PS.
Rahel spilte visst cello i Joakim sin begravelse:
PS 2.
Joakim sin sykdom skyldtes visst oksygenmangel ved fødselen (og ikke at onkel Martin var faren, som jeg har mistenkt litt):
PS 3.
Hvis Joakim døde sommeren 1991 (som jeg har fått opplyst tidligere) så fylte han jo 22 den sommeren (og ikke 21, som Rahel skriver overfor).
(For å si det sånn).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 4.
Det var dette tante Ellen prøvde å få til (med Rahel) og som min farfar mente at var uetisk (sånn som jeg husker det):
PS 5.
Google sin AI er litt enig med min farfar Øivind (som døde i 1984) og mener at Rahel muligens kan ha litt mangel på egenverdi:
PS 6.
Her er forordet til Rahel:
PS 7.
Her er mer om dette:
PS 8.
Enda et bilde av tante Ellen (fra 1985, rett før hu ble skilt fra Reto Savoldelli):
PS 9.
Her er mer om dette:
PS 10.
Rahel sin bok er visst for folk som synes at det er vanskelig, at moren ens dør:
PS 11.
Det første ‘vanlige’ kapittelet:
PS 12.
Her er mer om dette:
PS 13.
Da min lillesøster Pia og jeg, ble sendt (av vår far) for å besøke Ellen og Rahel (og Joakim og negeren Dieter) i Sveits (Aesch) sommeren 1987.
Så var Ellen veldig motstander av TV.
(Husker jeg).
Hu var en slags raddis/hippie (hu røkte indiske sigaretter, fra en eller annen butikk i Basel) og mente at TV var for kapitalistisk (eller amerikansk).
(Noe sånt).
Og jeg var så vant med å ha TV (min far tvang meg til å bo aleine på Bergeråsen, fra jeg var ni år).
At jeg (i desperasjon) rappa en liten lomme-TV, i en el-butikk, i Basel.
(Husker jeg).
Men den TV-en funka ikke så bra.
Jeg fikk sett slutt-vignetten for TV-serien Magnum (etter at Pia og Rahel hadde lagt seg en kveld) husker jeg.
Men det var det.
Antenna var vel for dårlig.
(Og det var nok snakk om en utstillings-modell.
For lyden kunne man ikke høre (selv om jeg hadde med walkman-høretelefoner, sånn som jeg husker det).
Man kunne bare se bildet.
Og hvis man ville høre lyden, så måtte man stille litt, på et hjul på TV-en.
Og da så man ikke bildet lenger.
For å si det sånn).
Men Ellen endret seg visst, med årenes løp.
Og begynte visst å se på TV (hu og).
(For å si det sånn).
Det er mulig at de bare hadde dårlig råd (sommeren 1987) i Sveits.
(Og at Reto tok med seg TV-en.
Da han flytta fra Ellen og Rahel.
I 1985 deromkring).
Og at Ellen bare brukte det som en unnskyldning, at hu ikke syntes at TV var noe særlig.
(For å skjule, at de ikke hadde råd til TV.
For å si det sånn).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 14.
Det neste kapittelet (‘Pflegedienst’):
PS 15.
Her er mer om dette:
PS 16.
Neste kapitell (Aus einer Zeit als alles noch hell war (Fra en tid da alt ennå var lyst)):
PS 17.
I kapittelet overfor, så nevnes hunden Moses, som også er med i ‘Min Bok’.
Det var sånn i Sveits (sommeren 1987).
Og Pia og Rahel hang sammen (på dagtid).
Og så hang jeg mest sammen med (gikk tur med) hunden Moses (på en landevei, som gikk langs en elv der, blant annet).
Og det var også sånn, at jeg fikk låne en sykkel der nede (av tante Ellen).
Og jeg husker at jeg syklet, mens jeg hadde hunden i bånd.
(Den løp ved siden av sykkelen.
For å si det sånn).
Og da lurte ei i nabo-kantonen (var det vel muligens) på hvorfor jeg ikke lot hunden gå fritt.
(Den samtalen foregikk på engelsk.
For jeg kan ikke så mye tysk).
Men på Bergeråsen så hadde jeg katter (og ikke hunder) husker jeg.
(Den siste katten (Kitty) pleide å sitte på skulderen min (noen ganger) når jeg sykla bort til min farmor på Sand (en sommer på midten av 80-tallet).
Husker jeg).
Så jeg var ikke så vant til å ha hund (selv om min mor (og stefar) hadde to hunder (Cora og Rex) på 70-tallet).
Selv om jeg gikk greit sammen med hunden Moses.
(Må jeg si).
Det var en veldig snill hund.
(Sånn som jeg husker det).
Og hvis jeg skulle shoppe noe (jeg kjøpte noen film-magasiner blant annet, i en kiosk) i Basel.
Så bandt jeg hunden et sted.
(I en bakgård.
Til en ganske stor/moderne bygård).
Og så la jeg jakka mi, ved siden av hunden.
Og så sa jeg at hunden skulle passe på jakka.
Da skjønte hunden at jeg ikke forlot den (selv om den måtte være alene en stund).
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 18.
Her er mer om dette:
PS 19.
I PS-et overfor, så sier Rahel, at tante Ellen hadde lyseblondt hår.
Men som jeg har blogget om tidligere, så var det muligens litt juks.
For jeg har sett et bilde av tante Ellen, fra du var med i Speidern.
(Dette var i Nord-Norge (Stokmarknes).
Hvor min morfar var rådmann, fra midten av 50-tallet til midten av 60-tallet).
Og da hadde hu mørkt hår.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 20.
Det er mulig, at det var sånn, at sola bleika håret, til tante Ellen.
Sånn at hu hadde mørkt hår i mørketida.
Og lyst hår om sommeren.
(Oppe i Nord-Norge).
Hm.
Og Rahel skriver også, at tante Ellen stod naken foran speilet, mens hu prøvde å bestemme seg for, hvilken kjole hun skulle velge.
Så det er mulig at tante Ellen ikke brukte truse.
Det var kanskje en ‘hippie-greie’.
(Eller om dette kan ha vært, for å spare penger.
Eller noe lignende).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 21.
Og det trollet, fra tante Ellen og bestefar Johannes (min morfar) sin blåbærtur.
Det kan ha vært min morfar som tulla.
(Hvis jeg skulle tippe).
Min morfar var veldig flink ute i naturen.
Og som jeg har blogget om tidligere.
Så var det sånn, på en hyttetur til Telemark, påsken 1978 (eller når det kan ha vært).
At min morfar visste nøyaktig hvor min mor ville falle (på sine nye glassfiber-ski, som min morfar hadde forært henne).
Og så dro min morfar med meg.
Og så stod vi en stund, nederst i ski-bakken (ved en sving, på et jorde).
Og så falt min mor (og ble liggende i en ‘haug’) når hu kom kjørende, etter noen sekunder/minutter.
(Så min morfar må ha hørt, at min mor var klar til å begynne, på sin skitur.
Noe sånt).
Så det kan ha vært noe lignende, når tante Ellen så det trollet (enten i Nord-Norge, eller om det var på Hurum-landet, hvor min morfar jobbet som kontorsjef, fra midten av 60-tallet).
(Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 22.
Her kan man se Rahel og hennes danske venninne Sophia Legind (da de var små og søte):
PS 23.
Her er mer om dette:
PS 24.
Nytt kapitell (Pfarrer (Prest)):
PS 25.
Her er mer om dette:
PS 26.
Mer om Joakim sin begravelse:
