Måned: juni 2012

Lagfører Bricen, (og nesten alle de andre på lag 2 vel), de var så glad, i en sang, som jeg hadde, på en opptakskassett, og som het ‘Lullaby’, med the Cure, (fra Mixed Up-CD-en vel), som jeg vel mest hadde tatt opp, fordi at det var en kjent sang, (av et av favorittbandene mine da).

Og det hendte at Bricen maste på at jeg skulle sette på den, da.

(Selv om Bricen vel kalte den sangen for ‘Spiderman-sangen’, (eller noe).

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde jo klart infanterimerket, på det første forsøket, (som var 25. september 1992, står det på tjenestebeviset mitt, ihvertfall, selv om ikke alle datoene, på det tjenestebeviset, er riktige, men akkurat denne datoen, den stemmer cirka med hvordan jeg selv også husker det).

Så jeg klarte altså infanterimerket under rekrutten, etter bare cirka to måneders tjeneste, i Geværkompaniet.

Jeg gjorde det vel bra på skytingen og kart-oppgaven, og jeg hadde tatt et håndkle, rundt AG-en, sånn at jeg ikke fikk de skarpe metalldelene, på ladearmen, på våpenet, slående mot ryggen, mens jeg løp.

(For før vi begynte å løpe, så hadde jeg lagt merke til det, at noen høyere offiserer, (var det vel), som også skulle være med, på infanteriløpet, hadde polstret AG-en, på en lignende måte, da.

Så da stakk jeg bare inn på rommet til reservelaget, og åpna skapet mitt der, og dro fram et håndkle som jeg festa med to buksestrikker/syltestrikker vel).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så da det skulle være infanteriløp igjen, (våren 1993), så måtte jeg være med å arrangere dette løpet, husker jeg.

(Antagelig fordi at jeg allerede hadde infanterimerket vel).

Og da stod jeg ved en post da, sammen med en annen soldat i troppen vel.

Og det jeg husker best fra dette, var at noen soldater, fra en annen tropp vel, (og muligens også noen fra vår tropp, men det husker jeg ikke helt sikkert), de ville da trygle, om at vi, som stod der, skulle hjelpe dem, med oppgaven, da.

Og da, så var det vanskelig å si nei, husker jeg, at jeg syntes.

(For jeg var kanskje litt kua, på den her tida, og kanskje også litt traumatisert, etter den kalde vinteren, hvor jeg fikk frostskade, osv.

Og når militærlegen ga meg en salve, som ville fått frostskaden min, på øret, til å bli verre, da.

Noe sånt).

Så jeg må innrømme det, at jeg ga hjelp, til de som spurte, på det infanteriløpet, da.

(Selv om jeg ikke husker nøyaktig hva denne oppgaven gikk på igjen).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg røyka jo, under førstegangstjenesten, og en gang, før en kompanioppstilling, så kasta jeg fra meg en sneip, (husker jeg).

Så tenkte jeg meg om, for det var ikke lov å kaste ting som sneiper, i leiren, så jeg bestemte meg for å plukke opp sneipen igjen, da.

Og akkurat mens jeg plukket opp sneipen igjen, så hørte jeg, at sersjant Dybvig, (som stod å prata med noen andre befal vel, noen meter unna), ropte ‘Ribsskog’.

Mens så ropte han ikke noe mer.

(Siden jeg jo hadde plukka opp sneipen, mens han ropte).

Men jeg mener å overhøre, at han sa til de andre befala, at ‘nei, han var på nett’, (eller noe).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Siden det ikke var lov, å kaste sneiper, i leiren.

Så fant jeg opp en metode, etterhvert, for å kaste sneipen, mens vi gikk, på vei til eller fra en utendørs økt, (eller noe), da.

Og det jeg gjorde da, det var å rulle sneipen, mellom fingrene, øverst på filteret.

Sånn at restene av tobakk ble spredd utover, på bakken, mens vi gikk, da.

Og så, så rullet jeg filteret, mellom fingrene, til det ble som en liten kule.

Og så, så knipset jeg denne lille kulen, (som var nesten umulig å se), noen meter unna da.

Dette gjorde jeg som en rutine, (må jeg nesten si).

Siden troppsbefalet var så ‘på’ oss da.

For hvor skulle man gjøre av sigarettsneipen liksom, når man var ferdig å røyke sigaretten?

Nei, det ble vanskelig.

For det var nemlig lov å røyke, men ikke lov å kaste sneiper, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Spesielt i mine yngre dager, så hadde jeg vanskeligheter, med å stå opp tidlig, om morgenen.

Jeg var ofte helt groggy, og klarte ikke å våkne opp, men sovnet ofte igjen, etter revelje da, (som det kanskje også ble slurva litt med).

Jeg fikk en del advarsler, for dette, av daghavende offiser, (var det vel).

Men ikke så mange advarsler, (merkelig nok), til at jeg fikk refs da.

Jeg var ganske tynn, så det er mulig at det var vanskelig, for offiserene, å se om det faktisk lå en soldat, under dyna der, (i senga mi da), eller ikke.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en ting, som jeg ikke likte, om morgenen.

Det var å gå til messa, som jeg syntes at var et stressende sted, om morgenen, før jeg liksom hadde våkna opp, da.

For der satt det hundrevis av ganske tøffe soldater, som ofte satt i grupper, som kunne tiske om en, og sånn, da.

Mens jeg oftest satt for meg selv der da.

(Hvis ikke noen ropte på meg, og ba meg om å sette meg, enten her eller der, da.

Noe som vel ikke skjedde så ofte, men noen få ganger kanskje, hvis jeg husker det riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så det jeg istedet ville gjøre.

Det var, å dagen før, kjøpe meg en enkel frokost, i kantina.

Ofte en God Morgen-jogurt, eller lignende.

Også satt jeg den God Morgen-jogurten, i vinduskarmen, på utsida av vinduet, like ved senga mi da, om kvelden.

(Siden det var så kaldt, i Elverum.

At man trengte ikke kjøleskap liksom, for å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men når jeg tenker tilbake nå.

Så husker jeg det, at nestlagfører Frydenlund, så rart på meg en gang, mens jeg i halvsøvne, spiste en sånn God Morgen-jogurt, da.

(Som hadde stått i vinduskarmen, om natta).

For da var det sånn, (husker jeg), at noen hadde åpna folien, til jogurt-delen, av God Morgen-jogurten, (som hadde en annen type emballasje, tidligere).

Og antagelig tatt oppi noe tull, i jogurten min, da.

Men jeg var så trøtt da, og hadde liksom en som rutine, å spise en sånn God Morgen-jogurt, om morgenen, da.

Så jeg bare spiste som vanlig, (i ørska), likevel, da.

(Selv om jeg husker dette, som noe vemmelig, nå da).

Så det er mulig, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall), at Frydenlund kanskje var med på det, å tulle, med God Morgen-jogurten min, da.

Ihvertfall hvis jeg skulle gjette, utifra de blikkene, som Frydenlund sendte meg, (fylt av vemmelse vel), mens jeg spiste den her God Morgen-jogurten, som antagelig var tukla med, da.

I halvsøvne, sånn at jeg bare spiste jogurten som vanlig, da.

Jeg kunne liksom ikke forestille meg, på den her tida, at noen kunne gjøre noe så sjofelt, som å putte noe tull, i en medsoldats God Morgen-jogurt.

Men nå, så lurer jeg jo på det, hva dette egentlig kan ha vært.

Mens da, så trodde jeg vel bare det, at det var noe fabrikasjonsfeil, på jogurten, eller noe sånt, da.

(Noe sånt).

Men nå så lurer jeg jo på det, om en eller flere medsoldater, kanskje hadde tukla med den her jogurten, da.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, våren/sommeren 1993.

Så husker jeg det, at like etter at vi hadde kommet tilbake igjen, til Terningmoen, etter en helgeperm.

Så fortalte lagfører Davidsen, på kanonlaget, en historie, fra helgen sin, til noen andre soldater, på kanonlaget vel, mens jeg stod like ved da, (på oppstillingsplassen, eller noe).

Og det han sa, det var at den helgen, så hadde han gått inn i en kiosk, for å kjøpe seg en is.

Og når han kom ut av kiosken, så hadde han sett det, at det var jogurt-is.

Så han hadde driti seg ut da, sa han, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så skulle vi få skyte, med en skarp M-72.

M-72, det var et ‘bruk og kast-våpen’, som det ble kalt, på Terningmoen.

Man kunne bare bruke det en gang.

Det er det samme våpenet, (mener jeg at ble sagt), som Rambo brukte, når han skøyt en russisk offiser, på slutten, av First Blood II vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

M-72, det våpenet, det ble også kalt for ‘psycho-rør’.

Og geværmann 1 og geværmann 3, på geværlaga, de måtte ha to sånne brukte våpen, festet på seg, overalt, når det var øvelse, osv.

For at man skulle bli vant til, å bære de her våpnene, da.

Og da kunne man lett bli nesten surrete, for man skulle jo også ha på seg grunnutrustningen og gassmaska.

Så da ble det veldig mye belter og reimer da, utapå uniformen.

Så derav navnet psycho-rør, siden de soldatene, som måtte gå med disse på seg, nesten ble psycho da, siden de måtte ha så mange reimer og sånn, utapå seg, og disse røra ofte sklei hit og dit og kanskje hang seg opp i ting, og sånn, da.

Så da jeg var geværmann 2, på lag 2, så måtte jeg bare ha en ganske liten sanitets-veske, (eller noe), med forskjellig bandasjer og sånn da.

(Noe som passet meg bra, siden jeg var ganske spinkel da).

Men da jeg kom tilbake, til lag 2 igjen, fra reservelaget, så måtte jeg gå med to sånne her psycho-rør, på meg da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

M72, det våpenet er sånn, at man fyrer av en rakett, som brenner seg gjennom panser.

Og så sprøyter den raketten, inn brennende væske, i den tanksen eller stormpanservognen, som man sikter på, da.

Og så blir alle soldatene, som er inni den tanksen, brent levende, da.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og M72, det våpenet, det kan også brukes til å rydde skyttergraver, (ble det sagt).

For hvis man angriper ‘fi’, og kommer til en skyttergrav, som man vil være sikker på, at er tom.

Så kunne man bare fyre av en M72, nedi den skyttergrava, da.

For da ville raketten ta seg av de soldatene, som var på den ene sida, av der du skøyt fra, da.

Og bakblåsten, (som var flere meter lang, så man måtte alltid sjekke, at ingen stod bak en, før man avfyrte det våpenet), den ville da ta seg av, de fiendene, som var på den andre sida, av den samme skyttergraven, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenker på.

Men men.

Det var kanskje på grunn av det, at jeg var så vant til å bære rundt, på to tomme, sånne M72-rør.

Ihvertfall, så var det sånn, at jeg ikke våkna helt opp, når vi skulle skyte, med en sånn skarp M72, da.

Så jeg hadde holdt en liten bit av tommelen min, over kanten, på der hvor raketten kom ut da, husker jeg.

Men en instruktør så dette, og fikk meg til å flytte tommelen, da.

Og jeg traff det tanks-vraket, som vi skulle sikte på, ‘oppe i lia der’ da, ved en av skytebanene, på Terningmoen.

Men seinere, så fikk jeg høre det, av lagfører Warming, på lag 3, at jeg nesten hadde drept alle soldatene, som var der, (og sånn da), siden jeg hadde holdt noen få millimeter, av tommelen min, over munningen, på det våpenet, da.

(Men det her var jo den første og eneste gangen, som vi fikk bruke det våpenet, liksom.

Og det var jo en instruktør der, som sjekka, om vi gjorde noe feil, da.

Så dette var jo for å lære, å bruke det våpenet riktig, liksom.

Så Warming dramatiserte kanskje litt, siden det jo var en instruktør der, som fulgte nøye med, på hva vi gjorde, og sånn, da.

Og jeg er ikke sikker på det, at alle soldatene der, ville ha dødd, selv om noen få millimeter, av tommelen min, hadde vært over kanten av munningen, på det våpenet, når jeg trakk av.

Det høres kanskje litt usannsynlig ut for meg, men.

Så jeg må si at Warming egentlig dramatiserte fælt her, (sånn som det virker som, for meg, ihvertfall)).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en del mer, som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.