Ei som het Marianne, (og ble kalt Tåka), var det vel, hu sa forresten, det første året, på videregående, at mora hennes hadde syngi på den sangen, som het ‘jeg har aids og gonore, herpes en og to og tre, jeg lever’, i et friminutt, en gang.
Men men.
Og hu sa også det en gang, at hu likte den sangen jeg spilte, på en walkman, som jeg hadde, (med høytalere da), og det var Erasure/Sometimes vel.
Som jeg spilte i et friminutt da.
(Og som jeg hadde tatt opp fra en nærradio da sikkert).
Kenneth Sevland, han var også Erasure-fan.
Og mens jeg gikk det andre året, på Sande videregående, (tror jeg det var, for jeg hadde stereoanlegget på rommet mitt da, husker jeg).
Så fikk jeg låne et par Erasure-kassetter, av Kenneth Sevland.
En av de kassettene het ‘Circus’, mener jeg.
‘And it’s a shame, that you’re so afraid’ ‘in the poring rain’.
‘Call it new technology, and they use it to burn, and they show no consern’.
‘Don’t upset the teacher’.
‘There is still a future, for the working man’.
Noe sånt.
Men en av de sangene, som var på de Erasure-kassettene, den var så ‘homo’, at jeg måtte klage til Sevland, syntes jeg.
Det var vel kanskje på 16. mai, i 1988, eller noe.
Noe sånt.
Og da ble Sevland etterhvert enig i det, at de kassettene var bra, unntatt den ene sangen, som var ‘homo’.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Heidi Uglum, hu sa en gang det, (noe jeg overhørte), at Kenneth Sevland hadde blitt så furten, på en DJ, på et Sande VGS-disco, i Sandehallen.
(Som jeg ikke var på, av en eller annen grunn).
Grunnen til at Sevland hadde blitt så furten var at DJ-en ikke spilte Falco.
(Hadde Sevland fortalt til ei jente fra Svelvik da, var det vel).
Det var bare Falco som var bra musikk, hadde visst Sevland sagt, mens han var furten og kanskje litt halvfull da.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang seinere, da jeg var i Larvik, enn den ‘campingturen’, med han italieneren da.
(Da Ulf Havmo var med kanskje).
Dette var vel i 1985 kanskje.
Noe sånt.
Så husker jeg at jeg rappa noen gull og sølv-tusjer, på den bokhandelen, i Larvik, som er i bakkant av torget der.
Og så husker jeg det, at jeg tagga i heisen, ned fra cafeteriaen Carina der, i Larvik.
Og da tagga jeg ‘RSC’ da.
(For jeg kom ikke på noe annet).
Og det var for Rock Steady Crew da, som jeg digga.
Så det var faktisk jeg som oppfant tagging-en, i Norge, rundt 1985 da, vil jeg si.
For å fleipe litt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, etter at Pia hadde flyttet til Bergeråsen, så var vi i Nevlunghavn, hos bestemor Ingeborg, sammen med Axel.
Dette var kanskje sommeren 1985.
For jeg tror at det var like etter at bestefar Johannes hadde dødd.
Og da var tante Ellen og hennes datter Rahel der, på besøk fra Sveits.
Rahel lå i hengekøya, i hagen der.
Jeg sa etter en stund, at nå var det Axel sin tur, til å prøve hengekøya.
Men da begynte Rahel å grine, og hu løp inn i huset til Ingeborg, (det store skipperhuset, i Blombakken), hvor mora hennes Ellen var da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens jeg bodde i Leirfaret 4B.
Så gikk jeg ned, for å hilse på faren min og dem, i Havnehagen da, en vår, var det kanskje.
Jeg lurer på om det kan ha vært våren 1985.
Det var ihvertfall mens Christell gikk i sjette klasse, husker jeg.
(Og jeg gikk i åttende klasse da).
christell begynte plutselig å si det, at rektor Leiv Borgen, på Berger skole, hadde gått inn i garderoben, til jentene i klassen hennes, etter gymmen da.
Og at Annika Horten hadde løpt foran Borgen og vifta med puppa.
Jeg ble litt paff, av denne nyheten.
Faren min lå på verandaen til Haldis.
Og solte se da, i en sånn speedo-aktig badebukse vel.
Men han sa ingenting.
Men han må ha hørt hva Christell sa, for hu prata rimelig høyt da, og hu stod ikke så mange meterne unna der faren min lå på verandaen da.
Jeg syntes dette Christell sa, var litt sjokkerende, og følte meg litt uønsket der kanskje da, og syntes det var rart, at faren min ikke sa noe.
Så jeg bare gikk hjem igjen.
Men jeg husker at jeg fortalte dette videre, til noen av klassekameratene mine, (Ulf Havmo og Carl Fredrik Fallan muligens).
Jeg var sjokkert over både Borgen og Annika Horten, må jeg innrømme.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang. litt etter det her vel.
Så dukka Pia og Christell opp, oppe hos meg i Leirfaret 4B.
Og da ville de prate sex-prat, på kontakttelefonen.
Jeg lot dem ringe til kontakttelefonen da, og Christell flørta, (eller prata sex-prat da), med en mann, som var mye eldre enn henne, husker jeg.
(Dette var kontakttelefonen i Drammen da.
Vi hadde 03-nummer, som i Drammen da.
03 77 58 38 var telefonnummeret til Ågot og Øivind, mener jeg.
Men jeg husker ikke hvilket nummer jeg selv hadde, (de årene jeg hadde telefon), i Leirfaret 4B).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg var jo ensom, der jeg bodde alene, i Leirfaret 4B.
Så jeg gikk også med på å lese for Christell og Pia, fra en sex-roman, som faren min hadde stående, i en hylle, med noen få paperback-bøker osv., i reolen, i spisestue-delen av stua.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Den gangen, som Pia, Christell og meg, tok toget, fra Drammen til Oslo.
Da Pia og jeg skulle besøke Axel og dem, på Vestre Haugen.
Og Christell skulle besøke sin mors venninne Solveig, som var telegrafist på Holger Danske og Scandinavian Star, og som bodde på Holmen.
Så satt det en soss, forresten, (kan det ha vært Harald Eia?), på det lokaltoget, husker jeg.
Og da begynte jeg å si sånn, at ‘han var rar’, eller noe, til Pia og Christell da.
Men det syntes ikke Christell da, husker jeg.
‘Nei’, sa hun, mener jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Den gangen, sommeren 1988, som min (adoptiv)-tremenning, Øystein Andersen, og jeg, var i Brighton, med EF Språkreiser.
Så hang vi jo litt sammen med en kar, på kurset, som var fra Nord-Norge, og som het Per Håkon, og som ble kalt Perky, i England.
Jeg begynte å ‘tulle-prate’ litt, noe som liksom skulle være nord-norsk da, siden det var en nordlending der, som prata litt uvant da.
Og da, så fikk Perky og Øystein meg, til å ringe kona til lensmannen, i bygda, som Perky var fra.
For lensmannen, (som het Pleim), han var ‘søring’, og prata nord-norsk sånn som meg da, mente Perky.
Så de fikk meg til å tulleringe, til kona til Pleim, (jeg skjønte vel ikke helt egentlig hva som skjedde).
Men det var noe om noe tulle-ringing, og så måtte jeg late som om jeg var nordlendning da, husker jeg.
‘Ja, det har vært snakk om noe tulleringing’, (eller noe), husker jeg at hu kona til Pleim sa da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På det språkkurset, så var det også med, ei dame, fra NRK radio, som lagde radioprogram om oss vel.
Og hu intervjuet blant annet Øystein og meg vel.
Men jeg var litt ukomfertabel, med å være på radioen, så jeg ba om at hu skulle begynne på nytt, osv.
For jeg hadde ikke lyst til å drite meg ut på radioen da.
Siden jeg var fra et lite sted som Berger, så var det ikke så vanlig, å være på radio osv., for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Erik Furuheim, som Ulf Havmo og jeg, fikk låne luftgeværet til en gang.
Han sa Carl Fredrik Fallan, (var det vel), om, at ble ‘gæern’, etter en bilulykke, en gang da.
(Som storebroren hans hadde vært vitne til da).
Men om han ble gæern, det veit jeg ikke.
Men jeg mener å huske det, at han begynte å gå med buksa litt ned på rumpa, sånn at man kunne se ‘rørlegger-sprekken’ hans, etter det sykehus-oppholdet hans, på sykehuset i Tønsberg da.
Så om han ble gæern, det veit jeg ikke, men det var kanskje sånn, at han måtte ha en hjerneoperasjon, eller noe, da.
Siden Carl jo hadde sagt det, at han storebror, hadde sett ‘inn i hjernen’, til Erik Furuheim, etter den ulykka da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På det språkkurset, i Brighton, så fikk jeg forresten beste resultat, av alle, på den avsluttende språktesten.
Jeg fikk vel 93 av 100 svar riktig, eller noe.
(Og da sa kursleder Paul Wilkie det, at jeg var best, mener jeg å huske).
Men det skulle kanskje bare mangle, siden det var den tredje språkreiseturen, som jeg var med på, til England, da, (en gang med STS til Brighton, sommeren 1985, og med EF til Weymount, sommeren 1986 og med EF til Brighton, sommeren 1988).
Wilkie heiet også, under den fotballkampen, som jeg har skrevet om tidligere, når vi spilte mot et annet EF-kurs, fra et annet land vel, og hu fra Hammerfest, (som ville kline med meg, i fylla), var med da.
‘Løp opp i angrep’, eller noe, sa han da, til meg, var det vel.
Så da løp jeg en tur opp i angrep da, men jeg fikk vel ikke ballen.
Det var ikke så mange gode spillere, på laget, mener jeg å huske.
Jeg vet ikke hvorfor de her svære folka, fra Gulskogen, ikke var med.
Da vi spilte volleyball, så måtte noen italienske eller spanske jenter, være med på vårt lag.
Og jeg kjøpte cola til dem, etter kampen, siden jeg var en rutinert språkreise-deltager da.
Jeg ble også dratt med på en andre volleyballturnering, i en hall, i Brighton.
Og da var det noen som sa det, at noen jenter lo, oppå tribunen, i etasjen over, hver gang jeg rørte ballen.
Men jeg hadde jo hatt volleyball, i gymmen, på skolen.
Så da våkna jeg opp litt da, og prøvde å skjerpe meg, og fikk vel inn en smash eller to og tror jeg.
Noe sånt.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Mora til Ulf Havmo, hu sa det forresten, en gang, som jeg var oppe hos dem, i Havnehagen.
Til Ulf da, at han måtte spise, hvis ikke, så skrumpa magesekken hans inn.
Noe sånt.
(Dette var vel mens vi gikk på ungdomsskolen, tror jeg).
Mens jeg gikk på videregående, (det andre året vel), så gikk jeg jo en gang bort, (en lørdagskveld vel), til butikken på Sand.
(Ikke for å kjøpe mat, men liksom for å møte noen folk og sånn da).
Og da var det folk utafor butikken der, det hørte vi helt bort på Bergeråsen, mener jeg.
Og da var Ulf Havmo og hu pene brunette-venninna hans, fra Høyen/Grunnane vel, der da.
Og da sa Ulf Havmo, til noen folk, at ‘skal vi banke Iver’.
Iver var typen til Christell.
Og de var sammen det året jeg gikk i tredje klasse, på videregående.
Så det er mulig at dette var i løpet av skoleåret 1988/89, en gang.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Det at folk hang utafor butikken, det er vel det som ble kalt ‘Narvere’, i en tegneserie, som hadde handling fra Oslo, på 70/80-tallet, og som ble gitt ut noen år vel, før jeg flyktet til England, i 2004.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Unntatt at på Sand, så var det ikke Narvesen, som i drabantbyene, i Oslo.
Men det var Prima.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den sommeren, som Øystein Andersen og jeg, var på språkreise i Brighton, forresten, (sommeren 1988).
Så fylte jeg 18 år da, var det vel.
Og da fikk jeg et gratulasjonskort, av Hudson-familien, (den andre familien, som vi bodde hos), med bilde av en svær negerdame på, med bananer rundt livet da.
(Var det vel).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Faren min sa forresten en gang det, på 80-tallet, i huset til Ågot, husker jeg.
Da han skulle få meg til å jobbe med noe greier.
At ‘Arbeit Mach Frei’.
Og så sa han at det hadde det stått på konsentrasjonsleierne.
Så faren min var kanskje nazist da.
Eventuelt så skulle han liksom hevne seg på meg da, (siden jeg hadde mørk blondt hår), for det nazistene gjorde mot jødene under krigen da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Nå er klokka litt over 2, her på hostellet, så jeg får vel ta kvelden her, med skrivinga vel.
Jeg har fortsatt et ark igjen, med notater, som jeg tar med her, i kapitell 29.
For jeg syntes det var greit å ta med en del, før jeg begynner på det skoleåret som jeg gikk i Drammen, som var skoleåret 1988/89.
For det var det året jeg fikk den seksuelle debuten min, husker jeg, (med Nina Monsen da).
Så det var kanskje greit å få mest mulig, på riktig side, av skrivinga om det, tenkte jeg.
Men men.
Det føltes ihvertfall riktig, å prøve å få til det.
Men jeg har fortsatt noen notater da, som jeg ikke har fått skrevet om enda, i Min Bok da, som kommer helt til slutt da, etter at jeg har skrevet ferdig, om det året jeg var russ og.
Så det blir noen kapitler til, ihvertfall, i denne boken.
Uten at jeg tørr å si nøyaktig hvor mange det blir ennå.
Men vi få se hva som skjer.
Vi får se.
