes så litt ‘hemma’ ut men, så jeg holdt meg unna.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Hu Wenche, hu vanka på en eller annen MC-klubb, (på Alfaset, eller deromkring, tror jeg).

    En gang, da jeg og tremenningen min Øystein Andersen, og Glenn Hesler, satt og spilte blackjack og poker, en sein lørdagskveld, i 1992 vel, før jeg dro i militæret sommeren 1992.

    Da, så kom plutselig Wenche hjem, i 4 tida om morgenen vel, også hadde hu med seg en tøff MC-kar, i 50-åra vel.

    Er det ikke en som heter Henki Kolstad, eller noe?

    Kanskje det var han.

    Hvem vet.

    En som så skikkelig barka ut, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Det var på slutten av forholdet mellom Wenche og Bjørn Arild, forresten.

    Og da jeg flytta til Rimi-leilighetene, i W. Thr. gt., på begynnelsen av 1996, (så jeg bodde fire og et halvt år, på Ungbo, hvis jeg husker riktig).

    Da jeg flytta dit, så måtte jeg kontakte Thorn, for jeg leide vaskemaskin av de, (for vaskekjelleren var såpass kronglete, at det var upraktisk å vaske der, for det var masse gåing i korredorer osv).

    Og han fra Thorn, som kom for å hente vaskemaskinen, han hadde vært sammen med hu Wenche, han og.

    Men hu hadde visst hatt seg med en annen kar, og vært utro, (i bilen sin, tror jeg det var).

    Jeg sa at hu var vel hyggelig, først.

    Men han fra Thorn, sa at hu var hyggelig, hadde det ikke vært for, at ‘hu bare tenkte med musa, så’.

    Da visste jeg ikke helt hva jeg skulle si.

    Men det kan vel passe med det, at hu tok med han barka MC-karen hjem, mens jeg husker det sånn, at hu da fortsatt var sammen med han Bjørn Arild, på den tida.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.