Da jeg bodde i Larvik, på 70-tallet, så var det en kamerat av meg, som samla på frimerker.
Og jeg var ganske ofte oppe hos dem, han hadde en far som var ganske artig, selv om han kanskje var litt barnslig.
Så jeg begynte å samle på frimerker jeg og.
Og jeg var på frimerkeklubben på Torstrand skole, og på frimerkeauksjon, en gang, ved Torvet i Larvik der, i samme bygget som DNC var, som det het da.
Den Norske Creditbank, som senere ble DNB, når den slo seg sammen med Bergen Bank, på 80-tallet.
Og når er det visst DNB Nor, såvidt jeg har skjønt, så nå har vel DNB og Sparebanken Nor, slått seg sammen da.
Men samme det.
Jeg spilte også fotball da, da jeg bodde i Larvik, blant annet en kamp, innendørs, for Frams knøttelag, eller noe.
Men vi spilte mye fotball ute, og sykla rundt i hele byen, så det var ikke sånn at jeg bare satt inne og kikka på frimerker.
Jo, jeg har fortsatt noen av de frimerkene enda.
Blant annet så var det et artig russisk samleark, med mange frimerker i et da, av noen kometer, og sputniker og sånn tror jeg.
Så det arket var så kult, så selv om jeg var skeptisk til at det var russisk, så synes jeg det var artig likevel.
Det var noe premie, i en slags konkurranse, eller bytte-konkurranse, i frimerke-klubben, på Torstrand skole, på ettermiddagene da.
Og, da jeg var tenåring, på 80-tallet, så fikk jeg en svær bunke, med gamle fotografier, og brev osv., fra Bestemor Ingeborg, som hadde tilhørt den her danske general Hedegård da.
Altså tippoldefaren min.
Og det ble liggende i en skuff, hos besteforeldrene mine på Sand.
Jeg var der så mye, de ti årene jeg bodde på Berger, fra 1979 til 1989, så jeg fikk mine egne skuffer, i reolen i stua der.
Som jeg kunne ha mine ting i da.
Og det andre året jeg bodde i Oslo, så leide jeg jo et rom, av den gamle stefaren min, Arne Thormod Thomassen, og der bodde også halv-broren min, Axel.
Vi har samme mor, Karen Ribsskog, som døde i 1999, var det vel.
Men jeg tok med bruttern, som er født i 1978, så det første året han levde, så bodde vi sammen i Jegersborggate i Larvik, før jeg flytta til fattern i 1979, mens søstra mi og broren min, ble boende der, i Larvik, i noen år, før Pia flytta til fattern, rundt 1982 vel, og Axel flytta til faren sin, samme året.
Men jeg tenkte, at Axel hadde kanskje lyst til å bli med dit, så vi dro til Sand, sommeren 1991 da, hvis jeg husker riktig.
Det kan også ha vært sommeren 1990, for jeg var på besøk hos Arne Thormod og Axel og dem, en del ganger, første året jeg bodde i Oslo, på Abildsø, mens jeg gikk førsteåret på NHI, på Kjelsås.
Men uansett, så ga jeg ihvertfall Axel, en del bilder, av han general Hedegård da, sammen med danskekongen osv. vel.
Siden han generalen, var jo tippoldefaren til Axel og.
Og jeg hadde noen gamle mynter der, i en sånn blikkboks safe, som man fikk kjøpt i lekebutikkene før i tida, og dem fikk Axel også.
Selv om farmora mi, Ågot, klagde litt da, men hu ga seg til slutt.
Jeg var så opptatt de åra der, så jeg fikk ikke tid til å lese gjennom alle de brevene ordentlig.
Det ville nok gått ut over skole osv., og i feriene så var jeg alltid på besøk på slekt og venner, blant annet bestemor Ingeborg da, som bodde i Stavern da, farmora mi, Ågot, på Sand da, onkelen min Runar, og dem, i Son.
Og jeg var i England, nesten hver sommer, på slutten av 80-tallet, begynnelsen av 90-tallet, hos en familie, som jeg og tremenningen min, Øystein, hadde bodd hos, da vi var på språkreise, i 1988, var det vel.
Så jeg fikk aldri lest ordenlig gjennom de brevene.
De var skrevet med håndskrift, så det var ikke for meg å skjønne det heller da.
Jeg måtte ha konsentrert meg om det, i såfall.
Men så skulle bestemor Ingeborg ha tilbake disse brevene og fotografiene da.
Hun sa jeg kunne ta kopier, men jeg fikk ikke tid til det.
Jeg var mest opptatt av skole og sånt, på den tiden.
Det var liksom sånn, da jeg flyttet til Berger, i 1979, at jeg var lei av muttern og den sida av familien da.
Det var derfor jeg alltid klagde, når lærerne sa at jeg het Ribsskog.
Da sa jeg at jeg het Olsen, selv om det stod Ribsskog i folkeregisteret.
Men jeg ble lei av fattern etterhvert og, siden han var så uansvarlig.
Og farfaren min døde jo, og farmora mi begynte å bli senil, og hu het jo Mogan Olsen.
Og onkla mine, Håkon og Runar, synes jeg var litt snodige, i hvertfall Håkon på den tida, men nå synes jeg vel det om Runar og.
Han var litt streng og myndig, han var sånn, at han reiste seg fra julebordet, og lagde et poeng av at han gikk inn i hjørne og feis.
Og han ble skikkelig forbanna på meg en gang, fordi jeg hadde tatt sånn slim, som man fikk kjøpt i lekebutikkene, på dørhåndtaket til huset til Ågot da.
Så jeg var litt ‘wary’, eller hva det heter, ovenfor han.
Men samme det.
Jeg slutta i hvertfall å klage, hver gang lærerne sa jeg het Ribsskog, i skoleåret, 1987/88, var det vel.
Da gikk jeg markedsføringslinja, på Sande Videregående.
Og da satt jeg foran i hjørnet, ved vinduet, til høyre, og det satt bare pene damer rundt meg, til sida og bak.
Så da var jeg kanskje litt flau, og ville ikke begynne å skrike og klage på lærerne, som en annen idiot, når de kalte meg Ribsskog.
Men samme det.
Hva var poenget igjen nå.
Jo, sammen med frimerkene, fra tida jeg bodde i Larvik, og også litt på Sand, de få frimerkene jeg ikke solgte etter militæret, siden jeg var blakk da, før jeg fikk jobb på Rimi.
De har jeg sammet med et dansk ølkrus fra Gjedde-familien, som er på morssida til bestemor Ingeborg, og som jeg fikk til bursdagen min, i 2004, og også sammen med tinga mine fra HV.
Og der er det også et kort, fra danskekongen, hvor han forklarer, at han dessverre ikke hadde tid, til å komme i bursdagen til General Hedegård da.
Så det var kanskje litt dårlig gjort av danskekongen, men han hadde vel mye å gjøre.
Det bare kom jeg på nå, det kortet fra danskekongen, mens jeg skrev her.
Jeg husker ikke navnet på kongen, men jeg får sjekke det hvis jeg får sjangsen.
Men jeg angrer på at jeg ikke tok kopi av alle de brevene osv., for det tror jeg er sånn som det ville vært interesant å kikke på nå.
Eller når man har tid.
Jeg var ikke så mye der borte på Sand da.
Men det var vel det, at jeg synes det var rart, at bestemor Ingeborg, først gir meg alle de brevene og fotografiene, også skal hun plutselig ha det tilbake igjen.
Da må jeg vel ha gjort noe hun ikke likte da.
Kanskje det var det at jeg ga de fotografiene av han General Hedegård og danskekongen osv., til Axel.
Det er mulig.
At hun fikk høre det av den gamle stefaren min, faren til Axel da, og at hu ikke likte det, og skulle ha alle brevene og fotografiene tilbake da.
Og det samme var det jo nå, i 2005, at hun skulle ha det her ølkruset, fra Gjedde-familien, fra 1700-tallet, som jeg fikk til bursdagen min, i 2004, tilbake.
Men det ligger altså sammen med tingene mine fra HV, og skyttermerkene mine, og de andre merkene, fra førstegangstjenesten i infanteriet, og sånne ting.
Så jeg ville ikke at noen skulle snoke der.
Og, hun har jo gjort det samme en gang før, på begynnelsen av 90-tallet, at hun skulle ha tilbake ting hun har gitt bort da.
Så det er jo ikke riktig det heller.
Men sånn er det vel.
Jeg skjønner jo det, at hun ikke synes det er noe artig, at det kruset ikke står framme noe sted osv.
Men når det skjer noe sånne mafia-greier, som man ikke skjønner noe av, så er det vel gjerne sånn, at man gjerne vil prøve å finne ut av hva som foregår.
Så det var derfor jeg dro til utlandet da, for å komme vekk fra det her greiene, som jeg ikke skjønte noe av, og som det ikke stod noe i avisa, eller på internett, som man kunne bli noe klokere av, og komme meg til utlandet, og heller prøve å ta kontakt med politiet derfra, siden jeg ikke helt visste om man kunne stole på politiet, i den sitausjonen, siden dette var ting som det ikke stod om i avisa.
Hvorfor fortalte ikke politiet folk om hva som foregikk?
Eller hva var det egentlig som foregikk?
Jeg hørte folk prate om det her, omtrent hver gang jeg gikk ut på gata i hvertfall.
‘Har dem ikke fått tatt’n enda da’, fra en uteresturant, ved Saga kino, sommeren 2004, da jeg skulle ta toget ut til bestemor i Nevlunghavn, da jeg fikk det sølvkruset.
‘Jeg skjønner ikke at det skal være så vanskelig å få tatt han der, han går jo samme vei hjem fra jobb hver dag’, fra en uteresturant/serveringssted, ved Colluseum, på Majorstua.
Og tryne mitt var blitt ødelagt også, og ingen leger kunne gi noen forklaring.
Så det her synes jeg var litt rart, og flaut, ikke minst, så det som ga meg motivasjon, var at jeg fikk komme meg bort fra Oslo, hvor det virket som at alle visste hva som foregikk, utenom meg.
Og så heller prøve å ta kontakt med de spesialistene, innen organisert kriminalitet/mafia, osv, innen politiet i Norge da, når jeg kom meg til utlandet.
På University of Sunderland, så insisterte de, på at jeg skulle bo i en delt leilighet, med seks andre utenlandsstudenter, så da var det litt kronglete å ringe, for jeg tenkte at dette var sånn, som man ikke burde ringe om, mens andre hørte hva man dreiv med, som jeg synes det kunne virke som at Dörthe osv., der, ofte prøvde å høre om.
Så jeg venta til seinere, i 2005, før jeg kontaktet politiet, fra Paris, gjennom søstra mi, fra Nederland, gjennom politiet der, og fra Liverpool, fra en mobil jeg kjøpte, og en telefonkiosk på Goodison, blant annet.
Men det har ikke gitt så mye resultater, dette at jeg har kontaktet Kripos, på telefon og e-post, mange ganger, så jeg lurer litt på om myndighetene kan være innvolvert, siden de ikke gir noe hjelp, og siden de ikke forteller folk hva som foregår.
Men vi får se hva som skjer.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
