PS.
Min mor sendte meg til min far, da jeg var ni år gammel, (i 1979).
Jeg spiste middag, hos min fars foreldre, hver dag, etter skolen.
Etter at jeg hadde bodd der, i et par års tid, så fikk min farfar sitt første hjerneslag.
Og hans helse ble dårligere og dårligere, fram til han døde, sommeren 1983, var det vel.
Når min farfar begynte å bli gammel, så tok min far Arne og hans yngre bror Håkon, over driften, av Strømm Trevare.
Men deres yngre bror Runar, jobbet som tannlege, i Ås.
De drev med køyesenger, men det var ikke derfor Øivind startet verkstedet.
(Han hadde vel kanskje ikke noen bestemt forretningside.
Hva vet jeg).
De hadde drevet med hagemøbler og de lagde også noen ganger elementer, (som de kalte det), for Jensen Møbler.
Jeg var ikke involvert i driften, av Strømm Trevare.
Men jeg var liksom flue på veggen der, siden jeg spiste middag, hos min farmor, hver dag, etter skolen.
Og min farfar, og min far og onkel, brukte huset til min fars foreldre, som pauserom.
Så jeg vokste liksom opp, på pauserommet, til Strømm Trevare, som guttunge.
Men jeg var ikke involvert i driften eller ledelsen, av Strømm Trevare.
Jeg ble bare satt til enkle arbeidsoppgaver, som å pakke skruer, eller kjøre vedbiter, i en trillebår, fra Strømm Trevare og kaste de ned i kjelleren, i ‘Ågot-huset’, (som lå like ved)
Min far ville ikke at jeg skulle jobbe, på verkstedet.
Han syntes at det var for mye stress, å være selvstendig næringsdrivende.
Så han ville at jeg skulle få meg en jobb, med fast kontortid og høy begynnerlønn, inne i Oslo/Bærum.
Så jeg ble ikke opplært til å for eksempel bruke den store og dyre høvelmaskinen, som de kjøpte ny fra Sverige, på slutten av 70-tallet.
Og jeg fikk heller ikke opplæring i å bruke så mange av de andre maskinene der.
Jeg jobba mest med å pakke skruer, inne på kontoret.
Og Strømm Trevare var bygget i lettbetong, står det, i papirene, som jeg fikk, fra Riksarkivet.
(Og jeg husker at bygget var bygget, i et liksom porøst, og hvitmalt, materiale).
Og de leide bare tomta, for femti år.
Og den leietiden gikk ut, i 2012, var det vel.
Så det var som, at Strømm Trevare, var etablert, for å kun vare, i en generasjon, (eller to).
(Av en eller annen grunn).
Men dette forstod ikke mine klassekamerater, (husker jeg).
Carl i klassen min misunte meg, (husker jeg).
Siden at jeg liksom hadde sikker jobb, etter utdannelsen, som han sa, (husker jeg), på begynnelsen av 80-tallet.
Men sånn var det egentlig ikke.
Min far ville ikke at jeg skulle ta over, på Strømm Trevare.
Men å forklare dette, for Carl, (som liksom var en hissigpropp), det var ikke så lett.
Og det var jo ikke helt spikret fast, hvordan fremtiden min skulle bli, heller.
Jeg hadde vel noe å si selv og, tenkte jeg kanskje.
Men da Ulf Havmo og jeg, ville jobbe to dager i uka, på Strømm Trevare, som valgfag, i niende klasse.
Så stod bare faren min, (og en kar jeg ikke hadde sett før), og glante stygt på oss, da vi gikk inn døra der, den første dagen.
Så da måtte jeg bare si til Ulf Havmo, at vi ikke kunne jobbe der likevel.
For jeg forstod det, at min far ikke ønsket dette, da.
(Siden han var så fiendtlig, må jeg si.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
På den tida, (altså i niende klasse), som Ulf Havmo og jeg, liksom skulle jobbe, to dager i uka, på Strømm Trevare, (som valgfag).
Så var onkel Håkon sykmeldt, (tror jeg).
For etter at Øivind døde.
(Eller om det var like før Øivind døde).
Så begynte faren min og onkel Håkon, å jobbe for deres lillebror Runar, i Son.
Runar ville nemlig at de skulle bygge en stor villa for han der.
(For Runar tjente bra, som tannlege).
Og en dag, på vei til Son.
Så kjørte onkel Håkon ut, på Mosseveien.
Og onkel Håkon fikk et komplisert brudd, (var det vel), i armen.
Så han var mye sykmeldt, i de etterfølgende årene.
Så min far jobba litt aleine, på verkstedet.
Men han ansatte arbeidere.
Som Erik Thorhallsson, Dag Furuheim og Tage, (som bodde like ved Berger-kafeen, vel).
Og også ganske mange fler.
(Som for eksempel Erik Furuheim.
Og ei ungdomsskole-jente fra Svelvik, (som jobba der som valgfag vel).
Og Haldis sin eldste sønn Viggo Snoghøj, jobba også en kort stund, nede på verkstedet der, husker jeg.
Og også en del fler, som jeg ikke visste hvem var.
Men jeg husker at mens Øivind levde.
Så var det snakk om, (på ‘pauserommet’), at en av de unge arbeiderne der, måtte til legen, for han hadde fått hånda, inn i en maskin.
Og Øivind måtte også til legen, (ihvertfall en gang, i tiden etter at jeg flytta dit), for han hadde klart å skjære av seg en fingertupp, (var det vel), på en av de minste maskinene der.
Noe sånt).
Men det var en del gjennomtrekk, (må man vel si), når det gjaldt disse arbeiderne.
(Det var vel ingen av dem som klarte å få gullklokka, liksom.
For å si det sånn).
Og onkel Håkon, han begynte etterhvert å jobbe igjen, (i femti prosent stilling, eller noe i den duren), på Strømm Trevare.
Og min far slutta etterhvert helt å jobbe, for Strømm Trevare.
Han begynte istedet, å jobbe sammen med sin samboer Haldis Humblen, i Drammen.
(Selv om dette var en rimelig gradvis overgang.
Må man vel si).
Der drev de en vannseng/møbel-butikk sammen.
(En butikk som også Haldis sin sønn Jan var litt med på å drive, vel.
Min far nevnte ihvertfall det en gang.
At dette nå skulle være ‘HAJ Vannsenger’.
(For de kalte det først ‘Norske Vannsenger’, vel).
Og da stod ‘H’ for Haldis.
‘A’ for Arne.
Og ‘J’ for Jan).
Håkon fortsatte å jobbe, en del år, på Strømm Trevare.
(Etter at min far slutta).
Men sommeren 1996, så var det noen som ikke var i slekta, som drev og produserte kjøkkener, (eller noe i den duren), nede på verkstedet der, (husker jeg).
(For jeg kjørte innom Sand, på vei hjem fra en ferietur, (med Larvik Line), til Danmark, (og jeg var også innom min mor på Nøtterø og min mormor i Nevlunghavn, på den ferieturen, for min søster Pia hadde sagt at min mor ville at jeg skulle kjøre innom henne, og min mor sa at min mormor ville at jeg skulle dra innom hos henne og).
Jeg bodde på den tiden i Oslo.
Og jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal).
Og sommeren 1996, så stod Ågot-huset’ tomt, (husker jeg).
For Ågot hadde da flytta, til Svelvik sykehjem.
Og Runar arvet huset til Ågot, etterhvert.
Og faren min og Håkon arvet verkstedet.
Men i ‘våre dager’, så har min far, (Arne), og hans yngre brødre, (Håkon og Runar), alle solgt seg ut, på Sand.
Så nå er det noen folk, som ikke er i slekta, som eier både verkstedet og det gamle huset til Ågot og Øivind.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Og det var ikke sånn, at det å pakke skruer, var en heltidsjobb, akkurat.
Dette var vel bare noe som måtte gjøres, en eller to økter, per måned kanskje, (eller noe i den duren).
(Noe sånt).
Og det å hive ved ned i kjelleren til Ågot.
Det var noe som måtte gjøres, en gang i måneden, (i sommerhalvåret), kanskje.
(Noe sånt).
Men jeg var også med, og leverte senger, i Oslo, (og andre byer, på Østlandet).
(Når min far hadde satt inn annonse, i for eksempel Aftenposten).
Og det kunne være tre-fire ettermiddager/kvelder, per måned, kanskje.
(Noe sånt).
I de travleste periodene.
Men dette varierte en god del, hvor mye jeg jobba, for Strømm Trevare.
Det var vel mest jobbing for meg, de første årene, (etter at mora mi sendte meg til faren min).
For salget av egenproduserte senger, var vel høyest, rundt 1980, (hvis jeg skulle tippe).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Og før jeg flytta, til faren min.
Så hadde onkel Håkon, hatt det ansvaret, å pakke skruer.
(Noe sånt).
Og min fars kamerat Atle, (fra Oslo).
Han solgte også køyesenger.
(Som en slags ekstrajobb, vel).
Og han klaget en gang, på at det hadde manglet en skrue, (eller to), i en pose.
(Husker jeg).
Og etter dette, så var det muligens sånn, at noen andre folk, noen ganger fikk den jobben, å pakke skruer.
(Selv om jeg nok mente det, (på den tida), at det kunne ha vært onkel Håkon, som hadde pakka feil.
For jeg pleide å stifte skrue-posene sånn, at stiftene stod noenlunde rett/horisontalt.
Mens onkel Håkon pleide å stifte litt på skrått, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
