I romjula 1990, (var det vel), så dro Arne, Mette og Axel, på biltur, opp for å besøke mora til Arne Thomassen, oppe i Nord-Norge.
(Var det vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette ble noen ensomme dager for meg, husker jeg, som da var vant til å ha folk rundt meg.
Jeg dro ikke ut på nyttårsaften, (husker jeg), kanskje fordi jeg hadde jobba mye, på OBS Triaden, som nettopp hadde skifta navn, fra Matland, og som hadde veldig mange kunder, i desember 1990, og jeg ble bedt om å jobbe mye overtid, så jeg jobba vel cirka 200 timer kanskje, i desember 1990, (hvis jeg husker det riktig).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg såvidt klarte å få tatt på meg jappe/’party’-dressen min, for å se, om det var noe liv, på Furuset der, ved midnatt, på nyttårsaften.
Da jeg bodde på Bergeråsen, så hadde jeg pleid, på 80-tallet, å se på rakettene, på nyttårsaften.
(Og dessuten skyte opp min del av raketter da).
Men jeg syntes ikke at det var så mange nyttårsraketter, (som jeg kunne se ihvertfall), i Groruddalen.
(Selv om det var en god del da).
Og en av naboene, (som bodde like ved der Obi og Orji bodde vel), sa ‘godt nyttår’ til meg, da jeg gikk en runde rundt, for å se på raketter osv. der, (husker jeg).
Men Høybråten/Furuset var ikke akkurat noe særlig ‘fest-sted’, syntes jeg.
Så dette var en veldig kjedelig nyttårsaften, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel mens Mette, Arne og Axel, var i Nord-Norge, at jeg kjeda meg så mye, at jeg ringte til hu Ragnhild fra Stovner, igjen.
Hu sa det var greit, at jeg kom på besøk.
Men dette var ikke noe hyggelig besøk, sånn som jeg husker det.
Hu Ragnhild fra Stovner, hu hadde siden sist, fått seg en leieboer, som hadde cerebral parese, (heter det vel).
Så han hadde sånne spasmer, (heter det vel), når han gikk rundt i stua der da.
Og han og Ragnhild, de gikk også bra sammen, og liksom lo litt av meg da, (som var litt nedfor og overarbeidet vel).
Så jeg følte meg litt fryst ut og da.
Så dette var den siste gangen, som jeg dro for å besøke hu Ragnhild fra Stovner, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så etter det, så har jeg aldri sett hu Ragnhild fra Stovner igjen, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Matland/OBS Triaden, det var vel en av de største og beste matbutikkene, i Norge, på den tiden som jeg begynte å jobbe der.
(Må man vel si).
Jeg mener å huske å ha sett en sånn liste, over omsetningen, for de største supermarkedene i Norge, i et bransjeblad, som lå på spiserommet, (mener jeg), på OBS Triaden der, (en gang).
Og da mener jeg å huske det, at OBS Triaden, var blant de 10-20 matbutikkene, med størst omsetning, i Norge, et av de første årene, på 90-tallet.
(Såvidt slått av Maxi på Skårer vel.
Som lå noen få hundre meter i retning av Lørenskog, fra der Triaden lå da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg satt jo i kassa der, siden det var den jobben som var ledig, når jeg søkte om jobb der.
Og siden jeg hadde sitti mest i kassa, da jeg jobba på CC Storkjøp, ved siden av skolen, det året jeg var russ, i Drammen, skoleåret 1988/89.
Det var vel cirka 15-20 kasser der, på Matland/OBS Triaden, da jeg begynte å jobbe der.
Matland hadde vært en rimelig kjent butikk.
Som ble åpnet under jappetida vel.
Gulvet var visst av marmor.
Og seinere, da jeg jobba i Rimi vel, så ble jeg mobba, av noen fra en annen Rimi vel, siden marmorgulvet hadde en tendens til å sprekke, når man kjørte med jekketralle over det.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var vel cirka 10-12 personer, som jobba heltid, i kassa der, på OBS Triaden.
De jeg jobba på skift med.
Det var Elin og Brit, som var to mørkhårede søstre, fra Trøndelag, og som begge var rundt 20 år gamle vel.
(Elin var vel et år eller to eldre enn Brit vel).
Også var det Knut Hauge, fra Vestlandet, (som jeg nevnte i det forrige kapittelet av Min Bok 2), og hans samboer, Lene, som var fra Rælingen.
Dette paret hadde også bodd i Drammen faktisk, et år eller to tidligere.
De hadde studert media, (var det vel), på Danvik Folkehøgskole, (tror jeg at den skolen heter), en skole som ligger ikke så langt unna Drammenshallen vel, (hvis jeg husker det riktig).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Matland/OBS Triaden og Maxi Skårer, (og vel også et supermarked på Metro-senteret, som lå mellom Triaden og Maxi Skårer), disse supermarkedene, (på Lørenskog da), det var forresten de samme butikkene, som hu Førstedama, på CC Storkjøp, som bodde på Bergeråsen, og som kjørte så sakte på Drammensveien, (som jeg har skrevet om i Min Bok), dro på en slags studietur til, og skrøyt fælt av da, en gang jeg jobba på samme skift som henne, på CC Storkjøp, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En historie, fra Matland sin storhetstid, (på slutten av 80-tallet vel), den gikk forresten ut på det, at dem hadde et kjempebra tilbud, på klementiner.
Og da hadde dem vært utradisjonelle.
Også hadde dem visst bare helt klementinene ut på gulvet.
For de hadde sikkert villet ha en veldig stor eksponering da, for da selger man også mer frukt, (har jeg lært seinere).
Men dette var en litt ‘cowboy-aktig’ måte, å selge mat på da.
(Selv om det er skall på klementinene da).
For da jeg jobba som butikksjef i Rimi, så lærte jeg det, at det ikke var lov, å selge mat, som bare stod plassert rett på gulvet.
Det måtte være en disk, (eller i det minste noen tomkasser), under varer som for eksempel potetsekker, osv.
I tilfelle noen sølte på gulvet.
Og i tilfelle dette var kjemikalier, eller noe.
Da kunne disse kjemikaliene, (eller hva det nå kunne være), forurense matvarene da.
Så det var ikke lov da, å selge mat som bare stod plassert på gulvet, (i butikken), lærte jeg, da jeg jobba som leder i Rimi.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg tror forresten også at han Kenneth, (som var i slutten av tenårene vel), fra Høybråten, (som seinere fikk sparken, på grunn av underslag), også jobba på samme skift, som Elin, Brit, Knut Hauge, Lene og meg, (hvis jeg husker det riktig).
Han Kenneth, han begynte plutselig å prate om, at han pleide å gå mye på bingo, osv.
Og han fikk sparken etterhvert.
(Hørte jeg vel av Lene og Knut Hauge).
Fordi han hadde putta for lite penger, oppi oppgjørsposene.
Han hadde sagt at han skrev feil, på oppgjørslappen.
Også hadde han bedt om ny lapp.
Også hadde han skrevet forskjellig da, på den lappen som banken fikk, og den lappen som butikken fikk.
Så det tok vel noen uker da, før OBS Triaden merka det, at han Kenneth tulla med underslag da.
Så Kenneth fikk dratt mye på bingo, i noen uker, (var det vel), før han fikk sparken da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var rimelig kjipt for meg, forresten, når han Kenneth fikk sparken.
For siden at de andre folka, på skiftet vårt.
(Nemlig Brit og Elin, og Knut Hauge og Lene).
Siden de liksom var som to ‘radar-par’.
Så ble det sånn, at det hendte, at Kenneth og jeg, hadde spisepause samtidig, osv.
Så for de folka som jobba på gulvet og i ferskvaren, osv., på Matland/OBS Triaden.
Så virka det kanskje sånn, som at Kenneth og jeg, var kamerater, og kjente hverandre, fra før vi begynte å jobbe der.
Siden vi begge begynte å jobbe der, på cirka den samme tida.
Og siden vi begge jobba på samme skift, og pleide å ha sitte å preike sammen der, i matpausene osv. da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kassasjefene på OBS Triaden, det var ei finsk dame, ved navn Helene, som snakka svensk da.
Hu hendte det ganske ofte at jeg satt på med hjem, etter jobben, etterhvert, når jeg flytta til Ungbo, på Ellingsrudåsen, (husker jeg).
Ei annen av kassalederne, det var ei dame i begynnelsen av 40-åra vel, fra Romerike vel.
Og hu sleit litt med, at hu hadde mista sønnen sin, skjønte jeg, fra hva jeg hørte der, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ei tredje kassaleder, (som vel muligens begynte der, etter at hu i 30/40-åra slutta), det var Carmen, som var fra Korea eller Thailand, (eller noe), tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg hadde jobba på OBS Triaden, i et drøyt års tid vel.
Så skjedde det, at Carmen og Helene, de begynte begge å jobbe, for sin tidligere sjef Paulsen, på Rema, på Furuset Senter.
Men der ble ble de litt degraderte da forresten, (husker jeg), for der måtte de sitte i kassa selv, istedet for å være kassaledere da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ei fjerde kassaleder, det var ei som het Liss.
Hu jobba bare som kassaleder, på deltid vel.
Og hu pleide noen ganger å ta samme buss som meg, hjem fra jobb, husker jeg.
Liss bodde på Karihaugen, i noen høyblokker der, mener jeg.
Og Karihaugen lå et par stoppesteder, før mitt stopp, som var Furuset da.
Og et stopp før mitt nye stopp, etter at jeg flytta til Ungbo, på Ellingsrudåsen, (hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var stadig noen som fant på et eller annet ‘krumspring’, når det gjaldt fester eller sammenkomster, når jeg jobba på OBS Triaden der, husker jeg.
Jeg husker at jeg ble invitert, til hu finske Helene, sin 30-års dag, som hu hadde i et leid lokale, på Grorud vel.
(Ved T-banen på Grorud der, (et eller annet sted), mener jeg at det var).
Selskapslekene der, de var litt drøye vel.
Man skulle gå med en kinakål, (eller noe), mellom beina, i en slags stafett vel.
(Noe sånt).
Og jeg mener at Liss og Fanney, (fra Island, som jobba deltid, i kassa, på OBS Triaden, og som seinere ble min nabo, og bodde i samme oppgang som meg, da jeg bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, og som også kjente min lagfører, i Geværkompaniet, nemlig Marvin Bricen, fant jeg ut seinere, da jeg avtjente førstegangstjenesten da).
Liss og Fanney, de gjorde et poeng av, (mener jeg å huske), at jeg hadde vært for ivrig, når jeg skulle gi kinakålen videre, til hu eldste kassalederen der, for den måtte jeg plassere mellom beina på henne da, (var det vel).
(Noe sånt).
Så de lo av meg da, siden jeg var dum i fylla da, (hvis jeg husker det riktig).
Helene var forresten sammen med en Matland/OBS Triaden-kunde, som hu hadde blitt kjent med, mens hu satt i kassa selv, (husker jeg, at hu fortalte en gang).
Jeg chatta såvidt litt med han, (på den festen til hu Helene vel), og han var fra Abildsø, (mener jeg å huske), hvor jeg jo selv hadde bodd, det første året, som jeg bodde i Oslo.
Jeg tulla litt med Helene, da jeg hørte om det her forholdet, forresten.
Og spurte henne om hu fikk lov til å sitte i kassa, av han typen sin da.
(I tilfelle hu ville møtt en ny ‘kavaler’ da).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Det ble forresten ganske skandale, på Helene sin 30-årsdag, oppe på Grorud der, husker jeg.
Mora hennes, hu var jo den gamle hora, (mener jeg at det ble sagt noe lignende av, ihvertfall).
Og hu dansa jo sånn veldig våget, ute på dansegulvet der da, (husker jeg), mens hu løfta skjørtet sitt veldig høyt da, kjempelenge, sånn at alle kunne glane, så mye de ville, på trusa hennes da.
Og da husker jeg at Knut Hauge og Lene, de syntes synd på hu Helene da, som fikk ødelagt 30-års dagen sin, av hu fæle mora si da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Knut Hauge og Lene de fant en gang ut, vinteren 1990/91 vel, at vi folka på OBS Triaden, vi skulle dra på slalomtur da.
Jeg var jo fra et sted med slalombakke, (nemlig Berger).
Men jeg hadde jo aldri stått på slalom før.
For jeg hadde ikke slalomski, og jeg hadde ikke noe interesse for å stå på slalom heller liksom.
Jeg hadde nok med å spille fotball, for Berger IL, og å kjempe mot mine ‘demoner’, altså problemene jeg hadde, med å være nedfor, osv., siden faren min lot meg bo alene, fra jeg var ni år da.
Så selv om søstera mi og Christell, (og vel også Jan og Viggo Snoghøy), alle stod på slalom vel.
Så hadde ikke jeg selv engang prøvd å stå på slalom.
Så her kan man se det, at Pia og jeg, (for eksempel), ikke var i den samme familien da.
Jeg var på en måte min egen familie da.
Og faren min, Haldis, Pia, Christell, Jan og Viggo, de var egentlig en annen familie da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg pleide å være litt trøtt, om morgenene, på den her tida.
Så Knut Hauge var redd for at jeg skulle forsove meg, husker jeg.
Så vi hadde avtalt det, at han skulle ringe og vekke meg da, den her ‘slalom-søndagen’.
(For jeg hadde egentlig ikke så lyst til å være med da.
Så jeg prøvde nok å ro meg litt unna da.
Men Knut Hauge og Lene, de begynte nok da å si sånne ting, som at jeg kunne leie slalomski, og at de kunne ringe og vekke meg da, når jeg fant på unnskyldninger, for å slippe å være med da).
Så når Knut Hauge ringte meg, en søndag morgen/formiddag, hos Arne og Mette.
Så sa han til meg, da jeg svarte telefonen, at ‘hvis du ikke står opp nå, så dreper jeg deg’.
Så den var rimelig drøy, husker jeg, at jeg syntes.
Jeg prøvde å spørre Knut Hauge, på bussen, (som han og Lene hadde leid vel), opp til Norefjell, (eller om det var Hemsedal), om hva han hadde ment med denne ‘draps-snakkinga’.
Men da sa han ikke noe mer i detalj om hva han hadde ment med det her da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg måtte leie slalomski, oppe på Hemsedal/Norefjell der, husker jeg.
Og jeg hadde heller ikke lue.
Så jeg kjøpte meg et pannebånd der , til å ha over ørene, husker jeg.
(Etter å ha fått råd om det vel).
Jeg tok en skiheis opp, sammen med Knut Hauge der, husker jeg.
Men oppå toppen der, (var det vel), så tok det så ikke lang tid, før jeg falt.
På en vond måte, på ei glatt slette der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg klarte såvidt å komme meg ned de letteste løypene der.
Etter mye knall og fall da.
Det var nesten at jeg bomma, og havna ut en svart-merket, (var det vel), løype der og.
Men jeg så faren da, for å være ærlig.
For den løypa var skikkelig bratt, for å si det sånn.
(Og det stod skilt/kart, med ganske bra merking, av de forskjellige løypene der da).
Så jeg vet ikke om jeg hadde overlevd å kjøre ned den løypa.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg brukte flere timer, på å komme meg helskinnet, ned det fjellet der da.
Knut Hauge hadde liksom ikke stått så mye på slalom før heller.
Men han hadde kanskje stått mer på langrenn-ski, enn meg.
Det er mulig.
Men de siste hundre meterne, av løypa, der stod jeg ganske bra faktisk, husker jeg.
Jeg kjørte slalom, ikke mellom noen porter, men mellom flere andre slalomkjørere, som kjørte nedover den siste bakken der, samtidig med meg, husker jeg.
Også klarte jeg å skrense, helt til slutt, nederst i bakken, sånn at jeg fikk snø i håret, husker jeg.
Og akkurat da jeg klarte å stoppe, (like før jeg kjørte ut av løype-området der), så stod hu Beate der, husker jeg, (som jeg hadde klint med, på julebordet da).
‘Nå så du kul ut’, husker jeg at hu sa til meg, når jeg hadde masse snø i håret da.
(Uten at jeg skjønte helt hvorfor hu sa det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Knut Hauge prøvde å få meg med, på å kjøre ned den lange slalomløypa, enda en gang.
Men jeg orka ikke.
Jeg hadde vært gjennom nok knall og fall og spenning, etter en sånn gjennomføring, husker jeg at jeg syntes.
Jeg bare ble i kafeteriaen der, og så litt dum ut vel, i noen timer, til vi skulle dra tilbake, til Oslo/Romerike igjen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var som sagt ikke vant, til å stå på slalom.
Og jeg hadde bare hatt på meg en olabukse, (og jeg hadde vel også på meg den rød-lilla høst/allværs-jakka, som jeg hadde kjøpt, på Oslo City, etter at jeg hadde jobba, på Forsvarets Overkommando der, den gangen), uten noen lange underbukser, under.
(For jeg pleide aldri å bruke lange underbukser, (siden jeg syntes det klødde fælt, å gå med stil-longs, osv., som jeg har skrevet om, i Min Bok)).
Så det som skjedde, det var vel det, at jeg hadde detti mye, når jeg stod ned, de par kilometerne, (var det kanskje), med forskjellige slalombakker da.
Så olabuksa mi, den var rimelig våt da, (hvis jeg husker det riktig).
Så da vi kom på bussen igjen, så babla hu Fanney, fra Island, (men som snakka norsk da), om at jeg burde ta på meg en tørr bukse.
Jeg hadde jo aldri stått på slalom før, så jeg var kanskje litt usikker da, på den her slalomturen.
Han Knut Hauge hadde jo vekket meg, ved å si at han skulle drepe meg også.
Så jeg sa at det var greit da, da hu Fanney, ville låne meg et par hvite stretch-bukser, (var det vel), som hu hadde da.
Og jeg var så tynn, (husker jeg), at de buksene, (som nok satt stramt på hu Fanney, som ikke var kjent for å være tjukk, men heller var kjent for å være ganske deilig vel), de satt slakt på meg, for å si det sånn.
Så jeg husker at jeg overhørte det, at hu Fanney, sa til hu Liss, (var det vel), at de buksene satt stramt på henne selv da, (var det vel).
Så jeg var nok en veldig tynn ung mann, på den her tiden, før jeg havna i infanteriet, under førstegangstjenesten da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da, så sa jeg til hu Fanney, (når vi begynte å nærme oss Oslo/Romerike igjen), at jeg skulle få vaska den buksa hennes, før jeg ga den tilbake.
Og jeg hadde jo aldri vaska en sånn stretch-bukse før.
Så da måtte jeg spørre hu Mette Holter om råd, husker jeg.
Og en dag, en ukes tid, (eller noe), seinere da.
Så fikk jeg tilbake den hvite stretchbuksa, (til hu Fanney), ferdigvasket, og tørket, (i en bærepose), av Mette Holter da.
Og så tok jeg med den, på jobben, (på OBS Triaden), og sa takk for lånet, til hu Fanney da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.
Så dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.