Stikkord: YouTube
-
Her er mer om problemene på Arvatos Microsoft-aktivering. De brukte meg som ‘danske’ der, i et halvt år. Jeg måtte svare 100 danske samtaler om dagen
PS.
Det som gjorde det vanskelig, var at jeg måtte da danske samtaler like fint som norske samtaler, og like raskt og med like bra kvalitet, som f.eks. finner tok finske samtaler.
Så hundre sånne kronglete danske samtaler, med maks press, i et halvt år, jeg var jo nesten ødelagt som menneske, både som arbeidsperson og privatperson, etter dette.
Jeg kunne ikke prate ordentlig på de værste, på grunn av alle telefonene!
For et mas, og for et slaveliv!
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
-
Fra johncons-MUSIKK
PS.
Denne sangen var det en radiovert, på BBC eller Radio Luxembourg, hadde sagt, sa onkelen min, Håkon, i 1981, at burde ha vunnet Melodi Grand Prix.
Men sangen, i den norske versjonen, fikk bare 0 poeng, i finalen i Irland vel.
Tenk på det, selv om det vel ikke var Abba-jentene, som koret i den norske versjonen, men likevel.
Hm.
Det var vel kanskje litt snodig.
Men men.
Takk til fildelingsprogrammet eMule, som klarte å finne den sangen, forresten.
PS 2.
Mora mi, Karen Ribsskog, husker jeg at likte Grand Prix.
Da jeg bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, i Larvik, så måtte jeg og søstra mi, alltid legge oss klokka 20, var det vel.
(Og også da vi bodde i Jegersborggate vel).
Men, en eneste gang, så kom mora mi inn på rommet mitt, (jeg hadde vel eget rom i Mellomhagen da, tror jeg), og dro meg inn på hennes og stefaren min sitt soverom, hvor mora vi var aleine, for stefaren vår, Arne Thomassen, var ikke hjemme da.
Og da fortalte mora mi meg, at det var Melodi Grand Prix.
Og det hadde jeg vel aldri hørt om før.
Så da lot mora mi meg sitte oppi senga dems da, i pyjamasen, og se på den europeiske versjonen av Melodi Grand Prix da, en lørdagkveld, etter at jeg egentlig hadde lagt meg da.
Jeg vet ikke hvorfor hu ikke også vekte søstra mi, men det gjorde hu ikke, hvis ikke søstra mi var et annet sted da.
Så da bare satt vi og så på Melodi Grand Prix, og det var ikke noe hyling eller mas eller noe sånt, for en gangs skyld.
Det var visst den her sangen som vant, selv om jeg vel ikke skal påstå at jeg husker noen av sangene, hverken denne eller noen av de andre, for å være helt ærlig:
PS 3.
I Mellomhagen, så var det tre nabogutter, som var uvennene mine, som var ganske bøllete.
Og det var også en gjeng, med barn, som lekte litt nærmere Lågen, og bakken, ned mot Samvirkelaget, i Mellomhagen.
De pleide å leke i veien der, husker jeg.
Og de likte jeg heller ikke å leke med.
Det var vel mest jenter, men likevel.
Den gjengen var sånn, at de frøys ut, og tulla med noen.
Og det var ei jente med lyst hår, som begynte å grine, husker jeg, eller var på gråten, for hu ble tulla med.
Og jeg ble også tulla med, på den måten, at de andre var liksom en gjeng da, når vi leika sisten, og jeg og hu jenta, som begge hadde lyst hår, vi var liksom sånne som de andre samarbeida mot da, enda det skulle være en og en, i sisten.
Så den siste gangen jeg leika med dem, så husker jeg at hu jenta var på gråten.
Men etter det, så gadd jeg ikke å leike med dem lengre.
Jeg lærte å sykle og sånn da, og hadde noen kamerater vel, som også sykla rundt der, osv.
Søstra mi, hu tror jeg fortsatte å leike med den gjengen, som kan ha vært noe illuminister osv., med en leder-jente osv., tror jeg.
Så kanskje det var derfor at mora mi ikke vekte søstra mi, for å se på Grand Prix, for søstra mi var en illuminist, eller lignende.
Jeg pleide ofte å se på TV, på det rommet, på dagtid, i helgene, når det var sport og fotball, på TV.
Det var i det rommet, hvor jeg og mora mi så Grand Prix, at jeg begynte å holde med Everton.
I 1977, tror jeg det må ha vært.
For da så jeg Everton slå Coventry 6-0, i Tippekampen, fra Goodison Park.
Så sånn var det.
Noen ganger, når jeg så TV der, på ettermiddagene, i helgene, så var mora og søstra mi der og.
Og da ville mora mi noen ganger kalle søstra mi, for ‘Tutta & Mathilde’, som var noen slemme søstre, av Askepott, men.
Jeg lurer på om det var noe hint, fra mora mi, om at søstra mi ikke var så snill?
Hvem vet.
Vi får se.
PS 4.
Neste Grand Prix, våren 1978, da bodde vi hos Morten og dem, (dvs. foreldra hans da, siden Morten var på min alder, eller et år eldre vel), i Byskogen, i Larvik, mens vi ventet på å flytte inn, i Jegersborggate.
Jeg husker første kvelden vi var der vel, så var det Grand Prix da, og Baccara var med, som vel var ganske kjente artister, fra før Grand Prix, med sanger som ‘Yes Sir, I can Boogie’, osv.
Her er mer fra den sendingen:
PS 5.
Israel vant, i 1978, og de vant også i 1979, med ‘Hallelujah’:
PS 6.
Våren 1979, da hadde vi bodd i Jegersborggate, i nesten et år.
Og der var det utrolig mye artigere, å bo, enn i Mellomhagen.
Det var masse unger, som vi kunne leike med, som ihvertfall tilsynelatende, ikke var like ille, som ungene i Mellomhagen.
Jeg hadde nettopp fått ny Apache-sykkel, fra morfaren min, Johannes Ribsskog.
Og han hadde vel også kjøpt huset, tror jeg.
Søstra mi hadde også sykkel, og vi sykla rundt i Larvik sentrum da, og ble kjent med alle de andre ungene.
Så huset, som var eldre enn huset i Mellomhagen, (men da bodde vi i et vertikalt-delt hus, mens i Jegersborggate, så hadde vi hele huset).
Og det fulgte en veldig stor hage, med huset, hvor det var to morelltrær, pæretre og epletrær vel.
Hagen skrånte litt, ned mot Frelsesarmeen der ca., men det gikk ann å spille fotball, som jeg og søstra mi gjorde litt.
Før jeg ble kjent med de andre folka, da spilte vi alltid fotball, på en gressplen, som lå ved siden av de 60/70-talls blokkene, som var på andre sida av sykehuset, et par hundre meter, fra der vi bodde.
Ellers, hvis vi var mange, så var det også asfaltbane der, ved parkeringsplassen, til de blokkene.
Så sånn var det.
Der lekte vi også i kjelleren, til de blokkene.
Vi lekte cowboy og indianer, og politi og røver, i kjelleren der.
Selv om vel ingen av oss bodde i de blokkene, tror jeg.
Det var jeg og søstra mi, Frode vel, og Tin-Tin vel., og kanskje Jarle, broren til Sølvi, osv.
Noe sånt.
Mer da.
Jo, det beste ved den hagen, det var det største morelltreet.
Det hadde visst blitt truffet av lynet, sa folk.
Så det lå i noen meter, nede på bakken.
Og så vokste det oppover da.
Og det var de søteste morellene, som jeg noen gang har smakt vel.
Nesten bedre og søtere, vil jeg si, enn de man kan kjøpe i butikken om sommeren, som er fra sydligere strøk.
Så jeg og søstra mi, vi kunne sitte oppe i det treet, eller stå under det, i timer, den sommeren 1978, og spise moreller da.
Jeg bygde en slags hytte der oppe og, eller et platå der, (for det ville vel stefaren vår, Arne Thormod), som man kunne sitte på da, eller ligge på, og lese blader f.eks., om sommeren.
(Blader som jeg en sjelden gang fikk av Fru Landhjem, i kolonialen, noen hus nærmere sentrum, i Jegersborrgate.
For hu passa på katta vår, og tok den inn kjellerdøra, til kolonialen, og ga katta vår mat, på pauserommet, for hu var sånn kattedame, hu fru Landhjem da.
Så jeg var ofte innom i butikken og prata med Fru Landhjem, og bare sa hei osv., og vi prata om katta osv. da., og jeg gikk noen ganger på posten, for fru Landhjem, og henta reklameplakater osv. da).
Og en gang fikk jeg en fotball-tegneserie pocket-bok, (Roger som spilte for the Rovers, eller noe?), av fru Landhjem, og da lå jeg oppi den hytta, i morelltreet da, og leste den boka.
Selv om jeg fikk skaugmann en gang, eller hva det heter, av å ligge oppi det treet.
Og da måtte mora mi ta ut det dyret med pinsett da.
Så sånn var det.
Jeg blødde også mye neseblod, da jeg bodde der i Jegersborggate, og noen ganger gikk det en halvtime kanskje, før det stoppa.
Det hjalp å ta nesa under kaldt vann, var det vel faren min som sa, en gang han var på besøk, eller noe).
Og de morellene hadde vi nok godt av.
Jeg husker det som mye artigere i Jegersborggate, enn i Mellomhagen, i hvertfall.
Det var kanskje fordi jeg fikk ny sykkel også.
Og det var masse butikker i Larvik sentrum da, og greiere kamerater vel osv.
Også slapp jeg de tre naboguttene, fra Mellomhagen, som var uvennene mine der, (hvorav to av de var eldre enn meg, så det var ikke så enkelt å ha de gutta der boende så nærme, må jeg innrømme).
Og søstra mi virka vel også som å trives i Jegersborggate.
Ihvertfall de første månedene husker jeg at det var veldig fint å bo der.
Selv om det kanskje kan ha vært noe plott, for at vi skulle bli kjørt over i trafikken, eller noe.
For noe skjedde da jeg fikk sykkel, i Mellomhagen.
Jeg var ikke på grillfest der, sommeren 1976, kan det vel ha vært.
Men jeg lærte meg å sykle.
Grillfesten var hos familien med de tre rampeguttene, i Mellomhagen.
Og jeg husker at stefaren min, Arne Thomassen, ble snakket til, av faren dems, når jeg skulle sykle inn på veien til huset vårt.
Jeg mista konsentrasjonen litt, av at det grillselskapet, kanskje så på meg da.
Så jeg kræsja og fikk vondt der det gjorde mest vondt.
Men jeg holdt maska da, for jeg regna med at de kanskje så på meg.
Og faren til de rampeguttene, hadde observert meg da.
For jeg husker at jeg hørte, at han prata med stefaren min, om det her.
Og da var det tilbake på Albert Bøe, et varemagasin i Larvik.
Og da måtte jeg ha damesykkel med støttehjul.
Det holdt ikke med bare støttehjul.
Neida.
Så da bytta han stefaren min, inn den nesten nye sykkelen min, i en nesten lik damesykkel, med støttehjul da.
Enda jeg egentlig kunne sykle da, jeg var bare litt ukonsentrert, siden de satt hos den rampegutt-familien, og hadde grillfest da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Og den Apache-sykkelen, fra morfaren min, den var annonsert, en tid på forhånd, fra mora mi, så det er mulig at det var noe ‘plottings’ ute og gikk.
Hvem vet.
Jeg fikk forresten mer ting nesten, av morfaren min, enn av stefaren min.
Jeg fikk også fotball, av morfaren min, mens jeg bodde i Mellomhagen, og en gang, så fikk jeg også en tinnsoldat, til bursdagen, som han vel hadde kjøpt i London da.
Og som mora mi syntes var så fin, men jeg skjønte vel ikke helt poenget, med en gammeldags tinnsoldat.
Hvordan lekte man med en tinnfigur?
Jeg tror aldri jeg fant ut det, og jeg vet ikke hvor den tinnsoldaten ble av.
Men artig var den vel å se på ihvertfall.
Den var laget på en forseggjort måte, mener jeg å huske, ihvertfall, selv om jeg ikke visste hvordan jeg skulle leke med en tinnsoldat, akkurat.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
PS 7.
Så jeg klarte altså å kjøre på guttesykkel, en ganske ny sykkel som jeg fikk, sommeren 1976 vel.
Men stefaren min, Arne Thomassen, og naboen, de var ondskapsfulle, og skulle ydmyke meg vel, så da måtte jeg kjøre på jentesykkel, med støttehjul da.
Enda jeg klarte å sykle, men bare var litt uheldig, med en sving, (for jeg hadde ikke helt dreisen på svingene).
Jeg var flink til å sykle fram og tilbake i Mellomhagen, men jeg bomma på en sving da.
Når jeg var sliten etter å ha sykla litt for lenge vel.
For jeg ville ikke være på grillselskapet hos de rakkerungene.
Og hvis jeg hadde gått hjem, så måtte jeg gå forbi grillselskapet da og.
For den naboen, de hadde fri utsikt, til vår eiendom, og Mellomhagen da.
Fra der de satt og hadde grillfest.
Så naboen fikk stefaren min til å bytte sykkelen min i jentesykkel da, med støttehjul, enda jeg protesterte, og ville ha den sykkelen jeg hadde.
Så her var han stefaren min, Arne Thormod Thomassen, slem, vil jeg si.
Så sånn var det.
PS 8.
Under Melodi Grand Prix-finalen, i 1979, så var jeg og mora mi og Arne Thormod i stua da.
Så klagde mora mi da, og hu kommenterte Grand Prix da, til oss andre i stua, at hu syntes ikke at en religiøs sang, (som Israels vinnersang ‘halleljuah’ vel var da), hadde noe å gjøre, i en konkurranse som Melodi Grand Prix.
Men det var visst ikke stefaren min enig i, mener jeg å huske, han syntes vel den var fin, og fortjente og vinne osv, mener jeg å huske.
Så sånn var det.
PS 9.
I 1980, så var Norge med, med Samiid Ædnan:
(Da jeg var i varetektsfengsel, i noen timer, her i Liverpool, ifjor, var det vel, for å ha ødelagt et krigsmonument utenfor the Cunard Building, (hvor jeg ble mye plaga på jobb), så nynna jeg på Samiid Ædnan, og jeg ville ikke spise noe, i den cella, så da slapp jeg ut ganske fort, siden jeg ikke spiste og kanskje de trodde jeg var samisk, eller noe, noe slags naturfolk, som de ikke kunne sperre inne, så da slapp jeg ut ganske fort da. Kanskje det var derfor jeg slapp ut så raskt. Hvem vet.)
Johnny Logan vant det året, med ‘What’s another year’, (for de som leser johncons-MIRROR, så synes jeg at vi kan skimte illuminati(?)-tegnet solstrålene her):
Det året, så tror jeg at jeg var på Bergeråsen, eller Sand, på Berger.
Enten i leiligheten til faren min, i Hellinga, på Bergeråsen, eller hos besteforeldrene mine på Sand, siden jeg flytta til faren min, høsten 1979.
Så sånn var nok det.
PS 10.
Så det var nok våren 1981, som mora mi var så fæl da.
Det året Bucks Fizz vant vel, og Norge var med, med Finn Kalvik, og ‘Aldri i Livet’ da, som jeg har skrevet om på bloggen før.
Her er Bucks Fizz da:
Dette var vel også mora mi sin favoritt.
Mora mi var glad i nesten alt som var engelsk.
Appelsinmarmelade, appelsinjuice, engelsk konfekt, te, osv., osv.
Det var fordi at mora mi hadde vært au-pair i England da, regner jeg med at var grunnen til det her.
Så sånn var nok det.
Mer da.
Jo, mora mi var så fæl, fordi jeg og mora mi og stefaren min da, vi var i den samme stua i Jegersborggate, som to år tidligere da, i 1979.
(De hadde bodd en stund i Stenseth Terrasse, i Drammen, jeg husker jeg var der, julen 1980.
Men våren 1981, så var de tilbake i Jegersborggate igjen da, virker det som.
Hvis ikke blander.
For jeg var hos kameraten min, Frode Kølner, i Larvik, 17. mai, 1981.
Og da tror jeg mora mi og dem bodde i Drammen.
Hvis ikke de bodde like nedi der da, i Jegersborggate.
Hm.)
Under Melodi Grand Prix, 1982, da satt jeg nede hos Haldis, dama til faren min.
Enda vi ikke gikk så bra overens.
Haldis var stor fan av Nicole, fra Tyskland, som vant det året:
Haldis sang i kor, under ledelse av musikklærer Blix, fra Svelvik, (som vi hadde i musikktimene i 7. klasse, på Svelvik Ungdomsskole), så hun var stor fan av sang da.
PS 11.
Det kan ha vært våren 1983, at jeg satt hos Haldis og så på Melodi Grand Prix.
(Siden søstra mi flytta til faren min og Haldis, på den her tida, da mora mi bodde på Tagtvedt, som de kanskje flytta til, sommeren 1982.
Noe sånt).
Jeg mener at jeg så den sangen her, Carola – Främling, nede hos Haldis:
Og da kan hun Nicola ha vært med som pauseunderholdning, siden hun vant året før.
Og da bodde nok mora mi og dem, i Drammen, våren 1981.
Også var det våren 1982, som jeg og mora mi, og den gamle stefaren min, Arne Thomassen, satt i den samme stua, i Jegersborggate, som i 1979, altså tre år før, da mora var ganske normal vel, og sa at hu ikke likte religiøse sanger (‘Halleljuah’), i Grand Prix.
Men, i 1982, så var hun langt fra normal.
Jeg satt i den grønne lenestolen, mens mora mi og Arne Thormod, satt i sofaen da.
Så satt mora mi seg plutselig oppå fanget mitt, det året jeg fylte 12 år da, og vrikka på rompa, mens hu satt på fanget mitt, som for å egge meg og gjøre meg kåt da.
Så hu var jo helt sinnsyk.
Og jeg kunne jo ikke gjøre noe, for jeg var ganske tynn, som gutt, så jeg fikk ikke flytta henne.
Men Arne Thormod ba henne holde opp da, men hu hørte ikke, hu var helt sånn at hu smilte og hadde det artig da.
Så sånn var det.
Så mora mi var gæern og Arne Thormod, den tidligere stefaren min, den tida jeg bodde i Larvik, var slem, vil jeg si, som jeg mener å ha vist, i den her bloggposten nå da.
Så det var ikke sånn at jeg var særlig knytta til mora mi og Arne Thormod.
PS 12.
Og da Bobbysocks vant Grand Prix for Norge, det var vel i 1985.
Da var vi hos mora vår, i Larvik, på Tagtvedt, jeg og søstra mi og halvbroren min.
Men da bodde jeg i Leirfaret på Bergeråsen, søstra mi bodde i Havnehagen, og Axel, han så jeg nesten aldri etter 1983, når han flytta til faren sin, men han bodde da hos faren sin i Oslo eller Drammen.
De bodde på Bragernes, i åsen bak Bragernes Kirke, Arne Thormod og Mette Holter og Axel, under 80-tallet, før de flytta til Oslo.
Men jeg hadde ikke møtt Mette Holter da, og ble ikke invitert, til å besøke de, i Drammen, enda de bodde da kun tre-fire mil fra oss, og faren min og Haldis hadde vannsengbutikk, i Drammen, så vi var i Drammen hele tida, både jeg og søstra mi, og faren min og Haldis og Christell.
Så sånn var det.
Men jeg tror mora mi likte å ha oss på besøk, når det var Grand Prix.
Siden jeg nå husker at jeg var hos mora mi, i Larvik, (selv om jeg bodde hos faren min på Berger), ihvertfall under Grand Prix, i 1982 og i 1985.
Så kanskje mora mi huska det, at vi så Grand Prix, den lørdagen, i Mellomhagen, i 1977, og at hu derfor likte å ha meg på besøk, fra faren min, når det var Grand Prix?
Eller kanskje det bare var tilfeldig.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg kom på.
Her er Bobbysocks da, (jeg får vel ta med de og, selv om jeg synes at de bare ser litt dumme ut nå):
PS 13.
I 1984, så vant Sverige, med Herreys.
Men både Bobbysocks og Herreys, det blir litt mye dessverre.
Så jeg tror at jeg bare hopper over 1984.
Så sånn er nok det dessverre.
Selv om kanskje George Orwell, ikke hadde likt det.
Dårlig humor.
Jeg er litt trøtt her.
Vi får se.
PS 14.
Ok, vi får ta med Herreys og da.
(Så ikke George Orwell blir sur).
De her var vel nesten mer amerikanske, enn svenske, var de ikke det da?:
http://johncons-musikk.blogspot.com/2009/09/johncons-musikk-har-na-sensasjonelt-nok.html
-
Margrethe Augestad fra Arvato, Gulskogen og Rimi, dro meg med på en fest her i byen, hvor ei Abba Agneta imitator-dame, Ellinor Liljeblad, sang denne
PS.
Cornelius Wreesjwik er også favoritt-artisten til broren min Axel, sa han en gang.
Hvis det var sant da.
For det var også David Bowie.
Så Axel hadde variert smak.
Så sånn er det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er en annen versjon av denne sangen, (som visstnok er en kjent, svensk sang. Jeg kan ikke si at jeg hadde hørt den før jeg hørte hun Agneta-dama spilte den, men hun sang og spilte den fint, det skal hun ha, selv om det virka kanskje litt ‘sermonielt’?):
PS 3.
Hvis jeg skulle gjette da, så er vel kanskje broren min Axel, og hu Margrethe Augestad, fra Gulskogen i Drammen og de her tre Liljeblad-søsterne, fra Sverige, Charlotte, Ellinor og Elisabeth vel.
Hvis jeg skulle gjette, så er vel kanskje de i noe albansk mafia, eller noe.
Også når Axel da sier at jeg må brenne noen cd-er med Cornelius Wreswik, så mener han at jeg er pedofil, siden han synger om en Fredrik Åkare som kyssa med en 16 år gammel jente.
Også med Bowie, så mener han at jeg er homo eller femi da, siden Bowie brukte sminke og så ut nesten som ei dame, på 70-tallet.
Dette er nok sånne ‘mafia-koder’ da, hvis jeg skal gjette.
Noe sånt.
Så her er det den albanske mafiaen, eller en annen mafia, som de her er i, vil jeg nok gjette på.
Så sånn er nok det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 4.
For det som var plottet på den her festen da.
Det var å få meg til å bli skikkelig full.
De startet allerede i bofelleskapet i Walton, Melissa og Steven og sjekket at jeg drakk.
(Hvis de var med på det da).
Så passa hun Augestad, på at jeg kjøpte øl.
Også bestilte de mer øl, som de fikk levert til leiligheten.
Og jeg satt der hele kvelden da, og utover natta, og prata mest med hu Ellinor, men jeg kjente også ei som het Malin der, og vel hu Charlotte da.
Hu lillesøstra, Elisabeth, skulle ta bordet så nærme osv., mens jeg prata med hu Ellinor.
Så det var veldig merkelig egentlig.
Hu Elisabeth, skulle liksom sitte oppå vårs nesten, mens vi prata.
Så etterhvert så dukka det opp en bøling med engelske folk der da.
Og plottet var nok den porten, da jeg skulle gå hjem.
For da slapp de meg ikke ordentlig ut, så jeg måtte hoppe over et sånt gjerde, med en rulle på, for å klatrere, til å miste balansen.
For de kan være litt inhumane her i Storbritannia, når det gjelder å bygge gjerder.
Så den rulla var nesten laget sånn, at man skulle miste balansen, og spidde sine mest private eiendeler, på noen sånne ståltagger, som stakk opp fra gjerdet.
Så det her var en felle for å gjøre meg til tante, vil jeg si.
En kar stod også og så på, at jeg klatra, på utsida av gjerdet.
Så her mener jeg at nok hu Margrethe Augestad og de Liljeblad-søsterne, blant annet, hadde noe plott for å gjøre meg til tante, vil jeg si.
Det var også en jente som het Hege, tror jeg, fra Gulskogen, som var venninna til hun Augestad der.
Ei høy ei med brunt hår vel.
Men hun ble taus, når jeg nevnte at stesønnen til faren min, det vil si Jan Snoghøj, bodde i Rødgata på Gulskogen.
Så sånn var det med disse ‘plottistene’, sånn det virker for meg.
Så sånn var det.
PS 5.
Her er en versjon til av den sangen:
PS 6.
Omtrent sånn her så favoritt-albumet til Axel ut, da han bodde sammen med han danske Peter, i en leilighet på Majorstua, rundt 1999 vel, (for Axel la fram den CD-en på salongbordet, når jeg var der og vi skulle på byen da):
Men jeg mener at det Bowie-albumet til Axel, hadde Ziggy Stardust-sangen på.
Men det var litt rart, for jeg satt på Ziggy Stardust, (mens Axel var ute på kjøkkenet), men da digga ikke Axel i det hele tatt, han bare sukka, når kom tilbake til stua, og jeg sa at Ziggy Stardust var en kul sang.
Så det her var nok noe sånn mafia-‘mobbings’, fra Axel, for han mente at jeg så like femi ut som han Bowie gjorde da, på album-coveret.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Sånn er det med familie, man kan ikke velge de.
Men men.
PS 7.
Her er favorittsangen, eller ‘favorittsangen’, til Axel:
PS 8.
Og siden jeg klarte å klatre over det gjerdet i fylla, uten å spidde balla og det som var, så fant dem i den albanske mafiaen, eller hva det var, at jeg ikke var så gammel alikevel da.
Så var det kanskje sånn at dem sendte over hu Emelie Wallin da, fra Sverige, som kunne være som hun Cecilia Lind, i den sangen da.
Selv om hun sikkert var et par år eldre enn 17, ihvertfall.
Men da ble hun nok snappet opp av den lokale moben, eller noe.
For jeg så hu ble angrepet av en svær og kraftig kar, pluss at hu fra Bergen, hva het hu da, Vivian Steinsland, fulgte med på henne.
Kanskje de folka også var i den albanske mafiaen?
Hva vet jeg.
Så hun var nok noe sånn albansk mafiahore, hun Emelie Wallin, selv om faren var purk, sa hun ihvertfall, og også mora.
(Selv om det kanskje skjedde noe med mora, mens hu jobba på Arvato, for seinere så sa hu bare at faren var purk).
Hva vet jeg.
Men det viser vel hvor god kontroll de har i Sverige, når de bruker de peneste svenske damene som horer, enda foreldrene er i politiet osv.
Så sånn er nok det, hvis jeg skulle gjette.
For hun hadde også veldig bra albansk uttale, hun Emelie Wallin.
Hvis jeg spurte henne om hvem hennes favorittspiller, på det svenske landslaget var, siden det var fotball-VM, i 2006, så svarte hun ‘Zlatan’, på omtrent perfekt albansk, vil jeg gjette.
Hun sa ikke ‘Ibrahimovich’, hun sa ‘Zlatan’ da, men det er kanskje vanlig i Sverige.
Hva vet jeg.
PS 8.
Så har hun Emelie Wallin kommet seg unna da, og havnet opp hos noe lokal mob, eller noe.
Også har politiet snappet opp, at ‘Cecilia Lind’, som den albanske mafiaen, bruker som kodenavn, på Emelie Wallin, har kommet seg unna.
Også er det derfor politiet har kalt meg ‘Miss Erik Ribsskog’.
For de tror at Cecilia Lind er kodenavnet på meg.
Og at det er jeg som har kommet meg unna, som aldri har hatt noe med noe ‘mafian’ å gjøre.
Men jeg blir fortsatt jaktet på av den albanske mafiaen, mistenker jeg, for jeg ser at det er noen albanere som følger med meg på treningsstudioet jeg går osv.
Det glimter i øya dems, når jeg løfter i benken, og han som det glimta i øya til, stakk hånda si nedi shortsen i dampbadet.
Og han karen så albansk ut, så de kara tror jeg må ha vært noe albansk mafia, muligens.
Og det er derfor politiet nekter å gi meg rettighetene mine.
Og det er også derfor at politiet skvatt til, når de så meg gå med en svart genser, over en tennisskjorte, for et eller to år siden.
For da syntes de vel at jeg så for maskulin ut, til å bli kalt ‘Cecilia Lind’.
Jeg skal se om jeg finner den bloggposten, fra da tre politifolk skvatt til da de så meg.
Det skal jeg se om jeg klarer.
Vi får se.
PS 9.
Her kan man se det, at i januar 2008, så så politiet her i Liverpool på meg, med ‘tormented faces’, altså med ansikter som så ut som de skvatt til og som så ut som om de ble torturert nesten.
Det var tre politifolk, to menn og en dame, i hovedgata, husker jeg.
Jeg lurte på om det var fordi jeg gikk med en sånn svart genser over en tennisskjorte, og så jakke over der igjen.
For da hadde jeg to krager på meg da, selv om vel ikke den kraga på jakka er helt sånn klassisk.
Så da syntes de ikke at jeg passet til å ha kodenavn ‘Cecilia Lind’ da, så da skvatt de til gitt.
Sånn er det å være ‘polititutt’ og gjøre for mye hokus-pokus, istedet for å bry seg om folks rettigheter og torturere og pine uskyldige folk i årevis.
Hipp hurra for Grunnloven og onkel politi!
Her er mer om dette:
https://johncons-blogg.net/2008/01/police.html
PS 10.
Det her har nok politiet gjort med vilje.
For han Sgt. Camel, som jeg hadde møte med, på St. Ann’s politistasjon, i januar 2007, var det vel.
Han likte nok ikke at jeg hadde blondt hår, når han så det, for da hadde jeg ikke nyvaska hår, og da er det lett å se at det er blondt.
(For han var sikkert illuminist, eller noe).
Så gikk han for å ringe, midt i møtet.
Så har han sikkert sagt til kollegaene eller sjefen sine, at ‘let’s just say he’s Cecilia Lind’, for å slippe å gi noe ære eller rettigheter til en med lyst hår da, etter at de kanskje hadde avslørt den her ‘mafian’ da.
Så sånn var nok det.
Så det er en urettferdig verden vi lever i, og de fittene i myndighetene i Norge, som ikke gir meg rettighetene mine, de gjør det ikke noe enklere de heller.
Vent til jeg får tak i dere, sier jeg.
Jeg hadde sånn halvveis venta sånn her dritt fra britene, men ikke fra myndighetene i Norge, mot sine egne statsborgere.
Men vi får se hva som skjer.
PS 11.
Politiet prøver nok å dekke over det, at en svensk politimanns datter, har jobbet for den albanske mafiaen.
Også skylder de på meg, og sier all mulig dritt om meg da.
Og torturerer meg, og får resten av verden til å torturere meg, i år etter år da.
Det er nok derfor at hun Emelie Wallin, begynte å grine, da jeg ringte henne.
Fordi hun har dårlig samvittighet, fordi hun jobba for noe ‘mafian’ og de prøver å dekke over dette, ved å legge skylden på meg da, fra politiet.
Så sånn er nok dette.
PS 12.
Også har politiet sikkert trodd at jeg var albansk mafia, siden de sendte hun Cecilia Lind/Emelie Wallin.
Og hun skjønte sikkert ikke hvorfor hun ble sendt.
Så har politiet, (illuminati-politiet, det vil sikkert si Vivian Steinsland & Co.), snappet henne, på Arvato, og brukt henne som noe hore, eller noe.
Og da, så har de trodd at jeg var albansk mafia, fordi broren min har hørt på løgner fra søstra mi, som er en kabalist/tysk orden/moderne heks, og er flink til å programmere Axel, (som nok er albansk mafia, eller lignende).
Og så har Axel syntes det har vært artig, å kødde med meg, også dreit han seg ut, så måtte de sende hun Emelie Wallin, pga. noe mafia-kodeks.
Og da trodde politiet at jeg var med i noe ‘mafian’, og har kødda med meg siden.
En uskyldig person har blitt terrorristert av de jævla fascistiske illuminati-politiet.
Og pressen spiller på lag.
Så sånn er nok det her.
For da sier politiet at jeg har samarbeida med kriminelle, til ambassaden i London og pressen, og derfor vil ikke ambassaden hjelpe meg, og derfor skriver ikke pressen.
Men det er bare tull, jeg har aldri hatt noe med noe ‘mafian’ e.l. å gjøre, jeg er en helt vanlig og lovlydig person, som bare passer min egen business, og derfor regner jeg også med, at jeg skal få mine grunnlovsfestede rettigheter, når jeg trenger de.
Men det har ikke skjedd her, og hvis politiet nekter meg mine grunnlovsfestede rettigheter, så er det landssvik, mener jeg.
Det er sikkert derfor de kaller meg ‘Miss’, og sånn, fordi de tror jeg samarbeider med noe ‘mafian’, og tror at jeg skal ta meg nær av sånne mafia-aktig æreskodekser da.
Mens jeg er en vanlig nordmann, som har vanlige norske verdier og ikke ønsker å ha noe personlig forhold til politiet, f.eks.
Så sånn er nok det, dessverre.
-
Det her var en sang jeg digga mye, etter at jeg flytta til faren min, i 1979. For jeg var med i en plateklubb, så jeg fikk nye LP-er hver måned
PS.
Jeg har skrevet om det, at da jeg bodde hos mora mi, i Larvik, fram til 1979, så fikk jeg nesten aldri noen ting, for mora vår og stefaren vår, Arne Thomassen, hadde for det meste dårlig råd da.
Men, da jeg flytta til faren min, i 1979, da fikk jeg nesten alt jeg pekte på.
Ihvertfall ti ganger så mange ting, som jeg hadde fått av mora mi og Arne Thomassen da.
Så jeg var ganske bortskjemt, på det værste, vil jeg si.
Men jeg måtte jo bo aleine og da, så det var vel for at jeg ikke skulle bli for misfornøyd da kanskje.
Noe sånt.
Det var ihvertfall som natt og dag, på den måten der, at jeg fikk utrolig mye mer penger og ting, da jeg bodde hos faren min, enn da jeg bodde hos moren min.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Mora mi var faktisk på besøk en gang, husker jeg, på Sand, hos foreldra til faren min, Ågot og Øivind.
Og jeg tror at søstra mi var med og.
Og da var jeg veldig opptatt av sånne vervepremier og sånn da.
Og da ble mora mi med i den plateklubben.
Så fikk jeg sånn vervepremie da.
Men jeg tror jeg tok en ganske døv sånn kategori, på hvordan musikk de fikk.
Så jeg tror ikke søstra mi syntes det var så artig.
Og mora mi hadde vel egentlig dårlig råd også.
Så jeg vet ikke om dem egentlig hadde råd til å være med i den plateklubben.
Det var vel når de bodde på Tagtvedt, det her, tror jeg.
Etter at Arne Thomassen hadde flytta til Oslo, fast vel.
Men mens Axel og Pia vel fortsatt bodde, hos mora mi på Tagtvedt.
Men jeg husker fra da jeg var der på besøk, kanskje et år seinere da.
Så var mora mi fortsatt med i den musikklubben da.
Selv om hun vel hadde dårlig råd.
Så det er mulig at mora mi bare var veldig stressa og ikke var slem.
Det er ikke så lett å si, gitt.
Jeg får prøve å tenke mer på det her.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Det er mye rart på Piratebay. Jeg lasta til og med ned et album med vuggesanger nå, for jeg kjente igjen de mora vår pleide å synge
Her er den vuggesangen, som mora vår pleide å synge, til meg og søstra mi, da vi bodde i Storgata på Østre Halsen, i 1973 og 74 vel:
(Jeg tar jo med om alt mulig, så da tar jeg med om det og).
Var mora vår som en trollmor?
Hm.
Var det dette hun prøvde å fortelle oss.
Hvem vet.
Vi får se.
Vi måtte alltid legge oss veldig tidlig, husker jeg, jeg og søstra mi, hele tida jeg bodde hos mora mi, (fram til jeg var ni år), så måtte vi alltid gå å legge oss, seinest klokka 20, vil jeg si.
Så det var veldig kjedelig, for vi var sjelden trøtte, så tidlig.
Men mora vår likte oss nok ikke så bra, så hun ville vel ha oss ut av veien da.
Så sånn var nok det.
Hun var veldig streng, ihvertfall.
Og stefaren vår, Arne Thormod Thomassen, han var også like streng.
Så sånn var det.
Begge var ganske kalde og tøffe og strenge, vil jeg si.
Så det var ikke akkurat så artig å vokse opp der.
Og hver søndag omtrent, så var det ut til Nevlunghavn, og besøke bestefar Johannes og bestemor Ingeborg.
Noe som var som tortur, for vi ble overvåket og klaget på, så mye ved matbordet.
En søndagsmiddag tok gjerne en og en halv time vel.
Og vi måtte spørre veldig pent, ‘kan jeg få gå fra bordet’.
Og det var kun hvis vi hadde spist opp all maten, og ikke hadde sagt en lyd, eller rørt oss, under måltidet.
Noe sånt.
Men men.
Så det var som å være på kostskole eller i militæret da.
Så jeg og søstra mi, vi ble kvalme av å se på de andre barna, i barnehagen, for de spiste så stygt, reagerte vi på, siden vi var blitt utsatt for sånn jerndisiplin-opplegg da, ved søndagsmiddagene.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Men da mora vår fikk Axel, i 1978, så måtte jeg og søstra mi gjøre ærend, og bytte på å vugge Axel da, når han var et år osv., og lå i vugga si.
(Han pleide å grine på lørdagskveldene, når det var en serie, som alle syntes var artig, som het ‘I Ville Vesten’, som var på NRK da.
Og da hang det et speil, i stua, som vi kunne se, fra rommet til Arne og mora vår og Axel da.
Så kunne vi se ‘I Ville Vesten’ speilvendt da, på lørdagskveldene.
For mora vår eller Arne Thormod, de ville ikke vugge Axel.
(De satt alltid å røyka, og de lufta ikke, så stua var full av røyk, som svei i øya, for oss unga da, husker jeg nå, når jeg tenker tilbake til hvordan det var, i huset der, som jeg ikke synes er så artig å tenke tilbake på, for mora vår var så lunefull og spesiell da, og streng og litt slem på toppen av det, og vi var også ganske fattige i perioder, sånn at vi fikk lungemos til middag ofte, eller hva det var, og fikk bare vann å drikke. Så det var mye tull, så jeg drømte ofte om å flytte til faren min og dem da. Så sånn var det).
Neida, jeg og søstra mi måtte gjøre det.
Men teksten ble speilvendt da, så den var litt vrien å lese, men etterhvert så hadde vi sitti der så lenge, så jeg lærte å lese speilvendt og, noen ganger).
Jeg ble også sendt hele Larvik rundt, for å kjøpe mat og bleier og alt mulig, for mora mi og til Axel da, siden mora mi måtte være hjemme og passe på Axel, de første månedene, og Arne Thormod jobba i Oslo.
Så sånn var det.
På den tida, så sa mora vår, at vi måtte synge den her vuggesangen, for Axel, som alltid eller ofte grein da, så det var kanskje noe som feilte han:
Det er mulig.
Hvem vet.
Bare noe jeg kom på.
Så Axel var kanskje litt svensk da, etter faren sin, som jeg husker at også søstra mi og mora mi pleide å nevne, at Arne Thormod hadde svensk familie, på 70-tallet.
Hvem vet.
PS 2.
Så det var traumatiserende, vil jeg si, å vokse opp hos mora vår, og Arne Thormod, i Larvik, for mora vår var så gal og sprø, og begge var veldig strenge da, så det var ikke så artig, å bo der, så når jeg var der i helgene, etter at jeg flytta til Berger, så var jeg nesten aldri hjemme der.
Untatt på lørdagskveldene, så var det krangling foran TV-en da.
Men da var det bare en helg, så det var lett overstått.
Mens når man bodde der, og dette foregikk over år, så ble det ikke så artig da.
Selv om det varierte i perioder da.
Og vi reagerte ved å kaste den værste maten som mora vår lagde, osv.
Og heller dra å besøke kamerater, enn å være hjemme.
Så sånn var det.
PS 3.
Og jeg skrev jo det, ovenfor her, at etter at lillebroren vår, Axel, ble født, (det året jeg fylte åtte år), så ble jeg sendt, alene, i mange butikker i Larvik, for å kjøpe ting til mora mi, siden hu måtte være hjemme å passe på Axel, og faren til Axel, (meg og søstra mi sin stefar), han bodde i Oslo, på Ulvøya, hvor han leide en hybel eller leilighet, hos ei dame, som han etterhvert skyldte på leia hos, tror jeg, så mora vår måtte hente de tinga, tror jeg det var, klærna til Arne Thormod osv., for han skyldte på leia, når han hadde flytta tilbake til Larvik.
Noe sånt.
Mer da.
Jo, da fikk jeg handlelapper av mora mi, og så regna mora mi nøyaktig ut, så og si, hvor mye alt skulle koste da.
Jeg hadde en lidenskap i livet, da jeg bodde i Larvik.
Eller jeg hadde vel to, fotball og kronespill.
Så jeg spilte alltid en krone, på kronespillet, til Thorfinns-supermarkedet, når jeg måtte gå disse ærendene.
Men jeg visste at mora mi hadde dårlig råd.
Så hvis jeg vant tre kroner da, så la jeg de tilbake, sammen med pengene til mora mi.
For det var for spenningens skyld, tror jeg, at jeg spilte kronespill.
Så sånn var det.
Det var ikke sånn at jeg spilte opp alle pengene da.
Jeg spilte bare en krone, for å prøve.
Og da hadde jeg regnet ut, at jeg hadde råd til det, at det ville bli minst en krone til overs, etter handlerunden, den dagen.
Så sånn var det.
Jeg ble sendt til å handle, i butikker, som Thorfinns Supermarked da, som lå ved postkontoret og apoteket og sånn, med adresse Jegersborggate vel, men den butikken lå litt nedafor Jegersborggate.
Det lå i samme bygget som postkontoret, men det bygget var nesten et kvartal, eller hva man skal si, så butikken lå nedafor Jegersborggate, selv om kanskje bygget hadde adresse Jegersborggate.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, og jeg måtte også gå til varemagasin, som Albert Bøe, (faren til Annette Bøe), og Domus.
En gang jeg var på Domus, som var siste butikk, i handlerunden.
Da ble jeg angrepet av to unger, som var et år eldre enn meg vel.
Det var Laila og ‘Tin-Tin’, to unger som jeg visste hvem var, for de bodde oppe ved sykehuset der, hvor kameratene til meg og søstra mi også bodde.
Og da måtte jeg rømme inn i heisen, for jeg hadde masse bæreposer, med ting til Axel og sånn, som hadde stått på lappen til mora mi.
Og da gjemte jeg meg, på taket til Domus-bygget, hvor det var parkeringsplass.
Så så jeg at hu Laila hadde løpt opp trappa da, og stakk huet ut, for å se om jeg var på taket der.
Men hu kunne ikke se meg, for jeg stod gjemt bak en bil på parkeringsplassen, eller noe.
Men hun Laila, det var samme Laila, som jeg har skrevet om på bloggen før.
Og søstra mi, hu ble også med meg på en sånn handlerunde en gang.
Og hu kan godt ha blitt misunnelig, på meg, siden jeg spilte på kronespillet.
Så at søstra mi kan ha fått Laila og Tin-Tin til å angripe meg, det året jeg fylte åtte år og søstra mi fylte syv år?
Ikke vet jeg, men Laila og Tin-Tin, det var to folk, som jeg holdt meg unna.
De var litt som bøller, og en kamerat av meg, Frode Kølner, og mulig også Jarle, broren til Sølvi i klassen.
Jeg tror de advarte meg, mot Laila og Tin-Tin.
Men de første månedene i Larvik, så hang jeg og søstra mi sammen som erteris omtrent, da vi var nye i byen, og fikk kamerater osv.
Men jeg gikk jo på skole dette skoleåret, mens søstra mi, hu dumpa med en gang et år, så hu hadde et friår.
Så da hadde vi ikke samme venner og sånn da, så etterhvert så var søstra mi for seg.
Så hu kan godt ha blitt kjent med hu Laila, mens jeg var på besøk hos mine kamerater, f.eks.
Eller Tin-Tin(?)
Men som jeg har skrevet om på bloggen før, så var det sånn, da jeg besøkte mora mi, etter å ha flytta til faren min.
Så med en gang mora mi gikk ut, en lørdag, så kom hu Laila, (som var litt som ei slugge, selv om hu bare var 10-11 år da), til huset vårt, i Jegersborggate.
Og da slapp søstra mi henne inn, som om dette var et avtalt plott.
Og så holdt hu svære og kraftige bølle-jenta Laila, hu holdt meg nede, på senga til mora mi og Arne Thormod, som var i rommet ved siden av stua.
Så begynte hu Laila å kile meg, på veldig private steder da.
Jeg fikk ikke kommet meg unna, for hu var så bøllete og sterk.
Så hu skremte meg også, sånn at jeg ble litt paralysert, og søstra mi, var også med på det her, jeg så blikket hennes, og så forsvant søstra mi, eller holdt vakt da.
For jeg hadde da ikke noen måte å komme unna hun Laila, for når hu svære Laila, var i stua, så var jeg fanga på det soverommet da, mer eller mindre.
Men jeg reiv av henne håret, for jeg sa at hu skulle slutte, å kile meg på tissen da.
Men hu slutta ikke, hu var helt besatt av den her kilinga da.
Så da reiv jeg av henne, en god knytteneve med hår.
Og det tok tid å rive ut alt det håret, for det satt ganske hardt fast.
Men hu dreiv også å kilte lenge da.
Også begynte hu å prate om at lillebroren hennes, han klarte å få ståtiss han.
Så ville hun at jeg skulle få det.
Men da sa jeg, at da måtte hun vise meg hvordan hun så ut med buksa nede først.
For jeg synes det her var litt urettferdig, at bare jeg skulle ha av meg buksa, og ikke hu tøffe jenta.
Men det ville ikke hu bøllejenta.
Så da syntes jeg det her ble så dumt, så da våkna jeg skikkelig.
For det her hadde skjedd så fort, så det var tydelig planlagt, så jeg rakk ikke å tenke så mye.
Men da jeg skjønte, at det var bare jeg som skulle være naken, da ble jeg skikkelig forbanna, for det syntes jeg var urettferdig.
Så da turte ikke hu Laila å si noe mer.
Og hu var litt molefunken, siden en firedel av håret hennes, eller noe, var revet av.
Så da gikk hu ut til søstra mi, og så dro de, eller jeg, ut da.
Så her er det en link mellom søstra mi, og hu fæle bøllejenta Laila, fra Larvik sentrum.
Og også Tin-Tin muligens.
Tin-Tin, han husker jeg ikke hva heter, men han hadde lyst hår, og bodde en gate nærmere Jegersborggate, fra Trygves gate, (hvor en kamerat av meg som het Frode bodde), husker jeg.
Tin-Tin han hadde ei søster, som seinere ble vokalist, tror jeg det var, i Larvik/Stavern-gruppa the Girls.
Men det var seinere på 80-tallet, kanskje i 1981 eller 82, eller noe.
Hvem vet.
Men siden de ungene angrep meg på Domus.
Domus var jo forbrukersamvirket.
Og det er jo litt sånn kommunist-aktig kanskje.
Det blir som samvirkelaget da.
Det er noe sånn arbeidergreier, mener jeg.
Hvor folk måtte skrive navnet sitt, i ei bok, i informasjonen, for å få penger for pantelappen sin, husker jeg.
Så sånn var det.
Så om de ungene var i noe arbeider-‘mob’?
Noe kommunist-‘mob’?
Var det derfor at kameratene mine advarte meg mot dem?
Så er spørsmålet, havna søstra mi, i noe kommunist-‘mob’, i Larvik, det året hu ‘dumpa’, fra første klasse.
Eller slapp å gå første klasse, og var mye aleine hjemme da, sammen med mora mi og Axel da.
Det var skoleåret 1978/79, altså noen måneder etter vi flytta dit.
Jeg gikk førsteklasse på Østre Halsen skole, noen kilometer fra Larvik sentrum.
Og vi flytta til Jegersborggate, i Larvik sentrum, i april eller mai, 1977.
Så da, så sa mora mi og dem, at jeg måtte gå resten av året på Østre Halsen skole, selv om vi bodde i Larvik sentrum.
Så jeg måtte ta buss alene, fra Larvik, til Østre Halsen da, som syvåring, enda jeg ikke var kjent i Larvik.
Så jeg kunne ha endt opp i Tjølling og sånn, hvis jeg ikke hadde fulgt med.
Og jeg stod mange timer tilsammen, og venta, etter skolen.
For jeg skulle ikke ta buss tilbake til Larvik.
Neida, da skulle mora mi og Arne Thormod hente meg.
Og de var ofte en time forsinka, og sånn, så da stod jeg rett opp og ned, utafor Østre Halsen skole, i Storgata der, i en halvtime, eller time, hver dag, etter skolen da, og venta på mora mi og Arne Thormod da.
Så sånn var det.
Så begynte jeg i andre klasse, på Torstrand skole, høsten etter.
Og da begynte søstra mi i første klasse, på samme skole.
Men, søstra mi, hu ble sendt hjem.
Også fikk hu ikke lov å begynne i første klasse, før året etter.
Fordi søstra mi er født, 25. desember 1971.
Så hu var jo i 1971-kullet.
Men hu måtte gå sammen med 1972-kullet, på skolen.
Fordi lærerinna, på Torstrand skole, syntes at søstra mi hadde godt av, å vente et år da, før hu begynte på skolen, høsten 1978.
Så da ble søstra mi gående å drive dank et år da.
For hu hadde slutta på barnehagen.
Og da var hu mye hos ei mye yngre jente, som pleide å være hos naboen vår.
Det var en nabo, som hadde brunt hus vel.
Det var et hus nærmere Torstrand, i Jegersborggate.
Det var det huset, hvor en fyllik pleide å dukke opp, og så trodde han at søstra hans bodde der enda.
Men hu hadde jo flytta.
Så de ble plaga av han fylliken da.
I det huset, så bodde det ei tenåringsjente, som jeg prata med en eller to ganger vel.
Og hu var tanta til venninna til søstra mi.
Men hu venninna var mye yngre enn søstra mi.
Så hu tanta ga meg og Pia tyggegummi, en gang vi var på besøk der.
For hu jenta, hu klarte ikke å huske, om hu hadde fem tyggegummier.
Men om hu hadde to eller tre, tyggegummier, i pakka, det huska hu, sa hu tanta da.
Så fikk jeg og søstra mi en tyggegummi hver.
Så søstra mi var nok mye sammen med hu yngre venninna det året, som bodde ovenfor huset til Tin-tin og dem der.
Ei med mørkt hår vel.
Men søstra mi hadde også ei venninne, som gikk i klassen min, som het Sølvi.
Så hu hadde også ei eldre venninne.
Så at søstra mi ikke kunne gå i første klasse, sammen med 1971-kullet, det syntes jeg var litt rart.
For søstra mi var jo vant med å være med meg, i begynnelsen i Larvik, og besøke kamerater.
Og da vi bodde på Østre Halsen, i Mellomhagen, så hadde jeg tre nabogutter, som jeg var uvenner med.
Men jeg hadde noen kamerater, som jeg kjente litt da, men ingen bestekamerater.
Men søstra mi hadde bestevenninner, husker jeg, blant annet ei med mørkt hår, som var eldre enn henne, tror jeg.
Så at søstra mi ikke kunne gå i første klasse, sammen med 1971-kullet, i skoleåret 1978/79, det syntes jeg kanskje var litt rart.
Så kanskje søstra mi ble indoktrinert i noe kommunist-‘mob’, det skoleåret istedet, mens jeg var på skolen, i 2. klasse?
Hvem vet.
Det ble ihvertfall plott der, med en gang, da søstra mi begynte i første klasse, året etter.
Da ville jo jeg holde et øye med henne, siden det gikk så dårlig med henne, året før, da jeg lot henne være ifred.
Og da, så var det et plott, med en gutt, i klassen hennes, som var med å leike sisten, som mista brillene sine.
Og da fikk jeg kjeft av mora da, som var fra Torstrand.
Søstra mi ble også venninne med ei klassen min, med mørkt hår, som var fra Torstrand, husker jeg hu sa ihvertfall, etter at jeg flytta til Berger.
Ei som jeg ikke husker hva heter, men som det var et eller annet med da, for jeg huska hvem hu var, etter at jeg hadde flytta til Berger, selv om jeg vel aldri hadde prata noe med henne, tror jeg, selv om hu gikk i klassen min.
Så sånn var det.
Så om søstra mi er i noe ‘kommunist-mafia’ da.
Hvem vet.
Vi får se.
Hm.