Måned: juli 2012
-
Jeg sendte en Facebook-melding til Athina Humblen
PS.
Her er mer om dette:
-
Min Bok 4 – Kapittel 58: Jula 1995
Jula 1995, så var det eneste stedet jeg var invitert, det var til Haldis og dem.
(Pia skulle vel være hos bestemor Ingeborg, (eller om det var hos mora vår), på julaften, da.
Men jeg fikk vel aldri noe invitasjon dit, som jeg kan huske, ihvertfall).
Haldis og dem, de skulle denne jula feire på Bergeråsen, (i Havnehagen der), og ikke i Drammen, (som året før).
Det ble sagt av faren min, på telefonen vel, (hvis ikke det var Pia som sa det her), at hvis jeg tok toget til Sande, på julaften, så ville Christell kjøre og hente meg der, da.
Men da jeg kom til Sande, så var det faren min som stod og venta på meg, i en bil, ved Sande togstasjon der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom fram til ‘Haldis-huset’, så satt Christell i sofaen der, (var det vel), og leste Drammens Tidende da, husker jeg.
Mens hu prata høyt ut i stua, om en film som gikk på kino, på den her tida, som het ‘En engelskmann som gikk opp en ås’, (eller noe sånt).
(Så da jeg kom tilbake til Oslo igjen, så lurte jeg på, om Christell hadde hinta om, at hu ville bli bedt ut på kino, eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen ting som hendte, før middagen, den her julaftenen, (må det vel ha vært).
Det var at jeg overhørte det, at Christell og hennes eldre halvbror, Jan Snoghøj, prata høyt sammen, mens Christell var på badet der.
Jan Snoghøj sa det, (til Christell, da), at han syntes det, at Christell hadde så mye hår, på musa si.
(For han hadde sett musa hennes en gang, mens hu hadde dusja, var det vel, at han sa).
Christell svarte det, at hu hadde prøvd å barbere beina, en gang, og etter det så hadde det kommet ut noen svære, svarte hår, (sånn at hu alltid hadde måttet barbere beina sine da, etter det her).
(Noe sånt).
Så hu ville ikke barbere musa si, da, (fortalte hu).
Jeg holdt bare kjeft når dem prata om det her da, forresten.
For jeg syntes at dem prata om litt vel private ting da, (for å si det sånn).
(Og jeg veit ikke hvorfor de prata så høyt.
For de måtte jo skjønne at jeg også kunne høre det her, da.
Og ikke veit jeg hvorfor Jan Snoghøj blanda seg opp i om lillesøstera hans barberte fitta si, eller ikke, heller).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Under middagen, så viste jeg fram det nye førerkortet mitt, (som jeg nettopp hadde fått meg), til folka ved bordet der, da.
Jeg hadde jo fått lappen, den samme uka, eller noe.
Og jeg veit ikke om faren min og dem, hadde fått med seg det, at jeg hadde fått lappen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen ting jeg husker, det var at denne jula, så hadde jeg plutselig fått så mange kviser.
Det hendte at jeg hadde en eller to kviser.
Men denne jula, så hadde jeg plutselig fått kanskje tjue kviser da, (eller noe).
Så jeg lurte på om dette var fordi jeg hadde anstrengt for mye, under oppkjøringa, (som var midt i julestria, for butikken som jeg jobba i), osv.
Eller om det var fordi noen hadde putta noe rart i maten min, eller lignende.
For jeg lagde jo sånn selvlaget Bostonpostei-aktig leverpostei, (i den Tupperware-boksen til Wenche), mye av den tida, som jeg bodde, på Ungbo der.
Så noen kan ha tulla med den, for eksempel, (hvis jeg spiste det, på den her tida også, da).
Jeg syntes ihvertfall at det her var rart, da.
Men jeg tørr ikke å si noe sikkert.
(Og de her kvisene mener jeg at jeg overhørte, at Christell kommenterte, (ovenfor Jan Snoghøj vel), ved matbordet, da.
Hvis jeg ikke husker helt feil).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen ting jeg husker, fra den her julemiddagen.
Det var at jeg satt på springen, på doen, når jeg gikk på do, under middagen.
Og da kommenterte dem det, ute i stua, (husker jeg, at jeg overhørte).
At det ikke var vanlig å sette på springen når man bare skulle pisse.
Det var visst bare vanlig, hvis man skulle drite, da.
Så dem la merke til sånne her ting om meg da, skjønte jeg.
(Og jeg var kanskje var for sånt, etter at jeg hadde fått høre det, på vorspielet, til julebordet, til Rimi Nylænde, det her året, (noen uker tidligere), at jeg hadde sunget i dusjen, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen merkelig ting, (må man vel si), som hendte, den her julaftenen, da.
Det var det, at plutselig, så forsvant Haldis Humblen og Jan Snoghøj fra stua og kjøkkenet, i Haldis-huset der.
Og da, så var det bare Christell, faren min og jeg, som var igjen, ved middagsbordet der, da.
Og plutselig, så gikk Christell, og stelte seg bak faren min.
Og begynte så å ta han på skuldrene, da.
Så da begynte jeg å lure på hva det var som foregikk, husker jeg.
Hadde Christell og faren min et forhold?
Nei, det fikk jeg meg ikke til å spørre om, husker jeg.
Så da fikk jeg litt sjokk, må jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker ikke helt om jeg lå over, hos bestemor Ågot, på Sand, den her jula også.
(Som jeg hadde gjort, to år tidligere, da jeg også feira jul, hos Haldis og dem, på Bergeråsen).
Men sommeren etter, (sommeren 1996), så bodde ihvertfall Ågot, på sykehjemmet i Svelvik, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Uansett om det var sånn, at jeg lå over hos bestemor Ågot eller hos Haldis og dem, natt til første juledag.
Så var det ihvertfall sånn, at jeg satt på med Christell, (husker jeg), inn til Drammen, på første juledag.
(Noen må ha tilbudt meg å sitte på med henne, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Christell, hu sa det, at jeg burde kjøpe meg bil, for da fikk jeg meg sikkert dame, (husker jeg).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens vi kjørte ute ved Glassverket der, (var det vel), like før Drammen da, (på Svelvikveien).
Så sa plutselig Christell: ‘Faen purken!’.
Og så spurte jeg Christell om hvorfor hu var så redd for purken, (som tydeligvis kjørte bak oss, i en sivil politibil, da).
Men da svarte ikke Christell noe, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da vi kom fram til Drammen jernbanestasjon der.
Så fortalte Christell meg det, mens jeg gikk ut døra.
At hu skulle kjøre til parkeringsplassen, ved Gulskogen Senteret der, og burne på isen.
(Noe som jeg syntes at hørtes merkelig ut, for en ung dame, på 23 år vel, å drive med, da.
Så da sa jeg vel ikke noe, mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 57: Rimis julebord 1995
Julebordet 1995, det var, for andre år på rad, i Bekkelagshuset.
Pål og Line, de gikk jo på UIO, og de mener jeg å huske, at kjente hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, (selv om hu vel studerte juss).
Men jeg hadde grua meg litt til det julebordet, tror jeg.
For de damene, fra Rimi Karlsrud, de hadde tiska litt om meg da, mens jeg forsynte meg fra buffeen der, året før.
(Hvis jeg hørte det riktig, ihvertfall).
Om at jeg liksom hadde gjort noe galt, overfor hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, da.
Så det var ikke noe artig, husker jeg, å høre sånn tisking, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på dette julebordet, i 1995, så mener jeg det var sånn, at Pål og Line, dro meg med, for å snakke med hu Sophie.
Som stod aleine, i en del av hovedsalen der, da.
Men da syntes jeg det ble litt dumt.
At liksom to ‘undersåtter’, skulle følge med sånn på meg.
Så jeg tok ikke det så høytidelig, husker jeg.
Så det var bare sånn at jeg sa hei til hu Sophie vel, og spurte hvordan det gikk med henne, osv.
Jeg hadde jo hatt en stressende tid, med forfremmelser, kjøretimer, ekstrajobber, rep.-øvelse, osv., siden jeg hadde sett henne sist, da.
Og det var kanskje fordi at jeg hadde sagt til hu Sophie, et år eller to før det her, at jeg skulle prøve å bli assisterende butikksjef, (og butikksjef), i Rimi.
Det var kanskje fordi at hu ble litt imponert, over meg, siden jeg begynte å klare målene mine, og sånn, da.
At hu fikk Pål og Line, til å liksom lede meg bort til der hu stod da, (må man vel si at de gjorde).
Hvem vet.
Men jeg orka ikke mer, av mora til hu Sophie, som sa, (når jeg ringte), at de ikke kjente igjen jenta si.
Og jeg orka heller ikke mer av den tiskinga, til kollegene hennes.
Så det var ikke sånn at jeg ba med hu Sophie ut på kino igjen, for å si det sånn.
Jeg ble vel heller litt irritert på Pål og Line, husker jeg, som det virka som, at dreiv og prata om meg, bak ryggen min, syntes jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde forresten jobba, den her lørdagen, husker jeg.
Og så hadde jeg dratt rett til vorspielet til Rimi Nylænde, som var hjemme hos Elisabeth Falkenberg og hennes lesbiske samboer, Liv Undheim, (som jobba som leder i LO), på Nordstrand der, (var det vel).
For Elisabeth Falkenberg hadde sagt det, at jeg kunne få låne dusjen hjemme hos dem, da.
Og det kunne jeg nesten ikke si nei til da, husker jeg, at jeg syntes.
Og jeg husker det, at doen deres, den var sånn, at man ikke kunne sette dolokket opp, for å pisse.
For da falt bare dolokket ned igjen da, (husker jeg).
(På grunn av noe sånn tekstilgreier, (som jeg ikke husker hva heter), som var festa på dolokket, og sånn, da).
Så der var det nok sjelden menn på besøk, tenkte jeg da, (husker jeg).
Og da jeg kom ut igjen, så var det vel Morgan Lunde, eller noe, som mobba meg, fordi at jeg hadde sunget i dusjen da, eller noe sånt.
Men jeg hadde jo jobba tolv timer, på Rimi Nylænde, den dagen.
Så om jeg sang eller nynna noe greier i dusjen, det husker jeg ikke, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og som om det ikke var nok.
På julebordet der, så ville plutselig hu butikksjefen, Elisabeth Falkenberg, (som jo skulle være lesbisk).
Hu ville plutselig danse med meg, like etter middagen der, (må det vel ha vært).
Så det var litt spesielt da, husker jeg.
At hu lesbiske butikksjef-dama der, plutselig ville danse med meg, etter middagen.
Da visste jeg ikke helt hva jeg skulle svare, husker jeg.
Men jeg måtte nesten danse, siden det var butikksjefen som spurte da, syntes jeg.
Så hvordan seksualitet, som Elisabeth Falkenberg har.
Det kunne kanskje være litt forvirrende da, må man vel si, etter det her julebordet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem, han var også på det her julebordet, (som butikksjef for Rimi Karlsrud), husker jeg.
Og vi var jo tidligere klassekamerater, fra russeåret, i Drammen, og vi hadde festa mye sammen, og jeg hadde jo vært forlover for han, et par år før det her, osv.
Men Magne Winnem, han ville ikke snakke med meg, på det her julebordet da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Han skulle vel bare prate med butikksjefen der, tror jeg, (eller noe).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen ting jeg husker, fra det her julebordet.
Det er at Henning Sanne, han prata hele tida om en drink, som het fjellbekk, som han også ville at jeg skulle kjøpe, vel.
Og det var en drink, som hadde akevitt i seg, husker jeg.
Så det var kanskje de drinkene som gjorde meg litt surrete, (etter all jobbinga).
Men jeg kjeda meg etterhvert ganske mye, på det her julebordet, og tenkte at jeg fikk komme meg hjem, da.
(Klokka et om natta, (eller noe sånt), kanskje).
Men da jeg gikk ned, i første etasje der.
Så så jeg det, at Magne Winnem satt aleine der, sammen med ei tenåringsjente.
(Ei med mørkt hår, vel).
Og flørta vel, (virka det som).
Så da fikk jeg litt sjokk, husker jeg.
For jeg hadde jo vært forlover for Magne Winnem, et par år, før det her.
Så det var jo liksom som at han ikke brydde seg noe om det bryllupet, som jeg hadde vært forlover i, da.
(Eller hvordan man skal forklare det).
Så da fikk jeg litt sjokk, husker jeg.
Så jeg orka ikke å si hadet til Magne Winnem, mens han satt der, sammen med hu tenåringsjenta da, (som også jobba på Rimi Karlsrud, vel).
Så da bare gikk jeg opp igjen, til Henning Sanne og resten av Rimi Nylænde-gjengen, da.
Som seinere vel mobba meg, for å ha sagt hadet to ganger, (var det vel), den kvelden, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Jeg fortsetter å søke jobber. Denne gang som Trainee Manager
Gmail – TRAINEE MANAGER – TM/LIVERPOOL 
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
TRAINEE MANAGER – TM/LIVERPOOL
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Wed, Jul 18, 2012 at 10:54 AM
To:
recruitment@tjmorris.co.ukHi, I read about this vacancy on the Jobcentre website, and I wanted to please apply for this job.I've worked as a manager, for ten years, in Rimi, (owned by ICA/Ahold), in Norway, with good results, (I even won a prestigious competition for Shop Managers, named 'Rimi Gullårer').I've gone to business-shool, at upper secondary-level, and I've also studied some business-modules, at university-level, (Management, Economy and Marketing, etc.), from when I studied Information Management, at NHI, in Oslo, (a private academy owned by the French company Vivendi).I'm unemployed at the moment, so I could start as soon as possible.I attach my CV and hope to hear back from you!Yours sincerely,
Erik Ribsskog
CV – Erik Ribsskog.doc
33K -
Min Bok 4 – Kapittel 56: Enda mer fra Rimi Nylænde
Elisabeth Falkenberg, hu hadde forresten en bror, som var kriminell, (mener jeg at hu sa).
Og jeg pleide alltid å ta flaskebordet, som det første jeg gjorde, når jeg kom på jobb, vel.
Men en gang, så stod det en kar jeg ikke visste hvem var, og stabla flasker, ved flaskebordet vårt, da.
Og da sa Elisabeth Falkenberg at det var broren hennes, da.
Og han hadde visst ikke vært snill, så Elisabeth Falkenberg straffet han, ved at han måtte tømme flaskebordet, da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Før hu Solveig, (som var fra Sogndal, eller Stryn, eller noe, på Vestlandet), slutta, på Rimi Nylænde.
En gang i 1994 eller 1995 vel.
Så sa Elisabeth Falkenberg det til meg, husker jeg, at jeg ikke skulle bestille så mye sjokolade.
For det ble så varmt i butikken om sommeren, så vi burde ikke ha så mye sjokolade, i hyllene, ved kassene, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en av grunnen til at jeg slutta å røyke.
Det var fordi at hu Hilde, fra Rimi Hellerud, hu sa til meg det, at jeg var flink til å jobbe, selv om jeg røyka når jeg tok flaskebordet, (eller noe).
Så det irriterte meg da, husker jeg.
At hu gjorde et poeng ut av at jeg røyka, mens jeg tok flaskebordet, da.
Så det motiverte meg til å slutte å røyke da, husker jeg.
Men da ble jeg også lettere irritert, på jobb.
Og jeg prøvde også å gjøre det sånn, som jeg sa til de ansatte, (hvis de spurte).
At hvis de ble sure på en kunde, så gå å slå i veggen, på lageret, (eller noe).
Men ikke få noe anfall ute i butikken, liksom.
Og så var det noe jeg ikke likte da, som noen sa til meg.
(Antagelig butikksjef Elisabeth Falkenberg eller Hilde fra Rimi Hellerud, da).
Så jeg sparka hælen, på den ene Dr. Martens-skoen min, inn i veggen, på lageret, ved kontoret der, på Rimi Nylænde.
Og da gikk det hull i veggen, husker jeg.
For det veggen var visst bare laget av en gipsplate, eller noe, da.
(Men det var en gammel bygning, så det var ingen som reagerte noe på det, tror jeg.
Det ble ihvertfall aldri tatt opp, av noen.
Og jeg tror ikke jeg nevnte det selv heller.
Men de andre som jobba der, de visste vel det, at jeg nettopp hadde slutta å røyke, tror jeg).
Så det var ikke bare bare å slutte å røyke, husker jeg.
Det er sikkert.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rimi Nylænde, det var jo en liten butikk.
Og jeg kjente jo mange folk som jobba på de to andre Rimi-butikkene på Lambertseter.
Nemlig på Rimi Munkelia og Rimi Karlsrud, da.
Så da de ringte Rimi Nylænde, (noe som hendte ganske ofte), og spurte om vi hadde noen folk, som kunne jobbe.
Så pleide jeg som oftest å prøve å få til noe, da.
For jeg syntes det, at da var ikke vår butikk så ‘lillebror’, liksom.
Hvis vi ofte klarte å låne bort medarbeidere, da.
Og Rimi var jo liksom mer enn Rimi Nylænde og, da.
Så vi prøvde å hjelpe de andre Rimi-butikkene da, når de ringte, da.
Men jeg husker en gang, som Henning Sanne hadde jobba på Rimi Karlsrud, (var det vel).
På en fredag, vel.
Så hadde det vært rotete, på flaskerommet, på lørdagen.
Siden jeg ikke hadde rydda det så nøye, siden vi var en medarbeider mindre, (dagen før), siden Henning Sanne var lånt bort, da.
Og da klikka nesten Henning Sanne, husker jeg.
For da ble det så mye for han, å gjøre, på lørdagen, da.
Og da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, husker jeg.
Jeg kunne jo fortalt han om hvordan det var, å jobbe på flaskerommet, på OBS Triaden, den lørdagen, i 1991 eller 1992 vel.
(Som jeg har skrevet om i Min Bok 2, vel).
Men det gjorde jeg ikke, da.
Jeg bare la merke til det, at han ikke syntes at det var like artig, som meg, å liksom få Rimi Nylænde til å hevde seg litt, i forhold til de andre, lokale Rimi-butikkene, da.
Så det er mulig at jeg slutta å mase så mye, på de ansatte, om de kunne jobbe i andre butikker, etter den her episoden, da.
Det er mulig.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, på den tida, som Elisabeth Falkenberg og meg, var de eneste lederne, på Rimi Nylænde.
(Som jo var det første halvåret, av 1995).
Så velta Elisabeth Falkenberg en melkecontainer, når hu dreiv og tok melka ut av heisen da, husker jeg.
Også forsvant hu vel, sånn at jeg måtte plukke opp det meste av sølet, da.
Omtrent halvparten av de 160 melkekartongene, (som det er plass i, i en sånn container), var ødelagte, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så dreiv jeg å kjørte en pall, som var ekstra høy, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde.
Fordi at noen hadde bedt meg om å ta opp den pallen, vel.
Og da stod butikksjef Elisabeth Falkenberg og en selger vel, og så på at jeg kløna med å ta opp den pallen, da.
For den pallen var så høy da, så det var vanskelig å få oversikten, når man kjørte den.
Og da smalt det fra han selgeren at jeg var nybegynner, eller noe, da.
I butikkfaget.
Siden jeg hadde problemer med den pallen, da.
Men jeg hadde jo leika med jekketraller, som guttunge, på verkstedet til farfaren min, Øivind Olsen.
(Og kjørt rundt på de, inne på Strømm Trevare der).
Så hvis det var noen som var vant med jekketraller, så var det vel meg.
Men det han selgeren ikke skjønte, det var at den pallen var så høy da, at det var vanskelig å få oversikten, når man prøvde å styre den, da.
For vanligvis så hadde jeg ihvertfall ikke noe problem, med å styre pallene, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Elisabeth Falkenberg, hu var jo med, i Rimi sin motorsykkelklubb, Hakon Raiders.
Og hu skulle selge motorsykkelen sin en gang, husker jeg, og hadde den stående, i kjelleren, på Rimi Nylænde der, da.
Og samtidig, så hadde Rimi en kampanje, hvor man kunne vinne nettopp en motorsykkel.
Og da ble vi som jobba som ledere i Rimi, oppfordret til å være kreative, når det gjaldt å utforme den kampanjen, da.
Så da fikk jeg Elisabeth Falkenberg med på, (etter en del overtaling), å bruke motorsykkelen hennes, som del av den kampanjen, da.
For da ble det en artig kampanje, sånn som hovedkontoret ville ha da, (tenkte jeg).
Selv om motorsykkelen til Elisabeth Falkenberg vel var av et annet merke, enn den motorsykkelen, som man kunne vinne, i den konkurransen, da.
Men det ble nok ihvertfall den mest bemerkelsesverdige kampanjen, i Rimi Nylænde sin historie, vil jeg nok tippe på.
(Noe sånt).
Det var det liksom noe som skjedde, i en ellers ganske stille butikk vel, hvor nesten alt tuslet og gikk, etter kjente rutiner, da.
(Og Elisabeth Falkenberg sørget for å få tatt bilder, av både henne selv og meg vel, oppå den sykkelen, mens den stod i butikken der, da.
Bilder som vel også distriktsjef Anne-Katrine Skodvin kommenterte om, mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Like før jeg begynte som låseansvarlig, på Rimi Nylænde, sommeren 1994, (var det vel).
Så kjøpte butikksjef Elisabeth Falkenberg et sånt plakatstativ, som hu satt utafor butikken, langs Lambertseterveien der, da.
Og som hu brukte til å avertere for forskjellige tilbud, da.
Og da jeg ble låseansvarlig, sommeren 1994, så fikk jeg jo høre om hvor viktig det var, at jeg tok inn det skiltet, hver kveld, da.
For ellers så kunne det bli stjålet, da.
Og på en lørdag, som jeg hadde fri.
Så hadde Glenn Hesler og jeg, (og muligens også Axel), vært og spilt tennis og/eller fotball, på Lambertseter der, da.
Og så kjørte Glenn Hesler Lambertseterveien hjem, (på veien tilbake til Ungbo, på Ellingsrudåsen), da.
Og dette var i sju-åtte-tida om kvelden, kanskje.
Etter at Rimi Nylænde hadde stengt da, og alle hadde gått hjem.
Og da la jeg merke til det, (da vi kjørte forbi), at det skiltet fortsatt stod ute, da.
Så da fikk jeg Glenn Hesler til å stoppe bilen, sånn at jeg fikk gjemt det skiltet litt, langs sida av butikken der da, (var det vel).
(Sånn at det ikke skulle bli stjålet, da.
Sånn som Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud mente at det kom til å bli, hvis vi ikke tok det inn om kvelden).
Og da jeg kom på jobb, mandagen etter.
Så jobba jeg vel seinvakt, da.
Også henta jeg det skiltet, da.
Og forklarte at det var jeg som hadde gjemt det, da.
(Sånn at det ikke skulle bli stjålet, da).
Siden Elisabeth Falkenberg hadde glemt å ta inn skiltet sitt selv, da.
Enda hu, (eller om det var Hilde fra Rimi Hellerud), formante at det var så viktig, at man tok inn det her skiltet, om kvelden, da.
Så da hadde nok Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud trodd at noen hadde stjålet det skiltet, tror jeg.
(Hvis de hadde lagt merke til, at det var borte, i det hele tatt, da).
For dem ble vel litt rare i maska, tror jeg, da jeg gikk og henta det skiltet, vel.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 55: Mer fra Rimi Nylænde
Før jeg skriver om julebordet 1995, så kan jeg ta med noen flere episoder, fra Rimi Nylænde.
Hilde fra Rimi Hellerud, hu begynte jo å jobbe i Rema, like før jul, (var det vel), i 1994.
Så det var Elisabeth Falkenberg og meg, som drev butikken, (som de eneste lederne), den jula, da.
Og jeg husker det, at jeg måtte ta Stabburet-bestilling på julevarer, (må det vel ha vært).
Også sier Elisabeth Falkenberg til meg, at vi burde bestille en spekeskinke og.
For folk kom ofte og spurte om det, i jula, da.
Og den spekeskinka, den ble hengende, inne på melkekjøla.
For at den ikke skulle bli stjålet, (eller noe).
Og der hang den, hele jula da, (husker jeg).
Og jeg lurer på om det var noe rart med den skinka.
For vanligvis, så ville vel prosessen vært sånn, ved et salg, av en sånn skinke.
At først så ville det dukke opp en kunde i butikken som spurte om spekeskinke.
Og så ville vi si det, at vi kan bestille en, sånn at du får den på tirsdag, (for eksempel).
Og så ville vi sendt en faks, (for eksempel), til Stabburet som seinere ble Spis, da.
Og så ville kunden fått spekeskinka si, uka etter da, (for eksempel).
Så det Elisabeth Falkenberg gjorde jula 1994, da hu bestilte en sånn skinke, og bare lot den henge, inne på melkekjøla.
Det var litt rart da, kan man vel si.
Men dette var jo den første jula mi, som leder, i Rimi, så jeg måtte jo nesten høre på butikksjefen da, syntes jeg, når hu ville bestille en sånn spekeskinke.
Jeg hadde ikke noe særlig erfaring med å bestille julevarer, så jeg bare hørte på henne da, (må jeg innrømme).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter jul, så skjedde det noe enda rarere, i forbindelse med den spekeskinka, da.
Og det var at butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu sa til meg det.
At hu syntes ikke at vi kunne kaste en sånn stor spekeskinke.
Så hu lurte på om jeg ville ha den, da.
Og jeg hadde jo nettopp vært på en rep.-øvelse, hvor vi spiste et fenalår.
Så jeg syntes at det hørtes artig ut da, og ha en sånn spekeskinke, i kjøleskapet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så en dag, etter jobben, på begynnelsen av 1995, (må det vel ha vært), så tok jeg med meg den spekeskinka hjem, da.
Siden hu butikksjef Elisabeth Falkenberg, hadde spurt meg, om jeg ville ha den, da.
Så tenkte jeg at det måtte være greit, da.
Jeg kunne nesten ikke si imot butikksjefen, syntes jeg.
Jeg var jo helt fersk som assisterende butikksjef, og.
Og den samme dagen, (for dette var en dag jeg hadde tidligvakt, da).
Så dro jeg også innom Sparebanken NOR, (hvor jeg hadde lønnskonto, på den her tida), sin filial, på Bryn, husker jeg.
(Der hvor det var et bankboks-ran en gang, vel).
Og spurte de, om jeg kunne få et lån, for å kjøpe en leilighet, i høyblokka, på Lambertseter der.
For de leilighetene, de kosta bare et par hundre tusen, på den her tida, (hvis ikke enda mindre).
Men jeg fikk ikke noe lån da, husker jeg.
Enda jeg ikke hadde hatt noe inkasso, eller noe sånt.
(For jeg var jo egentlig for gammel til å bo på Ungbo, så jeg hadde vel sett i Aftenposten da, at de leilighetene, i høyblokka, på Lambertseter, var veldig billige, da.
Sånn at til og med en med 140.000 i årslønn, (som jeg hadde, på den her tida), kunne hatt råd til å betjene et lån, på de vel.
Selv om Magne Winnem vel advarte meg litt mot å bo der.
For han mente at det var mye narkomane og sånn, som bodde der, var det vel.
Så jeg var kanskje ikke helt overbevist selv, da jeg gikk i banken, for å høre om jeg kunne få lån, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og raritetene rundt den spekeskinka, de stoppa ikke der.
For da Glenn Hesler etter en stund, fikk se den spekeskinka, liggende delvis oppspist, i kjøleskapet, på Ungbo der.
Så fikk han sjokk, (må man vel si).
Og banka på døra til rommet mitt, og lurte på hvor den skinka var fra, osv., da.
Mens han så sjokkert ut i trynet vel.
(Sånn som jeg klarte å tolke trynet og stemmen hans, ihvertfall).
Så det var kanskje noe rart med den spekeskinka, da.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg jobba som leder, på Rimi Nylænde, så begynte det også å jobbe et par, som het Line og Pål, der.
(Som begge hadde lyst hår, husker jeg.
Pål med gardinfrisyre, og Line med langt hår, da).
Ihvertfall Pål begynte vel å jobbe der, allerede mens hu Hilde, fra Rimi Hellerud, jobba der, mener jeg å huske.
En jobboppgave, som ingen av lederne var så glad i å vel.
Det var å tømme papp-pressa.
Men Pål, han jobba to dager, i uka, var det vel.
To ettermiddager da, etter studier ved UIO, (var det vel).
Og da fikk Elisabeth Falkenberg, (eller om det var Hilde fra Rimi Hellerud), de fikk Pål til å tømme papp-pressa, før han satt seg i kassa, de to kveldene, som han jobba, da.
Så da lot vi bare papp-pressa stå der, til Pål kom på jobben da, tirsdag og torsdag, (eller om det var fredag), husker jeg.
Og da trengte vel ikke noen andre, å tømme papp-pressa, mener jeg å huske.
Så den rutinen, den var kanskje litt spansk, da.
Men Pål var jo stor og sterk.
Men det var kanskje litt utnytting da, muligens.
(For Pål satt jo egentlig i kassa).
Men Pål var grei, og klagde ikke da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at Pål også slutta før Line.
Og da lot jeg Pål få med resten av en bløtkake, som Rimi hadde fått, (av en eller annen grunn).
Og da sa hu Line at hu også ville slutte, (mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det skjedde også et par rare episoder, inne på tellerommet, på Rimi Nylænde der, husker jeg.
Når jeg tenkte at det var best å holde kjeft.
En gang, så var det hu Wenche Berntsen, som plutselig bannet, og sa ‘fitte’ høyt, inne på tellerommet der.
Mens Henning Sanne og jeg, også var der, da.
Og da kommenterte vel Henning Sanne det her, og sa noe sånt som, at det var så usjarmerende, med damer, som banna på den måten, og sa fitte da, (eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, så var det Henning Sanne, Line og meg, som var inne på tellerommet der.
Og da nevnte Henning Sanne det, at Line var modell, (mener jeg at det var).
Men jeg ville fortsatt ikke blande meg for mye opp i hva mine ‘undersåtter’ dreiv med privat, da.
Så jeg sa ingenting, da.
For jeg ville ikke smiske heller, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg kjøpte meg en billig bil, (som jeg skal skrive mer om seinere), noen uker etter at jeg fikk lappen.
Så sa hu Line til meg, (mens hu så surt på meg, må man vel si), at ‘kunne du ikke heller ha kjøpt Pål sin bil, da?’.
(Noe sånt).
For da skulle visst Pål selge sin bil, da.
Men det hadde ikke jeg hørt noe om, da.
Men jeg visste at Pål hadde mye utgifter.
For han klagde til meg, på at en kar, forlangte to-tre tusen, for å montere inn et stereoanlegg, i bilen hans, (ikke så lenge før det her, vel).
Og da spurte Pål meg, om jeg ikke var enig med han, i at det var litt mye, (husker jeg).
Men da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, for min første bilstereo, den kjøpte jeg i 1998, (må det vel ha vært), altså cirka tre år etter det her, da.
Så da måtte jeg bare holde kjeft, da.
Men jeg skjønte at Pål vel hadde dårlig råd da, antagelig.
Og muligens også kamerater som lurte han.
Det er mulig.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, så husker jeg det, at Marianne Hansen hadde tatt på seg noen klær, som var i sånn skikkelig klovnemønster, eller noe, da.
Både buksa og jakka hennes, så helt ‘klovnete’ ut da, (må man vel si).
Så hu Line, hu begynte jo å le høyt, da hu så det antrekket, til hu Marianne Hansen da, husker jeg.
Men da fortalte Marianne Hansen det, (til hu Line), mens jeg var på tellerommet der da, (må det vel ha vært), at hu ikke brydde seg noe om hvordan hu kledde seg, hvis hu bare skulle på jobb.
Det var bare hvis hu skulle på byen, at hu brydde seg om hvordan hu gikk kledd, (sa hu Marianne Hansen da), husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en ungdom, som het Glenn, som jobba der, husker jeg.
Han hadde mørkt, krøllete hår vel, og bodde like ved Rimi Nylænde der, tror jeg.
Og en gang, som jeg hadde glemt, å ta med arbeidstøy, på jobben.
(For jeg var vel litt stressa innimellom, den tida jeg jobba, på Rimi Nylænde der.
Siden jeg jo hadde en ekstrajobb og tok kjøretimer, osv., innimellom jobbinga som assisterende butikksjef, da).
Så var det eneste tøyet jeg fant, i garderoben der, som jeg kunne bruke.
Det var skjorta til han Glenn da, husker jeg.
Og den lukta det jo skikkelig deo av, (eller hva det var), husker jeg.
Så det var ikke noe artig, å bruke skjorta hans da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og han Glenn han var det nesten at jeg måtte feste med, en nyttårsaften, husker jeg.
(Muligens nyttårsaften 1994, da jeg endte opp på Snorre der.
Eller om det var nyttårsaften 1995).
Men det ble litt rart, for jeg kjente ikke han så bra, da.
Så jeg klarte på en eller annen måte å komme meg ut av det, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og like etter, at vi på Rimi Nylænde, hadde vært på den Danmarksturen, forresten.
Så dukka det opp en hel gjeng, fra Rema Karlsrud, på jobben vår, husker jeg.
Mens vi dreiv og prisa varer osv., (for vi hadde ennå ikke fått skannere, i kassene, på Rimi Nylænde, da jeg slutta der, (for å begynne å jobbe på Rimi Bjørndal), våren 1996, da).
Og jeg lurer på om det var sånn, at ei av damene på Rimi Nylænde, (Marianne Hansen?), hadde hatt et one night stand, med en av de karene, fra Rema Karlsrud, (som var en butikk, som lå kanskje en kilometer, fra der Rimi Nylænde lå da), som var på den samme danskebåt-turen, som oss, da.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
