Nå har jeg skrevet ganske mye om det som har foregått, de tolv årene jeg jobba i Rimi.
Jeg jobba mest på Rimi Nylænde, og følte meg vel mest hjemme der, det var vel nesten mitt annet hjem i Oslo omtrent til tider, selv om det ikke var sånn at jeg jobba der hele dagen, men jeg kjente en del av kundene og det var der jeg fikk opplæring som leder i Rimi osv., og jeg satt også i kassa der, det første året ca., så jeg var vel på ganske god fot med kundene, siden jeg gikk alle gradene der, fra deltidsansatt i kassa, via heltidsansatt, i kassa og på gulvet, via aspirant, via assisterende butikksjef, og så som butikksjef, etter et par år som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.
Så når jeg tenker tilbake nå, så var det vel på Rimi Nylænde, på Lambertseter, som jeg har følt meg mest hjemme, når jeg har jobba i butikk, selv om det også var artig å jobbe på Bjørndal og Langhus, men på Nylænde, så var det ganske mye gjennomtrekk, så da jeg kom tilbake etter to og et halvt år, som assistent, på Rimi Bjørndal.
Da var det bare Wenche Berntsen, igjen, av de som hadde jobba på Rimi Nylænde, to og et halvt år tidligere.
Og da var hun assisterende butikksjef.
Men hun begynte på Rimi Nylænde, i 1995 eller 96, altså et par år etter at jeg begynte der, i 1993.
Så jeg synes nesten jeg var mest hjemme der, siden jeg hadde vært sjefen hennes tidligere, osv.
Selv om jeg ikke var fra Oslo.
Men det første året jeg bodde i Oslo, så hadde jeg jo bodd, på Abildsø.
Jeg leide et rom i første etasjen på et hus der, og hadde egen inngang, delt med en pen dame, som var et par år eldre enn meg, tror jeg, så jeg ble ikke så kjent med henne.
Men det var nå sånn.
I dumpa på Abildsø.
Og da pleide jeg å gå ofte til Rimi Ryen, som er like ved, og til en innvandrerbutikk, ved Folkets hus, på Abildsø, hvis jeg ikke gadd å gå til Rimi Ryen.
Jeg var ungdom fremdeles, da jeg flytta til Oslo, som 19-åring, må jeg vel si.
Så jeg var liksom i russetid-humør, fortsatt, det første året jeg bodde i Oslo.
Jeg var så vant til at Cecilie Hyde, og søstra mi, bodde i samme leilighet som meg, som det siste halve året, på Bergeråsen, og de festa alltid.
Og det samme med en kamerat, Magne Winnem, som jeg ble kjent med, det samme året, det siste året jeg bodde på Berger, da jeg gikk på skole i Drammen.
Så sånn var det.
Og jeg gikk også ofte til kiosken, borte ved Abildsø kirke.
Og på kvelden og søndager, for eksempel, så gikk jeg til Statoil, på Abildsø, nederst i Lamberseterveien.
Det var ca. fem minutter å gå, fra dumpa, i Enebakkveien, på Abildsø, hvor jeg bodde.
Og den bensinstasjonen, kan man vel se, fra Rimi Nylænde.
Det er ca. fem minutter å gå, fra Rimi Nylænde.
Så jeg var litt vant med å bo, i hvertfall i et år, ca. ti minutter å gå, fra Rimi Nylænde.
Og han kameraten min, fra videregående, i Drammen, Magne Winnem, han hadde bodd, i en Rimi-leilighet, i etasjen over Rimi Nylænde.
Så jeg hadde vært på en del fester der, han bodde der vel et par år.
Og jeg hadde jo jobbet på Rimi Munkelia, like ved Lambertseter, mens jeg var i militæret, da han Magne Winnem var butikksjef der.
Og jeg hadde jobba på Rimi Karlsrud, som er på eller ved Lamberseter, ganske mye, da Magne Winnem ble butikksjef der, og mens jeg jobba deltid på Rimi Munkelia og Rimi Nylænde.
Så jeg kjente den nye butikksjefen, på Rimi Munkelia, Leif Jørgensen, vel, gjennom å ha jobbet der, og festing, hos Magne Winnem, i leiligheten over Rimi Nylænde osv.
Og jeg kjente en del folk, fra Rimi Munkelia, siden jeg jobba der mens jeg var i militæret, og var med på Oslo-løpet, på Ekeberg, og Manpower-stafetten, i Holmenkollen, med Rimi Munkelia.
Thomas Kvehaugen, som var butikksjef, på Rimi Munkelia, i 1998 og to-tre år fremover vel, han sa, rundt år 1999 kanskje, at på pauserommet, på Rimi Munkelia, så var det et bilde, som jeg var på, fra Oslo-løpet, i 1993 da.
Og navnet mitt stod forsatt på garderobeskapet, sa han.
Så da gjorde det vel det.
Der jobba jeg blant annet sammen med en som het Ine, eller noe, som var assisterende butikksjef, men som begynte å jobbe i Stabburet, var det vel, hun ville ikke jobbe hele livet i en butikk.
Og jeg sa hei til henne, en gang, noen år etter på Nylænde, og da ville hun ikke prate med meg, for hun var så lei av å kjenne alle som jobba i alle butikkene, som hun sa.
Det jobba også ei som het Monika der vel.
Og ei som het Anna Lene, som kjenner Ditlev Castelan, så jeg på Facebook.
Didtlev som var uvennen min, på 80-tallet, på Sand og Bergeråsen, og i klassen.
Og Terje Sjølie, han nynazisten og raneren, og hva han var.
Jeg lurer på om han har drept noen og, eller husker jeg feil?
Samme det.
Han jobba også sammen med oss der.
Han virka som en helt vanlig kar, for meg, og gjorde aldri noe galt, som jeg kunne se.
Mens, etter at jeg fikk internett, i 1996.
Jeg kan tenke meg, i 1997, da skulle jeg kjøpe noen datablader, eller noe, jeg synes det var så artig å laste ned mp3-filer, som vel var nye det året, i 1997.
Så jeg kjøpte noen sånne nerdeblader, ikke wired, men noe annet, på Narvesen, ved Glassmagasinet.
Og da hadde jeg vel ikke rukket å barbere meg, jeg var vel litt i min egen verden, jeg synes internett var så artig.
Så var Terje Sjølie der, med en gjeng boot-boys, og en boot-dame, da.
Og da var han liksom kul og overlegen da.
Og så på meg, og hadde pen dame, og var liksom ovenpå da, og selvsikker, og gliste da, og så ned på meg da, virka det som.
Så da hadde han forrandra seg, synes jeg.
Dette var vel i 1997 ja.
Et par år før, i 1994 eller 95, like etter at jeg hadde slutta på Munkelia, så traff jeg han, da jeg og bruttern, Axel, spilte tennis, på tennisbanene, på Lambertseter.
Og da spillte Terje fotball, med lillebroren sin, eller noe, på fotballbanen, som lå like ved siden av tennisbanen da.
Og da var han helt vanlig, og så ikke ut som noe boot-boys, eller noe.
Jeg synes han Terje Sjølie, virka nesten som en kjernekar, vil jeg si.
En som aldri gjorde noe galt, men alltid gjorde jobben sin, som jeg skjønte det, fra å jobbe på Rimi Munkelia, hver 14. dag, ved siden av militæret, og fra å kjenne sjefene hans, Magne Winnem, Leif Jørgensen, og hun Ine, som jeg vel ikke kjente så bra, men alikevel.
Men i 1997, så hadde han forrandra seg da.
Så noe må vel ha skjedd, etter 1994 eller 95 da, antagelig.
Det virka også som at de ville bli kvitt meg der, nesten, etter at Magne Winnem slutta på Munkelia.
Dem ville ikka jeg skulle jobbe der, fikk jeg inntrykk av, etter at jeg begynte å jobbe tre dager i uka, på Rimi Nylænde.
Som butikksjefen der, Kristian Kvehaugen, satt meg til.
Han spurte, tar du de vaktene eller.
Tre dager i uka, i kassa, var det vel.
Og da kjente jeg nesten ikke han, jeg hadde jobba der, kanskje tre-fire dager, og ikke prata så mye med folka der.
Men det var mye papp i hyllene der, det husker jeg.
Altås, at eskene, ikke var skjert sånn, at hele facingen på varene syntes.
Eskene, var skjert sånn, at det var en ganske høy kant, med grå papp, som dekket mellom en tredel, og halvparen, av facingen, på mange av varene.
Så det var en ganske trist og grå butikk.
Og han Kristian Kvehaugen, han var så bleik i tryne, at han så ganske trist og grå ut han og.
Som et lik omtrent.
Da han kjøpte de ‘alkis-bombene’ sine.
0.7 liter ringnes pils.
Og spurte om jeg tok de vaktene.
Det var noen få uker vel, før han begynte på Rimi Munkelia vel, som butikksjef der, etter Leif Jørgensen kanskje, som da begynte på Rimi Ljabru, og tok med seg Terje Sjølie, og muligens Terje Olsen.
Nei, Terje Olsen, ble jobbende, på Rimi Munkelia, som assistent, for Kristian Kvehaugen da.
Før Terje Olsen, begynte i Ica, eller noe.
Før han begynte som butikksjef, på en kiosk, som ligger undergangen, mellom Oslo City, og Jernbanetorget/Oslo Plaza der.
En stor-kiosk, ala 7-eleven, men hva var det da.
En slags kiosk, med et bensinstasjon-navn?
Noe sånt.
Han Terje Olsen, hadde en onkel, som var en sånn gammeldags alkholiker nesten.
Sånn alkoholiker som dem hadde i gamle dager, og som bodde på Lamberseter.
Og han var jovial, og han kjente igjen meg, fra da jeg jobba der, mens jeg var i militæret, så han sa alltid ‘hei Erik’, og var jovial da.
Selv om jeg egentlig ikke var fra Lambertseter.
Men jeg var vant til å jobbe i butikk, fra OBS Triaden osv., så jeg gikk ganske bra overens med kundene der vel.
Noen av dem hadde kanskje sett meg på OBS Triaden, så de var vel vant til å se trynet mitt i en matbutikk.
Hva vet jeg.
Noe sånt.
Men men.
Terje Olsen, var populær, og god likt, av både kunder og kollegaer, på Munkelia, som jeg skjønte det.
Og Kristian Kvehaugen, sa, da han Olsen slutta, at de tar alle de beste folka våre.
Jeg lurer på om det var ICA på Lambertseter, som tok over for Fakta, eller hva den butikken het, at Terje Olsen begynte å jobbe.
Hun Anna Lena, som var låseansvarlig på Rimi Munkelia, eller noe.
Hun studerte vel varehandel, tror jeg, og begynte som butikksjef, på Bogerud Tekstil, sa hun, da jeg tilfeldig møtte henne, da jeg jobba på Rimi Skullerud, en dag, høsten 1993, eller vinteren 1994, tror jeg, da noen var syke der, så jeg jobba der en uke, like ved t-banen der, under butikksjef Cille, eller noe.
Noe sånt.
Like ved der jeg studerte en uke, på Global Knowledge Network, i en ferie, fra assistent-jobben, på Rimi Bjørndal.
Da tok jeg et kurs, i Windows NT Server, NT4.0, Core-Tech, kjerneteknologi, altså et grunnkurs da vel, for folk i databransjen.
NT, var et operativsystem, som bedrifter, brukte, som et alternativ, til Linux osv.
Siden Windows 98, var så ustabilt, så det operativsystemet, kræsja veldig ofte, det husker jeg selv.
Så jeg hadde en dual-bot, på hjemme pc-en min, i Rimi-leiligheten, på St. Hanshaugen, med NT4.0 vel, og Windows 98, i 1998 da.
Og da sletta en som Øystein Andersen, tremenningen min, fra Lørenskog.
En han kjente, sletta mp3-ene mine, i samråd, med Øystein da, i 1998 eller 1999, eller noe.
Og da var mp3-er ganske vanskelige å få tak i.
For dette var før ADSL ble vanlig, som vel var i år 2000, eller noe, kanskje.
Så det her var vel i 1999, vil jeg tippe.
Og da hacka de seg inn, på NT operativsystemet, og sletta hele mappa med 100-200 mp3er da.
Jeg hadde cd-brenner da, så jeg hadde back-up, men ikke av alle mp3-ene.
Og det var noen mp3-er, som jeg virkelig hadde lett etter, for å finne.
For dette var vel før Napster osv., tok av helt, mener jeg.
Men men.
Så det var mange timer med søking etter mp3-er og med downloading, fra et modem da, og mange kroner, for jeg surfa på vanlige telleskritt.
Men jeg synes internett var så artig, så jeg satt hver kveld foran pc-en og prata med kjente og ukjente, og lasta ned musikk og filmer, og leste nyheter, og lærte om internett, og ftp-servere, og irc., og alt mulig da.
Og leste nyheter, og da Magne Winnem viste meg et nytt program som het Google, da husker jeg at jeg syntes det virka som et nyttig program, i 1999, eller 2000, eller når det kan ha vært.
Så da begynte man å finne det meste på nettet.
Selv om jeg også hadde pleid å bruke Yahoo, og alta-vista osv., og ikke minst ftp-search, så var jo Google en revolusjon, må man vel si, når det kom i 1998, eller 1999, eller når det kan ha vært.
Men jeg syntes internett, var så artig, for jeg hadde ikke så mange venner, og vel ingen som jeg var på bølgelengde med.
Så jeg pleide å henge mye på #quiz-show, en norsk quizze-kanal, på irc, ef-net, fra 1996, eller 1997.
Og jeg hadde samme nick, fra første gang jeg logget på irc, john_cons.
På webchat, som jeg var på tidligere, i 1996, og på sol-chatt, i 1996 vel, så brukte jeg nicket Frodo.
For jeg drev å leste Ringenes Herre, da jeg var sykmeldt etter at jeg opererte kneet, på Aker, rundt påsketider, 1996.
Så tok han kameraten min, fra skolen i Drammen, Magne Winnem, meg med, for å kikke på internett, på BI, på Grünerløkka, sin datasal, våren eller høsten 1996.
Og da ville jeg ha internett, for da kunne man chatte, omtrent sånn som kontakttelefonen var, på 80-tallet.
Og det savna jeg, for jeg kjente ikke så mange folk, som jeg var på bølgelengde med, og hadde felles interesser med, og kunne prate med om alt mulig da.
Blant annet, så var det noen på quiz-show, som likte mye av den samme musikken som meg, og det syntes jeg var artig.
Så da satt jeg foran pc-en og chatta på irc osv., da, og hørte på Smashing Pumpins, det dobbeltalbumet, i flere måneder da.
Så flytta jeg etterhvert pc-en til stuebordet, og satt i sofaen da.
Så jeg satt foran pc-en hver kveld, i fire-fem timer da, etter jobben, og synes det var veldig artig med internett, og chatte og surfe osv.
Jeg syntes programmering var artig, på 80-tallet, og jeg klarte å lage en del programmer, og kunne sikker gjort det på 90-tallet og, etter at jeg kjøpte pc.
Men, det var liksom mye artigere, med internett, enn å programmere.
Men da lærte jeg mye datating da, så det var ikke helt bortkastet.
Og jeg ville gjerne få til, å koble pc-en til TV-en.
For da kunne jeg se South Park og musikkvideoer, og Lord of the rings, osv, på TV-en, etter at jeg lasta det ned på pc-en da.
Og det fikk jeg til å funke, i 1998, eller noe.
Og da var det ikke så mange, som hadde pc-en kobla til tv-en, så det synes jeg var litt artig.
Og da lærte jeg jo, å bytte deler i pc-en og.
Så da jeg oppgraderte pc-en, og kjøpte nytt hovedkort osv., i 1999, eller noe, så lærte jeg å bygge pc-er og da.
I hvertfall sånn noenlunde.
Så da jeg dro for å studere, i Sunderland, i 2004.
Så bygde jeg meg ny pc.
Jeg tok med meg noen deler fra Oslo, men jeg hadde ikke plass til å dra med hele pc-en, så jeg bygde heller ny.
Og alle folka, av utenlandsstudentene, i Sunderland, eller i hvertfall ti folk, eller noe.
De spurte alltid meg, hvis dem hadde problemer med pc-en.
Så jeg var den lokale data-guruen der, må man vel si.
Men jeg trente veldig mye og, annenhver dag, nesten.
Svømming og vekter, på universitetets sports-center.
Og jeg dro ofte til Sunderland og Newcastle, for å gå på byen.
Og det er skikkelig artige byer å gå ut i, med masse liv.
Jeg var jo vant til å gå ut, i Brighton, på 80-tallet, og Oslo på 90-tallet osv., og jeg gikk også på et par skikkelige byturer, da jeg var i London på ferie, sommeren 2003.
Så jeg følte meg egentlig ganske hjemme i Sunderland og Newcastle, eller i England da.
Så sånn var det.
Hva var det jeg skreiv om.
Jo jeg jobba på Rimi Munkelia, en gang hver fjortende dag, mens jeg var i militæret, fra jul-perm, i 1992, til jeg dimma, sommeren 1993.
Så fortsatte jeg å jobbe der, etter jeg dimma også.
Så jobba jeg på Rimi Nylænde, fra høsten 1993, til mai 1996, som kassamedarbeider, gulvmedarbeider, låse-ansvarlig, aspirant, og assisterende butikksjef.
Jeg hadde vel 140.000 i årslønn, da jeg begynte som assisterende butikksjef, i 1995, kan det vel ha vært.
Jeg var låseansvarlig, sommeren 1994.
Og aspirant da, høsten 1994.
Og assisterende butikksjef, fra nyttår 1995.
Så gikk jeg opp, til 150.000 i året, rundt sommeren 1995.
Og da jeg begynte, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, våren 1998, så fikk jeg vel 160.000, i året.
Så gikk jeg opp til 170.000 i året, for det hadde Irene, et år etter kanskje.
Så tror jeg at jeg fikk 180.000, de siste månedene jeg jobba der, i 1998.
Så gikk jeg opp til 230.000, pluss bilgodtgjørelse, da jeg ble butikksjef, på Rimi Nylænde, i 1998.
Så gikk jeg opp til 240.000, i 1999, med Jan Graarud, som butikksjef.
Så hadde lønningskontoret gjort en feil.
Og jeg var så mye på internett, og på byen og trente osv.
Mens jeg jobba som butikksjef, i år 2000, med Per Øivind Fjellhøy, som butikksjef.
Jeg hadde et veldig aktivt liv da.
Trente badminton, og fotball osv., når kneet var i orden.
Og senere på Sats osv.
Og en kamerat, fra jeg jobba på Rimi Bjørndal, David Hjort.
Han skulle alltid feste, og dra på tur til Danmark, og Arvika-festivalen, i 2000 osv.
Og broren min, Axel, han jobba med å drive resturant, så han kjente nesten alle, i utelivsbransjen i Oslo, så han var veldig vant til å drikke, og kjente byen, og utelivet i Oslo, veldig godt, så da måtte man henge med, for å prøve å holde følge.
Og Axel, han gikk på spesialskole, på Majorstua, før videregående.
For han var litt hyperaktiv, og hadde MBD osv.
Men han er hyper-inteligent, på ‘people-skills’ osv.
Og på å kødde med folk, jeg vet ikke hvordan man skal forklare det.
Men han er absolutt ikke dum, selv om han gikk på spesialskole.
Han er bare veldig laid-back, vil jeg si, og han har er skikkelig generasjon X, må man vel si.
Så jeg skjønner meg ikke alltid på han, så han har nok drevet å køddet mye med meg, opp i gjennom årene.
Selv om vi vel har hatt det litt artig og.
Men han Axel, er ikke alltid så lett å vite hvor man har.
F.eks. så hadde han kamerater, som kjørte han hvor han ville.
En fra Chile, som var bilmekaniker, og het noe på M., vel.
Og jeg var ute på byen noen ganger, med Axel og han kameraten og sånn.
Hvis jeg traff Axel, på vei hjem fra jobben, eller noe, tilfeldig, så hendte det, at vi avtalte, å gå ut og ta en øl, den neste lørdagen osv.
Og en gang, i 1999, eller 2000, så dro vi på Baronen.
Og da skulle Axel ha meg med, i resturanten der, i 1-2 tida, ca. natt til Søndag.
Jeg kjøpte biff med peppersaus, som var digg.
Til ca. 200, med en halvliter.
Og vi hadde nettopp fått noe livsforsikringspenger, etter muttern, så vi hadde god råd.
Og det var digg å ha god råd, en periode, for jeg hadde jo hatt lønninger, fra Rimi, på rundt 140 og 150.000, på 90-tallet, så jeg var ikke borskjemt med å ha god råd.
Selv om jeg var vant til å balansere øknomien, og vel aldri egentlig var blakk.
Og da dreit Axel ut kameraten sin, da jeg og Axel satt i resturanten, på bordet like ved Røkke og Celina, eller noen som ligna.
Og Axel sa at kameraten, fra Chile, var en taper da, som satt i baren aleine, og lurte på hvor Axel hadde blitt av.
Så det er sånn Axel er noen ganger, så hvis han ikke hadde vært broren min, så hadde jeg nok ikke hatt så mye med han å gjøre.
I hvertfall, hvis jeg hadde merka at en kamerat oppførte seg sånn, så hadde jeg nok kutta han ut.
I hvertfall hvis det var med vilje drittsekk-aktig.
Axel, sa til meg, en gang, i baren på Studenten, hvor vi pleide å gå, at han var kynisk.
Så han har vel kanskje ikke så mye skrupler osv. da.
Men han har også bra sider, han er kul og morsom.
Men jeg ser vel ikke på meg som en kyniker.
Jeg og Øystein Andersen, fra Lørenskog, vi hang en del sammen, på 80-tallet, og vi kunne prate om alt mulig.
Jeg synes det var artig, og bli kjent med noen, som ikke var fra Berger osv., for de folka der, var veldig tøffe ofte, og det var liksom ikke lov å være smart eller skoleflink osv., i hvertfall ikke uten å bli mobba.
Men men.
Men da prata jeg og Øystein, om alt mulig, mens vi satt der og spiste Pizza Grandiosa, og så de siste Rambo og Mad Max-filmene, og kule zombie-filmer osv.
I helgene, på 80-tallet, i leiligheten min, som fattern eide da, på Bergeråsen.
Kjetil Holshagen, pleide alltid å henge med Øystein, og meg og, men han pleide ikke å prate så mye om alt, i hvertfall ikke like mye som Øystein og meg da.
Han blei så tøff etterhvert, Kjetil that is, så da vi dro til Gøteborg, på camping, en sommer, sommeren 1991 vel, så sa han at jeg og Øystein og Glenn og Magne var nerder, så Kjetil ble tøffere, etter at han flytta til Sande, rundt 1986 eller 87, eller noe.
Så sånn var det.
Men da prata vi om, at Øystein, ikke ville ha gått over lik, for å få det på sin måte, i livet osv.
Det husker jeg han sa.
Og jeg var vel veldig streight og prøvde å være ordentlig på skolen osv.
Jeg gikk på markedførings-linja, sammen med masse folk, fra Svelvik, Sande, Berger og Drammen osv., som oppførte seg veldig ordentlig, må man vel si, på Sande VGS, i 1986 til 88.
Så vi prata sivilisert om alt mulig nesten, og var vel ganske voksne.
Selv om Øystein kunne ha sine anfall av umodne infall, må man vel kunne si, og kanskje ikke har imponert like mye i de siste år, det er nok mulig.
Men men.
Og da var jeg vel ikke direkte uenig med Øystein, da han sa det, at han ikke ville ha gått over lik, for å komme fram i livet.
Jeg er vel mer laid-back, enn det, selv om jeg alltid har vært ambisiøs, selv om jeg vel var i en henge-myr, vil jeg si, i Rimi, alle de årene, og ikke kom meg noe særlig av flekken.
Men da brukte jeg heller fritida, på å lære meg mer data, og trene og sånne ting da, så da var jeg ambisiøs da og, men på andre måter enn jobb da.
Selv om jeg skjønner at det kan se ut som at jeg ikke var særlig ambisiøs, iom. at jeg brukte fem år, på å bli butikksjef i Rimi.
Men da dreiv jeg med andre ting på fritida, og jeg festa også en del, og hadde kule kamerater, må jeg vel si, David Hjort, og bruttern Axel, og Glenn Hesler, som jeg ble kjent med, gjennom Øystein da.
Og Magne Winnem da, som er dyktig på mange ting, selv om han kanskje er mer kunnskapsrik osv., enn kul da, eller hvordan man skal forklare det.
Selv om det ikke var sånn, at noen av de her, egentlig var noen skikkelig soul-mates liksom.
Selv om jeg og Glenn Hesler, var vel ganske bra kamerater, da vi bodde på Ungbo, på Ellingsrudåsen, i 1994 og 95 osv.
Og jeg og Magne Winnem, var også ganske bra kamerater, noen år.
Men vi hang ikke så mye sammen, etter at Magne traff kona si, Elin, i 1991, var det kanskje.
Mens David Hjort, og bruttern Axel, det er sånne, som er kule folk, men som man kanskje må vokte seg litt for, sånn at de ikke lurer deg, på noen måter, de er kule, men de er kanskje ikke like pålitelige da.
Det var ikke sånn at David Hjort, var noe soul-mate av meg, akkurat, selv om vi gikk ganske bra sammen, og samarbeida bra på Rimi osv., det gjorde vi.
Men det der kong_anus-greiene hans, som han brukte som nick på irc osv., det lurer jeg litt på.
Jeg har tenkt på at han har vært under kontroll av noe mafia, pga. de høytalerne jeg overtok etter han osv., som delbetaling av gjeld, som må ha stått i noe diskotek, eller noe, skulle man tro.
Og det samme med Winnem, med den senga og de bilhøytalerne jeg kjøpte og fikk av han.
Og bruttern, han gikk ikke bra overens med Hjort, og det gjorde heller ikke fettern min.
Mens fettern min, og Axel, gikk ganske greit sammen.
Jeg har tenkt nå, at bruttern, jobba som noe slave, på resturanten, Oscar Bråten, på hva heter det, Torshov.
Så om bruttern er noe Illuminati-slave da.
Siden han danske sjefen hans, Peter, er så nærme han.
Og siden hun dama på seamen, en 17. mai, hun blonde servitør-dama på Lanternen, på Bygdøy, var det vel, helte en halvliter over hue på Peter, uten noen grunn.
Så han Peter, han er jeg ikke helt sikker på.
Og om David Hjort, han jobba for en jøde-kar, i iskiosken på Oslo City, og der var det visst helt jævlig.
Hava Özgyr, var invitert på den samme festen, hos David, da han bodde hos mora si, på Sofienberg, i 1997 kanskje.
Men jeg var så treig med å dukke opp der, så da jeg dukka opp, så hadde Hava dratt hjem alt.
Men men.
Og da sa Hava, på vei hjem fra jobben, at der var det veldig rotete, og at da hu hadde dukket opp der, så hadde David og mora og Venevil, søstra til David, vel, rydda i flere timer.
Så det hørtes litt rart ut, som om det kunne være en advarsel.
En gang, så var jeg på fest i huset til mora til David, på Sofienberg, i år 1999 eller 2000, vil jeg tippe, like etter at jeg hadde blitt butikksjef.
Og da hadde en kamerat av David, som het Erik han og, dratt med noen pene 17-år gamle jenter, til festen, og da var det ingen som prata med meg, og to andre folk begynte å oppføre seg bråkete der.
Så jeg var vel den som oppførte seg sånn noenlunde sivilisert der kanskje, så da begynte de jentene å prate med meg.
En norsk, og en afrikansk.
Og de jentene var så pene, så jeg prata med de, selv om de var mye yngre.
Og jeg begynte til og med å rote med hun afrikanske jenta, i taxien, for vi tre tok samme taxi hjem da.
Da hadde jeg kjøpt masse kule klær osv., da.
Kul syrevaska, svart Malboror jakke.
Noe kul genser og sånn, og kule bukser og sko og sikkert, uten at jeg husker nøyaktig hvordan busker det var.
Det var vel Levis 501, sikkert.
Nei, det var nok sånne chinos, som Levis lagde, under et annet navn.
Hva het de da.
Samme det.
Docker, tror jeg.
Og jeg kjøpte også noen kule sånne polyester Docker-busker, på den tida, på slutten av 90-tallet, da jeg skikkelig fulgte med, og leste Natt og Dag og engelsk FHM osv.
Og også Q, eller GQ, het det kanskje.
Jeg pleide å kjøpe alle de bladene der, i hvertfall de jeg synes var kule.
Men jeg kjøpte ikke ‘the Face’, sånn som fettern min Ove, det synes jeg var litt vel drøyt.
Men jeg var mer ungdom, enn voksen og gammeldags da, selv om jeg var i slutten av 20-åra.
Og ikke var fra Oslo, så lærte jeg en del om klær osv., av å ha Axel som lillebror, for han hadde jo bodd på Røa, og gått på skole på Majorstua, i oppveksten, så han kunne mye om moteklær osv., og da hendte det, at han forklarte, at han hadde kjøpt seg Gant-skjorter osv., i en butikk på Karl Johan osv., da han var sånn 15-16 år osv.
Og da visste ikke jeg hva Gant var.
Så det var mer Axel, lillebroren min, som lærte meg, om sånne snobbeklær osv., enn omvendt.
Selv om jeg lærte han matte osv. da., og lånte han penger osv., under oppveksten, hvis han trengte det.
Og lot han bo, i en uke, i Rimi-leiligheten, da han ville flytte hjemmenfra.
Og pleide å sponse øl på vorspiel osv., og noen ganger på byen, i hvertfall før han begynte å jobbe osv., og kjørte han hvis han skulle noe steder, i hvertfall noen få ganger.
Men Axel, var mye flinkere på klær osv., da han var i tenårene, enn jeg hadde vært.
Selv om jeg klarte å kjøpe noen Ball-gensere og sånn, og noen syrevaskede jeans, på Hennes og Mauritz, da jeg var sånn 17-18 år.
Men Axel, han hadde mye mer peil på sånne ting, da han var 15-16 år, enn jeg, på samme alder, siden Axel var fra Oslo, jeg var fra bondelandet, nesten, på Berger, hvor det var noen gårder, og noe industri, og et stort byggefelt, men man måtte nesten en mil, til Svelvik, for å komme til nærmeste klesforretning.
Og de klesforetningene i Svelvik, de var så gammeldagse, så de dro aldri jeg til, som var vant til å bo i Larvik, jeg likte ikke de kjedelige klesbutikkene i Svelvik.
Jeg var sånn, da jeg var 14-15 år, at jeg gikk i mange måneder før jeg klipte meg, så panneluggen rakk ned til ned på haka osv., og jeg frisøren dreit meg ut.
Og jeg fant klærna mine, i klesskapet til fattern, og kjøpte aldri klær selv, men dama til fattern, Haldis, kjøpte klær, noen få ganger, når jeg skulle konfimeres, og et par andre ganger.
Da jeg skulle til Brighton, sommeren 1985, etter 8. klasse.
Da kjøpte Haldis, en hvit genser, med lyseblått mønster, noen tau.
Så den så vel skikkelig homo ut, den genseren.
Men det skjønte ikke jeg.
Og jeg hadde lyst hår, og Christell, var det vel, hadde fått meg til å bruke hårgele osv.
Så jeg så nok ikke så tøff ut.
Så det var nesten så at de ville at jeg skulle havne i problemer, i England.
Men jeg var vel kanskje tøffere, enn jeg så ut til da, etter å ha bodd aleine siden jeg var ni, og jeg var vel litt rabagast, da jeg bodde i Larvik, og, med uvenner i Østre Halsen, og selvstendig, fra da vi bodde på hytta ute i skogen, i Brundlandnes.
Så jeg har liksom bodd i skogen (Brundlandnes), i en småby nesten (Storgata, Østre Halsen), midt i en by (Jegersborggate Larvik), på et tettsted (Berger), på landet (Vestmarka i Larvik), og i en storby, kan man vel nesten si, Oslo.
Og jeg har gått på tre barneskoler, en ungdomsskole, to vidergående skoler, to barnehaver glemte jeg, to høyskoler i Oslo, og et universitet i Sunderland, og på tre språkskoler i England.
Og da har jeg ikke tatt med jobbinga, så jeg begynner vel å bli vant til å tilpasse meg da.
Og jeg var vel ikke helt sånn at jeg bare hadde bodd et sted hele livet, da jeg var på språkreise med SMS, i Brighton, sommeren 1985 heller, sommeren jeg fyllte 15 år.
Det var noen svensker der, en som het Frederik Axelsson, fra Gøteborg, som jeg bodde sammen med, i Brigthon, i en gate som het noe med Lancaster Rd. tror jeg.
Han var på min alder, og faren var leder for et syndikat, eller ‘syndikat’, som det var fire, fem, seks av i Sverige, sa Frederik.
Han hadde mange svenske kamerater, og de hadde vært i Brighton, i en ukes tid kanskje, før jeg dukka opp der.
Så de dro med meg ut på byen, mange ganger, den første uka i Brighton.
Det var sommeren jeg fylte 15, og Brighton er en ganske stor by.
Og de her svenskene, de visste hvordan de skulle komme inn på vanlige utesteder, altså ikke STS-diskoteket.
Så vi gikk på pub til pub runder.
Og til og med jeg fikk kjøpe drinker og øl noen ganger.
Noen ganger fikk jeg dem til å kjøpe da.
Det var meg og Frederik, som var 15 år vel.
Og en synter, som var 15 år også vel, og en pen jente, som også var 15 år tror jeg.
Men de her svenskene, de var fra Gøteborg osv., så de var mye mer vant til å være i byen, enn meg.
Og de var også mye kulere, og motebevisste enn meg osv., som oftest ble mobba, av folka på skolen.
Men jeg synes det var veldig kult i Brighton.
Jeg hadde et hefte fullt av reisesjekker.
Og gikk i Midland bank, eller noe, og fikk faktisk noen engelske penger ja.
Og så gikk jeg rundt og kikka i alle butikkene, og det var veldig artig.
Også dro vi på McDonalds, like ved Churchill Sq., i Brighton.
De svenskene dro meg med.
De lurte på om jeg likte McDonalds, og jeg sa ja.
Men jeg var egentlig en pizza-fan jeg da.
Det var ikke McDonalds, på Berger på den tida.
Og den første McDonaldsen, dukke opp, i Drammen, først rundt 1990, rundt fem år etter det her da.
Så jeg hadde ikke vært på McDonalds før.
Men det var kjempegodt, med BigMac, var det vel.
Sånne burgere, med så god Cheddar-ost osv., det hadde jeg aldri smakt før.
Burgerne i Norge, hadde norvegia ost sikkert.
Og på den tida, så var McDonalds, nøye med å lage maten ordentlig.
Og milkshaken, sånn milkshake, hadde de ikke i Norge.
I Norge, så var milkshake, som melk nesten.
Men på McDonalds, der klarte man nesten ikke å drikke opp en stor milkshake, husker jeg.
Og Chicken-McNuggets, med barbeque-saus osv.
Det er greit at Pizza Grandiosa, og potetskruer med paprika, i Norge, var godt.
Men McDonalds, det var første gang jeg hadde synes at annen mat enn pizza var noe særlig godt.
Så sånn var det.
Jeg har en kjedelig jobb her, må man si, så jeg skriver litt mye i pausene.
Også hadde de Cherry-cola, i England, og jeg var Coca Cola fan, så jeg synes det var morsomt, for det hadde dem ikke i Norge.
Og jeg hadde også lest en god del sånne Le Carre og Fredrick Forsyth-bøker osv., som jeg pleide å lese, på den her tida vel.
Og en skotsk thriller-forfatter, som fattern hadde noen bøker av.
Og da leste jeg et sted, at briter var ikke så nøye på legitimasjon, som i Norge.
At de godtok mye legitimasjon, at de ikke var så firkanta.
Så jeg klarte å få kjøpt øl og vodka og sånn, noen ganger.
Selv om det vel var mest på byen, første året i England.
Men jeg ble ikke så kanon-full da.
Men det var ganske artig i Brighton, med spillehaller osv., som 15-åring husker jeg.
Så det var ganske artig.
Og da spurte, en av de britiske hjelpelærerne, en dame som var kanskje 20 år, eller noe.
Om noen av oss, hadde vært på byen, på et utested, og tatt en øl eller drink da.
Og jeg hadde jo drukket masse ølbokser, som de svenskene hadde, i gatene i Brigton.
Og drinker som de kjøpte, de var ganske kule og hadde kul image osv., så de gikk vel for å være eldre enn de var.
Og jeg holdt meg litt i bakgrunnen, da jeg drakk da.
Men jeg forklarte, at jeg hadde vært på byen da, som jeg hadde vært hver kveld i en uke omtrent.
Virka det som i hvertfall.
Og da bare lo hun britiske lærerinna, på STS språkskolen, for jeg så ut som jeg var omtrent 12 år, sa hun, foran klassen, så det trodde hun ikke.
Men jeg tok meg ikke så nær av det, for jeg hadde hatt det ganske artig.
Og litt seinere, så hadde fattern kjøpt weekend-tur til Paris, som en del av Brighton-turen da.
Så da endte jeg opp, sammen med en annen gutt, og resten jenter, i Paris, en helg.
Og da gikk jeg rundt å så i Paris.
Og det var også morsom.
De hadde en jernbanestasjon, som så ut som en ganske fin bygning.
Så gikk jeg inn og så, så var det faktisk en jernbanestasjon, av noe slag.
I Norge, så kunne man se at en bygning var en jernbanestasjon, men i Paris, så så den bygningen så stilig ut, så jeg ble bare stående der og kikke, når jeg så at det var en jernbanestasjon inn døra.
Og jeg gikk og så i en markedshall, jeg lurer på om det kan ha vært det ved Rue de Chabrol, like ved der jeg bodde, da jeg var i Paris, i 2005.
Og prøvde å få pariserne til å skjønne hva ‘fireworks’ var da.
Som de ikke skjønte.
Så jeg måtte gi opp.
Men jeg fikk kjøpt øl da, i en vinbutikk.
Jeg var ikke så vant til vin, men øl var jeg ikke helt uvant med, så da klarte jeg å finne noen ølbokser der, selv om det var vin som nok var mest populært i Frankrike, i 1985.
Så jeg turte nesten ikke prøve å kjøpe øl, i vinbutikken, like ved hotellet.
Jeg tenkte at de kanskje ble fornærma, siden vin var nasjonaldrikken i Frankrike.
Men det var noen innvandrere, tror jeg, som drev butikken, og de ble ikke sure i det hele tatt, så jeg fikk kjøpe øl da.
Men det er ikke så strengt i Frankrike.
Det er vel som i Danmark kanskje, eller sånn det var i Danmark, på 80-tallet, at det er ikke så nøye.
Det er mulig.
Vi var også på Pompedu-kunst-senteret, eller hva det heter.
Og der var noe moderne kunst, med videokamera, man kunne grave i en boks med sand, så så man avtrykket i sanda, på en skjerm osv.
Og der hadde de også Greenpeace, i Paris, med en stand, på et torg, og Greenpeace, hadde jeg bare sett, på TV, i Norge.
Og jeg tuppa en fransk mynt, ned fra toppen av Eifel-tårnet.
Jeg var litt rabagast.
Men jeg får ikke håpe at noen fikk den mynten i hue.
Jeg kjeda meg vel litt i Paris.
Jeg likte meg bedre i England, enn i Frankrike.
Ting var dyrere i Frankrike, og sånne kunstsentere, og resturantbesøk, med sure kelnere, var vel ikke så morsomt.
Selv om det var hyggelig å gå på resturant, for det var nesten bare jenter med på turen, men det var så mange av dem, så det var vanskelig å skille dem fra hverandre.
Men men.
Men da var man populær husker jeg, jeg gikk sammen med han andre gutten, og to jenter, gjennom Paris, på lørdagskvelden, fra den høyden, ved den kirken, med utsikt over byen.
Og da kjente jeg egentlig ikke han gutten og de jentene, men vi bare hang sammen liksom, som om vi kjente hverandre, så det var litt rart, jeg var litt i en døs egentlig, hele den turen.
Så jeg fulgte ikke så bra med på hva som skjedde, og tror ikke jeg visste navna på de her folka.
Men det var mye som skjedde på den her turen, så jeg var egentlig ganske metta, av ting som hadde skjedd, allerede før vi dro til Paris.
Så sånn var det.
En jente på bussen, hadde lagt seg til å sove, på gulvet, i bussen.
Og en brusboks jeg hadde, velta, og rant ut på gulvet.
Og hun jenta ble våt på buksa da, og strippa i trusa da, i bussen, det var kvelden mens vi kjørte gjennom Frankrike.
Og da ble hun skikkelig sur, for jeg prøvde å le det bort da, mens hun stod der i trusa da, på bussen.
Hun var litt eldre enn meg, hun jenta.
Jeg var litt flau da, men jeg måtte gjøre noe synes jeg, så jeg prøvde bare å le det bort.
Men da hørte jeg at hu jenta, sa til venninna si, etterpå, når hu hadde skifte bukse, og jeg prøvde å sove da.
Jeg glemte vel å si unnskyld, jeg var vant til å bo aleine, så jeg var ikke så god på manerer.
Men da sa hun jenta som måtte skifte bukse, til venninna si, at hu lurte på om jeg var en sånn underutvikla jævel, og at det kunne man se på tommelen.
Så det hørte jeg dem prata om, i halvsøvne da.
Så jeg ble mobba litt, på den turen, så det var kanskje derfor jeg ikke var helt med, på Paris-turen, det er mulig.
Så jeg fyllte vel 15 år, på den språkreisen.
Men jeg så kanskje mer ut som jeg var noe sånt som 13 år, eller noe, men jeg var ganske selvstending, så jeg klarte meg greit, og det var egentlig en veldig artig ferie, så det var bra avveksling, fra Svelvik Ungdomsskole osv., hvor jeg ble ganske mye mobba.
Da skjønte jeg, at selv om jeg ikke synes det var så artig, på skolen og sånn der, så var det mulig å ha det artig i feriene i hvertfall.
Så det var noen ferier, på 80 og 90-tallet, som var ganske artige, så da kunne man se litt fremover da., og da var det ikke så ille, selv om det var ganske helvete på skolen osv., så klarte man å komme seg gjennom det på en måte alikevel.
Så sånn var det.
Rimi ja.
Det var altså deltid Rimi Munkelia, ved Lambertseter, Oslo desember 1992 til høsten/vinteren 1993.
Rimi Nylænde, Lambertseter, Oslo, høsten 1993 til mai 1996, som deltid i kassa og på gulvet, låseansvarlig, aspirant, assisterende butikksjef.
Rimi Bjørndal, Oslo, mai 1996 til oktober 1998, assisterende butikksjef.
Rimi Nylænde, Oslo, okotober 1998 til oktober/november 2000, butikksjef.
Rimi Kalbakken, Oslo, okt/nov 2000 til mai 2001, butikksjef.
Rimi Langhus, Ski, mai 2001 til juli 2002, butikksjef.
Rimi Bjørndal, Oslo, juli 2002 til desember 2003, låseansvarlig.
Rimi Langhus, Ski, mai 2003 til august 2004, låseansvarlig.
Og jeg har også jobba ganske mye, på Rimi Karlsrud, Lamberseter, som ekstrahjelp høsten og vinteren 1993.
Så nå får jeg ta en pause i skrivinga her.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Nå kom jeg på, om de to her 17 år gamle jentene, som han kameraten til David Hjort, som også het Erik, mener jeg å huske.
Ikke Erik Dahl.
Men Bjørn Erik, het han, og jobbet på Elkjøp Storo, ved siden av studier i Ås, eller noe, tror jeg.
Han kjente noen 17-år gamle jenter, fra Sagene, eller noe.
Og de dukka opp på festen, i mora til David sitt hus, på Sofienberg, vinteren 2000, lurer jeg på om det var.
En svensk gutt, som jobbet på iskiosken, eller konditoriet, var det kanskje, den i første etasje, på Oslo City, like ved rulletrappa opp til 2. etasje der, som er ved siden av en klesforretning, og H&M, i 2 etasje vel.
Han gutten stod utenfor og skulle prate med meg, da jeg dukka opp der, med et par bæreposer med øl.
Så sånn var det.
Det kan ha vært i 1999 også det her.
Men men.
Det var en innvandrer på festen vel, som ble beskyldt for å ha stjålet noe greier, og han ble agressiv, så de som var på kjøkkenet der, de to jentene, som ikke dro igjen, ble redde da.
Så de pratet med meg, så jeg prøvde å oppførte meg sivilisert da, siden ingen andre gjorde det.
Alex, fra Rimi Sinsen, begynte å klå på hun lyse dama, tror jeg, for hun tilta på han.
Og da gikk han ut, så var det til slutt bare meg og de to jentene der, så jeg prata litt med de da.
For David og Bjørn Erik og de, satt i sofaen, og var liksom interne da, så jeg var ikke så hjemme der.
Politi dukka opp, og da stod jeg og drakk øl.
Og folk hadde hele tida, vært inne på et rom der, og tatt dop, eller hva dem kan ha gjort, dem hadde kanksje sex og, for alt hva jeg vet.
Det var et rom, som var låst, rommet til David tror jeg.
Jeg var ikke inne på der.
Men men.
De jentene, hun lyshåra, fortalte, at de hadde en venninne, en av de som hadde gått fra festen, som var jødinne, og at de derfor var greie mot henne, og tok henne med ut litt osv.
Og hun lurte på hva jeg syntes om det da.
Jeg mente vel ikke noe om det, for jeg hadde aldri kjent noen jøder.
Men jeg synes det var rart, hvis hun trengte dem til å ta henne med ut, og ikke klarte å være normal selv.
Men men.
Og jeg vet ikke hvorfor hun nevnte dette, som for å lage et poeng av det.
Jeg sa det var snillt av dem, eller noe.
Så sånn var det.
De jentene tok samme taxi, for de bodde i samme gate som meg, virka det som.
De gikk av taxien, like ved Tranen der, i Waldemar Thranes gate, like ved Uelands gate, så hvis man gikk videre bortover W. Thr. gate, forbi gaten med synagogen, og bort til Rimi, så kom man dit hvor jeg bodde.
Så sånn var det.
Men jeg begynte ikke å mase på de her jentene, om de skulle være med på nachspiel, som jeg pleier å gjøre noen ganger i fylla, for de var vel litt vel unge, og skulle vel hjem til foreldrene osv., så da syntes jeg ikke at jeg kunne gjøre det.
En annen gang, da jeg var på byen, sikkert på So What, eller Studenten.
Hvis jeg gikk ut alene, så pleide jeg å gå på So What, for jeg syntes de hadde så kul musikk der.
Mens hvis jeg gikk ut med bruttern, så pleide vi å gå på Studenten, i pianobaren der, for det var der vi havna, første gang vi gikk ut, rundt 1996 eller 97, en gang, så da ble det bare stamstedet vårt, mer eller mindre tilfeldig vel, hvis vi skulle gå ut og ta en øl.
Axel kom inn gratis der etterhvert, mens jeg måtte betale.
Men jeg hadde kontroll på økonomien, så det var ingen krise.
Men det var ikke sånn at jeg fikk spart opp mange tusen.
Men det var ikke sånn at jeg ble blakk før lønninga dukka opp heller.
Axel kjente dørvaktene, noen albanere, eller noe vel, og pleide å vise dem, hvis det ble bråk, hvem som bråka og sånn da.
Axel dro noen ganger en dame inn på do, og sa etterpå at han hadde pult hu.
En gang da.
Men han gjorde det ofte, bare dro med damer hjem fra byen.
Og de gjorde som han sa.
Ikke vet jeg.
De første årene vi gikk ut, var han ikke sånn, men han ble værre og værre, eller hva man skal si.
Så sånn var det.
Jeg og Axel gikk ut med søstra vår, Pia, en gang, og havna på Valentinos, i romjula på 90-tallet, 97 kanskje.
Da var Marianne, fra Rimi Nylænde der, og jeg forklarte at Axel var broren min, og hadde trent karate i mange år.
Og hun ble helt gæern etter han da, enda Axel var flere år yngre.
Søstra mi likte ikke hu Marianne da.
En annen gang, jeg og Axel traff Marianne i Torggata, på vei hjem fra byen.
Så spurte hu Axel, om han hadde dame.
Axel var sammen med ei som het Heidi vel, en advokat-studine fra Son.
Suger hu da, sa Marianne, fra Rimi Nylænde, jeg svæljer jeg, sa hu da.
Så det er noen som kan prate for seg.
Men Axel er så ovenpå, så han bryr seg ikke noe om damer som prøver å sjekke han opp, han er litt kresen, og synes ikke at mange av dem er bra nok.
Så sånn er det.
Jeg synes heller ikke hun Marianne var så særlig.
Hun gikk så mye ut på byen, så det drypte alltid av nesa hennes.
Og hun var veldig lav, og hadde ikke pupper omtrent, og var så blod-harry man kan bli, hvis man vokser opp i Oslo, må man vel si.
En skikkelig Østkant-jente da, må man si, sånn som de var i gamle dager.
Det er artig å skrive blogg gitt.
Men men.
På Valentinos, da Pia var med, så møtte jeg en pen dame fra et sted utenfor Oslo.
Og hun dro ringte jeg, og tok med på kino, og så Titanic, og møtte henne en gang seinere, men da var hun med venninna og oppførte seg rart, så det ble ikke noe av.
Jeg skjønte meg ikke helt på hu, vi var ikke helt på bølgelengde.
Men hun var en sexy dame, så jeg burde kanskje ha prøvd meg mer.
Hun hadde bil, så hun skulle kjøre meg hjem fra kinoen, men det gadd jeg ikke, det ble litt flaut.
Hun likte seg ikke på cafeen, som er i Lille Grensen der, av en eller annen anledning.
Så vi gikk på Klingenberg, og da roa hun seg ned litt.
Men jeg fikk ikke så bra kontakt.
De jentene, som jeg møtte i Ullevålsveien, og spurte om skulle bli med og ta en øl.
De begynte å prate om at de bodde ved synagogen.
De trodde ikke jeg visste hvor det var.
Så sa de, vet du hvor synagogen er.
Jeg hadde sett den, for jeg hadde jo gått tur i parken og sånn, noen ganger, for Rimi-leiligheten, var vel på under 20 kvadrat kanskje, så man måtte nesten gå ut, noen ganger, for det var så liten leilighet.
Her jeg bor i Liverpool, så er vel leiligheten 40-50 kvadrat kanskje.
Noe sånt.
Så her er det ikke så ofte, som i Oslo, at jeg tenker, at nå må jeg komme med ut, før det klikker for meg.
Det er mulig det var dumt av meg bo i en så liten leilighet.
Det er mulig at det ikke er bra.
Hvem vet.
Men men.
Men de skulle ikke bli med og drikke øl da.
De skulle hjem.
Men de skulle kanskje se meg på Rimi, sa de.
De skjønte ikke det, at jeg jobba på Rimi, på Lambertseter.
De trodde jeg jobbe på Rimi i W. Thr. gt., siden jeg bodde der.
De var litt dumme.
Men sånn var det, jeg fikk ikke rota meg til å forklare det her, jeg tror ikke det hadde vært så lett, dette med hvor jeg jobba.
Jeg var kanskje sur på dem, fordi dem var litt kjedelige.
Noe sånt.
Men tilbake til kino-greiene.
Jeg var ikke så flink, til å lure med damer hjem fra byen.
Men jeg klarte å sjekke opp noen på internett, på irc og sånn, og da pleide jeg noen ganger, å spørre om de skulle på kino.
Det var hun som var med på Titanic.
Selv om hun møtte jeg jo på byen da, det var fordi Axel var yngre enn meg og Pia, at vi gikk på Valentinos da.
Men samme det.
En annen, som ikke var så fin, tok jeg med på Coluseum, på Fight Club, for den hadde jeg lyst til å se.
Men det var blind date da.
En på irc, som het Cathiz, fra sol.20ognoe, vel, tok jeg med på Saga, og så Detektor, med Harald Eia osv.
Hun likte jeg godt, vi gikk på kaffebar, hun ville dit, men jeg ville ikke ha kaffe, så jeg kjøpte Sprite.
Men, det var noen år, som jeg var mye deprimert osv.
Det var seinere det.
Jeg prøvde å be ut hun Cathiz, flere ganger.
Men da klagde hun, og spurte hvorfor jeg bare ba henne med ut på søndager.
Så pratet jeg med henne igjen, da jeg var deprimert, etter problemene på Rimi Kaldbakke, i 2000 og 2001, men da orka jeg ikke å be henne med ut, da var jeg så langt nede, så det var ikke så artig.
Etter det har jeg ikke prata med henne.
Så det ble med den ene daten, på Saga, for å se Detektor.
Men det var også en blind date, men selve daten, gikk bra, selv om jeg ikke møtte henne seinere da.
En dame, som jeg traff på blink, var det vel, en litteraturstudentinne.
Nei, norskstudent kanskje.
Vi gikk på Saga, og så Villmark, for Kristoffer Joner, var så kjekk.
Og hun likte moderne litteratur da.
Og skrøyt av en moderne forfatter da, som jeg ikke husker navnet på nå.
Så dro vi på Blue Monk, for å ta noen øl.
Og da var det konsert der, og da var det et band, som het ‘Svidd Grevling’, som var bandet, hvor Morgan Lunde, håndballspilleren, for Norge, var vokalist.
Han hadde jobba på Rimi Nylænde, da jeg var assisterende butikksjef der, i 1995 kanskje.
Jeg var på rep, i hæren, eller HV, rundt 1995, på en mo, ikke langt fra Gardermoen vel.
Og da var det ran, på Rimi Nylænde, mens jeg var på rep.
Og da hadde en kar dratt opp en kniv, og tatt den mot Morgan da.
Og da bare rygga Morgan på stolen, instinktivt.
Og da hadde raneren tatt penga da.
Men det er helt greit egentlig.
Det er egentlig ikke noe vits, for en kassamedarbeider, å ofre liv og helse, for at Rimi Hagen, som har mange milliarder, ikke skal miste 2000.
Skal man dø for det?
Nei, selvfølgelig ikke.
Så da er det bedre, å la ranereren ta pengene, hvis han har våpen.
Og heller sikre spor, som video osv., og prøve å skrive opp bilnummeret.
Sånne ting.
Det lærer man også på ranskurs.
Så jeg kjøpte en halvliter til Morgan, jeg vet ikke om det var dumt jeg.
Dette her var like etter problemene på Rimi Kalbakken, så da så jeg ut som et lik omtrent vel.
For jeg var veldig overarbeida.
Men jeg klarte å komme meg på en date alikevel gitt.
Da fikk jeg tilbake en hjemmelagd CD-singel, av Morgan, for Svidd Grevling.
Jeg burde kanskje ha gitt den til hun dama, i taxien.
Det var litt dumt.
Jeg tror jeg ble sur, fordi hun heller ikke ville bli med hjem, eller så var det noe annet, så jeg prata ikke så mye mer med henne.
Jeg var litt nede fra før, så det skulle ikke så mye til, å fornærme meg da, så det var nok min feil.
En jente jeg traff utenfor So What, hun tok jeg med på Blue Monk en gang.
Vi gikk ikke på kino.
Det var da Californication, med Red Hot Chilli Peppers var ny, for de spilte den der.
Og da reagerte jeg husker jeg, for musikken var så bra, og ølen så god, og jenta var også fin.
Men hun sa at hun hadde en kjæreste, og kom til å fortsette å treffe han.
Jeg vet ikke om hun ville ha to da, eller om hun bare ville ha han.
Jeg regna med det siste, så da droppa jeg henne.
Det var vel det hun ville og.
Så det gikk ikke så bra.
Jeg likte ikke det så bra, enten så fikk hun være dama mi, tenkte jeg, jeg gadd ikke å prøve meg noe mer på henne, selv om hun var fin, hvis hun skulle beholde han andre typen, som hun hadde fra før.
Så hun tok jeg ikke noe mer kontakt med.
Jeg traff også en annen dame fra internett, på Fru Hagen, eller Kjøkkenhagen, var det kanskje, mens jeg egentlig var på rep, med HV.
Men Stian hadde nettopp blitt ny assisterende butikksjef, på Nylænde.
Så jeg måtte kjøre på HV-rep, ikke langt fra Gardermoen, i skogen, hva heter det da, ved et vann.
Ikke husker jeg.
Det var like før muttern døde, det her.
For jeg husker at jeg hadde merker på bilen enda, fra den skogsveien, da vi besøkte Martin og dem, i Askim, dagen etter muttern døde, var det vel.
Noe sånt.
Jeg og søstra mi.
Jeg tok med et par bøker til henne, det var i 99, på høsten.
Men hun likte meg ikke, men jeg kjørte henne hjem da.
Opp mot Torshov vel.
Jeg var sliten, for jeg kjørte fram og tilbake, mellom repøvelsen, fire ganger, på en uke.
Det var forbi Gardermoen, og et par timers kjøring til kanskje, i hvertfall en time.
Men men.
Jeg traff hun Siri Olsen, fra Tronheim, som hadde flytta til Oslo.
Jeg traff henne, da jeg jobba på Rimi Langhus, i år 2000 vel.
Vi dro også på Blue Monk, og tok en halvliter.
Så dro vi ut på Grunerløkka, på tre steder der, noen uker seinere vel.
Så dro vi hjem til henne, på Torshov.
Og da skulle hun vise meg, det nye hun hadde lært, siden hun, man må vel si, voldtok meg, i vannsenga, da jeg bodde i dumpa, på Abildsø.
Dette var en dame, som jeg traff, da jeg dro på ferie, til Brighton, sommeren 1989, like etter at jeg var ferdig med siste året, på videregående, i Drammen.
Så jeg bodde hos farmora mi, Ågot, sammen med Pia, søstra mi, da.
For fattern hadde solgt leiligheten, på Bergeråsen, i juni, det året.
De skulle til Isle of Wight, Siri Olsen, og en venninne som het Caroline, eller noe, og var leder og ildsjel, i den norske, ‘the alarm’ fan-klubben.
Og en eller to venninner til.
En som het Viviann vel.
De to første jentene, de skulle på Alarm-konsert, på Chatou Nouf, rundt påsketider, 1990.
Og de trengte et sted å bo i Oslo.
Så jeg lot de bo hos meg på Abildsø, den helgen.
Og siste natta, så skulle hun Siri, ligge sammen med meg i vannsenga, ville hun.
Og plutselig, så bare reiv hun tilside underbuksa mi, og satt seg oppå meg, som lå på ryggen i vannsenga, og dreiv og rei i fem-ti minutter vel, eller noe.
Det skjedde litt raskt, så jeg rakk ikke å si noe.
Hun var ikke akkurat så fin, hun Siri Olsen, så hadde nok mye heller ville hatt hun venninna hennes Caroline, for hun var pen.
Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle tro om det her.
Men jeg gikk på badet og vaska tissefanten min, for jeg hadde ikke tenkt å ha sex, da hadde jeg nok brukt kondom.
For jeg var redd for aids og sånn da, som var i nyhetene hele tiden, og jeg visste ikke helt hvor mye hu hadde tulla rundt med musa si før, for å si det sånn, så jeg tenkte det var best, så kanskje det var mindre risiko, for å få aids eller hva hun kunne ha hatt av sykdommer.
For hun var litt frikete og sånn, og jeg likte best vanlige, pene damer, rene og med fine klær da.
Jeg synes de var finest, egentlig, og ikke frike-damene.
Men men.
Man kan ikke få alt man vil.
Hun møtte jeg igjen da, i år 2001, elleve år seinere.
Og da skulle hun vise meg, hva hun hadde lært siden sist.
Og hun sugde sånn at det ble vakum da, og så tok kjeften vekk fra pikken, sånn at det smalt, omtrent.
Og det hadde hun ikke gjort, i 1990, så det var nok riktig antagelig, at det var noe nytt hun hadde lært.
Hun spurte om jeg ville se hva mer hun hadde lært, men jeg visste ikke hva jeg skulle si da.
Det hørtes litt pervo ut.
Jeg visste hun hadde vært sammen med en iraner, eller noe, som visstnok hadde voldet henne noen problemer, mener jeg å huske, så jeg visste ikke helt om jeg ville se alt hun hadde lært.
Men jeg våkna litt opp da, vi hadde jo vært på tre-fire steder på Grunerløkka, så jeg var litt full.
Og hun lagde noe mat, og vi så en dum film vel, på video.
Noe sånt.
Men vi havna i senga da, og hadde noe sengegymnastikk, for jeg var som sagt ikke så flink til å lure med damer hjem fra byen, så jeg fikk nøye meg med hva jeg klarte å få tak i.
Og hun var jeg også hos, sommeren 2003, var det vel, og da hadde vi også noe sånn gymnastikk.
Jeg tror det var bare to ganger, som vi hadde det, hvis jeg husker riktig.
Men vi var ikke sammen.
Vi var bare venner.
Eller fucking good friends, som dem sier, selv om jeg ikke pleier å bruke det utrykket egentlig.
Men jeg var vel litt kresen da, jeg synes ikke hun var så fin, eller kul, osv.
Selv om vi vel gikk greit sammen, og jeg ikke kjente så mange andre.
Så tror jeg hadde blitt litt flau, hvis de kule kameratene mine osv., fra Rimi og sånn.
Og bruttern kanskje osv., hadde sette henne.
For hun var ikke så fin egentlig.
Mer vanlig da.
Selv om det var greit å være der, å prate med henne.
Men hun var litt pervo.
Hun ville ha meg til å bli slaven hennes, virka det som.
Hun prata om noe hun kallte orgasme-kontroll.
Hun ville bestemme, når jeg skulle ha orgasme.
Hun hadde en ide, at jeg skulle gå med noe greier, så hun kunne bestemme det.
Hun må ha vært helt sinnsyk i hue, som trodde hun kunne få med meg på noe sånt.
Så jeg bare knulla henne, vanlig i senga, som de i sex-klubben, kallte vanlije, som hun sa.
Jeg faen hva hun kallte det, for det var vel sikkert et par år siden jeg hadde sjekka opp noen dame, som jeg hadde ordentlig sex med, før det.
Det var vel i 1998, tror jeg.
Og det her var i 2001.
Så det var noen år.
Jeg sjekka opp to pene jenter, i mellomtida og, men de ville ikke ha ordenlig sex, det ble bare sånn fingring og sånn, så det synes egentlig var bare tull.
Da hadde det egenlig vært like greit å latt være.
For jeg var vant til det noen ganger, som en gang jeg lurte med en dame hjem fra So What, i 1996 vel.
At da lå vi hele natta og hørte på Nirvana Nevermind osv., sånn at man skikkelig ble fornøyd, og ikke noe sånn tull, med at man ikke fikk lov å gå ‘all the way’, det var bare tull, da kunne man like gjerne latt være, mente jeg da.
Ellers, så traff jeg en pen finsk dame, på internett, også i 1997.
Vi gikk å så Sjakalen.
Og hun og venninna, ble med på badmintontrening, i Haugerudhallen, hvor Glenn Hesler, og søstra, også var, i 1997 da, var det vel.
Hun skulle jeg ringe, den vinteren.
Men den vinteren, så ga jeg David Hjort, som nettopp hadde begynt på Rimi Bjørndal, to gratis-billetter, til juleølsmaking, for Mack-øl, vel, i Stortingsgata, på en pub der.
De fikk jeg av butuikksjef Kristian Kvehaugen, men skulle jobbe seinvakt, og var ikke så glad i sånne bransjefester, jeg synes jeg så nok av de leverandørene, på jobben osv.
Jeg likte å skille jobb og privatliv.
Men men.
Jeg var ikke sånn, at jeg levde og åndet, for jobben, så jeg dro ikke og festa så mye med Rimi-kollegaer, f.eks.
Untatt David Hjort, fra Bjørndal, og Toro fra Bjørndal.
Men det var mer techno-undergrunn miljø, og miljø som ikke var Rimi-miljø, sånn sett da.
Så da fikk man avkobling fra jobben, for det var ikke sånn at det var masse leverandører der og sånn, f.eks.
Men men.
Og da traff David en dame, i Stortingsgata, som også jobba på Rimi.
Jeg trodde hun hadde vært på juleølsmakinga.
Så dro vi på Valentinos.
Heidi, dama til David, var med.
Så dro de, så lånte David meg 50 spenn til taxi.
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å drikke så mye, så jeg hadde ikke tatt ut penger.
Så spurte jeg hun dama, som jeg egentlig ikke kjente, i fylla da, om hun skulle bli med å teste å chatte på internett.
For det kunne funke som sjekketriks, hvis man var heldig, i 1996, det må vel ha vært i november eller desember 1996.
Og det ville hun.
Så endte det sånn det vel kan gjøre da, siden vi satt i sofaen osv.
Så ga jeg henne noen penger til Taxi, hun bodde vel i Asker, eller noe.
Og i 1997, så traff jeg henne igjen, en eller to ganger vel.
En gang, så gikk vi på puben, på St. Hanshaugen, Underwater Pub.
Hun var kanskje litt ung, når jeg tenker etter.
Men jeg tenkte hun var gammel nok, siden hun var på ølsmaking, trodde jeg i hvertfall, og på Valentinos.
Men det kan ha vært noe set-up fra David da, og noe mafia, hvem vet.
Hun var ikke så fin egentlig, men jeg traff henne vel den ene gangen til.
Og da skjedde det samme igjen vel.
Første gangen, så begynte det å brenne, i W. Thr. 3, og andre gangen så bare lå hun på sofaen, uten å bevege seg.
Så det var noe rart her.
Så det kan ha vært noe set-up dette.
Men men.
Og da, på den her tida, så drev jeg også å bedde ut hun Vanja, på Rimi Bjørndal.
Det var vel før jul vel.
Og jeg ble også kjent med hun Hava, det var vel etter jul kanskje.
Noe sånt.
Og det var så mange damer på jobben.
Så hun finske dama, ble litt borte i alt sammen.
Så når jeg ringte henne igjen, så begynte hun å prate om en eller annen finsk kar, som hun plutselig var sammen med.
Hun jobba som au-pair, i Bærum vel.
Så da kutta jeg ut henne, for jeg ville ikke ringe henne, hvis hun var sammen med en annen kar.
Da ville ikke jeg blande meg liksom.
Hun sa jeg kunne ringe henne alikevel.
Men jeg syns det ble litt rart.
Så da ringte jeg ikke.
Men det var litt synd, for hun dama var veldig fin og ordenlig dame, som man også kunne ta med å spille badminton, og på kino.
Og jeg tok med hun og venninna, på den cafeen, i lille Grensen, og der likte de seg, virka det som.
Men jeg gadd ikke å bli med i flaggbutikken, og se på finske flagg, som de skulle ha med i Holmenkollen, på hopprennet, det var litt vel drøyt synes jeg.
Da hadde vi vært på badminton på Haugerud, og tatt t-banen ned til byen, og så på cafe.
Så man kunne vel spare litt, til en seinere anledning, mente jeg.
Så jeg stakk hjem da, mens de dro på flaggbutikken.
Men jeg så dem ikke etter det, så jeg burde kanskje vært med på flaggbutikken.
Men sånn er det.
Jeg tror det må ha vært vinteren 1997, det her.
Vinteren 1997/98, som vi dro på kino, på Coluseum, og så Sjakalen, og på badminton.
Og samme vinteren, som jeg og David Hjort og Heidi, traff hun Rimi-dama, i Stortingsgata.
Og samme vinteren, antagelig, som jeg ba ut hun Vanja, på Rimi Bjørndal.
Hvis ikke det var våren 1996, noe sånt.
Men det var samme året, som pleide å ta t-banen med hun Hava og søstra hennes, Sema, på Rimi Bjørndal.
Og som det jobba så mange pene damer der, Therese og Hanna, og mange pene utenlandske også.
Så da ble det ganske mange damer.
Men jeg fikk kjeft av Magne Winnem, fordi jeg ikke klarte å beholde noen av dem.
Men sånn var det, det bare ble sånn.
Så dro jeg på ferie til Ayia Napa, sommeren 1998, og der var det også mange damer.
Litt unge kanskje.
Det var reisebyrået, som sendte meg dit, det var restplass.
Men jeg var så mye i sola, så jeg fikk masse rynker i tryne.
Og jeg ble butikksjef, noen måneder seinere.
Så da var jeg ikke så på sjekkeren, de neste par åra.
Men jeg var ute med David Hjort og dem, i 99 vel, eller 2000, og da dro de med meg på Paleet, like ved Fred Olsen bygget der, og sånn, heter det vel.
Eller et rederi da.
Ovenfor plata, som det heter.
Og da var det to damer fra Drammen der.
Og de fikk David Hjort, til å bli på Nachspiel hos meg.
Vi traff de igjen, på Burger King, i Karl Johan.
Og da hadde David og kameraten Roger, instalert røykmaskin, i leiligheten min.
Det var året Grårud var distriktsjef, på Nylænde, det var i 99.
Og også en annen dame, fikk David med på nachspiel.
Og en vekter i et vaktfirma, som bodde i min etasje der, var med å nachspiel.
Hun tredje dama som David fikk med.
Hun var litt rar, hun mista kontollen og var litt usikker.
Når hun snakka med meg.
Så jeg droppa henne.
Hun virka som hun hadde nerveproblemer, eller noe.
Hun skulle til faren sin, på Ulvøya.
Men, da konsentrete jeg meg om hun ene jenta fra Drammen, som var litt vel ung vel, men som var veldig fin, som het Malena, som satt mellom meg og venninna si, i senga, med sengeteppe da, og prata litt med henne.
Jeg regna med at det var greit at jeg prata med henne, selv om hun var ung, siden hun var på utestedet Paleet, i Oslo, på en lørdagskveld, enda hun var fra Drammen.
Hun jobba på Peppes i Drammen, eller en annen pizzaresturant, på Bragernes, tror jeg.
Hun ville ikke gå hjem, når venninna og typen gikk hjem.
Og hun rara dama, var lenge inne hos han vekteren, men mørkt hår, som tok med katta si inn på nachspielet, for å sjekke hun rare dama, tror jeg.
Så dro David, og dama han da, ny dame Linn.
Og Roger og Erik Dahl da, og også Bjørn Erik.
Alle de her, dro på forskjellige tidspunkter.
Så tilslutt så var Erik Dahl, den siste igjen, untatt meg og hun dama fra Drammen.
Han begynte å surve litt, han var nok misunnelig så det holdt.
Jeg ba han sette på røykmaskin, og den røykmaskinen var skikkelig artig, hvis man trykte lenge på knappen, så ble det så mye røyk, at jeg og Linn og Erik Dahl, da vi satt der, tidligere på kvelden.
Vi kunne prate sammen og puste helt fint, og alt mulig, men vi kunne ikke se hverandre, selv om vi satt to meter fra hverandre.
Så da hadde vi det morsomt.
Så kom assistenten til Jan Grårud, som bodde i samme etasjen, inn i leiligheten, og kikka.
Jeg tror ikke noen slapp han inn.
Og han sladra til Grårud, at jeg hadde mørklagt hele Waldemar Thranes gate, som jeg fikk høre uka etter.
Men det var ikke sant, det var bare min leilighet.
Men men.
Og da begynte jeg og hun jenta fra Drammen og tulle i senga da.
Hun fikk av seg mye av klærna på ganske raskt tid.
Og vi hadde henda i underbuksa på hverandre ganske raskt da, må man vel si.
Det var artig med all røyken, så det var ganske gøy.
Men så ville hun gå lengre.
Hun ville ikke ta av seg trusa.
Og da ble jeg bare irritert.
Fordi da var det bare tull synes jeg, da ble jeg bra ufornøyd.
Da var det ikke noe ordentlig opplegg synes jeg, jeg var mer vant til å holde på hele natta.
Og ikke noe sånn, nei ikke av med trusa og sånn.
Nei det var bare tull.
Da var det bare bortkasta tid, mente jeg.
Så la hun jenta seg til å sove.
I trusa da, oppå sengeteppet.
Og så kom hun rare dama inn igjen, for å hente noe greier.
Og klagde om hvordan hun skulle komme seg til Ulvøya.
Det var vel bare å ta taxi.
Så jeg ringte en taxi, jeg synes hun dama virka som hun hadde psykiske problemer, eller noe, for da jeg prata med henne før på kvelden, så klarte hun ikke å fullføre setningene hun sa, men hadde noe nerveproblemer, eller noe.
Så hun prøvde jeg meg ikke på.
Spesiellt ikke etter at hun hadde vært hos han vekteren.
Så hun dro med taxi, til Ulvøya.
Jeg vet ikke hvorfor hun klagde, det var David som inviterte henne.
Han hadde vel ikke tvunget henne(?)
Kanskje hun ville ha penger til taxien, hva vet jeg.
Så ble det ikke noe særlig som skjedde.
Hun dama la seg under dyna tilslutt.
Og da synes jeg at jeg kunne ligge der og, siden vi hadde vært ganske intime.
Så jeg prøvde å få litt liv i henne, at jeg tok henne litt på puppa osv., så kanskje hun ombestemte seg osv., men det funka ikke, jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle klare det.
Så det var jo så artig.
Jeg ble litt fucka opp av det her, for jeg hadde vel ikke hatt noe dame i den senga, siden 1996.
Jo da, det var henne i 1996 og 1997, hun glemte jeg.
Og det her var i 1999.
Men det var ikke så artig alikvel.
Noen måneder etterpå, da jeg og Axel var på Studenten.
Så traff jeg en pen svensk dame, fra Stockholm, utenfor studenten, ved stengetid.
Ca. kl. 3.30, natt til en søndag, om våren.
Det må ha vært sommeren 1999, vil jeg tro.
Noen måneder etter jeg traff hun fra Drammen, det må ha vært på slutten av 98, vil jeg tro.
Noe sånt.
Da traff jeg en veldig pen svensk dame, fra Stockholm, med venninner, utenfor Studenten, ved stengetid.
Jeg regna med de hadde vært på studenten, for de stod sammen med de som hadde vært der.
Jeg begynte å prate med henne.
Og noen pøbler, stappa en kondom nede i kjolen hennes.
Hun hadde en sånn gresk kjole, som var populær da.
Hun var veldig pen, og slank og lekker, lyst hår.
Men hun hadde ikke noe pupper, så hun må ha hatt anoreksia.
For hun var en dame, og ikke en jente, vil jeg si.
Hun var høy, og slank, slender, så det gikk det ann å se, at hun nok måtte ha anoreksia, siden hun ikke hadde pupper.
men hun var så pen og lekker og delikat, må man vel si, så det ble til at man ikke klarte å motstå henne, det var omtrent den peneste dama i byen, den kvelden, må man vel kunne si.
Så sånn var det.
Så skulle hun snakke med noen på Baronen, merkelig nok.
Så det virker veldig rart nå, når jeg skriver.
Så havna vi i pirat-taxi, opp til ved radiumhospitalet der.
Axel pleide alltid å jage vekk de damene jeg sjekka opp, på studenten.
Han prøvde å gjøre det sånn at jeg ikke merka det.
Men nå har jeg hatt litt tid å tenke, så nå har jeg klart å huske at han har gjort det mange ganger.
Men utafor studenten der, dukka han ikke opp, så han var vel og gjorde noe innpå der da, av en eller annen, mer eller mindre, merkelig anledning.
Vi havna i en pirat-drosje, med noen indere, som ikke fant veien.
Så vi kjørte rundt, jeg og hun jenta, og en venninne, som så ut som hun bare var 17 år, eller noe.
Så hun prata jeg ikke med engang.
Men hun her jeg rota med da, hun oppførte seg voksent da.
Men hun venninna hun var litt dum.
Så var det så mange damer der, tre-fire, hvis ikke fem.
Så jeg stod på kjøkkenet.
Så spiste hun pene dama, brødskive med leverpostei da.
Stabburets leverpostei på boks.
Gul boks.
Hun ville vite hva jeg syntes, om hun kunne spise den.
Ja sa jeg, for den hadde jeg spiste som snørris.
Onkel Håkon, sa vel den vitsen, om hvorfor det var en makrell på makrellboksen, og et hue på leverposteiboksen.
Og om det var noen italiener i den italienske salaten, kategori E, på rimi.
Men men.
Så gikk jeg inn der, etterhvert da, i stua.
De damene hørte på en sånn svensk party-kassett.
Eller cd.
En av sangene går sånn.
Yxa, yxa, yxa.
Det er en sånn cd, med groviser.
En svensk mann som synger.
Og de damene likte den yxa-sangen, og sang med osv. da.
Noe sånt.
Så sa hun dama tilslutt, at jeg skulle legge meg, ved siden av henne.
Men da glante hun dumme jenta på meg, så jeg synes hun var rimelig dum, da oppførte jeg meg nok litt goofy.
Jeg skjønte ikke hvorfor det var så mye å glane på.
Så sovna hun blonde dama da.
I en sånn minimal truse.
Vi lå vel under samme dyna, tror jeg.
Og, jeg hadde jo hatt hendene mine, over henne, inne på kjøkkenet, da hun skulle spise leverpostei.
Og det virka det som hun likte, hun klagde ikke.
Og i Karl Johan, så holdt jeg også rundt hun dama.
Så prøvde jeg å vekke henne da, for jeg var ikke så begreistra, hvis opplegget, skulle skjære seg igjen.
Som med hun jenta fra Drammen, noen måneder før.
Så jeg prøvde å vekke henne.
Men jeg synes nesten ikke jeg kunne ta henne på puppene, for hun hadde egentlig ikke pupper.
Så hånda mi gikk nedover fra magen, og ikke oppover.
Hun var veldig delikat dame.
Slank og sexy og pen osv., selv om hun lukta litt Stabburet leverpostei.
Men sånn er det.
Så var den strikken på trusa så løs, så hånda bare gled under den.
Hånda ble ikke stoppa, av strikken på trusa.
Så da var liksom hånda der den var da jeg dreiv og tulla med hun jenta fra Drammen, og ganske mange andre damer.
Men hun våkna fortsatt ikke.
Jeg vet ikke om hun bare lata som, og skulle lure meg i noe set-up, eller noe.
Noe sånt.
Men jeg var jo i kontakt med hennes private deler, da jeg skulle vekke henne opp.
Hun var kåt, kunne jeg merke, og hadde en mus, som nok hadde vært digg og hatt seg med ja.
Jeg prøvde å vekke henne, ved å fingre henne litt da, for jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle vekke henne.
Jeg tenkte hun våkna da og kanskje ville ha litt sex, som jeg regna med hun ville, siden hun ba meg legge meg ved siden av seg.
Men hun ble tørr da, for å si det sånn.
Så da ga jeg opp.
Men jeg måtte på badet, for å vaske henda.
Også måtte jeg gå på badet, enda en gang for å vaske henda.
Så jeg tror ikke hygienen var så bra.
Og disse her jentene, de bare spratt rett opp, for å gå ut og spise om morgenen.
Det var vel fem Stockholm-damer, tror jeg tilsammen.
Fire av de, gikk på konditori, eller noe.
Jeg var litt flau, for en eller to av de, lurte på hvem jeg var.
Hun som bodde der, var vel det.
Og hun klagde sånn at jeg hørte det da.
Og jeg hørte de her jentene prata på kjøkkenet.
Om hva de hadde måttet gjøre, kvelden før.
Og da så hun pene blonde, ‘og jag måtte eta sånn her äcklig läverpostei’.
Noe sånt.
Jeg lurer på om hun var inne på Baronen, for å få noe ordre, av noe albansk mafia, som det krydde av der.
Og så skulle hun spise leverpostei, for de visste at jeg hadde sett på intenett.
At en mann, i en chatte-kanal, advarte, en dame, om at det var hjernemasse, i de leverposteiboksene.
Jeg så ikke at han skrev det.
De var alene der, i et lite brukt sol-chatt rom, rundt 1996, på slutten av 96, begynnelsen av 97, vil jeg tro.
Men dama svarte noe greier.
Så spurte jeg dem, hva dem prata om.
Så sa dama, at mannen sa, at hun ikke burde spise de gule leverpostei boksene, for de putta hjernemasse i dem.
Og da begynte han mannen å ro da.
At jeg skulle ikke tro det var noe å tenke på osv., eller som var rart osv.
Kanskje det er noe mafia-greier og.
Så skulle de sjekke, i et mafia-plot, om jeg trodde på det.
Hvis jeg hadde sagt nei, ikke spis leverpostei, så hadde de visst at jeg trodde på det.
Men jeg var full, osv., og jeg, var jo så vant med den leverposteien, så jeg tenkte hun kunne spise den.
Selv om det hadde vært hjernemasse, så er jo det noe som man sikkert ikke dør av å spise det heller.
Noe sånt.
Det er vel ingen som har dødd av den leverposteien.
Selv om jeg bekymrer meg, for om det er hjernemasse, fra mafia-ofre, for å skjule spor.
Men men.
Mer da.
Jo, de andre jentene, forklarte også hva de hadde måttet gjort.
Så de her var nok under mafia kontroll.
Som ingen tørr å skrive om at finnes, virker det som, hverken politiet eller pressen, tørr eller vil, si fra.
Men men.
Hun dama, ble igjen, med de samme pene klærna, og sola kom inne vinduet, det var en fin juni eller juli søndag.
Og hun dama så så fin ut, som jeg neppe kan huske å ha sett en dame før.
Selvfølgelig minus for det med mangelede pupper da, men hun var så fin ellers, så det var nesten sånn at man ikke kunne klage, egentlig.
De andre jente spurte henne, om hun ville være igjen da.
Så vi fikk egentlig leiligheten.
Men jeg synes de var litt uhygeniske.
Jeg tror ingen av de dusja.
Hvis jeg skulle gå ut, for å kjøpe noe, på 7-eleven, eller noe, på St. Hanshaugen, en søndag.
Så måtte jeg ha dusja først, og barbert meg, ellers så klagde folk der.
Jeg husker jeg gikk i videobutikken, hundre meter fra der jeg bodde, og da var den en dame som sa, se på han der da, og var imponert, og synes jeg så kul ut, eller noe da.
Og da sa hun andre, at ja men han kunne jo ha barbert seg da.
Og ser bustete ut på håret, og med søvn i øya, og lukter vondt, om morgenen.
Men de her damene, de så helt fine ut, de behøvde ikke gjøre noen ting.
Men jeg synes hun pene dama var litt uhygenisk, for det lukta ikke så bra av musa hennes osv., må man vel si, samme hvor pen hun var, og hvor deilig den musa virka ellers, for det gjorde den vel.
Nå blir det litt grovis det her.
Men men.
Hun dama, hun stod der da, og så på meg, med de pene øynene hennes, i de pene klærna, og så veldig pen ut i sola, og vi hadde leiligheten for vårs selv.
Men jeg hadde ikke sovet, og var fyllesyk.
Og jeg var litt sur på henne, for jeg synes hun hadde tulla med meg, kvelden før, siden hun bare sovna.
Og hun hadde ikke dusja engang, det tror jeg at jeg hadde hørt i såfall, og sett at håret dems var vått.
Men jeg hørte ikke dusjen for noen av dem.
Dem var nesten ikke innom badet.
Og ingen hadde vått hår.
Så jeg stakk bare jeg.
Jeg synes nesten ikke at jeg kunne prøve meg på henne igjen, etter det som skjedde kvelden før.
Situasjonen, hadde kanskje blitt litt uoversiktelig da, siden det kanskje ikke var helt ‘kosher’, det jeg gjorde, da jeg tok hånda over magen hennes, og den gled under den trusestrikken, siden den var så vid.
Så det var fri adgang, må man vel si, og jeg prøvde bare å få noe liv i henne, siden jeg syntes nesten at hun lovte meg litt morsomheter, da hun ba meg om å legge meg ved siden av henne.
Men jeg tenkte vel, at det var best å roe det ned da, da.
Siden det ble noe tull, kvelden før.
Men hun var ikke så lett å glemme.
Så jeg huska adressen, som de inderene, i pirat-taxien, brukte så lang tid på å finne.
Så søkte jeg på gule sider online vel.
Og fant navnet til hun svenske dama, som leide leiligheten.
Hun var kanskje sykepleier, på radiumhospitalet, eller noe.
Så ringte jeg mobilen hennes.
Og da var det på vei til Sørlandet, de skulle vel dit, og til Vestlandet.
Mener jeg de sa, kvelden før.
Og da mente hun pene dama, at jeg var home, for da spurte hun, om en rosinbolle, eller rosinkake, eller noe, som hun ga meg da jeg stod på kjøkkenet der, var god.
Og det betyr at man er homo, for man liker søte kaker, med rosiner.
Og det er det bare damer som skal like, og homoer da.
Så hun spurte om jeg var homo da, på noe sånn subtilt språk da.
Selv om kanskje alle skjønner det, så det er kanskje dumt av meg å forklare, at det nok var det hun egentlig spurte om.
Hva skjedde så.
Jo, jeg er jo mer sånn, at jeg er direkte, eller i hvertfall, at jeg ikke driver med sånn dobbeltsnakking, i hytt og pine, altså snakker i dobbeltbetydninger, så ofte.
Jeg er vel mer gammeldags.
Så jeg sa ja, for å ikke være uhøflig.
Så la hun på.
Så ringte jeg igjen, så ville hun ikke prate.
Så ringte jeg ikke mer.
Men dagen etter, så hadde politiet i en sørlandsby, ringte meg.
Jeg hadde glemt mobilen hjemme.
Så så jeg det, etter jobben.
Så ringte jeg opplysninga.
Og de sa det var politiet, i en by, Grimstad, eller noe.
Og de svenske damene, kjørte jo nedover der.
Så ringte jeg og hørte da, om det var noe med noen svenske damer, nedover der osv., siden jeg hadde festa med de, på lørdag.
Men det var det ikke, sa han politimannen jeg prata med.
Og han visste ikke hvorfor det var ringt.
Så her var det noe rart.
Jeg ville møte hun dama igjen, for de skulle tilbake i Oslo, for hun var veldig pen og sexy og fin osv.
Og da hadde jo jeg, vært uheldig, med både hun jenta fra Drammen, og hun her dama fra Stockholm.
At jeg ble veldig tent, på de her smellvakre og pene og hotte damene, må man vel kalle dem.
Men jeg fikk ikke gjort meg fornøyd da, jeg var misfornøyd, jeg syntes ikke akkurat at jeg hadde vært så veldig heldig egentlig.
For nå måtte jeg jo prøve, å finne noen andre damer, som var like pene og hotte, og få gjort meg fornøyd med de da, for å klare å glemme hun her dama fra Drammen, og hun fra Stockholm.
Men, da hadde jo hun avvist meg, den kvelden.
Og jeg tatt igjen, dagen etter.
Så da var vi skulls, så og si.
Så da tenkte jeg, at jeg kunne jo møte henne, når de var tilbake i Oslo.
For jeg begynte å bli litt desp. da, pga. de her fine damene, som tulla med meg, vil jeg si.
Men det funka ikke sånn jeg gjerne ville ha ønsket.
Så det måtte jeg bare glemme.
En dame fra Halden, som jeg prata med om damer og sånn.
En som het Zera, eller egentlig noe annet da.
Og som jeg ble kjent med, etter at jeg, på Dagbladets chatte-tjeneste, som fantes da.
Hadde forklart om sjekketriksene, man kunne bruke, på stranda, på Ayia Napa, som jeg lærte, sommeren 1998.
Og de funka de.
Jeg får skrive om de en annen gang.
Så jeg ble kjent med damene på stranda, det gikk fint.
Men på utestedene, så er jeg ikke noe flink med damene.
Det er kanskje den høye musikken, eller alkoholen, som ødelegger, hva vet jeg.
Noe sånt.
Og hun Zera da, hun likte syden, så hun syntes jeg skrev artig da vel, på Dagbladet-chatten, så da ble jeg kjent med henne, på ICQ, eller MSN, eller noe kanskje, også, og så på irc da.
Og hun syntes synd på meg, siden jeg måtte så pene damer, men at det ikke ble noe på meg.
Så det syntes jeg og.
Så det var ikke noe gøy.
Så sånn var det.
Nå får det være nok skriving.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog