Nå fant jeg enda fler notater her, fra tiden før jeg begynte på Gjerdes Videregående.
Men jeg har skrevet så mange deler på kapitell 29 nå, så jeg går bare videre på kapitell 30.
Også begynner jeg med de nye notatene, (fra den siste notatblokka, som jeg kjøpte. Jeg har allerede skrevet ut en notanbok, så dette er fra den andre boken med notater da).
På Berger skole, (hvor jeg gikk fra tredje til sjette klasse), så var klasserommene i et slags landskap, i den nye skolebygningen.
Men vår klasse, vi satt mest i den gamle skolebygningen, eller i musikkrommet, nederst i den nye skolebygningen.
Vi var bare litt i det landskapet, i tredje klasse, eller noe vel.
I noen O-fag timer, mener jeg at det kan ha vært.
Jeg husker jeg så på en første klasse, eller noe, som hadde undervisning, i et klasserom der.
Vi kunne se de, fra rundt der vi drev med gruppeoppgaver i O-fag da.
Og det var ei som het Lise-Lotte, eller noe, som læreren nevnte navnet på, husker jeg.
Læreren, det var en kar som så ut som en sånn ‘myk mann’, mener jeg å huske, som var moderne på 70-tallet, med skjegg vel, og antagelig også med fotformsko, som vi elevene prata om, at lærerne ofte gikk med da, (men som jentene ofte ikke likte vel).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Den første vannsengbutikken, som faren min og Haldis, hadde i Drammen.
Den lå ganske langt fra sentrum og bybrua da, i Drammen.
Den lå på Strømsø-sida, ganske nærme Rundtom der.
Den lå i den samme sidegata som Grans Bryggeri-butikken lå i.
Og jeg tror at faren min og Haldis muligens leide av Grans og.
En gang, så var jeg i den Grans-butikken, og da jeg gikk ut, og så inn i vannsengbutikken.
Så dukka han butikksjefen fra Grans opp i vannsengbutikken og spurte om faren min og Haldis hadde sett en narkoman, som hadde stjålet en kasse øl, fra Grans.
Men det må ha vært når jeg var innom Grans-butikken, og jeg så ikke noen narkoman der.
Så det kan ha vært Grans-familien som prøvde å stemple meg som narkoman og øltyv.
Mora mi var jo venninne med søstera til han som eide Grans Bryggeri, når hu bodde i Larvik, og de i Stavern da.
Og Cathrine Gran, (datteren til min mors venninne), hun lå jo i fotenden, i sengen min, en gang, i Mellomhagen, og hun var i bursdagsselskapet mitt, da jeg fylte ni år, da vi bodde i Jegersborggate.
Da hu Cathrine Gran, lå i fotenden, i sengen min, da jeg var sånn 6-7 år kanskje.
Så sa hu plutselig det, at jeg hadde ‘sparket henne i tissen’, og stormet ut av rommet mitt.
Men jeg mener det, at jeg ikke var nær ’tissen’ hennes.
Og hvorfor skulle hu sove i fotenden i min seng?
Jeg hadde jo en søster, Pia, som bare var et år og fem måneder yngre enn meg.
Kunne ikke Cathrine Gran heller ha ligget på Pia sitt rom.
Behøvde hun å ligge i fotenden, i senga til en gutt liksom.
Nei, det virker rart for meg nå dette.
Selv om jeg ikke har noen unger selv, så syntes jeg at dette høres rart ut.
Hva drev mora mi og mora til Cathrine Gran med?
Driver de å tuller med meg ennå gjennom Grans-butikkene rundt omkring?
Grans blir jo solgt i Rema-butikkene nå, så kanskje det er de som tuller.
Hvem vet.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Dessuten het en av naboene, til bestemor Ingeborg, i Skoleveien i Nevlunghavn Gran forresten.
Og hu og bestefar Johannes, de pleide forresten å kjøpe ihvertfall brusen de kjøpte, fra Grans, husker jeg.
Og faren min har vel i alle år, etter at han møtte Haldis vel, kjøpt øl, fra Grans.
En gang, så fikk jeg også en kasse Grans-brus, opp i Leirfaret 4B, like etter at jeg flyttet dit.
Og da vi kjørte med båt, til øya Mølen, for å møte regnskapsføreren til faren min, som bodde der i telt.
Så tok jeg med seks flasker brus, fra den kassa.
Tre flasker til meg og tre til Christell.
Men så skulle jo ungene til regnskapsføreren også ha brus da.
Og da ble jeg sur, husker jeg.
Så jeg var nok litt bortskjemt, som unge.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
I den butikken, (som Haldis og faren min leide av Gran, tror jeg).
Så var det vel også asbest i veggene, mener jeg at jeg skjønte.
Og da ville faren min det, (mener jeg å huske), at jeg skulle begynne å tulle med den asbesten, eller noe.
(Eller om han ville at jeg skulle gå ned i kjelleren der, eller noe).
Men det ville jeg ikke, husker jeg, på grunn av at jeg hadde lest i avisene, at asbest var farlig da.
Jeg hadde vært på nok byggeplasser, (både min far Arne Mogan Olsen og min stefar, da jeg bodde i Larvik, Arne Thomassen), de jobba jo begge med bygningsarbeid.
Så jeg visste jo hvordan Glava-isolasjon så ut, for å si det sånn.
Og den isolasjonen, som jeg kunne se gjennom et hull, i veggen, i den første vannsengbutikken, til faren min og Haldis.
Det var nok ikke Glava-isolasjon, for å si det sånn.
Det var noe mørk-fargede greier, som jeg ikke ville røre, husker jeg.
Så sånn var det.
Og etter et år eller to, så leide heller faren min og Haldis, en annen bygning, som var mye mer sentral, i Tordenskioldsgate, i Drammen.
Hvis de ikke kjøpte den bygningen da.
Vannsenger var veldig i skuddet, på den her tiden, (midt på 80-tallet), så det er mulig at de tjente så mye penger, at de kunne kjøpe seg en liten bygård da, som var i Jugend-stil, husker jeg.
Den bygningen var verneverdig, så når faren min satt i et standard vindu, i det bygget, så kom det i Drammens Tidende, at noen hadde tulla med en jugendbygning, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, så var Haldis på kurs, eller noe.
Og da sa faren min at jeg skulle kopiere opp noen brosjyrer, for sengene da.
Jeg fant på bynavn, på alle sengene, og kalte de for ‘London’, ‘New York’ og ‘Wien’, osv.
For på lørdagene, det året, så kunne den butikken være stapp full av kunder da, husker jeg.
Så noen ville bare gå etterhvert, siden det tok lang tid, før de fikk ekspedering.
Så da la jeg fram noen sånne brosjyrer, på et slags møbel da, i butikklokalet.
En lørdag da, mens jeg var midt i tenårene da.
Og da, så plukka de parene opp den brosjyra da, og gikk rundt i butikken, og kikka da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Et av salgstriksene, til faren min og Haldis forresten.
(Ihvertfall til Haldis).
Det var å si det, at i vannsenga, så behøvde man ikke å bruke så mye energi, når man hadde sex, for ‘bølgene gjorde jobben da’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, så begynte Haldis å krangle med en kunde, i vannsengbutikken, husker jeg.
Det var mens jeg gikk på Gjerdes Videregående, tredje året på handelskole, husker jeg.
I Drammen da.
Og da, så sa han kunden, at han trodde at han kunne få vannseng billigere et annet sted.
Og da svarte Haldis at, ‘men vet du hva, da synes jeg at du burde gå dit’.
For å bli kvitt en plagsom kunde da.
Men jeg jobba jo på CC Storkjøp, etter skolen, det året.
Og jeg gikk jo på det tredje året, på Handel og Kontor, så jeg hadde jo lært det, at ‘kunden har alltid rett’.
Så det var ikke sånn, at jeg begynte å behandle kundene, som kjøpte mat på CC Storkjøp, på den samme måten, som Haldis gjorde i vannsengbutikken.
Det var ikke sånn at jeg ba de om å heller gå på Rema, eller noe.
Da hadde jeg nok fått sparken, er jeg redd.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En annen gang, i vannsengbutikken, det året vel.
Så hadde faren min fått en kar, til å designe et navn, for butikken.
Han karen ville at butikken skulle hete ‘Sedee’, eller noe, for det var noe med vann da, hadde han funnet ut, i leksikon.
Jeg sa ikke noe.
Dag Furuheim, (var det vel), han sa det, til noen som stod der, (og til ei datter av noen kunder der da), at ‘vi som er unge, vi tenker vel på noe annen enn vann, når vi ser det navnet’.
Så det var jo bare dumt, å skulle kalle vannsengbutikken for ‘Seede’, eller noe.
Da tror jeg at jeg kunne ha funnet et bedre navn selv.
De kalte det ‘Norske Vannsenger’, og det var vel greit, syntes jeg vel.
Men en annen butikk, i Oslo, eller noe, het visst noe lignende da.
Men faren min sa en gang, litt seinere vel, at de hadde gått over til å kalle seg for HAJ Vannsenger.
H var for Haldis.
A var for Arne.
Og J var for Jan Snoghøj, (Haldis sin nest eldste sønn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, så gikk bunnen ut av vannsengmarkedet, for å si det sånn.
Så etterhvert så begynte de å selge vanlige senger, mener jeg å huske.
I vannsenger, så måtte man ha algemiddel, som faren min også prøvde å lage selv vel, mener jeg å huske.
I kjelleren til Ågot vel, i såfall.
Faren min abonerte jo på sokker, som var uten strikk, (eller noe), rundt ankelen.
(Som faren min hadde sett på postordre vel).
Og jeg foreslo det, at vi kunne jo hatt noe sånn tilbud, til folk som kjøpte vannsenger.
At de kunne abonere på algemiddel.
At de kunne få en flaske algemiddel. sendt i posten, en gang i året da, eller noe.
Det hadde kanskje blitt en 50-lapp, i fortjeneste, for hvert salg da.
Og det var visst mange kunder, som bare stakk innom, for å kjøpe algemiddel etterhvert, skjønte jeg på faren min da.
Men nå er det vel nesten ingen som har vannseng.
Så det med algemiddel-abonement var kanskje ikke en så god ide likevel.
Men faren min var ikke interessert da, så det var ikke sånn, at jeg begynte å jobbe med det liksom.
Det var ikke sånn at faren min hadde lyst til å samarbeide med meg, om å få noe av den ideen liksom.
Så det ble ikke noe av da, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var også noen engelske folk innom, en gang, i den butikken, det året jeg gikk på skole i Drammen da.
For da stakk jeg ganske ofte innom vannsengbutikken, av gammel vane da, mens jeg var i Drammen.
Og faren min og Haldis de begynte også å hente meg, etter jobb, på CC Storkjøp, det året.
Faren min stod ute i hallen der, utafor CC Storkjøp da, og maste på meg, at jeg måtte forte meg, med å telle kassa.
Enda jeg var ganske rask til å telle kassa vel.
Og enda at vi noen ganger måtte jobbe i 10-15 minutter ekstra, etter at vi var ferdige med å telle kassa, hvis butikken så spesielt uryddig ut en dag da.
Og enda det ikke var jeg som hadde bedt faren min om å hente meg etter jobb.
Det var ikke så morsomt å ligge baki en Toyota HiAce liksom, fra Drammen til Bergeråsen.
Så jeg tok like gjerne bussen, hvis jeg skulle være ærlig.
Siden jeg kom inn på samarbeidsavtalen, mellom Buskerud og Vestfold.
Så fikk jeg et busskort, (som var rosa, av en eller annen grunn), som var gyldig, mellom Drammen, (i Buskerud), og Bergeråsen, (i Vestfold), da.
Og det var litt gjevt da.
Søstera mi Pia, hu var så glad i å vanke i Drammen, at hu drømte om å få månedskort, husker jeg.
Også fikk jeg gratis busskort hele året, sider jeg hadde så gode karakterer, at jeg kom inn som en av ti Vestfold-elever i Buskerud da, skoleåret 1988/89.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Selv om det busskortet egentlig ikke gjaldt om kvelden.
Men ofte ville bussjåførene overse det, å la meg bruke busskortet også om kvelden.
Og noen i klassen, på Gjerde, (Tim vel), fikk klasseforstander Arne Karlsen, til å kopiere opp et skjema, som vi kunne fylle ut, når vi trengte det, om at vi hadde vært på klassetur hit og dit da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Christell sa en gang, etter at hu hadde hatt seksualundervisning, på enten Berger Skole eller Svelvik Ungdomsskole vel.
Hu sa det, en gang som jeg var nede hos Haldis og dem, at alle gutter onanerer, men bare halvparten av jentene.
At hu hadde lært det på skolen.
Men hvorfor hu sa det til meg, det veit jeg ikke.
Jeg vet ikke om hu visste det selv engang.
Christell hadde nok ikke for vane å være veldig klar, sånn som jeg husker det.
Hun var vel ofte så vag at hu kanskje kunne kalles ‘vagistisk’, eller noe.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Min tremenning Øystein Andersen, som jeg ble kjent med, gjennom min bekjente eller kamerat Kjetil Holshagen.
Han viste seg å være litt morbid etterhver, (må man vel si).
Han likte, (som tenåring), å se på filmer som Faces of Death, (husker jeg), hvor de viste forskjellige ekte scener, av folk som døde da.
Og han likte også zombie-filmer, (som ‘Night of the Living Dead’ og ‘Return of the Living Dead’, osv).
Og han likte også snuff-filmer, tror jeg, (han prata ihvertfall om snuff-filmer).
Snuff-filmer det var filmer hvor ekte drap og sånt ble filmet da, og så distribuert.
Sånn som Canibal Holocoaust, det var vel en snuff-film, mener jeg å huske.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Ole Tonny Bergum, (som døde i en bilulykke, det året jeg gikk på Gjerdes Videregående).
Han tok forresten permanent en gang, mens vi gikk på ungdomsskolen.
(Han gikk jo i klassen min fra tredje klasse og fram til videregående).
Da ble han seende ut som Kevin Keagan omtrent, med mørkt hår og krøller da.
(Ihvertfall på håret).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Ole Tonny han var også litt umoden, på barneskolen, husker jeg, at jeg syntes.
For han hadde med lekebiler, på skolen, i sjette klasse da, som han kjørte bortover med da, i klasserommet, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Et par-tre år, før han døde, så hadde Ole Tonny og Geir Arne Jørgensen, (var det vel), rappet en dyr Sun-Seeker båt, (som var verdt mer enn en million vel), fra en båtforhandler vel, i Svelvik, (mener jeg at faren min sa).
Og så, så hadde de visst kjørt ned hele Oslofjorden og helt til Sverige.
Før de ble tatt, eller noe, der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen, i klassen vår, som også gikk til frisøren, mens vi gikk på ungdomsskolen.
Det var Anne Grete Guldbrandsen, fra Svelvik.
Hu var brunette, men kom en dag med helt blondt hår, på skolen.
‘Vi har fått ei ny jente i klassen’, sa Odd Einar Pettersen da, husker jeg.
Men lærerne brydde seg ikke noe om han, sånn som jeg husker det.
Men men.
Jeg overhørte seinere, at noen av jentene i klassen, sa det, (muligens Sissel Tysnes), at Anne-Grete så ble ganske desperat, siden hu ble mobba fælt, når hu farga håret lyst.
Så hu hadde gått til bestemora si, og fått låne penger.
Og så farga hu det tilbake, til brunt da, sånn at når hu kom på skolen, dagen etter, så var håret hennes brunt igjen da.
Så sånn var det.
Men men.
I Svelvikavisa, så kunne man også lese det, at noen jenter, oppe på Ebbestad vel, i Svelvik, hadde blitt plaga fælt, av en gjeng da.
At dem hadde fått stumpet gløedende sigaretter, på beina sine, osv., av den gjengen da.
Noe sånt.
Og hu ene som ble plaga sånn, det var visst hu Anne-Grete Guldbrandsen da, i klassen vår, (de tre årene på ungdomsskolen da), sånn som jeg skjønte det, fra hva som ble sagt i friminuttene osv.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel, så hadde faren min og Haldis vært i Syden, eller noe.
Og da kom de tilbake, med like dunjakker, for ihvertfall meg, Pia, Christell og faren min.
Merket var det samme da, ihvertfall.
Men fargen var forskjellig.
Pia, Christell og meg, vi fikk alle tre, lyseblå dunjakker da.
Mens faren vår, han fikk en oransje dunjakke da.
En gang litt etter dette.
Mens jeg prata med Ulf Havmo, i klassen da.
Etter skolen en gang.
Så sa Ulf Havmo det, at han hadde sett at faren min hadde kjørt der og der.
Så spurte jeg han, om hvordan han kunne vite at det var faren min.
Så Ulf Havmo og sa det, at hvem ellers er det som kjører rundt i en svær gul Chevy-Van mens han har på seg oransje dunjakke.
Så sånn var det.
En annen gang, så sa forresten Ulf Havmo det, at klasseforstanderen vår, på ungdomsskolen, han hadde sagt til klassen det, at folk kunne ta sjælmord, hvis de ble mobba mye.
Jeg ble mobba ganske mye, så Ulf Havmo spurte meg det, om det var fare for, at jeg ville ta sjælmord.
En gang, etter at vi hadde gått av skolebussen, en ettermiddag, etter skolen.
Og vi stod ved postkassestativet i Leirfaret/Hellinga der da.
Når Ulf Havmo skulle gå opp Havnehagen, og jeg skulle gå opp Leirfaret.
‘Nei’, sa jeg bare da.
For det var ikke så ille, at jeg tenkte på å ta livet av meg.
Faren min og jeg, vi hadde jo blitt enige om det, at jeg skulle flytte til Oslo, for å studere, etter videregående, og liksom prøve å få meg en bra jobb, med 300.000 i begynnerlønn osv.
Så sånn var det.
Så selv om jeg ble mobba, så så jeg bare framover, og prøvde å få bra nok karakterer, på skolen, til å komme inn, på det neste skoleåret da.
Så det var ikke sånn at jeg noen gang tenkte på å ta sjælmord, selv om jeg ble mye mobbet på skolen og utsatt for noe slags apartheid, innen Arne/Haldis-familien, som gjorde at jeg måtte bo alene da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var ikke bare jeg, i slekta, som likte å høre på ‘Ti i skuddet’, på radio, husker jeg.
Ti i skuddet, det var et program, hvor nye hitsanger, på norsk og engelsk, ble spilt da.
En gang i uka vel.
På NRK radio vel.
Dette var før nærradioenes tid, husker jeg.
(Eller før jeg begynte å høre på dem).
Så dette var vel mens jeg var sånn 12-13 år.
(Eller noe).
Da husker jeg det, at min fetter Ove, og hans søster Heidi, og Pia og meg.
Vi var borte hos Ågot, på Sand, og hørte på Ti i skuddet, på en radio der, husker jeg.
Og den sangen, som vi tok opp, og digga da, det var ‘Moonlight Shadow’, med Mike Oldfield, husker jeg.
Den sagen digga vel alle oss fire, tror jeg.
Men hvem kassettspiller det var, det husker jeg ikke nå.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Den gjengen vår, på Bergeråsen.
Eller ihvertfall Pia, Christell og meg.
Vi digga også Wham, husker jeg.
På den kassetten som Viggo Snoghøj hadde tatt opp, for Christell, i Køge da.
Så var det en sang som het ‘Young Guns (Go for it)’, med Wham, mener jeg å huske.
Og den syntes vi ungdommene var kul da.
Det var jo nesten aldri noen voksne, oppe i Leirfaret 4B, så vi kunne sitte å digge musikk der i fred da.
Selv om jeg liksom var sjefen da.
‘Club Tropicana’, syntes vi også var kul, husker jeg.
‘Club Tropicana drinks are free.
Sun and sunshine, there’s enough for everyone’.
Men ‘Wake me up before you go-go’.
Den syntes jeg ble litt for dum, husker jeg, når den kom på Ti i skuddet.
Den husker jeg, at vi hørte på, hos Ove og dem, i Son, en gang.
Men den sangen syntes jeg kanskje at var kul, i begynnelsen, siden det var Wham da.
Men etter å ha hørt den et par-tre ganger, så ble jeg nesten flau, over å digge Wham, for å si det sånn.
For det var en litt vel ‘gay’ sang vel, (eller hva man skal kalle det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg gikk det første året, på Handel og Kontor, så skulle vi ha utplassering, en uke, som del av faget Kontorlære vel.
Faren min kjente en som hadde et kontorfirma, som het Kontorland, på Strømsø.
Og jeg jobba der da, i arbeidsuka da.
Jeg postet og ryddet brosjyrer og sånn vel.
Og jeg ble også med på postkontoret der, husker jeg.
Jeg hadde ikke lært DOS enda, så det var ikke mye, som jeg turte å skrive, på de PC-ene, som de hadde der, husker jeg.
(Jeg kunne bare Basic, fra Commodore og Sharp-maskiner).
En kar, hadde visst mistet jobben der tidligere, siden de hadde felles lunch.
Og to av medarbeiderne, de hadde blitt uvenner, siden de var uenige om man skulle skjære brødskivene av brødet, på skått, eller rett fram.
Så han ene måtte slutte, husker jeg at ble sagt der, under en av lunch-pausene.
Men men.
De leverte og hentet også varer.
Og jeg var med på et jobbintervju, husker jeg, når han sjefen der, (som faren min kjente da), skulle ansette en ny sjåfør.
Dette var en med mørkt hår, mener jeg, som var skrevet om, i en bok, som han viste fram, husker jeg, under jobbintervjuet da.
Jeg tror han hadde jobbet på restaurant, eller noe.
Noe sånt.
Så skulle jeg bli med han, et par dager i uka, for å hente varer, og sånn.
Vi var på Nidar Bergene, av en eller annen grunn.
I Oslo da.
Og dette var den samme uka, (eller uka etter), at det hadde blitt funnet salmonella, i sjokoladen, hos Nidar Bergene da.
Husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Han karen, han likte ikke det, at selgere alltid skulle vise fram det minste, at noe, husker jeg.
Kontorland hadde også en filial, i Asker, eller noe.
Og da var jeg litt oppgitt over han sjåføren, så da prata jeg litt negativt om han vel, til han som var sjefen, for filialen, i Asker, (eller hvor det var), husker jeg.
Men men.
Det var bare noe som slapp ut av meg.
Jeg gikk jo bare i første klasse, på videregående da, så jeg var ikke så vant til å jobbe i et firma, for å si det sånn.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Etter å ha jobbet der, i fem dager, så sa han sjefen der, at jeg skulle få fem hundre kroner, for jobbinga mi der.
Det var jo kult, husker jeg, at jeg syntes.
Jeg spurte om jeg kunne få en sånn kul Eriksson diskettboks, (5 1/4-tommer), som de hadde der, samt en pakke med 10 Eriksson-disketter vel, istedet.
Og det var greit, sa han sjefen der da.
Den diskettboksen, den var i hardplast da, og så kul ut, syntes jeg.
Den hadde vært en utsillingsmodell, og hadde stått utstilt, i et tomt lokale, på den andre siden av gaten, av der Kontorland var, da jeg jobbet der da.
Den diskettboksen, den hadde jeg vel også sett, når jeg hadde gått forbi på gata, før jeg hadde hørt om Kontorland, mener jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men den diskettboksen, og de diskettene da, de fulgte jo da med, når han oppe i Hokksund, (eller hvor det var), kjøpte den datamaskinen, (en Commodore 128), av meg, et års tid seinere, var det kanskje.
(Etter at jeg hadde averterte den til salgs, i Drammens Tidende da).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Nå er klokka mer enn 23.30 her på hostellet.
Så jeg får fortsette å skrive mer, om dette skoleåret, (og også om andre ting, som skjedde før det skoleåret, på Gjerdes Videregående), en senere dag.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
