Måned: oktober 2012

En fredag i mai, (må det vel ha vært), som jeg hadde fri, ifølge turnusen, på Rimi Kalbakken.

Så hadde distriktsjef Anne-Katrine Skodvin invitert meg innom hennes kontor, på Rimis hovedkontor, på Sinsen der.

(Hvis ikke dette var en lørdag, da.

For det var få andre folk på jobb der, mener jeg å huske).

For å diskutere min nye jobb, som butikksjef, på Rimi Langhus, da.

Og jeg husker at jeg var sliten, (etter å ha slitt mye, på Rimi Kalbakken).

Men at jeg såvidt klarte å komme meg til Hakon-gruppen sitt hovedkontor, på Sinsen, da.

Og Anne-Katrine Skodvin, hu mente at jeg burde kjøre ut en tur, til Rimi Langhus, da.

(Som hu forklarte veien til.

For jeg hadde aldri vært på Langhus, før det her, da.

For å si det sånn).

Og lørdagen etter dette møtet.

(Må det vel ha vært).

Så kjørte jeg Sierra-en min, ut til Langhus der, da.

(Eller Vevelstad, som det vel egentlig het, der denne butikken lå, da).

Og jeg kjørte vel litt feil, og mista avkjøringa, ved Vevelstad togstasjon der, da.

Og havna vel på Langhus Senter der, hvor jeg snudde vel.

(Noe sånt).

Men jeg husker at det var artig å se en del grønne trær osv., som de hadde langs veien, ute i Ski-distriktet der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at jeg hadde satt fra meg Sierra-en min, på parkeringsplassen, utafor Rimi Langhus der.

Så gikk jeg inn, for å se, i butikken der, da.

Og jeg hadde jo aldri vært i den butikken her før.

Så jeg fikk jo helt sjokk, (må jeg si).

For det første jeg så, da jeg gikk inn kundeporten der, det var at en pall, (som var helt råtten, må man vel si), lå  på gulvet, uten palletrekk på, da.

Og oppå denne råtne pallen, så lå det noen rester av noen ti kroners-varer, (eller noe sånt), da.

Så fra første sekund, så syntes jeg jo det, at dette var den verste Rimi-butikken, som jeg noengang hadde sett, da.

Og jeg hadde jo planlagt det, (før jeg kjørte ut, til Rimi Langhus der), at jeg kunne prøve å få gjort unna helge-handelen min, mens jeg først var innom den her Rimi-butikken, da.

Men brødavdelingen der, den var så rotete, da.

Og alle tørrvarehyllene der, de var også veldig rotete, da.

Så jeg fant ikke noe jeg hadde lyst til å kjøpe der, da.

(For å si det sånn).

Så jeg bestemte meg for å heller handle i den Rimi-butikken, som lå i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen, (der jeg bodde, da).

Men til slutt, så fant jeg meg en Hakon melkesjokolade da, som jeg kjøpte, for å liksom komme meg ut av kassa-området der, da.

Og det eneste som så bra ut, i den her butikken, (må man vel si).

Det var hu unge, lyshåra kassadama, som satt i kasse 2 der, da.

Det var jo den flotte tenåringsjenta, (må man vel si).

Og det var også ei pen asiatisk jente, som satt i kasse 3 der da, (husker jeg).

Men da jeg begynte der, (noen dager seinere), så hadde begge disse to butikkdamene slutta, da.

(Av en eller annen grunn).

Så det var jo litt skuffende da, husker jeg.

For spesielt hu blonde kassadama, hu var jo veldig pen da, (husker jeg, at jeg syntes).

Så det var jo litt ‘nedtur’, at den peneste dama liksom, som jobba, i den butikken, som jeg skulle begynne i, hadde slutta, like før, at jeg skulle begynne der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og ellers i butikken der.

Så kunne jeg ikke se noen andre Rimi-medarbeidere, da jeg var innom der, da.

Men seinere, så fant jeg jo ut det, at de folka, som jobba der.

De trivdes best nede på pauserommet, i kjelleren der, da.

(Må man vel si).

Så det var nok der de andre de folka, som var på jobb, denne lørdagen, satt, da jeg var innom, på Rimi Langhus der, for første gang, da.

Det er nok mulig.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg begynte å jobbe, på Rimi Langhus.

Så jobba jeg vel ihvertfall en del timer sammen med den forrige butikksjefen.

Og det var en kar ved navn Thomas, som hadde jobbet som butikksjef, på Rimi Langhus, som del av et trainee-program, i ICA, da.

Og jeg husket vel såvidt han Thomas fra da han på et butikksjefmøte, på Rimi/ICA/Hakon sitt hovedkontor, på Sinsen, hadde skrytt av hvor bra det funka, å ha en femten-åring ved navn Morten Saksgård, som verneombud.

Og da var det vel ingen andre som sa noe særlig, (mener jeg å huske).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Butikksjef Thomas, han bodde forresten på Bøleråsen, (het det vel).

Og dette var ikke det samme Bøler, som der for eksempel Thomassen fra Geværkompaniet bodde, inne i Oslo.

Nei, Bøleråsen, det var et byggefelt, som lå rett over veien til Ski, fra ved Vevelstad togstasjon cirka, vel.

(Noe sånt).

Og han butikksjef Thomas, han gifta seg forresten, med ei pen dame, i 20-årene, like etter at han slutta som butikksjef, på Rimi Langhus.

Og det husker jeg, fordi at det ble vel plassert et fotografi, av det brudeparet, inne på kontoret, på Rimi Langhus der.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Før jeg begynte å jobbe, som butikksjef, på Rimi Langhus.

Så måtte jeg også ha et møte med assistent Sølvi Berget, (forresten).

(Et møte som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin også var med på, vel).

Sølvi Berget, det var ei skjør dame, (må man vel kalle henne), i 40-50-åra, som hadde vært mye sykmeldt, på grunn av konflikter og sånn, da.

(Noe sånt).

Men siden Rimi Langhus kun hadde en heltidsansatt assistent.

(Til forskjell fra for eksempel Rimi Kalbakken, som jo hadde hatt både assistent Monika og assistent Kjetil Prestegarden).

Så måtte jeg liksom prøve å være veldig ned-tonet, og rolig, da.

I det her møtet, (og også seinere), når jeg prata med hu her skjøre dama, da.

Og på Rimi Langhus, så hadde dem også ei litt skjør kassadame, som hadde vært sykmeldt lenge.

Nemlig ei som het Tove, da.

Og som plutselig dukka opp på jobben, og som jeg måtte ha en lignende samtale med, (av den som jeg hadde hatt med assistent Sølvi Berget), da.

Inne på røykerommet der da, (var det vel).

(Uten at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin var med på det møtet med kassadama Tove, vel).

Og jeg skjønte da at jeg liksom måtte være veldig rolig og ‘snill’, da.

(Mens jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus).

Sånn at ikke disse to skrullete, gamle kjærringene skulle bli sure, og løpe til legen, og sykmelde seg igjen, (for den minste ting), da.

Så som butikksjef, på Rimi Langhus, så kunne jeg nesten aldri si noe omtrent, da.

(For å overdrive litt.

Men likevel).

For da måtte jeg ha jobbet fjortentimers-vakter, hver dag, fram til jeg hadde klart å finne en vikar, for de her skrulle-damene, da.

Og det orka jeg ikke, for jeg var så sliten, etter alt tullet, som hadde vært, (like før det her), på Rimi Kalbakken, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde jo lagt merke til det, da jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

At hvis vi rydda hyllene ordentlig, så økte omsetninga.

(For Rimi Ryen holdt jo på å ta igjen Rimi Nylænde, i omsetning, høsten år 2000.

Så da fikk jeg noen lagerhjelper til å begynne å rydde hyllene helt strøkne, på Rimi Nylænde, da.

Et par ganger i uka, vel.

Sånn at Rimi Nylænde også skulle få litt høyere omsetning, (og ikke bli tatt igjen, av Rimi Ryen), da).

Og i det første ledermøtet, som jeg hadde, med assistent Sølvi Berget, nede på spiserommet, på Rimi Langhus der.

Så foreslo jeg det da, (siden jeg jo hadde vært sjokkert, over hvor rotete butikken hadde vært, den lørdagen, som jeg hadde blitt sendt dit, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, for å ‘se på’ butikken).

At vi kanskje kunne fått en lagerhjelp, til å rydde hyller der, i to-tre timer, på fredags-ettermiddagene.

Sånn at butikken så fin ut, til helga, da.

Og da sa assistent Sølvi Berget: ‘Hva med Trond, da?’.

Og da sa jeg det: ‘Åja, kan han jobbe?’.

Også ble det sånn, da.

Og så viste det seg seinere, at Trond, det var sønnen til assistent Sølvi Berget, da.

Og det hadde ikke skjønt, under det her driftsmøtet, da.

Så da følte jeg meg litt lurt, (etter det her møtet da), må jeg innrømme.

For jeg var kanskje litt trøtt og sliten, på den her tida, da.

For det var vel egentlig sånn, at den tidligere butikksjefen Thomas, han hadde prøvd å liksom programmere meg, til å ikke gi Trond fler vakter da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Men det ble så mange nye navn, (og sånn), for meg, i starten der.

Samtidig med at butikken så helt jævlig ut da, (for å si det sånn).

Så det ble litt dumt, da.

For når han Trond Berget etterhvert dukka opp der, og liksom skulle ‘rydde hyller’, da.

Så kunne man nesten ikke se det, at han hadde rydda der, da.

Selv om jeg vel viste han hva jeg mente.

(Og det var at man skulle trekke fram varer og kaste papp osv., i de hyllene som jeg trodde at var viktigst, for kundenes syn på butikken, da.

Og det var vel de ved inngangen og de med middagsmat i, da.

Stort sett).

Så den ordninga, som gikk på at Trond Berget skulle shine tørrvarehyller, på Rimi Langhus, på fredagene, i tre-fire timer, (var det vel).

Den ordninga, den skeia ut, så etter et par fredager, så slutta han helt å rydde hyller, da.

Og gjorde istedet bare det mora hans sa, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og etter enda en stund, så satt han minst like mye nede på spiserommet, som han var oppe i butikken, da.

(Sammen med sin kamerat Joakim, (som ble kalt Jokke), var det vel).

Så det forsøket mitt, på å få mer ryddige tørrvarehyller, på Rimi Langhus.

Det mislyktes fullstendig, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.