http://www.dagbladet.no/2012/08/29/nyheter/innenriks/mona_hoiness/arvestrid/testamente/23166324/
Måned: august 2012
-
Min Bok 5 – Kapittel 6: Enda mer fra den første tiden på St. Hanshaugen
Hele den veggen, som vendte ut mot terrassen, i leiligheten min, i Waldemar Thranes gate.
Den bestod for det meste av vinduer.
Fra venstre, så var det et rimelig stort vindu, og så en verandadør, og så et mindre vindu, (hvis jeg husker det riktig).
Så jeg trengte mange og lange gardiner, for å hindre innsyn, i leiligheten, da.
(Og samtidig skjule Waldemar Thranes gate 3, som var en fraflyttet, stygg og falleferdig bygård, på den her tiden).
Men jeg hadde ikke tid og penger, til å skaffe nye gardiner, de første månedene, som jeg bodde der, da.
Så jeg hang opp de to ‘gjennomsiktige’ rød og hvit-stripete gardinene, som jeg hadde fått, av Mette Holter, da jeg skulle flytte, til Ungbo der.
(Selv om de ikke var på langt nær lange nok).
Men det trengtes fortsatt fler gardiner, da.
Og jeg hadde fått et sengesett, til jul, noen uker før, (jula 1995), av Christell da, (var det vel).
Og på dynetrekket, (som hørte til det sengesettet), så var det et bilde, av en blond dame, i bikini da, (husker jeg).
Som Christell hadde hjalp meg å brette sammen, (husker jeg), på julaften, etter at jeg liksom hadde sett på gaven, da.
(Sikkert etter Haldis sitt ønske).
Så jeg hang hu blonde bikini-dama, (som kanskje ligna litt på nettopp Christell), i vinduet, til leiligheten min, (som om det var en gardin), da.
Og så et laken, (eller noe), på den siste ‘gardin-plassen’ da, (var det vel).
(I mangel av noe bedre, å henge der, da).
Og det var kanskje på grunn av at jeg fikk et sånn sengesett, med bilde av en halvnaken ‘Christell-kopi’ på, i cirka full størrelse, at jeg turte det, å ringe Christell, fra jobben, på rundt den her tida, for å høre om hu ville være med på kino, (noe jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Men det ville hu ikke da, (av en eller annen grunn).
Og jeg fikk vel også noen rare kommentarer, fra de damene, som var på innflyttingsfesten min der, i Rimi-leiligheten min.
Siden jeg hadde ei bikini-dame, i cirka full størrelse, hengende foran vinduet, i den lille leiligheten min, da.
(Hvis jeg ikke blander.
Og dette var kommentarer, som jeg fikk fra Magne Winnem seinere, da.
Hm.).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og når det begynte å nærme seg sommeren, (må det vel ha vært), i 1996, da.
Så fant jeg en Hansen og Dysvik-butikk, nede i Grensen der, (var det vel).
Også målte jeg opp, hvor lange gardiner, som jeg trengte, (fra taket og ned til gulvet nesten), da.
Og så kjøpte jeg fire kongeblå gardiner, (var det vel), i riktig lengde, (tror jeg ihvertfall), i den Hansen og Dysvik-butikken, da.
Noe som kom på 500-600 kroner, eller noe sånt, vel.
For Pia hadde vel ‘babla’ om det, mens vi vel begge fortsatt bodde, på Ungbo der, at det var best å ha mørke gardiner da, (mener jeg å huske, ihvertfall).
(Av en eller annen grunn).
Og jeg syntes også det, at jeg måtte prøve å finne en ‘gutte-farge’, da.
Så derfor mørkeblå, (eller om det var kongeblå), gardiner, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på jobben, (på Rimi Nylænde), på den her tiden.
Så var det sånn, (husker jeg).
At Marianne Hansen, sa til meg det, oppå Platået der, (husker jeg).
At, ‘du får jo alt på en gang, du’.
(Noe sånt).
Og jeg skjønte hva hu mente.
For jeg hadde jo nettopp fått meg lappen.
Og jeg hadde jo nettopp kjøpt en bruktbil, for 4000 kroner.
Og jeg hadde jo nettopp fått meg Rimi-leilighet.
(Men den hadde jeg jo stått på venteliste for, i et par års tid, (eller noe sånt), da).
Og jeg hadde jo nettopp fått meg AG3.
Men det var jo på grunn av omorganiseringer, i Forsvaret.
Og jeg var ikke helt enig med henne heller.
For jeg lurte jo da på, om hu Marianne Hansen, hadde overhørt det, at jeg ringte til Christell, og spurte henne, om hu skulle være med på kino.
Og om Marianne Hansen trudde at jeg hadde fått meg dame også.
Men Christell ville jo ikke være med på kino.
Så det var jo ikke sånn, at jeg var enig i det, som Marianne Hansen sa, om at jeg fikk alt samtidig.
For jeg var jo fortsatt singel, og hadde jo ikke noe dame, liksom.
Så jeg fikk vel ikke svart noe, tror jeg.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
For jeg visste vel ikke hva jeg skulle svare, (siden Christell ikke ville være med på kino da, mener jeg).
Og hva Marianne Hansen egentlig mente med det her, det veit jeg ikke.
(Men hu kan være rimelig spesiell noen ganger, da.
En gang, så sa hu for eksempel til Axel, (et par år seinere, i Torggata der, en lørdagskveld), om dama hans, (Heidi, fra Son og UIO), at ‘suger a da, jeg svæljer også jeg’.
Og da svarte ikke Axel noe, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så Marianne Hansen, hu kan være rimelig spesiell, da.
Så hva hu mente med det her, det veit jeg ikke.
Men hu gikk rimelig nærme da, for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 5: Mer fra den første tiden på St. Hanshaugen
En ting jeg glemte å skrive om, i Min Bok 4, (hvis jeg husker riktig), det var det, at hu Maylinn, som etterhvert flytta inn på Ungbo.
Hu hadde en pakistansk venn, i 20-30-åra vel.
Som en gang fortalte til meg, (i stua på Ungbo der), at han hadde jobba så mye, det siste året, så han hadde ikke rukket å følge med på klesmotene, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia og meg, vi traff forresten Maylinn en gang, inne på Oslo City der.
(Etter at ingen av oss tre bodde sammen på Ungbo lenger, da).
Etter at Pia og meg hadde vært og besøkt mora vår, (som etterhvert flytta til Drøbak), eller noe sånt, kanskje.
Og Pia gikk da bort til Maylinn, (som dreiv og hang inne på Oslo City der, må jeg vel si, at det virka som).
Og begynte å prate lavt og alvorlig til henne, da.
(Pia hadde ihvertfall et alvorlig ansiktsuttrykk, husker jeg).
Og det var som at Pia liksom instruerte hu Maylinn, i noe, da.
(Noe sånt).
Det virka rart, det her, syntes jeg.
Jeg visste ikke at Pia og Maylinn kjente hverandre så godt.
Men de må ihvertfall ha hatt noen felles kjente, da.
Som Pia liksom sladret om, eller noe, da.
Eller om det var sånn, at Pia fortalte Maylinn, om hva hu skulle si eller gjøre, da.
(Noe sånt).
Og Maylinn så ikke engang på meg, tror jeg.
Og sa ihvertfall ikke hei eller smilte.
Så jeg sa ikke noe til henne, da.
Men så bare på det her, at Pia liksom dreiv og instruerte henne, da.
Mens hu nesten hviska til hu Maylinn, da.
(Mens Pia som sagt så alvorlig ut, som om at dette var noe viktig, da).
Mens jeg stod like ved siden av dem, i et minutt eller to kanskje, mens Pia prata, da.
Men uten at jeg kunne høre hva Pia sa.
For Pia prata på en utydelig og intens måte, så jeg skjønte ikke noe av det her da, må jeg innrømme.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den første natta, som jeg bodde, i Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen.
Så lå vel Axel, (som hadde hjulpet meg å flytte), over på sofaen der, (mener jeg å huske).
Og Axel, han sov lenge på lørdagen, (mener jeg at det her må ha vært), da.
Så jeg gikk en tur ut, for jeg ville vel ikke vekke Axel, da.
Og da gikk jeg også en tur ned Ullevålsveien og Akersgata.
Og videre forbi regjeringskvartalet.
(Som jeg også gjorde cirka en uke seinere vel, på kvelden, etter innflyttingsfesten.
Som ikke Axel var bedt på, for han var vel ikke atten år enda.
Og den festen var vel kanskje mye Magne Winnem sitt prosjekt og.
Det er mulig).
Og rett etter regjeringskvartalet, så lå det en slags billig-bokhandel, på høyre hånd, like før man kom inn i Grensen der, husker jeg.
(Hvis ikke den butikken lå enda litt nærmere Karl Johan da, i Akersgata.
Noe sånt).
Og jeg hadde jo nå fått to, (ganske fine, trehvite), reoler, (som stod i leiligheten, da jeg flytta inn), og der var det plass til en rad med bøker, nederst, i hver reol, da.
(Selv om jeg vel hadde videokassetter, nederst, i den ene av de to reolene, de første årene, som jeg bodde, i Waldemar Thranes gate der).
Så jeg kjøpte et par billigbøker da, i den bokhandelen.
(Som kosta kanskje en tier, per bok, eller noe, da.
For jeg tenkte vel at jeg måtte kjøpe noen bøker da, siden jeg nå liksom hadde fått en bokhylle.
Så så det vel dumt ut, om den hylla var for tom, tenkte jeg nok.
(Selv om jeg nok hadde noen få bøker fra før også.
Men da jeg bodde på Ellingsrudåsen, så hadde jeg pleid å for det meste låne bøker på biblioteket, da.
Istedet for å kjøpe de selv).
Men jeg så meg rundt der da, og valgte ut de bøkene, som jeg var mest interessert i, da.
Og jeg hadde vel også det i bakhodet, at min onkel Runar, i Son, han hadde et lite rom, ved siden av stua, i den store villaen sin, i Isdamveien, som han brukte som bibliotek, da.
Så jeg tenkte vel kanskje noe sånt, som at kanskje jeg også kanskje skulle prøve å få meg et sånt bibliotek en gang, da.
Med andre ord at jeg ønsket å få meg en like stor og fin villa, som onkel Runar, da.
Og at jeg liksom fikk det her som et slags mål, da.
Så etter at jeg flytta til St. Hanshaugen, så begynte jeg å samle litt på bøker, da.
Hvis det var noen bøker jeg fant, som jeg syntes at virka litt artige, da.
Men det var ikke sånn at jeg kjøpte bøker fordi at det var bøker, liksom.
Men det var sånn at hvis jeg fant en artig og billig bok, på et antikvariat eller en brukthandel liksom, så kjøpte jeg med meg den da, hvis jeg hadde nok penger i lommeboka, liksom).
Og det var en bok, om hvordan mannfolk, burde kle seg, osv.
Men den var skrevet, på 50-60-tallet, da.
Så jeg tok det som stod der, med en klype salt da, husker jeg.
Men der stod det ting som at menn burde vaske og barbere seg, før man gikk ut døra, og sånn, da.
Og det tolka jeg som at man burde dusje da, før man gikk ut døra.
Noe jeg ikke alltid gjorde på fridagene mine, på Ellingsrudåsen, vel.
(Selv om jeg dusja hver dag før jobb, de siste årene, som jeg bodde der, ihvertfall).
Men på St. Hanshaugen, så pleide jeg å dusje på fridagene også, før jeg gikk ut døra, da.
For jeg bodde i et rimelig snobbete strøk, da.
Det her var vel bare noen få hundre meter, fra der kronprinsen fikk seg leilighet, litt seinere vel.
(Hvis jeg ikke tar helt feil).
I Ullevålsveien, (eller hvor det var igjen).
Men det stod også at menn burde barbere seg, hver dag, før de gikk ut døra.
Men da huska jeg også at Davidsen, i Geværkompaniet, en gang sa det, at han ikke gadd å barbere seg, på søndagene, osv.
Så jeg lurte litt på hva som ble riktig å gjøre da, på 90-tallet.
For den boka var jo skrevet, på 50-60-tallet.
Så det hendte det, at jeg ikke barberte meg, på fridagene mine, da.
(Sånn som jeg hadde overhørt, at Davidsen, (lagfører på kanonlaget), hadde prata om, i Geværkompaniet, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 4: Enda mer fra St. Hanshaugen
Et års tid, (eller noe sånt), før jeg flytta, til St. Hanshaugen.
Så var Magne Winnem og jeg, og besøkte vår tidligere klassekamerat, (fra Gjerdes videregående), Andre Willassen, i Drammen.
Dette var nok Magne Winnem sitt forslag, for både han og Andre Willassen, er fra Røyken, da.
(Mens jeg selv er fra Berger, som er et par-tre mil, lengre i avstand, fra Drammen, enn det Røyken er, da.
Så jeg var litt sånn ‘bonde i byen’, det året jeg gikk, på Gjerdes videregående, i Drammen, da).
Og det var vel også Magne Winnem som kjørte.
(Fortsatt i den samme ‘pastellblå-aktige’ Volvo ‘by-bilen’ vel, (jeg husker ikke modell-navnet), som han hadde hatt, russeåret, på Gjerdes videregående, (cirka fem år før det her vel).
Men Magne Winnem hadde etterhvert kjøpt ut prosent-eierdelene, til sin far og sine brødre, i denne bilen, da.
Sånn at han etterhvert ble den eneste eieren, av denne lille Volvo-en, da).
For det her var en stund før jeg fikk lappen og bil, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Andre Willassen, han hadde fått seg en leilighet, på Åskollen, (eller noe), cirka ved Glassverket, i Drammen, så man måtte faktisk kjøre litt langs Svelvikveien da, (eller ihvertfall ut mot Svelvik), for å komme ut dit hvor Andre Willassen bodde.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Andre Willassen, han hadde fått tak i den nye CD-en, til Depeche Mode, husker jeg.
Og det var albumet ‘Songs of Faith and Devotion’.
Og da jeg hadde innflyttingsfest, på St. Hanshaugen, noen måneder etter at Magne Winnem og jeg, hadde vært på besøk, hos Andre Willassen, da.
Så hadde vel jeg også kjøpt den CD-en, (mener jeg å huske).
Ihvertfall så mener jeg å huske det, at Elin Winnem, sa det, at sangen ‘In your room’, som var på det albumet, var ‘fin’, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Magne Winnem og jeg, vi prata også om å dra innom en Rimi-butikk.
Som lå nesten ved Rundtom der vel, i Drammen.
(Da vi kjørte tilbake, mot Drammen igjen, fra ved Glassverket der, da).
For å se på den butikken, da.
For Magne Winnem likte vel å studere Rimi-butikker, da.
Men jeg var vel ikke helt med, tror jeg.
Så jeg husker ikke helt om det ble noe av.
Det er mulig at den butikken hadde stengt alt.
For dette var vel en lørdag vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det Andre Willassen, kunne forklare om, på innflyttingsfesten min, på St. Hanshaugen.
Det var vel det, at CC Matsenter hadde blitt til en ICA-butikk.
Og at CC Storkjøp hadde blitt til en Rimi-butikk, (hvis jeg ikke tar helt feil).
Så hvis jeg ikke tar helt feil, så var Andre Willassen assisterende butikksjef, på et ICA supermarked, da.
Som tidligere hadde vært ærverdige CC Matsenter, hvor Andre Willassen vel hadde jobbet, siden tiden på Gjerdes videregående, og gradvis steget i gradene, da.
(Og hvis jeg ikke husker helt feil, så tror jeg at mora hans, også jobba på CC Matsenter, (på slutten av 80-tallet ihvertfall), eller noe sånt, da.
Men det her tørr jeg ikke å si helt sikkert, da).
Men han kom ikke lenger, og begynte å jobbe på et lager, et år eller to etter det her, vel.
Andre Willassen, han prata også om at butikkene i Drammensområdet.
De pleide å sende hverandre grise-fakser, hvor de vitsa med reklamer osv., da.
Blant annet så hadde de fått en faks, sa Andre Willassen, hvor det var noen som hadde laget en parodi, over den Møllers Tran-reklamen, som var kjent, på den her tiden.
Og den gikk sånn, ‘bestefar tok du for mye Møllers Tran?’.
Også var det noen slags pedofile grisetegninger, (eller noe sånt), ifølge Andre Willassen, på den her faksen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Elin Winnem, hu sa det, at det var det samme for henne, om Magne Winnem jobba i Rimi, eller ikke.
(For Magne Winnem hadde begynt å studere på BI, på heltid, da).
Og da Magne Winnem og jeg, var ute og besøkte Andre Willassen, på Åskollen.
Så hadde Andre Willassen vist oss noen bilder, av ei ung kassadame, fra CC Matsenter.
(Noen bilde av henne i bikini vel, på en fin sandstrand, da).
Og da forklarte Andre Willassen det, at det her var ei kassadame, fra jobben hans, (PÅ CC Matsenter/ICA), da.
(Altså en av hans ‘undersotter’, (må man vel si)).
Som han hadde vært sammen med på ‘kjærlighetsferie’, (sa han vel), nede i Syden, da.
Og det her var ei kassadame som så rimelig fin og sprek ut, mener jeg å huske, (sånn at man nesten ble litt sjalu på Andre Willassen, vel), på de her bikinibildene, da.
Og dette var muligens den samme dama, som Andre Willassen hadde med seg, på innflyttingsfesten min.
Men det har jeg aldri fått bekreftet, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Andre Willassen, han fortalte også en litt rar historie, da Magne Winnem og jeg, var og besøkte han, ute i Åskollen der, i 1995 en gang, (må det vel ha vært).
Og det var det, at han hver dag, før han dro på jobb.
Ikke rakk å barbere seg, før han dro på jobben, da.
For han stod opp på et sånt tidspunkt, at han måtte velge bort noe, da.
Ellers så kom han for seint på jobben, da.
Så han måtte liksom velge om han skulle kutte ut å dusje, før han dro på jobb.
Eller om han skulle kutte ut å pusse tenna, før han dro på jobb.
Eller om han skulle kutte ut å barbere seg, før han dro på jobb.
Og da kutta han ut å barbere seg, fortalte Andre Willassen, da.
Så Andre Willassen, han hadde altså stokka om, på rutinene sine, fra det skoleåret, som han satt på pulten ved siden av meg, (russeåret), på Gjerdes videregående, da.
(Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).
For da pussa han nok ikke tennene sine, om morgenen, tror jeg.
For den ånden, som Andre Willassen hadde, det skoleåret.
Det er den verste ånden jeg noen gang har lukta da, (vil jeg si).
(Og Tim Jonassen, fra Hyggen, han fikk meg jo også med, på å kjøpe en tannbørste og en tannpasta-tube, i julegave, til Andre Willassen.
Siden han hadde så dårlig ånde, da.
En julegave som det ble min jobb, å lure oppi ranselen, til Andre Willassen, da.
(For Tim Jonassen klarte å overtale meg til å gjøre dette, da).
Siden jeg satt på plassen ved siden av Andre Willassen, da.
Siden dette var den eneste ledige plassen, (mer eller mindre, ihvertfall), i klasserommet, på Gjerdes videregående, da jeg dukka opp der, (med en buss fra Berger, som var framme i siste liten vel), den første skoledagen da, skoleåret 1988/89.)
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Jeg sendte en ny e-post til Twitter
Gmail – Complaint/Fwd: No king norway no ribskol 
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Complaint/Fwd: No king norway no ribskol
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Tue, Aug 28, 2012 at 8:07 PM
To:
support+id6043190@twitter.zendesk.comHi, this is the kind of bullshit, that people are sending me, on e-mail.Obviously to trigger me to send an online form-complaint, to you.(Which I post on my blog, usually).Then you just sit there like robots, and tell me that the harassers and impersonaters are very lovely people, that I should just contact.That's like the worst advice in the world.In seems to me that Twitter has no idea at all how to run a comunity.You must have grown much to fast.Perhaps you understand what I mean now.My Twitter-name is johncons, and my real name is Erik Ribsskog.It's a rare last-name, from Trøndelag, in Norway.(It's the name of a small place there).And I'm the only Ribsskog in the world, with the first-name Erik.So I'm the only Erik Ribsskog in the world.So this is impersonation and harrassment, because this is not my account.And someone have sent me an e-mail about this.(That's why I know about this account).So this is obviously to trigger me.You don't seem to ever get it right, when I send your online forms.
So I try to send like this now.Regards,Erik Ribsskog———- Forwarded message ———-
From: Lars Tolson <lars.tolson12@gmail.com>
Date: Tue, Aug 28, 2012 at 7:49 PMSubject: No king norway no ribskol
To: eribsskog@gmail.comPS.
Her er det bildet som var i den e-posten:
-
Min Bok 5 – Kapittel 3: Heimevernet
Jeg sjekka tjenestebeviset mitt, fra Forsvaret, nå, og den 6. februar 1996, så var jeg på møte, hos Heimevernet i Oslo og Akershus, (HV-02), så jeg.
Og dette møtet, det var min første kontakt, med Heimevernet.
Og dette var etter at jeg hadde bodd på St. Hanshaugen, i en uke, eller to, kanskje.
(Noe sånt).
Og grunnen til at jeg ble overført til Heimevernet.
Det var det, at den kalde krigen var slutt, og at mobilisierings-hæren, derfor ble redusert kraftig.
Og mange rep-soldater, (sånne som meg), ble overflødige, da.
Men noen, (muligens kremen?), av de overflødige rep-soldatene, (fra IR4, står det at jeg var i, som rep-soldat, på tjenestebeviset mitt), vi ble overført, til en ny avdeling, innen Heimevernet, da.
(Nemlig HV-2018 Støtteområdet, som var en ny avdeling, som ikke egentlig var et geografisk område, da.
Men vi skulle hjelpe andre, (geografiske), områder, som trengte støtte, under et eventuelt angrep, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så en dag, før jeg skulle på jobb, på Rimi Nylænde, (var det vel).
Så kjørte jeg med Toyota HiAce-en min, opp til Lutvann da, (heter det vel).
(For vi fikk vel kart og sånn da, i et brev, fra Heimevernet).
Og Lutvann, det lå vel cirka ovenfor Haugerud, (eller den T-bane-stasjoen, som er en eller to T-bane-stasjon(er), nærmere Furuset, fra Haugerud), hvor jeg jo hadde spilt badminton, (og fortsatt spilte badminton), på den her tida.
Så det stedet klarte jeg å finne, da.
Selv om jeg nettopp hadde fått lappen.
Og vi satt i et slags klasserom, (eller om det var en sal), som var rimelig stort vel, oppe på Heimevernet sin base der da, på Lutvann.
Og vi fikk informasjon, om hva HV-tjenesten vår, skulle gå ut på, da.
(Og vi ble spurt om noen ville være befal/offiserer da, (og være med på dobbelt så mange øvelse-dager omtrent vel, osv).
Men det var ikke jeg interessert i da, (husker jeg).
Siden jeg jo jobbet i Rimi, og det var en jobb, hvor det hendte at man måtte jobbe en del ekstra, osv.
Så jeg syntes at jeg var rimelig bundet opp, fra før da, liksom.
Og jeg hadde jo også lederansvar, i Rimi, så jeg syntes nok at det holdt, å ha ekstra ansvar, et sted, da.
(Og heller satse på å gjøre det bra der, da.
Og jeg måtte nesten prioritere jobben og karrieren, syntes jeg.
Og jeg hadde jo også den kneskaden min, som vel gjorde, at jeg egentlig ikke skulle ha vært i Heimevernet).
Og jeg hadde jo aldri vært i Speidern, for eksempel, så friluftsaktiviteter, (eller hva man skal kalle det), ute i skog og mark, det var ikke min favoritt-hobby akkurat heller, da.
Og jeg husket kanskje også den rare patruljen, til sersjant Johansen, da jeg var i Geværkompaniet.
Da jeg holdt på å fryse ihjel.
Så jeg hadde ikke lyst til å være med på mer ‘HV-greier’, enn jeg strengt tatt behøvde å være med på da, (husker jeg)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg sklei litt ut av noen rundkjøringer, da jeg kjørte, fra Lutvann, og til Rimi Nylænde.
(Etter det her HV-møtet, da).
For det var glatt, med en del sørpe, og vinterdekkene på bilen min, de var kanskje ikke så veldig bra, da.
(Det husker jeg ikke helt nøyaktig).
Og jeg var kanskje litt nervøs og, da jeg kjørte.
For bak i bilen min, så lå det nemlig et AG3 maskingevær, (og 200 skudd), blant annet, (fra Heimevernet), da.
For dette skulle jeg oppbevare hjemme da, i leiligheten min, på St. Hanshaugen.
Siden jeg nå var med i Heimevernet, da.
Og da jeg kom på jobben, så tok jeg med AG3-en min, inn på tellerommet, på Rimi Nylænde, (og låste den inn der), husker jeg.
(For sikkerhets skyld, liksom).
For jeg var redd for at det geværet, kunne bli stjålet, hvis det ble liggende i bilen min da, (husker jeg).
Og da var det noen Securitas-vakter, som var innom Rimi Nylænde, med noe veksel, som begynte å ‘bable’ om den AG3-en min, (husker jeg at jeg overhørte), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Wenche Berntsen, som jobba som vanlig medarbeider, på Rimi Nylænde, på den her tida.
Hu begynte å prate om det, at hu kjente en kar, som også hadde blitt kalt inn til det her møtet, i det nystartede Støtteområdet, i HV-02 da, (husker jeg).
Det var vel mellom 100 og 200 personer, (tror jeg), som hadde blitt kalt inn, for å være med, i denne HV-avdelingen, da.
(Noe sånt).
Og som var på det møtet, (med mere), på Lutvann, på den samme dagen, som meg, da.
Så jeg klarte ikke helt å skjønne, hvilken person det var, som hu Wenche Berntsen mente, at hu kjente der, da.
(Altså, Wenche Berntsen og Marianne Hansen, som begge jobba, på Rimi Nylænde, og som vel var venninner, fra før de begynte å jobbe der, vel.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
De var såpass rølpete og tøffe, (og arbeiderklasse-aktige, (eller hva man skal si), virka det som for meg, ihvertfall).
Så når Wenche Berntsen, sa til meg det, at hu kjente en, som var i den samme HV-avdelingen, som meg.
Så begynte jeg å lure på det, (mener jeg å huske), om det her var en slags tøff og barka halv-kriminell person, (eller noe sånt), da).
Men det var ihvertfall sånn at hu kjente en annen kar, som også var med i det Støtteområdet 2018 da, (husker jeg).
(Selv om jeg selv ikke kjente noen, av hverken befalet eller soldatene, som var med i den her HV-avdelingen da, fra før.
Så det var litt spesielt kanskje, i Heimevernet, hvor det liksom skal være sånn, at alle skal være som en kameratgjeng, da.
Så dette er jeg tenker på som litt rart kanskje, ved den Heimevernsavdelingen, nå for tida.
For når man ikke kjenner de andre, i avdelingen.
Siden man ikke bor i samme bydel, for eksempel.
(Men spredd rundt i hele Oslo og Akershus fylker, da).
Så blir det vel ikke som det ‘vanlige’ Heimevernet, akkurat.
Så da blir det kanskje mer som en konstruksjon, denne typen av heimevern, kan man kanskje lure på.
Men på den her tiden, så syntes jeg vel også at det var gjevt, å ha en AG3 hjemme, for eksempel.
Så jeg synes nok at det var for det meste artig da, det å være med i Heimevernet.
Om jeg dro på en ukes rep-øvelse, med Heimevernet, i året, liksom.
Eller om jeg dro på en tre ukers rep-øvelse, med mob-hæren, hvert tredje eller fjerde år.
Det ble vel hipp som happ det, for meg, tenkte vel jeg, da.
Jeg syntes at det å være på øvelsene i felt, (altså i knappetelt, ute i skogen), var verst, når det trakk ut i flere uker.
Så jeg foretrakk vel det, å heller være på øvelse, en uke hvert år, enn å være på lengre øvelser, hver tredje eller fjerde år da, for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 2: Mer fra St. Hanshaugen
På Rimi Nylænde, så fikk jeg en lekse fortalt, av butikksjef Elisabeth Falkenberg, like etter at jeg hadde flytta til St. Hanshaugen, husker jeg.
En tilsnakkelse som jeg husker det om, at jeg mislikte veldig, da.
For butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu sa til meg det, at ‘nå må ikke du gå ut på byen mye da, selv om du har flytta til sentrum’.
(Noe sånt).
Og da ble jeg rimelig forbanna, husker jeg.
For hva f*en hadde hu med det å gjøre, liksom?
Fritiden min var min, mente jeg.
Og det som telte på jobb, det var hva jeg gjorde på jobb, (mente jeg), da.
Her var det som at butikksjef Elisabeth Falkenberg ønsket å kontrollere meg liksom, (syntes jeg).
Og da fikk jeg sjokk, da hu sa det her, da.
Så jeg svarte ikke noe, da.
For det hu sa, det var så fjernt, fra mitt bilde, av hvordan verden var.
Så jeg ble rimelig satt ut, da.
Skulle hu kontrollere fritida mi også, liksom?
Nei, da begynte jeg alvorlig talt å lure på dømmekraften til butikksjef Elisabeth Falkenberg, må jeg innrømme.
Men jeg regna vel med at dette var fordi at hu var fra arbeiderklasse-bakgrunn, (eller noe sånt), kanskje.
Hu hadde jo en bror som var kriminell og, så.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn at Leif Jørgensen, (som da vel var butikksjef, på Rimi Ljabru), bodde litt lenger bort, (fra trappa), enn der jeg bodde, i tredje etasje, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate 5.
Leif Jørgensen bodde visst i en like liten hybelleilighet, som meg.
(Det var liksom stue, soverom og kjøkken, i et, og bo-arealet var på bare tjue kvadrat, eller noe, vel).
Og det hørte jeg, av Magne Winnem, som dreiv og baksnakka Leif Jørgensen litt da, på innflyttingsfesten min, (må det vel ha vært).
For Leif Jørgensen hadde nemlig også en søt, lyshåret samboer, som jobbet som assistent, på Rimi Skullerud, (var det vel).
Så Magne Winnem gjorde narr av dem, siden de bodde to personer, på mindre enn tjue kvadrat da, (var det vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For det som skjedde, en av de første dagene, som jeg bodde, i Waldemar Thranes gate der.
Så kom plutselig Leif Jørgensen og samboer-dama hans, på døra mi, da.
Og de ville liksom på besøk til meg, da.
Men jeg var jo helt uforberedt, på det her besøket.
Så det var vel rotete i stua og, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så jeg ville ikke ha noe besøk, da.
Jeg hadde jo nettopp bodd på Ungbo, i 4-5 år, og var glad for å endelig ha litt fred og ro, og privatliv, da.
Så jeg lot dem ikke komme inn, da.
For Magne Winnem hadde fortalt meg, hvordan det var på den tida, som han selv bodde, i Waldemar Thranes gate 5 der, da.
Og da hadde det visst vært sånn, at alle bare gikk på besøk til hverandre hele tiden, og sånn, da.
(Gjerne ved å gå fra en terrasse til en annen og, tror jeg.
Ihvertfall på fester.
Noe jeg også var med på en gang, (å gå fra en terrasse til en annen), forresten, på en fest jeg var med Magne Winnem på, i Waldemar Thranes gate 5, rundt 1991, (eller noe), vel, kom jeg på nå).
Men jeg syntes kanskje at det ble nok Rimi, på jobb, da.
Så jeg orka ikke det, å ha Rimi-folk på besøk, hele tida, da.
Så jeg gadd ikke å slippe inn Leif Jørgensen og hu fra Rimi Skullerud, hos meg, da.
(For det virka som at de ville inn på besøk hos meg, da).
En av de første dagene, som jeg bodde der.
Da måtte det ha vært sånn, at dette var noe som var avtalt på forhånd, mente jeg, da.
Sånn at jeg kunne ha rydda der, og sånn, da.
Jeg hadde ikke venta meg det, at Leif Jørgensen, (eller noen andre), skulle komme på uventet besøk der.
(For det skjedde vel aldri på Ellingsrudåsen.
Da ringte vel alltid folk først).
Så jeg hadde det ikke strøkent i leiligheten min, da Leif Jørgensen og samboer-dama hans ringte på, da.
Så jeg syntes ikke at jeg kunne slippe dem inn, da.
For da hadde det blitt litt for flaut for meg, siden det vel var litt rotete der, da.
Og da hadde sikkert alle i Rimi, i fem mils omkrets, (eller noe sånt), fått høre om det, at jeg ikke holdt orden i leiligheten min, da.
Og noe sånt, det orka jeg ikke, da.
Så da bare stod jeg å skravla litt med det her paret, i døråpningen, til leiligheten min da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg hadde bodd, i Rimi-leilighetene, i noen få uker, (eller noe), kanskje.
Så var det sånn, at jeg møtte hu dama til Leif Jørgensen, (hu fra Rimi Skullerud), i gangen, i tredje etasje der, en gang, da.
(Etter at jeg hadde vært og hentet noe tøy i vaskekjelleren, eller noe sånt da, antagelig).
Og da spurte hu meg, om når jeg begynte på jobb, (på Rimi Nylænde), da.
Og jeg svarte jeg det, at jeg begynte på jobb, klokka 13, men at jeg vanligvis pleide å dukke opp der en times tid tidligere, (eller noe sånt), da.
Og da svarte hu med det lyse håret, fra Rimi Skullerud, det, at hu begynte på jobb klokka 14, (var det vel), og at hu aldri dro på jobb noe tidligere, da.
Så etter det, at hu fortalte meg, om det her, så var det vel sånn, at jeg regna med det, at det normale var, å ikke komme på jobb, for tidlig, da.
(Som leder, i Rimi, da).
Det var litt rart kanskje, at jeg, som hadde seinvakt, på Rimi Nylænde, skulle være der klokka 12, liksom.
Mens hu kollegaen min, (som sikkert tjente det samme som meg), som også hadde seinvakt, skulle være på Rimi Skullerud, klokka 14, da.
Så derfor modererte jeg meg kanskje litt etterhvert, når det gjaldt å komme for tidlig på jobb, da.
Etter å ha prata med hu fra Rimi Skullerud, osv., da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På innflyttingsfesten min, (må det vel ha vært), så fortalte Magne Winnem, (mest til Andre Willassen kanskje), om ei, som en gang hadde kastet seg ut, fra en leilighet, i fjerde eller femte etasje vel, i Rimi-bygget der, da.
(Mens han nesten gliste litt, vel).
Og da jeg spurte om hvorfor hu hadde kasta seg ut.
Så var det vel ingen som svarte noe særlig, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
