Sevland, (aka. ‘Sevvi’ eller ‘Sevie’), likte også Erasure, og lånte meg the Circus, eller noe.
Men jeg klagde til Sevland, på en av de Erasure-kassettene, som han lånte meg.
På en fest, ved samfunnshuset i Svelvik, (kanskje det var Svelvikdagene, eller 16. mai?), for jeg syntes at en av de tekstene, til en av de sangene, på en av de kassettene, som han lånte meg, (the Circus vel), var homo.
PS 3.
Her er mer om dette:
PS 4.
Vi ble enige om, (ganske i fylla da).
At Erasure var bra.
Unntatt den ene sangen, som var ‘homo’.
Men men.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 5.
Sånn her ser visst Sevland ut i dag.
Jeg har ikke sett han siden 1989, så jeg synes han har forrandra seg litt.
Sevland har visst gått over fra å være kommunist, til å bli hippie(?).
Siden han viser peace-tegnet, mener jeg.
Men men.
Hvor har det blitt av de lyseblonde lokkene da?
Kanskje det er jeg som ser feil, og at han faktisk har lyseblondt hår enda.
Hvem vet.
Hm.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 8.
Det her er Trond Johanesen.
Han gikk i klassen min, det første året på videregående.
Høsten etter jeg og Kenneth Sevland, (og flere Svelvik-folk), hadde vært i Weymouth, på språkreise.
Jeg gikk i samme valgfag-klasse, som Sevland, og han skulle til England, på språkreise.
Og da sa jeg det, at jeg hadde vært i Brighton, sommeren før.
Og da spurte Sevvie om jeg skulle bli med dem til Weymouth.
Og da slang jeg meg med på den turen.
Jeg og Sevvie, dro blant annet til gamle Wembley stadion, (hvor noen bygde, til en Queen-konsert, var det vel).
Men vi fikk slippe inn, og kikka rundt på gamle Wembley da.
Så sånn var det.
(Jeg og Sevland altså.
Det var Sevland som ville det.
Og jeg var litt kjent i London, siden jeg hadde vært der året før.
Jeg ble med Sevvie til Wembley da.
Selv om jeg ikke var så fanatisk fotball-fan liksom.
Men jeg kunne godt bli med, det var ikke det.
Selv om hvis ikke Sevvie hadde vært der, så hadde jeg nok heller sittet på McDonalds og spist BigMac og sjokolade-milkshake, som jeg syntes var godt.
For på den tida, så hadde man vel knapt McDonalds-restauranter, i Norge.
Så den første McDonalds-maten, som jeg smakte, det var da jeg hang med noen svenske ungdommer fra Gøteborg, (Frederik Axelsson vel, som var heavy-rocker. Det var også en annen heavy-rocker, i gjengen. En som var ganske tøff. Og det var en synter vel, med mørkt hår. Og han var sammen med ei pen lyshåra svensk jente vel, som var kanskje et eller to år eldre enn meg da. Jeg og han Fredrik var omtrent like gamle, begge var vel 15 år, for jeg fylte 15 år den sommeren. Og ei ung, engelsk lærerinne, på STS Språkreiser, i Hove, hu sa at jeg så ut som om jeg var 12 år gammel. Ei med mørkt hår. For hu reagerte på at jeg hadde vært på byen og drikki. Men det var den svenske gjengen, som dro meg med. Og de kjøpte drinker osv., for meg da, på diverse barer og diskoteker vel også, i Brighton da. Så sånn var det.), i Brighton, sommeren 1985.
Og da syntes jeg at cheddar-osten, (eller hva det var), på BigMac-burgeren, var så god.
Så det var nesten som en åpenbaring for meg.
For før det, så likte jeg nesten bare pizza.
Så etter sommeren 1985, så har jeg vært fan av BigMac-mat da.
Nå kom jeg på en ting, som skjedde sommeren 1986, da jeg var med Kenneth Sevland, som jeg hadde hatt bordtennis og sjakk, i valgfag sammen med, (og noen andre Svelvik-folk, bl.a. en som het Lønnseth, sønn til en inspektør på ungdomsskolen, og en som het Ingolf, tror jeg og en kar til, som vel jobba ved Gulskogen-senteret seinere, mener jeg det var, på noe teppe-butikk, eller hva det kan ha vært, det året jeg gikk siste året på videregående, i Drammen).
Og da hadde jeg vært på skråkreise med STS, i Brighton, sommeren før.
Og Weymouth, var en mye mindre by, enn Brighton.
Så jeg våkna ikke helt opp, i Weymouth.
Så jeg satt mye hjemme, hos den vertsfamilien, til meg og ‘Sevvi’, som han ble kalt.
Vi var en del og spilte fotball da, med noen lokale folk også noen ganger.
Men jeg syntes det diskoteket, for EF-studenter, i Weymouth, var kjedelig, for jeg var vant til bl.a. diskoteket Top Rank, i Brighton.
Så sånn var det.
Så jeg satt mye hjemme hos vertsfamilien, og så på engelsk TV.
Jeg var helt stille da, og da fikk jeg lov å sitte og se på TV, sammen med de engelske folka da.
Og de jobba bl.a. med å knyte noen sånne dingser, som er festa til snora, på sånne gammeldagse vannklossetter.
De dingsene fungerer som håndtak, på sånne snorer da.
Noe trekule-greier, som man skulle feste sammen, med en strikk, eller et bånd, eller noe.
Og det ble jeg også lært opp til.
Så jeg satt der og så på TV, og lagde trekule-håndtak da, i noen uker, sommeren 1986.
Og da hendte det at jeg fikk en pose potetgull eller en boks brus, for strevet.
Og jeg var så glad i å se på TV, så jeg syntes det var artigere enn å gå på diskotek, siden det var engelsk TV da.
Men jeg gikk en del i spilleautomat-haller osv., men det diskoteket i Weymouth, det syntes jeg var så trangt og overfylt, så der var jeg vel bare en gang, tror jeg.
Men men.
Men en dag, som jeg var på badet, eller noe, så spurte hu kona i vertsfamilien, om jeg var en ‘weakling’.
Altså en med svak konstitusjon da, sånn som jeg tolker det, fra denne definisjonen:
Så hun kona i vertsfamilien, hun spurte meg altså, om jeg var en svekling.
Og jeg hadde jo ikke hørt det ‘weakling’ før, så da visste jeg ikke hva jeg skulle svare.
Så da bare holdt jeg kjeft.
Eller spurte hva det var.
Og da begynte hu kona å bable, om jeg hadde hvitt, (eller var det rødt?), i kanten av øyet, (hvis man så under øyelokket).
Så jeg var vel på grensen til å være en svekling da, antagelig.
Antagelig fordi jeg måtte bo aleine, fra jeg var ni år, og ble forfærdelig mye mobbet, det siste året på ungdomsskolen.
Så jeg var nok litt bleik på det språkreise-oppholdet i Weymouth, vil jeg gjette på ja.
Jeg var vel under noe slags post-traumatisk stress, mer eller minde, vil jeg si, etter det forfærdelige presset, som var mot meg, i niende klasse, på ungdomsskolen, etter at Odd Einar Pettersen satt på fanget mitt, i et friminutt, og nesten prøvde å ri meg, eller hva man skal si.
Og Ditlev Castelan og Geir Arne Jørgensen var med på dette og, for jeg hørte de ga startsignal.
Og da skulle de ha det til at jeg var sinnsyk, fordi jeg klagde på de.
Så det var et slitsom år, det siste året på ungdomsskolen.
Så jeg gikk for å være en svekling, mer eller mindre, sommeren 1986, i Weymouth.
Likevel, så måtte jeg i det absolutt tøffeste, i militæret, i Norge, noen år etter, under førstegangstjenesten.
Da måtte jeg i infanteriet, i Oppland Regiment/Terningmoen.
Etter å ha vært mer eller mindre svekling, i England, sommeren 1986.
Og etter å ha studert og jobba i butikk, i tre år, i Oslo, fra høsten 1989.
Og jeg ble ikke feit av å være student i Oslo, for det første stedet jeg bodde, der tålte ikke kona matlukt.
Så jeg måtte kjøpe burgere osv., i Oslo, og det var dyrt, så jeg veide mindre enn 60 kilo, sommeren 1990, husker jeg, da jeg veide meg hos farmora mi Ågot, på Sand.
Når jeg var og besøkte henne, den sommeren.
Men to år seinere, så måtte jeg i det tøffeste dem hadde, av førstegangstjenester, i det norske militæret.
Så hvorfor måtte en svekling ha den tøffeste militærtjenesten, nemlig infanteriet?
Nei, her er det noe tull fra militæret, mistenker jeg.
Her må det være noe ‘mafian’ minst, mistenker jeg.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
For da sleit jo jeg skikkelig, spesielt de tre første månedene.
For rekruttskolen i infanteriet, det er tøft for en svekling, som jeg var før jeg var i infaneriet, ihvertfall.
Så da surra jeg med klage til NHI osv., på at jeg fikk dårlig karakter på kryssordprogram.
Og jeg hadde også en søster, Pia, og en halvbror, Axel, som var nesten som mine adoptivbarn.
(Ihvertfall når søstra mi skulle flytte inn hos meg, to ganger, i 1988 og 1993).
Og broren min Axel var nesten som min adoptivssønn noen ganger og.
De andre ungene på Furuset, eller Høybråtenveien, spurte Axel om jeg var faren hans, husker jeg, en av de første gangene jeg besøkte dem på Furuset, i 1989, var det vel.
Så det var litt spesielt, at militæret skulle slite meg ut sånn, synes jeg.
Hvorfor kommer sveklingene i infanteriet, og kjernesunne ungdommer, de slipper med et sted de kan siste på ræva og bli feite, sånn som jeg husker min fars stedatter Christell sa, under julemiddagen, i 1992.
At noen hun kjente fra Drammen, de ble feite i militæret.
Men jeg ble ikke feit i militæret, jeg hadde ikke mye fett, etter den tøffe infanteritjenesten, med gåing og løping og marsjering, og skigåing og trugegåing, og lav åling, og stridsløype, og sove i snøhule og gå mange mil på vinterøvelse, og det som var da.
Så sånne her ting sitter jeg og tenker litt på nå.
Jeg og tremenningen min, Øystein Andersen, måtte jo bytte, da vi var på språkreise, i Brighton, med EF, sommeren 1988.
Og jeg måtte også bytte, da jeg var på språkreise med STS, i Brighton, sommeren 1985.
Men sommeren 1986, da jeg var på språkreise, med EF, i Weymouth, da måtte jeg ikke bytte.
Og sommeren 1987, da var jeg ikke i England, da var jeg og besøkte tanta mi i Sveits, Ellen Savoldelli, sammen med søstra mi Pia, og da måtte jeg ikke bytte.
Jeg er litt sånn døsig da, i en time kanskje, etter at jeg har stått opp.
Så da begynner jeg å tenke på alt mulig, siden jeg er litt døsig, og glemmer å tenke på at jeg må kjappe meg, for å rekke bussen.
For jeg har ikke klokke på badet heller, og jeg pleier å pusse tenna, barbere meg og dusje, og også gå på do, om morgenen.
Så det tar litt tid da.
Men da er jeg liksom ferdig med det meste av sånt, for dagen da.
Så da driter jeg i å stelle meg resten av dagen, for å si det sånn.
Men men.
Mer da.
Jo, hvorfor jeg ikke bruker armbåndur.
Det er fordi, at det pleide jeg å bruke på 70, 80 og 90-tallet.
På 80- og 90-tallet, så hadde jeg et svart Casio armbåndsur, som jeg bestilte fra Dixons, i Weymouth, etter at jeg kom hjem fra språkreise der, i 1986, var det vel.
For jeg hadde ikke så mye lommepenger, at jeg tok meg råd til å kjøpe klokka, mens jeg var på språkreise.
Også sjekka jeg prisen i Drammen.
Og i Drammen, så kosta klokka 600, var det vel, hos en urmaker, ved Bragernes Torg der.
Mens i Weymouth, så kosta klokka 300, eller noe.
Og jeg glemte at det var toll, det viste jeg ikke da.
Men faren min henta klokka, på posten, og han kjente noen folk der, så da gikk klokka som gave da, så slapp jeg å betale toll.
Så sånn var det.
Men på Rimi Nylænde, hvor jeg jobba som assisterende butikksjef, fra 94 til 96, var det vel.
Der var det så mye stress, og jobba i et så hardt tempo, og jeg pleide også å jobbe overtid.
Jeg jobba som en galeislave der, vil jeg si.
Jeg fikk kjeft for at jeg røyka, mens jeg rydda flaskebordet.
Av assisterende Hilde, som begynte i Rema, og tok med Rimi Varebok dit.
Så da slutta jeg bare å røyke, så tøft var miljøet der, med hun Hilde og butikksjef Elisabeth osv.
Så sånn var det.
Men etter at jeg hadde jobba der, i over et år, som assistent.
Kanskje nærmere to år.
Så ble jeg så stressa, etter en sommer, hvor jeg hadde jobba mye da sikkert.
Jeg måtte f.eks. jobbe annenhver lørdag, uten avspasering.
Og jeg jobba også ekstra, hver formiddag, for jeg pleide å dukke opp, en time før da, minst, det første året, ca.
Men jeg fikk et sånn møte med veggen da, enda jeg var bra trent, etter å ha vært et år i infanteriet, mm.
Så da måtte jeg bare slutte å gå med armbåndsur.
Og hvor høy lønn fikk jeg for alt det arbeidet jeg gjorde?
Jeg la opp alle kjølevarene, på Rimi Nylænde.
Jeg la opp mye av tørrvarene.
Og jeg rydda alle hyllene, hver dag.
Jeg rydda melkerommet, skreiv opp brødsvinnet, og bestilte varer, mm.
Og om sommeren, så måtte jeg ta Stabburet og Ringnes-bestillingene også.
Så jeg lærte butikkfaget ganske grundig.
Men jeg ble drevet litt rovdrift på da, spesielt om sommerne, når hun butikksjefen var på ferie.
Så etterhvert så husker jeg, at jeg ble så stressa, at jeg måtte bare legge fra meg klokka hjemme.
Jeg hadde klokke på personsøkeren da, så det gikk greit.
Da klarte jeg å få litt mer ro på meg, på jobben da.
For jeg tålte ikke synet av klokka etterhvert, for jeg hadde nok egentlig for mange arbeidsoppgaver, så det var vel egentlig et ganske vanvittig stress, vil jeg si.
Så sånn var det.
Men etter det året, som vel var 1995 kanskje, så har jeg ikke brukt armbåndsur da.
Så om morgenen, så sliter jeg litt på badet, hvis jeg er litt døsig i dusjen f.eks.
Så går jeg ut av dusjen, så er klokka plutselig mer enn jeg trodde.
Så derfor var det at jeg ganske ofte måtte ta drosje til jobben.
Eller at jeg kom noen minutter for seint.
Det var fordi at jeg er så døsig, etter at jeg har stått opp.
Og det tror jeg kan være fordi at jeg var overarbeidet, rett og slett, og hadde for mange og for tunge arbeidsoppgaver, under tiden som leder i Rimi.
For det var ikke bare å lede medarbeiderne, det var også mange paller med varer, som skulle opp hver dag.
Det var flaskebordet, som var fullt.
Det var bestillinger.
Det var tipping.
Det var retur.
Det var frukta som skulle legges opp, som man måtte være veldig nøye med, for ellers så dukka det opp klager gjerne.
Så det var litt vel mye, noen ganger.
Og lønna jeg fikk, i 1995, det var vel 140.000 i året.
Så det hadde vel ikke betalt en vanlig leilighet i Oslo, engang, vel.
Så man måtte bo på noe som minte om bøttekott, hvis man ville ha råd til å kjøpe seg noen brødblingser også, som det heter.
Så her tjente nok Rimi-Hagen mye penger, på å ha lave lederlønninger.
Også butikksjef-lønningene i Rimi, var lavest i bransjen.
Så Kiwi-butikksjefer, og vel også Rema-butikksjefer, tror jeg tjener opp mot ca. dobbelt så mye, som Rimi butikksjefer.
Så Rimi er egentlig utbytting, vil jeg si, av ledere.
Som av de ansatte, ble kalt ‘Rimi-slaver’.
De ansatte sa sånn, ‘Jeg skal ihvertfall ikke bli Rimi-slave’, de ungdommene, som var sånn rundt 18 år, da jeg var butikksjef, rundt 1999, de sa det sånn.
Så her er det nok snakk om slaveri, kan man nok si.
At de som jobber i sånne jobber, kanskje er i noe slags felle, fra familie og det hele.
Man kan lure ihvertfall.
Hvordan kan Rimi få folk til jobbene sine, når de har så lav lønn?
Jeg tror man må kalle det utnytting av folk som er i en vanskelig situasjon.
Vanlige medarbeide, de har jo tarifflønn, som jo er ganske høy i Norge.
Men lederne, de har ofte ikke så mye høyere lønn, og de må kanskje slave rundt, og gjøre tre ganger så mye, som de vanlige heltidsansatte.
Så sånn var det.
Det måtte ihvertfall jeg.
Og det tenkte jeg på istad, før jeg begynte å skrive nå.
At folk kommer bare til å si at jeg klager, hvis jeg skriver om det her.
At det bare er jeg som syter, og er pysete.
Men jeg husker også at ei som var assistent, på Rimi Siggerud.
Og var assistent der, mens Leiv Jørgensen, var butikksjef der.
Hu, sa det samme, i 1996 eller 1997, at hun orka ikke det stresset, på Rimi Siggerud, at de måtte rydde alle hyllene hver kveld.
For da hadde de samme distriktsjef da, som oss, på Rimi Nylænde.
Og da sa vel Anne Katrine Skodvin, distriktsjefen.
Hun sa sikkert sånn, til hu jenta, at Erik på Nylænde, han jobber alle seinvaktene, og han rydder alle hyllene, hver kveld.
Og det kunne jeg se på hu jenta, at hu blei nesten knekt, pga. det presset.
For det var nesten umenneskelig, for vi hadde også veldig mange andre arbeidsoppgaver.
Så man måtte løpe rundt nærmest, i blodtåka noen ganger, å rydde hyller og sånn da.
Og det så jeg på hu dama, (som bodde i Gamlebyen, husker jeg), at det knakk henne litt, tror jeg.
Hun slutta ihvertfall i den jobben da, og begynte som vanlig medarbeider vel, på Rimi Bjørndal da, ihvertfall innimellom.
Jeg husker ikke hva hu jenta het, men hu hadde lyst, langt hår.
Hu glemta nøkla, en lørdagskveld, på Rimi Bjørndal.
Og da tok jeg bussen til Gamlebyen, for å levere nøkla, etter at jeg hadde tatt bussen eller t-banen til Sentrum da.
Men hu kom ikke ut for å hente nøkla, jeg tror jeg kasta dem opp til henne, i vinduet, eller noe.
Hu hadde lyst langt hår, og var i begynnelsen av 20-åra da.
Og en gang, seinere, da jeg var butikksjef, vel.
Så det var vel rundt 1999, kanskje.
Da så jeg hu, ved Gunerius der.
Sammen med noen ganske barske utlendinger.
Som det virka som at kontrollerte henne da.
At dem bestemte over henne, syntes jeg det så ut som.
Hu sa ikke hei, men hun begynte å halvveis krangle litt, tror jeg, med de utlendingene da.
Kanskje hu var sånn som de jentene her i Liverpool, som hver lørdag, natt til søndag, står og skriker, til ei annen jente eller gutt, om å få mobilen sin.
At dem er under kontroll da.
Det tenkte jeg på nå, når jeg tenkte på hu jenta som var assisten på Rimi Siggerud, og seinere jobba litt på Rimi Bjørndal, og som bodde i Gamlebyen, at hu kanskje var under kontroll av de barske, utenlandske karene, som jeg så ved Gunerius der da.
Det virka ihvertfall som at noe ikke var som det skulle.
Hu sa f.eks. ikke hei til meg, og lata som at hu ikke så meg.
Så da sa ikke jeg noenting, for det virka som at hu ville unngå meg.
Enten det, eller at hu var helt dopa eller fjern, og ikke kjente igjen meg, som var tidligere kollega, fra et par-tre år tilbake.
Og som til og med dro hjem til henne, med nøkla, når hu glemte dem på jobben.
(For jeg tenkte at hu sikkert trengte dem da, det var ganske mange nøkler på et knippe da, så oppdaga det, når alle de andre hadde gått, så ringte jeg mora, var det vel, og fortalte at nøkla lå der, og at jeg kunne levere de.
Men begge de, var sånn mutte, og ikke noe liv i stemmen, eller noe.
Enda jeg dro ekstra vei, for å levere nøklene.
De var liksom sånn på vakt.
Så der i gården, så var det nok noe som foregikk).
Så jeg blir altså tulla med av kabbalistisk (jødisk mystifistisk) Illuminati, som er i familien min osv., og som har en krig mot nordiske, virker det som.
Og som styrer verden på en måte, gjennom Bilderberg-gruppen osv., og har folk på toppen av samfunnet da.
Samtidig blir jeg nok også tullet med av kommunist-mafia, som er i politiet osv., og som har folk innen arbeiderklassen osv., i samfunnet da.
Så det er derfor jeg ikke får rettighetene mine, sånn som jeg ser det.
Fordi, jeg blir tulla med av både kommunistene og illuministene, som begge har nettverk i samfunnet, både i Norge og England og andre steder, sånn som jeg ser det.
F.eks. blir jeg tulla med av kommunist Kenneth Sevland fra Svelvik.
Han var kameraten min, på 80-tallet, såvidt.
Vi hadde bordtennis og sjakk-valgfag.
Og han og noen andre folk i klassen hans, dem skulle til Weymouth, sommeren 1986.
Og jeg hadde vært i Brighton, sommeren 1985.
Og jeg ble mobba mye, av folka i klassen min.
Så jeg slang meg på Weymouth-turen, til de Svelvik-folka i parallell-klassen min, da han Sevland, også kalt Sevvi, spurte.
Men, jeg sendte han en e-post ifjor.
Og forklarte at jeg var i problemer da.
Men da bare sa han Sevland, at jeg måtte kontakte Snorre Skaug, som pleide å gå i klassen min, på Handel og kontor.
Det er nok fordi at Sevland er kommunist, mens Skaug sin far, pleide å være Høyre-ordfører, i Svelvik.
Så Sevland liker nok ikke, at jeg ikke er kommunist.
Kanskje han trodde at jeg var kommunist fordi jeg spilte sjakk, som morfaren min, Johannes Ribsskog, lærte meg som 7-8 åring?
Hva vet jeg.
Jeg var ikke så god i sjakk, for han morfaren min lærte meg ikke så mye sjakk.
Han rista på hue en gang, da vi spilte.
Da jeg var sånn 8 år vel.
Jeg vet ikke om det var fordi jeg var for god eller dårlig til å spille.
Men det virka som at morfaren min, Johannes Ribsskog, prøvde å tolke, hvor intelligent jeg var, som 8-åring, ved å analysere sjakk-trekkene mine, mens vi spilte, hos han og Ingeborg, i det gamle huset deres i Nevlunghavn.
Så han Johannes Ribsskog, han var det nok noe med, vil jeg tippe, han morfaren min, som døde da jeg var 13-14 år.
Og jeg flytta til faren min som 9-åring, så jeg kjente ikke han morfaren min, Johannes Ribsskog, annet enn som barn, jeg traff han sjelden etter at jeg flyttet til faren min, så det er ikke så lett for meg å gi et bilde av han Johannes Ribsskog.
Så sånn er det.
Men Kenneth Sevland, han hadde en far som var nordlending, og som kjørte en bil, full av frossenfisk, rundt til forskjellige butikker da, for noe firma.
Jeg haika med han til Sande Videregående en gang, som jeg ikke rakk bussen.
Men men.
Og Kenneth Sevland, han er nok kommunist.
For da vi var i Weymouth, sommeren 1986, så var omtrent det eneste han gjorde, det var å fly til button-salgsbodene, og kjøpe merker med bilde av Lenin, som han festa på Ola-jakka si.
Så spurte jeg Sevvi da, hvorfor kjøper du så mange Lenin-merker, som du fester på olajakka di?
Og da svarte ikke Sevvi.
For jeg var sånn Høyre/Fremskrittspartiet-kar, så jeg likte ikke de her Lenin og kommunist-tendensene til Sevland.
Så sånn var det.
Men jeg skjønner dette, at kommunist-tendensene til Sevland, de henger nok igjen, også i våre dager.
Sånn at han bare tuller med meg, nå for tida, hvis jeg kontakter han.
Jeg kjente han aldri så bra da.
Vi hadde en felles uvenn, Linda Moen, i klassen min, og som også er firemenningen min, som lo så fælt av Sevland, husker jeg, bare av hvordan han så ut, med krøllete lyst hår, tror jeg det var hun lo av.
Så sånn var det.
Så om Sevland er noe kommunist-mafia, det skal jeg ikke si for sikkert, men jeg ville ikke sett helt bort fra det.
Bare noe jeg kom på.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Og noen på internett, de sier at jeg skriver som en drittunge, og skal liksom ha det til at jeg er litt dum da.
(Sikkert noe plott/tagging, for å unnskylde at jeg ikke får rettighetene mine, eller noe).
Men en gang, i 8. eller 9. klasse, på Svelvik Ungdomsskole, så slo jeg faktisk sjakklæreren i sjakk da.
Og da ble det litt virrvarr, at noen av de yngste elevene som så det, løp ut på gangen, på Svelvik Ungdomsskole, og ropte om at jeg hadde slått læreren i sjakk osv.
Men egentlig, så ble vi ikke ferdig å spille.
Vi lå ganske jevnt, da timen var ferdig, så sjakklæreren bare sa at jeg vant.
Og da visste ikke jeg hva jeg skulle si, så da sa jeg ikke noe.
Men egentlig, så er jeg ikke så god til å spille sjakk.
For jeg bare spiller liksom.
Det er ikke sånn, at jeg tenker i år og dag, før jeg flytter en brikke, (sånn som min tremenning, Øystein Andersen gjør, han driver med noe slags telling osv., som jeg ikke fattet så mye av).
Men jeg bare spiller, sånn at sjakk er liksom avkobling for meg da.
Men nå har jeg ikke spilt sjakk, siden begynnelsen av 90-tallet vel.
Jeg synes ikke det er så morsomt egentlig.
Jeg synes at Trivial Pursuit, og #quiz-show, på internett, er morsommere.
Så quiz, er liksom mitt spill, siden 90-tallet, og ikke sjakk.
Så sånn er det.
Men da jeg hadde VIC-20 datamaskin, på 80-tallet, da hadde jeg et sjakkspill, husker jeg, til VIC-20, så da spilte jeg mot datamaskinen og sånn.
Og jeg hadde også mange andre spill, og jeg pleide også å lage enkle spill selv, til VIC-20 og andre datamaskiner.
Og jeg dreiv med masse annet og, som fotball og båtliv og gikk i skogen og skøyt med luftgevær og sånn.
Så det var ikke sånn at jeg pleide å kjede meg, da jeg bodde på Bergeråsen, på 80-tallet, selv om jeg bodde i en leilighet aleine.
For jeg hadde stereo og data og video og alt mulig, så jeg fant alltid på noe.
Så det må være nesten som noe slags heksebrygg det da, tror jeg.
Men men.
Jeg har hørt om ‘shandy’, (som er en drikk som er en blanding av øl og brus, og som selges bl.a. på bokser og i flasker da), og også kjøpt det en gang i Weymouth, husker jeg, da jeg var der på språkreise, på 80-tallet.
Men akkurat den der kunne jeg ikke huske å ha hørt om før.
Sånn ser de sikringene ut, som sitter inni støpslene, i England:
Og sånn her ser sikringsskapet ut i leiligheten, med automatsikringer:
PS 2.
I Norge, så har man vel bare sikringsskap.
Så hvorfor man har to systemer med sikringer i England, ved at man også har sikringer inni støpslene, det veit jeg ikke.
Men det er det kanskje noen andre som vet.
Det får man regne med.
PS 3.
Det var den sommeren jeg var på språkreise, i Weymouth, sammen med Kenneth Sevland, og noen andre folk fra parallell-klassen i Svelvik, som var på samme gruppe i bordtennis og sjakk valgfag.
Sommeren 1986.
Det var da jeg lærte om det her.
Jeg hadde jo vært på språkreise i Brighton, aleine, året før.
Og Brighton er en mye større by enn Weymouth.
Så jeg syntes at det alkoholfrie EF-diskoteket i Weymouth var så kjedelig.
For jeg bodde hos samme vertsfamilie, som en svenske, som hadde vært i Brighton en god del dager, før vi norske dukka opp der.
Og da var jeg med dem ut på byen i Brighton, de første ukene, og vi drakk mange steder i byen.
Så det EF-diskoteket i Weymouth ble litt kjedelig, syntes jeg.
Så jeg satt mye hjemme hos vertsfamilien, i Weymouth, og så på engelsk TV, om kveldene.
De hadde en sånn jobb, at de skulle feste sammen noen kuler, med en strikk, for en fabrikk, til noe sånne snorer til å dra i, for å dra ned i do, eller noe.
Så det stod en sekk, midt på gulvet i stua da.
Og da måtte jeg også hjelpe til med de kulene da, mens jeg så på TV.
Så det var sånn ekstrainntekt de hadde.
Så sånn var det.
Og jeg hadde en kamerat på Bergeråsen, Kjetil Holshagen, som var så flink med elektronikk og sånn.
Og begge var interessert i data og da.
Og festing og sånn og da, og mer vanlige ting.
Men han spilte ikke fotball, og likte seg ikke i skogen, og kunne ikke sykle.
Så han tror jeg var den første nerden jeg så.
Men han ble med å skyte med luftgevær noen ganger tror jeg.
Nei, det var kanskje Ulf det.
Men, han lærte meg noe elektronikk-greier da.
Så jeg var vant til å skru og mekke på sånn elektronikk-greier, som sånne støpsler og sånn da.
Jeg hadde et sånn støpsel, som var ‘tjuvkobla’, eller kortslutta, med en ledning, som gikk fra den ene pinnen, til den andre, på støpselet.
Det støpselet, det lå i ranselen, det skoleåret 85/86, så hvis lærerne begynte med overhead f.eks, eller film.
Da bare stappa jeg det støpselet i veggen.
(Jeg satt like ved vinduet).
Og da gikk sikringen hele tida.
Så fikk vi se fortvilte lærere da, som en slags underholdning.
(Jeg vet ikke om de andre i klassen skjønte at det var meg som gjorde det. Men men).
Så da spurte jeg om de støpslene da, i Weymouth, til han faren i huset da.
Og han forklarte at de hadde sikringer inni støpslene i England da.
Og jeg forklarte, at i Norge, så hadde vi sikringer i sikringskapet da.
Og da forklarte han, at det hadde dem i England og.
Dem hadde sikringsskap også.
Da visste jeg ikke hva jeg skulle si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på nå.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS 4.
Han Kenneth Sevland, han var ikke noe nerd, sånn som han Kjetil Holshagen.
Han ‘Sevvi’, som han ble kalt i Svelvik, han var god til å spille fotball osv.
Jeg tror han hadde med fotball, eller om vi kjøpte en fotball.
Så like ved der vi tok bussen til skolen fra.
Der var det en stor slette da.
Så dro vi dit, en av de første dagene da, og spilte fotball da.
Vi spilte med en lokal kar vi traff der, som var litt yngre enn oss, men som var god til å spille fotball da.
Og som så ut som om han var halvt innvandrer, eller noe.
Og det var ikke så mange utlendinger i Berger og Svelvik, så jeg begynte å mobbe han litt, og spurte om han var ‘pakkis’, ‘are you ‘pakkis’?’.
Så jeg var ikke så snill, på den tida der.
Men men.
Men han var god til å spille fotball da, og lærte meg et triks jeg skulle bruke hvis Sevland skjærma ballen med rompa, som han pleide å gjøre.
Da skulle man bare stikke fram beinet, og drite i fintene hans, så ville du da få han til å miste ballen da.
Men men.
Men det var sommeren jeg fylte 16 år det her vel.
Jeg husker at det var også et supermarked like ved der.
Og da pleide jeg å kjøpe cola-bokser, til 16 pence, tror jeg, og barbeque Hola-Hoops, eller om det heter Hoola-Hops, det var favoritt-snacksen min, muligens fra Brighton året før, eller om det var der jeg begynte å spise de.
Så kjøpte jeg også Judge Dreed, i bladkiosken der.
Og det var muligens der jeg begynte å drikke Cherry Cola og, og Dr. Pepper, hvis ikke det var i Brighton da, enten sommeren 1985 eller 88.
Aero, husker jeg også at jeg spiste, i 85 da.
Men men.
Og sånne peanøtter, som var tørr-ristede.
Men men.
Jo, mens vi spilte fotball i parken der.
Så møtte jeg og Kenneth to norske jenter, på vår alder vel.
De var ute med den single faren i vertsfamilien.
Det var faren og en unge, som lå i barnevogn, mener jeg å huske.
Og de to norske språkreise-jentene.
(Som var på et annet kurs enn oss, for vi hadde nettopp dukket opp på stedet).
De norske jentene måtte gjøre alt husarbeidet, og var omtrent som slaver, for han enslige vertsfamilie-faren, skjønte vi.
Så måtte de gå da.
Så vi visste ikke hva vi skulle gjøre med det.
Vi syntes det var veldig rart, men jeg tror ikke vi fikk navna dems.
Vi hørte bare at de var norske, på pratinga, eller noe.
De var fortvilte, husker jeg.
Og klagde da, på at de måtte gjøre husarbeidet og sånn.
Jeg kunne ikke de reglene så bra, for hva man kunne bli satt til å gjøre, som språkskole-elev.
Og var ikke helt meg selv, etter å ha blitt mobba, hele 9. klasse, husker jeg.
Men men.
Så vi gjorde ikke noe med det her.
Men vi var nettopp med siste året på ungdomsskolen da.
Så vi var ikke så vant til å ta opp sånne ting da, med språkskolen og sånn.
De måtte gå de jentene, og jeg tror det var første dagen vi var der, eller noe.
Så det ble ikke sånn, at vi så bra kjent med dem, at vi kunne forslå noe.
Vi prata bare med dem, i et minutt, eller noe, så måtte de gå til han single vertsfamilie-briten da.
Så han hadde kanskje noe kontroll på dem da.
Så det var bare noe jeg kom på nå, når jeg skrev om den språkreisen.
Så selv om de var to jenter, kanskje i 16-års alderen, så hadde ikke de noe å stille opp med, mot han briten, de måtte gjøre alt han sa, sa de.
Våren eller sommeren 1984, var det vel, så dro jeg og Pia og Christell og fattern, med fatterns bil. en Mercedes E190 blå metallic, til Danmark, med ferga Larvik – Frederikshavn.
Da hadde jeg tatt opp en kassett, så med denne sangen, som vi hørte på, i bilen, ned til Larvik:
Så kom vi på båten, da hendte det en del rart.
Fattern ble full.
Han hadde på seg hvit dress, og stoppa en slåsskamp, blant annet.
Jeg lurer på om det her kan ha vært i 1986, i stedet, for jeg gikk rundt nesten hele natta, husker jeg, og så fattern satt i korridoren, ved lugarene og prata med noen damer og andre som festa på båten da, som var i 20-åra kanskje.
Fattern stoppa også en slosskamp, på denne overgangen.
To folk begynte å slåss, og fattern roa de ned.
Og de hørte på fattern.
Så kom vaktene, og de spurte fattern om hvem han var, om han jobba på båten, siden han fikk stoppa det.
Men da svarte ikke fattern, som var skikkelig playboy, i hvit dress osv.
Jeg gikk med en rød skjorte selv, som jeg hadde funnet oppi leiligheten, husker jeg, en jeg hadde med til Weymouth, husker jeg, sommeren 1986, så jeg tror det her var våren 1986, kanskje.
Det var kanskje ikke noe plagg jeg hadde gått med nå kanskje, men jeg skjønte meg ikke så mye på klær, jeg bare gikk med det jeg fant i skapet osv.
Jeg tror Haldis kjøpte noe klær til meg, noen ganger, og noen ganger, gikk jeg med fattern sine klær.
Ettersom hva jeg fant.
Så sånn var det.
Jeg begynte å kjøpe klær selv, i 1987, var det vel, da ball-gensere, og syrevaskede bukser, var moderne, og jeg gikk i markedsførings-klassen, så jeg synes jeg måtte være oppdatert med sosseklær osv. da.
Selv om hun Cecilie Hyde, hun forklarte meg, at jeg var ikke noe flink.
Jeg var det værst hun visste, og det var sånne, som prøvde å være sosser, men ikke klarte det.
For jeg hadde ikke mokasiner, men jeg hadde joggesko.
Hun sa det ikke så direkte da, men likevel.
Så sånn var det.
Så jeg tror jeg får skrive, at det her var 1986, for jeg husker jeg var i Brighton, i 1985, og da tror jeg ikke at jeg hadde noe rød skjorte, så jeg lurer på hvor den kom fra.
Men samme det.
Fattern, var dritings da båten kom til Fredrikshavn.
Så sa fattern at jeg måtte kjøre, den dyre Mercedesen, til nesten 300.000, i 1984.
Jeg skal se om jeg finner bilde av bilen:
Det var noe sånt, bare at fatterns bil, så mye bedre ut, siden bilen var jo ny da, mens det her bilde, er tatt, når bilen var gammel, og matt i lakken osv.
Fatterns bil, hadde elektriske vinduer, soltak vel, og air-condition, hvis jeg husker riktig.
Og det var vel den råeste bilen, på Bergeråsen, må man vel si.
Til fattern måtte selge bilen, rundt 1986 kanskje, til rektor Borgen, som stesøstra mi, Christell, sa gikk og glodde på jentene etter gymen, da hun gikk i 6. klasse.
Jeg husker fattern hadde bilen i 1984, for han kjørte meg til konfirmasjonen, med den bilen.
Og jeg tror han henta meg etter at jeg var i Brighton, på flyplassen, og da hadde han den bilen.
I 1985 vel.
Mens, da jeg kom hjem fra Weymouth, i 1986, med Braemar, båten som gikk fra Oslo, til Hastings, da ringte jeg Jan, mener jeg å huske, broren til Christell, men da gadd ingen å hente meg, så da måtte jeg ta toget.
Men men.
Så jeg tror det her var 1985, eller 1986.
Fattern satt bak rattet, mens de andre bilene foran kjørte av ferga, Petter Wessel.
Fattern hadde vært oppe hele natta, og festa.
Han sa at jeg måtte kjøre, for han var så full.
Men jeg var bare 15 år, eller noe.
Men jeg sa hvordan han skulle kjøre.
At han måtte kjøre, før vakta så at han var drita.
For vi synes det var flaut, hvis fattern ikke kjørte, for det var masse biler bak, på ferga, som da ikke ville kommet av flekken, og det ville blitt masse oppstyr.
Vi hadde jo vært i Frederikshavn mange ganger, med Petter Wessel, og også en båt fra Oslo vel, Stena Saga, eller noe, vi hadde vært der med muttern, og aleine en gang, jeg og Pia og Kjetil Holshagen vel.
Da jeg var i Fredrikshavn, med båten fra Oslo, det var en gang, da fattern, og en dame som het Margrethe, fra Bislett, i Oslo, lot meg være med, da jeg var sånn 10 år, eller noe.
Og også en gang, som fattern dro med jobben, Eirik Thoraldson, og ei på utplassering, fra Svelvik Ungdomsskole, vel, i 1983, eller noe.
Og med stefaren vår, Arne Thormod, en gang.
Så vi var ganske kjente, i Fredrikshavn.
Untatt kanskje Christell, som ikke hadde vært med noen av de dansketuren tidligere, hun dro gjerne med Haldis, eller faren sin, så vi var ikke på samme ferier alltid, i hvertfall ikke om sommerne.
Men men.
Så jeg fortalte fattern, at nå måtte han kjøre ordentlig, foran tollerne, osv.
Og så så jeg, at det var skilta, til en parkeringsplass, ved vannet der.
Så jeg bare sa, at fattern skulle kjøre til høyre, for jeg så skiltet.
Og så til høyre igjen, så stoppa han på parkeringsplassen.
Så gikk jeg og Pia og Christell, inn til Fredrikshavn, det er stort sett bare en gate.
Så kjøpte vi pizza osv, på et pizzaria, hvor noen utlendinger jobba.
Selvfølgelig skjønte ikke de hvordan pizza jeg skulle ha, så jeg fikk noe innbakte greier.
Dansker skjønner ikke alltid norsk.
Da hender det, at de sier ‘va beha’.
Som betyr ‘hva behager’, som betyr, hva skal du kjøpe, eller hva lurer du på.
Men det sa ikke han pizza-makeren, han sa vel hæ, men det ble noe misforståelse, så jeg fikk ikke vanlig pizza, så det var litt dårlig.
Så våkna fattern, etter et par timer, og da skulle han kjøre til Skagen.
Så gikk vi ut der, hvor vannet fra Kategat, møter vannet fra Skagerak, hvis jeg har skjønt det riktig.
Da var vi lengst nord, på fastlands-Europa, så det var litt artig.
Man måtte skynde seg, sånn at man ikke ble tatt av tidevannet der, i Skagen, det var sånne sanddyner, som man skulle gå på, for å komme lengst nord da, der de havene møtes, var det vel.
Så dro vi til et gatekjøkken, for jeg var vel sulten igjen, etter den her mislykka pizzaen.
Så kjøpte jeg burger og brus da sikkert.
Og da husker jeg det stod noe reklame, for ‘Danish Dynamite’, eller noe, for is-firma.
Så jeg lurer på, om det her var før VM i Mexico, i 1986, som jeg husker jeg fulgte med på, det var kanskje etter at vi var hjemme fra Weymouth det da, det er mulig.
Det var det nok.
Mens vi var i Weymouth, så var det bare en oppvisningskamp, England mot verdenslaget, eller noe, som vi så på.
Den var samme dag, som Prinsesse Fergie, gifta seg, så jeg og Kenneth, fra Svelvik, og faren i huset, måtte se kampen, på den minste tv-en.
Mens kona i huset, så på det her kongebryllupet, hele dagen da.
De hadde til og med plakater, overalt, hvor det stod navnene, til hun Fergie, og han prinsen da, Andrew, eller hva han heter.
Det var en sånn gammel kirkegård, som vi kjørte forbi med bussen, inn til Weymouth sentrum, og jeg tror det var der det hang plakat, eller like ved, sånn banner.
Den var i gotisk stil, kan man vel nesten si, denne kirkegården, skikkelig gammeldags.
Det var på landet, der vi bodde, nesten, så man kunne se gresskledde åser, med kuer osv., fra der vi bodde, som var et boligområde, med rekkehus og supermarked osv.
Noe sånt.
De ble vel skillt ganske raskt, Fergie og han prinsen, men samme det.
Så da jeg kjøpte burger da, så var vel Pia der og vel, men jeg tror ikke de skulle ha mat.
Men da tror jeg faktisk jeg fikk riktig mat, det var en cheeseburger, eller noe, da sikkert.
Og da sa hun danske jenta, som jobba der, til en lokal fyr da, ungdom, i 18-20 års alderen kanskje.
Da spurte hun, om han kunne gi henne en tomflaske, eller noe, som stod der kundene spiste osv. da.
Og da svarte han dansken, ‘hvis du sur min p*k’.
Så jeg vet ikke om den tonen var så fin, som de hadde der i Danmark.
Men det er kanskje bare jeg som er snobete.
En annen gang, som vi var i Danmark, vinteren 1983, var det kanskje.
Da skulle jeg og fattern og Pia, ned til en møbelfabrikk, på Jylland, i østre del av midt-Jylland, vil jeg tippe, men det var ikke Århus, men det var noen timer sør for Aalborg.
Vi overnattet i Aalborg, og et annet sted.
Vi skulle levere en stol, som hørte til en sofagruppe, som fattern hadde kjøpt for fabrikk-eieren, på en messe, og som fabrikkeieren, skulle dele opp, og kopiere.
Han hadde to sønner, som spurte om jeg skulle spille ‘chess’, som de hadde fått til jul, eller noe.
Det var i romjula det her, og jeg kjøpte masse fyrverkeri.
Sånne hjul, som man tente på, som snurra rundt på bakken, blandt annet, og var veldig morsomme.
Og også sånne kuler, med krutt, pakket inn i papir, twist-pakket, som man kunne kaste på bakken, og som smallt da.
Som de også hadde i Gøteborg, som jeg kjøpte da, når vi var på ferie der, jeg og Pia og Christell og Haldis og bestemor Ågot, og Solveig, som jobba på Scandinavian Star, i 1984, vil jeg tippe, om vinteren.
Ferien med buss til Gøteborg, var seinere, enn den her kjøreturen til Jylland, det husker jeg, for da kjente jeg igjen de kastegreiene, i Gøteborg, fra Aalborg da.
Så sånn var det.
Og på den her turen, så spilte vi på en enarma banditt, på en kro eller vertshus.
Og da fikk vi ikke så mye lommepenger, som vanlig, på den turen.
Men jeg hadde noen danske mynter, igjen fra Jugoslavia-turen, i 1980, eller en senere tur.
Så vant Pia, hundre kroner, eller noe, i danske 25-øringer.
Men jeg tror danske penger var mindre verdt da, så det var ikke så mye som i Norge.
Så sånn var det.
Men det var litt artig.
Men noen av 25-øringene, var sjetonger da, som bare brukes på automater.
Og det var min 25-øring, som Pia spilte for, så vi ble enige om å dele de her 200 25-øringene, eller hvor mange det var.
Litt morsomt var det i hvertfall, selv om vi, eller i hvertfall jeg, var litt skuffa, over at vi ikke fikk så mange lommepenger, som vanlig.
Vi gikk ut, på kvelden, når vi var i Aalborg, og kjøpte noe burger.
Og da så fattern noen lokale damer, i 20-årene vel, som hang i burger-sjappa, husker jeg.
Så var jeg og Pia, på hotellet.
Og Pia ville vel ikke spille bordtennis, selv om de hadde det der.
De hadde sånn kult badekar der også, husker jeg.
Men det var ikke så mye for oss å gjøre, jeg tror vi gikk å så vårs rundt på hotellet, men det var ikke så stort hotell.
Men fattern gikk på byen.
Hva nå han skulle der, om kvelden.
Men samme det.
Jeg bare fikk noe flashback, til noen Danmarksturer, når jeg leste på det danske bodybuilder-forumet, i den tråden om Viggo, i den forrige posten.
