http://www.klikk.no/forum/dinbaby/index.php/topic/143948922-lest-min-fisketur-av-harry-wad/
Måned: juli 2012
-
Min Bok 4 – Kapittel 61: Flytter til St. Hanshaugen
Marianne Hansen, (var det vel), hu sa en gang til meg det, på Rimi Nylænde, at ‘du får jo alt samtidig’, (eller noe sånt).
Og da mente hu vel at jeg fikk meg lappen, bil og ny leilighet.
Og det var sånn, at jeg i januar 1996 da, var nede i Rimi-butikken, i Waldemar Thranes gate 5 der, og prata med hu Sophia, (ei negerdame, som det viste seg at var naboen min, og som min fetter Ove, en gang klatra over på terrassen til, og også gikk inn i leiligheten til, (i fylla vel), et år eller to etter det her da), som var assisterende butikksjef der, da.
For hu hadde jeg fått beskjed om å prate med, av han vaktmesteren, Jan Terje Syvertsen, (var det vel muligens, som han het), som så viste meg leiligheten, da.
Jeg fikk leilighet nummer 303 da, husker jeg.
Og det var forresten den samme vaktmesteren, som hadde klaget, på Magne Winnem, da han bodde i de samme Rimi-leilighetene, i 1991 da, (var det vel).
Siden Winnem hadde kasta noen løse papirlapper, (fra en kalender, eller noe, vel), ned i søppelsjakta, og da hadde papirlappene flagra rundt, og landa rundt omkring, inne i søppelrommet, i kjelleren, da.
(Sånn at han vaktmesteren hadde måttet rydde fælt, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Syvertsen, (eller hva han het igjen), han forklarte meg det, at de pleide å si det, at leilighetene var umøblerte.
Men det stod noen møbler, i noen av leiligheter da, sa han.
(I min leilighet, så stod det to reol-hyller, for eksempel).
Så de kunne jeg bruke, hvis jeg ville, da, (sa han vaktmesteren).
Og jeg nevnte vel det, at jeg kanskje skulle prøve å få satt inn en vaskemaskin der.
Men da måtte man få en rørlegger, til å gjøre noe greier da, mente han vaktmesteren, (hvis jeg husker det riktig).
Så det ble ikke til at jeg satt inn noe vaskemaskin der, da.
For jeg hadde ikke så utrolig mye penger.
Og det var også ganske dårlig plass der.
Det var stue/soverom og kjøkken i et liksom, på 15-20 kvadratmeter kanskje, da.
(Noe sånt).
Og det var vaskekjeller, i kjelleren der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg fikk meg noe eget da, (for jeg fikk nøklene av han vaktmesteren da), noe som var stas, etter å ha bodd på Ungbo, i fire-fem år, hvor jeg vel hadde hatt mer enn ti forskjellige ‘Ungbo-samboere’ da, (eller hva man skal kalle dem).
Så det var litt digg å få noe for seg selv, (etter den tida der), for å si det sånn.
Så slapp jeg å bruke mye energi på masse konflikter, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den Toyota HiAce-en, som jeg nettopp hadde kjøpt, av Øystein Andersen og Glenn Hesler, den kom jo bra til nytte, når jeg skulle flytte, da.
Jeg fikk med Axel, til å hjelpe meg, med å flytte.
Noe som ikke gikk helt uten problemer.
For jeg hadde ikke pakka ferdig, da Axel dukka opp der, på Ungbo.
Så jeg fortsatte å pakke da.
Og jeg prøvde å få Axel til å bære, mens jeg pakka, da.
For jeg mente at det var greiest hvis jeg pakket, siden det var mine ting, da.
Men da ble Axel aggressiv, siden han måtte bære så mye, da.
Enda Axel var stor og sterk, etter å ha trent mye vekter og karate, osv.
Og enda jeg ikke selv syntes, at det var noe særlig mye, å klage over.
For eksempel å legge opp en pall med kjølevarer.
(Som jeg gjorde et par ganger i uka, på Rimi).
Det var et tyngre arbeid, mente jeg, da.
Så jeg ble litt overrasket og skuffet, (og nesten sjokkert), når jeg så den aggressive, umodne og, (for meg), meningsløse måten, som Axel reagerte på, da.
Bare fordi han måtte bære noen bananesker, opp i bilen min, liksom.
Enda vi hadde avtalt at han skulle hjelpe meg med å flytte, da.
Men når vi dreiv med idrett og sånn, så klagde ikke Axel, (sånn som jeg kan huske det, ihvertfall).
Men hvis han måtte bære noen bananesker, med de relativt få tingene mine i, så klagde han da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og når vi kjørte ut på motorveien, ned mot sentrum, så klagde Axel igjen, over kjøringa mi da, var det vel.
Enda han ikke hadde lappen selv.
(Og vel ikke har fått det, til dags dato).
Så det er litt vanskelig å ta Axel alvorlig, (noen ganger ihvertfall), vil jeg si.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Med meg ned til St. Hanshaugen, så tok jeg forresten med meg, en gammel sofa, som hadde stått ubrukt, i alle de årene jeg hadde bodd på Ungbo, i en veldig rotete bod der.
For jeg hadde ikke noe særlig med møbler selv.
Og jeg hadde jo bodd der lengst, så da syntes jeg vel det, at de tingene som lå i boden, liksom var mine, da.
Det lå en del tomme kofferter der, og sånn.
(Som kan ha tilhørt folk som bodde der på 80-tallet, for alt hva jeg vet).
Og jeg tok med en grå koffert da, husker jeg.
Og noen glass, som var hu Wenche sine, og som Pia også hadde ‘sikla’ på, da hu skulle flytte vel.
Men jeg tenkte som så, at hva hvis Wenche dukker opp på døra, og skulle ha glassa sine.
Derfor sa jeg ‘nei’ til Pia, da hu spurte om hu kunne ta Wenche sine glass, da.
For Pia hadde jo også rappa skolissene fra skoa mine en gang, (da de lå i den boden).
Og en del sånne ting, da.
Blant annet så var faren min innom, med to dyner, (nemlig en til meg og en til Pia da), mener jeg at fikk med meg, ihvertfall.
Og min dyne, den ble vel lagt i boden der, tror jeg.
Og den dyna, den tror jeg at søstra mi rappa, da hu flytta fra Ungbo.
Ihvertfall så fant jeg aldri den dyna, da.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Og Pia hadde vel spurt meg, om hu kunne få den dyna og.
Men da svarte jeg ‘nei’, da.
For jeg var så lei av den rappinga til henne og Keyton, da.
For Keyton hadde jo også tyvlånt joggeskoa mine, en gang der.
Og katta til Wenche, (nemlig Sara), den hadde jo pissa på den dyre skinnjakka mi, i 1993, (var det vel).
Så derfor syntes jeg at jeg kunne ta med meg de glassa til Wenche da, for den skinnjakka, den kosta jo rundt 1500 kroner, da jeg kjøpte den, og den var jo som ny, da Sara pissa på den, (vil jeg si).
Og den Ungbo-sofaen, som jeg tok med, den hadde nok blitt flyttet inn i boden der, da den skinnsofaen, (som det også lukta kattepiss av, forresten), ble satt inn, i stua der.
En gang før jeg flytta inn der, i 1991.
Og det stod også en annen sofa, som var lik den jeg tok med meg, i stua, på Ungbo der.
Så jeg regna ikke med at noen ville savne den rimelig brukte Ungbo-sofaen, som jeg tok med meg, da.
Og jeg hadde ikke så mye penger, og jeg hadde nesten ingen møbler, så jeg regna med at det var greit, at jeg tok med meg den sofaen, fra den rotete boden der, da.
(For jeg måtte nesten ha noen møbler, da.
Og jeg hadde jo også rydda oppå skapene og sånn, inne på kjøkkenet der, på Ungbo, da jeg var delvis arbeidsledig, etter militæret.
Sånn at Øystein Andersen skrøyt, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), over at det så mye bedre ut der, enn det gjorde, på den tida, som jeg flytta inn der, da).
Og jeg var jo også den beboeren som hadde bodd der lengst, osv., da, på den her tida.
(Og jeg var vel muligens også den eneste beboeren, på den her tida, vel.
Det husker jeg ikke helt sikkert).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg ringte Thorn, like før jeg flytta.
For å få de til å hente den vaskemaskinen, som jeg hadde leid av dem, siden 1993 da, (var det vel).
Og Thorn dukka opp der, og henta vaskemaskinen, da.
Han ene fra Thorn, han advarte meg, mot å bo, i bokollektiv.
For det var bare tull og tøys da, mente han.
(Noe sånt).
Og han spurte også om det var der, som hu Wenche hadde bodd, da.
Og det kunne jeg bekrefte, da.
Og jeg spurte om hva han syntes om henne, da.
Og han fra Thorn, han sa det, at han hadde vært sammen med henne.
Men at hu var sånn, at hu ‘tenkte med fitta’, da, (husker jeg at han sa).
Så hu var visst ikke noe særlig å være sammen med da, skjønte jeg.
(Og hu var vel ikke heller akkurat min type.
For hu var litt for kraftig, for min smak da, (husker jeg at jeg syntes).
Hvem vil ha ei dame, som er kraftigere enn en selv, liksom?).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå har jeg skrevet ferdig, om det som hendte, den tida som jeg bodde, som lengstboende beboer, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, der.
Så dette er det siste ‘vanlige’ kapittelet, i denne boken.
Men jeg jeg har også en del notater, (og en del i hue), over ting, som jeg ikke har fått med om ennå, i denne boken.
Så det blir en del tilleggskapitler, også i denne boken, da.
Så vi får se når jeg klarer å få begynt med å skrive disse siste kapitlene.
Vi får se.
PS.
Jeg fikk forresten et stort og tungt salongbord, av foreldrene, til Elin fra Skarnes, gjennom Magne Winnem, da.
(Uten at jeg hadde spurt om det.
Men Elin Winnem var vel på innflyttingsfesten der, mener jeg).
Som jeg kunne ha i den nye hybelleiligheten min, i Waldemar Thranes gate der, da.
Så jeg hadde den rammemadrass-senga, (som jeg hadde kjøpt brukt, av Magne Winnem), nærmest terrassedøra da.
Og så hadde jeg det mørke trebordet, (eller om det var et bord med mørkt, tremønstret teip-belegg på), ved siden av senga igjen.
Og så hadde jeg den Ungbo-sofaen, ved siden av bordet igjen, da.
Og jeg hadde en gang fått et sengeteppe, av mora mi.
Så hvis jeg skulle ha fest der, så kunne jeg legge det sengeteppet, oppå den rammemadrass-senga da.
Så da kunne man sitte enten oppå den senga eller i den Ungbo-sofaen da.
(Ihvertfall inntil min fetter Ove, ødela den sofaen.
Noe som jeg skal skrive mer om, i Min Bok 5).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 4 – Kapittel 60: Kjøper bil
Like etter jul, i 1995, så spurte Glenn Hesler meg plutselig, om jeg ikke ville kjøpe han og Øystein Andersen sin gamle, røde Toyota HiAce, som de hadde bruk, når de hadde jobba, med automatfirmaet sitt, den første tida.
(Før de fikk seg den hvite Ford Transit-en, eller hva det var, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å kjøpe meg bil.
Det var for det meste i tilfelle at jeg ble butikksjef, at jeg tok lappen, da.
For jeg syntes at kollektivtilbudet i Oslo egentlig var bra.
Det var bare for å gjøre noe fornuftig, på fritida, at jeg tok kjørertimer, da.
Siden jeg var en ambisiøs person da, (må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det virka som for meg, at automatfirmaet, til Glenn Hesler og Øystein Andersen, gikk dårlig, da.
(De hadde lånt noen tusen av meg, før jeg begynte å ta kjøretimer og, mener jeg å huske.
I 1994, eller noe, må det vel ha vært).
Og jeg tenkte det, at jeg kunne jo gjøre Glenn Hesler og Øystein Andersen, en tjeneste, ved å kjøpe den gamle bilen deres, da.
For da kunne jeg jo få nytte av dette selv og, (tenkte jeg).
Ved at kjøreferdighetene mine liksom ble mer innlært da.
Sånn at jeg ikke glemte alt igjen, (med en gang), av det jeg hadde lært, på kjøreskolen, liksom da.
Så jeg gikk med på å kjøpe den gamle Toyota HiAce-en, til Glenn Hesler og Øystein Andersen, for fire-fem tusen, (var det vel), i januar 1996 da, (må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også noen av kollegene mine, på Rimi Nylænde, (muligens Marianne Hansen), som liksom begynte å prate sånn, at det var noe helt spesielt, med de første gangene man kjørte bil aleine, etter at man fikk lappen.
(Selv om jeg jo hadde kjørt Magne Winnem sin bil aleine en gang, (i fylla), da jeg bodde på Abildsø, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den HiAce-en, det var forresten en bil, som Øystein Andersen hadde fått seg, mens jeg fortsatt var kamerat med han, (før jeg var i militæret, vel).
Og den bilen, den husker jeg at Øystein Andersen fortalte om, at han hadde fått kjøpt billig, (som bruktbil, da), av firmaet Tetra Pak, (i Lysaker vel), siden adoptivfaren hans, (og vel også adoptivmora hans, (min fars kusine)), jobba der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og så en dag, før jeg skulle jobben vel, i januar, i 1996, da.
Så dro Glenn Hesler meg med, hjem til Øystein Andersen og dem, i Marcus Thranes vei, på Hanaborg, i Lørenskog.
Og der var det ingen tegn, til at noen var hjemme, (husker jeg).
(Og hvor Øystein Andersen var, det veit jeg ikke).
Men Glenn Hesler gikk inn i garasjen der, og viste meg den røde Toyota HiAce-en, (som jeg jo hadde sett mange ganger før, da).
Og Glenn Hesler hadde litt problemer med å få start på bilen.
For den hadde vel stått i garasjen der en stund, (tror jeg).
Og dette var i januar, da.
Men Toyota, det er visst vanligvis driftsikre biler, (ettersom jeg har skjønt, ihvertfall), så etterhvert så starta bilen, da.
Og så kjørte Glenn Hesler kjørte bort til Statoil-stasjonen, ved Robsrudjordet Grill der, (mens jeg satt på), og fylte så noe bensin eller olje, (eller noe), på bilen, da.
Og så fikk jeg prøvekjøre bilen litt, rundt Statoil-stasjonen på Lørenskog der, da.
Og da husker jeg det, at Glenn Hesler sa: ‘Det her hadde jeg aldri trodd at jeg skulle få se’, (eller noe sånt).
Og da prata han vel om clutchinga mi, (tror jeg, ihvertfall), som jeg vel var ganske god på, etter å ha hatt han strenge kjørelæreren, da.
(Og Glenn Hesler var vel ganske vant til at jeg alltid var passasjer, da.
Siden han, Øystein Andersen og jeg, nesten hadde vært som en gjeng, i et år eller to, før jeg måtte i militæret, sommeren 1992, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og så kjørte jeg bilen opp til Ungbo der da, og så videre til jobb, vel.
(Etter å ha betalt kontant vel, siden jeg jo hadde slutta å røyke, osv., så hadde jeg vel råd til det, selv om jeg nettopp hadde tatt lappen, vel.
Jeg hadde jo også et kredittkort, som jeg fikk, da jeg kjøpte de to videoene, ikke så lenge før det her, så det kan tenkes at jeg måtte bruke det kortet litt også, den måneden.
Men jeg flytta også til Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, i månedsskiftet januar/februar vel, det her året.
Og der betalte man vel husleia på etterskudd, tror jeg.
Så da fikk jeg kanskje litt bedre råd, (midlertidig), på begynnelsen av 1996, da.
Det er mulig.
Noe sånt).
Og jeg sleit litt, en av de første gangene, som jeg kjørte ut på motorveien, som gikk fra Furuset der, og i retning av sentrum, da.
Så jeg lå i kollektivfeltet, en stund, en av de første gangene, som jeg kjørte bil aleine, da.
For det var muligens litt dårlig sikt og, (og vel også litt dårlig føre, med sørpe, osv.).
Jeg husker ihvertfall det, at jeg hadde litt problemer, med å få helt oversikten, da jeg skulle kjøre ut på motorveien der, (ved Furuset), en gang, da.
(Når det gjaldt feltskifte og sånn, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Før jeg turte å parkerte den Toyota HiAce-en, noe sted, forresten.
Så måtte jeg først tømme den, for mange bæreposer, med søppel, da.
Som lå strødd rundt, i varerommet, på bilen, da.
(Søppel som Øystein Andersen og Glenn Hesler vel bare hadde kasta bak i bilen, mens dem kjørte rundt for automatfirmaet sitt, da sikkert.
Så det var tomme burger-kartonger og tomflasker og mye sånt, vel.
Så jeg måtte liksom rydde, den bilen, i en halvtime, eller noe, (mens den stod parkert, utafor oppgangen til Ungbo der, i Skansen Terrasse 23), før jeg turte å vise meg noe sted, med den bilen, da.
Så Øystein Andersen og Glenn Hesler de var kanskje litt som noen guttunger da, da de solgte den her bilen.
For de hadde jo for det første så mye rot i bilen.
(Så de rydda nok ikke bilen så ofte, mens de eide den, da).
Og for det andre, så var vel det å selge en bil, uten engang å rydde den.
Det var vel litt spesielt vel?
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også sånn, at bakdøra, på den her bilen, ikke gikk an å låse.
Så jeg kjøpte en ny lås, til den bilen, av et firma, på Ensjø.
Og da var det sånn, (husker jeg), at håndtaket, (var det vel), heller ikke virka.
Så jeg måtte bare la den døra gå i vranglås, da.
For jeg hadde ikke råd til å kjøpe ny dør da, (eller hva det var).
Og jeg ville jo ikke at det skulle være mulig å bare gå inn i bilen, mens den stod parkert noe sted, da.
(Og sidedøra virka jo, så).
Så det ble nok litt sånn over stokk og stein, over det bilkjøpet her.
Men bilen kosta jo bare fire-fem tusen.
Og det var jo artig bare det å ha sin egen bil og, da.
(Og jeg fikk også mye nytte av den her bilen, som jeg skal skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4 og 5).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 59: Mer fra jula 1995
Da jeg kom hjem, fra Berger, første juledag, 1995.
Så hadde jeg en del fridager, fra jobben, (husker jeg).
(Det er mulig at jeg hadde noe ferie til gode, eller noe.
Jeg husker ikke helt nøyaktig).
Og jeg befant meg vel nokså alene, på Ungbo der, (mener jeg å huske).
Så jeg bestemte meg for det, at jeg måtte finne på noe, da.
For jeg kjeda meg fælt, da.
Og de første årene, som jeg jobba som leder, i Rimi.
Så pleide jeg noen ganger å gå og se, i andre Rimi-butikker, (for å se hvordan de drev butikken, da).
(Blant annet i den i VG-huset vel, og også den i Byporten-senteret, (heter det vel), på Strømsø, i Drammen.
Jeg så på ting som hvordan fruktposestativer, som de forskjellige Rimi-butikkene hadde, da.
Sånn at jeg visste hva jeg kunne be om, fra fruktkonsulenten, for eksempel, i ‘vår’ butikk, da.
Sånne ting.
Siden jeg tok jobben min i Rimi ganske seriøst, da.
For jeg hadde jo ambisjoner om å bli butikksjef, osv.
(Og det var også noe av grunnen til at jeg ville ha meg lappen.
For jeg forestilte meg det, at det var enklere å bli butikksjef, hvis man hadde lappen.
For man fikk kjøregodtgjørelse, osv., som butikksjef, da.
Og dette visste jeg siden jeg kjente Magne Winnem, som var butikksjef på Rimi Karlsrud, da.
Og butikksjefene måtte også noen ganger få tak i varer selv, fra andre butikker.
Så jeg hadde vel fått inntrykket av, at det lønte seg å ha lappen, for å bli butikksjef, da.
Dessuten, så var det liksom noe med selvtilliten og.
Det var liksom noe med å fullføre det man hadde begynt med, (må man vel si).
Jeg hadde jo begynt å ta kjøretimer, i Drammen, i skoleåret 1987/88.
Så da tenkte jeg vel sånn, at jeg burde fullføre det jeg hadde begynt på, også da.
Noe sånt).
Og en gang, så fikk Anne-Katrine Skodvin, Elisabeth Falkenberg og meg, til å kjøre ut til Rimi Siggerud, (i Elisabeth Falkenberg sin bil, da), da den butikken ble åpnet, med Leif Jørgensen, som butikksjef, i 1995, eller noe, vel.
Og Siggerud, det lå ute langs en svingete vei, cirka en halvtime å kjøre vel, fra Lambertseter, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Og den butikken, den så vel helt standard ut, mener jeg å huske.
Så hvorfor Anne-Katrine Skodvin ville at Elisabeth Falkenberg og meg, skulle dra ut dit, det veit jeg ikke).
Men jeg trodde det da, at Christell ville holde seg, ute på Bergeråsen der, en stund, i jula.
Så jeg tenkte det, at dette ville være en bra sjanse, til å dra å se litt nærmere, på Rimi Skøyen, da.
En butikk, som jeg hadde lagt merke til, den gangen som Pia, Axel og meg, besøkte Christell, vel.
(Og som virka å være en ganske stor Rimi-butikk, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da jeg kom ut til Rimi Skøyen der.
Og etter at jeg hadde sett meg rundt i butikken der en stund, og så gått ut igjen.
Så hvem dukka opp på parkeringsplassen der?
Jo, selvfølgelig Christell og Jan Snoghøj.
(Hvis jeg så riktig, ihvertfall).
Christell dreiv og pekte på meg vel, sånn at armen hennes nesten gikk ut av ledd, så det ut som, for meg.
(Og Christell, hu har jo også noen rare tomler, som hu klarer å bøye det ytterste leddet på, 180 grader.
Så det er kanskje noe lignende med armene hennes og.
Det er mulig.
Albuleddet hennes så ihvertfall nesten ikke menneskelig ut, syntes jeg, da hu pekte på meg, da, (hvis jeg husker det riktig).
Hvis det var hu da.
Noe jeg tror det må ha vært, siden det vel skal litt til, å finne to personer, som ligner på både Christell og Jan Snoghøj da, og som bor på samme sted, osv).
Men jeg hadde egentlig hatt nok, av Christell og dem.
Jeg hadde ihvertfall ikke gått dit, for å møte Christell og Jan Snoghøj, da.
Jeg trodde at de skulle holde seg hjemme på Berger, (eller i Drammen), i jula.
Så jeg bare gikk mot jernbanestasjonen igjen da, og prøvde å late som ingenting.
Da Christell stod der og pekte på meg, da.
(For at Jan skulle se at det var meg som var der da, eller noe, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at jeg var tilbake på jobb igjen.
Så husker jeg det, at jeg ringte faren min, for å få telefonnummeret, til Christell.
(For jeg tenkte at jeg måtte ringe da.
For jeg var ikke sikker på om det var henne, som jeg hadde sett, utafor Rimi Skøyen.
Og Christell hadde jo også hinta, (mer eller mindre, ihvertfall), om at hu ville på kino, på julaften, da).
Og faren min, han bare ga meg telefonnummeret til Christell.
Som da var hos Jan vel, og Erik Thorhallsson, (var det vel), svarte, da.
(Noe sånt).
Og jeg spurte Christell om hu ville være med på kino, da.
Men det ville hu ikke.
Og da sa jeg vel det, at hu fikk bare si fra, hvis hu ombestemte seg.
Og det sa hu at hu skulle gjøre, da.
(Noe sånt).
Men jeg hørte aldri noe, da.
Så hva Christell mente, da hu babla om den filmen, som het ‘Engelskmannen som gikk opp en ås og kom ned av et fjell’, det veit jeg ikke.
Men det veit hu vel kanskje selv.
(Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I romjula, så var det også sånn, (mener jeg å huske), at Glenn Hesler, (som vel altså da må ha bodd på Ungbo, ihvertfall ut 1995), hadde besøk, av kamerater, som Bengt Rune og Kalle, (fra Biljardhallen, på Skårer), som han spilte brettspillet Axis and Allies med, vel.
For jeg husker det, at jeg gikk ned på Torgbua, sent en kveld, (mens jeg hadde alle de kvisene), og kjøpte noe godteri, for meg selv og noen av de folka, da.
Og da hadde Torgbua egentlig stengt, for jeg var der akkurat klokka 23 da, (var det vel).
Men en kar litt oppi åra der, slapp meg inn likevel, (for han så vel at jeg var en kjent kunde da, antagelig).
(Og det var muligens også denne romjula, som den episoden skjedde, med halvbroren min Axel.
At han ba hele den kameratgjengen, til Glenn Hesler, om å heller komme seg ut på byen, og finne seg damer, eller noe.
Enda Axel jo er født i 1978 og bare var 17 år, på den her tida).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, på varetellinga, på nyåret, på Rimi Nylænde, (husker jeg).
At jeg husker at jeg overhørte det, at Henning Sanne, (eller hvem det kan ha vært), kommenterte om det, at jeg ikke hadde barbert meg, på grunn av alle de her kvisene, da.
For jeg tenkte vel noe sånt, som at jeg ville få arr, hvis jeg barberte meg, når jeg hadde alle de her kvisene.
Så jeg prøvde å roe ned de kvisene litt, da.
Og noen dager etter det her igjen, så begynte alle kvisene å gå bort, da.
Så en uke eller to ut på nyåret, (eller noe), så var kvisene forsvunnet da, (må jeg vel si).
Og uten at det ble noe arr, (eller lignende), av dem heller vel.
Så det var bare et engangstilfelle, at jeg har fått mer enn to-tre kviser samtidig.
Så det at jeg fikk alle de kvisene samtidig, like før jul, i 1995, det synes jeg fortsatt at var litt rart, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
