Så hun var kanskje litt umoden, hun der Janine England, fra Mandeville St., i Walton.
Hun var sånn, at en gang, så bare kasta hun klærna mine, som var nettopp ferdige i vaskemaskinen, utover gulvet, på kjøkkenet, der hvor vaskemaskinen stod.
En gang hu kom hjem seint på kvelden, etter å ha vært på byen vel, (med en kavaler da).
Mens jeg hadde sitti og sett på TV, i lounge-en, og drukket noen ølbokser og spist pizza da, som jeg ofte gjorde i begynnelsen der.
(For å kompansere for at trynet mitt så litt feminint ut da, siden jeg hadde fått ødelagt trynet, på den hudpleiesalongen, på St. Hanshaugen, i 2003, så prøvde jeg å oppføre meg litt ‘ikke-homo’, etter at jeg endte opp her i Liverpool, i 2005, siden jeg ikke ønsket å ha noe sånt på meg, at jeg skulle være homo, eller noe sånt.
Spesielt ikke etter at politiet ikke ville gi meg rettighetene mine, noen uker før, i 2005.
Men men).
I stedet for å spørre meg, om jeg gadd å tømme vaskemaskinen.
Men men.
Så hu var kanskje litt for ung til å bo aleine, så langt fra hjemstedet sitt, som vel var Dover, (hun Janine England).
Men det husker jeg, fra da jeg var sånn 5-6 år, og jeg og søstera mi, Pia Ribsskog, vi bodde hos mora vår, Karen Ribsskog og stefaren vår, Arne Thormod Thomassen, i Larvik.
Og i Larvik, så var det ingen mørkhudede folk, på denne tiden.
(Dette var i 1976 ca., vil jeg tro).
Så jeg og søstera mi, vi var sånn 5-6-7 år gamle, men vi hadde aldri sett noen som var mørkhuda.
(Enda vi ofte var med mora vår, på kafeteriaer og handlerunder, i Larvik sentrum).
Så stefaren vår kjørte inn til Oslo, med mora vår, og meg og søstera mi da.
Så glante vi som bare det, når det gikk forbi en neger, på gata.
(Det var vel sånn, at Arne Thormod og mora vår, hadde fortalt oss på forhånd, tror jeg, når vi kjørte fra Larvik, at nå kom vi kanskje til å få se negere, siden vi skulle til Oslo.
Også har kanskje en av dem sagt det da, noe sånt som, at ‘se der går det en neger’, eller noe sånt da.
Det her var vel i Grensen, eller noe, tror jeg.
Noe sånt.
Men men).
For det fantes ikke negere i Larvik, så det hadde vi aldri sett før.
Og heller ikke hos faren vår på Berger, så fantes det negre, eller andre mørkhudede.
Så det var kun hvite nordmenn, som bodde i Vestfold, på den første halvdelen av 70-tallet, sånn som jeg husker det.
(Så det var litt av en kulturforrandring, for meg, må jeg nok si, å flytte til Oslo, på slutten av 80-tallet, hvor nesten halvparten av innbyggerne nå vel er mørkhudede eller fremmedkulturelle da.
Men men.
Men jeg prøvde å oppføre meg høflig likevel da, selv om de som bodde i Oslo ofte var fra en annen kultur.
Så det oppstod selvfølgelig situasjoner, siden jeg er så norsk, av kultur, siden jeg vokste opp i 70-tallets Larvik, hvor det bare fantes hvite, norske folk, og ingen utlendinger.
(Ihvertfall ikke mørkhudede utlendinger.
Ikke som jeg kan huske, ihvertfall).
Men men).
Men jeg husker at vi også kjørte ned mot Grenland.
Og der var det faktiskt noen negere, som hang i et kryss vel, og som stefaren vår, Arne Thormad Thomassen, spurte om veien et eller annet sted da.
(Men da hadde vi allerede sett negere i Oslo, mener jeg å huske.
Så da var det ikke like spennende, med de negerne i Grenland da.
Eller var det narkomane vi så der kanskje?
Nei, det i Grenland husker jeg litt dårlig, for vi kjørte ned dit ganske ofte.
Men i Oslo var vi bare noen få ganger, med Arne Thormod Thomassen, på 70-tallet, så det husker jeg bedre).
Men det her husker jeg godt enda.
Så det at norske unger ikke skjønner at dem ikke er negre, eller mørkhudede da, det tror jeg ikke noe på.
Ungene ser det, at noen er hvite og at noen er svarte.
At dem ikke skjønner dette selv, det har jeg ingen tro på.
Så her har nok ikke Mette Hanekamhaug beina på jorda, vil jeg si.
Jeg har jo før skrevet, at hun var litt som Bambi på isen, når hu kom inn på Stortinget.
På en litt merkelig måte vel, etter masse omtellinger.
(Så da mener jeg det, at hu blir nesten som en slags ‘reserve’ på Stortinget.
At hu fikk så få stemmer, at hu var ‘sistemann’, som kom inn.
Så hu er vel den vi burde høre minst på, på Stortinget da, mener jeg.
At hu da blir den siste, av de som er på Stortinget, som vi burde høre på.
Så hu burde ligget litt lavt, (ihvertfall denne stortingsperioden), mener jeg.
Jeg synes det blir rart, at ei som såvidt kom inn på Tinget, skal ha en så skyhøy profil, i media, og attpåtil fortelle alle folk i Norge, hva dem skal mene og gjøre.
Nei, det blir litt feil da, mener jeg.
Hvis hu står på førsteplass på lista, så kan man kanskje gjøre sånn, mener jeg.
Men ikke hvis du er et tredje-fjerde valg, som såvidt kommer inn på Tinget, etter kjempemange omtellinger, mener jeg.
Som et utjevningsmandat, heter det vel.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se).
Og nå, et år eller to seinere, så skal hu liksom fortelle Ola og Kari Nordmann hva dem skal synes da, og hvordan dem skal oppdra ungene sine, osv.
Jeg tror vi må ta det, som denne personen, Mette Hanekamhaug, sider, med en liten klype salt.
Var det de samme kreftene, (Bilderberger?), som fikk Hanekamhaug inn på Stortinget, som også fikk George W. Bush, til å bli valgt som president i USA, etter mange omtellinger, i staten Florida, hvor hans bror var guvernør, på den tiden?
Det var nye eiere, og desperasjonen, etter å klare de nye, høye lønnsomhetskravene, fra Ahold, spredde frykt og kaos, og det som var, gjennom hele firmaet, må man vel nesten si.
Og det var forrandringer hele tida, i kjedenavn, og måten vi skulle drive på.
Og nesten fullstendig kaos da.
På toppen av det, så ble jeg fanget i noe jeg har kalt for ‘Rimi-fella’, av noen distriktsjefer osv., (Per Øivind Fjellhøy, osv.), som jeg har skrevet om på bloggen tidligere.
Det virket som at jeg ble fanget i en slags krig, mellom forskjellige politiske(?) fraksjoner, som var representert, (som spioner?), i Rimi?
Var det Johanniterordenen eller CIA eller muslimsk mafia kanskje?
Hvem vet.
Det virka som at jeg ble fanga mellom to sånne grupperinger ihvertfall.
(Det var ihvertfall sånn det virka som for meg).
Så etterhvert, så syntes jeg ikke at jeg ville fått så mye ut av livet mitt.
Annet enn å bli veldig sliten og overarbeida.
Hvis jeg hadde blitt i Rimi.
Så det var ikke noe fremtid, for meg, syntes jeg.
Så derfor begynte jeg å studere igjen, på bachelor i IT, på HiO IU, høsten 2002, etter å ha jobbet bare fire år, som butikksjef.
Så sånn var det.
Men dette var nok ikke så lett, for folk i min omgangskrets, som familie og venner, å skjønne.
Hvor mye kaos og krig, som det var i Rimi.
Og hvor tøft det var, for en selvstendig person, (uten tilknytning til noen politisk spion-fraksjon), å bare jobbe som vanlig butikksjef, i det firmaet.
Så det ble litt tøft for meg å slutte.
Siden jeg ikke trodde at jeg klarte å forklare ordentlig, hvorfor jeg slutta som butikksjef, til familie og venner.
For da måtte de nesten ha kjent bra til hvordan det egentlig stod til i Rimi.
Selv om det Coldplay tribute-bandet, (som jeg syntes var veldig bra).
De spilte også en fin sang, (husker jeg), mens jeg gikk på vei til konserten.
(For jeg var litt seint ute).
De hadde også andre tribute-band der, som Killers og mange andre, (som jeg gikk glipp av da).
Men jeg var litt seint ute da.
Men men.
For jeg var kanskje litt sliten, fra å ha skrevet mye på blogg, osv.
Hvem vet.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Jeg lurer på om det var den Coldplay-sangen her, (‘Clocks’), som jeg gikk glipp av, (men hørte sånn halvveis da), mens jeg gikk, på vei til den konserten:
PS 3.
Som en kuriositet, rundt dette, så kan jeg jo ta med det, at Managing Director, hos Arvato, i Liverpool, som jeg har en arbeidssak mot.
Ian Carrel, heter han.
Han var så gammeldags, at han hadde ikke hørt om Coldplay.
Han trodde at navnet på det bandet, ble skrevet ‘Cold Play’.
Så han var kanskje for gammeldags, til å jobbe i et firma, som har med moderne media osv., å gjøre(?)
Ihverfall, så synes jeg at han håndterte den mafia/arbeids-saken min, mot Arvato, dårlig.
Han sa at de skulle ringe, (etter at han sendte meg hjem, med lønn, for min egen sikkerhets skyld).
Men de ringte ikke.
Og han satt Sarah Rushby, (fra HR), til å lede undersøkingen, av denne saken, enda hun var involvert, på den måten, at hun var en av de, som jeg hadde klaget på(!)
Og jeg fikk bare et ‘rart’ brev, levert på døra, av en av sjefene i Arvato, tror jeg.
Seint en kveld.
Og jeg hadde klaget på, at sjefer i Arvato, fulgte etter meg hjem.
Så jeg syntes bare at trakasseringen fra Arvato, fortsatte.
Som jeg også fortalte politiet, her i byen.
Så jeg syntes at Arvato og Managing Director, Ian Carrel, håndterte den arbeidssaken min, mot Arvato, dårlig.
Men men, når man er så lite oppdatert, at man tror, at et av de største bandene, i firmaet ens, sin portefølje, heter ‘Cold Play’.
Da må det kanskje bare bli sånn?
Hva vet jeg.
Her er ihvertfall mer om dette, (mens jeg først skriver om Coldplay, mener jeg), fra Arvato sin personalhåndbok:
En gang på midten av 90-tallet, så satt jeg og søstra mi, og Monica Lyngstad, fra Røyken, og så på video, hos Ungbo, på Ellingsrudåsen.
Det var min TV og min video vel, som jeg hadde satt ut i stua.
For de soveromma der var ganske små.
På kassetten vi tilfeldigvis så på, så var det noen musikkvideoer, som jeg hadde tatt opp mye før jeg flyttet til Ungbo.
Men så kjøpte jeg meg to nye VHS-videospillere, like godt, (to ganske billige), når den videospilleren, som jeg lånte bort, til Magne Winnem, mens jeg var i militæret, slutta å virke, (for han hadde brukt den så mye, virka det som, mens jeg var i militæret. Så den ga dårlig bilde, etter at jeg fikk den tilbake, av Magne Winnem. Den var som et vrak nærmest, vil jeg si. Så advarsel mot å låne bort ting til han. Men men).
Så kopierte jeg masse videoer etter hverandre da, på en ny kassett.
Og da satt jeg vel og så på musikkvideoer da.
Så dukka søstra mi og Monica Lyngstad opp der.
De var kanskje pussa av rødvin, som de pleide å drikke.
Og tjall da.
Monica Lyngstad, sov over på sofaen, i stua på Ungbo, en gang, og da måtte hu røyke sånn ‘natta-hasj’, eller hva de kaller det, før hu skulle legge seg.
Så sånn var det.
Men men.
Så så vi på den kassetten.
Og da hadde jeg tatt opp et U2-program, fra svensk TV.
Og de viste bare ca. halve den U2-musikkvideoen ovenfor, ‘Gloria’.
Så hele den videoen var ikke på video-kassetten, som vi så på.
Men hun Monica Lyngstad var så glad i den sangen da.
(Hvis det ikke var Cecilie Hyde, som var der.
Det går ann å blande de, for begge dem gikk alltid med svarte klær, for eksempel.
Og begge var i den samme gjengen, (Depeche Mode/Lyche-gjengen), i Drammen.
Selv om søstra mi, hu hadde vel kutta ut Cecilie Hyde, på den her tida, mener jeg.
Så det var nok hu Monica Lyngstad, som det her er om.
Men men).
Så skreik hu Monica Lyngstad ut da.
Og klagde og hylte, fordi jeg ikke hadde tatt opp hele den U2 musikkvideoen da.
Men det her var jo musikk jeg tok opp mange år tidligere.
(Mens jeg bodde på Abildsø, var det vel.
For det var vel ikke helt tilbake til da jeg bodde på Bergeråsen?
Hm.
Eller var den Utah Saints-videoen f.eks., fra da jeg bodde på Bergeråsen tro.
Hm.
Vi får se).
Før jeg hadde jobba på OBS Triaden i Lørenskog, og før jeg hadde vært i militæret i Elverum osv.
Så jeg syntes bare at hu der Monica Lyngstad, var ganske dum og litt plagsom.
Så jeg gadd ikke å si noe i det hele tatt.
Men jeg kom på det her da, når jeg tilfeldigvis så at den U2-videoen, var på YouTube nå, mens jeg egentlig så gjennom noen Coldplay-videoer, (med noen sanger, som jeg pleide å høre på, da jeg studerte i Sunderland, osv).
Men men.
Bare noe jeg tilfeldigvis kom på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Og nå kom jeg på noe mer og.
Og det var at Monica Lyngstad, hu var ikke så snill, når hu var på besøk hos søstra mi, på Ellingsrudåsen.
Vi tre gikk ned til Torgbua.
Og der stjal Monica Lyngstad, en gauda-ost, var det vel.
Norvegia-ost, da sikkert, til 30-40 kroner sikkert.
Det er greit at det var dyrt der, på Torgbua.
Men da kunne dem kanskje heller ha gått på Prix eller Rema da.
Istedet for å stjæle.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så en advarsel for hu Monica Lyngstad.
Ihvertfall hvis dere har hvit-ost, (som mora mi kalte det), i kjøleskapet.
Her er også noen videoer jeg tok opp, fra Matthew St.-festivalen, det er blant annet videoer fra noen ‘tribute’-band, som kopierer Coldplay, Arctic Monkeys og Lady Gaga:
