Jeg var en del på besøk, hos Lill og Pia fra Korea, i Vahls gate, det året, som jeg bodde på Abildsø.
Jeg fikk jo ikke lov til å steike pizza, i Enebakkveien, av Berit og Gunnar Jorås.
Men jeg ble jo sulten da, ofte, må jeg innrømme.
Og jeg likte egentlig ikke å bruke det kjøkkenet, i Enebakkveien der.
For jeg måtte dele det med ei blond dame, i begynnelsen av 20-åra da.
Ei som var veldig sky.
(Unntatt ovenfor kavaleren sin vel.
Som pleide å dukke opp der, i en Boble, på lørdagskveldene vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg pleide ofte å dra ned til Sentrum, for å kjøpe meg noen hamburgere og sånn da.
For å få stillet sulten liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
71-bussen gikk til Jernbanetorget.
Og da var veien kort, til Wimpy’s, på Oslo City, som solgte burgere, allerede fra tidlig om dagen, husker jeg.
Jeg prøvde å være litt sunn og, (for folk sa at hamburgere ikke var noe sunt da, på den her tiden).
Så jeg pleide å kjøpe den Wimpy-burgeren, som var med grovt brød, husker jeg.
Så det var ikke lett for meg, å komme meg på skolen.
For jeg var ofte sulten da, dette skoleåret.
Så ofte ble det til, at jeg gikk rundt i Oslo Sentrum hele dagen, istedet for å komme meg til NHI da, må jeg innrømme.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg spiste også burgere på Maliks.
For Maliks bak Oslo City der, hadde billigst burgere da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
De hadde også et tilbud, mener jeg å huske.
Sånn at man kunne få en 100 grams cheese-burger og en halvliter, for cirka 40 kroner vel, eller noe.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og i den samme gata, som Maliks der, (bak Oslo City), så lå det også en 7-Eleven, hvor de hadde et bilspil, til ti kroner, som jeg pleide å spille, hvis jeg kjeda meg.
Og derfra, så var ikke veien så lang, til Lill og Pia fra Korea, (i Vahls gate der), da.
Så det hendte at jeg dro innom dem da.
Hvis jeg kjeda meg en dag.
Og der hendte det, at jeg kopierte musikk, fra Lill sin platesamling, som var ganske bra.
Hu digga Morrisey, som jeg også digga litt.
Og også the Clash og the Cure, osv.
Det hendte også at jeg leste i Gateavisa der, (som var Blitz-avisa), som Lill pleide å kjøpe vel.
Av nysgjerrighet da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lill og Pia fra Korea, de hadde også blitt kjent med en Oslo-kar, som het Alf, som jobba på matbutikken Jens Evensen, i samme bygget som Grønland T-banestasjon der.
Alf pleide å spise Bentasil.
Og en gang, så hadde han vært hos Lill og Pia fra Korea, i Vahls gate der.
Også hadde han lagt igjen en tom Bentasil-pose, som han hadde skåret inn ‘Alf’ på, med en butikk-pappkniv, eller noe, vel.
Noe sånt.
En gang, så dro jeg ned på Jens Evensen, på Grønland T-banestasjon der, og prata med Alf, og hørte om dem trengte folk der.
Mens jeg så meg rundt i butikken der, så så jeg plutselig en rotte, som løp over gulvet der.
‘Ja, vi har rotter her’, sa Alf, da jeg forklarte han hva jeg hadde sett.
Og han pakistanske butikksjefen der, (var han vel), han tilbydde meg ikke noen jobb der.
Av en eller annen grunn.
Kanskje han syntes at jeg så for bleik ut, etter å ha sett den rotta pile over butikkgulvet der?
Hvem vet.
Noe sånt kanskje.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
En gang, når jeg var på fest, hos Lill og Pia fra Korea der.
Så hadde også min tremenning, Øystein Andersen, fra Lørenskog, fått overtalt meg, til å bli med på kino.
Det var en krigsfilm, med Michael J. Fox, på Klingenberg vel.
Den het ‘Casualties of War’, fant jeg med Google nå.
Jeg mener at jeg var på en fest, hos Lill og Pia fra Korea der.
(Muligens den festen som søstera mi og Cecilie Hyde også var på.
Da de gikk og la seg i soveposer, ute på fortauet, i Vahls gate der, om natta.
Som jeg skrev om i det forrige kapittelet).
Alf skulle muligens også være med å se denne filmen.
Noe sånt.
Men det ble ikke noe av da.
Lill og Pia fra Korea, de hadde truffet Alf, da han visstnok hadde begynt å prate med dem, når de skulle kjøpe melk, eller noe, og han stod og jobbet inne på melkerommet, på Jens Evensen på Grønland T-banestasjon der da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg så ihvertfall den ‘Casualties of War’-filmen da, sammen med tremenningen Øystein Andersen, mer eller mindre i fylla vel.
Og jeg sovna vel også flere ganger under den filmen, mener jeg å huske.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, dette skoleåret, så kom også Lill Beate Gustavsen, opp på besøk hos meg, i Enebakkveien 239, på Abildsø da.
Hu og Pia fra Korea hadde et sånt sporsveiskart, som de hadde hengt opp, på veggen, i stua si.
Hvor andre Svelvik/Sande-folk, som bodde i Oslo, måtte krysse av for hvor de bodde da.
Så Lill fant fram til meg da, og dukka opp der, uten å ha ringt på forhånd, eller noe.
(For jeg hadde ikke telefon der heller).
Men da ble Gunnar Jorås sur gitt, husker jeg.
For da skulle han ha det til, at jeg hadde slippi inn folk, rett fra gata da.
Men det var jo ei jeg hadde kjent, fra den tida, da jeg bodde på Bergeråsen.
Og som hadde gått i parallellklassen min, på Svelvik Ungdomsskole og på Sande Videregående da.
Så det var jo ikke noen jeg ikke kjente, liksom.
Men jeg gadd ikke å forklare, hvem hu Lill var da.
For jeg mente jo det da, at jeg flytta ikke inn til Oslo, for at dem jeg leide bolig av, skulle være som mora mi, liksom.
Jeg mente at det var ikke dem sin business, hvilke gjester jeg hadde da.
Jeg syntes at han Gunnar Jorås, var litt nærgående da, og gikk litt over streken da.
Det var kanskje sønnen hans, som hadde hatt det rommet, en gang i tida.
Men likevel, så måtte han vel skjønne det, at han ikke var faren min, mente jeg.
Det er litt forskjell på å ha en leieboere og ha unger, mener jeg.
Og jeg var ikke interessert i å plutselig ha en far, etter å ha bodd aleine, siden jeg var ni år da.
Så da ble jeg litt irritert, på han hybelverten, husker jeg.
Og klagde vel litt til Magne Winnem, (som også var på besøk hos meg den søndagen da), og til hu Lill vel, som hadde tatt bussen opp dit, fra Oslo Sentrum da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dumpa på Abildsø, hvor jeg bodde, dette skoleåret.
Det stedet, det lå bare et par-tre hundre meter, fra Østensjøvannet.
Så noen ganger, så gikk jeg ned dit, for å se på fuglene og vannet og sånn der da.
Det fantes masse rare slag av ender og sånn der da, selv om det vannet lå ganske sentralt i Oslo da.
Det var masse fredede fuglearter, og sånn, der da.
Og fotballbanen til Abildsø lå vel like ved siden av der og.
Og jeg mener å huske veldig vagt.
At jeg muligens har spilt en bedriftsfotballkamp, for IT Akademiet, (hvor Magne Winnem jobba), rundt år 2001 kanskje, på fotballbanen til Abildsø.
Men jeg er ikke helt sikker, for jeg spilte ganske mange kamper, for IT Akademiet, og vi spilte på mange forskjellige steder, (rundt omkring i Oslo), da.
(Selv om flest kampene vi spilte vel var på Ekeberg eller i Valhall).
Det lå også en Rimi, i den andre enden av Dumpa der, enn der jeg bodde.
Men jeg gikk ikke dit så ofte, for jeg fikk jo ikke lov til å lage Pizza Grandiosa likevel.
Så pizzadisken der, den gjorde meg kanskje litt nedfor da.
Men jeg var der og kjøpte øl og sånn, sammen med Magne Winnem, noen ganger, når vi skulle på byen da.
Noe som var cirka hver helg, det første halvåret, som jeg gikk på NHI da.
For Winnem skulle i militæret, på nyåret, i 1990, var det vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det ble etterhvert utlyst en stilling, på Rimi Ryen der, (som den butikken heter, selv om den egentlig ligger på Abildsø, må man vel si).
Og jeg prata med de i Abildsø-gjengen der, utafor Abildsø-kiosken, en gang, om hva jeg skulle gjøre.
For jeg begynte å gå tom for penger, litt tidlig, dette studieåret.
Så jeg sa at jeg kanskje hadde tenkt å søke på den jobben, på Rimi der da.
Men da var det en annen, i den Abildsø-gjengen der da, som allerede hadde fått den jobben da.
Så da ble jeg litt irritert, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Henning, (i den Abildsø-gjengen), han fortalte meg det en gang, at han hadde nøkkelen til ungdomsklubben der, på Abildsø.
Ungdomsklubben, den lå i en kjeller, på Abildsø Skole, sin tomt der.
Den ungdomsklubben hadde fått navnet ‘Tjaller’n’, fortalte Henning og de andre i Abildsø-gjengen meg.
For tjall var et annet navn på hasj, fortalte de meg.
Og lærerne på Abildsø Skole, de hadde bare trodd, at Tjaller’n var et ordspill på Kjeller’n.
Så de hadde likt navnet da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han Henning, han dreiv også å solgte maling-spraybokser, til unge taggere, på Abildsø der, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så dro Henning, Anne Lise, og en del fler folk, i den gjengen, med meg, på Tjaller’n der da.
Som Henning hadde nøklene til.
Henning og en ung pakistaner der.
De prata om hvem de skulle ringe, av unge frøkner, i Abildsø-området der da.
De ringte den og den personen, og spurte hvor mora til den og den jenta var da.
Og hvor var faren?
Faren var på hytta da.
Noe sånt.
Tilslutt så dukka ei veldig vakker ung blondinne, i 12-13-14 års alderen vel, opp der.
Og hu fulgte etter Henning og han pakistaneren da.
Jeg stod da i biljardrommet der, sammen med hu Anne Lise, og 2-3 andre jenter vel.
Det var også miksebord, for diskotek der.
Og dem spilte veldig høy musikk da.
Men jeg så at hu ungjenta fulgte etter Henning og pakistaneren da.
Inn på dassen der vel, (mistenkte jeg, ihvertall).
Så jeg ble veldig sånn stiv og ukomfortabel da.
Og jeg tapte vel biljardkampene mot hu Anne Lise, (og venninnene hennes), mener jeg å huske.
Og til slutt, så ba hu Anne Lise meg, om å bytte plate der da.
Hu lurte på om jeg kunne gjøre det, for hu turte ikke selv.
For hu var redd for å lage hakk i plata, (eller noe), da.
Og jeg ble var jo stiv og ukomfortabel, av den her rare ringinga, til Henning og han unge pakistanske tenåringsgutten da.
Så jeg klarte jo selvfølgelig ikke å ta av den plata, ordentlig.
Så jeg lagde vel hakk i plata, tror jeg.
Det kom ihvertfall en veldig rar lyd da.
Siden jeg var litt skjelven på hånda, da jeg skulle bytte plate da.
Og lyden stod jo på så høyt.
Så den ulyden hørtes veldig godt da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Lene, fra Abildsø, hu fortalte meg også det.
At de folka som bodde der hvor 71-bussen gikk til.
Nemlig Bjørndal.
De var ‘ikke noe bra/fine’ da.
Så hu advarte meg litt for dem da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Anne Lise, hu sa også det.
Like etter at jeg flytta dit da.
At jeg ikke måtte se noe på hu Lene da.
For de tulla med henne da, eller noe.
Så hu Anne Lise, hu ville ikke at jeg skulle oppmuntre hu Lene da, (eller noe), ved å engang se på henne, eller noe.
‘Ikke se på henne’, sa hu Anne Lise liksom da.
Med et liksom innyndende tonefall da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Anne Lise, hu var liksom mote-guru-en, på Abildsø der da.
En gang, som jeg satt utafor Abildsø-kiosken der.
Så prata hu om at Paprika, det var et kult klesmerke.
Men at Levis, (som jeg gikk i, jeg hadde jo den grønne og hvit-stripete Levis-genseren min, som jeg hadde kjøpt i Drammen, året før), det var ikke noe kult merke lenger da, ifølge hu Anne Lise da.
Men det hadde vært litt kult, for noen måneder siden, eller noe.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hva mer som skjedde, dette skoleåret, som jeg bodde på Abildsø.
Det skal jeg skrive mer om, i de neste kapitlene.
Så vi får se når jeg klarer å få fortsatt, med det.
Vi får se.