johncons

Måned: oktober 2012

  • Min Bok 5 – Kapittel 68: Julebordet 1999

    Julebordet 1999, det var på et sted som het Månefisken, ved Akerselva, på Øvre Grunerløkka, i Oslo sentrum.

    Det var det samme denne gangen, som de fleste av årene før.

    (Med unntak av julebordet 1997, med Rimi Bjørndal, som jeg jo arrangerte.

    Etter at butikksjefen der, Kristian Kvehaugen, hadde bedt meg om dette).

    Nemlig at en ‘haug’ av Rimi-butikker, hadde gått sammen, om å arrangere julebord, da.

    Og vår butikk hadde vel da fått en faks om dette, (eller noe sånt).

    Og sendte vel tilbake om at vi heiv oss med på det her julebordet, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det skjedde en del rare ting på det her julebordet, husker jeg.

    Jan Henrik var med, husker jeg.

    Selv om han vel var i militæret da.

    Og min nabo i Rimi-bygget.

    Nemlig negerdama Sophia, (butikksjef på Rimi Skullerud), var også der, husker jeg.

    (Det var jo henne som min fetter Ove hadde vært inne på besøk hos, ved å hoppe over til hennes terrasse, fra min terrasse, en tid før det her, da).

    Jeg husker at jeg stod og prata med negerdama Sophia mens noe veldig rart hendte.

    For Jan Henrik begynte plutselig å løfte opp ei blond kassadame, (må hu vel ha vært), fra Rimi Skullerud, (husker jeg).

    Mens Sophia sa til meg at min medarbeider løftet på en av hennes medarbeidere.

    Og jeg prøvde etter den her episoden å prate til Jan Henrik og spørre han om hvorfor han gjorde det her.

    Men jeg klarte ikke å få noe ordentlig svar fra han, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at David Hjort.

    (Som var omtrent den eneste medarbeideren fra sin butikk der.

    Som enten var Rimi Ljabru eller Rimi Karlsrud, vel).

    Han ba dama si, (og min kollega), Linn Korneliussen, om å sitte ved siden av meg, ved middagsbordet, der.

    (Av en eller annen grunn).

    Og da var det sånn, at hu Linn satt på min høyre side, da.

    Mens på min venstre side, (litt unna, men likevel), så satt hu Sema, fra Rimi Bjørndal, (eller hvor hu jobba på den her tida), husker jeg.

    Og hu hadde visst blitt gift, hørte jeg at praten gikk i, ved nabobordet, da.

    (Hvis jeg hørte riktig, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det hadde også vært en episode, sommeren 1999, husker jeg.

    Da jeg kjørte fra Rimi Nylænde til Rimi Bjørndal, for å hente noen varer, av noe slag.

    For da sa hu Merete fra Follo til meg det, (husker jeg).

    At Sema var i Tyrkia for å bli gift, (eller noe).

    Så hu Merete fra Follo mente at jeg burde kontakte hu Sema da, (skjønte jeg).

    ‘Nå burde du slå til’, eller noe, sa hu Merete fra Follo, da.

    Og jeg skjønte ikke helt hva hu Merete mente.

    Men jeg hadde mobilnummeret til Sema på mobilen, da.

    For da jeg jobba på Rimi Bjørndal så var det en gang snakk om at Sema og han pakistaneren med hakk i panna, skulle bli med meg, å spille fotball, sammen med ‘Tom-gjengen’, en søndag.

    Noe som ikke ble noe av likevel, (av en eller annen grunn), da.

    Men jeg tenkte at jeg fikk vel sende en tekstmelding ihvertfall, til hu Sema, da.

    Siden hu Merete fra Follo mente at jeg burde gjøre det, da.

    Men jeg skrev bare en veldig kort tekstmelding da, (nemlig ‘går bra?’).

    For jeg ville liksom ikke blande meg for mye heller, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Irene Ottesen, (som jobba mye som leder, på Rimi Mortensrud, på den her tida vel), var på det her julebordet, da.

    Og Irene Ottesen, hu ba meg, (som var litt brisen etter å ha drukket noen øl).

    Om å få tak i drosje, til noen muslimske dame-kolleger, av henne, fra Rimi Mortensrud, da.

    Så jeg måtte jo begynne å ringe, fra min mobil, for å få tak i drosje, til de her muslimske damene, som måtte tidlig hjem, da.

    (Av en eller annen grunn.

    For dette her var jo ikke mitt ansvar egentlig.

    Jeg har jo ikke jobbet så mye som en eneste vakt, på Rimi Mortensrud.

    Selv om jeg har vært på et butikksjef-møte der seinere.

    Mens jeg jobba som butikksjef på Rimi Langhus, (fra 2001).

    Som min daværende distriktsjef, (nemlig Anne-Katrine Skodvin), arrangerte).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn at Benny sin lillesøster Henriette, oppførte seg litt rart, på det her julebordet, (husker jeg).

    For hu trykte plutselig på magen min, med en finger.

    (Foran hele Rimi Nylænde-gjengen, omtrent).

    Og sa det, at jeg var sur på henne.

    Men da svarte jeg ikke noe, husker jeg.

    For hu Henriette var fortsatt bare 17 år, vel.

    Og det hadde skjedd en rar episode, rundt henne, på jobben, noen uker før det her, da.

    Det som skjedde var at Henriette ble stoppet i en vekter-kontroll, når kveldskiftet gikk ut personalutgangen, etter å ha telt kassene, (etter stengetid).

    For en vekter ville se i sekken til Henriette, da.

    Og der lå det en six-pack med 0.5 liter Ringnes-pils, som hu ikke hadde kvittering for, da.

    Og da foreldrene til Henriette kom kjørende, midt i denne kontrollen, for å hente Henriette.

    Så bare kjørte de med en gang videre, når de så det, at dattera deres ble stoppet, av de vekterne, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og denne six-packen til Henriette, den diskuterte Lars Boye i sikkerhetsavdelingen og jeg angående, da.

    For Henriette hadde fortalt Lars Boye at hu hadde hatt med den six-packen på jobben, da.

    For hu hadde kjøpt den et annet sted da, (sa hu).

    (Noe sånt).

    Men det stod en halvpall med sånne Ringnes six-packer, nede på lageret, på Rimi Nylænde, på den her tida, (husker jeg).

    Så jeg spurte Lars Boye, om han kunne kontakte Ringnes, og spørre dem, om det var mulig å se på noe produksjonsnummer, (eller noe sånt), om den six-packen til Henriette, var fra Rimi Nylænde sin halvpall, da.

    Men Ringnes hadde visst sagt det, at dette ikke var mulig å finne ut da, sa Lars Boye.

    (Noe som jeg lurte på om egentlig var jug fra Lars Boye, (for å være ærlig)).

    Så Henriette fikk lov å fortsette å jobbe på Rimi Nylænde, da.

    Av Lars Boye.

    Siden han var sikkerhetsansvarlig, så ble det sånn, at han liksom bestemte det, da.

    Så det var vel antagelig på grunn av den six pack-episoden at Henriette trodde at jeg var sint på henne.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    For jeg trodde nok innerst inne at den six-packen til Henriette var fra den halvpallen som stod nede på lageret, på Rimi Nylænde.

    For hu Henriette pleide alltid å sitte på spiserommet, og ta seg en røyk, før hu begynte på vakta si, da.

    Det huska jeg godt.

    For jeg tok opp det på et personalmøte, (eller om det var en varetelling), at de som jobba bare fire timer, ikke trengte å bruke det pauserommet, da.

    (Noe sånt).

    Så derfor spurte jeg Henriette om hva hu gjorde på pauserommet, en gang, etter at vi hadde blitt enige om å ikke bruke det rommet, annet enn hvis man hadde en halvtime spisepause, da.

    Og da sa hu Henriette at hu likte å sitte der, og ha ta seg en røyk, før hu begynte på jobb, da.

    Men det hadde hu ikke sagt, da jeg sa det, at det pauserommet bare var for de som hadde en halvtime spisepause.

    Men jeg visste ikke hva jeg skulle svare, når Henriette sa at hu likte å ta seg en røyk der, før hu begynte på jobb.

    Så jeg bare lot henne gjøre det, da.

    For dette var jo ikke mens hu jobba, dette var jo før hu begynte på jobb.

    Men jeg likte liksom å ha kontroll på butikken, da.

    Siden jeg tenkte sånn, at hvis det var orden overalt, i butikken, så var det lettere å avsløre tyveri, osv.

    Så derfor la jeg merke til det, at hu Henriette, satt inne på pauserommet og røyka da, før hu begynte på jobb.

    Men jeg kunne ikke nekte henne å sitte der på sin egen fritid, tenkte jeg vel.

    Så derfor nektet jeg ikke henne å ta seg en røyk der, før hu begynte på jobb, da.

    Selv om det vel kanskje var 18 års-grense på røyk, på den her tida.

    Men det ble vel en annen sak, igjen.

    Tenkte jeg nok.

    For jeg var jo ikke mora til Henriette heller, liksom.

    Men jeg visste jo da at Henriette pleide å være en del nede på lageret der.

    Så derfor mistenkte jeg at den six-packen hennes var fra Rimi Nylænde, da.

    Men jeg prøvde å behandle Henriette ordentlig, selv om jeg mistenkte at hu hadde stjålet den six-packen og løyet om at hu hadde hatt den med på jobb, da.

    Men det var ikke sånn at jeg kjefta fælt på henne, på jobben, (eller noe sånt), etter det her.

    Jeg lot henne for det meste være i fred vel, etter det her, da.

    Og hu Henriette slutta vel ikke så lenge etter det her julebordet og, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men David Hjort, han var sur på grunn av noe med Henriette, på det her julebordet, (husker jeg).

    Enda David Hjort ikke jobba i samme butikk som Henriette engang.

    (Unntatt noen få ganger, når han jobba ekstra på Rimi Nylænde, som vikar da).

    David Hjort dreiv nemlig å prata om, på begynnelsen av det her julebordet, (husker jeg).

    At Henriette hadde type.

    (En jeg ikke visste hvem var).

    Og likevel så hadde hu dratt på det her julebordet, liksom som i par, med lillebroren, til Nordstrand-Hilde, da.

    (En som også jobba på Rimi Nylænde, på den her tida).

    Så David Hjort mente at Henriette var utro mot typen sin da, (eller noe).

    Men hvordan David Hjort kunne vite detaljene om det her.

    Og hvorfor David Hjort brydde seg så mye om Rimi Nylænde-ting.

    Det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på det her julebordet.

    At butikksjef Thomas Kvehaugen, (fra Rimi Munkelia).

    Han satt som en slags playboy, med tre flotte julebord-damer, oppå og ved siden av seg, i en sofa, som stod mellom spisesalen, (som senere ble dansegulv vel), og noen mindre rom der, da.

    Så Thomas Kvehaugen, han hadde det artig på det her julebordet, virka det som for meg, ihvertfall.

    Så jeg ble vel nesten litt sjalu, vel.

    For man drikker jo gjerne en del øl til maten, og for å ikke være kjedelig, på de her julebordene.

    Så julebord kan være litt vanskelige, for butikksjefer.

    For man må liksom prøve å holde fingra fra fatet, når det gjelder å for eksempel tafse på butikkdamene, da.

    Selv om man nesten blir litt karusell liksom, av all øl-en, da.

    Men selv om jeg muligens ble litt sjalu på Thomas Kvehaugen, så var det ikke sånn at jeg for eksempel begynte å løfte på noen butikkdamer der, da.

    Sånn som Jan Henrik hadde gjort, tidligere på kvelden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at under middagen, så ga jeg et kompliment, til hu Miriam, (husker jeg).

    For hu hadde på seg en mørk kjole, med edderkopp-spinn-broderier på, (husker jeg).

    Så da husker jeg at jeg syntes at det edderkopp-spinn-greiene var artig, da.

    (Jeg var kanskje litt overarbeida, på den her tida.

    Og ble kanskje litt raskt full, av julebord-øl-en, osv).

    Og sa at den julebordkjolen til Miriam var ‘stilig’ da, (eller noe sånt).

    For hu Miriam var ganske spesiell, da.

    Vi på Rimi Nylænde, vi var på et vorspiel, hjemme hos Miriam, (over Lambertseterveien der, fra Rimi Nylænde), en gang.

    (Det var muligens vorspielet til dette julebordet.

    Det husker jeg ikke helt sikkert).

    Og da, så husker jeg det, at hu Miriam, hu hadde noen plakater av aliens, (eller marsboere), på veggen, da.

    Og da jeg spurte Miriam om de plakatene, så sa hu det, at det var samboeren hennes, som var så glad i sånne plakater, da.

    Så Miriam og samboeren, de var ikke så konforme, da.

    (Må man vel si).

    De var liksom morsomme da, (må man vel si).

    Miriam med edderkopp-spinn-broderier, på julebordkjolen sin.

    (Som om hu var med i Adams Family, omtrent).

    Og samboeren hennes hadde hengt opp aliens-plakater, på veggene i stua eller gangen deres, (eller hvor det var igjen), da.

    Så Miriam var ei litt snål dame da, (må man vel si).

    Så derfor så jeg vel kanskje litt ekstra på kjolen hennes, da.

    Og Miriam, hu var også ei ung dame som så sunn og frisk ut, (må man vel si).

    Så derfor var det vel kanskje sånn at blikket mitt kanskje hadde lett for å feste seg på henne.

    Hvis jeg så på Rimi Nylænde-gjengen, for å se om det var noen jeg kunne veksle noen ord med, kanskje.

    Under den her middagen, da.

    For jeg satt kanskje litt dumt til, (helt på sida av bordet liksom), under den her middagen, da.

    Men hvor butikksjefen burde sitte, på julebordet, det hadde jeg ikke noen uttenkte teorier om, for å være ærlig.

    Så det bare ble sånn at jeg satt helt på kanten der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Wenche Berntsen, (som da jobba på Rimi Manglerud), var på det her julebordet.

    Og etter at dansinga begynte, (var det vel), så visste jeg ikke hvem jeg skulle stå sammen med, på det her julebordet, da.

    Så jeg gikk en del rundt der da, (husker jeg).

    Og da jeg prøvde å veksle noen ord, med Wenche Berntsen.

    Så overhørte jeg det, at Sema, (fra Rimi Bjørndal), sa til en ung, mørkhudet mann, (muligens broren hennes Muhammed).

    At det også var noe rart mellom Wenche Berntsen og meg, da.

    (Noe sånt).

    Så Sema mente vel at det var noe rart mellom henne og meg og, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg var vel litt nysgjerrig, på hvorfor David Hjort var så sur, på hu Henriette.

    Og hu Henriette hadde jo flørta med meg, (må man vel si), ved å ta på meg osv., (av en eller annen grunn).

    (Selv om det bare var med fingertuppen sin.

    Men likevel, liksom).

    Så jeg husker at jeg stod og rocka litt, på dansegulvet, like ved der Henriette og lilleboren til Nordstrand-Hilde stod og dansa, da.

    (Litt i fylla, da).

    Men jeg tenkte vel etterhvert, at jeg ikke måtte være for påtrengende, ovenfor de tenåringene, da.

    Så jeg fant meg et annet sted å gjøre av meg, etterhvert, da.

    Eller jeg ble vandrende mye rundt der, husker jeg.

    Men jeg holdt meg etterhvert ihvertfall litt borte fra dansegulvet da, (husker jeg).

    Sånn at Henriette og lillebroren til Nordstrand-Hilde skulle få fred for meg der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var enten på det her julebordet, eller på rafting-turen til Rimi Nylændes år 2000-distriktsjef Per Øivind Fjellhøy aka. PØF.

    At jeg tok opp en ting, med hu butikksjef-negerdama Sophia, fra Rimi Skullerud.

    Og det var det, at hennes svære, norske type.

    En kraftig, voksen kar, i 20-30-åra, vel.

    Han hadde en søndag kveld, (var det vel), plutselig bare hoppa over, på min terrasse, fra Sophia sin terrasse, da.

    Og jeg fortalte hu negerdama Sophia det.

    At: ‘Da var det nesten at jeg henta AG-en’.

    (Altså tjenestevåpenet mitt som Heimeverns-soldat, da).

    Og da svarte hu negerdama Sophia det, at det måtte jeg ikke gjøre.

    For typen hennes ble helt gæern hvis han så våpen, da.

    Så jeg lurte på om typen til Sophia var kriminell, husker jeg.

    For han typen til Sophia, han hoppa jo over på min terrasse, og bare stod der, en dag i 1999, (må det vel antagelig ha vært).

    Som om han var en leiemorder omtrent, da.

    Men jeg hørte at han landa, da.

    For jeg var akkurat da på vei bort til kjøkkenkroken, (eller noe sånt).

    Så jeg kunne også da nesten med en gang skimte han ‘leiemorderen’, i øyekroken, da.

    (Fra like ved der jeg stod, da han hoppa over).

    Så jeg skjønte omtrent med en gang hva som skjedde, da.

    Og da liksom frøys jeg, og lurte på hva jeg skulle gjøre, da.

    Og jeg vurderte først å hente AG-en.

    Men den AG-en, den var jo ikke ladd, da.

    Og jeg hadde egentlig ikke tid til å fjerne kammerlåsen, (som Heimevernet sa at vi skulle montere på AG-en, i tilfelle noen stjal våpenet), og lade AG-en.

    For terrassedøra stod halvveis åpen, da.

    Og han leiemorderen, han hadde bare et par meter bort til terrassedøra, da.

    Så han kunne jo ha rukket å kaste seg over meg, mens jeg stressa med å lade AG-en, da.

    Så det droppa jeg.

    Og jeg gikk istedet bare bort til terrassedøra.

    Og tok en alvorsprat, med han leiemorder-aktige karen, da.

    Som så da bare hoppa over på terrassen til Sophia igjen.

    Og jeg kunne nesten ikke klage for mye på det her heller, (syntes jeg).

    (Annet enn litt i fylla, da.

    Når jeg liksom prøvde å le det her bort litt, og sa til Sophia, at: ‘Det var nesten at jeg henta AG-en’).

    For min fetter Ove hadde jo hoppa den motsatte veien.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Nemlig fra min terrasse, og over på Sophia sin terrasse, da.

    I fylla, da.

    Et år, (eller noe sånt), før han leiemorder-aktige typen til Sophia hoppa over på min terrasse, da.

    Så om Sophia og leiemorderen liksom skulle ta hevn for den ‘galning-hoppingen’, til fetteren min Ove, (eller noe sånt).

    (Siden at Ove hadde vært inne hos dem, i en halvtime, eller noe sånt, året før.

    Etter å ha hoppa over på deres terrasse, (fra min terrasse), da).

    Det veit jeg ikke.

    For det er vanskelig for meg å skjønne hva som egentlig foregikk inne i huet, på han leiemorderen liksom, da.

    Men det her var ihvertfall som noe veldig rart da, (må man vel i det minste si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 67: Mer fra Rimi Nylænde

    Det andre ranet, på Rimi Nylænde, i 1999.

    Det var også på en lørdag, som jeg jobba, husker jeg.

    Vi hadde nettopp fått de nye fryse og kjøle-diskene.

    Og jeg var jo liksom tidligere ostesjef, (fra 1994, altså fem år før det her), på Rimi Nylænde, da.

    Så jeg hadde jo liksom fylt opp den kjøledisken, (og bestemt hvor varene skulle stå), litt sammen med distriktsjef Jan Graarud, (mener jeg å huske).

    Men jeg var nok mer vant til å sette kjølevarene i kategorier, osv.

    Så jeg så nok lettere løsningene der, enn det Jan Graarud gjorde.

    For jeg hadde jo gjort om både den tidligere kjøledisken på Rimi Nylænde, og også kjøledisken på Rimi Bjørndal, sånn at kjølevarene stod plassert på en bra måte, (forhåpentligvis ihvertfall), i kategorier, da.

    Så jeg gjorde det samme med den nye kjøledisken, på Rimi Nylænde, da.

    At jeg satt kjølevarene i kategorier der.

    Men Jan Graarud dreiv også å surra litt i den disken, da.

    Så det er mulig at vi kræsja litt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten nesten det samme, med den første distriktsjefen min, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Nemlig Anne-Katrine Skodvin.

    Når vi skulle hive ut den gamle Balstad-grønnsakdisken.

    Så stod Anne-Katrine Skodvin, en fra Legra, (et butikkhylle-firma), vel, og jeg.

    Og diskuterte hvordan butikkhyller vi skulle sette inn, der hvor Balstad-kjøledisken, (som skulle ut), stod.

    Og da ville Anne-Katrine Skodvin at vi bare skulle ha to 1.30-hyller der.

    Men da ble det en stor glippe, til høyre, for de hyllene, da.

    (Noe som så stygt ut da, og vi ville jo ha mest mulig hylleplass, i butikken der).

    Så jeg måtte trumfe gjennom at vi skulle ha en 1.30-hylle og to 90-hyller der, da.

    Noe som ble tilsammen en halvmeter mer butikkhyller, enn det Anne-Katrine Skodvin sa, da.

    For hva skulle vi hatt i kroken der, (mellom butikkhylla og platået), liksom.

    Som var på mellom en halv meter og en meter?

    Nei, det skjønte ikke jeg.

    Så jeg måtte liksom rette på distriktsjef Anne-Katrine Skodvin da, husker jeg.

    En av de første ukene mine vel, som butikksjef.

    For jeg ville jo at butikken, som jeg var butikksjef i, (og som jeg hadde jobba som assistent og kasserer i, i to et halvt år, et par år tidligere), skulle bli bra, da.

    Så da fikk jeg viljen min, da.

    Selv om dette heller ikke var noen optimal løsning, selvfølgelig.

    Med to 90-hyller.

    For de fleste planogrammer ble skrevet for standard hyller, på.

    Som var på 1.20 eller 1.30, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den lørdagen, som ranet var.

    Så var butikken i rute, og sånn.

    Og alt på skinner da, må man vel si.

    Så jeg tenkte det, at jeg kunne jo rydde litt i den nye kjøledisken.

    Jeg som var tidligere ostesjef, og sånn.

    For den disken så rimelig bomba ut, da.

    For jeg hadde noe dødtid da, for en gangs skyld, på en lørdag.

    Og etter at jeg hadde shina 3-4 meter, (eller noe), av den nye kjøledisken.

    Så ble det ran, da.

    Så det var lett for meg å vise detektivene som dukka opp der, fra politiet.

    Hvor jeg hadde vært, når ranet var.

    For da var liksom de cirka tre første meterne, av kjøledisken, helt strøkne, da.

    Mens resten av kjøledisken var helt bomba, da.

    Siden jeg hadde drevet med mine gamle ‘ostedisk-kunster’, da.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På dette ranet, som skjedde i 15-tida, (eller noe), vel.

    Så ble både tippekassa og kasse 1 ranet, (husker jeg).

    Og jeg stengte vel butikken, (mener jeg å huske).

    Noe jeg fikk kjeft for av distriktsjef Jan Graarud, seinere.

    Siden vi mista omsetning, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og de som ble rana det var Ingunn fra Numedal, (som satt i kasse 1).

    Og Miriam, (som var naboen til Ingunn), som stod i tippekassa.

    (Noe sånt).

    Og jeg låste vel butikken, etter ranet.

    Og ingen kunder slapp ut før politiet dukka opp, vel.

    Unntatt ei som ikke hadde tid til å vente, vel.

    (Noe sånt).

    Og en nabo, av butikken.

    En litt eldre kar som gikk i treningsdress, (eller noe sånt), vel.

    Han hadde fått skrevet opp nesten hele registreringsnummeret, til ransbilen, da.

    Så han sa fra til meg, om det her, da.

    For han skjønte ikke at de detektivene var fra politiet, da.

    For de detektivene gikk i sivile klær, da.

    Og jeg ba han ene detektiven, (det var vel en mann i 50-årene og ei litt yngre dame, vel).

    Om å prate med han joggedress-gubben, da.

    Og da rynka han pent kledde detektiven litt på nesa, (syntes jeg at det virka som, ihvertfall).

    Siden han måtte prate med en sosialklient, (eller noe sånt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ringte også Lars Boye, fra sikkerhetsavdelingen.

    Og han dukka opp der, og chatta med ransoffer-damene, nemlig Ingunn fra Numedal og Miriam, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og jeg skrev vel en plakat, på døra, om at butikken var stengt, på grunn av ran.

    Men så skjedde det noe rart.

    Ei dame, i 40-årene vel.

    Hu dukka opp, utafor butikken.

    Og ville ikke gå igjen.

    (Selv om butikken var stengt på grunn av ran, da).

    Og jeg visste godt hvem hu dama var.

    For Wenche Berntsen hadde advart meg mot henne.

    Det var ei dame som sa at hu var advokat og sånn, (hadde Wenche Berntsen en gang fortalt meg, når hu dama, var i butikken, og jeg tilfeldigvis satt i kassa), vel.

    Men hu dama bare jugde og sånn da, (sa Wenche Berntsen), så jeg burde ikke høre på hu dama, da.

    For hu var vel gal, (eller noe sånt da), ifølge Wenche Berntsen.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men hu gale dama, hu ville ikke gå.

    Og hu stod fortsatt utafor butikken, da to medarbeidere, som ikke hadde blitt rana, (men som jeg muligens hadde ringt etter, siden det hadde vært ran), skulle gå hjem, da.

    Og de medarbeiderne, de ble mer eller mindre vettskremte, av hu gale dama, da.

    For da begynte jo hu gale dama, å skrike til Ida og Benny, da.

    (Eller hvem det her var igjen).

    Så jeg ville ikke at hu gale dama skulle stå og skrike sånn, til de ransoffer-damene, da.

    Når de etterhvert også skulle gå hjem.

    For de ransoffer-damene, de satt og prata med en sånn ranskurs-dame, (eller noe sånt), nede på spiserommet, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg sa bare til Lars Boye, (fra sikkerhetsavdelingen), at jeg lot hu dama handle.

    For å bli kvitt henne, liksom.

    For det var jo bare galskap at hu skulle stå sånn utafor butikken og skrike.

    Og skremme de butikkmedarbeiderne som hadde blitt rana, liksom.

    Så jeg lot bare hu gale dama handle, da.

    Og jeg slo inn varene på kassa selv, da.

    Og da oppførte hu gale dama seg, som om det her var noe helt normalt, da.

    At en kunde fikk slippe inn i butikken, selv om butikken var stengt på grunn av ran.

    Og hu oppførte seg helt konformt og sånn, da.

    Så hva som foregikk rundt hu gale dama.

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg hadde jo selv en mor, som gikk for å være gal.

    (Hvis ikke det her var etter at mora mi døde, da).

    Så jeg lot bare hu gale dama handle, da.

    Sånn at hu ikke skulle stå utafor butikken, og skrike.

    Når ransoffer-damene Ingunn fra Numedal og Miriam skulle gå hjem, da.

    Selv om Lars Boye fra sikkerhetsavdelingen vel syntes at det her var rart.

    Men han hadde vel ikke hørt om hu gale dama før, tror jeg.

    Men etter at jeg hadde latt hu gale dama handle.

    Så gikk hu bare hjem som vanlig, da.

    Etter at hu hadde fått handle, da.

    Så hva som var i veien med henne.

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg tror at Ingunn fra Numedal og Miriam, ville ha fått sjokk.

    Hvis hu gale dama hadde stått utafor butikken, og skreket til dem.

    Når de skulle gå hjem, etter ‘rans-terapien’, da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det første ranet, (må det vel ha vært).

    Så fikk vi video-overvåking, i butikken, da.

    Men det som var så dumt.

    Det var at video-kamera-firmaet, ikke hadde satt et kamera, som overvåket inngangsområdet, av butikken.

    Det første kameraet, det overvåket kundeporten.

    Men ranerne kunne jo bare ta til høyre, før kundeporten.

    Og så hadde de fri adgang til å rane kassene, liksom.

    Så etter det andre ranet, så måtte jeg ordne det sånn, at enda et kamera ble satt opp, da.

    Sånn at kundene ble filmet når de gikk inn inngangsdøra, til butikken, også.

    Og ikke bare når de gikk inn kundeporten, et stykke inne i butikken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg etter det her, så var det vel også et tredje ran, (tror jeg).

    Og da, så var jeg så lei av det, at butikken ble rana, selv om vi hadde videoovervåking, osv.

    Så jeg ba det video-kamera-firmaet, (Checkpoint?), om råd.

    Og de sa at de kunne montere et blålys, oppå en monitor, som stod hengt opp, i inngangsområdet, da.

    Og det sa jeg at var greit, da.

    For da tenkte jeg det, at ranerne ville legge merke til, at det var kamera-overvåking der, da.

    (Og da kanskje droppe å rane vår butikk, da).

    For vi hadde liksom fått vår del av ran, da.

    For det var vel tre ran der, (eller noe), på noen få måneder, i 1999, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han raneren, som hadde stått bak det ranet, av både tippekassa og kasse 1, den her nevnte lørdagen, på Rimi Nylænde.

    Han stod bak en hel ransbølge, på Østlandet, i 1999.

    Og ettersom jeg har skjønt av et avisutklipp, som regionsjef Jon Bekkevoll sendte i posten, til vår butikk, (av en eller annen grunn).

    Så klarte han detektiven etterhvert å finne ut hvem han raneren var.

    Siden han hadde fått de fleste tegnene i registreringsnummeret, til ransbilen, på en lapp, av han sosialklienten, fra Nylænde eller Lambertseterveien, da.

    Og han detektiven fikk vel mye ære, for å ha oppklart den her ransbølgen, (sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall).

    Men han sosialklienten, han fikk vel ingen ære for dette, tror jeg.

    For jeg måtte si det til han, en gang, som jeg satt i kassa, på Rimi Nylænde.

    (Når han handla sammen med kona si, vel.

    Og han begynte å ‘bable’ om det her ranet, da).

    At det var hans fortjeneste det, at den her ransbølgen ble stoppa, da.

    Men jeg fikk engang henta en konfekteske til han.

    Som jeg lurte på om jeg kanskje burde gjøre.

    (For Claus på Matland/OBS Triaden, han pleide nemlig å gi konfektesker til kundene, noen ganger, hvis de hadde blitt dårlig behandlet, (eller noe sånt), da.

    Noe som Knut Hauge ikke likte, (mener jeg å huske, at han sa).

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).

    For jeg satt i kassa, da.

    Siden jeg pleide å gjøre det, på lørdagsettermiddagene, etter det andre ranet, da.

    For å liksom skåne kassadamene, da.

    Siden lørdagsettermiddagene var den tida, i uka, som var mest utsatt for ran, da.

    (Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 66: Mer om Cilla fra Bergen

    En gang så chatta jeg på message med ei som vanka på #quiz-show, som kalte seg for Cilla.

    Hu spurte meg om hvor gammel jeg var.

    Og jeg svarte vel at jeg var 27, da.

    (Eller hvor gammel jeg var, da).

    Men at jeg pleide å få høre at jeg så yngre ut.

    Og da svarte hu Cilla, at hu enten var 17 eller 18, og at hu også pleide å få høre, at hu så yngre ut.

    (Noe sånt).

    Det her ble jo litt dumt, men jeg lot ihvertfall hu Cilla få lov til å chatte, på #blablabla, da.

    Sammen med Glenn Hesler, Tosh fra Trondheim, Zera fra Halden og David Hjort, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som hu Cilla skulle til Oslo.

    Så ville hu møte meg da, (husker jeg).

    Dette kan vel ha vært våren 1998, (eller noe sånt).

    Mens jeg fremdeles jobba på Rimi Bjørndal.

    (Men det her husker jeg ikke helt sikker).

    Og jeg dro med David Hjort, for å møte hu Cilla aka. Janniche Fjellhaug, på Oslo S., da.

    Muligens fordi at hu Cilla hadde sagt at hu så så ung ut, da.

    (Noe sånt).

    Og David Hjort og jeg, vi møtte hu Cilla, etter at hu hadde gått av Bergenstoget, da.

    For hu skulle besøke noen andre karer, i Oslo, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dagen etter, (eller noe), så dro David Hjort meg med på et diskotek, som ligger ved siden av Rockefeller, som heter John Dee.

    (Noe sånt).

    Og der var David Hjort sin kamerat Roger også, (mener jeg å huske).

    Og Cilla dukka også opp der, da.

    Sammen med en Majorstua-kar, som hu kjente, som kalte seg for ‘Degos’, på irc.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så husker jeg at Cilla var hjemme hos meg en gang, og lånte noen videokassetter, som jeg hadde tatt opp mange Åpen Post-episoder på, da.

    For både Cilla og jeg digga Åpen Post, da.

    Og jeg husker at Cilla mista en videokassett, i fortauet, i Waldemar Thranes gate, cirka ovenfor apoteket der, (var det vel).

    Og når jeg fikk tilbake de her filmene.

    Så virka ikke den ene videokassetten.

    Så det må nok ha vært fordi at hu Cilla mista den i fortauet, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cilla ville også møte Axel, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Men Axel ville ikke møte Cilla, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cilla hadde også ei venninne, som kalte seg for Fluxie, og som hadde sex med typen sin, en gang, hjemme hos Cilla, mens hu chatta, på #blablabla, (husker jeg).

    Cilla fortalte også en gang, at hu hadde ei kusine, som bodde i Oslo, og som var hore.

    Cilla sa at foreldra ikke kunne gjøre noe.

    For noen folk kom bare hjem til dem for å hente dattera, da.

    Jeg skrev da, at da burde foreldra flytte med dattera til USA, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cilla sa også det en gang, at hu hadde blitt kjent med en av Degos sine dame-bekjentskaper, på Majorstua.

    Og Cilla sa at hu venninna til Degos, hu hadde fortalt henne det.

    At når hu sugde Degos og dem.

    Så hadde hu pikkene dems langt nedi halsen.

    For hu likte ikke å få sæd i kjeften da, (sa Cilla).

    Så hvis hu hadde pikkene dems langt nedi halsen, så slapp hu å smake på spermen, når det gikk for de her Majorstua-guttene, da.

    (Sa Cilla at hu venninna til Degos hadde sagt, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På #blablabla så hang det også noen ganger en kar som kalte seg for ‘Wazted’, (og som egentlig het Ove, vel), husker jeg.

    Og han syntes jeg at var litt artig, for han bodde på et sted som het Ågotnes, (husker jeg).

    Og jeg hadde jo en farmor som het Ågot.

    (Nemlig bestemor Ågot).

    Og Wazted var visst kjent i hele Ågotnes, da.

    For en lørdag kveld, før han gikk og la seg, etter en fest.

    Så hadde han visst klippet av ledningen til de elektroniske kirkeklokkene, til kirka i Ågotnes, da.

    For å slippe å bli vekket av disse, mens han var fyllesyk, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Ågotnes, det var visst ikke så langt fra Bergen, da.

    Og Ågotnes-folk, de blir visst kalt for striler, (som vel betyr bønder), av bergensere, sa Cilla en gang, forresten.

    Og en gang, så kjørte Wazted og noen kamerater, fra Ågotnes og til Nattlandsfjellet, i Bergen.

    For å besøke Cilla, da.

    En gang hu var aleine hjemme, vel.

    Uten at hu hadde bedt om besøk, vel.

    Så hva som egentlig skjedde da, det veit jeg ikke.

    For det her skjedde jo på Vestlandet, og jeg bodde jo i Oslo sentrum, på den her tida, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på slutten av 90-tallet.

    At jeg leste i Aftenposten, (må det vel ha vært), at bruk av hasj, ble avkriminalisert, i land som Tyskland og Storbritannia, vel.

    (Noe sånt).

    Og samtidig, så var det folk på kanalen #Oslo, på irc, som reklamerte, (av en eller annen grunn), for fordelene ved å røyke hasj, da.

    Og som sa at hasj var mindre skadelig, enn alkohol og sånn, da.

    Og samtidig så kjeda jeg meg vel litt, på den her tida.

    Og jeg følte meg litt dum, for jeg hadde jo trodd at jeg skulle bli ny butikksjef, på Rimi Munkelia.

    Men så ble jeg istedet ny butikksjef, på den mindre butikken, Rimi Nylænde, da.

    Så jeg begynte jo å festrøyke igjen, på den her tida, (husker jeg).

    Og både Pia og Axel, de røyka hasj, (på den her tida).

    Jeg huska at Pia en gang, (rundt 1998, må det vel ha vært), i Tromsøgata, (på det andre stedet, som hu bodde der), lagde en joint.

    Og så røyka Axel hele jointen, uten at noen andre fikk tatt et trekk.

    Med bare magadrag, da.

    Så da ble jeg litt sjokkert over Axel, husker jeg.

    Og jeg skjønte heller ikke hvorfor Pia lot Axel røyke hele jointen hennes.

    Men vi prata vel om noe annet da, (mens Axel røyka den jointen), så det er mulig at Pia og Axel glemte seg bort, (eller noe sånt).

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var jo også sånn, at tante Ellen i Sveits, hu var gammel hippie, da.

    Og da Pia og jeg, besøkte henne i Sveits, sommeren 1987.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så fortalte tante Ellen oss det, at hu dyrka noen slags frø, som hu fant i fuglefrø-poser, i hagen sin.

    Og så ble det til en slags mild type marijuana.

    Som hu pleide å sende i posten, til ei venninne i Danmark.

    Og da skreiv tante Ellen bare at det var urtete, på pakken, (som hu sendte til Danmark), husker jeg, at hu sa.

    Og da jeg var i militæret, så hadde jo lagfører Bricen, (på lag 2), mer eller mindre mobba meg, fordi jeg ikke hadde sett hasj engang, da.

    Så jeg tenkte at jeg måtte finne på noe spennende.

    For å komme over skuffelsen min.

    Over at jeg ikke ble butikksjef, på Rimi Munkelia, da.

    For jeg hadde vel sikkert fått et trekk, av en joint, en gang, hos Pia.

    Men jeg hadde aldri merka noe virkning, av hasj, da.

    Sånn som man kan lese om, i Ingvar Ambjørnsens oppvekst-bøker, (som ‘Hvite Niggere’, osv), som Cecilie Hyde lånte meg, på slutten av 80-tallet.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Så jeg nevnte vel på #blablabla, da.

    At jeg var litt nysgjerrig på hasj, og at jeg tenkte at jeg kanskje skulle prøve det, for å finne ut hvordan det var.

    Og Cilla, hu sa vel det.

    (Enten da, eller en gang tidligere).

    At Degos kunne få tak i hasj.

    Så Glenn Hesler aka. Kazuya og meg.

    Vi ble enige om det, at vi skulle spleise på å kjøpe, fem gram hasj, da.

    Så jeg kjørte Sierra-en min bort til Majorstua.

    Og møtte en kamerat av Degos, ikke så langt unna videobutikken, like før Majorstuakrysset der liksom.

    Hvis man kjører vestover.

    Og han kameraten til Degos, han viste meg hvor jeg skulle kjøre.

    Og så møtte vi en kar ved ringveien, vel.

    Som kameraten til Degos kjøpte hasj av da.

    For mine penger, vel.

    (Nemlig 500 kroner, da).

    Og da reiv vel han kameraten til Degos av litt hasj, som han liksom fikk selv, da.

    (Hvis ikke han kjøpte hasj til seg selv og, da).

    For Degos og dem pleide å røyke litt hasj, mens de så på Torsdagsklubben, på TV, fortalte han kameraten til Degos, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    (Jeg var forresten også hjemme hos Degos en gang.

    Etter at jeg ble butikksjef, vel.

    For Cilla sa vel på irc, at jeg var invitert dit, da.

    Og Degos bodde i en leilighet, ovenfor brannstasjonen, på Majorstua, husker jeg.

    (For jeg parkerte Sierra-en min litt sånn nonsjalant foran brannstasjonen der, mener jeg å huske.

    Mens det var snø, tror jeg.

    For jeg var ikke så flink til å finne parkeringsplasser, i Oslo.

    Og jeg hadde ikke tenkt å være på besøk hos Degos, og vennene hans, så lenge, da).

    Og på veggen, så hadde foreldrene til Degos, (som ikke var hjemme vel), de hadde et maleri som var malt for å se ut som et fotografi, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det jeg så gjorde.

    Det var at jeg på en fredag, (var det vel), som jeg hadde fri.

    Så dro jeg ut til Axel, (som var aleine hjemme), på Vestre Haugen, da.

    For jeg visste jo det, at Axel hadde røyka en joint, ved kun å bruke magadrag.

    Selv om dette var i 1999, vel.

    Og Axel bare var 18 år, da.

    Så jeg tok med noe hasj, og kjørte til Vestre Haugen, da.

    (Etter å ha først ha avtalt med Axel, da).

    Og på bensinstasjonen, på Vestre Haugen, så kjøpte jeg også en tobakkspakke, da.

    Sånn at Axel kunne lage en joint, da.

    Og jeg hadde også med en flaske vin, (husker jeg).

    For jeg hadde vel avtalt med Axel, å ta med en flaske rødvin, som jeg hadde stående, i stue-reolen min, da.

    (Muligens den vinflaska som jeg vant, i appelsinkonkurransen, (til Norgesfrukt), med Rimi Nylænde.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel hadde bestilt en sterkt krydret pizza, husker jeg.

    Som han ikke hadde spist opp alt av, da.

    Og som han bydde på restene av, da.

    Mens han lagde en joint, da.

    Og vi drakk vel også opp den flaska med rødvin, som jeg hadde med, (mener jeg å huske).

    Og etter at jeg hadde røyka cirka halvparten, av den jointen, som Axel lagde.

    Så husker jeg det, at musikken, på radioen, (som Axel hadde skrudd på), ble som den fineste sangen, som jeg noen gang hadde hørt, cirka.

    For det var liksom sånn, at jeg plutselig hørte musikken mye tydeligere, og sånn, da.

    Og at musikken liksom gikk veldig tregt, da.

    Men jeg hørte musikken på en helt annen måte, da.

    Og jeg klarte ikke å høre hvilken sang det var.

    Men den sangen varte liksom veldig lenge, da.

    Og den sangen var liksom kjempefin, da.

    Og jeg hørte liksom hver eneste tone, i den sangen, veldig klart, da.

    Så det her var jo rimelig spesielt, husker jeg, at jeg syntes.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hørte på den sangen, så sovna jeg, på sofaen, i stua til Axel og dem, husker jeg.

    Og så våkna jeg noen timer seinere og var veldig tørst da, (husker jeg).

    Jeg så at Axel hadde lagt seg på det ganske lille gutterommet sitt der.

    Og at vasken der, var full av oppvask, da.

    Så det frista ikke å fylle et glass med vann der.

    For det gikk ikke an å flytte springen, for stabelen med oppvask var så høy, da.

    Og jeg ville ikke vekke Axel, ved å velte den oppvask-stabelen, da.

    Og jeg hadde ikke lyst til å drikke fra baderomskrana dems heller.

    Det hadde blitt litt spesielt, syntes jeg.

    Så jeg gikk ut en tur, da.

    For jeg tenkte at jeg kunne gå til den bensinstasjonen, på Vestre Haugen, (der hvor jeg hadde kjøpt den tobakkspakka, dagen før), og kjøpe meg noe å drikke, da.

    Men på veien, til bensinstasjonen, så gikk jeg forbi Sierra-en min, da.

    Som stod parkert på en parkeringsplass der, da.

    Og da ble det bare sånn, at jeg starta bilen, og kjørte til bensinstasjonen, da.

    Og kjøpte meg noe å drikke der, da.

    Men da jeg kjørte tilbake igjen, til borettslaget til Axel der.

    (En kjøretur på et minutt eller to, kanskje).

    Så så jeg det, at en politibil, kjørte med lysene av, rett bak meg.

    Så jeg kjørte ikke inn på parkeringsplassen der, hvor Axel bodde.

    Men jeg kjørte forbi innkjøringa der, og stoppa litt lenger bort, da.

    For jeg lurte på hva politiet ville, da.

    Og da kom politiet bort til meg, og ville kjenne på ånden min, da.

    Og jeg hadde jo drikki vin og spist sterk pizza.

    Så det lukta vel ikke sprit eller øl, av ånden min, kanskje.

    Men det lukta vel krydder og vin, da.

    (Noe sånt).

    Og han politimannen tolka det kanskje som pizzalukt, da.

    (Det er mulig).

    Og han politimannen ba meg så om å få se på førerkortet mitt, da.

    Og jeg bare ga han hele den svære lommeboka mi, (husker jeg).

    Hvor resten av hasjen lå sammen med myntene, osv.

    Men han politimannen ville ikke ha hele lommeboka mi, da.

    Men han ba meg om å ta ut førerkortet da, husker jeg.

    Og så lot han meg kjøre, da.

    Så da snudde jeg, (med litt problemer), og kjørte inn på pakeringsplassen, til borettslaget, der hvor Axel og dem bodde, da.

    Og jeg forklarte også politimannen det, at jeg hadde liggi og sovi, da.

    Og at jeg var litt trøtt.

    Men at jeg bare skulle bare kjøpe noe å drikke, på bensinstasjonen, da.

    Og jeg kjørte også veldig sakte og rolig, da.

    Til og fra den bensinstasjonen, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter.

    (Som vel var en lørdag).

    Så ville Axel at jeg skulle kjøre ned til sentrum, husker jeg.

    Og Axel dro meg med inn på Byporten-senteret, der.

    Mens han vel signaliserte til noen pakistanske ungdommer, (sånn som jeg oppfatta det, ihvertfall), som vanka, inne på Byporten der.

    Og liksom nikket mot meg, da.

    (Sånn at de her utlendingene skulle legge merke til hvem jeg var, da.

    Noe sånt).

    Mens noen damer prata om meg, (mener jeg, at jeg overhørte).

    Hu ene syntes jeg var kul, da.

    Mens hu andre syntes det så ut som at jeg hadde sovet i klærna mine.

    Og da sa hu første at det hadde jeg sikkert gjort og.

    (Og det hadde jeg jo gjort, og.

    På sofaen til Axel og dem der, mener jeg).

    Hvis jeg hørte riktig, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så kjørte jeg med Axel i passasjersetet, opp mot Majorstua.

    (Av en eller annen grunn).

    Og mens jeg kjørte vestover der.

    Rett bak slottet, muligens.

    (Noe sånt).

    Så så jeg plutselig Vanja Bergersen, på fortauet, (husker jeg).

    Hu gikk der sammen med en ganske kraftig nordmann, (husker jeg).

    Og jeg liksom formet munnen min, mot henne, og spurte: ‘Er det Vanja’, (uten å bruke stemmen), da.

    Og hu sa at det var henne, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt ganske mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg prøver fortsatt å selge eiendommen min i Holmsbu

    prøver å selge eiendom i holmsbu

  • Jeg sendte en e-post til the Jobcentre


    Gmail – Appeal to Birkenhead Benefit Centre

    Gmail


    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>

    Appeal to Birkenhead Benefit Centre


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>

    Mon, Oct 1, 2012 at 4:22 PM

    To:
    Contact-Us <Contact-Us@jobcentreplus.gsi.gov.uk>

    Cc:
    “emb.london” <emb.london@mfa.no>, DWP ICE gateway team <ice@dwp.gsi.gov.uk>, CONTACT-US <CONTACT-US@dwp.gsi.gov.uk>, amnestyis <amnestyis@amnesty.org>, specialistsupport <specialistsupport@citizensadvice.org.uk>, gbrlo <gbrlo@unhcr.org>, “mail.gva” <mail.gva@efta.int>, “hv-02.kontakt” <hv-02.kontakt@mil.no>, Melanie Wright <MWright@ingeus.co.uk>, Liverpool Direct <liverpool.direct@liverpool.gov.uk>

    Hi,

    I’m refering to your letter from manager Ian Marshall, from 26/9, which I got in the post today.

    You write that you can not pay me Jobseekers Allowance, from 15/9.

    I’ve been told by the Jobcentre in Williamsson Sq., a couple of years ago, that I can get jobseekers-allowance untill I find a new job.

    I’m still unemployed, I only have two small businesses.

    But they I worlk with on Sundays, on my spare-time, and I don’t earn any money from them yet.

    It’s like the Jobcentre is putting me on a roller-coaster, now.


    First you stop my jobseekers-allowance for no good reason.

    Then you start it again.

    And now you have stopped it again.
    I found roller-coasters amusing when I was a child.


    And not as an adult, when it comes to my income.
    A week or two back I was more or less starving due to your cruel and unreasonable stop in my Jobseekers Allowance.

    Now you want to put more grey hairs into my hair and starve me again, it seems.

    For no reason at all.

    You don’t give a reason for you terror against me.
    People who are this cruel shoud work with putting spread on sandwiches.

    They shouldn’t be in power and distroy peoples life.


    Please stop this madness and let me have my Jobseekers Allowance untill I find a new job.
    I’ve showed you my jobseekers-diary every fourthnight since I became unemployed.

    So I’m doing my part of the deal, I think.



    Erik Ribsskog


    PS.

    I attach a scanned copy of the mentioned letter.


    4 attachments
    jobcentre oktober 1.jpg
    370K
    jobcentre oktober 2.jpg
    479K
    jobcentre oktober 3.jpg
    337K
    jobcentre oktober 4.jpg
    281K

    PS.

    Her er vedleggene:

    jobcentre oktober 1

    jobcentre oktober 2

    jobcentre oktober 3

    jobcentre oktober 4

  • Mer om budsjett


    Gmail – *****7867/Fwd: CCCS

    Gmail


    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>


    *****7867/Fwd: CCCS


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Mon, Oct 1, 2012 at 3:32 PM

    To:
    offers <offers@wescot.co.uk>

    Cc:
    Q&A <contactus@cccs.co.uk>

    Hi,

    it should be D3/49597867, (like I wrote in the subject-line in the e-mail I sent you on 20/9).
    I repeat my token-payment offer on £1 a month, like I offer all my other creditors untill I find new employment.

    Hope this is alright!

    Best regards,


    Erik Ribsskog

    On Mon, Oct 1, 2012 at 8:30 AM, offers <offers@wescot.co.uk> wrote:

    Good morning,

    Please provide the wescot reference beginning with D3 or DM

    Kind regards

    Rebecca Stearman

    Offers Administrator

    email:  

    offers@wescot.co.uk

    Description: Description: Description: cid:image001.jpg@01CA4CD1.636A7F00

    From: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sent: 28 September 2012 14:34
    To: Correspondence Queries
    Cc: offers
    Subject: Re: *****7867/Fwd: CCCS

    Hi,

    thank you for your e-mail!

    Yes, I send a copy of this e-mail to Wescot as a reminder of my token-payment-offer, of one pound a month untill I find new employement.

    I thought it was like you write here, with the budget-form etc., from when I went to business-school, in the eighties.

    Even if that was in Norway, I think business-law is mostly the same in the western world.

    Mostly based on old British business-law, if I’m not mistaking.

    Thank you very much for the help with this!

    The information I sent to Capital One was a new token payment-offer after I had to move to Sunderland for some months last year.

    If I remember it right.

    I now found a letter on my blog, from Capital One, from 2009, when they also complained about my signature, (so this has happened in both 2009 and 2011), which I attach.

    Thanks again for the advice!

    Best regards,

    Erik Ribsskog

    On Fri, Sep 28, 2012 at 12:37 PM, Correspondence Queries <client@cccs.co.uk> wrote:

    Hi Erick

    Thank you for your email about your Wescot and Capital One accounts.

    If you have concerns over the wording of the letter from Wescot, I would advise you to raise a complaint directly with them.

    The complaint procedure can take up to 8 weeks and if you are unhappy with any response they give you, you can raise this further with the financial ombudsman service.

    You don’t need to fill out the budget form that Wescot have sent you. You have advised them that you have already completed a budget with us. Both forms cover the

    same areas. If you need a copy of the budget that you completed with us, please let me know as I can send this out to you. The budget can also be sent to Capital One.

    I wouldn’t advise you to stop making payments towards the Wescot account. It is in your best interest and benefit that you carry on making a token payment. It will

    show that you are willing to pay the account off.

    If you don’t make a payment, the creditor can take further action.

    I understand you would like to keep the contact in writing but it is also best that you call them to discuss your concerns. This will eliminate any responses about

    them not receiving your letters.

    You can ask for a Data Access Request from them which will provide you with all the notes made on your account. There may be a charge for this request.

    Can you advise me what information you sent to Capital One for them to reject your signature? If your signature hasn’t changed, I would advise you to contact Capital

    One and ask for a further explanation, i.e. are they comparing your signature to the signature on the original credit agreement?

    Again, you can ask for a Data Access Request to see what has been noted on your account and there may be a charge for this request.

    I hope this has been helpful.

    If you have any further queries, please contact us on 0845 272 5400, lines are open 8am to 6pm, Monday to Friday, you can email us at

    client.service@cccs.co.uk.

    Kind regards

    Paul Marshall

    Correspondence Co-ordinator

    From: Erik

    [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sent: 26 September 2012 00:05
    To: Correspondence Queries
    Subject: Re: *****7867/Fwd: CCCS

    Hi,

    I’ve gone to business-school and letters shouldn’t contain lies even if they are standard letters.


    Here it’s obvious that the standard letter is used wrongly.

    I’m not making a token-payment here, you haven’t read up.


    Please escalate to your line manager.


    Regards,

    Erik Ribsskog

    PS.


    And I don’t think it’s a good idea to call these companies.


    It’s better to keep the correspondence in writing, so to keep documentation about what has been agreed.


    PS 2.


    You haven’t commented on that Capital One told me my signature wasn’t mine.


    I want to please escalate this to your line-manager.

    On Tue, Sep 25, 2012 at 10:33 AM, Correspondence Queries <client@cccs.co.uk> wrote:

    Hi Erik

    Thank you for contacting us about your account with Wescot.

    Creditors will often send standard collection letters out to you. Standard letters will include certain phrases that may not fit entirely, such as “we have not received a reply”.

    Unfortunately even though you are making a token payment we cannot stop creditors from contacting you. You should continue to keep your creditors up to date with your financial situation and offer them the most fair and reasonable offer you can.

    It may be best to call your creditors and speak to someone directly. That way all issues can be discussed there and then.

    If you have any further questions or need some more advise, you can call us on 0845 272 5400. Lines are open from 8am to 6pm, Monday to Friday. You can also email us at
    client.service@cccs.co.uk.

    Kind regards

    Gurj
    Correspondence Advisor

    We are altering the way in which we handle your correspondence to ensure we safeguard your personal information at all times.

    In order for us to do this we will be making some changes to the way in which we validate your identity.
    The next time you contact us, we will require you to provide us with at least 2 pieces of information from the list below:

    ·         Client reference number
    ·         Postal address
    ·         Postcode
    ·         Telephone number
    ·         Email address

    Please make sure you provide this information along with your full name on every communication you send to us. If not, we will prompt you for these details and this may delay your reply.

    Thank you

    The Correspondence Team

    We are altering the way in which we handle your correspondence to ensure we safeguard your personal information at all times.

    In order for us to do this we will be making some changes to the way in which we validate your identity.

    The next time you contact us, we will require you to provide us with at least 2 pieces of information from the list below:

    ·         

    Client reference number

    ·         

    Postal address

    ·         

    Postcode

    ·         

    Telephone number

    ·         

    Email address

    Please make sure you provide this information along with your full name on every communication you send to us. If not, we will prompt you for these details and

    this may delay your reply.

    Thank you

    The Correspondence Team

    —–Original Message—–


    From: Erik ******* [mailto:eribsskog@gmail.com]
    Sent: 20 September 2012 14:41
    To: offers
    Cc: Q&A
    Subject: Your ref: ******7867/Fwd: CCCS

    Hi,

    I’m refering to your Final Notice-letter from 17/9, which I recieved today.

    You there write: ‘but we have not received a replyto our previous correspondence’.

    But this isn’t right, I’ve earlier written to you e-mails a lot of times offering a token-payment.

    Is this the Candid Camera?

    Your partner Capital One also did a practical joke like this, when they told me my signature wasn’t mine last year.

    Please stop with the monkey-business, and be serious.

    I hope the CCCS can stop your funny bailiff-actions and lies.

    Erik ****

    ———- Forwarded message ———-
    From: Q&A <contactus@cccs.co.uk>
    Date: Mon, 20 Aug 2012 17:37:39 +0100
    Subject: CCCS
    To: Erik******** <eribsskog@gmail.com>

    Good afternoon

    Thank you for your email.

    There isn’t anything in the Consumer credit Act that states you must supply these details to a creditor. You can always provide them a copy of the budget and list of creditors that you have done through us.

    Regardless of whether they accept the offer or not please continue to make the token payment.

    Kind regards

    Jonathan

     Follow us on Twitter
    http://twitter.com/moneyaware

     Like us on Facebook
    http://www.facebook.com/moneyaware

     Read the MoneyAware blog
    http://moneyaware.co.uk/

    P Please consider the environment before printing this e-mail.

    ________________________________

    From: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]
    Sent: 19 August 2012 20:59
    To: Q&A
    Cc: offers@wescot.co.uk
    Subject: Problems with Wescot/Fwd: Update/Fwd: Wescot reference:
    *******867 (Regarding Capital One-debt).

    Hi,

    I’ve told Wescot I’m unemployed and have offered them a £1 monthly token-payment untill I find new employment.

    (Like I’ve offered my other creditors).

    Wescot don’t accept but wants me to fill out an income and expenditure-form.

    I can’t remember that you at CCCS have mentioned that I have to fill out a form like that, when I do budget-work.

    It’s like they go a bit to close, and this seems unecessary, to me.

    What do you think at CCCS about this?

    Does the law say that I have to fill out a form like that?

    I attach the letter from Wescot.

    Yours sincerely,

    Erik *******

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
    Date: Fri, Aug 10, 2012 at 10:35 PM
    Subject: Update/Fwd: Wescot reference: *******867 (Regarding Capital One-debt).
    To: offers@wescot.co.uk

    Hi,

    I got an income and expenditure-form, in the post, from you, earlier this week.

    I don’t understand the point in me filling out that form.

    I’ve already told you that I’m on budget in co-operation, with the CCCS, and that I only can afford to pay a token-payment, (on £1), untill I find new employment.

    So this is my offer.

    I don’t understand why you send me this form.

    I think is unnessesary paper-work then.

    None of my other creditors have sent me a form like that.

    They have just accepted my token-payment-offer.

    So I hope you can set up a direct debit-agreement, for £1 a month, for this debt.

    Hope this is alright!

    Best regards,

    Erik *********

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
    Date: Sat, Jul 21, 2012 at 10:31 AM
    Subject: Wescot reference: ******867 (Regarding Capital One-debt).
    To: offers@wescot.co.uk

    Hi,

    I’m refering to your letter from 19/7, which I got in the post today.

    I’m currently unemployed, and on a budget in co-operation, with CCCS.

    My offer to you is the same as to my other creditors, and that is that I pay a one pound token-payment, each month, until I find new employment.

    Hope this is alright!

    Yours sincerely,

    Erik ********

    VISIT OUR WEBSITE AT http://www.cccs.co.uk/
    ———————————————————————
    This email message is intended for the individual to whom it’s addressed
    and may contain information that is privileged and confidential. If you are
    not the intended recipient, you are hereby notified that any use or dissemination
    of this communication is strictly prohibited. If you have received this information
    in error, please return it to us immediately and delete it from your computer.
    The contents or opinions expressed within this email are not intended to
    represent the views of CCCS unless specifically stated to be so.
    This email is not guaranteed to be free from any computer viruses, although
    it has been checked using the Trend Virus Suite. You should check this email
    and any attachments for the presence of viruses before downloading any files.
    Foundation for Credit Counselling, trading as Consumer Credit Counselling Service (“CCCS”).
    Registered Office: Wade House, Merrion Centre, Leeds, LS2 8NG. Registered in England
    Company No 2757055. Registered Charity No. 1016630″

    VISIT OUR WEBSITE AT

    http://www.cccs.co.uk
    ———————————————————————This email message is intended for the individual to whom it’s addressed
    and may contain information that is privileged and confidential. If you are
    not the intended recipient, you are hereby notified that any use or dissemination

    of this communication is strictly prohibited. If you have received this information

    in error, please return it to us immediately and delete it from your computer.

    The contents or opinions expressed within this email are not intended to

    represent the views of CCCS unless specifically stated to be so.

    This email is not guaranteed to be free from any computer viruses, although

    it has been checked using the Trend Virus Suite. You should check this email
    and any attachments for the presence of viruses before downloading any files.

    Foundation for Credit Counselling, trading as Consumer Credit Counselling Service (“CCCS”).

    Registered Office: Wade House, Merrion Centre, Leeds, LS2 8NG. Registered in England

    Company No 2757055. Registered Charity No. 1016630″

    Registered in Scotland No. SC84131, Registered Office: Kyleshill House, 1 Glencairn Street, Saltcoats, Ayrshire KA21 5JT

    Please consider the environment before printing this email. Wescot, helping to make a difference

    Confidentiality Notice. The information in this e-mail is confidential and for use by the addressee(s) only. If you are not the intended recipient (or responsible for delivery of the message to the intended recipient)
    please notify us immediately (on 01482 590590 (UK) or +44 1482 590590 (international)) and delete this message from your computer: you may not copy or forward it, or use or disclose its contents to any other person.

    As Internet communications are capable of data corruption, Wescot Credit Services Ltd does not accept any responsibility for changes made to this message after it was sent. Please note that Wescot Credit Services Ltd
    does not accept any liability or responsibility for viruses and it is your responsibility to scan attachments (if any). Opinions and views expressed in this e-mail are those of the sender and may not reflect the opinions and views of Wescot Credit Services
    Ltd.

  • Her er noe musikk, fra siste kapittel, av Min Bok 5

  • Min Bok 5 – Kapittel 65: Mer fra høsten 1999

    Etter at mora mi døde, høsten 1999, så ble det bestemt, (av Jan Graarud og meg), at jeg ikke skulle være med på hele det årlige butikksjef-seminaret, på Storefjell.

    (Siden dette var så kort tid, etter at mora mi døde, da.

    Så det passa kanskje ikke for meg, å være med på for mye fyll og spetakkel, liksom da).

    Så det holdt hvis jeg var der på fredagen da, sa Jan Graarud.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg kjørte opp til Storefjell da, tidlig på fredagen, da.

    Jeg hadde ikke kjørt opp til Geilo før.

    Men jeg hadde sjekket veien på nettet, (eller noe sånt), da.

    Og det var bare å kjøre av E18, ved Sandvika, vel.

    Og så kjøre videre til Hønefoss.

    Og så bare kjøre oppover Hallingdalen, da.

    (Noe sånt).

    Det vil si forbi Vassfaret osv., hvor vi egentlig skulle ha dratt på klassetur, i niende klasse, vel.

    Men som klasseforstander Aakvåg avlyste, vel.

    (Av en eller annen grunn).

    Det var litt morsomt å kjøre bil oppover Hallingdalen.

    Jeg kjørte et stykke bak en bil, som nesten var en veteranbil, vel.

    Før den bilen stoppet langs veien, da.

    Det var første gang jeg kjørte oppi ‘Dalom’, så jeg likte ikke å kjøre forbi og sånn, da.

    Så derfor kjørte jeg et stykke bak den bilen.

    Og jeg husker også at jeg så forlatte hus, som jeg tenkte at det kanskje hadde vært artig å eie.

    Det får en til å tenkte liksom da, å se sånne forlatte hus, langs veiene.

    (Syntes nå jeg, ihverfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjørte innom Rimi, da jeg kom til Geilo.

    Og jeg veit ikke om butikksjefen der, var med på seminaret, eller ikke.

    Seminaret var ihvertfall for et par hundre butikksjefer vel, fra Østlandet, da.

    Og da jeg kom opp til Storefjell høyfjellshotell.

    Så syntes jeg det var så dumt.

    For omtrent det eneste som foregikk der.

    Det var at Blomster-Finn var der.

    Og så måtte vi gjøre masse meningsløse greier, som Blomster-Finn fant på, i grupper, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Før det ble utdelt øl og sånn.

    Og Jan Graarud prøvde vel å få meg til å drikke en øl eller to, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Men jeg skulle jo kjøre hele veien tilbake til Oslo.

    Så det måtte han da ha skjønt, at ikke var aktuelt.

    Så hva han tenkte på, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veien tilbake til Oslo.

    Så kjørte jeg innom en beninstasjon, husker jeg.

    Som lå ved Geilo der, da.

    (Hvis det ikke var Gol, da).

    Og en som skulle kjøre nordover, spurte om det var is på veien, husker jeg.

    Så jeg tenkte at det var vel det som var normen, på den her bensinstasjonen, å spørre om sånt, da.

    Så jeg spurte hu bensinstasjon-dama hvordan det var sørover, da.

    Men jeg fikk vel ikke noe klart svar, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veien tilbake til Hønefoss, så tror jeg at jeg muligens sovna litt ved rattet.

    For jeg var så trøtt.

    Jeg husker ihvertfall at jeg lurte på om en bil kjørte forbi meg kjempefort, og så ble borte.

    Men det er mulig at dette var noe jeg drømte.

    (Hvem vet).

    Jeg sleit ihvertfall skikkelig med å holde meg våken, husker jeg.

    Og fjernlysa på bilen, de var vel også i ustand, (eller noe), tror jeg.

    For jeg var mest vant til å kjøre, inne i Oslo, da.

    Så jeg fikk aldri helt dreisen på de fjernlysa, på den bilen, noen gang, (må jeg innrømme).

    Eller jeg glemte muligens hvordan de virka, mellom hver gang jeg brukte dem, da.

    (Noe sånt).

    Men det er mulig at de var i ustand, og.

    Men jeg husker at jeg ihvertfall fikk dem til å virke en gang, på den bilen.

    Men den bilen, den var mye på verksted, for topplokket på motoren måtte byttes, (eller noe sånt), og det var bare begynnelsen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg kom tilbake til Oslo.

    Så skulle jeg jobbe på lørdagen, fra klokka 13, vel.

    For jeg pleide å sitte i kassa selv, på lørdagene.

    Etter at butikken hadde blitt rana, to-tre ganger, da.

    På noen måneder, i 1999.

    Så jeg tenkte det, at hvis jeg selv satt i kassa, på lørdagsettermiddagene.

    Så ville kanskje ranerne tenke seg om to ganger, før de rana butikken, da.

    Eller, det her var vel egentlig mest for å roe ned betjeningen.

    For det første ranet, i 1999, det var på Rimi Munkelia, (mener jeg å huske).

    Og da ringte butikksjef Thomas Kvehaugen meg derfra.

    Og han var nedfor, for han bekymret seg over hvordan de ansatte ville reagere, på det her ranet, da.

    Og det var jo oppgangstider, på den her tiden.

    Så det siste vi butikksjefene trengte, var jo ran, liksom.

    For vi hadde problemer, med å få tak i nok medarbeidere, fra før, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg skulle kjøre til jobben, på lørdagen.

    Så tuta noen på meg, på veien opp mot Sinsenkrysset, (husker jeg).

    Den veien som Sinsentrikken kjører i vel.

    Og da skjønte jeg det, at det ene dekket mitt var flatt, da.

    Så da svingte jeg av den veien, rett før Sinsen-krysset, og dro innom et dekkverksted, for å bytte til reservedekk, da.

    Et sted hvor jeg hadde bytta dekk før muligens.

    Det var et sted på Sinsen som noen innvandrere drev, vel.

    Og da jeg ringte assistent Stian Eriksen, og fortalte det, at jeg ble litt forsinka, siden det ene dekket, på bilen min, hadde punga.

    Så hørtes han rimelig sur og skuffet ut, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at regionsjef Jon Bekkevoll, han gikk bort til meg, og sa ‘kondolerer’, på et butikksjef-møte, i auditoriet, ved siden av kantina, på hovedkontoret til Hakon, (husker jeg).

    (Ikke så lenge etter at mora mi hadde dødd, da).

    Og det var også på den her tida sånn, at ei butikksjefdame hadde dødd, mens hu kjørte, fra Sverige til Norge.

    Og dette fortalte Jon Bekkevoll om, i det auditoriet, på Hakons hovedkontor da, (husker jeg).

    Og da gikk det en slags støy, gjennom forsamlingen, husker jeg.

    Som om at folk fikk sjokk, eller noe.

    Og liksom sa noen lyder, sånn halvveis i sjokk, (eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og distriktsjef Jan Graarud.

    Han fortalte meg også på jobben, at mora hans hadde fått brystkreft.

    Og så lurte han på om det var det mora mi også hadde hatt.

    Og jeg var forklarte at det var det, da.

    Også lurte Jan Graarud på om det brystkreft-greiene var fælt, da.

    Og da nikka jeg vel bare, (eller noe sånt).

    For jeg huska jo hvordan mora mi hadde sett ut, som død.

    For hu så jo ut som om hu var femti år eldre enn hu egentlig var, (eller noe).

    Siden trynet hennes var helt sånn forvrengt nesten, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    (Fra da søstera mi og jeg, dro til Moss sykehus, for å se den døde, da.

    Dagen etter at mora mi hadde dødd).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at den lørdagen, som Rimi Nylænde ble rana, for den andre eller tredje gangen, i 1999.

    Så var jeg så lei, av å tenke på butikken, da.

    For jeg tenkte vel en del på det Thomas Kvehaugen hadde sagt da, om at betjeningen ble urolig, av disse ranene, osv.

    Og derfor så hadde jeg ikke lyst til å sitte hjemme, da.

    Jeg ville komme meg ut litt, liksom.

    Så da tre 16-år gamle damer, i Lørenskog.

    Ville at jeg skulle leke råner, og møte dem, ved Statiol-stasjonen, ved siden av Robsrudjordet Grill, (der hvor hu tremenningen min Anita, pleide å jobbe, på 80-tallet, og hvor Øystein Andersen og jeg noen ganger fikk gratis burgere).

    Så slo jeg til på det.

    For jeg måtte liksom komme meg ut døra da, syntes jeg.

    For jeg trengte litt avveksling, da.

    For jeg trengte å få noe annet å tenke på, enn ran, liksom.

    Så jeg møtte tre sånne seksten år gamle damer, som heller ikke hadde noe å gjøre vel.

    Utafor Statoil-stasjonen på Lørenskog, da.

    Og jeg bare såvidt hilste på de her damene.

    De spurte om jeg forventa å få gruppesex, husker jeg.

    Men jeg fortalte vel det, at det hadde vært ran på jobben, og at jeg bare trengte en unnskyldning, for å komme meg litt ut døra, liksom.

    Og det er mulig at jeg fikk en klem, eller noe.

    Noe sånt.

    Og en uke eller to seinere, så ville de her jentene, at jeg skulle hente dem.

    Ikke så langt unna Triaden-senteret der, hvor jeg pleide å jobbe, på begynnelsen av 90-tallet, (på OBS Triaden).

    Og så ville de bli med hjem til meg da, for å se på leiligheten min.

    (Selv om hu ene seksten år gamle dama da vel var byttet ut, med en femten år gammel HV-ungdom dame, vel.

    Fant jeg ut seinere.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu ene av disse tenåringsjentene.

    Ei som het Sara, vel.

    Hu kritiserte hvilken vei jeg kjørte, mellom Lørenskog og St. Hanshaugen, da.

    Jeg kjørte om en sidevei til Karl Johan, liksom.

    For jeg syntes at den veien var grei å kjøre, da.

    (For jeg pleide å kjøpe burger, etter jobben, på Burger King i Karl Johan, osv).

    Men det er mulig at en annen vei ville ha vært raskere, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vel hjemme hos meg, så dro jeg på videobutikken, ved siden av apoteket der.

    Og leide en Jim Carrey-film som het ‘The Truman Show’, vel.

    Som jeg lot de her jentene få se på, da.

    Og hu som var i undommens HV, hu lot jeg øve på adskillelse og sammensettelse, av AG-en min da, (husker jeg).

    Hu Sara, hu ville låne en joggebukse av meg, (husker jeg), av en eller annen grunn.

    Og selv om hu Sara bare var seksten år gammel, så hadde hu ei sånn fleskete hengerumpe, (husker jeg).

    Hu tredje, det var ei fin brunette, husker jeg.

    Og hu gikk med noen sko på seg inne, vel.

    Og hu liksom gjorde seg til litt da, (som at hu visste at hu var deilig), når hu skulle låne doen min osv., da.

    Og jeg sa fra til hu Zera, (Linda Woll, fra Halden), på irc, at hu brunetta med det lange håret og den slanke og smekre kroppen, hadde noen sko, som vel var ganske kule, da.

    Og hu Zera lurte vel på hvordan sko det her var, da.

    Og jeg fikk vel da telefonnummeret, til hu brunetta, av Sara, som jeg sendte en tekstmelding til, vel.

    Og så ga jeg vel det telefonnummeret videre, til hu Zera, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg har seinere lurt på, om hu pene brunetta, kan ha vært Marion Ravn.

    Ihvertfall så ligna hu litt, vil jeg si.

    Men det her tørr jeg ikke å si sikkert, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og noen uker etter det her, så fikk jeg plutselig mellom 110.000 og 115.000 inn på kontoen min, (husker jeg).

    Og det var en slags livsforsikring, etter mora mi, husker jeg.

    Som søstera mi hadde prata om, da.

    Og da, så kjørte jeg bare litt rundt, siden jeg lurte på hva jeg kunne bruke penger på, seint på kvelden.

    Og hu Sara, (som noen ganger sendte tekstmeldinger til meg), hu ville at jeg skulle kjøpe ‘Californication’-albumet, til Red Hot Chili Peppers, til henne.

    Siden jeg fikk så mange penger, da.

    Og jeg kjørte til en bensinstasjon, ved Furuset, og kjøpte det albumet, (var det vel).

    Og da mener jeg at Kamal, fra Rimi Klemetsrud og Rimi Bjørndal, jobba på den bensinstasjonen, da.

    Men jeg sa ikke ‘hei’, (eller noe).

    For navnet hennes var skrevet litt annerledes vel, på navnskiltet hennes.

    Enn sånn som hu skrev det, da hu jobba på Rimi Bjørndal, da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg kjøpte også et par kontantkort, til hu Zera, husker jeg.

    Siden jeg chatta så mye med henne da, på den her tida.

    Så jeg måtte nesten kjøpe noe til henne, syntes jeg.

    Selv om jeg aldri møtte henne i RL, (Real Life), som det ble kalt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg kjøpte meg også ting som ny mobil, og jeg oppgraderte PC-en min, og jeg kjøpte merkeklær, og sånn, for de her pengene, etter mora mi, da.

    Som varte i et år eller to, vel.

    Som jeg skal skrive mer om seinere.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg driver og jobber med designen, til Godteposer. Jeg er ikke helt ferdig ennå, så jeg får prøve å få gjort noe neste uke og. Vi får se

    jobber med designen til godteposer

    http://www.godteposer.net/