Noen måneder, etter at jeg var ferdig, i militæret.
Så dro Pia og hennes venninne Siv fra Røyken, med meg, ut på byen, en lørdagskveld, (husker jeg).
De dro meg med til deres stamsted Jollys, (må det vel ha vært), hvor det nesten bare var afrikanske gjester.
En gang etter midnatt, så fortalte Pia og Siv meg, at vi skulle på et ulovlig utested, nærmere Legevakta, (også i Storgata der, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte.
Men men.
Da vi kom fram til den det ulovlige utestedet var.
Så så jeg det, at Anne Lise, fra Abildsø-gjengen, stod ved inngangen der, sammen med to venninner.
Og jeg var rimelig full og også jente-gæern, etter militæret, da.
(Andre Willassen sa jo det en gang, at man ble mer interessert i damer, av å være i militæret.
Av en eller annen grunn).
Jeg takket Anne Lise for sist.
Som var dimmefesten, på det utestedet i Akersgata der, (mener jeg å huske).
Anne Lise sa at hu ikke klarte å huske dette.
Hu lo litt internt, mot venninnene sine vel, og sa noe om at hu ikke klarte å huska noe særlig, fra ifjor sommer, (eller noe sånt).
Jeg flørta litt med hu ene venninna til Anne Lise, som stod bakerst av dem, husker jeg.
Anne Lise var litt lubben, men de venninnene hennes var ganske fine da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og jeg stod litt nærme henne i køen der, sånn at det ble litt sånn ‘kuk i ræv’ da, som dem sa, i militæret.
Og da sa hu dama, til Anne Lise, at jeg var ‘rå’, eller noe sånt, tror jeg.
Men jeg var drita full, da.
Og jeg fikk vel ikke forklart det, til Anne Lise og dem.
At søstera mi og Siv, stod lenger bak i køen der.
Nede i Storgata der cirka vel.
Og plutselig, så dukka politiet opp der.
Og sa det, at det ikke ble noe fest der.
Og da oppløste køen seg.
Og jeg så ikke hvor Anne Lise og de ble av.
Eller, jeg stakk vel bort til søstera mi og Siv igjen, da.
For vi skulle vel kanskje ta en nattbuss eller en taxi et eller annet sted, da.
(Antagelig opp til Ungbo, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, ikke så lenge før jeg måtte i militæret.
Så hadde de andre beboerne på Ungbo.
(Nemlig Per, Inger Lise og Wenche vel), fått til en avtale, med Ungbo.
De skulle nemlig slippe å betale husleie, (eller ihvertfall få rabatt), hvis de malte gangen der.
De spurte ikke om jeg ville være med på det her.
Men de ga meg et oppdrag, i forbindelse med det her, da.
For de skjønte nok det, at jeg var mye smartere, enn dem da, (eller noe).
Så de ba meg, om å regne ut, hvor mye maling, som de måtte kjøpe, for å gjøre den her malejobben, da.
Og det ble riktig da, husker jeg at Per svarte meg, da jeg spurte, (etter at de var ferdig, da).
For det gikk med så og så mye maling, per kvadratmeter, da.
Så da måtte man regne ut, hvor mange kvadratmeter, som gangen var på, da.
(Og trekke fra dører og sånn, da).
Og det ble nok maling da, sa Per.
Det ble vel 30 kvadratmeter, (eller noe sånt), som de skulle male vel.
Jeg selv, jeg hadde ikke lagt merke til det, at gangen var så fæl.
Dette var nok mest noe de her folka fant på, for å få reduksjon, i husleia, (virka det som, for meg, ihvertfall).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, etter militæret, som jeg jobba en vakt, på Rimi Karlsrud, (siden noen var sjuke der, eller noe).
Så var jeg uheldig med en kunde, husker jeg.
Jeg satt i den kassa, som var lengst fra kontoret der.
Og det var noe surr med nøklene, til den kassa.
Så man kunne ikke låse opp røykskapet der, (eller noe sånt).
Så jeg måtte gå i kasse 2, (ble det vel), for å hente røyk, da.
Og da klagde kunden, (en kar i 30-40-årene, som var der sammen med en yngre kar, vel), og lurte på hva jeg dreiv med da, (husker jeg).
(Så jeg fikk liksom ‘tyn’ da, vil jeg si.
Av en kunde som liksom baksnakket meg, mens jeg var like ved der de stod, og prata ‘dritt’ om meg, (og/eller Rimi), liksom da).
Men det var sånn, at de hadde noe slags spesielt ‘smart’ system, i kassene, på Rimi Karlsrud der, da.
Sikkert utarbeidet av Magne Winnem da, (eller noe).
Og dette systemet, det var ikke jeg så vant med.
Siden jeg for det meste jobba på Rimi Nylænde og Rimi Munkelia, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, hu var nok en TV-slave, (vil jeg si).
For en gang på jobb, (på Rimi Nylænde), så begynte hu å herme etter et TV-program, som var på den her tida.
For hu begynte å si sånn her, ‘er det riktig av meg’, osv.
Og det var fra et humor-show, på norsk TV, da.
Med han Otto Jespersen, (tror jeg at det var).
Problemet var, at jeg ikke hadde sett de første episodene, av det her TV-programmet, da.
Så jeg skjønte ikke noe, da hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, begynte å si, ‘er det riktig av meg’.
Men jeg så en sånn ‘er det riktig av meg’-sketsj, en uke seinere, (eller noe), da.
Og da fortalte jeg hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, (på jobben), at jeg ikke hadde skjønt hva hu mente, den første gangen, som hu hadde herma etter den her sketsjen, da.
(Men at jeg først hadde sett det her programmet, i mellomtida, da).
Og da svarte vel ikke hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, så mye, tror jeg.
Hu var jo sjefen min der, (må man vel si).
(Hu hadde ihvertfall høyere rang, enn meg).
Hu var jo assistent der, mens jeg var først vanlig butikkarbeider, og så ostesjef, og så låseansvarlig, og så aspirant.
Mens hu jobba der, (på Rimi Nylænde), da.
Så jeg måtte jo liksom prøve å være litt høflig, når hu begynte å si sånn her, ‘er det riktig av meg’, da.
(Selv om jeg ikke skjønte så mye av det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som Glenn Hesler og meg, (og muligens Axel), var på Lambertseter, (på de kommunale banene der), for å spille tennis.
Så var det noen mannfolk der, (i 40-åra, eller noe sånt, vel), som kalte oss for ‘gutter’, (mener jeg å huske).
Og da ble Glenn Hesler sur, husker jeg.
Og sa, (sånn at jeg hørte det, men ikke de her kara vel), at, ‘ikke gutt meg, da’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del fler ting som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
