johncons

Stikkord: Wikipedia

  • Min Bok 4 – Kapittel 6: Enda mer fra Rimi

    En gang, som jeg møtte hu Sophie, på T-banen, på vei til jobb, (må det vel ha vært).

    Så prata vi om studier og sånn, da.

    Og jeg fortalte vel det, at jeg hadde gått to år, på NHI, men mangla sju vekttall da, på å få en grad.

    (Jeg hadde 33 av 40 vekttall, da).

    Men jeg fortalte vel også det, at jeg lurte på, om jeg skulle prøve å få meg en karriere, i Rimi.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var jo nedgangstider, på begynnelsen, av 90-tallet.

    Og vi fikk jo høre det, det første året, på NHI.

    (Av en elevrådsformann, eller noe).

    At det ikke var lett, å få jobb, etter kun to år, på NHI.

    Så det frista ikke så mye, husker jeg, å fortsette med studier.

    For jeg var jo ikke garantert jobb, uansett, selv om jeg fikk med den kandidat-graden, fra NHI.

    Og en ting som ihvertfall ikke fristet.

    Det var å få mer gjeld.

    For jeg syntes vel at jeg hadde nok studielån.

    Den regningen, på 5-6.000, som jeg fikk fra Lånekassa, mens jeg var i militæret.

    Den ga litt avsmak, på å ta opp mer lån, må jeg si.

    Siden jeg jo fikk den regninga, mens jeg avtjente førstegangstjenesten.

    Noe som jeg nesten syntes, at var som å få et slag på trynet.

    Hvordan forestilte Lånekassa seg det, at en som tjente 900 kroner hver fjortende dag, skulle klare å betale en sånn regning?

    Nei, det ble bare dumt, syntes jeg.

    Så jeg bestemte meg for det da, (i 1993), at jeg ikke ønsket å ha mer studielån, da.

    Og istedet så satset jeg bare på å få meg en karriere, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var ikke sånn, at det å jobbe i butikk, var plan A.

    Nei, det jeg egentlig ønsket, etter at jeg var ferdig med militæret.

    Det var å få meg en kontorjobb, som ikke var så slitsom, sånn at jeg kunne drive med programutvikling, (sånn som å for eksempel fortsette med kryssordprogrammet mitt), på fritida.

    (Noe jeg vel også fortalte om, til Glenn Hesler og muligens søstera mi vel.

    At jeg ville prøve å få til.

    Og jeg prata vel også om det her, med han jeg haika med, fra ved Ilseng der, mens jeg var i Geværkompaniet, (innimellom EU-diskuteringa).

    (Dagen før jeg møtte Nina Monsen, for siste gang, på Stovner Senter, våren 1993).

    At jeg syntes at det var artigere, å jobbe med programutvikling, enn i kassa, i en butikk, for når man drev med programutvikling, så fikk man liksom se et resultat, av alt arbeidet, da.

    Mens når man jobbet i kassa, i en butikk, så var det liksom ganske hardt arbeid, hele tiden, uten at man fikk se noen særlig resultater av det, da.

    Ihvertfall ikke som en vanlig kassamedarbeider).

    Så jeg søkte masse kontorjobber da, etter militæret.

    Men jeg fikk ingen av dem.

    (Av en eller annen grunn).

    Så man kan si det, at å få en datajobb, det var plan A.

    Men sjansen for å få det, trodde jeg var liten, etter at jeg ikke fikk en datajobb, i Forsvaret.

    Så da gikk jeg for plan B, som var å få meg en enkel kontorjobb, mens jeg drev med programutvikling, som selvstendig næringsdrivende, på fritiden.

    Men det gikk også i vasken, siden jeg ikke fikk meg en kontorjobb.

    Så da gikk jeg for plan C, som var å få meg en karriere i Rimi.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og søstera mi bodde jo også hos meg.

    Så studier var egentlig lite aktuelt.

    For søstera mi var også arbeidsledig, og hu hadde enda mindre penger enn meg.

    Og vi hadde felles økonomi, (må jeg vel si).

    (Eller egentlig min økonomi, må jeg vel si.

    For søstera mi var vel treig, med å registrere seg som arbeidsledig, (eller noe sånt)).

    For jeg husker det, at etter at jeg fikk de tre vaktene i uka, på Rimi Nylænde.

    Så tenkte jeg jo sånn, at stormen var ridd av liksom, (når det gjaldt økonomien min).

    Men da var det en siste regning igjen da, å betale.

    Husker jeg, at søstera mi gjorde meg oppmerksom på.

    Også satt søstera mi meg liksom på prøve da, og spurte hvordan jeg skulle få betalt den regningen, da.

    (Som jeg ikke husker akkurat hva var nå).

    Og da sa jeg det, (siden jeg jo visste at jeg hadde kontroll, jeg hadde jo tre vakter i uka, på Rimi Nylænde, og en vakt hver fjortende dag, på Rimi Munkelia, så med ekstrajobbing på Rimi Karlsrud, (når noen var syke der), så ble det nesten som heltid, og husleia på Ungbo, den var jo bare 1600 kroner, i måneden, eller noe, så da klarte jeg meg jo greit, for å si det sånn), at jeg får ringe faren min, og høre om jeg kan låne noe penger av han.

    For jeg måtte jo svare noe til Pia da, syntes jeg.

    Og da fikk jeg låne tusen kroner, av faren min, husker jeg.

    Som han satte inn på kontoen min, eller noe.

    Når skal du ha tilbake de pengene, spurte jeg.

    Det skal jeg si fra til deg om, svarte faren min, da.

    Og det hørte jeg aldri noe mer om.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da var jeg/vi egentlig over kneika.

    For da hadde jeg jo fått en god del faste vakter og sånn.

    Men Pia maste litt da, om en regning.

    Nå husker jeg ikke hvilken regning, som det kan ha vært, igjen.

    Men om den regningen hadde ligget, i en ukes tid, så hadde vel ikke det vært verdens undergang, kanskje.

    (Uten at jeg husker nøyaktig hvordan regning det her var, igjen).

    Men søstera mi maste da, så jeg måtte nesten svare noe da, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde jobbet noen måneder, på Rimi Nylænde, så skulle jeg på jobbintervju, som assistent, på Rimi Klemetsrud, (der hvor det heter Rimi Mortensrud nå).

    Distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu hadde jeg hatt et eller to møter med.

    Og til henne, så hadde jeg sagt det, at målet mitt, det var å bli assisterende butikksjef eller butikksjef.

    (Så målet mitt var ikke å jobbe i Rimi, resten av livet.

    Men Magne Winnem han sa det til meg.

    At når man først hadde begynt å jobbe i Rimi, så så det bra ut, på CV-en, at man hadde vært butikksjef.

    Så jeg satsa på å først bli assisterende butikksjef eller butikksjef da.

    Og så kanskje fortsette innen data, som var mitt egentlig felt, da.

    Når jeg hadde fått mer kontroll på økonomien, osv).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette jobbintervjuet, det var samme dag, som utenriksminister Johan Jørgen Holst døde, husker jeg.

    (Og det var 13. januar 1994, så jeg på Wikipedia nå).

    Dette dødsfallet, det hørte jeg om, på en radio, som stod på, på pauserommet, hvor jeg satt og venta, før jobbintervjuet.

    Så jeg var litt nedfor, i jobbintervjuet, da.

    Fordi Holst var nesten som en helt, i Norge, på denne tiden, siden han var en av hovedpersonene, bak Oslo-avtalen, i Midt-Østen, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Butikksjef på Rimi Klemetsrud, det var Rune Løvdahl, (mener jeg at han het).

    Det viste seg at han hadde jobbet på OBS Triaden, (eller om det var Matland).

    Ihvertfall så var han onkelen, til hu Cathrine Løvdahl, som jobba i frukta, på OBS Triaden, (og som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Jeg fortalte at jeg visste hvem hu var da.

    For jeg hadde jo prata med henne, på spiserommet noen ganger, på OBS Triaden, om at hu studerte juss, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Løvdahl likte ikke OBS Triaden.

    Men jeg hadde lest det et sted, at man ikke burde prate ‘dritt’, om sine tidligere arbeidsgivere, i jobbintervju.

    Så jeg sa ikke noe dritt om OBS Triaden, da.

    Før dette jobbintervjuet, så hadde jeg fått et tips, av Magne Winnem, forresten.

    For distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu var også med på dette jobbintervjuet, da.

    (Hu heiv ut en far, av en ansatt, som satt på spiserommet der, forresten, husker jeg.

    Før jobbintervjuet begynte).

    Og Winnem hadde sagt til meg det, at Skodvin, hu likte å prate, om alt som hadde med ‘supermarked’, å gjøre, da.

    Så det var kanskje derfor, at jeg begynte å prate om OBS Triaden da, (og at det var et stort supermarked, eller noe), da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi tre gikk litt rundt, på Rimi Klemetsrud der, da.

    Og jeg forklarte det, at når jeg rydda hyller, så rydda jeg sånn, at facingen, på varene, stod samme vei.

    (Nemlig rett mot kundene da).

    For sånn var det nemlig ikke, i de hyllene, som vi gikk forbi, på Rimi Klemetsrud, da.

    Men jeg ville forklare det, at jeg prøvde å få butikken til å se bra ut, og sånn, på Rimi Nylænde, da.

    Og at jeg var en perfeksjonist da, (må man vel nesten si).

    Og da begynte han Løvdahl, å prate om det, at han trengte noen til å ta melkerommet.

    Og da forklarte jeg vel det, at jeg var vant til å ta melkerommet, da.

    (For det hadde jeg jo pleid å ta, på både Rimi Munkelia og Rimi Nylænde, da).

    Uansett, så var Løvdahl og jeg, litt uenige, om ting, som hvordan OBS Triaden var og facing av hyller, (må man vel kanskje si).

    Så det endte med at jeg ikke fikk den jobben, da.

    Men Anne-Katrine Skodvin, hu fortalte meg det, at hu ville heller satse på meg, på Rimi Nylænde, da.

    Så når våren kom, i 1994, så begynte jeg å få opplæring, som leder, på Rimi Nylænde, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, de årene, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 61: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet IX

    Det ble også sagt, (av en soldat, i en annen tropp vel), til meg.

    At det idrettsprogrammet, som dataavdelingen, på Terningmoen, hadde jobbet i flere år, med å utvikle.

    At det programmet var bare kaos.

    Forskjellige soldater med EDB-kunnskaper, hadde jobbet på dette programmet, i et år, av gangen, hver for seg.

    Og hver soldat hadde gjort dette på sin måte, sånn at alt bare var kaos til slutt, da.

    (Ble det sagt, ihvertfall).

    Så jeg har jo lurt på det seinere.

    Om det var derfor at jeg ikke fikk den ‘hoved-data-jobben’, for vernepliktige, da jeg søkte på den jobben.

    Siden jeg jo hadde toppkarakter, (1.8), i Pascal-programmering, (blant annet).

    Og disse ‘hippie-aktige’ dataoffiserene, (med skjegg, osv.), de var kanskje redd for å få en dataekspert, (må man vel kalle meg), inn på kontorene sine da.

    For de var kanskje redde for, at jeg ville avsløre, at vel spesielt arbeidet med dette idrettsprogrammet, var preget av dårlig ledelse, da.

    Dette har jeg ihvertfall lurt på i ettertid da, (for å si det sånn).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror at det var Furuset, (og muligens også noen andre), på lag 3, blant annet, som hadde for vane, å legge seg inne på tørkerommet, på brakka, når dem hadde vært på fylla, på Alexis, på torsdagene.

    Jeg prøvde å forstå, hva som var så bra, med å sove, inne på tørkerommet.

    Og Furuset svarte vel noe sånt som at det var ‘varmt der’, eller noe.

    Men det var vel varmt nok, under dyna, i senga ens, tenkte vel jeg.

    Så jeg skjønte aldri det her med den sovinga, inne på tørkerommet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten ikke bare MG3-ene, i det norske forsvaret, som var tyske.

    Jegertroppen, (som bestod mye av idrettsutøvere vel), de hadde noen skarpskytterrifler, som tyskerne hadde lagt igjen etter seg, etter andre verdenskrig.

    (Av merke Mauser, tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble også ‘babla’ noe om, blant befalet, (må det vel ha vært), at sersjant Johansen skyldte den og den, en kasse øl da, etter den ‘tabbe-patrulja’ hans, ved kraftgata, på Terningmoen, høsten 1992, (da jeg endte opp med å nesten fryse ihjel), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det gikk også en vandrehistorie, om noen soldater, som hadde lagt en rekruttsoldat, med hodet først, inni en sovepose, på badstua.

    Og så snørt igjen soveposen.

    Og han hadde visst daua da, (ble det sagt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var det en skoleklasse, på Terningmoen, som skulle bli undervist, i forskjellige våpentyper, da.

    Og av en eller annen grunn, så måtte jeg forklare om 12.7, da.

    12.7, det våpenet er et veldig stort maskingevær, kan man si.

    De blir laget i USA, (av en fabrikk som heter Browning vel).

    Og det står på noe som heter ‘trefot’, og den foten er laget av metall, (og ikke av tre).

    Men den kalles trefot, fordi at den har tre føtter, (mener jeg at det var).

    Det var en 12.7 per geværtropp, (på samme måte som at det også var en BV, (beltevogn), per geværtropp, så dette var ikke mobilt infanteri, men vi måtte gå overalt da).

    12.7-toer, han måtte bære trefoten da.

    Hvis han ikke hjalp å bære 12.7-en da, for den var veldig tung.

    (Så 12.7-en lå nok ofte i nettopp BV-en, vil jeg nok tippe på).

    Så da jeg underviste om det våpenet, for den skoleklassen.

    Så sa jeg at man måtte være veldig sterk, for å bære det våpenet.

    Og lot som at jeg var veldig sterk da.

    For jeg var jo egentlig veldig tynn, så det var kanskje litt rart, at jeg ble satt til å vise fram 12.7.

    Jeg forklarte også, at på siktet, til 12.7-en, (som jeg aldri har prøvd å skyte med selv, men vi hadde lært om dette, i en undervisningstime, eller noe, da), så var det tegnet på fly.

    (Eller det siktet var vel støpt, så det var vel sånn at det var en figur, som forestilte et fly, som en del av selve siktet, da).

    Og dette var et propellfly, (husker jeg), for det våpenet, det var vel fra rundt krigens dager vel.

    Men det kan muligens også i tillegg, ha vært jetfly, på siktet, til 12.7-en, men det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men å treffe et fly, med en 12.7, det var kanskje ikke det enkleste i verden.

    Men det som gjorde 12.7-en effektiv, i det norske forsvaret.

    Det var det, at Raufoss Ammunisjonsfabrikk, de hadde utviklet en ny 12.7-ammunisjon, som het ‘Multi Purpose’, (på 80-tallet, eller noe, vel).

    Og den ammunisjonen, den forvandlet 12.7-en og gjorde den om til en ‘maskin-kanon’, vil jeg si.

    For Multi Purpose-ammunisjonen, den bestod av sporlys, (sånn at man kunne se hvor kula fløy), og også en sprengladning, sånn at kula kunne gå gjennom panser vel.

    Og det er mulig at Multi Purpose også hadde noe brennende væske, (ala M72), som ble sprayet inn, i for eksempel en stormpanservogn, da.

    (Det husker jeg ikke helt sikkert).

    Men jeg fortalte vel ikke om alt det her, til den skoleklassen.

    For vi skulle bare ta en kort presentasjon, da.

    Og jeg var litt nervøs, siden jeg ikke var vant, til å ha noe særlig med det våpenet å gjøre selv, egentlig.

    Så jeg måtte ta det her på sparket, da.

    (Men til og med læreren lo vel, når jeg begynte å prate om det her med propellfly, så jeg vet ikke om de skjønte det, at jeg ikke pleide å ha noe særlig med 12.7 å gjøre, til vanlig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg jobba mine siste vakter, på OBS Triaden, i høstpermen, 1992.

    Så var vel dette rett etter rekrutten.

    Og jeg var ikke helt tilstede kanskje, på OBS Triaden, da.

    Jeg hadde bare kjøpt meg noe riskrem, eller noe, som jeg skulle spise, i matpausen, en av dagene, (husker jeg).

    For jeg tenkte vel sånn, at den tjenesten, var så tøff, så når jeg jobba i kassa på OBS Triaden, så kunne jeg bare spise noe riskrem, og sånn.

    (Noe sånt).

    Og noen damer, i ferskvareavdelingen, de spurte meg om alt mulig da.

    Fra militæret da.

    Men jeg var litt stressa, for det hadde jo vært et tema, noen måneder før det her, at man ikke fikk lov å ta pauser, på mer enn tredve minutter.

    (Noe sånt).

    Og jeg sleit vel litt, med å lage denne frosne riskremen, i microbølgeovnen også, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Så til slutt, så ble jeg så stressa da, at jeg ba de damene, fra ferskvareavdelingen, om jeg kunne få litt ‘matro’, (husker jeg).

    For jeg skulle jo liksom spise ferdig den riskremen, før jeg måtte ned i kassa igjen, da.

    Og da begynte disse ferskvare-damene, å prate om at den og den, hadde blitt så forrandra, i militæret da, husker jeg.

    Men det var vel det, at jeg hadde kjøpt noe ny mat kanskje, som jeg ble litt stressa av, å lage, da.

    Og de damene kommenterte også det, at riskrem var så tung mat, da.

    (Når de snakka seg imellom, da).

    Så det var nesten umulig å spise der, må jeg nesten si.

    Når jeg jobba på OBS Triaden der, i høstpermen.

    For jeg fikk ikke spise i fred da, (må jeg nesten si).

    For jeg fikk så mange rare spørsmål, da.

    Av de her damene, (hvorav ei var nordlending vel), i ferskvareavdelingen, da.

    Men jeg var nok antagelig litt prega, av å nettopp være ferdig, med rekrutten, i Geværkompaniet, også.

    For det var en tøff og krevende tjeneste, hvor man ble mast og hakka på, av befalet, omtrent døgnet rundt, i tre måneder da, mens man samtidig måtte krype i gjørma, og masse sånne ting, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like før jul, på Terningmoen, så hadde Geværkompaniet så mye ammunisjon igjen.

    Som dem ville bruke opp, (tror jeg), for å få like mye ammunisjon, også neste år.

    Så noen av oss soldatene, fra tropp 1, vi fikk lov å skyte på automat, mens vi stod oppreist, på en skytebanene, på Terningmoen, da.

    (Som om vi var Rambo omtrent, da).

    Og da stod Frisell til høyre for meg, husker jeg.

    Og på en skyting, så gikk våpenet mitt, litt ut til høyre, (av rekyllen da), husker jeg.

    Og da stod ikke Frisell og jeg på rekke, men Frisell stod litt foran meg, husker jeg.

    Så det var sånn da, at hvis våpenet mitt hadde gått enda lenger ut til høyre, så hadde jeg kanskje skutt Frisell, da.

    Og det her sa jeg vel fra om til Frisell og.

    At det nesten var nære på, at jeg traff han, da.

    Så den her ‘jule-skytinga’ vår, den var kanskje litt uansvarlig da, vil jeg vel kanskje si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Alle datoene på tjenestebeviset mitt, for når jeg fikk ferdighetsmerkene mine, er forresten ikke helt riktige.

    Jeg husker at jeg fikk skarpskyttermerket i både bronsje og sølv, på den samme økten.

    Nemlig en økt som fenrik Brødreskift hadde, allerede under rekrutten, (eller om det var like etter), husker jeg.

    Men papirene for den gjennomføringen, de ble liggende, til etter jul, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Og på tjenestebeviset mitt, så står det to forskjellige datoer, for når jeg fikk skarpskyttermerket i bronsje og når jeg fikk skarpskyttermerket i sølv.

    Men dette var egentlig den samme datoen, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    (Jeg klarte nemlig kravet, til bronsje, på det første forsøket, den dagen, som fenrik Brødreskift, dro oss med, for å prøve å ta skyttermerket, da.

    Og da fikk jeg bronsjemerket, (mener jeg).

    Og så klarte jeg kravet, til sølv, på det andre, (og siste), forsøket, den dagen da).

    Og dette var kanskje i september/oktober/november 1992, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Troppsjef Frøshaug, han var jo, (og er vel fortsatt), skytter.

    Så det var kanskje derfor at troppen vår prøvde seg på både NICE-merket/medaljen og Dugleiksmerket i bronsje, (som begge er skyttermerker da).

    Og jeg var jo geværmann, på geværlag, (ihvertfall når jeg ikke var reserve), så jeg trengte nesten ikke å anstrenge meg, for å klare kravene, på disse to ferdighetsmerkene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Dette var to merker, som vi prøvde oss på, før juleferien, mener jeg å huske.

    Mens infanterimerket, det tok jeg i september 1992, (sånn som det står på tjenestebeviset).

    Og feltidrettsmerket, det tok jeg i april/mai 1993, (sånn det står på tjenestebeviset, da).

    Og da er det bare igjen et merke, og det var skiskyttermerket, (som vi kalte det, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    (Men som blir kalt for skimerket, på tjenestebeviset vel).

    Det tok jeg på cirka den siste snøen, som var i Elverum, våren 1993, (husker jeg).

    En måned eller to etter vinterøvelsen i februar/mars, vel.

    Så det var vel i april kanskje at jeg tok det skiskyttermerket.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt noe mer, som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg leste litt på Wikipedia nå, om Multi Purpose-ammunisjonen, til Raufoss Våpenfabrikk.

    Og det står at den ammunisjonen har en ‘brannsettende komponent’.

    Så man kan si at Multi Purpose er nesten som M72, da.

    Bare at en 12.7 kan jo spy ut mange Multi Purpose-prosjektiler, i sekundet.

    Så en 12.7 med Multi Purpose-ammunisjon, det er et veldig kraftig og ‘rått’ våpen, må man vel si.

    Men det står på Wikipedia, at kulene går gjennom ‘lett panser’, så det er mulig at sprengkraften i en M72-rakett er sterkere, for disse går vel gjennom tjukk panser, som på tankser, mener jeg å huske.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Her er linken til Wikipedia-artikkelen, fra PS-et ovenfor, forresten:

    http://no.wikipedia.org/wiki/Raufoss_NM140_MP

  • Noen søker på at Frode Eika Sandnes, (som tulla med meg, på HiO IU), er i metodistkirken. Kan det være noe i dette tro? Hm

    eika sandnes metodistkirken

    PS.

    Det står ikke noe om dette på Wikipedia-sida hans men.

    Så det er mulig at det ikke er noe i dette.

    Hvem vet.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    står ikke noe på wiki

    http://no.wikipedia.org/wiki/Frode_Eika_Sandnes

  • AMA for meg er en diffus figur som det er vanskelig å forholde seg til. Han har mange tusen elskerinner? Hva har dette med meg å gjøre?

    kommentar om ama

    http://users4.smartgb.com/g/g.php?a=s&i=g44-61845-01

    PS.

    Altså, hvis jeg søker på ‘Amadeus De Lange’, på Wikipedia, (som jeg ofte bruker som oppslagsverk, (av gammel vane vel, selv om jeg også har hatt en konflikt med noen av administratorene der)), så står det ingenting der.

    Så jeg har vanskeligheter med å finne uavhengig og pålitelig informasjon, om hvem denne Amadeus De Lange er.

    Så jeg skjønner ikke så mye egentlig, når folk skriver om denne personen.

    Og hva har han med meg å gjøre?

    Nei, da skjønner jeg enda mindre, når folk mener at jeg har noe med denne personen å gjøre.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    hvem er amadeus de lange

    http://no.wikipedia.org/w/index.php?search=amadeus+de+lange&title=Spesial%3AS%C3%B8k

  • Politiet spurte meg om jeg hadde noen ‘auntie’, i Norge. Men da skjønte jeg ikke hva de mente. Det er visst slang for tante

    auntie in norway

    http://en.wikipedia.org/wiki/Auntie

    PS.

    Kan det ha vært tante Ellen de mente, (i Steiner-bevegelsen)?

    Eller kan det ha vært tante Inger, (i Jehovas vitner)?

    Hm.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg får pirke litt på Wikipedia. Hvorfor har de ikke skrevet at Stein Erik Hagen har kjøpt opp Komplett?

    pirker på wikipedia

    http://no.wikipedia.org/wiki/Komplett

    PS.

    Her er mer om dette:

    mer om stein erik hagen komplett

    http://www.hegnar.no/bors/article664842.ece

    PS 2.

    Har Stein Erik Hagen vært og delt ut nye, kule laptop-er til styret i Wikimedia Foundation Norge, kan man kanskje lure på.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog