Måned: september 2012
-
Min Bok 5 – Kapittel 32: Personalfest Rimi Bjørndal
En gang, våren 1997.
(Tror jeg at det her må ha vært, ihvertfall.
Siden Rimi Bjørndal-medarbeider Karl Henrik Burud, (heter han vel), dukket opp der, iført blåruss-dress).
Så arrangerte jeg en personalfest da, i Rimi-leiligheten min, (på St. Hanshaugen), for folka på Rimi Bjørndal.
(Som jeg hadde påtatt meg, i fylla, på lederfesten, hjemme hos butikksjef Kristian Kvehaugen, noen uker tidligere, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den første som dukka opp der, (litt tidlig vel), det var Thomas Kvehaugen, (husker jeg).
Han dukka opp der akkurat da jeg var ferdig med å vaske badet.
(For jeg vaska hele leiligheten, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den neste som dukka opp, det var Irene Ottesen, (husker jeg).
Jeg husker det, at jeg hadde sett henne, fra ved terrassen der.
At hu gikk ved parkeringsplassen, nedafor Rimi-leiligheten min, da.
Og det sa jeg til henne, etter at hu hadde funnet fram.
Og da klagde hu, fordi at jeg ikke hadde ropt og vinka, til henne, da.
Men jeg var vel litt knytt kanskje, og følte meg kanskje ikke så hjemme ennå, på St. Hanshaugen, der, da.
(Siden det her var midt i en snobbete del, av Oslo sentrum).
Så å drive å rope og hoie sånn, det var ikke noe som falt meg inn da, (husker jeg).
(Og regna vel med at Irene Ottesen fant fram sjæl og.
For jeg hadde vel forklart at det var i den samme bygningen som Rimi-butikken, osv).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Butikksjef Kristian Kvehaugen, dukka opp der.
Han klagde på plassen der, og sa at Rimi-bygget der, ble kalt for ‘rugekassa’, (eller noe sånt).
(‘Bor du her i rugekassa?’, (eller noe sånt), mener jeg at det var, at han sa).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sommeren før, (da jeg fikk feriepengene mine, vel).
Så hadde jeg vært på Platekompaniet, på Grønland der, (mener jeg å huske).
(Der jeg en gang hadde kjøpt ‘Mellon Collie and the Infinite Sadness’-albumet, med Smashing Pumpkins, som de anbefalte der, husker jeg.
Og som jeg fremdeles hørte mye på, i 1997, husker jeg).
For i den platebutikken, så hadde de noen dobbeltalbum, som het ‘the Best Music in the World’, (eller noe sånt).
Og de var det faktisk mange bra sanger på da, (husker jeg).
Så jeg kjøpte de tre dobbelt-albumene som de hadde der, (nemlig album I, II og III, da).
Etter at jeg hadde fått feriepenger, vel.
Og de CD-ene, de hadde jeg i ‘six-packen’, i CD-spilleren min, da.
Så jeg spurte bare Rimi Bjørndal-folka, om det var noen sanger, som de ville høre på, på de CD-ene, da.
Og da ville Vanja Bergersen høre på ‘Loser’, med Beck, (husker jeg).
Og jeg hadde jo en avansert fjernkontroll, til den CD-spilleren, og.
(En CD-spiller, som jeg hadde kjøpt brukt, av Øystein Andersen, i 1990, vel.
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).
Så jeg satt i den gamle senga til Magne Winnem da, (som jeg hadde det sengeteppet på, som jeg hadde fått av mora mi).
Også satt jeg på den sangen da, med den avanserte fjernkontrollen, til den tidligere CD-spilleren, til Øystein Andersen.
Men da klarte jeg å sette på feil sang, husker jeg.
Så EMF og ‘Unbelivable’, (som jeg digga litt, noen år tidligere), kom på istedet, da.
Og da tok det noen sekunder, (husker jeg), før jeg merka feilen min.
Og satt på ‘Looser’ med Beck, istedet da.
Så jeg var kanskje litt sliten, siden jeg surra sånn, med musikken, (det er mulig).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også det, at Toro og Thomas Kvehaugen, de skøya så fælt med, at fjærene, i senga mi, var så myke.
(Mens de humpa opp og ned, mens de satt, i senga mi, da).
Jeg lurte på, om de mente det, at det hadde foregått mye ‘pulings’, i den senga.
Men jeg hadde jo bare pult hu fra So What der.
Men Elin og Magne Winnem hadde kanskje pult noe jævlig mye der, da.
(Det er mulig).
Siden Toro og Thomas Kvehaugen skøya så mye om fjæringa, i den senga, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var muligens der.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at Thomas Kvehaugen, han spurte meg om det, om jeg hadde noe mat der.
Men jeg hadde ikke så bra råd.
(For det var kanskje i slutten av måneden, det her).
Eller, jeg pleide ikke å spise så mye brødmat der, da.
(Det gikk vel mest i pizza og koteletter, og sånn).
Men jeg hadde kjøpt et sånt billig kneipbrød, til 5,90, i Rimi-butikken, i det samme bygget, den samme dagen, (som noe slags nødmat), da.
(Og jeg hadde vel noe skinkepålegg, i kjøleskapet, vel).
Men dette ville ikke Thomas Kvehaugen ha da, husker jeg.
For han likte visst ikke det billige kneipbrødet da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg lot også Rimi Bjørndal-damene, (det var vel Vanja Bergersen og Diana vel), få prøve internett.
For jeg hadde PC-en stående for seg, ved siden av døra til gangen, da.
På en PC-pult, (som jeg hadde funnet, nede i kjelleren der), da.
Og jeg lot de Rimi Bjørndal-damene få prøve å chatte litt da, på sol.20ognoe, (var det vel).
Og Vanja Bergersen, (som jo studerte ved Norges Markedshøgskole, på Schous Plass der, (like ved der Magne Winnem også studerte, på BI), hu fortalte meg det, at hu hadde Hotmail da, (som jeg vel egentlig ikke hadde hørt noe særlig om, fra før, vel).
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det ble bestemt at hele gjengen, (minus butikksjef Kristian Kvehaugen, som tilhørte den eldre generasjon vel), skulle dra ut på byen, da.
Og noen, (helt sikkert ikke meg), ville gå på Strauss.
Men jeg måtte nesten bli med da, (syntes jeg), siden jeg var verten, for den her festen, da.
(Og vi hadde avtalt å ha nachspiel, vel).
Men Karl-Henrik Burud, han begynte å klage, siden han gikk i russedress, da.
For han hadde ikke lyst til å gå på byen, i russedress da, (sa han).
For han syntes at det ble for flaut, da.
Så jeg måtte la han få låne noen klær, da.
Og da mener jeg å huske, at Diana sa det, at det var en Levis-bukse, (som han lånte).
En Levis 501-bukse, mener jeg å huske, som jeg hadde kjøpt på JC, (i Karl Johan), vel.
For Axel hadde fortalt meg det, (en tid før det her vel), at klærna liksom skulle sitte som støpt da, (på den her tida), sånn at man slapp å gå med belte, da.
Så den Levis-buksa, den var nok ganske trang da, (tror jeg).
Men Karl Henrik Burud, han var vel ikke noe særlig kraftigere enn meg, (tror jeg), så han kunne gå med klærna mine, da.
Og han fikk også låne en blå skjorte, av meg, mener jeg å huske.
Og da smalt det fra Karl Henrik Burud, (mener jeg å huske), at ‘nå ser jeg jo ut som deg’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg dreiv og leita, etter klær, til Karl Henrik Burud.
Så begynte Thomas Kvehaugen å kritisere underbuksene mine, (mener jeg å huske).
Han sa at jeg hadde sånne underbukser, som ‘vi hadde i militæret’.
(Noe sånt).
Men dette var bare en underbukse, som var en slags ‘reserve-underbukse’, (eller hva man skal si), og som jeg nesten aldri brukte, da.
Og det kan godt hende, at den underbuksa, faktisk var fra militæret, (altså fra Geværkompaniet).
(Men at jeg da hadde klart å forbytte den, med en av mine egne, hvite underbukser.
For militæret hadde vel flere forskjellige slag, av hvite underbukser, mener jeg å huske).
Eller at jeg hadde fått den underbuksa, til jul, (eller noe sånt).
Det var ihvertfall ikke sånn, at jeg pleide å kjøpe sånne gammeldagse underbukser, i klesforretningene, da.
(For jeg pleide å kjøpe underbukser, på Hennes og Mauritz faktisk.
For der hadde de ganske billige og greie underbukser da, husker jeg, at jeg syntes).
Men jeg hadde ikke _så_ mye klær, (for jeg jobba jo på Rimi, så jeg var ikke så rik, liksom), så derfor hadde jeg ikke kasta den gammeldagse underbuksa, da.
Men jeg hadde den som en slags reserve-underbukse, da.
Og jeg forklarte det da, at jeg hadde det meste av tøyet mitt, nede i vaskekjelleren.
(For jeg hadde gjemt mye av skittentøyet mitt der, må jeg innrømme.
Siden jeg skulle ha en personalfest, da.
Og jeg pleide jo å vaske tøy, på søndager, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Og det her var en lørdag da, hvis jeg ikke husker helt feil).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker ikke så mye fra Strauss, annet enn at jeg ikke ville bruke garderoben der, (eller noe sånt), husker jeg.
(For jeg var litt full, og jeg var vel litt sur, fra den gangen, noen uker før, som jeg hadde fått meg en på trynet der, av dørvakta, da.
Som jeg skreiv om, i det forrige kapittelet.
Men jeg mener å huske, at jeg prata med dørvaktene der forresten, sånn at alle folka, fikk lov å komme inn der, da.
(Også Karl Henrik Burud, som var russ, da)
Selv om de vel hadde 20-års grense der, eller noe sånt, vel.
Noe sånt).
Og vi Rimi Bjørndal-folka, vi hang en del, oppe i andre etasje der, (mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Fra nachspielet, så husker jeg det, at Thomas Kvehaugen digga en CD-singel, som jeg hadde.
Og det var Seigmen, med en De Lillos-cover, som het ‘Hjernen er alene’.
Og den spilte vi kjempehøyt, (på stereoanlegget mitt, fra Bergeråsen da. Det stereoanlegget, som Monica Nebell en gang sa om, at de hadde samme type stereoanlegg som, i Min Bok), husker jeg.
Så jeg husker at noen av naboene, (var det vel), i Rimi-bygget, seinere kommenterte, (utafor Rimi-bygget der vel), at det hadde vært umulig å sove, den natta.
Så vi Rimi Bjørndal-folka, vi hadde skikkelig markert oss, og lagd lyd da, (må man vel si), på lørdagskvelden.
Og jeg mener at noen folk, (som jeg ikke visste hvem var), kom opp i trappeoppgangen der, i Rimi-bygget, for å se hva som foregikk, da.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Og Irene Ottesen, hu lå over på Ungbo-sofaen min der, husker jeg.
Og hu smugkikka litt på meg, (mener jeg å huske), mens jeg gikk og la meg, i underbuksa da, (som ikke var en sånn gammeldags underbukse, men en mer moderne type underbukse, da).
(Mener jeg at det må ha vært, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 31: Karlsrud
Noen måneder ut i 1997, (må det vel ha vært).
Så dro Kristian Kvehaugen med Irene Ottesen og meg.
På et slags Rimi-treff, på et biffhus, som var i det samme bygget, som Rimi Karlsrud der, (hvis jeg ikke tar helt feil).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I Rimi, så het det seg, (noe Kristian Kvehaugen nevnte vel, før vi dro ut for å spise), at man ikke skulle bestille det dyreste, på menyen, hvis man var på restaurant.
(Noe som ikke pleide å hende ofte, riktignok.
Da jeg jobba på Rimi Nylænde, så dro vi på Peppes Pizza, en gang, vel.
Men vi dro aldri på noen ordentlig restaurant, liksom).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg bestilte entrecote da, (husker jeg), på biffrestauranten, på Karlsrud der, da.
Siden entrecote ikke er så dyrt som indrefilet eller ytrefilet da, (for eksempel).
Og det visste jeg fra før.
For jeg pleide noen ganger å steike biff, mens jeg bodde på Ungbo, da.
(Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 4).
Og jeg hadde lest en del brosjyrer om biff, (fra Opplysningskontoret for kjøtt, må det vel ha vært), som jeg hadde funnet, på ICA Tveita der, da.
(Hvor jeg pleide å dra innom, på veien hjem, noen ganger, hvis jeg jobba tidlig eller mellomvakter, på Rimi Nylænde, da).
Og jeg hadde også studert selvbetjenings-kjøttdisken på ICA Tveita, en del, (samt kjøttdisken på Rimi Nylænde da selvfølgelig, for jeg pleide jo å rydde i kjøttdisken, hver kveld der, før jeg måtte operere kneet).
Så jeg behøvde ikke å se så lenge på menyen, for å skjønne det, at entrecote var et biffslag, som lå sånn cirka midt på treet, prismessig, da.
Så jeg bestilte entrecote, da.
Selv om jeg egentlig likte best indrefilet og ytrefilet, da.
For på entrecote, så er det ofte en fettrand, (eller om fettet liksom er innimellom kjøttet).
Og jeg har jo aldri vært så glad i fett, da.
Jeg er mest glad i rent kjøtt, liksom.
Så jeg pleide noen ganger å sitte og pirke, i maten, til bestemor Ågot, (for eksempel), hvis det var mye fett, på kjøttet der, da.
Da spiste jeg ikke det, (på koteletter osv.), for å si det sånn.
Så jeg jenka meg, og bestilte entrecote, da.
(Selv om jeg likte ytrefilet og indrefilet best.
For på indrefilet og ytrefilet, så slipper man å skjære bort så særlig mye fett, da.
Og indrefilet og ytrefilet, det er også de møreste biffslagene, da.
Det er derfor de er dyrest, vel).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siden jeg måtte bestille entrecote.
(Siden man ikke har lov å bestille noe dyrt, hvis man jobber, i Rimi).
Så spiste jeg maten min litt rart da, (må jeg innrømme).
(Noe jeg fikk klage på, fra noen Rimi Karlsrud-damer, da.
Som jeg ikke engang visste hvem var).
For da spiste jeg kjøttet først da, husker jeg.
Siden jeg da måtte konsentrerte meg, om å ikke spise fettet, da.
(Siden det ofte er fett på entrecote, da).
Siden jeg synes at sånn fett, er ekkelt å spise, da.
For jeg liker best rent kjøtt liksom, da.
Og de Rimi Karlsrud-damene.
De lurte også på hvordan bæsjen min så ut da, (husker jeg).
For jeg hadde jo vært i Geværkompaniet.
Og lært der, at man burde drikke mye væske.
Så Rimi Karlsrud-damene, de klagde, siden jeg drakk mer enn et glass, til maten, da, (husker jeg).
Og de mente det, (husker jeg), at når jeg bæsja, så kom det sikkert ut sprutbæsj, da.
Så de Rimi Karlsrud-damene, de var nok ikke oppdratt, av folk som bestemor Ingeborg, som var fra adelsslekter, osv.
For da hadde de nok ikke prata om bæsj, ved matbordet, (tror jeg).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu ene Rimi Karlsrud-dama.
(Ei ung og ganske pen blondinne).
Hu sa noe sånt, som at hu hadde vært dritings, på byen, dagen før, (eller noe).
Og at hu hadde blotta rumpa si, (mens hu pissa), for noen folk, i en taxi, (eller noe sånt).
Så det her var jo de horete damene da, (må man vel si).
Så jeg tenkte vel det, at kanskje det ble noe kjøtt rundt pikken på meg, da.
Og hu horete blondinna, hu sa det, før hu stakk.
At hu skulle dra ned på utstedet Strauss, (i Oslo sentrum).
(Som tidligere het Smuget, vel).
Også tok hu meg på skuldrene, (mens jeg fortsatt satt ved bordet der), og sa det, at hu håpet at jeg også dukket opp der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og mens alle fortsatt satt ved bordet der.
Så spurte jeg, om hvordan det gikk, med den tidligere assistenten Geir, (på Rimi Karlsrud der).
Som jo hadde fått sparken, et år eller to tidligere, vel.
Siden han jo hadde tulla med safen der, en sommer, da.
(Ifølge Magne Winnem, ihvertfall).
For jeg tenkte vel det, at de her horete damene, antagelig var noen, som pleide å feste mye, sammen med Geir og broren hans, da.
(Som var et par skikkelige rundbrennere, vel.
Innbilte jeg meg, ihvertfall).
Siden de her Rimi Karlsrud-damene, var så uhøflige og harry da, (og skikkelig arbeiderklasse liksom), må man vel si.
(Noe sånt).
Og da fikk jeg det til svar, (husker jeg).
At det gikk bra med Geir.
Og at han nå jobba som assisterende butikksjef, i Rema.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Irene Ottesen, Kristian Kvehaugen og meg.
Vi dro så hjem til Kristian Kvehaugen der, da.
Som bodde i en blokk-leilighet, (var det vel), ikke så langt unna Rimi Munkelia.
(Som lå to T-banestasjoner, lenger fra sentrum, enn Rimi Karlsrud, da).
For Kristian Kvehaugen skulle ha noe sånt sosialt der, da.
(Som kanskje distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde bedt han om å ha, da.
Noe sånt).
Og da vi kom hjem til Kristian Kvehaugen, så viste han oss et bilde, som hang på veggen der da, (husker jeg).
Som var av en øde gård, da.
Som sikkert kunne ha vært med i det NRK-programmet, som heter, ‘Der ingen skulle tru at nokon kunne bu’.
Og det var slektsgården hans da, (fortalte Kristian Kvehaugen).
Og den lå vel i Gudbrandsdalen, (mener jeg å huske).
(Hvis den ikke lå i Hallingdalen, da).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Kristian Kvehaugen, han serverte oss også noe, som han kalte for vodka, (husker jeg).
Men det var visst bare hjemmebrent, hadde Thomas Kvehaugen fortalt meg, på jobben, dagen før den her ‘seansen’ da, (må det vel ha vært).
Og Thomas Kvehaugen, han fortalte meg også det, at en gang, så hadde faren hans, lagd noe hjemmebrent, som hadde smakt helt jævlig, da.
For Kristian Kvehaugen, han hadde brukt noe ketsjup, som hadde gått ut på dato, istedet for gjær, når han brygget den her ‘himkoken’ sin, da.
(Ifølge Thomas Kvehaugen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg nevnte den her historia, hjemme hos Kristian Kvehaugen.
(Om den dårlige hjemmebrenten, som han hadde laget, med utgått ketsjup, da).
Så svarte ikke Kristian Kvehaugen noe, (husker jeg).
Men han ble bare skikkelig stram i maska da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kristian Kvehaugen, han nevnte vel også det, at vi burde ha en skikkelig personalfest snart, oss på Rimi Bjørndal, da.
Og da svarte jeg det, (husker jeg).
(Litt i fylla, da).
At jeg kunne sikkert ha den festen, hjemme hos meg, i Rimi-leiligheten min, da.
(For da hadde jeg sikkert fått kjøpt meg nye gardiner, da.
Siden jeg turte å si det her, da).
Og da ble vi enige om det, da.
At jeg skulle arrangere en sånn Rimi Bjørndal-personalfest, da.
Hjemme hos meg.
(Siden Kristian Kvehaugen jo arrangerte den her ‘lederfesten’, da.
Og Irene Ottesen, hu hadde vel nettopp flytta, til Holmlia, mener jeg å huske).
Et stykke ut i 1997 da, (må vel det her ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kristian Kvehaugen, han begynte også å klage over, at han hadde så dyre telefonregninger, (husker jeg).
Og jeg spurte vel for fleip, om han ringte mye til sex-telefoner da, (mener jeg å huske).
Men da svarte vel ikke Kristian Kvehaugen noe, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter den her ‘vodka’-drikkinga.
Så dro Irene Ottesen og jeg, ned til sentrum da, husker jeg.
For Irene Ottesen.
Hu skulle vel ta et eller annet tog, til Holmlia, (eller noe sånt), mener jeg å huske.
Og jeg var jo invitert til Strauss, av hu horete Rimi Karlsrud-blondinna, da.
Så Irene Ottesen og jeg, vi dro sammen ned til sentrum, da.
Sikkert med en av de siste T-banene, da.
(Noe sånt).
Og på Jernbanetorget der, så begynte Irene Ottesen å spy som en gris da, husker jeg.
Så hu ville bare hjem til Holmlia da, (mener jeg å huske).
Så jeg dro aleine til Strauss, da.
(Full som en alke, må jeg vel si).
Og da jeg skulle gå inn på Strauss der.
Så fikk jeg meg en rett høyre, fra en dørvakt, husker jeg.
(Uten at jeg hadde gjort noe galt, da).
Og da gikk jeg ut igjen, av det smuget, som Strauss lå i da, (husker jeg).
Også stod jeg litt ute i den sidegata til Karl Johan der da, husker jeg.
Mens jeg summet meg litt, da.
Og sjekket om noe var brukket, i trynet, osv., vel.
Men det var det ikke, da.
(Såvidt jeg kunne skjønne, ihvertfall).
Og så våget jeg meg såvidt, inn i det smuget igjen, som Strauss lå i, da.
Og da stod det ingen i døra der da, (husker jeg).
Så jeg gikk bare rett inn der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og mens jeg gikk rundt, inne på Strauss der.
Så var det plutselig noen som tok tak i beinet mitt, husker jeg.
Mens jeg gikk opp en liten trapp, (var det vel), i første etasje der, da.
Og det var hu Rimi Karlsrud-blondinna, da.
Og jeg fortalte vel henne, at jeg hadde fått meg en på tryne, av dørvakta, da.
Og hu var aleine der, da.
Så etterhvert, så gikk vi ut fra Strauss der, da.
Og hu hadde tenkt å ta en taxi hjem, (mener jeg å huske).
Så vi gikk sammen, til taxi-holdeplassen, ved Stortorvet der da, (husker jeg).
Og en kar, som så ut som han lille ‘raringen’, i Fargo.
Han begynte plutselig å prate til hu Rimi Karlsrud-dama da, (husker jeg).
Og da sa jeg det, at han så ut som han i Fargo da, (husker jeg).
Og da ville hu Rimi Karlsrud-dama, heller ta taxi, fra nede ved Oslo S. der, da.
(Husker jeg).
Så jeg fulgte henne dit, da.
Og jeg hadde jo spurt henne, om hu ville bli med hjem til meg.
(Sånn som hu fra So What gjorde.
Hu med piercingen i tunga, som jeg pulte en hel natt, noen måneder før det her, da).
Men hu Rimi Karlsrud-dama, hu ville ikke bli med meg hjem, da.
Enda jeg vel sa noe sånt, som at det bare var 10-15 minutter å gå, (eller noe sånt), vel.
Men da vi gikk ned mot Oslo S. der.
(I Karl Johan, vel).
Så spurte hu meg, (husker jeg), om det var sant, at det bare var 10-15 minutter å gå, hjem til meg, da.
Så det er mulig at hu ombestemte seg, da.
Men da tenkte jeg vel det, at det hadde vært nok tull, for en kveld, vel.
Så jeg bare fulgte henne bare ned til taxiholdeplassen der, da.
Og så gikk jeg hjem, da.
Men hu fortalte meg det, husker jeg.
At hu jobba på en skjønnhetssalong, i Bjerregaardsgate der, da.
(I samme nabolag, som jeg bodde, da).
Så jeg ringte henne, en gang, seinere, husker jeg.
Men hu ville ikke møte meg, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og en gang, så syntes jeg at jeg så det, at hu stod og preika med en albaner, (eller noe), utafor skjønnhetssalongen der, da.
(En gang jeg gikk til 37-bussen.
Etter at jeg hadde måttet vrake HiAce-en, vel).
Og jeg husker også det, at hu blondinna sa det, at den skjønnhetssalongen, ikke gikk så bra, da.
Og da tulla jeg, (husker jeg), og sa det, at jeg skulle dukke opp der, hver gang jeg fikk en kvise, da.
Men det var bare tull, da.
Så jeg snakka ikke noe mer med hu Rimi Karlsrud-blondinna, etter den her mislykkede telefonen min, da.
Selv om jeg mener at jeg så henne, sammen med en albaner, en gang, som jeg skulle ta 37-bussen, til jobben, da.
(Hvis jeg ikke tar helt feil).
Men Andre Willassen og Magne Winnem, de dro meg med, på Strauss, en gang, ikke så lenge etter det her, vel.
Og jeg lurer litt på, om hu skjønnhetssalong-blondinna, var der da og.
Men det husker jeg ikke helt, da.
Og hvorfor hu var med på en Rimi-middag, på Karlsrud.
(Når hu jobba på en skjønnhetssalong, på St. Hanshaugen, liksom).
Det veit jeg ikke helt.
Men hu må vel kanskje ha jobba, på Rimi Karlsrud, tidligere da, (eller noe sånt).
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Jeg sendte en ny e-post til Tumblr
Gmail – [Tumblr Support] Re: Complaint (ticket #1134250) 
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
[Tumblr Support] Re: Complaint (ticket #1134250)
-
Min Bok 5 – Kapittel 30: Julebordet 1996
Først kan jeg ta med om noe jeg kom på nå.
Som bestemor Ingeborg sa, da hu bodde i Stavern vel, på begynnelsen av 90-tallet.
(Hvis ikke det var seinere, i Nevlunghavn).
Hu spurte meg om ikke teen, skulle trekke, i tre minutter.
Og det visste jeg ikke svaret på, dessverre.
Og bestemor Ingeborg, hu var visst ikke helt sikker, selv heller.
Men hu trodde kanskje at jeg visste det da, siden at jeg hadde vært så mye i England, (eller noe sånt).
Men det visste jeg ikke da, dessverre.
For hvis jeg skulle lage meg te, på Bergeråsen, (hvor jeg vokste opp aleine), så tok jeg ikke tida, på hvor lenge, som teen trakk, (for å så si det sånn).
Men det gjorde visst bestemor Ingeborg da, fant jeg ut, den gangen, på 90-tallet, (var det vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På julebordet, i 1996.
Så skulle en gjeng av oss Rimi Bjørndal-folka, samles borte hos Hilde, (som var naboen til Toro), i Granbergstubben.
Jeg hadde vel fri den her dagen, (mener jeg å huske).
Eller om jeg jobba i et par timer.
Det husker jeg ikke helt.
Ihvertfall så var det sånn, at jeg var med på det her vorspielet da, (husker jeg), hjemme hos hu Hilde, da.
Og der, så prata Rimi Bjørndal folka, om at de pleide å se på en TV-serie som het ‘Hotell Cæsar’, husker jeg.
Og den hadde ikke jeg sett før, da.
Så jeg spurte dem, om hvordan program det her var, da.
Og da var visst det en slags norsk såpeopera da, (fikk jeg til svar).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker det, at jeg satt på gulvet, hos Hilde der, i julebord-antrekk, (nemlig dress eller smoking, vel).
Mens jeg sikkert studerte CD-samlingen hennes, da.
Og da, så krøyp hu Anne Grete Guldbrandsen, (ei brunette, i begynnelsen av 20-åra, som var dama til den tidligere butikksjefen, Magne Backe), bort mot meg, (mener jeg å huske).
Mens hu dreiv og vrikka litt på den hotte kroppen sin, (må man vel si), inni en ganske trang kjole, da.
Og så sa hu sa vel noe sånt, som at hu syntes det, at hu og Magne Backe, ikke hadde vaska ordentlig, før de flytta, fra Rimi-leiligheten min.
Men jeg måtte jo si det, at jeg syntes at det virka greit der, da.
(Selv om det vel ikke akkurat skinte av skapene og sånn der, kanskje.
Og det var jo hull i veggen, etter dartspilling, i stua der, (og sånn), husker jeg).
Og Magne Backe, som satt i en stol eller sofa der, vel.
Han sa vel ikke noe, (tror jeg).
(Selv om jeg vel må ha nevnt den lønnslippen hans, som jeg åpna, en gang der, (siden den havna i min postkasse), muligens).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker at jeg overhørte, at Thomas Kvehaugen, (var det vel), kommenterte det, (bak ryggen min), til Thomas Sæther, og/eller Toro, (må det vel antagelig ha vært), at jeg noen ganger hadde håret mitt hengende rett ned.
Og at jeg ikke brukte hårgele, da.
Noe jeg vel heller ikke gjorde alltid, på den her tida.
(For jeg slutta vel å bruke hårgele, mens jeg var i militæret.
For der ble bare dumt å bruke hårgele, fant jeg vel ut, etterhvert.
Hvis jeg husker det riktig).
Men jeg tok vel bare litt vann i håret, (liksom langs hodebunnen), og brukte det som om det var hårgele, da.
Og da var det ikke alltid at formen på frisyren, holdt så lenge, da.
(Og Axel og Arne Thomassen, de brukte vel heller ikke hårgele, husker jeg, fra da jeg leide et rom hos dem, et år, på Furuset, på begynnelsen av 90-tallet.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, så tok vi vel noen taxier, til Ekebergrestauranten, hvor Rimi Bjørndal hadde gått sammen, med en del andre Rimi-butikker, om å arrangere julebord, det året, da.
Og da vi fra Rimi Bjørndal-vorspielet, dukka opp, på Ekebergrestauranten der.
Så så jeg noe, som nesten sjokkerte meg litt, (må jeg innrømme).
Henning Sanne, (fra Rimi Nylænde), satt med Charlotte, (ei pen brunette, som også jobba på Rimi Nylænde, og som seinere ble butikksjef, i Rimi), på fanget, (som om hu var en bimbo, må man vel si), ved et bord, for seg selv, (rett ved en slags midtgang, som vi Rimi Bjørndal-folka, måtte gå gjennom, for å komme inn i restauranten der), da.
(Enda klokka vel ikke kan ha vært mer enn åtte-ni om kvelden, (hvis jeg skulle tippe).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rimi Bjørndal hadde en slags halvsirkel-formet bås, på Ekeberg-restauranten der, husker jeg.
Og jeg husker det, at jeg heiv meg ned, ved siden at butikksjef Kristian Kvehaugen der.
Mens jeg babla noe om dagsomsetninga og ukesomsetninga og sånn, da.
(For jeg tror kanskje at det var sånn, at jeg jobba en time eller to, den dagen, da.
Sånn at Irene Ottesen, (som vel antagelig hadde jobblørdag), skulle rekke og skifte og sånn da, før julebordet.
Noe sånt).
Og jeg fortalte vel også det, til butikksjef Kristian Kvehaugen, at jeg var sliten, den dagen.
For jeg hadde spilt badminton, i en ‘haug’ av timer, sammen med Glenn Hesler, i Haugerudhallen, vel.
(Hvis jeg husker det riktig).
Og da så vel butikksjef Kristian Kvehaugen litt stygt på meg, (mener jeg å huske).
Og mente vel kanskje at det var noe gæernt med meg, (eller noe sånt), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og til venstre for meg, så satt hu Vanja Bergersen, som var adoptert, fra Korea, da.
Og jeg mener å huske, at hu snudde seg, og så litt imponert på meg, (eller noe), mens jeg spiste.
For jeg er ganske strengt oppdratt da, av bestemor Ingeborg, (som er fra en dansk adels og general-slekt), osv., da.
Så jeg smatter vel ikke akkurat så mye, mens jeg spiser, vel.
Så hu var kanskje litt imponert, over at jeg spiste så pent, da.
(Det virka litt sånn for meg ihvertfall, hvis jeg skjønte det riktig.
Det var ihvertfall et eller annet som hu reagerte på, ved spisinga mi, sånn som jeg skjønte det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kan ikke si at jeg husker så mye mer, enn dette, fra det her julebordet.
Jeg må vel kanskje ha sagt hei til Rimi Nylænde-folka, og sånn, vel.
Men jeg kan ikke huske å ha hatt Charlotte, (eller noen andre pene damer), oppå fanget mitt, på det her julebordet.
Så jeg hadde nok ikke like mye lykke med meg, som Henning Sanne da, (for eksempel).
Selv om jeg mener å huske det, (når jeg tenker meg litt mer om), at det var en ganske fin utsikt, (over Oslo), fra Ekebergrestauranten der, da.
(Som vel må sies å være et artig sted, å ha julebord på, vel.
Ihvertfall litt mer originalt, enn Bekkelagshuset kanskje, hvor jeg jo var på julebord, med Rimi Nylænde, to år på rad, i årene før det her, da.
Men hvem som kom på ideen, å ha dette julebordet, på Ekebergrestauranten.
Det har jeg ikke peiling på, hvis jeg skal være ærlig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
