Forfatter: Erik Ribsskog

Nå var jeg og trente igjen, på Spindles, treningsstudioet på det hotellet jeg trener.

Og da pleier jeg å tenke på forskjellige greier, mens jeg svømmer osv., for det er ganske kjedelig.

Jeg har jo tidligere skrevet om på bloggen, at jeg lurer på om jeg er fra Berger eller Larvik.

Siden faren min er fra Berger, men mora mi flytta til Larvik, fra faren min, med meg og søstra mi.

Og jeg bodde i Larvik, i ca. seks år vel, fra jeg var tre til jeg var ni år.

Men jeg fant vel ut at jeg var fra Berger.

Og jeg kom jo inn på samarbeidsavtalen, mellom Vestfold og Buskerud.

Så da var jeg vel fra både Vestfold og Buskerud, fant jeg ut.

Og det kan man vel ikke si.

Så da får jeg si at jeg var fra Østlandet.

Så jeg er fra Østlandet da.

Men, jeg er også kvart dansk.

Og da sier kanskje folk, ja, men det er ingen som tror du er dansk.

Men, da glemmer folk det, at i et middagsselskap, etter at jeg var ferdig med militæret, et selskap hos min mor.

Der var også min mormor, Ingeborg Ribsskog, som døde ifjor sommer, og en venninne av henne, (som muligens eller muligens ikke var i slekta vår i Danmark, det fikk jeg ikke helt med meg.

Men det er mulig at hun var fru Fog, eller noe.

Vi kan kalle henne fru Fog).

Fru Fog var kanskje 70-80 år vel, på alder med bestemor Ingeborg.

Jeg var jo nettopp ferdig med førstegangstjenesten, (dette var sommeren 1993), og hadde fått vernepliktsmedaljen og masse merker.

Og jeg var jo på Terningmoen, i Geværkompaniet, som var kanskje en av de tøffeste førstegangstjenestene i verden.

Hva vet jeg.

Så prata vi om noe, også nevnte jeg, at jeg hadde vært på en tøff vinterøvelse da.

Til min mor eller mormor.

Så avbrøt fru Fog.

Og hun fortalte at noen, (i vår slekt, eller var fru Fog og bestemor Ingeborg i johanitterordenen, og disse var noen i johanitterordenen?), hadde vært i noe dansk militæret på Grønland, og de skrøyt ikke.

Men jeg syntes nå, at jeg hadde lov å skryte litt, når jeg hadde fått vernepliktsmedaljen osv.

Det er jo en medalje.

Og den tjenesten var tøff, så jeg tenkte jeg kunne prøve å forklare litt, hva jeg hadde vært gjennom da.

For at jeg hadde vært på Terningmoen, det sa vel ikke mora mi og mormora mi og søstra mi så mye.

Men det fikk jeg ikke lov til av fru Fog da, fra Danmark, som var hos mora mi i middagsselskap.

Så hun behandla meg kanskje som om jeg var dansk, siden hu sammenligna meg, med noen dansker som hadde gått på ski i militæret på Grønland.

Så jeg er også litt dansk da, mener jeg, siden fru Fog behandla meg som en danske.

Så jeg kan nok bo i Danmark da, tenker jeg nå.

Men men.

For det var vel litt uhøflig av fru Fog, å begynne å snakke om det danske militæret, i et middagsselskap i Norge.

Og jeg kjente ikke til det danske greiene på Grønland så mye.

Jeg vet ikke hvor tøft det var.

Så jeg holdt bare kjeft.

Nå var jo han troppsjefen vår Frøshaug, han er jo nordisk mester i feltskyting, og mye sånt.

Så det kan tenkes at det greiene jeg var på, var tøffere enn det danske greiene på Grønland.

Vi bodde jo i snøhule og sånn, på vinterøvelsen.

Det er ikke sikkert at de danskene gjorde det.

Hva vet jeg.

Det kan ikke jeg si noe om, hva som var tøffest.

For vi lærte ikke noe om hva danskene dreiv med, i militæret.

Så jeg bare holdt kjeft.

Men det var vel litt uhøflig av fru Fog, å begynne å prate om det danske militæret, i et middagsselskap, hos mora mi i Tønsberg.

Men men.

Men det var jo bare meg der, og mormora mi og fru Fog, og søstra mi, og mora mi.

Så jeg ville ikke begynne å diskutere militær-spørsmål, med bare kvinnfolk, som aldri hadde vært i militæret.

Og jeg kjente som sagt ikke så bra til det danske militærgreiene heller.

Så jeg bare holdt kjeft.

Men jeg måtte vel få lov å forklare litt hvordan det var i militæret egentlig, mente jeg da.

Men jeg gadd ikke å begynne å kjefte, og si at danske skal bare holde kjeft, og pelle seg tilbake til Danmark.

At dansker, de var bare noen som trodde de var så fine, siden de hadde styrt Norge, men nå er Norge et eget land, så kunne fru Fog bare pelle seg tilbake til Danmark med det danske militærgreiene sine.

Eller at Norge hadde Grønland og Eirik Raudes land, (men vi ble snytt for å få tilbake Øst-Grønland, i Folkedomstolen i Haag, så vi mista vel egentlig Grønland til Danmark, to ganger).

Men jeg sa ikke det, at Eirik Raudes land egentlig var norsk, og at hu kunne pelle seg tilbake til Danmark, med det Grønlands-pratet sitt.

Nei.

Jeg tror ikke egentlig at fru Fog skjønte at hun var uhøflig, når hun prata om det danske militæret og Grønland, når jeg, en nordmann, ville fortelle min mor og søster og mormor om hvordan det var i militæret, som jeg fullførte og fikk medalje for.

Men jeg ville ikke ødelegge stemningen, ved middagsselskapet mer, for det var ikke ofte jeg var hos mora mi.

Og det hadde aldri skjedd at jeg hadde vært der sammen med søstra og mormora mi før.

Så det var en spesiell anledning dette.

Men det visste nok ikke fru Fog.

Jeg hadde aldri møtt mennesket før.

Men jeg fikk litt bakoversveis av oppførselen hennes.

Men jeg holdt kjeft da, for å være høflig.

Siden hu jo var et gammelt menneske, som nok kunne være både litt skrullete og halvveis senil, for alt hva jeg visste.

Jeg hadde jo aldri møtt menneske før, eller hørt at min mormor f.eks. nevnte henne.

Så sånn var det.

Og man skal vel være litt snill mot eldre folk.

Så jeg sa ikke noe, men bare holdt kjeft da.

Men hu behandla ihvertfall meg som om jeg var dansk.

Og hverken mora, mormora eller søstra mi, sa noe til dette.

De holdt også kjeft.

Så jeg må nesten si at jeg også er litt dansk, etter den episoden der.

Selv om jeg egentlig er norsk.

Men men.

Så jeg er fra Østlandet og kanskje litt dansk, (ifølge fru Fog ihvertfall, som nok er en veldig viktig person i Danmark, selv om hun nok er død nå).

Og Danmark er jo i EU.

Så jeg får si at jeg er europeer da.

For det blir jo tungvint og si østlending og litt dansk.

Så hva har østlending, (eller norsk da, siden mora mi var fra Nord-Norge, må man vel si) og dansk til felles.

Jo begge er fra Europa.

Så jeg får si jeg er europeer da.

Selv om det kanksje er litt upresist.

Men jeg synes jeg kan bo hvor jeg vil i Europa da egentlig, siden jeg er europeer osv.

Europa må bli mitt hjemsted da, vil jeg si, etter den episoden med fru Fog, på Borgheim, i Nøtterøy, hos min mor Karen Ribsskog, i 1993.

Så sånn er det.

Så jeg tenker fælt når jeg trener, det er helt sikkert.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Mvh.

Erik Ribsskog