Da jeg jobba i ferskvareavdelingen, så var det spesielt en episode, når det gjaldt kundene, som jeg husker godt.
Jeg fikk vel noe slags opplæring, i å pakke inn fisk, fra han med det mørke håret, som var cirka på min alder, (jeg var altså 21 år på den her tida).
Men jeg hadde hørt det, at hu eldre dama, som jobba i ferskvaredisken, det første året jeg jobba der.
Hu hadde jeg hørt at sa, en gang, som jeg gikk forbi, for å spise lunsj, eller noe.
Når hu ikke var så fornøyd, med den pakka hu hadde lagd da.
At, ‘men dere skal jo ikke spise papiret’.
(Noe sånt).
Og da lo kundene da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så når et eldre par, skulle kjøpe en hel fisk, en lørdag.
Det var vel laks eller torsk kanskje.
Så prøvde jeg å pakke inn den her fisken da.
Som var på flere kilo da.
Men jeg tok kanskje for mange lag, med papir, rundt fisken.
Siden den var litt fuktig da sikkert, der den lå i fiskedisken da.
For pakken ble liksom veldig bulkete og firkanta da.
Og da beklagde jeg det, husker jeg.
Og prøvde å være høflig da.
Også tenkte jeg, at jeg kunne jo tulle litt, og si det samme, som hu eldre dama, som hadde jobba der, pleide å si.
(Som jeg hadde hørt en gang, ihvertfall).
At, ‘men dere skal jo ikke spise papiret så’.
Men da blei det kunde-paret helt stille, husker jeg.
Så da lurte jeg på om jeg hadde sagt noe galt, husker jeg.
Så dette var ikke bare en enkel jobb.
De fleste av kundene, de kjente meg nok igjen fra kassa.
Og å pakke inn kjøttpålegget, det gikk greit.
Men de største fiskene, de sleit jeg litt med da, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi solgte forresten også mye grilla kylling, i ferskvareavdelingen, på OBS Triaden, på lørdagene.
Og jeg lærte vel etterhvert, å ta ut sånne grillspyd, som kyllingen var tredd på, ut av grillen, (eller om det var grillene), da.
Og jeg lærte også å klippe disse kyllingene i to, (husker jeg).
Når noen bare skulle ha en halv kylling da.
Dette gikk greit, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men det var det å pakke inn fisken, som var det store problemet mitt, i ferskvareavdelingen der, vil jeg si.
Det var ikke så enkelt da, syntes jeg.
Men nå jobba jeg bare lørdager der da.
Og lørdag er vel kanskje ikke den store fiskedagen, i Lørenskog og Oslo.
Så det var kanskje derfor at jeg aldri fikk helt teken, på den her fiskeinnpakkinga da.
Siden det ikke ble solgt så utrolig mye fisk, rett og slett.
Jeg pakka vel kanskje bare inn en 10-20-30 fisker, den tida jeg jobba der.
Hvis jeg skulle gjette.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når man jobba i ferskvareavdelingen.
Så var det forresten vanskelig å få veid opp akkurat for eksempel et hekto servelat da.
(Eller hva det kunne være, som kundene ville ha da).
Og vi skulle helst veie opp litt over da, (ihvertfall istedet for å veie opp for lite).
(Sa han med det mørke håret vel).
Og så skulle vi spørre kundene, om det var greit, at det for eksempel var åtte gram over da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg var litt klønete, i begynnelsen der da.
For jeg pleide visst å holde hånda mi litt oppå vekta, (noen ganger ihvertfall), sa han med det mørke håret der, en gang, en av de første gangene, som jeg jobba der da.
Mens jeg veide kjøttpålegg og sånn, for kundene da.
Men dette var ikke noe jeg gjorde med vilje.
Men det var nok fordi at jeg var stressa og ikke tenkte på hvor jeg gjorde av hånda mi da.
Mens jeg leita etter riktig kode, (og sånn), på vekta da, sånn at pris-etiketten skulle bli printa ut.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På lageret, så jobba det en kar, i 30-40-åra, med helskjegg, som var lagersjef vel.
Og jeg tror det var broren, til hu lyse, som jobba i frukta, i helgene, som sa til meg det, (utenfor sammenhengen vel), at han lagersjefen, han likte sånn og sånn musikk.
(Av en eller annen grunn).
Men dette var ikke den samme musikken, som jeg likte, (mener jeg å huske).
Så hva dette var om, det veit jeg ikke, (for å være ærlig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når noen av kundene, ble bråkete der.
(Noe som ikke skjedde så utrolig ofte der, for å være ærlig).
Så var det ikke meg, som de ansvarlige i kassaområdet, ropte på.
Nei, jeg var nok for tynn, til det.
Jeg var jo bare 20-21 år, og veide vel bare såvidt over 60 kilo vel, de cirka to årene, som jeg jobba der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så når ei dame, i 20-åra, (som virka som at hu var narkoman, eller noe, må man vel si).
Når hu begynte å rope og skrike og kanskje slå litt rundt seg, (eller hva det var), i kassa-området der da.
Så var det ingen som ba meg, om å hive henne ut derfra.
Men de damene i kassa, (Liss og Fanney og/eller Marit vel), de diskuterte hvem de skulle rope på da, (var det vel, sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Meg ville de ikke be om å rydde opp, (overhørte jeg).
Men de ropte på lagersjefen, på callinga da.
Og så måtte vel han faktisk, (mer eller mindre ihvertfall), slåss med hu narko-dama da.
For å få henne ut av butikken.
I noe som virka som en scene fra en film nesten, må man vel si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Elin, fra Trøndelag.
(Som jobba fast i kassa.
Og som ble gravid, mens jeg jobba der, og som mente at hu skulle kalle opp sønnen sin, etter meg).
Hu hadde noe rart for seg, en gang, på jobb, i kassa der, husker jeg.
Hu kom med en pantelapp, i kassa mi, husker jeg.
Noe som kanskje virka litt rart.
Men det var ikke noe forbud akkurat, for de ansatte, å bruke panteautomaten heller der vel.
Og jeg regna ikke med, at det var noe tull, med de som jobba der.
Så jeg tenkte ikke så langt, (for å være ærlig), som at dette skulle være noe mistenkelig da.
Så jeg slo bare inn den pantelappen, til hu Elin da, uten å tenke så mye over det.
Også kjøpte hu vel noe tyggegummi eller pastiller, samtidig vel.
Også kom hu tilbake til kassa mi igjen da, litt seinere.
Også spurte hu meg, ‘vil du ha?’.
(Eller noe sånt).
Også fikk jeg vel en tyggegummi eller en pastill da.
Jeg svarte vel ja nærmest for høflighets skyld vel.
Men plutselig, så smalt det fra hu Elin da.
At, ‘nå har du vært med på det’.
(Eller noe sånt).
Og da skjønte jeg det, at hu Elin, hu hadde sikkert tatt en pantelapp, fra sitt skrin da.
Og så vekslet den pantelappen inn, hos meg, i min kasse da.
Sånn at den pantelappen, den ble nok vekslet inn to ganger da.
Først av en kunde, som gikk i kassa til Elin da.
Og så av Elin selv, (i min kasse), da.
Men dette kunne jo ikke jeg vite, må jeg si.
Jeg regna vel med at dette var noen brusflasker hu hadde kjøpt selv, eller noe.
(Eller jeg tenkte sikkert ikke så langt engang).
Så jeg kvakk jo til, og syntes at hu Elin var rar da, siden hu sa det greiene, om at jeg hadde vært med på den her stjælinga hennes da.
For dette hadde jo foregått helt over hue på meg, (for å si det sånn).
Det var ikke sånn, at jeg var noe tankeleser, eller noe, (for å si det sånn).
Så hu Elin, (som var storesøstera, til hu Brit, som seinere ble kassaleder der vel), hu stjal altså på jobben, og skyldte på meg da.
Så hu må jeg nesten advare litt mot, mens jeg driver og skriver om den tida her, mener jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For å ta med om det og.
Så var det faktisk lov å ta godteri der, på OBS Triaden.
Men det var bare etter stengetid.
Og det var bare et smågodt da, (eller kanskje maks to).
For det stod et ganske stort smågodt-stativ, på veien, bort til kontorene og garderobene der, fra kassene da.
Og der var det lov å ta et smågodt da, (var det vel), når butikken hadde stengt da.
Husker jeg at hu Helene, (kassalederen fra Finland, som snakka svensk), sa en gang da, rett etter stengetid, (en travel dag vel).
Så jeg pleide vel å gjøre det, noen ganger jeg og, at jeg tok litt godteri der da, etter at butikken hadde stengt.
Etter en lang dag da.
Men jeg gjorde visst dette på feil måte da.
For jeg tok alt for mange godt, i kjeften, på en gang da, (fikk jeg høre).
For det var bare lov å ta et eller to godt da.
Og ikke fire-fem, (eller hvor mange det kan ha vært), som jeg visst hadde tatt da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så dette var en litt rar regel, må man vel si.
For jeg har lest i avisa, om en kar, som jobba på et lager vel, og som fikk sparken, for å ha spist noen få smågodt, på jobben.
Men på Matland/OBS Triaden, så var dette faktisk lov da.
Men bare like etter at butikken hadde stengt.
Og bare et godteri hver dag da, (eller kanskje maks to), tror jeg.
Men hvem som fant på den regelen, det veit jeg ikke.
Det regelen, den var vel ikke så lett å sjekke, at ble overholdt.
Da måtte nok de kassalederne ha fulgt nøye med på meg, tror jeg.
Siden de kunne se hvor mange smågodt det var, som jeg heiv inn i kjeften, ved dagens slutt da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så denne regelen, den sklei vel kanskje litt ut da.
Jeg tenkte vel kanskje sånn, at hvis det var en dag, som jeg hadde jobba skikkelig bra, så kunne jeg ta meg lov, til å spise mange smågodt, (istedet for bare et eller to), da.
Siden jeg liksom hadde vært så flink, og fortjente det da.
Men det var tydeligvis ikke sånn, som kassalederne, tenkte seg det her da.
Det var visst på en annen måte, som dem tenkte seg dette da.
Men her måtte man igjen nesten være tankeleser, (vil jeg nesten si), for å skjønne helt hvordan dem tenkte seg det her da.
For dette var vel en regel, som ble laget, før jeg begynte der, tror jeg.
Og som hu Helene bare forklarte om, en dag, etter at det hadde vært mye å gjøre på jobben vel).
Og hva hu Helene sa på sitt svensk, (mens hu hadde noe godteri i kjeften), det var kanskje ikke så lett å skjønne heller vel.
Og det her var jo noe som ble sagt på slutten av en travel dag og.
Og jeg visste jo ikke det, at det var så nøye, om man tok et eller to eller tre eller fire godteri liksom.
Men jeg slutta vel sikkert å ta godteri der, etter at jeg fikk kjeft for det her, (av kassaleder Helene vel, mens alle de andre i kassa hørte det da), hvis jeg skulle tippe.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.
Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.