PS.
For jeg fikk jo en del kritikk mot meg, da jeg jobbet som butikksjef i Rimi, på Rimi Nylænde, på Lambertseter, fra 1998 til år 2000, og på Rimi Kalbakken, i Groruddalen, fra høsten år 2000, til våren 2001.
Og kritikken kom fra blant annet ekstrahjelper på Rimi Nylænde, (Ida og Benedikte aka. Benny vel), og en assistent, Kjetil Prestegarden, på Rimi Kalbakken.
Og kritikken gikk på at jeg ikke gjorde noe, eller ikke gjorde nok, arbeid, på jobben.
Men, som Dilbert nevner her, så er det visst noe som heter ‘uverifiserbar produktivitet’.
Et uttrykk som jeg ikke kan huske å ha vært borti før.
Men det kunne jeg jo ha sagt da, (selv om de i Oslo Øst nok ville sagt at jeg var en snobb), at det arbeidet jeg gjorde som butikksjef, ofte kunne være ‘uverifiserbart’.
(Selv om jeg da kanskje hadde snakket over hue på dem?).
Og da hadde nok de Østkantfolka antagelig nok bare begynt å mobbe meg.
Men men.
Men jeg kan jo prøve å forklare.
I tilfelle det er noen folk som leser bloggen, som ikke er fra Oslo Øst, (for å tulle litt).
Mye av arbeidet, som en gjør i en butikk, er arbeid som ikke kan verifiseres.
For eksempel, så plukker man kanskje opp kvitteringer/søppel fra gulvet i inngangspartiet, man sorterer ut dårlig frukt fra fruktdisken, man henger opp prisplakater som har falt ned, man setter vogner på plass, man rydder bort papp fra hyllene, man tar bort varer som har gått ut på dato og rydder kanskje i kjølediskene, man hjelper kanskje noen ansatte og svarer på spørsmål de har om arbeidet, man må ta telefoner og bestille nye stativ til fruktposene i frukta, for eksempel, man må ringe et kjølefirma hvis fryserne har for lav temperatur, så man må også sjekke temperaturene i diskene, man må følge med på mulige butikktyver, og snakke med selgere, og mye mer.
Og alt dette må man gjøre,mens man hele tiden fremstår samlet og korrekt ovenfor kunder og medarbeidere.
Så alt dette kan gå i en boks, som vi kan kalle, (som Dilbert fant ordet for), ‘uverifiserbar produktivitet’.
Og da kan ikke jeg si at jeg har gjort så og så mye, for da må man jo ha en person, som dilter etter en, i butikken, og skriver opp alt hva en gjør, omtrent.
Så det ville jo blitt det skjema-veldet, i butikkene, hvis man skulle hatt det sånn.
Så man kan nesten ikke diskutere de klagene der på meg, om at jeg gjorde lite/inget arbeid, seriøst.
For da blir det bare som noe ukonstruktiv synsing mye, mener jeg, å diskutere om ting som ikke kan verifiseres.
(Ihvertfall så burde jeg hatt den samme beskyttelsen da, i jobben min, mener jeg, som i domstolene, at tvilen skal komme tiltalte tilgode.
Men men).
For jeg kunne jo ikke ventes å dokumentere alt arbeidet jeg gjorde.
(Det ville tatt for mye tid, og det finnes vel ingen butikker i verden, hvor de ansatte skriver opp hver minste ting de gjør.
Da ville det nok blitt så dyrt å drive butikkene, at prisene på matvarene hadde økt kraftig.
Så det er det vel ingen som har begynt med enda, tror jeg.
Så så lenge det ikke gikk en kar etter meg, og skreiv opp alt jeg gjorde, og lot meg få notatene, ved dagens slutt, så ville det være vanskelig for meg, å forsvare meg, mot sånne spørsmål/klager).
Og jeg hadde heller ikke det perspektivet for meg, da jeg jobbet i butikken, for jeg ventet ikke å bli angrepet på den måten.
Jeg jobbet ut ifra et kundeservice-perspektiv, (som jeg lærte om da jeg gikk handel og kontor, på videregående, og var blåruss), og ikke utifra et ‘selvforsvars’-perspektiv.
Hvis man skal diskutere noe seriøst, så må det være noe som kan måles, mener jeg.
Og uverifiserbar produktivitet, det kan ikke verifiseres, (som man skjønner av uttrykket), og derfor ikke måles.
Så hvis man skulle diskutert noe seriøst, (i forretningsverdenen), så måtte man ha diskutere tall, mener jeg.
(Ihvertfall når det gjelder å klage på en medarbeider).
Altså, hvor mange timer jobber den og den?
Hvor mye har omsetningen økt?
Har vi fått flere kunder?
Hvor mange klager har butikksjefen fått fra kunder, sendt til hovedkontoret?
Sånne ting kunne man ha diskutert.
Men hvis jeg hadde begynt å prate om ‘uverifiserbar produktivitet’, på personalmøtene og ledermøtene i Rimi.
Når jeg jobba i Oslo Øst.
Så hadde nok de litt ‘fæle’/rølpete Østkantfolka, begynt å angripe meg nærmest, er jeg nok litt redd for.
Og sagt at jeg var som en Vestkant-soss/snobb.
Så da tror jeg nok at jeg egentlig gjorde det rett, og bare holdt kjeft, når de Østkantfolka, (Ida, Benny/Benedikte og Kjetil Prestegarden), begynte med de, (jeg må vel nesten si), litt idiotiske, (eller ihvertfall ukonstruktive), spørsmålene/klagene sine.
Men men.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på når jeg leste den tegneserien nå, tilfeldigvis.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
