johncons

Måned: januar 2012

  • Dette har jeg skrevet mye om før, på bloggen. Baron Adeler er en arvelig tittel, mener jeg

    vranglære baron adeler

    PS.

    Her er mer om dette:

    baron adeler arvelig tittel

    http://www.roskildehistorie.dk/stamtavler/adel/Adeler/Adeler.htm

    PS 2.

    Altså det temaet her, det har jo vært diskutert, i det lange og det breie, på bloggen tidligere.

    Og det har jo stått ‘Baron’, foran navnet mitt, i et par år der nå vel.

    Så dette temaet trodde jeg at var ferdig diskutert.

    Jeg husker ikke alle detaljene om dette i hue lenger nå engang.

    Men nå har det jo stått Baron Erik Ribsskog der, i et par år.

    Og den tittelen har vel blitt visst mer enn en million ganger nå, vil jeg vel tippe på.

    Så dette trodde jeg var et tilbakelagt tema.

    Og jeg ser ikke helt poenget med å begynne å diskutere dette i detalj igjen.

    For jeg husker ikke alle detaljene nå heller.

    Så dette ble som noe på et litt feil tidspunkt, synes jeg.

    Du har liksom ikke fulgt med helt i timen, du som kommenterte nå, vil jeg vel kanskje si.

    Dette er et tema som de faste leserne av bloggen nok kjenner i detalj, og det er årevis siden at noen har klaget på at jeg kaller meg Baron nå.

    (Sånn som jeg husker det ihvertfall).

    Og hvordan jeg kom fram til dette, at jeg kunne kalle meg Baron.

    Det var vel blant fordi at dette er min måte å opprettholde min lille hevd, på den baron-tittelen på da.

    Jeg må jo få lov å holde litt med meg selv og.

    Selv om jeg skjønner at det nok kan være diskuterbart, om jeg er baron, eller ikke.

    Men da må jeg nesten stå opp for meg selv da, synes jeg, og argumentere for den versjonen som tilsier at jeg er baron da.

    Det synes jeg at jeg må få lov til.

    Og det finnes jo ingen baroner, i Norge, i dag.

    Men jeg synes at jeg ihvertfall må markere det, på en eller annen måte, at både min mor, (Karen Ribsskog), og min mormor, (Ingeborg Ribsskog f. Heegaard), arvet baronesse Magna Adeler f. Nyholm og baron Holger Adeler da, (på slutten av 70-tallet).

    Så dette med å kalle meg ‘Baron Erik Ribsskog’, på bloggen, (men ikke det virkelige liv, må jeg innrømme).

    Det er min måte å markere denne arven fra baronesse og baron Adeler på da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg sendte en ny e-post til Tiden Forlag







    Gmail – VS: Utgivelse av memoarer







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    VS: Utgivelse av memoarer





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Tue, Jan 24, 2012 at 11:24 AM





    To:

    GNF_Tiden_Sentralbord <GNF_Tiden_Sentralbord@gyldendal.no>


    Cc:

    hilde.fossanger@nffo.no


    Bcc:

    post@fritt-ord.no



    Hei,

    ok, takk for svar ihvertfall.
    Jeg driver også å skriver på Min Bok 2 nå.
    Og den handler mer om min tid som ungdom i Oslo.
    Så det kan tenkes at jeg sender dere den, når den boken er ferdig.

    Eventuelt sammen med en litt bedre formatert/redigert utgave av Min Bok.
    Takk for svar uansett!

    Mvh.

    Erik Ribsskog
    PS.
    Sender også kopi e-poster til NFFO og Fritt Ord, siden jeg har søkt om stipend fra disse, og dette at dere skriver et ordentlig svar til meg, det viser vel at jeg ihvertfall blir tatt delvis seriøst.

    Håper dette er i orden!

    2012/1/24 GNF_Tiden_Sentralbord <GNF_Tiden_Sentralbord@gyldendal.no>

    Kjære Erik Ribsskog,u>

    Redaksjonen har vurdert manuskriptet ditt og kommet til at det ikke er aktuelt for utgivelse hos Tiden. Vi mottar hundrevis av manuskripter hvert år, og bare noen svært få kommer gjennom nåløyet.

    Vi beklager, men takker likevel for at vi fikk vurdere manuset, og ønsker deg lykke til videre.

    mvh

    Tiden-redaksjonen

    Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 31. desember 2011 12:41
    Til: Richard Aarø
    Emne: Utgivelse av memoarer

    Hei,

    jeg har skrevet første bind, av mine memoarer.


    Boken handler om min oppvekst, med en mormor fra dansk adel mm., i Norge.

    Og hvor jeg måtte bo alene, fra jeg var ni år, etter at jeg flyttet til min far, i Svelvik.


    Jeg vedlegger et første utkast av boken, som Doc-fil, og håper på tilbakemelding fra dere, om dere er interessert, i å utgi denne boken.

    På forhånd takk for eventuelt svar!

    Mvh.


    Erik Ribsskog






  • Min Bok 2 – Kapittel 23: Enda mer fra det første året jeg bodde i Oslo

    Jeg hadde ikke så utrolig mye å gjøre, med min tremenning, Øystein Andersen, (som bodde i Lørenskog), det første året, som jeg bodde i Oslo.

    På tross av Lørenskog bare var et drøyt kvarter med toget fra Oslo vel.

    Dette skyldtes nok mye, at Øystein Andersen var et par år yngre enn meg.

    Så han kom jo ikke inn på utestedene, i Oslo.

    Og jeg hadde jo en annen kamerat, på den her tiden, nemlig Magne Winnem, som jeg var mye ute på byen sammen med, det her studieåret.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men mot slutten av det her skoleåret.

    En gang, mens jeg var på Oslo City, etter å ha kjøpt meg en hamburger kanskje, på vei til NHI.

    (Noe sånt).

    Så møtte jeg plutselig Øystein Andersen, på Oslo City der da.

    Øystein Andersen gikk i den svarte skinnjakka si, som vanlig.

    Han spurte vel om det var noen grunn, til at vi ikke hadde hatt så mye med hverandre å gjøre, den tida jeg hadde bodd i Oslo.

    Jeg kunne vel ikke komme på noen grunn.

    Jeg syntes vel at det hadde vært artigere å knulle med Nina Monsen, enn å være hjemme hos Øystein Andersen, på Lørenskog, og spille Trivial Pursuit og blackjack og sånn vel.

    Så det var ikke sånn, at Øystein Andersen var den første jeg prøvde å få tak i, (av mer eller mindre lokale folk), da jeg flytta til Oslo.

    Nei, det var Nina Monsen, som jeg heller prøvde å få tak i først da.

    Og jeg hadde jo også klart å spore opp halvbroren min Axel, som jo også bodde i Oslo, så jeg hadde liksom fått meg en ‘ordentlig’ lillebror og, og ikke bare en ‘lillebror’, (med andre ord Øystein Andersen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg husker det, at jeg var ute hos Øystein Andersen, i Lørenskog, dette studieåret også.

    Øystein Andersen hadde en kamerat, som også het Erik, (som meg), og som ble kalt for Psycho, på besøk.

    (Jeg mener at dette var det her studieåret).

    Psycho stod på trappa til Øystein og dem.

    Også sa han til meg at ‘kom bort hit’.

    Også sa en annen kar, (som også var der), at ‘du burde ikke gjøre det, hvis du ikke kjenner han’.

    Så jeg gjorde ikke noe.

    Men dette var en truende episode da, må jeg vel nesten si.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, (etter dette), så traff jeg også Psycho, en gang, nederst i Karl Johan der.

    Jeg var ikke sikker på om jeg kjente han igjen, men Psycho sa at jeg kjente han da.

    ‘Det gjør du det’, (eller noe), sa han.

    Etter at jeg hadde sagt noe sånt, som at ‘jeg kjenner ikke deg’, (eller noe).

    For jeg hadde jo bare møtt han Pscyho en gang før det her vel.

    (Og jeg møtte han vel aldri igjen, (som jeg kan huske ihvertfall), etter den episoden, nederst i Karl Johan der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein Andersen han hadde tidligere sagt til meg flere mer eller mindre spesielle ting.

    Han sa sånn, at når han fikk ballen, når han spilte fotball, i gymmen, (eller noe).

    Så bare klinte han til så hardt han kunne.

    I retning av målet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var noe Øystein sa mens jeg fortsatt bodde i Leirfaret 4B, (mener jeg).

    Og noe annet han sa, på den her tida.

    Det var at han ikke gikk over lik, for å få suksess i livet.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en tredje ting, som Øystein sa, (som var litt spesielt kanskje), det var at han hadde kontakter, og kunne få til ting og sånn da.

    Og da fulgte han kanskje opp med noe sånt som at, ‘men jeg går ikke over lik, for å komme meg fram i livet’, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe annet som skjedde, dette studieåret.

    Det var at jeg kjøpte meg en walkman, på Fridjof Arngren sin elektronikk-butikk, på Skøyen da.

    Kjetil Holshagen, han dreiv jo med elektronikk, og han fabla nesten om å dra til den butikken, noen ganger, (på Skøyen der), mens vi gikk på ungdomsskolen, husker jeg.

    For den butikken hadde så mange artige elektronikk-ting da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg ville vel kanskje ha en litt mer avansert walkman, enn den enkle Sony walkman-en, som jeg hadde fått i abonnementspremie, av det tyske filmbladet, som jeg hadde begynt å kjøpe, da jeg var på ferie hos tante Ellen i Sveits, sommeren 1987.

    Den walkman-en, som jeg kjøpte på Arngren, (på Skøyen der), den kosta cirka 500 kroner, (mener jeg), og den hadde auto-reverse, og en god del andre litt artige/kule funksjoner da.

    Det var vel en svart Sony-walkman, mener jeg.

    Magne Winnem, han ble så imponert, over denne walkman-en, som jeg hadde kjøpt.

    Så han ba meg, om å også dra å kjøpe en sånn walkman, for han.

    Så en fredag, før jeg skulle besøke bestemor Ågot på Sand vel.

    (Noe sånt).

    Så stakk jeg innom Arngren da, og kjøpte enda en sånn walkman da.

    For Magne Winnem da.

    Det er mulig at det var den gangen, som jeg møtte hu Lill Beate Gustavsen på toget, til Drammen.

    Men det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer, som hendte, dette studieåret.

    Men det er litt varmt her, (som i en badstu omtrent nesten).

    For den varmeovnen, her på rommet mitt, hos M.A.S., i Fairfield, i Liverpool.

    Den går det ikke an å regulere temperaturen på.

    Den har ikke noe termostat da.

    Så hele rommet er jo skikkelig varmt her.

    Samtidig så bor det en afrikaner som smeller med dørene, osv., i naborommet her.

    Og andre tøffe folk.

    Så jeg vil ikke ha døra oppe stående oppe til rommet akkurat heller.

    Så da blir det litt varmt her, (for å si det sånn).

    Så jeg får kanskje kutte litt ned på lengden på kapitlene her, tror jeg.

    Så vi får se når jeg får til å skrive mer om dette studieåret.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 22: Mer fra det første året jeg bodde i Oslo

    Som jeg tidligere har skrevet om, så var det ikke bare jeg som dro tilbake til Sand, på helgebesøk, det første året, som jeg bodde i Oslo.

    Pia og Cecilie Hyde, de dukket også opp i Oslo, ved et par anledninger.

    Men da var det ikke sånn, at søstera mi lå over hos meg, på Abildsø.

    Nei, Pia og Cecilie Hyde, de lå jo da ute på fortauet, på Grønland der, hvor Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea bodde.

    (Siden det var en krangel, i venninne-flokken, fra Svelvik/Sande/Berger, inne i Oslo da).

    Det var også en krangel, mellom Cecilie Hyde og meg, når Pia og Cecilie Hyde var inne i Oslo.

    Jeg husker at Cecilie Hyde, Pia og jeg, (og muligens noen flere Svelvik-damer), satt utafor en bokhandel, (som nå heter Ark, mener jeg), ovenfor nedgangen til Stortinget T-banestasjon, på Egertorget, i Karl Johan vel.

    Cecilie Hyde satt og stirra på ei ung Oslo-jente, med røde basket-sko og lyst hår vel.

    Som satt ovenfor oss, på den andre siden av Karl Johan der, mens hu lente ryggen til trappekonstruksjonen, ned til Stortinget T-banestasjon der vel.

    Cecilie Hyde mente at hu var så fin da, hu unge tenåringsjenta.

    Men jeg klagde, og sa at jeg ikke syntes at de rød basketskoa hennes så så særlig kule ut.

    Jeg syntes at de så litt billige og glorete ut, for å være ærlig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Og etter den krangelen, mellom Cecilie Hyde og meg, så ville ikke Cecilie Hyde være venn med meg lengre.

    Etter dette, så sa hu at pga. denne diskusjonen, så likte hun ikke meg lenger.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Lill Beate Gustavsen, hu fikk også hele den gjengen med frike-damer, fra Svelvik og Sande, mot seg, en gang, som jeg hang sammen med de her unge damene, i Oslo Sentrum da.

    Og da måtte jeg velge, om jeg skulle henge sammen med den gjengen, som jeg ikke kjente så bra.

    Eller om jeg skulle henge med hu Lill Beate Gustavsen.

    Og da valgte jeg å henge med hu Lill, fordi hu kjente jeg egentlig best.

    For det var oftest hu jeg prata med, da jeg besøkte Pia fra Korea og hu Lill da.

    For hu Lill var mer interessert i musikk.

    Og vi digga begge Morrissey og the Clash, osv., husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var en stor gruppe-voldtekt-sak, som det stod om i løssalgsavisene, (på forsidene, osv.), dette skoleåret.

    Jeg har lurt på om det var noe med hu Lill Beate Gustavsen, og han marokkaneren, som hu var sammen med.

    (Han som jobba på restauranten Costa, ved RA4 der).

    For jeg husker at hu Lill engang prata med ei annen dame, på Grønland der, hvor hu bodde.

    Og da hadde visst noe skjedd med ei veldig ung tenåringsjente.

    Og da sa hu Lill, at hu syntes at hu jenta var for ung.

    Og da ville hu Lill liksom ‘la dem få’, da.

    Og Pia fra Korea spurte meg en gang, om ‘hvor godt kjenner du Lill egentlig?’.

    ‘Jeg kjenner henne godt’, (eller noe), svarte jeg.

    (For hva skulle jeg svare liksom da.

    Det var vel et lurespørsmål, tror jeg).

    ‘Har du hørt om rettsaken?’, spurte Pia fra Korea da.

    ‘Nei’, måtte jeg innrømme.

    Det hadde jeg ikke.

    Og da dreit jeg meg ut da skjønte jeg.

    For da kjente jeg ikke hu Lill så bra da.

    Men det kan ha vært at hu Lill Beate Gustavsen, gikk til rettsak, for gruppevoldekt, mot noen marokanere.

    Fordi at hu ikke likte det, at de hadde utnytta ei ungjente.

    Sånn som jeg skjønte det.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lill sa engang, til Pia fra Korea, da jeg lå over hos dem en gang, (etter en bytur antagelig), at ‘du vet hvordan jeg er’.

    Så hu Lill var nok litt sånn at hu lå med alle, (tolka jeg det som, ihvertfall).

    For dette var når en eller to andre karer lå over der og vel.

    Og hu Lill spilte også en gang den sangen, som het ‘Let’s go to bed’, med the Cure, en gang, som jeg var på besøk hos henne, da hu var aleine hjemme, på Grønland der.

    Men jeg fulgte ikke opp med noe sjekking.

    Fordi jeg syntes at hu Lill kanskje var litt billig da, og ikke så sexy kanskje, men litt sånn skitten nesten kanskje.

    Så jeg var ikke så interessert i hu Lill Beate Gustavsen, pga. noe med sex, liksom.

    Men mer pga. at vi hadde felles interesser.

    Hu var ganske kul da.

    Men jeg syntes det virka som at hu hadde hatt mye tilfeldig sex, og var litt ‘horete’ da.

    Og samtidig så var hu ikke så spesielt høy, og hadde ikke så store pupper og sånn heller.

    Så jeg syntes ikke hu var så sexy akkurat.

    Selv om jeg syntes at hu var hyggelig og trivelig, osv. da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg besøkte hu Lill, (etter at Pia fra Korea hadde flytta derfra), så hadde Lill fått seg ny, norsk kjæreste.

    Dette var en fra Grorud, som digga U2.

    Og etter at hu ble sammen med han, så begynte også hu Lill å bare digge U2, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lill, hu dro meg også en gang med på Oslo City.

    Og da møtte hu også noen andre damer, fra Oslo, som ga henne støtte og prata om noe som foregikk da.

    (Uten at jeg skjønte hva dette var).

    Og det stod også i VG og Dagbladet, at hu offeret, for den gruppevoldtekten hadde skamklipt seg.

    Og hu Lill hadde en litt sånn rar frisyre, (mener jeg at jeg la merke til), denne våren da, i 1990, mens den rettsaken foregikk da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og sånn som jeg skjønte det, så foregikk det også litt av hvert, på den Nato-basen, på Kolsås, hvor hu Lill jobba som vaskedame da.

    Så det ville ikke vært så kult kanskje, å knulle ei som hele Nato-basen på Kolsås hadde knulla liksom.

    (For å si det sånn).

    For å forklare litt om hvordan det virka for meg, på den her tida da.

    Selv om jeg ikke skal si dette helt sikkert, at hu Lill knulla så mye på den Nato-basen der da.

    Selv om hu riktignok sa det, at det foregikk mye rart der da.

    Og det tolka jeg som noe ‘koffert-greier’ da.

    (På den her tiden).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg skulle besøke bestemor Ågot, på Sand.

    Så møtte jeg hu Lill, på toget, fra Oslo, til Drammen.

    Og da skulle hu sitte på med mora si, videre til Svelvik.

    Og da fikk jeg også lov til å sitte på da.

    Og da kjørte hu mora hennes meg helt til Sand da, husker jeg.

    (Som er cirka en halv mil ekstra vei da).

    Så det her var jo rimelig alright gjort, (av hu mora til Lill Beate Gustavsen), må jeg si da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, når denne jente-gjengen, fra Svelvik og Sande, var i Oslo.

    Og jeg hang sammen med dem, i Oslo Sentrum.

    Så syntes jeg at det ble litt for mye dameprat og sånn da.

    Så da spurte jeg om jeg skulle gjøre noe for dem.

    (Eller noe sånt).

    Ihvertfall så ble det sånn, at hu som jeg hadde spleisa på å kjøpe pizza sammen med, i bursdagen til Tina ‘Turbo’, i Drammen, skoleåret før.

    (Eller om det var venninna hennes).

    Hu spurte meg, om jeg kunne kjøpe med noe vin, for dem, på Polet, på oslo City der.

    Og det var greit, syntes jeg.

    For da slapp jeg å traske rundt i Oslo Sentrum, i klesbutikker og sånn, sammen med de her da.

    Så fikk jeg liksom markert det, at jeg ikke syntes at alle de dametingene som de her jentene dreiv med, var så utrolig morsomme da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg skoleåret etter.

    (Da jeg hadde et friår fra NHI).

    Skulle lese til forberedende, ved UIO, (som privatist).

    For jeg syntes det, at det var så flaut, å bare jobbe på OBS Triaden, (når jeg hadde et friår, fra NHI).

    Så fikk jeg faktisk låne en ex-phil-bok, av en av de Svelvik-damene, i den frike/kommunist-gjengen, fra Svelvik da.

    Så det var jo litt kult gjort, (for å si det sånn).

    (Hvis jeg husker dette riktig da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så spilte jeg Geni, i Lill sin leilighet, på Grønland der, sammen med alle disse frikejentene da.

    Og de banka jo meg, (som var mest vant til å spille Trivial Pursuit, hos min tremenning Øystein Andersen, på Lørenskog), ned i støvlene.

    Så jeg husker at jeg lurte litt på det, om de her frike-jentene hadde juksa fælt, når de spilte Geni da.

    At de hadde pugga spørsmålene eller tulla med rekkefølgen på spørsmålene, eller noe sånt.

    For det var liksom sånn, at jeg bare fikk kjempevanskelige spørsmål, mens de alltid fikk lette da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var litt mer som skjedde, dette skoleåret, borte hos min tremenning, Øystein Andersen, på Lørenskog og.

    (Og vi dro også på ferie sammen, til vår tidligere vertsfamilie, i Brighton, sommeren 1990).

    Mer om hva som skjedde dette skoleåret 1989/90.

    Og også i sommerferien 1990.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Her er den Apeegg-sangen, som jeg nevner, i siste kapittel, av Min Bok 2

    PS.

    Enda mer om dette:

    mer om apeegg

    http://www.youtube.com/watch?v=fVBKBgrwl7w

    PS 2.

    Her er den Depeche Mode-sangen, som jeg satt på, hjemme hos han ‘Ingenting-karen’, som bodde i ‘min’ gamle leilighet der, i Hellinga 7B, (og som Gry Johansen mente at var ‘sovemusikk’):

    PS 3.

    Enda mer om Apeegg:

    enda mer om apeegg

    http://nortabs.net/tab/1917/

  • Min Bok 2 – Kapittel 21: Sand

    Jeg kan ta med mer om hva som skjedde, i de helgene, som jeg var på besøk, hos bestemor Ågot, på Sand, det første året, som jeg bodde i Oslo.

    En helg, så dukka jeg opp på Sand, og jeg husker at jeg satt i stua til Ågot der, og overhørte at søstera mi kontaktet min far, når han kom inn i gangen der, og sa, (om meg), at ‘jeg orker ikke mer av han der jeg’.

    Så søstera mi Pia, dreiv og baksnakka meg der da, fikk jeg med meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og dette huset til Ågot, det var jo som et barndomshjem for meg.

    Jeg hadde jo spist middag der, nesten hver dag, etter skolen.

    Fra jeg var ni år.

    Mens Pia bodde i Larvik en del år lengre enn meg.

    Hos mora vår.

    Og når Pia flytta til Berger, så spiste hu jo hos Haldis og ikke hos Ågot.

    Så ‘Ågot-huset’, det var liksom ‘mitt’ hus, tenkte jeg.

    Ihvertfall i forhold til de andre barnebarna.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo også lite sjanse til privatliv, når jeg måtte bo på samme rom, som søstera mi der da.

    Så om kvelden, så pleide jeg noen ganger, å sitte oppe lenger enn Pia og Ågot.

    Og ta min daglige runk, (hadde jeg nær sagt), i stua der da.

    Jeg pleide å runke, hver kveld, for jeg hadde ofte problemer med å sove, om kvelden, hvis jeg ikke gjorde det.

    Og det roet meg ned litt da, må man vel si.

    Så det er en vane jeg har da, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Og da pleide jeg altså noen ganger, å heller ta meg en runk, i stua til Ågot, om kvelden, etter at Ågot og Pia hadde lagt seg.

    De relativt få helgene, som jeg besøkte Ågot og Pia, på Sand da.

    Men jeg tror at Pia må ha spionert på meg, en av de kveldene, som jeg runka i stua til Ågot der.

    For jeg er ganske sikker på at jeg ikke sperma på skinnsofaen der.

    Men likevel, så kom det fra Pia, på lørdagen, (dagen etter at jeg hadde runka i stua), at ‘hva er det der?’.

    Mens Ågot og jeg også satt i stua der da.

    Så jeg lurer nå på om det var noe, som Pia hadde klint på sofaen.

    For jeg tror ikke at sperm ville vært synlig sånn, dagen etterpå.

    Det må ha vært noe krem, eller noe, som Pia nok må ha smurt på sofaen og lata som at var sperm da.

    Noe sånt.

    ‘Det er noe fra ungane til Runar’, (eller noe), svarte Ågot, til Pia, da hu fant spermen, (eller ‘spermen’), min, i sofaen der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke alltid, at Pia og Cecilie Hyde, ville ‘leke med meg’ mer, etter at jeg flytta til Oslo, og var på besøk på Sand da.

    Jeg var med de ut i Svelvik noen ganger, på Teriaen der.

    Teriaen er et annet navn for Kafeteriaen.

    Og det var det mest kjente utestedet, i Svelvik vel.

    De hadde også diskotek i kjelleren der, det første året jeg bodde i Oslo, husker jeg.

    Jeg husker at jeg satt på Kafeteriaen der, og prata med Gry Johansen, fra Nedre, (på Bergeråsen).

    Og så kom Pia og Cecilie Hyde også inn der.

    Og da bare forsvant hu Gry Johansen.

    Hu hadde satt seg ved bordet mitt der, husker jeg.

    Men hu var visst redd for Pia og Cecilie Hyde da.

    Siden hu bare forsvant, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen merkelig episode, hendte også, på Kafeteriaen der, husker jeg.

    To røslige bondesønner, (eller noe), med damer.

    De kjefta på meg, siden jeg hadde dratt til Oslo, for å studere.

    Dette var folk jeg ikke ante hvem var engang.

    Så jeg var visst ganske kjent i Svelvik da, på den her tida.

    Jeg prøvde å si noe om det, at det var en bra ting, med studier.

    Og damene dems holdt vel litt med meg vel.

    Men de her kara var sure på meg da, fordi jeg hadde dratt for å studere inne i Oslo.

    Forstå det den som kan.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En annen ting som skjedde, det var at søstera mi og Cecilie Hyde.

    De ble plutselig sammen med en i parallellklassen min, fra ungdomsskolen, som het Eivind.

    (Det var vel Cecilie Hyde som ble sammen med han).

    Og Pia ble sammen med en ‘goofy’ type, som hadde føflekk i trynet.

    Disse parene ble plutselig sammen, seint en natt til søndag, i Svelvik da.

    (Virka det som for meg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så ble plutselig søstera mi og Cecilie Hyde uhøflige mot meg da.

    Det var vel avtalt at jeg skulle ligge over hos Hyde og dem, (som under russetida da).

    Men Hyde og Pia, (og deres to kavalerer), de begynte å gå mot Sand da.

    Og så ville de visst at jeg skulle fortsette alene, når vi kom bort til ved Rimi på Skjønnhaug der.

    Men jeg gadd ikke da.

    For jeg syntes at søstera mi var billig, siden hu plutselig ble sammen med ‘den mest goofy-e typen i Svelvik liksom’, (for å si det sånn).

    Og jeg spente vel til han, i låret.

    (Et knep min tremenning Øystein Andersen, hadde lært meg).

    Han med føflekken gjorde ikke noe tilbake.

    Men de fire bare fortsatte å gå tilbake, bort til der Hyde bodde da.

    Jeg lurte på om Cecilie Hyde og Pia hadde solgt seg til de her to karene, for penger, eller noe.

    Så jeg ble også med dem hjem til Hyde der da.

    For det var litt langt å gå helt til Sand, i fylla.

    Det var cirka en halv mil da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg vet ikke om Pia hadde sex med han ‘goofy-e’ typen.

    Men det er nok mulig, men jeg skal jeg ikke si det sikkert.

    De sov vel ihvertfall sammen, hjemme hos Hyde, i et annet rom enn der jeg sov.

    Mener jeg å huske ihvertfall.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En bodybuilder-aktig dørvakt, brølte også til meg i Svelvik, en gang som vi skulle gå ned på diskoteket der, Pia, Cecilie Hyde og meg, (husker jeg).

    Jeg var jo vant til å gå på diskoteker, i Oslo og i Drammen, og i Brighton, osv.

    Men brøling fra dørvakter, det hadde jeg ikke vært utsatt for før.

    Så det syntes jeg at var rimelig harry, husker jeg.

    Og uten at jeg vet hva jeg gjorde for noe galt, egentlig.

    Men han dørvakta slutta å brøle igjen da, av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter disse rare ‘Svelvik-opplevelsene’, så hang jeg ikke så mye med Pia og Cecilie Hyde lenger.

    De helgene jeg var på besøk på Sand da.

    Så jeg kjeda meg vel en del da, på disse 5-6-7 helgebesøkene da.

    (Eller hvor mange besøk det kan ha vært igjen).

    Så jeg gikk noen ganger bort til ‘narverne’, ved Prima der da.

    Det vil si Geir Arne Jørgensen og dem.

    Og jeg ble også med de, på en fest, i Svelvik en gang, husker jeg.

    Noen lyshåra Svelvik-damer vel, de klagde fælt til meg, i første etasje der, husker jeg.

    Uten at jeg skjønte helt hva som var galt.

    I andre etasje, så satt jeg på ‘Radio Gaga’, med Queen, husker jeg.

    (Dette var vel i et sånt hvitmalt skipperhus, (mener jeg å huske), i selve det som nå er Svelvik by da).

    Og da dukka ei nabodame opp der, og klagde.

    ‘Takk for at du ikke ødelegger festen’, sa jeg til henne.

    Jeg ble litt irritert da.

    For det var ikke så seint akkurat.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den narver-gjengen hadde også fått tilskudd av ei hot lita snelle, siden jeg hadde flytta til Oslo, husker jeg.

    Det var visst datteren til butikksjefen, på Prima der, mener jeg.

    De bodde vel i en leilighet, ovenfor Prima-butikken der, mener jeg.

    Jeg ble vel litt sur, når jeg så at de hadde fått ei så pen, lysthåret frøken, med i narver-gjengen sin.

    Så jeg klagde vel litt på det da, til Geir Arne Jørgensen og dem da.

    Men det var vel mest sjalusi, fra min side, vil jeg si.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg dro også en gang, bort til Bergeråsen.

    På et av disse helgebesøkene, på Sand, skoleåret 1989/90.

    Jeg møtte da Gry Johansen og dem.

    Og ble bedt på fest.

    Og gjett hvor?

    Jo, i Hellinga 7B!

    Hvor jeg hadde bodd selv, som ni og ti-åring.

    I min fars gamle leilighet der.

    Og brannflekkene på vegg-til-vegg-teppet, var fremdeles der.

    Fra den gangen, som jeg hadde vært alene hjemme, en helg, (som ni-åring da), og blitt skremt, av en tordivel, som surra, rundt utelampa der da.

    Den gangen jeg prøvde å skremme tordivelen, med brennende bensin, (som jeg egentlig brukte til å sjekke vannmerke, på frimerkene mine), som jeg har skrevet om i Min Bok.

    Den gangen som bensina rant ut på teppet, fordi at den skåla ble for varm å holde, for meg.

    Og hvem bodde i Hellinga 7B nå?

    (Viste det seg).

    Jo, ingen ringere enn en som hadde vært med i bandet Ingenting.

    Ingenting var et Berger-band, som hadde begynt å spille sammen, allerede mens de gikk på barneskolen vel.

    De i dette bandet, de gikk i klassen over meg, på barneskolen.

    Og de var lokalt veldig kjent for hiten ‘Ape-egg’.

    Og han mørkhåra karen, som bodde der da.

    Han fortalte om at en gang, i Hokksund, (eller noe), når Ingenting hadde spilt opp til dans, så hadde publikum klappa og hoia fælt da.

    (Eller noe).

    Og så spilte han Ape-egg, på gitar og sang da, i sofaen, i min fars gamle leilighet der.

    Han Ingenting-karen, han lurte fælt på hvem jeg var, (mener jeg å huske).

    Og sa seinere at, ‘åja, det var du som var kaptein på fotball-laget’.

    Det var ikke helt riktig men.

    Men jeg hadde ihvertfall spilt på Berger IL.

    Jeg trodde de fleste på Berger visste hvem jeg var.

    Så jeg svarte ikke noe.

    Men ble litt fornærmet da.

    Jeg hadde jo tross alt bodd i leiligheten der før han til og med.

    (Og vært på samarbeidsavtalen, mellom Buskerud og Vestfold til og med, mens jeg gikk det siste året, på videregående).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde kjøpt det siste Depeche Mode-albumet, husker jeg.

    Det var vel ‘Violator’, mener jeg.

    Og jeg spurte om jeg fikk lov til å sette på en sang, på stereoanlegget der.

    Og det fikk jeg lov til da.

    Det var sangen ‘Waiting for the night to fall’, eller noe.

    Men da klagde Gry Johansen, og sa at ‘det var sånn sovemusikk’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like etter, så lot hele gjengen som at de hadde sovna, i sofaen der.

    Så jeg var den eneste som var våken da.

    Så da bare tok jeg med Depeche Mode-kassetten min, og gikk igjen, husker jeg.

    Og etter det, så har jeg vel ikke sett noe mer til noen av de folka der, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg dro også innom søstera mi Pia, som hadde begynt på Drammen Gym, en gang, dette skoleåret.

    Og jeg spurte på et kontor der, hvilken klasserom, som Pia hadde.

    Og jeg venta på henne, i gangen, utafor klasserommet hennes, på Drammen Gym der.

    Til timen hennes var ferdig da.

    For jeg hadde jo ikke så mange forelesninger, på NHI, på fredager osv.

    Så jeg tenkte at jeg kunne hilse på henne, på skolen hennes.

    Siden jeg likevel måtte innom Drammen, på vei til bestemor Ågot, på Sand da.

    Og siden hu hadde prata så fint, om det at man burde være sosial og vennlig og sånn da.

    (Skoleåret før, på den tida som Pia flytta opp til meg, i Leirfaret 4B der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, dette skoleåret.

    Eller om det var det neste skoleåret.

    Så husker jeg at Ågot sa det til meg, at hu ‘ikke orka mer av Pia’ og ‘all den flyinga hennes’.

    Mens hu var på gråten da.

    Så Pia hu var vel mye ute og fløy da.

    Så mye at det gikk på nervene til Ågot, kan det virke som.

    Jeg svarte vel det, til Ågot, at Pia ‘er vel ålright’, eller noe.

    (For Pia var jo søstera mi, og jeg hadde aldri hørt det, at noen hadde prata noe ‘dritt’ om henne før, liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    (Hvis jeg ikke blir kastet ut en sjette gang også da.

    Etter å ha blitt kastet ut fra Leather Lane, University of Sunderland, Azalea Lodge, den skandinaviske kirken i Liverpool og Hatters/YMCA, i Liverpool, siden august.

    Uten noen gode grunner i noen av tilfellene, sånn som jeg kan se det).

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.