johncons

Måned: juni 2012

  • Min Bok 4 – Kapittel 5: Mer fra Rimi

    Etterhvert, etter at jeg fikk de tre vaktene, i uka, på Rimi Nylænde.

    Så mista jeg vel, av en eller annen grunn, (som ikke ble forklart), den lørdagsvakta mi, annenhver lørdag, på Rimi Munkelia.

    (Ihvertfall sånn som jeg husker det nå).

    Så jeg lurer fortsatt på hva det var som egentlig skjedde da.

    (Hvis ikke dette var, da jeg begynte å jobbe heltid, på Rimi Nylænde, da.

    Det er kanskje mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Kristian Kvehaugen, ikke var butikksjefen min, særlig lenge, på Rimi Nylænde.

    Han fikk ny jobb, som butikksjef, på Rimi Munkelia, (mener jeg at det var), bare noen få uker vel, etter at jeg hadde begynt å jobbe, på Rimi Nylænde.

    Ny butikksjef, på Rimi Nylænde, det var Elisabeth Falkenberg, som var lesbisk samboer med Liv Undheim, som allerede da var høyt oppe i LO, og som jeg så på nettet nå, (når jeg sjekket stavingen av navnet), at døde ifjor, 61 år gammel.

    Hu var vel nestleder i et av de største LO-forbundene, (om ikke det største), Industri Energi, (mener jeg å ha lest på nettet), og vi på Rimi Nylænde fikk møte henne, et par ganger, når Falkenberg hadde personalfester, hjemme hos seg selv.

    Da ville Undheim vanligvis sitte for seg selv, i en lenestol, og gjøre noe LO-arbeid, da.

    Akkurat som at hu var voksen og vi var barn, omtrent.

    Noe sånt.

    Og de viste oss også kolonihagen sin, på Nordstrand/Ekeberg, (eller hva det heter der igjen), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Kristian Kvehaugen ble ny butikksjef, på Rimi Munkelia, så ble skjedde det jo også forrandringer der.

    Jeg husker ikke om det var på den samme tiden.

    Men Magne Winnem ble jo ny butikksjef, på Rimi Karlsrud.

    Og Leif Jørgensen, han ble ny butikksjef, på Rimi Ljabru.

    Hvor han tok med seg Terje Sjølie, som jeg fikk inntrykk av at var hans betrodde nøkkelmedarbeider, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selv om jeg også lurer på det, om Leif Jørgensen var butikksjef en stund, på Rimi Munkelia, før han begynte på Rimi Ljabru.

    (Eller om han var assistent, under Kristian Kvehaugen?).

    Det husker jeg ikke helt sikkert, hvordan dette var igjen, dessverre.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Rimi Nylænde, så jobba det ei dame, i kassa, som het Solveig.

    Hu var fra Sogndal-området, mener jeg.

    Hu var vel i 40-50-åra, vil jeg tippe på.

    Og hu ville oftest sitte i kassa da, mens jeg satte opp varer.

    En gang, så klikka det for Solveig, og hu angrep meg i kassa, og sa til meg noe sånt, som at ‘du aner ikke hvordan det er å være alene’, (eller noe).

    Men Solveig var jo en generasjon eldre enn meg, må jeg vel nesten si.

    Hu hadde jo en tenåringsdatter, som het Belinda, (som Falkenberg kalte for Bellona).

    Så det ble litt rart, syntes jeg.

    Så jeg svarte ikke noe da, når Solveig klikka, og var så kåt og gæern da, i kassa, den gangen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu som var assistenten til Falkenberg.

    Det var ei dame, i begynnelsen av 20-årene, fra Haugerud-området, (mener jeg å huske).

    Hu het Hilde, og hadde jobba i en butikk, som het Rimi Hellerud, eller Rimi Trosterud, eller noe sånt.

    Og der var butikksjefen sånn, at han sette prestisjen sin i, å få sparket flest mulig selgere, husker jeg, at Hilde fortalte.

    Hilde fortalte også, at hu hadde vært i Jehovas Vitner, og at hu syntes hu ble plaga av dem, etter at hu hadde slutta der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Istedet for å prøve meg på Solveig eller Hilde, (som jeg begge hadde sjangs på, tror jeg, men som ikke var så fine kanskje da), så prøvde jeg meg heller på hu Sophie, som jobba, på Rimi Karlsrud.

    Jeg spurte Magne Winnem, (som var butikksjef der), om jeg kunne få telefonnummeret, til hu Sophie, da.

    Og Winnem sa det, at vanligvis, så ga han ikke bort telefonnumre, men han trodde det var i orden, denne gangen her.

    (Av en eller annen grunn).

    Men da jeg ringte hu Sophie, så sa mora hennes, (må det vel ha vært), at de ‘ikke kjente igjen jenta si lengre’.

    Så da ringte jeg ikke noe mer, etter det her, (for å si det sånn).

    Men jeg spurte hun Sophie, en gang, på T-banen om hu ville bli med på kino, å se en actionfilm, som het ‘True Romance’, husker jeg, (som jeg syntes at virka kul, da).

    Men det ville hu ikke, husker jeg.

    Selv om vi pleide å prate på T-banen og sånn, og hu syntes at den maten jeg pleide å lage, som var spagetti, kjøttdeig og hermetiske tomater, (sånn som Mette Holter pleide å lage, på Furuset), var god, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at Magne Winnem, Morten Jenker, Andre Willassen og jeg.

    (Var det vel).

    Vi var på en fest, hos Geir, i Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen.

    Og da, så ville Morten Jenker at jeg skulle bære øllen hans, på deler av veien, fra Bergkrystallen og ned til St. Hanshaugen, husker jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg husker også at Sophie prata dritt om meg, siden favorittsangen min, var ‘Until the end of the World’, med U2.

    Men det hu ikke skjønte, det var at det var en av mine kanskje hundre favorittsanger da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg dro fra den festen.

    (Hvor Sophie blant annet sa at Willassen ikke ligna på Richard Gere.

    Noe Winnem mente at Willassen hadde begynt å gjøre, da).

    Så sa Sophie noe, da jeg sa hadet.

    Så spurte jeg hva hu sa.

    Så sa Morten Jenker, at hu hadde sagt det, at hu ‘skulle suge pikken min’.

    Men det var jeg ikke helt sikker på, om var det, som hu egentlig hadde sagt.

    Eller om Jenker kødda.

    Så jeg sa hadet enda en gang, må jeg innrømme.

    Og da sa ihvertfall ingen noe sånt da.

    (Selv om jeg lurer på hva som skjedde der, etter at jeg gikk.

    For å tulle litt.

    Om de hadde noe orgie eller noe sånt der kanskje.

    Geir, Morten Jenker, Sophie og venninna.

    Hvem vet).

    For jeg er ikke den som vanligvis pleier å dra sist hjem, for å si det sånn.

    Men nå kjente jeg jo ikke han Geir, så bra.

    Og jeg var jo ikke leder ennå, i Rimi, på den her tida.

    Så jeg følte meg kanskje ikke så høy i hatten, omringet av alle de her butikklederne, da.

    (For Willassen ble jo leder, på CC Matcenter, i Drammen, etterhvert og).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, de årene, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 4: Den norske versjonen av Friends

    Vi var jo nesten som den norske utgaven av Friends.

    Vi fire, som bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, høsten 1993.

    Men så en dag, da jeg kom hjem fra jobben, (var det vel), så skjedde det noe rart.

    Pia fortalte meg at Hildegunn hadde en kjæreste, som het Rune, og som var homo, og som de lurte på, om kunne få bo på, det siste ledige rommet, på Ungbo da, (nemlig det gamle rommet til Per).

    Jeg hadde jo aldri sett en homo før, omtrent, så jeg fikk jo nesten sjokk.

    Men jeg tenkte på husfreden, og Pia og Hildegunn smiska så fælt.

    Så tilslutt så sa jeg det, at det var ‘greit for meg, så lenge det ikke går ut over meg’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På jobben, så jobba jeg også en vakt, for Elin fra Skarnes, i kassa, på Rimi Askergata, ved Tøyen, husker jeg.

    Det var en liten butikk, og sjefen der het Betina, (mener jeg å huske).

    Jeg satt stort sett i kassa, hvor det fantes en TV-skjerm, husker jeg, siden butikken var videoovervåket.

    I pausen, så fikk jeg en pose Kims OL-ringer, av Betina, siden hu hadde fått den posen av en selger, da.

    Siden dette var en ny vare, i anledning av vinter-OL på Lillehammer da, året etter.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg syntes det var artig, å jobbe i mange forskjellige butikker.

    Og i tillegg til Rimi Munkelia, Rimi Skullerud, Rimi Manglerud og Rimi Askergata, så jobba jeg også en dag på Rimi Bøler, (het vel den butikken), samt også en dag på Rimi Oppsalstubben, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så det ble til sammen seks forskjellige Rimi-butikker da.

    Så det var jo ikke dårlig.

    Men det stoppet ikke med det.

    Neida, ut på høsten 1993 en gang, så fikk jeg tilbud, om å jobbe tre vakter i uka, på Rimi Nylænde, som var en liten butikk, på Lambertseter.

    Det var den butikken som Magne Winnem bodde i etasjen overfor, et par år før det her.

    (Den butikken som ikke solgte godteri, kun kokosboller, (som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kristian Kvehaugen var butikksjef der.

    Og i begynnelsen så var det bare snakk om at jeg skulle jobbe der, noen få vakter.

    Men Kvehaugen spurte meg, (i kassa, på Rimi Nylænde), om jeg kunne ta de tre vaktene fast da.

    En gang som han var på vei hjem, med sine tre faste 0.7-liter flasker med Ringnes Pils, som han drakk hver dag, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Han klarte vel faktisk å knuse tre sånne ølflasker, den dagen, som han spurte meg, om jeg kunne ta de vaktene fast, (mener jeg å huske).

    (Så han var kanskje nervøs for at jeg skulle svare nei, til å ta de vaktene, da.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rimi Nylænde, den butikken, den så forresten helt jævlig ut, på den her tida, som Kristian Kvehaugen var butikksjef der, (husker jeg).

    Grunnen var at dem bare skar bort en liten del av pappen, som var på eskene, med varer, som stod i hyllene.

    Så butikken så jo ut som om den solgte papp omtrent, vil jeg si.

    Den så grå og kjedelig ut.

    Omtrent som en butikk man bare kunne finne i Sovjet, vil jeg si.

    (Ikke langt unna, ihvertfall).

    Det var ei assistent-dame der, med mørkt hår, som seinere fikk seg jobb, i Follo eller Østfold, eller noe.

    Så hvem sin feil det var, at hyllene så sånn ut, det veit jeg ikke.

    Men dem så nå ihvertfall sånn ut da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ikke så lenge etter, at Magne Winnem hadde spurt meg, om jeg kunne være forlover for han, (var det vel).

    Så fikk Magne Winnem seg ny jobb, som butikksjef, på Rimi Karlsrud.

    Rimi Karlsrud var den tredje Rimi-butikken, som lå på/ved Lambertseter.

    (De to andre var jo Rimi Munkelia og Rimi Nylænde).

    Og etterhvert, så ble det sånn, at jeg også jobba noen vakter, (hvis noen var sjuke, osv.), på Rimi Karlsrud.

    Så jeg jobba altså på til sammen åtte Rimi-butikker, i 1993, (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Rimi Karlsrud, så hadde Magne Winnen, en assistent som het Geir, (og også en annen assistent som het Liv, som seinere ble butikksjef på Rimi Grenseveien, ihvertfall).

    Geir, han bodde i Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gate, (på St. Hanshaugen).

    Der Magne Winnem jo hadde bodd selv, et par-tre år, før det her.

    Og det hendte ihvertfall en gang, (husker jeg), at Magne Winnem og jeg, ble bedt på fest der.

    Det jobba også ei ung dame, på Rimi Karlsrud, som het Sophie, og som hadde et fransk etternavn, (eller noe), tror jeg.

    Jeg møtte en gang Sophie, på T-banen, når jeg skulle på jobb, på Rimi Nylænde, og hu skulle på jobb, på Rimi Karlsrud, etter jusstudiene sine, ved UIO.

    Sophie prata også med ei venninne, på T-banen, (den gangen, eller en annen gang), og sa at en som hadde gått i klassen hennes, nå jobba som Piccolo, på Grand hotell.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sophie bodde på Haugerud, (eller noe), så når jeg jobba lørdagsvakter, på Rimi Munkelia, så hendte det at jeg traff Sophie, på T-banen.

    Vi måtte da begge bytte T-bane, på Brynseng.

    For så å ta Furuset-banen da.

    Og jeg har lurt på om hu Sophie kan ha vært hu franske jenta, som satt seg ved siden av meg, på T-banen en gang, når jeg var i Geværkompaniet, og tok T-banen i permuniform, til Oslo S., en søndag, som jeg skulle tilbake til Terningmoen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Sophie var også litt uhøflig, vil jeg si.

    Hu sa en gang, på callinga, på Rimi Karlsrud, at ‘kan den fremmede komme til kassa?’.

    Og det var visst meg da, skjønte jeg.

    (Enda det var hu som hadde utenlandsk etternavn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også en episode, fra da vi skulle gå ut, fra Rimi Karlsrud, en kveld.

    (For det var felles utpassering, på Rimi Karlsrud, i tilfelle ran).

    Og da, så hadde hu Sophie på seg en kåpe, hvor brystlomma ikke var knept igjen.

    Og jeg hadde jo ganske nylig vært i militæret.

    Og der, så får man jo kjeft, av befalet, hvis man ikke har alle sånne ‘kneppe-lommer’ knept igjen, da.

    Så jeg la jo med en gang merke til det, at kåpelomma til Sophie, ikke var knept igjen, da.

    (Mens vi stod der og venta, og prata sammen, liksom).

    Så jeg sa til henne, at hu måtte kneppe igjen lomma si, da.

    (Bare for å ha noe å si liksom, da.

    Sånn halvveis for fleip, må man vel si.

    Mens vi venta på at kollegene våre også skulle bli ferdig for dagen, da).

    Og da, så bare spratt den knappen opp igjen, med en gang, husker jeg, (når hu Sophie prøvde å kneppe den, da).

    For hu Sophie hadde ganske store pupper, da.

    Og Sophie fortalte meg det, at hu hadde lånt den kåpa, av ei venninne, da.

    Så det var derfor at den kåpa var for liten, over puppene da, forklarte hu.

    (Uten å bruke ordet ‘pupper’, men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg hadde jobbet på Rimi Karlsrud, og tok T-banen, ned mot sentrum, sammen med Geir og Sophie.

    Så sa Geir det, (husker jeg), at han satt der i en døs, omtrent, for Sophie hadde på seg så mye parfyme, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Geir fikk senere sparken, for å ha tulla, med safen, på Rimi Karlsrud, (fortalte Magne Winnem meg).

    Og enda seinere, (etter at jeg begynte å jobbe, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, i 1996), så fortalte ei dame, som da jobba på Rimi Karlsrud oss, (en gjeng Rimi-ledere, fra Rimi Karlsrud og Rimi Bjørndal, som var og spiste, på et biffhus, som lå i samme bygget som Rimi Karlsrud vel), at Geir hadde begynt å jobbe i Rema, etter at han fikk sparken, i Rimi, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba i Rimi.

    Og dette hadde jeg tenkt å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Det her er min stekusine Isa Ingebrigtsen, forresten, på Buddha, sammen med sin halvsøster vel, Ulla Julie Makarova

    isa på buddha

  • Min Bok 4 – Kapittel 3: Grønland

    Noen uker etter at jeg var ferdig med militæret, så var Pia og jeg på et besøk, hos vår mor, Karen, som da bodde i en leilighet, på Borgheim, på Nøtterøy.

    Bestemor Ingeborg var også der, sammen med en dansk venninne, som jeg seinere har lurt på om var Bente Ravn, (og som jeg seinere har lest om, i Holger baron Adelers arveoppgjør-papirer, som jeg fikk tilsendt fra Rigsarkivet i Danmark, siden jeg drev med slektsforskning), at arvet Holger baron Adeler, (den siste slektning etter Cort Adeler), sammen med sin bror, Palle Ravn.

    Under middagen, så ble jeg spurt om det var tøft, i militæret, (eller noe sånt).

    Og jeg begynte å skulle fortelle om vinterøvelsen og alt det andre, som jeg har skrevet om i Min Bok 3.

    Men da utbrøt Bente Ravn, (eller hvem hu danske venninna av bestemor Ingeborg, egentlig var), at jeg måtte ikke snakke om militærtjenesten min, for den og den hadde vært i militæret på Grønland, sa hun, mens hun så på bestemor Ingeborg, for å forsikre seg om at hun hadde rett, da.

    Og da ble jeg litt paff, (må jeg innrømme), for jeg hadde jo ikke fått snakket noe særlig med hverken min mor eller mormor, om alt det som hendte i militæret.

    Og det var vanskelig for meg, som nordmann, å si noe om, hva som var tøffest, av Geværkompaniet, (som var en tøff og krevende tjeneste), og noe greier på Grønland, som jeg ikke skjønte helt hva var.

    Så da holdt jeg bare kjeft, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg har vel tenkt det seinere, at det kanskje var litt uhøflig av Bente Ravn, (eller hvem hun danske damen egentlig var), å begynne å ‘bable’ om noe danske greier, når hu var på besøk i Norge.

    For det er jo ikke sånn, at Danmark og Norge, er det samme landet lenger, liksom.

    Selv om det kanskje kunne virke sånn, i det her middagsselskapet, til min mor da, sommeren 1993.

    (Når hu Bente Ravn begynte å sammenligne Geværkompaniet med noe danske militærgreier, (må det vel ha vært), på Grønland, da).

    Og Grønland har jo vært norsk og, så det var vel kanskje et litt betent tema, å ta opp.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før middagsselskapet, til mora mi, så hadde jeg sitti i sofaen hennes, og lest på en bok, som hu hadde i bokhylla si.

    Og det var ‘Victoria’, av Hamsun.

    Men jeg hadde hørt den boka, på radioen, helt på begynnelsen av 80-tallet, på NRK vel.

    Så jeg bare skumleste, i den boka, (må jeg vel si).

    For jeg prøvde å bli ferdig med den, før toget mitt tilbake til Oslo, skulle gå da.

    For jeg orka ikke å låne den, for jeg ville vel ikke at det skulle bli noe mas da, om å levere tilbake den boka.

    Bestemor Ingeborg satt også i stua der, mens jeg leste den boka, husker jeg.

    Og jeg mener at hu klagde, til Bente Ravn, (var det vel), på at jeg leste for fort.

    Og at hu ikke likte den moderne måten, som jeg leste bøker på, da.

    Men det var ikke sånn, at jeg pleide å lese bøker så fort.

    Men det var fordi jeg ikke hadde lyst til å låne med meg den boka, og fordi at jeg hadde jo hørt den boka, på radioen før, så jeg kjente jo til mye av handlingen, da.

    Og samtidig så var jeg kanskje litt anspent, siden bestemor Ingeborg jo ikke hadde villet låne meg penger, det siste året, som jeg gikk, på NHI, når jeg hadde spurt henne, i et brev, om jeg kunne få låne noen penger, siden jeg hadde så mye å gjøre, på NHI da, (et par år før det her).

    Og kanskje fordi, at bestemor Ingeborg, hadde med seg en dansk venninne, som jeg ikke visste hvem var.

    Men som både søstera mi og mora mi tydelig visste hvem var da, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter maten, så gikk vi alle fem, ned til sjøen, som ikke var så langt unna der mora mi bodde, da.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da hun venninnen til bestemor Ingeborg, skulle dra hjem.

    Så var jeg fortsatt rimelig satt ut, etter den her ‘Grønlands-avbrytinga’ hennes, ved middagsbordet, da.

    Så jeg bare så på hva Pia gjorde.

    Og Pia kysset henne på kinnet, for å si hadet, da.

    Så da gjorde jeg det samme, husker jeg.

    Og da sa hu venninna til bestemor Ingeborg, at jeg var ‘europeisk’ da, husker jeg.

    Så det var tydeligvis feil, å kysse henne på kinnet, da, (fant jeg ut).

    Men jeg ble rimelig satt ut av den her Grønlands-pratinga hennes da.

    For det er jo ikke sånn i Norge, at det er vanlig, å prate om at den og den i slekta, har vært i militæret, på Grønland.

    Så hu Bente Ravn kunne nesten like gjerne ha snakka om at den og den hadde vært i militæret i Afrika, for min del.

    Så jeg ble litt satt ut da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg kom tilbake til Ungbo igjen.

    Så husker jeg det, at jeg nevnte det her med Grønland, for Glenn Hesler, som vel satt i stua der, når Pia og jeg kom tilbake, (mener jeg å huske).

    Glenn Hesler flytta seinere inn på Ungbo der, etter at han fikk meg, til å mase på Ungbo-dama, om han kunne få rom der, da.

    Men det var etter at først ei Stovner-dame, (mener jeg det var), som het Hildegunn, flytta inn, på Inger Lise sitt gamle rom, (det nærmest stua).

    Og Pia fikk så sitt eget rom der, (nemlig Wenche sitt gamle rom).

    Og så fikk Glenn det rommet som var mellom Pia og mitt rom, (nemlig Anita og Ali sitt gamle rom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i løpet av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 2: Øystein Andersen vil ikke være kameraten min lengre

    En av de første ukene, som Pia bodde hos meg, på Ungbo.

    Så kommer plutselig tremenningen min, Øystein Andersen, på besøk hos meg, der.

    Pia og jeg, vi sitter i stua der, og ser på TV, vel.

    Og Øystein bare står der vel, (etter at jeg har sluppet han inn), og forklarer det, at han ikke vil ha noe mer, med meg å gjøre.

    Uten at han gir noe forklaring, på dette.

    Mens Pia hører på, og jeg ikke klarer å få sagt så mye vel.

    Og så drar Øystein igjen, like raskt som han dukket opp.

    Og det er omtrent det siste jeg har sett av Øystein.

    Bortsett fra at vi har spilt fotball sammen, en par ganger, når jeg har vært med Glenn Hesler og spilt fotball, sammen med Tom, (en kamerat av Øystein Andersen), med flere.

    Og bortsett fra at jeg jobba litt, for automatfirmaet, til Øystein og Glenn, under The Gathering, påsken 1994, i Rykinnhallen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein Andersen hadde forresten fått skade på beina sine, i militæret.

    (Mener jeg at Glenn Hesler, eller noen, må ha sagt da).

    Så det er mulig at Øystein Andresen klandret meg for dette.

    Siden vi hadde hatt en diskusjon, om hvem av oss som kom til å klare å fullføre militæret, da.

    (Noen uker før jeg dro i militæret.

    Som jeg vel har skrevet om i Min Bok 2).

    Og Øystein klarte ikke militæret, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så det er mulig at det ble for mye for han da, at jeg klarte det.

    Hva vet jeg.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg jobba jo fortsatt annenhver lørdag, på Rimi Munkelia.

    Men det var også sånn, at hvis det var noen butikker, som hadde folk som var syke, for eksempel.

    Så kunne jeg jobbe der da, hadde jeg sagt, til Magne Winnem, som var butikksjef på Rimi Munkelia, da.

    Så jeg jobba blant annet en uke, på Rimi Skullerud, (husker jeg).

    (Hvor jeg for det meste satt i kassa, da).

    Hvor ei som het Cille, var butikksjef, husker jeg.

    På veien dit, med T-banen, så traff jeg forresten Thomassen, fra lag 1, i Geværkompaniet, en gang, husker jeg.

    Han bodde på Bøler, og gikk av T-banen noen stasjoner før Skullerud da, hvor jeg skulle av.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang som Magne Winnem, Andre Willassen og jeg, hadde vært ute på byen.

    På Manhattan vel.

    Så traff jeg også Thomassen, husker jeg.

    Dette var kanskje utdrikningslaget, til Magne Winnem.

    Winnem var litt sur på meg.

    Og jeg hadde fått problemer, med magen, (eller noe), i militæret.

    Og hadde fått sånn uvane, at jeg spytta hele tida.

    Noe jeg ikke hadde pleid å gjøre, før jeg var i militæret.

    Så Winnem var sur på meg, og sa at han ikke likte at jeg spytta, (eller noe).

    Og han var kanskje sur, fordi jeg ikke hadde fått fler folk, til å dukke opp, i utdrikningslaget hans.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde nemlig fått i oppdrag av Magne Winnem, like etter at jeg dimma, fra militæret.

    Å være forlover for han, når han skulle gifte seg, med Elin fra Skarnes, høsten 1993.

    Winnem spurte meg om det her, en gang jeg var på jobb, på Rimi Munkelia.

    Og jeg syntes ikke at jeg kunne svare nei, da.

    Winnem gjorde et poeng av det, at vi hadde mye med hverandre å gjøre.

    Altså at han var sjefen min, og jeg var hans forlover og at vi var tidligere klassekamerater, fra Gjerdes videregående, da.

    Uten at han forklarte noe mer om hva han mente med det her.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette med å finne jobbvakter, det gikk ganske i et, med det å arrangere utdrikningslaget, til Magne Winnem, husker jeg.

    Det var sånn, at butikksjefen på Rimi Manglerud, i 1993.

    Nemlig en som het det samme, til etternavn, som Rimi-Hagen sin ‘favoritt-direktør’, mener jeg å huske.

    Nemlig Ruzicka vel.

    (Fant jeg ut når jeg søkte på nettet, ihvertfall).

    Han ringte meg, og hørte om jeg kunne jobbe en dag, på Rimi Munkelia, den ene uka.

    Og så ringte jeg han, den neste uka, og hørte om han ville være med, i utdrikningslaget, til Magne Winnem, da.

    Og dette gjorde også han Ruzicka et poeng av da, husker jeg.

    (Så han trodde kanskje at noe var galt.

    Siden han begynte å gjøre et poeng av det, at han først hadde ringt meg, uka før da, angående jobbing).

    Men grunnen til at jeg spurte han, om han ville være med, i utdrikningslaget, til Magne Winnem.

    Det var fordi, at Winnem selv foreslo at jeg burde invitere Ruzicka, under en samtale om utdrikningslaget hans da, på Rimi Munkelia, en lørdag, eller noe, vel.

    Winnem foreslo vel også at jeg skulle invitere Andre Willasen vel.

    Og Leif Jørgensen, (assistenten til Winnem), på Rimi Munkelia, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo ikke noe erfaring, med å være forlover, akkurat.

    Men jeg hadde jo tatt opp den filmen, som het ‘Ungarsfesten’, med Tom Hanks, på video, da jeg bodde på Bergeråsen, på 80-tallet.

    Og Andre Willassen, han hadde jo prata om, at han pleide å kjøpe horer, når han, Elin fra Skarnes, Magne Winnem og jeg, festa sammen, nyttårsaften 1991, var det vel.

    (Noe sånt).

    Så jeg tenkte det, at når det var utdrikningslag, så burde det være med horer og sånn da, som i den filmen Ungkarsfesten.

    Men Leif Jørgensen, han var ikke sikker på det, at Magne Winnem hadde lyst på ei hore, engang.

    Så det ble til at jeg droppa det da.

    Men ikke før jeg hadde kjøpt Søndag-Søndag, og ringt på noen annonser, for å sjekke hvor mye det kosta, fra telefonkiosken, like utafor Ungbo-leiligheten, i Skansen Terrasse 23 da, husker jeg.

    Så jeg hadde kanskje en litt feil forestilling av hvordan vanlige, norske utdrikningslag var.

    Det er mulig.

    Men jeg hadde jo ikke vært på noe utdrikningslag før, for å si det sånn.

    Jeg hadde bare sett den filmen Ungkarsfesten, (hvor ei dame vel til og med hadde sex med et esel, på hotellrommet, som de festa på, mener jeg å huske), en del ganger, da.

    Så det var kanskje ikke så lett for meg, som ikke hadde vært med på noe utdrikningslag før engang, å arrangere det her utdrikningslaget, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene av Min Bok 4.

    Så vi får se når jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 1: Pia flytter inn på rommet mitt hos Ungbo

    Jeg dimma jo fra militæret, i slutten av juni, i 1993.

    Nemlig den 25. juni 1993, (sjekka jeg nå, på tjenestebeviset mitt).

    Også jobba jeg på Rimi Munkelia, lørdag 26. juni.

    (Da hu Ihne Vagmo, fra Robinson-ekspedisjonen, var sjefen min der, som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Og det må vel antagelig ha vært 30. juni, at søstera mi Pia, og dem, måtte flytte ut, fra Christies gate.

    Siv, (fra Røyken), hu hadde allerede flytta ut.

    Men jeg hjalp Pia og Monica Lyngstad, med å bære tingene deres, ned trappa, (for de bodde i andre eller tredje etasje der da).

    Og broren til Monica Lyngstad, han kjørte så tingene til Pia, hjem til Christell, (mener jeg at det var).

    Og hu bodde ved Terningen Matcafe der, (viste det seg).

    Men Pia skulle ikke bo hos Christell.

    Pia ville bo hos meg, (av en eller annen grunn).

    Og Christell flytta selv, i slutten av juli, tror jeg det må ha vært.

    Så det hendte at Pia dro meg med, ned til Christell, (som bodde like ved Møllergata), en del, i juli, i 1993, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Ungbo, så hadde alle folka flytta ut.

    (Av en eller annen grunn).

    Men Wenche hadde ikke fått med seg katten sin, Sara.

    Så det var nesten som at Pia og jeg hadde katt der, husker jeg.

    Jeg måtte kjøpe kattemat og sånn, tror jeg.

    Og Sara var ikke snill, den tissa en gang, på den dyre skinnjakka mi, som jeg hadde kjøpt to år før det her, (i Oslo), etter å ha sett den, på Kapp Ahl, i Gøteborg.

    Men Wenche, (som var innom en gang i blant, for hu hadde noen ting stående der enda vel), hu tilbydde seg ikke å erstatte skinnjakka mi, som jeg bare måtte kaste, for jeg klarte ikke å få bort lukta av kattepiss, fra den jakka, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sara, (katta til Wenche), den pleide å gå ut på terrassen, (for den døra pleide alltid å stå åpen da).

    Men en gang, etter at Wenche hadde flytta.

    Så stakk Sara opp til naboen, som hadde terrasse, over og til høyre, (hvis man stod i terrassedøra, og så ut), for der Ungbo hadde terrasse, da.

    Så jeg måtte gå og banke på døra, til en av naboene da, (som bodde i første etasje vel), for å få tak i Sara, (som hadde rømt da).

    Og Sara pleide vel ikke å rømme, tror jeg.

    Så den katta var skikkelig uoppdragen da, (må jeg vel si).

    Antagelig siden Wenche hadde flytta fra den, da.

    (Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Wenche endelig hadde fått henta katta si.

    Så spurte jeg henne, når hu var innom, for siste gang cirka, vel.

    Om hvordan det gikk med katta.

    Og da sa hu at dem hadde avlivet katta, for den hadde visst pissa på jakka til broren hennes, da.

    Så det var visst ikke bare min dyre skinnjakke, som den katta pissa på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selv om det ikke bodde noen andre folk, på Ungbo, så var jo dørene til andre rommene låst.

    Og Pia hadde jo ikke noe annet sted å bo.

    (Jeg huska jo det, at bestemor Ågot hadde klagd på Pia, da Pia bodde hos henne, et par år, før det her).

    Så jeg lot Pia få bo på rommet mitt, på Ungbo, da.

    I boden der, så stod det en gammel sofa, fra begynnelsen av 80-tallet kanskje, som hadde blitt byttet ut med en svart skinnsofa, seinere på 80-tallet vel.

    Og den sofaen, den var nesten som en sovesofa da.

    Det var en stor pute, i den sofaen, som man kunne bruke som madrass.

    Så på den sov søstera mi på da, inne på gulvet, på rommet mitt.

    Sovepose og sånn, det hadde hu vel selv, men ikke så mye møbler, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg måtte registrere meg som arbeidsledig, da.

    Og siden jeg bodde på Ellingsrudåsen, så måtte jeg registrere meg som arbeidsledig, på Arbeidsformidlingen, på Stovner.

    Jeg dro dit vel først, for å bestille time.

    Og på det møtet, så hadde jeg en saksbehandler, som var en mann, i 30-årene kanskje, som var veldig uhøflig, husker jeg.

    Fiendtlig, er vel kanskje det riktige ordet, forresten.

    Han registrerte meg, som noe med ‘ADB’, (administrativ databehandling), på dataen, til Arbeidsformidlingen.

    Enda det skulle ha vært ‘EDB’.

    Og han sa at jeg var ‘så fersk’, (med veldig trykk på ‘fersk’), på arbeidsmarkedet.

    Enda jeg hadde jobbet i et år på CC Storkjøp.

    Og i to måneder hos Det Norske Hageselskap, (selv om det var praksisplass).

    Og i to år, på OBS Triaden.

    Og i et halv år, på Rimi Munkelia.

    Så var jeg liksom så ‘fersk’ på arbeidsmarkedet, da.

    Det hørtes litt rart ut for meg.

    Men han saksbehandleren, han var så uvennlig og liksom ‘overkjørte’ meg, da.

    Så jeg lurte på om det var noe galt, siden saksbehandleren var så fiendtlig, husker jeg.

    ‘Fersk’, det var jo noe eldre soldater, sa om rekruttene for å mobbe dem, i militæret.

    (Selv om såkalt veteranvirksomhet ikke var lov i Forsvaret, egentlig).

    Så jeg lurte på om dette hatet, (må jeg vel kalle det), fra saksbehandleren, hos Arbeidsformidlingen, (mot meg), hadde noe med militæret å gjøre.

    Kanskje vedkommende hadde traumer fra sin førstegangstjeneste, og skulle hevne seg på en som nettopp hadde dimmet, fra Forsvaret?

    Hva vet jeg.

    Men jeg husker det møte som så ubehagelig, at jeg faktisk dro, på eget initiativ, ned til Arbeidsformidlingen, ved Schous Plass, en uke eller to seinere.

    For der hadde jeg jo gått, som arbeidsledig, høsten 1990.

    Tre år før det her da.

    Da jeg fikk den praksisplassen, hos Norsk Hagetiden/Det Norske Hageselskap, da.

    Og da hadde de vært hyggelige og profesjonelle der, (husker jeg).

    Mens han på Stovner, han fikk meg nesten til å gå inn i sjokk, (vil jeg si).

    Så derfor dro jeg, halvveis i sjokk, ned på Arbeidsformidlingen, på Nedre Grunerløkka, uten noe avtale, eller noe, en eller to uker, etter det møtet på Stovner, da.

    Og da, så ble jeg sendt til en kar der, som sendte meg på intervju, på en datajobb, hos Direktoratet for Sivil Beredskap, (var det vel).

    Og han hadde ikke funnet meg, på dataen til Arbeidsformidlingen, (sa han).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, denne tiden, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 62: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet X

    På den siste øvelsen, som var den siste uka, (eller noe), av førstegangstjenesten.

    (Den øvelsen som Bekklund viste meg hvordan man ‘splætta’ mygg på).

    På den øvelsen, så delte vi fire soldatene, (var det vel), som var igjen, på lag 2, telt, med to stridsdommere, (eller noe), som var med på øvelsen, for å gi karakter, på vårt befal, eller noe, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Og middagsmaten, som vi hadde fått, fra staben, på Terningmoen, på denne øvelsen.

    Det var boksmat.

    ‘Tror dem at vi har med boksåpner på øvelse eller’, sa de stridsdommerne, (eller hva de var), til hverandre da.

    Og da visste Skjellum og Sundheim, at jeg hadde kjøpt en boksåpner, (muligens før jeg havna på reservelaget og), så de sa vel noe sånt som, at ‘Ribsskog har det’.

    Og så fant jeg fram den boksåpneren da, (som jeg vel hadde kjøpt, en frihelg, som jeg surra rundt, og så på butikker, på Grønland, siden jeg vel hadde vært på den platebutikken, (Platekompaniet), på T-banestasjonen, på Grønland der), som jeg hadde, i en sidelomme, på pakksekken min vel.

    (Og den dagen, så kjøpte jeg også et billig skopusse-sett, husker jeg.

    Som hadde en sånn smart, rund børste, til å smøre skokrem med.

    Og en større børste til å ‘shine’ med da.

    For den skokrem-børsten, til Forsvaret, denne hadde bare en børste da.

    Så man kunne glemme hvilken side man brukte til skokrem og hvilken side man brukte til å shine med, liksom.

    Men for å få virkelig bra skopuss, så brukte vi nylonstrømper, (tror jeg at det var), som var veldig bra, for å få skikkelig bra finish, på skopussen, da.

    Sånn at vi passerte ‘helgeperm-inspeksjonen’, på troppens oppstillingsplass, og fikk lov å dra ‘ta helga’, da.

    Selv om jeg skjønner at det kan høres rart ut, at vi bruke nylonstrømper, til å pusse sko med.

    Men jeg mener at det var sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når søstera mi Pia, Monica Lyngstad og Siv Hansen, bodde i Christies gate.

    Så pleide de å spørre gjestene om de ville ha ‘kanel i teen’, husker jeg, en av de første gangene, som jeg var der, vel.

    Jeg hadde vel lest det, et eller annet sted, at kanel, det var egentlig barken, på kaneltreet.

    Og dette her med kanel i teen, det hadde jeg aldri hørt at noen hadde ‘babla’ om, før det her da.

    Så jeg tulla litt, og foreslo det, at de kunne jo bare ha et sånt kaneltre stående der, i stua, da.

    Og når de da fikk gjester, så kunne de liksom bare skrape litt bark, av det treet da, og oppi tekoppene til gjestene, (mens de satt i stua der, og prata liksom), da.

    Jeg tenkte vel det, at hvis de først skulle være originale, så kunne de like godt være skikkelig originale, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå er jeg ferdig med å gå gjennom de notatene, (som jeg har skrevet de siste ukene), fra tiden, i Geværkompaniet.

    Så nå må jeg si det, at Min Bok 3, er ferdig.

    Den nesten boken, (Min Bok 4), den blir om karrieren min i Rimi.

    Og den skal jeg prøve å få begynt å skrive på, innen ikke alt for mange dager.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Nå dukka det opp enda en bestilling fra USA, på UK Goody Shop. Det var artig

    ny bestilling usa artig

  • Mer fra Facebook

    mer om ribsskog facebook

    PS.

    Her er mer om dette:

    mer om ribsskog melsomvik

  • Min Bok 3 – Kapittel 61: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet IX

    Det ble også sagt, (av en soldat, i en annen tropp vel), til meg.

    At det idrettsprogrammet, som dataavdelingen, på Terningmoen, hadde jobbet i flere år, med å utvikle.

    At det programmet var bare kaos.

    Forskjellige soldater med EDB-kunnskaper, hadde jobbet på dette programmet, i et år, av gangen, hver for seg.

    Og hver soldat hadde gjort dette på sin måte, sånn at alt bare var kaos til slutt, da.

    (Ble det sagt, ihvertfall).

    Så jeg har jo lurt på det seinere.

    Om det var derfor at jeg ikke fikk den ‘hoved-data-jobben’, for vernepliktige, da jeg søkte på den jobben.

    Siden jeg jo hadde toppkarakter, (1.8), i Pascal-programmering, (blant annet).

    Og disse ‘hippie-aktige’ dataoffiserene, (med skjegg, osv.), de var kanskje redd for å få en dataekspert, (må man vel kalle meg), inn på kontorene sine da.

    For de var kanskje redde for, at jeg ville avsløre, at vel spesielt arbeidet med dette idrettsprogrammet, var preget av dårlig ledelse, da.

    Dette har jeg ihvertfall lurt på i ettertid da, (for å si det sånn).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror at det var Furuset, (og muligens også noen andre), på lag 3, blant annet, som hadde for vane, å legge seg inne på tørkerommet, på brakka, når dem hadde vært på fylla, på Alexis, på torsdagene.

    Jeg prøvde å forstå, hva som var så bra, med å sove, inne på tørkerommet.

    Og Furuset svarte vel noe sånt som at det var ‘varmt der’, eller noe.

    Men det var vel varmt nok, under dyna, i senga ens, tenkte vel jeg.

    Så jeg skjønte aldri det her med den sovinga, inne på tørkerommet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten ikke bare MG3-ene, i det norske forsvaret, som var tyske.

    Jegertroppen, (som bestod mye av idrettsutøvere vel), de hadde noen skarpskytterrifler, som tyskerne hadde lagt igjen etter seg, etter andre verdenskrig.

    (Av merke Mauser, tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble også ‘babla’ noe om, blant befalet, (må det vel ha vært), at sersjant Johansen skyldte den og den, en kasse øl da, etter den ‘tabbe-patrulja’ hans, ved kraftgata, på Terningmoen, høsten 1992, (da jeg endte opp med å nesten fryse ihjel), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det gikk også en vandrehistorie, om noen soldater, som hadde lagt en rekruttsoldat, med hodet først, inni en sovepose, på badstua.

    Og så snørt igjen soveposen.

    Og han hadde visst daua da, (ble det sagt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var det en skoleklasse, på Terningmoen, som skulle bli undervist, i forskjellige våpentyper, da.

    Og av en eller annen grunn, så måtte jeg forklare om 12.7, da.

    12.7, det våpenet er et veldig stort maskingevær, kan man si.

    De blir laget i USA, (av en fabrikk som heter Browning vel).

    Og det står på noe som heter ‘trefot’, og den foten er laget av metall, (og ikke av tre).

    Men den kalles trefot, fordi at den har tre føtter, (mener jeg at det var).

    Det var en 12.7 per geværtropp, (på samme måte som at det også var en BV, (beltevogn), per geværtropp, så dette var ikke mobilt infanteri, men vi måtte gå overalt da).

    12.7-toer, han måtte bære trefoten da.

    Hvis han ikke hjalp å bære 12.7-en da, for den var veldig tung.

    (Så 12.7-en lå nok ofte i nettopp BV-en, vil jeg nok tippe på).

    Så da jeg underviste om det våpenet, for den skoleklassen.

    Så sa jeg at man måtte være veldig sterk, for å bære det våpenet.

    Og lot som at jeg var veldig sterk da.

    For jeg var jo egentlig veldig tynn, så det var kanskje litt rart, at jeg ble satt til å vise fram 12.7.

    Jeg forklarte også, at på siktet, til 12.7-en, (som jeg aldri har prøvd å skyte med selv, men vi hadde lært om dette, i en undervisningstime, eller noe, da), så var det tegnet på fly.

    (Eller det siktet var vel støpt, så det var vel sånn at det var en figur, som forestilte et fly, som en del av selve siktet, da).

    Og dette var et propellfly, (husker jeg), for det våpenet, det var vel fra rundt krigens dager vel.

    Men det kan muligens også i tillegg, ha vært jetfly, på siktet, til 12.7-en, men det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men å treffe et fly, med en 12.7, det var kanskje ikke det enkleste i verden.

    Men det som gjorde 12.7-en effektiv, i det norske forsvaret.

    Det var det, at Raufoss Ammunisjonsfabrikk, de hadde utviklet en ny 12.7-ammunisjon, som het ‘Multi Purpose’, (på 80-tallet, eller noe, vel).

    Og den ammunisjonen, den forvandlet 12.7-en og gjorde den om til en ‘maskin-kanon’, vil jeg si.

    For Multi Purpose-ammunisjonen, den bestod av sporlys, (sånn at man kunne se hvor kula fløy), og også en sprengladning, sånn at kula kunne gå gjennom panser vel.

    Og det er mulig at Multi Purpose også hadde noe brennende væske, (ala M72), som ble sprayet inn, i for eksempel en stormpanservogn, da.

    (Det husker jeg ikke helt sikkert).

    Men jeg fortalte vel ikke om alt det her, til den skoleklassen.

    For vi skulle bare ta en kort presentasjon, da.

    Og jeg var litt nervøs, siden jeg ikke var vant, til å ha noe særlig med det våpenet å gjøre selv, egentlig.

    Så jeg måtte ta det her på sparket, da.

    (Men til og med læreren lo vel, når jeg begynte å prate om det her med propellfly, så jeg vet ikke om de skjønte det, at jeg ikke pleide å ha noe særlig med 12.7 å gjøre, til vanlig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg jobba mine siste vakter, på OBS Triaden, i høstpermen, 1992.

    Så var vel dette rett etter rekrutten.

    Og jeg var ikke helt tilstede kanskje, på OBS Triaden, da.

    Jeg hadde bare kjøpt meg noe riskrem, eller noe, som jeg skulle spise, i matpausen, en av dagene, (husker jeg).

    For jeg tenkte vel sånn, at den tjenesten, var så tøff, så når jeg jobba i kassa på OBS Triaden, så kunne jeg bare spise noe riskrem, og sånn.

    (Noe sånt).

    Og noen damer, i ferskvareavdelingen, de spurte meg om alt mulig da.

    Fra militæret da.

    Men jeg var litt stressa, for det hadde jo vært et tema, noen måneder før det her, at man ikke fikk lov å ta pauser, på mer enn tredve minutter.

    (Noe sånt).

    Og jeg sleit vel litt, med å lage denne frosne riskremen, i microbølgeovnen også, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Så til slutt, så ble jeg så stressa da, at jeg ba de damene, fra ferskvareavdelingen, om jeg kunne få litt ‘matro’, (husker jeg).

    For jeg skulle jo liksom spise ferdig den riskremen, før jeg måtte ned i kassa igjen, da.

    Og da begynte disse ferskvare-damene, å prate om at den og den, hadde blitt så forrandra, i militæret da, husker jeg.

    Men det var vel det, at jeg hadde kjøpt noe ny mat kanskje, som jeg ble litt stressa av, å lage, da.

    Og de damene kommenterte også det, at riskrem var så tung mat, da.

    (Når de snakka seg imellom, da).

    Så det var nesten umulig å spise der, må jeg nesten si.

    Når jeg jobba på OBS Triaden der, i høstpermen.

    For jeg fikk ikke spise i fred da, (må jeg nesten si).

    For jeg fikk så mange rare spørsmål, da.

    Av de her damene, (hvorav ei var nordlending vel), i ferskvareavdelingen, da.

    Men jeg var nok antagelig litt prega, av å nettopp være ferdig, med rekrutten, i Geværkompaniet, også.

    For det var en tøff og krevende tjeneste, hvor man ble mast og hakka på, av befalet, omtrent døgnet rundt, i tre måneder da, mens man samtidig måtte krype i gjørma, og masse sånne ting, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like før jul, på Terningmoen, så hadde Geværkompaniet så mye ammunisjon igjen.

    Som dem ville bruke opp, (tror jeg), for å få like mye ammunisjon, også neste år.

    Så noen av oss soldatene, fra tropp 1, vi fikk lov å skyte på automat, mens vi stod oppreist, på en skytebanene, på Terningmoen, da.

    (Som om vi var Rambo omtrent, da).

    Og da stod Frisell til høyre for meg, husker jeg.

    Og på en skyting, så gikk våpenet mitt, litt ut til høyre, (av rekyllen da), husker jeg.

    Og da stod ikke Frisell og jeg på rekke, men Frisell stod litt foran meg, husker jeg.

    Så det var sånn da, at hvis våpenet mitt hadde gått enda lenger ut til høyre, så hadde jeg kanskje skutt Frisell, da.

    Og det her sa jeg vel fra om til Frisell og.

    At det nesten var nære på, at jeg traff han, da.

    Så den her ‘jule-skytinga’ vår, den var kanskje litt uansvarlig da, vil jeg vel kanskje si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Alle datoene på tjenestebeviset mitt, for når jeg fikk ferdighetsmerkene mine, er forresten ikke helt riktige.

    Jeg husker at jeg fikk skarpskyttermerket i både bronsje og sølv, på den samme økten.

    Nemlig en økt som fenrik Brødreskift hadde, allerede under rekrutten, (eller om det var like etter), husker jeg.

    Men papirene for den gjennomføringen, de ble liggende, til etter jul, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Og på tjenestebeviset mitt, så står det to forskjellige datoer, for når jeg fikk skarpskyttermerket i bronsje og når jeg fikk skarpskyttermerket i sølv.

    Men dette var egentlig den samme datoen, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    (Jeg klarte nemlig kravet, til bronsje, på det første forsøket, den dagen, som fenrik Brødreskift, dro oss med, for å prøve å ta skyttermerket, da.

    Og da fikk jeg bronsjemerket, (mener jeg).

    Og så klarte jeg kravet, til sølv, på det andre, (og siste), forsøket, den dagen da).

    Og dette var kanskje i september/oktober/november 1992, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Troppsjef Frøshaug, han var jo, (og er vel fortsatt), skytter.

    Så det var kanskje derfor at troppen vår prøvde seg på både NICE-merket/medaljen og Dugleiksmerket i bronsje, (som begge er skyttermerker da).

    Og jeg var jo geværmann, på geværlag, (ihvertfall når jeg ikke var reserve), så jeg trengte nesten ikke å anstrenge meg, for å klare kravene, på disse to ferdighetsmerkene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Dette var to merker, som vi prøvde oss på, før juleferien, mener jeg å huske.

    Mens infanterimerket, det tok jeg i september 1992, (sånn som det står på tjenestebeviset).

    Og feltidrettsmerket, det tok jeg i april/mai 1993, (sånn det står på tjenestebeviset, da).

    Og da er det bare igjen et merke, og det var skiskyttermerket, (som vi kalte det, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    (Men som blir kalt for skimerket, på tjenestebeviset vel).

    Det tok jeg på cirka den siste snøen, som var i Elverum, våren 1993, (husker jeg).

    En måned eller to etter vinterøvelsen i februar/mars, vel.

    Så det var vel i april kanskje at jeg tok det skiskyttermerket.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt noe mer, som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg leste litt på Wikipedia nå, om Multi Purpose-ammunisjonen, til Raufoss Våpenfabrikk.

    Og det står at den ammunisjonen har en ‘brannsettende komponent’.

    Så man kan si at Multi Purpose er nesten som M72, da.

    Bare at en 12.7 kan jo spy ut mange Multi Purpose-prosjektiler, i sekundet.

    Så en 12.7 med Multi Purpose-ammunisjon, det er et veldig kraftig og ‘rått’ våpen, må man vel si.

    Men det står på Wikipedia, at kulene går gjennom ‘lett panser’, så det er mulig at sprengkraften i en M72-rakett er sterkere, for disse går vel gjennom tjukk panser, som på tankser, mener jeg å huske.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Her er linken til Wikipedia-artikkelen, fra PS-et ovenfor, forresten:

    http://no.wikipedia.org/wiki/Raufoss_NM140_MP