Måned: juni 2012

Den første tiden jeg jobba som leder, i Rimi, (våren/sommeren 1994, vel), så jobba jeg vel sånn som lederne jobba, på Matland/OBS Triaden, da jeg jobba der, (må jeg vel si).

Jeg husker at Thomas Sanne spurte meg om hva han skulle gjøre, og jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, så jeg bare sa at han kunne ta seg en fem-minutter pause, da.

Og hu pene blondinna i kassa, hu spurte vel også hva hu skulle gjøre, (mens hu smilte vel), en gang.

Og da sa jeg det, at hu kunne dele opp vannmeloner, i kjelleren, (på/ved spiserommet der).

For det var sommer da, og det gikk en del frukt som jordbær og vannmeloner da.

(Hvis jeg skal være litt fleipete, så kunne jeg vel ha sagt det, at det virka som at hu blondinna hadde ganske fine ‘meloner’ selv og.

Men jeg får prøve å være litt seriøs her.

Vi får se om jeg klarer det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

For assistent Hilde, fra Rimi Hellerud, (og butikksjef Elisabeth Falkenberg).

De hadde jo sagt til meg, under opplæringa mi der, som Rimi-leder, (som var noen vakter, som jeg jobba sammen med de leder-damene, og også innimellom, når jeg jobba de vanlige vaktene mine, så hendte det at spesielt Hilde fra Rimi Hellerud, kunne prate om butikkdrift og lederopplæring, og sånne ting, da), at jeg måtte finne min egen lederstil.

Men etter at jeg begynte å prøve å finne min egen lederstil, og begynte med å prøve å være snill/grei/vennlig, mot ‘undersottene’ der, da.

Så gikk hu Hilde, fra Rimi Hellerud, bort til meg, en av de første dagene mine, som leder der, husker jeg.

Også sa hu til meg det, at jeg måtte bli strengere, som leder.

Hvis ikke, så ble hu og Elisabeth Falkenberg upopulære, blant de ansatte da, mente hu.

Så hvor lenge fikk jeg lov til å ha min egen lederstil, i Rimi?

Kanskje en eller to dager.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu hadde sommerferie, fra slutten av juni, i 1994, (var det vel).

Så Hilde fra Rimi Hellerud og meg, vi dreiv butikken, da.

Og jeg husker det, at hu Hilde fra Rimi Hellerud, hu sa det, en gang, på slutten av disse tre ukene.

At butikken alltid hadde sett bra ut, etter at jeg hadde jobba, (da tenkte hu vel på at jeg hadde rydda/shinet tørrvarehyllene og at melkedisken, og brus/øl-avdelinga osv., så bra ut, og at lageret var rydda vel, antagelig.

Sånne ting).

Unntatt den lørdagen, som jeg hadde hatt søskenbarn-fest, på Ungbo, (var det vel).

Det var ihvertfall en lørdag da, som butikken ikke hadde sett bra ut.

Og det var jeg enig i.

Men det hadde jeg vel forklart for henne, hva grunnen til var, mente jeg.

Og det var det, at han Muhammed, fra Rimi Munkelia, som jeg hadde møtt på T-banen, etter jobben, (eller om dette var, da jeg jobba, på Rimi Munkelia), og fått han til å jobbe, en lørdagsvakt, når vi mangla folk.

Men det som skjedde, det var det, at han Muhammed, (fra Rimi Munkelia), han ba plutselig om å få gå hjem, før vakta hans var ferdig.

Og jeg syntes ikke at jeg kunne holde han der, siden han var muslim osv., og egentlig var fra Rimi Munkelia, da.

Jeg kjente ikke han så bra, at jeg visste hva den her oppførselen hans kunne komme av.

Så jeg lot han bare få gå hjem, da.

Og da, så var det bare meg, og hu Elin fra Lambertseter, som jobba, resten av den lørdagen, på Rimi Nylænde.

Så jeg fikk jo ikke da så god tid, til å rydde hyller, eller noe.

For vanligvis, så hadde jeg to medarbeidere i kassa, stort sett hele dagen, når jeg jobba som leder, på Rimi Nylænde.

Men denne lørdagen, så var vaktene kutta ned på, i lengde, siden dette var i juli-måned.

Og når han Muhammed plutselig ville gå hjem.

Så sa jeg vel at det var greit, hvis han blei der, til hu Elin dukka opp der, rundt klokka 12, (eller noe), vel.

Så den ene kassereren, (Muhammed), han gikk hjem, kanskje 5-6 timer tidligere enn vanlig.

Og den andre kassereren, (Elin fra Lambertseter), hu begynte seinere enn vanlig, hu også, siden dette var i fellesferien, da.

Så derfor rakk jeg ikke å rydde noe særlig, i hyllene, den lørdagen, da.

Men den neste åpningsdagen, etter dette, det var jo en mandag.

Og kundene skjønte vel antagelig det, hvis butikkhyllene så litt rotete ut, på en mandag.

(Pleide vi lederne å prate om, i den butikken, mener jeg å huske.

At hvis hyllene så litt rotete ut, på en mandag, så var ikke det noe krise).

Det var vel i helgen at kundene helst ville at butikken skulle se bra ut, vel.

Som sånn jeg hadde skjønt det, ihvertfall.

Men hva som var grunnen, til at han Muhammed, plutselig ville gå hjem tidligere, før vakta hans, (som allerede, fra før av, var en forkortet sommervakt, og ikke en vakt, som gikk fra 8/9 til 19), det fant jeg ikke ut.

(Så Muhammed ville ikke jobbe hele den vakta, som fra før av var forkortet, da.

Så jeg sleit litt, med å få gjort alt, som jeg vanligvis klarte å få gjort, på en ledervakt, på lørdager, på Rimi Nylænde, da).

For Muhammed og jeg, vi prata bare sammen, om det her, i kassaområdet der.

Og jeg var kanskje litt skeptisk til han Muhammed og, siden Leif Jørgensen, hadde sagt det, at han Muhammed hadde prata om, at hans høyeste ønske, var å bombe India, med jagerfly.

Men vi mangla folk da, i ferien til Elisabeth, så jeg prøvde vel å hjelpe til med å skaffe folk da, siden jeg jo jobba på andre Rimi-butikker også, og siden jeg jo nettopp hadde blitt forfremmet til leder da, den her sommeren.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu Hilde, fra Rimi Hellerud, hu forsvant forresten til Rema, like før jul, i 1994 vel.

Og da husker jeg det, at jeg overhørte at hu og Elisabeth Falkenberg, de prata om det, at hu Hilde skulle få lov å ta med seg Rimi sin varebok, (hvor det stod en kode, fra A-F, om hver vare, som Rimi solgte, og hvor A betydde at Rimi tjente mye penger på varen, mens F betydde at Rimi omtrent tapte penger på varen da.

Noe sånt).

Jeg skjønte jo at dette var galt, at Hilde fra Rimi Hellerud skulle ta med seg Rimi sin varebok, til konkurrenten Rema.

Det ble jo som industrispionasje, (må man vel si).

For den vareboka, den skulle alltid ligge i safen da, husker jeg.

Så dette var kanskje den mest hemmelige informasjonen, som vi lederne i Rimi, hadde tilgang til, da.

Og jeg mener også at jeg overhørte det, at hu Hilde fra Rimi Hellerud, prata med Elisabeth Falkenberg, om at jeg hadde overhørt det, at hu skulle få ta med seg vareboka.

Så jeg burde vel ha fortalt om dette, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, kanskje.

Men, det var sånn, da hu Hilde fra Rimi Hellerud jobba der.

At alle liksom fikk sjokk, hver gang, som distriksjef Skodvin, var innom butikken.

Og Skodvin hadde også hatt en alvorsprat med meg, på tellerommet.

Hvor hu sa sånn at hvis jeg ikke så kundene i øya, osv., ‘så var ikke dette noe interessant’.

Noe jeg ikke skjønte så mye av, for å være ærlig.

Jeg hadde jo jobbet i to år, som kasserer og ferskvaremedarbeider, på Matland/OBS Triaden, uten å få høre noe lignende der.

Og heller ikke fra CC Storkjøp eller Rimi Munkelia, (hvor jeg hadde jobbet i et års tid, begge steder vel), hadde jeg fått høre noe sånt.

Så denne kjeftinga fra Skodvin, den undret meg.

Men jeg beit tenna sammen da, og forsikret Skodvin, om at jeg var motivert, til å bli assisterende butikksjef og butikksjef, da.

Men på grunn av at jeg hadde dårlig tillit, fra Skodvin, og siden Skodvin liksom gikk for å være en streng tyrann, (eller noe), generelt, på Rimi Nylænde, (må man vel si, ihverfall hvis man skulle tolke hu Hilde fra Rimi Hellerud, som vel hadde en del med Skodvin å gjøre).

Så ble det ikke til det, at jeg sladra til Skodvin, om det her, med den vareboka, da.

For Elisabeth Falkenberg var jo også med på det.

Og jeg var nesten avhengig, av å ha et bra forhold til henne.

For jeg skulle nemlig bli assisterende butikksjef, fra januar 1995, etter at hu Hilde begynte i Rema, da.

Så da var det vanskelig for meg, å ta et oppgjør, med både Hilde fra Rimi Hellerud og Elisabeth Falkenberg.

For jeg satt karrieren min i Rimi ganske høyt, og jeg trengte lønnen min, (var jeg vant til å tenke, ihvertfall), siden jeg jo hadde en søster, som hadde flyttet inn hos meg, et drøyt år, før det her, og også siden jeg vel var et forbilde, (må man vel si), for min yngre halvbror Axel, (som bare var 15-16 år, på den her tida, og som ga meg CD-er med sangen som ‘Loser’, osv., så det å drite meg ut, karrieremessig, i Rimi, det var vel ikke noe som virka noe fristende for meg, akkurat).

Og jeg var litt ‘under pisken’, til Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud, der da, kan man si.

Men det var vanskelig for meg, å klare å hanskes med begge de to samtidig, siden jeg bare var aspirant da.

Og de var assisterende butikksjef og butikksjef, og hadde høyere rang, enn meg, i butikken, da.

Og siden jeg hadde et dårlig forhold, til distriktsjef Skodvin, som liksom pleide å psyke ut/ned folk, da.

Så ble det ikke til det, at jeg fikk tatt opp den her industrispionasjen, til Hilde fra Rimi Hellerud og Elisabeth Falkenberg, internt i Rimi, da.

For jeg var ikke så varm i trøya enda, som Rimi-leder.

Og jeg kjente jo Magne Winnem som var butikksjef, på Rimi Karlsrud osv., og hadde vel et dårlig inntrykk av Morten Jenker, som også var butikksjef/ambulerende, i Rimi.

Så jeg var kanskje litt ‘var’, for å ta opp det her, da.

Eller, det er mulig at jeg ikke tenkte så langt og.

Jeg tenkte vel bare på min egen karriere, i Rimi, på den her tiden.

Og ville ikke mislykkes da.

For jeg hadde jo også sagt til hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, blant annet, at jeg ville prøve å bli assisterende butikksjef/butikksjef, i Rimi, da.

(Istedet for å studere, da).

Så det var liksom litt prestisje i det, fra min side, å prøve å bli assisterende butikksjef/butikksjef, da.

Så jeg ville vel kanskje ikke risikere det, at karrieren min i Rimi mislyktes, ved å angripe butikksjef Elisabeth Falkenberg og assistent Hilde fra Rimi Hellerud.

(Som jeg jo var vant til å være lojale mot.

F.eks. når de sa til meg, at jeg måtte bli strengere, som leder.

Sånn at de ikke skulle bli upopulære.

Så det var kanskje litt sånn at hu Hilde fra Rimi Hellerud, (og Elisabeth Falkenberg), ‘programmerte’ meg litt og, da.

Sånn at jeg hadde vanskeligheter med å sette meg opp mot dem, etter et halvt år, med den her detaljstyringa og programmeringa og sånn, da.

(Det er mulig).

Men jeg la det her på minnet, da.

Og jeg lurte nok litt på, hva jeg skulle gjøre med det.

Men jeg syntes nok ikke, å ta opp dette, med Skodvin, var et alternativ, (av en eller annen grunn).

Jeg hadde problem med å finne veien, til det jobbintervjuet, på Rimi Klemetsrud, (på begynnelsen av 1994).

Så jeg hadde ringt hovedkontoret til Rimi, mens jeg var stressa, da.

(Var det vel).

Så jeg hadde kanskje ikke lyst til å drite meg ut igjen, på en lignende måte, da.

Jeg prøvde kanskje å roe det ned litt, i forhold til de på hovedkontoret da, på den her tida.

(Det er mulig).

Så å rapportere om noe stjeling av varebok.

(Som jeg først bare hørte noe tisking om vel).

Det hadde de kanskje ikke trodd på, hvis jeg hadde sagt det.

Jeg trodde vel kanskje ikke det, at min posisjon, på hovedkontoret, var så sterk, på den her tida, da.

(Noe sånt).

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Altså det med vareboka, det var sånn.

At jeg var liksom så fersk, som leder, i Rimi.

Så det ble vanskelig, for meg, å ta det opp, høyere oppover i systemet, syntes jeg.

Jeg var ikke vant til, på den her tiden, å ta opp saker, høyere opp i systemet, da.

(Og det kunne jeg ha problemer med, som butikksjef og.

For kulturen i Rimi, den var liksom sånn, at alle lederne liksom skulle være veldig ‘tøffe i trynet’, og sånn, da).

Og dette med vareboka, det var vel også noe som Hilde fra Rimi Hellerud og Elisabeth Falkenberg, liksom tiska om, da.

Selv om jeg vel muligens spurte Falkenberg, om det her, etter at hu Hilde fra Rimi Hellerud hadde slutta.

Men da sa vel Falkenberg bare noe merkelig for meg, som at hu syntes at det var greit, at hu Hilde fikk ta med seg den vareboka, (eller noe).

Uten at jeg vel skjønte så mye av hvorfor hu Falkenberg syntes det, at det var greit.

Så det her var nok noe som undret meg, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.