Måned: juni 2012
-
Min Bok 4 – Kapittel 16: Mer fra Ungbo
Da Pia flytta inn, på rommet mitt, på Ungbo, sommeren 1993, så lærte hu meg å steike kjøttdeig, (husker jeg).
Man skulle bare dele opp alle de røde bitene, (med stekespaden), til de ble brune da, husker jeg, at søstera mi sa.
Pia lærte meg også hvordan de kokte spagetti, i Somalia.
(For Somalia hadde vært en italiensk koloni da, i gamle dager, så derfor spiste de så mye spagetti der, da.
Forklarte søstera mi).
Og det man skulle gjøre da, for å sjekke, om spagettien var klar til å spises.
Det var at man skulle kaste en ‘spagetti-orm’, på kjøkkenskap-døra, da.
Og hvis marken falt ned fra døra, så var ikke spagettien klar til å spises enda, da.
Men hvis spagettien hang fast, så var spagettien ferdig kokt, da.
(Eller ‘al dente’, som vel italienerne sier, tror jeg).
Så Pia hadde nok lært å lage mat, av Keyton fra Somalia og kameratene hans antagelig, da.
Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at Pia lærte meg, å brune kjøttdeig og koke spagetti.
Så begynte jeg å lage spagetti og kjøttdeig en del, på Ungbo.
Jeg pleide å lage den retten sånn som Mette Holter, (stemora til Axel), pleide å lage den, i Høybråtenveien.
(Eller noe lignende ihvertfall).
For når kjøttdeigen var ferdig brunet.
Så pleide jeg å helle oppi en boks, med hermetiske tomater.
Og så kokte dette omtrent i steikepanna, til vannet fra tomatboksen var fordampet da.
Noe som kunne ta litt tid.
Men det ble ganske godt da, syntes jeg.
Og hu Hildegunn, (fra Stovner vel), hu sa til Pia og meg, at vi lagde ‘ordentlige’ middager hele tida.
(En gang som jeg lagde sånn spagetti og kjøttdeig, da).
Men sånne kjøttdeig-retter, det var ikke noe jeg pleide å lage, før søstera mi flytta inn hos meg, på Ungbo.
Men etter at Pia lærte meg å brune kjøttdeig, så pleide jeg å lage forskjellige retter som inneholdt kjøttdeig da.
Som for eksempel chilli con carne, (som Leif Jørgensen viste meg en gang at han pleide å lage, med et sånt glass med saus, fra Uncle Bens, eller noe), og Pasta de Napoli, (fra Toro), pleide jeg også å lage, etter at jeg hadde blitt nysgjerrig på den retten, en gang, som jeg handla mat, eller noe, da.
Og etterhvert så fikk jeg bra appetitt, av å trene så mye badminton, tennis og fotball, som jeg dreiv med.
Og fra å legge opp kjølevarer, flere ganger i uka, på Rimi Nylænde, da.
(Noe som er den tyngste jobben, i en butikk, må man vel si).
Så jeg kunne etterhvert spise en hel sånn kjøttdeigpakke på 450 gram.
Etter at jeg for eksempel hadde hatt den oppi en sånn ferdiglaget gryte med Toro Pasta de Napoli, da.
Også ville jeg da også vanligivs spise fire brødskiver vel, med for eksempel Ladegårdens kneipbrød, med Brelett-margarin på, (som Mette Holter pleide å kjøpe), ved siden av.
Noe også ei av ‘Ungbo-damene’ bemerket en gang, husker jeg, når jeg spiste Pasta de Napoli, (husker jeg), at jeg spiste så store middager.
(En gang det skulle være Ungbo-møte, da.
Noe det var cirka en gang annenhver måned, (eller noe), vel.
Og disse møtene ble holdt i stua i Ungbo-leiligheten der, da).
Men så jobba jeg også hardt i Rimi da.
Og vekten min har nok økt, omtrent hvert år, med noen få kilo, siden jeg var ferdig med militæret, i 1993, vil jeg si, (selv om jeg ikke har ført statistikk, over vekta mi, akkurat).
Og da jeg var ferdig med militæret, i 1993, så veide jeg vel 68 kilo, (mener jeg å huske).
Og det var vel 5-6 kilo mer, enn da jeg begynte i militæret.
Men dette var nok da bare muskler, vil jeg si, de kiloene, som jeg la på meg, i militæret.
For jeg hadde ikke noe mage akkurat, etter militæret, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og nå, så veier jeg vel rundt 100 kilo.
(Selv om jeg har litt mage nå da).
Så jeg har gått opp noen få kilo i året, hvert år, de siste 20 årene cirka, vel.
(Noe sånt).
Og det hadde jeg vel kanskje ikke gjort, hvis jeg hadde fortsatt med å bare spise Pizza Grandiosa og andre sånne ferdigretter, da.
(Som folk liksom ikke kaller for ‘ordentlige’ middager, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var jo også glad i hamburgere da, osv.
Men jeg tjente vel ikke så bra i Rimi, at jeg hadde hatt råd til å spise meg mett, på McDonalds, for eksempel, hver dag.
Det var kanskje en eller to ganger i måneden, (eller noe), at jeg gikk på McDonalds, (eller Burger King), på den her tida, da, (mens jeg bodde på Ungbo).
For det ble litt for dyrt da.
(Og jeg hadde vel også andre ting jeg ønsket å bruke penger på, enn mat vel).
Da var det billigere, (og mer mettende), å kjøpe en pakke kjøttdeig, og lage en kasserolle eller steikepanne med mat da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den første tiden, etter millitæret, når jeg lagde sånne kjøttdeig-retter.
Så kjøpte jeg sånn frossen kjøttdeig, (som Mette Holter pleide å kjøpe).
For den var billigere, da.
Den kjøttdeigen kosta 22 kroner, (eller noe), for 450 gram vel.
Og så kosta en pakke spagetti cirka 5-6 kroner, da.
Og en boks hermetiske tomater kosta cirka 4 kroner, vel.
(På Rimi og Rema, osv., da).
Og da kunne man få mat til to-tre personer, da.
Og fortsatt ha litt spagetti igjen.
Så det er mulig at Glenn Hesler også fikk sånn spagetti og kjøttdeig, som jeg lagde, noen ganger.
For han lagde en gang, (litt seinere vel), en gryte med mexikansk grytterett, (eller noe), fra Toro, for Pia og meg, da.
Og det var vel fordi, at han hadde fått noe mat, som jeg hadde laget, en gang, tror jeg.
På den tida som Pia og jeg hadde felles, (min), økonomi da, antagelig, (vil jeg tippe på, ihvertfall).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han Rune, (kjæresten til Hildegunn), han hadde gått kokkeskole, (eller noe).
Og en gang, som jeg tinte en sånn pakke med frossen kjøttdeig, da.
Så sa han til meg, at når man tiner kjøttdeig, så burde man bruke kaldt vann, for da tinte kjøttdeigen raskere.
Mens jeg kanskje hadde lært å bruke varmt vann, da.
Og da måtte jeg nesten høre på han Rune, (syntes jeg), siden han hadde gått på kokkeskole, da.
Men jeg er fortsatt ikke sikker på om det han sa, var riktig.
Hvordan kan kjøttdeig tine raskere i kaldt vann, liksom?
Nei, dette var nok en slags skrøne, fra kokkeskolen, tenkte vel jeg, (når jeg fikk summet meg litt, ihvertfall).
Og en gang, så hadde Rune og Hildegunn, (og muligens også søstera mi vel).
De hadde et slags middagsselskap, på Ungbo der, da.
Og jeg var invitert, da.
Og da brukte vi spisestuebordet der, da.
(Et bord som ganske sjelden ble brukt vel).
Og da satt Rune på en De Lillos-sang, som het ‘Kokken Tor’, på nesten ‘full guffe’, fra et stereoanlegg, som stod inne på rommet til Hildegunn der, (som var det rommet nærmest stua), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, på Rimi.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 15: Pia sine venninner kommer på besøk på Ungbo
Pia hadde også noen venninnebesøk, den tida, som hu bodde, på Ungbo.
Blant annet, så var Monika Lyngstad der, og rappa en ost, på Torgbua, en søndag, (som jeg var med søstera mi og Lyngstad ned til Torgbua), husker jeg.
Lyngstad røyka også hasj, før hu skulle sove i stua der, husker jeg.
Og hu sa til Glenn Hesler og meg, at vi skulle få ‘alt unntatt sex’.
I et forsøk på å få oss ut på terrassen sammen med henne og Pia.
For de satt på terrassen og spiste mat og drakk vin vel.
(En gang sommeren 1994, må det vel ha vært).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det virka også som at søstera mi, prøvde å få Monika Lyngstad og meg, til å bli et par.
En gang nede i Oslo sentrum, (på den her tida), så fikk hu Monika Lyngstad og meg, til å gå arm i arm, husker jeg.
En gang vi skulle ut på byen, eller noe.
Men jeg syntes egentlig at Pia sin andre venninne, Siv Hansen, var søtere, enn Lyngstad, som var veldig tynn og som et beinrangel da, (må man vel si).
Men dette skjønte nok Lyngstad, (tror jeg), for hu fikk et raseriutbrudd, mot Siv Hansen, en gang, som både Siv og Monika var på besøk hos Pia, på Ellingsrudåsen, og jeg kanskje kastet et blikk på Siv, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, da jeg satt på T-banen, ned til byen, sammen med søstera mi og Monika Lyngstad.
Så fortalte Lyngstad det, til søstera mi og meg, da.
At hu hadde sett på et program om apekatter, på TV.
Og da hadde hunn-apekattene sitti og ‘dratt seg i fitteleppene’, osv., sa Lyngstad, da.
(For å få oppmerksomhet, fra de hannlige apekattene, vel).
Men da sa jeg ikke noe, husker jeg.
For jeg syntes at dette var et litt spesielt tema, å prate om, på T-banen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg må også innrømme det, at Pia hadde et brev, fra Monika Lyngstad, liggende i stua, på Ungbo der.
Og da må jeg innrømme det, at jeg leste litt i det brevet, en gang, som jeg kjeda meg.
(For jeg hadde jo for eksempel ikke internett, på den her tida, i 1994, deromkring, da.
For å fleipe litt).
Og da var dette et brev, som Lyngstad hadde skrevet til søstera mi, fra Spania.
Og Lyngstad hadde skrevet noe om at hun for første gang i sitt liv, hadde hatt god sex, osv.
Og jeg husker også at Lyngstad fortalte fra den her Spania-turen.
(Hvis jeg husker det riktig).
Ihvertfall så fortalte hun fra en eller annen Spania-tur, en gang, da.
Og spanjolene, de hadde visst ikke trodd at det, at Monica Lyngstad var norsk, sa hu.
For spanjolene, de trodde visst at alle i Norge hadde blondt hår, (sa Lyngstad), og Lyngstad var brunette, da.
Og ei spansk dame hadde visst også knust et ølglass, i trynet, på Monika Lyngstad, nede i Spania der, siden hu hadde blitt sjalu på Lyngstad da, (var det vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siv, (fra Røyken), hu var også aleine, på besøk, hos Pia, på Ungbo, et par ganger.
Den ene gangen, så syntes hu at jeg brukte for mye chillisaus, på Pizza Grandiosa-en min, (mener jeg å huske).
Men hu likte en sang, som var på MTV, (eller noe), da, som var Smashing Pumpkins, med ‘Disarm’.
(Hvis jeg husker det riktig).
En annen gang, som Siv var der, et års tid seinere, kanskje.
Så prata hu dritt om Dr. Alban, (husker jeg), og sa at han var så døv da, (eller noe).
Og Siv sa også det, at Snoop Doggy Dogg var mye kulere, enn Dr. Alban, da.
(Jeg selv, jeg likte hverken Snoop Doggy Dogg, eller Dr. Alban, (må jeg si).
Og jeg syntes vel kanskje at Siv var litt umoden, siden hu var så opptatt av de her rap-artistene, enda hu vel da var godt over 20 år).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siv fortalte også det en gang, (hvis jeg ikke har skrevet om det tidligere), at faren hennes, han var oppfinner.
Og Siv pleide også å jobbe, i elektronikk-firmaet, til faren sin, noen ganger, i ferier, osv.
(Hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så kom også Christell på besøk, hos Pia, på Ungbo.
Så Christell satt plutselig i stua, på Ungbo der, en søndag da, da jeg våkna.
Og da dro Glenn Hesler og jeg, (og muligens Axel vel), og leide en videofilm, på en videosjappe, på Rasta, (for Glenn hadde bil da), husker jeg.
Og det var ‘The Last Action Hero’, med Arnold Schwarzenegger, mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var ikke sånn, at Pia noen gang hadde med seg noen venninner, fra barnehagen, hvor hu jobba, i Oslo Vest, nemlig Tussebo barnehage.
Men en gang som han i Fremskrittspartiet, med lapp over øye, (nemlig Henning Holstad), var om på nyhetene, på TV, så fortalte Pia, at det var sjefen hennes.
(Eller eieren av barnehagen hu jobba i, mente hu vel).
Og Pia fortalte også det en gang, at noen barn, var veldig slemme mot en gutt, i barnehagen der hu jobba, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
En gang, som Monika Lyngstad, var på besøk, hos søstera mi, på Ungbo, forresten.
(Og de satt i stua der da).
Så skulle jeg på personalmøte, på Rimi Nylænde.
Og da hadde jeg på meg en t-skjorte, som jeg hadde fått, siden jeg var med Rimi Munkelia, på Manpower-stafetten, høsten 1993.
Også hadde jeg en blå-rutete tømmerhuggerskjorte, (må man vel kalle det), fra JC, i Karl Johan, over den t-skjorta igjen, da.
(Uten å kneppe igjen skjorta da.
Sånn som dem gikk i Beverly Hills vel, som søstera mi pleide å se på).
Og da spurte jeg søstera mi og Pia, om jeg kunne gå sånn, på personalmøtet.
(For jeg hadde vel fri den dagen, som personalmøtet var da.
Siden jeg bare hadde tre vakter i uka, på Rimi Nylænde, fram til januar 1995).
Og da sa Monika Lyngstad, at jeg så ut, som at jeg skulle på ‘date’, (husker jeg).
(Litt sur i tonen vel).
Så da svarte jeg ikke noe, husker jeg, siden hu Monika Lyngstad virka litt sur da.
Kanskje hu var litt sjalu på jobben min?
Hm.
Hvem vet.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
En annen gang, som Monica Lyngstad, var på besøk, hos søstera mi, på Ungbo.
Så husker jeg at jeg overhørte det, at Monica Lyngstad sa det, at jeg så så sunn ut, (eller noe), til søstera mi da.
Men det må nok antagelig ha vært et unntakstilfelle, tror jeg.
For jeg jobba ganske hardt på Rimi Nylænde, hvor jeg fikk ansvaret for ostedisken, blant annet, en gang på slutten av 1993 eller begynnelsen av 1994, vel.
For hu Hilde, (som hadde jobba på Rimi Hellerud), hu sa det, at ostedisken det var et bra ansvarsområde, å begynne med, hvis man ville lære, å ta bestillinger, osv.
For da lærte man vel det å rullere, og det å sjekke lager før man bestilte, og tenke på hvor mye det solgte, av hver enkelt vare, (for man måtte prøve å unngå det, at varene gikk ut på dato, samtidig mens man også måtte prøve å unngå det, at man ble utsolgt), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så oftest, så så jeg nok ganske bleik ut, på den her tida.
Og jeg hadde sikkert ringer under øya.
Men ihvertfall en dag, på Ungbo der, så var jeg litt uthvilt da.
(Sånn som jeg skjønte det, på Monica Lyngstad, ihvertfall).
Så det var sånn, at jeg kunne sove ut der, noen ganger, da.
(På søndager og sånn, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg tok også noen jernpiller forresten, (som het Hemojern vel), på den her tida.
For det første året jeg bodde på Ungbo, (var det vel), så gikk jeg innom et legesenter, på Ellingsrudåsen.
Fordi jeg var syk til en eksamen, (på NHI), kanskje, (eller noe).
Også hadde kanskje Inger Lise eller Wenche rådet meg til å gå på det legesenteret, da.
(Noe sånt).
Og hu legedama der, hu syntes at jeg virka så sliten, (eller noe), vel.
Så hu tok noen blodprøver av meg.
Og så skreiv hu et brev til meg, om at jeg hadde jernmangel, eller noe.
Og at jeg måtte ta tre sånne jerntabletter, (av et spesielt merke da, som het Hemojern), en eller flere ganger hver dag.
Sammen med juice, eller noe.
Og ikke sammen med cola, (som jeg drakk mye av), fordi at noe i colaen gjorde at blodet ikke tok opp alt jernet da, (eller noe), skreiv hu.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 4 – Kapittel 14: Mer fra Ungbo og Rimi
Noen uker etter, at jeg hadde vært forlover, for Magne Winnem, høsten 1993, (må det vel ha vært).
Så dro Magne Winnem meg med, til min far og Haldis Humblen sin sengebutikk, i Tordenskioldsgate, i Drammen.
(Enda Magne Winnem visste at jeg gikk dårlig overens med slekta mi.
Han hadde jo nevnt, for Anne-Katrine Skodvin, at jeg hadde ‘problemer med familien’, som han ikke skjønte noe av, osv.).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Elin Winnem var vel også med, (mener jeg å huske).
Jeg husker ihvertfall det, at Haldis sa til Magne Winnem at han kunne få femten prosent rabatt, (tror jeg det var), siden han kjente meg, da.
Og Winnem og jeg, vi syntes vel kanskje at det var litt lite.
(Selv om vi ikke sa noe, da).
Men da var Haldis enda frekkere, vil jeg si.
For da sa Haldis det, at det tilbudet også gjaldt meg, da.
At jeg også kunne få femten prosents rabatt, hvis jeg skulle ha meg seng, da.
Så jeg var mer som en bekjent, av faren min og Haldis, enn som en slektning da, vil jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Faren min, han sa også det til meg, i sengebutikken, at han ikke likte Magne Winnem.
Men jeg brydde meg ikke så mye om, hva faren min sa, for han hadde jo vært så uansvarlig, og latt meg bo aleine, fra jeg var ni år.
(Og Winnem var jo også sjefen min i Rimi.
Ihvertfall så hadde han da nettopp vært sjefen min der, på Rimi Munkelia).
Så jeg likte egentlig ikke å ha så mye med faren min å gjøre, da.
Og faren min begynte vel også å kødde, med Winnem, (må man vel si).
Faren min venta i noen måneder vel, med å levere senga, som Winnem kjøpte, da.
Så Magne og Elin, de måtte ligge på gulvet, på soverommet sitt, på Bergkrystallen der, i en del uker, (var det vel).
(Husker jeg at Magne Winnem fortalte meg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem fortalte meg også det, at en gang, som butikksjef, på Rimi Munkelia.
Så hadde Winnem fakka en butikktyv.
Også hadde Winnem sagt ‘skummelt’, (eller noe), til han butikktyven.
(Ihvertfall så hadde Winnem brukt noen ord eller uttrykk, som min adoptivtremenning Øystein Andersen pleide å bruke, da.
Fortalte Winnem).
Og da, så hadde visst han butikktyven blitt helt rabiat, sa Winnem.
Så det var noe med den måten som Øystein Andersen prata på da, skjønte jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, så hadde visst Magne Winnem, (ifølge hu Monica som seinere ble butikksjef, på Rimi Nylænde før meg, eller om det var Ihne Vagmo, eller ihvertfall en butikkdame, fra Rimi Munkelia da), sitti i kassa, på Rimi Munkelia, og prøvd å åpne en rull, med tiøringer, ved å knekke den rullen, mot kassaskrinet.
Sånn at tiøringene hadde flydd veggimellom da, (forstod jeg).
Og grunnen til at Winnem gjorde det sånn, det var visst det, at jeg hadde fortalt det, at jeg pleide å knekke tiøring-rullene sånn, på OBS Triaden.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Men på OBS Triaden så var kassadiskene større, og det var kanskje en list eller noe, på de kassadiskene, som gjorde det lettere, å knekke de rullene, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at Rune flyttet inn, på Ungbo.
Så tilbydde han meg, å kjøpe hans gamle PC, for 1000 kroner, husker jeg.
Det eneste problemet, det var, at den PC-en, ikke hadde noe harddisk.
Så man måtte starte Windows fra en diskett, hver gang man skrudde på PC-en.
Men det funka det og.
Og jeg fikk jo litt bedre råd, etterhvert, og begynte å spare opp litt penger.
Så til slutt, så var det sånn at Glenn Hesler og Øystein Andersen lånte 3000 kroner av meg, husker jeg, cirka et år kanskje, etter at jeg var ferdig med militæret.
(En gang automatfirmaet deres gikk litt trått, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På den PC-en, som jeg kjøpte, av han Rune.
Mener jeg at det må ha vært.
Hvis ikke det var sånn, at jeg fikk låne Glenn Hesler sin PC, da.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig.
Men jeg husker ihvertfall det, at jeg en helg, i Skansen Terrasse der, lagde et tippeprogram.
Hvor jeg også nesten lagde min egen versjon av Windows, husker jeg.
Jeg lagde et sånt system at man gikk inn i et vindu, for å velge fotball-lagene da, som skulle stå på kupongen, den uka.
Også var selve tippeprogrammet veldig enkelt.
Man skulle bare skrive hvor mange prosents sjanse, man trodde det var, for hjemme, uavgjort og borteseier, i hver kamp.
Også genererte tippeprogrammet så mange rekker man ønsket da, (bortimot ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den helgen, som jeg dreiv på, med det tippeprogrammet.
Så satt Pia i stua der, på Ungbo, (mener jeg å huske).
Så jeg mener at jeg viste fram det her programmet, som jeg jobbet med da, til søstera mi Pia, (hvis jeg ikke husker helt feil).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en lørdag ettermiddag.
(Etter at Pia hadde flytta ut fra Ungbo, tror jeg).
Så somla jeg meg faktisk ned til Narvesen-kiosken, på Furuset der, med en tippekupong, som jeg hadde fylt ut selv, etter noen rekker, som det tippeprogrammet mitt, hadde generert, da.
Men da var jeg litt for seint ute, (fant jeg ut), så de tok ikke imot flere tippekuponger lenger, den dagen, da.
Så jeg fikk ikke levert inn de her rekkene mine, da.
Så det var litt nedtur da, husker jeg.
Selv om jeg ikke tok det her så tungt, da.
For før det her, så hadde jeg vel ikke tippa, siden jeg bodde på Bergeråsen, på 80-tallet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også sånn, at etter at jeg flytta til St. Hanshaugen, i 1996, (mener jeg å huske).
At jeg hadde jeg fortsatt dette tippeprogrammet mitt litt i bakhodet, da.
Jeg gikk blant annet innom en tippekiosk, i Storgata, i Oslo, for å høre om de hadde sånne tippekuponger, med traktor-mating, sånn at man kunne få en printer, til å fylle de ut, da.
Men jeg kom vel aldri så langt, at jeg fikk gjort ferdig selve utskriftdelen, av det tippeprogrammet, vel.
For jeg fikk meg jo internett, etter at jeg hadde bodd, bare cirka et halvt år, i Rimi-leiligheten min, i Waldemar Thranes gate.
(For Magne Winnem hadde fått seg internett, allerede i 1995 vel, (hvis det ikke var på begynnelsen av 1996), i Avstikkeren der, på Bergkrystallen, husker jeg).
Og jeg syntes jo at internett var artig.
For Magne Winnem dro meg også med, til BI, ved Schous Plass.
Hvor han studerte, skoleåret 1995/96, vel.
(Etter å ha slutta som butikksjef, vel).
Og i datasalen, på BI der, så hadde de internett, da Winnem dro meg med ned dit, (husker jeg).
Og på de PC-ene til BI, så var det masse chatte-program, installert da, (husker jeg).
Så jeg prøvde å chatte på nettet og sånn, på BI der, studieåret 1995/96, da.
Og jeg ble litt hekta på det, da.
For jeg syntes at mine bekjente.
Sånn som for eksempel nettopp Magne Winnem, og også for eksempel søstera mi, Pia.
At de var så alvorlige og nesten aggressive, liksom.
Så jeg lengta nesten etter å ha kontakt med andre typer mennesker, da.
Det føltes nesten som at jeg ble kvalt, (bildelig talt, da), på den her tiden, (husker jeg).
Så jeg syntes det var som en befrielse, å få meg internett, sånn at jeg kunne chatte med ‘vanlige’ folk, i øst og vest, da.
Sånn at jeg fikk litt avveksling, fra for eksempel søstera mi og Magne Winnem, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Jeg sendte en ny e-post til Liverpool Housing Trust
Gmail – Thank you for contacting us 
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Thank you for contacting us
