Forfatter: Erik Ribsskog

Nå ringte jeg Buskerud Fylkeskommune, og prata med ei som het Kari der.

For hu skulle ha sendt meg vitnemålet mitt fra, Gjerdes VGS.

For det sa hu, da jeg ringte og pratet med henne, 20/4, står det på en huskelapp jeg har her.

Men jeg har ikke fått noe vitnemål.

Og da forklarte hun, at den ordningen, som gjorde at jeg kom inn på Gjerdes VGS., i Drammen, som ligger i Buskerud.

Enda jeg bodde på Berger i Vestfold.

Det er en samarbeidsordning, som er oppe og kjører enda.

Den ordningen er mellom Sande Videregående, i Vestfold da, og de videregående skolene i Drammen da.

At de ti beste studentene, på Sande Videregåene, (som har elever fra Sande og Svelvik, hvor vel begge de stedene ‘sogner’ til Drammen, som er nærmeste store by), de får lov å gå på videregående i Drammen, selv om de bor i nabofylket Vestfold.

Så skoleåret 1988/89, så var jeg altså en av de ti beste elevene ved Sande Videregående, som søkte plass på videregående i Drammen, som er den nærmeste store byen, til Sande og Svelvik.

Men det kunne de ikke sende meg noe papir på, at jeg klarte å komme inn på den ordningen, siden jeg var blant de ti beste søkerne, som hadde best karakterer.

Men de skulle prøve å få sendt meg et vitnemål nå da.

Så det var jo artig, at den ordningen var oppe å kjører enda.

For de hadde ikke datalinje, på Handel og Kontor, i Sande.

Så da måtte jeg sikkert dratt helt til Tønsberg, eller noe, hvis jeg ikke hadde kommet inn i Drammen.

Og da måtte jeg først tatt buss, og så tog, så det hadde blitt kronglete, fra Berger.

Så det var flaks for meg, at den samarbeidsordninga, var oppe å kjøre.

Hvis ikke hadde det nok blitt markedsføring, også tredje året, på meg, på Sande VGS.

Og markedsføring, det synes jeg, at det er liksom ikke så konkret, som data.

Så da hadde jeg sikkert fått en kjedelig salgs-, eller reklamebyråjobb.

Og når man ser hvordan noen av de folka ser ut og oppfører seg noen ganger, så var det kanskje like bra å jobbe på Rimi, selv om jeg ikke fikk datajobb.

Det er mulig.

Men men.

Vi får se om det dukker opp noe vitnemål nå da.

Vi får se.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Men det som var dumt, det var at skolebussene, de var ikke tilrettelagt for det her.

Eller bussene da.

Det var busser som folk som jobba i Drammen tok.

Men jeg måtte ta en buss som gikk like før klokka 7, tror jeg.

Så var jeg i Drammen før klokka 8.

Og så måtte jeg vente i en time, før skolen begynte, klokka 8.45, eller noe.

(Og det var veldig kjedelig og rart, og sitte alene, foran i et klasserom, i sentrum av Drammen, i en time, mens jeg prøvde å sove litt på pulten kanskje noen ganger da, eller ihvertfall hvile.

For da neste som da dukka opp, det var de ‘klysene’ fra Kongsberg, Helge og dem. (Fra markedsføringsdelen av klassen, som var en delt data- og markedføringsklasse).

Så det var egentlig ikke så artig, å ta den første bussen).

Så jeg ville jo gjerne tatt den bussen, som gikk en time seinere.

Men den bussen, den starta i Svelvik(!), og ikke i Holmestrand.

Så den kunne ikke jeg ta.

For Svelvik er nærmere Drammen.

Og jeg var jo B-menneske, og hadde hatt nok problemer med å rekke skolebussen til Sande.

Jeg var litt deprimert og sånn ofte, pga. de problemene jeg hadde slitt med, i oppveksten, med omsorgssvikt og mobbing osv.

Mye av dette hang litt igjen da, da jeg gikk på videregående.

Så det ble ofte til at jeg haika inn til Drammen.

Så det var enten med Hr. eller Fru Melheim, foreldrene til Espen, som gikk i klassen min på Berger skole og Svelvik ungdomsskole.

Ellers så haika jeg med mannen til ei av sjefs-damene jeg hadde på CC Storkjøp, hvor jeg jobba etter skolen, på Gjerde.

Han bodde i Havnehagen 4, tror jeg, der Petter og Christian og dem bodde, på begynnelsen av 80-tallet, før mora deres døde.

Men men.

Ellers så haika jeg noen ganger med faren til Anne Uglum, som var ei jente som gikk i klassen til søstra mi og stesøstra mi.

Og de kjente også han Espen Melheim og sikker foreldra hans da, husker jeg, for han Espen dro med meg til dem en nyttårsaften, på midten av 80-tallet vel.

Så sånn var det.

Så bussene kunne godt også ha støttet opp om denne samarbeidsordningen.

For den ordningen, den gjaldt egentlig da bare for folk i Svelvik og Sande.

Men ikke for folk fra Berger.

Siden den ikke var tilrettelagt, for folk på Berger, når det gjaldt busstidene.

Selv om jeg fikk gratis busskort da, det fikk jeg, som søstra mi og venninna hennes, Cecilie Hyde, måtte betale i dyre dommer for.

For de var så glad i å ta bussen til Drammen, og henge med frikene der da, etter skolen på Sande Videregående da.

Så sånn var det.

‘Byvankere’, ville man kanskje ha kalt søstera mi og Cecilie, nå i ‘våre dager’.

Det er mulig.

Mens jeg dro inn til Drammen for å gå på datalinja og for å jobbe på CC Storkjøp da, etter skolen.

Men, så var det jo en time, før jobben min begynte.

Så da satt jeg på alle kafeene, i Drammen, Lyche, Cafe Risto (som det het), men ikke Glassmagasinet, for den likte dem ikke.

Og også i Strøget der, eller hva det heter.

Så satt jeg der i en halvtime da, og prata med søstra mi og Cecilie og dem da.

‘Dem’ vil si alle frikene i Drammen, sånne som vi nå ville kalt gothere vel.

Og dem, (Pia og Cecilie), de kjente også mange unge nynazister, som jeg vel syntes var litt rart, som vanka i det samme miljøet.

For Pia og Cecilie, de var og hang i Drammen, så og si hver dag, skoleåret 1988/89.

For de hadde nok ikke så mange venner på Sande VGS., og de pleide å gå på ungdomsdiskotek i Drammen, på torsdager, på Skyline og Park.

Så Pia og Cecilie, de var nesten som sånne Emo-kids, kan man nesten si, som man kan se her i Liverpool, at de drar inn til byen, sikkert fra forstedene, og henger i parkene osv.

Bare at Pia og Cecilie og dem hang på cafeene på kjøpesenterne da.

(Eller handlemagasiner, heter vel de senterne som de har i gågata i Drammen).

Hvor det mest var gamle damer, som handla.

Men også folk fra Gjerdes VGS., hvor jeg gikk.

For vår skole var like ved gågata i Drammen.

Og vår skole hadde ikke kantine, kun skolebygninger.

Siden det lå midt i Drammen da.

Så i spisefriminuttet, så dro vi ofte og spiste, på cafe Lyche og cafe Risto og sånn da.

Og spilte kronespill der og sånn, vi som var dataruss, på Gjerdes videregående.

Det var jo å gå i et minutt, så var man midt i sentrum, av Drammens handlegata, gågata, hvis man gikk på Gjerde, der hvor jeg gikk.

Så sånn var det.

Så derfor møtte jeg hele tida Pia og Cecilie, etter skolen da, siden jeg pleide å gå på de samme kafeteriaene, siden det nesten var kantina vår, for oss som gikk på Gjerde.

Så sånn var det.

Ikke spør meg hvor dem fikk penga fra forresten, Pia og Cecilie, for månedskort til Drammen, det kosta vel 400-500, tror jeg allerede da, i 1988.

Men det er mulig at faren min vet det da.

Pia flytta jo opp til meg, nesten sammen med Cecilie, for de hang så mye sammen, like før jul, 1988.

Så Pia fikk mat av meg og noen ganger lommepenger, når hun var blakk, for jeg jobba jo på CC, etter skolen.

Og faren min hadde nettopp gått konkurs, så jeg tok opp studielån, enten et eller to halvår, som jeg gikk i Drammen.

Så jeg spurte vel ikke faren min så ofte om penger, det siste året jeg gikk på videregående.

Ikke lommepenger ihvertfall, jeg hadde råd til å kjøpe mat og sånn selv, for pengene fra CC.

Og russetida betalte jeg også selv, for jeg jobba 3-4 dager i uka, så jeg hadde råd til det, såvidt.

Jeg måtte låne 300 av bestemor Ågot en gang, i slutten av april kanskje, før jeg fikk lønning.

Men jeg bodde i faren min sin leilighet da, så jeg slapp å betale husleie.

Og søstra mi ville også bo der, og ikke i ‘Haldis-huset’, i Havnehagen, (hvor jeg ikke fikk lov å bo), på slutten av 1988.

Men ingen fortalte meg egentlig, hvor søstra mi ikke ville bo i ‘Haldis-huset’ lenger.

Det er egentlig fremdeles et mysterium for meg, selv idag.

Og faren min ville heller ikke fortelle meg dette, på telefon ifjor, før vi ble uvenner, siden faren min begynte å ringe natt og dag, med telefonsjikane da.

Så sånn er det.

PS 2.

Og CC Storkjøp, hvor jeg jobbet etter skolen, det var jo en matbutikk.

Det er vel Rimi der nå, tror jeg.

Og da satt jeg i kassa da.

Jeg hadde jo nettopp fylt 18 år, da jeg begynte der.

Og det her var jo et veldig hektisk år for meg, med russetid, kjøretimer, med Pia (og Cecilie) som hadde flytta inn hos meg på Bergeråsen, og med jobbing da, og eksamener og 3-4 mil skolevei osv.

Men etter at jeg hadde jobba på CC, i kanskje et snaut år da, hvor jeg satt i kassa.

Så ble jeg satt på gulvet, ved noen få anledninger.

Og det var greit nok det.

Men, jeg fikk ikke noe opplæring, på gulvet.

De bare forklarte meg, på kontoret, eller noe, at jeg skulle sette opp en halvpall, med halvparten den hermetikk-varen (for det gikk mye i hermetikk der), og den andre halvparten med et annet slag hermetikk da.

Og da satt jeg et slag bakerst, og et slag foran på halvpallen da.

Og da var det feil da.

For de skulle stå ved siden av hverandre.

Og da ble jeg latterliggjort da.

Siden jeg ikke skjønte det her.

Men når jeg tenker på det her, i ettertid nå, så hadde det kanskje vært greit, å fått opplæring, i de arbeidsoppgavene, på gulvet, før jeg ble satt til arbeidet.

Eller ihvertfall bedre forklaring.

For jeg husker det var en sjef der, med mørkt krøllete hår, fra Nesbygda.

Som en som het Henrik sa, at bare satt på kontoret og leste avisa.

Og han fra Nesbygda, han ble sur på meg, fordi jeg rota med arbeidsoppgavene på gulvet.

For jeg var som sagt ikke vant til å jobbe i matbutikk fra før.

Og jeg fikk bare opplæring i å sitte i kassa.

Så fikk jeg kjeft da, når jeg tulla, når jeg jobba på gulvet, av han fra Nesbygda spesielt, husker jeg.

Han sa jeg var dum, til en selger, eller noe, mener jeg å huske.

Fordi jeg stabla fra en pall til en annen.

Men jeg stabla fra den nye pallen, med sukker, var det vel.

Men jeg skulle ha flytta pallen først.

Men jeg var ikke så vant til å kjøre paller.

Jeg var vant til å stable paller, på lageret dems (noe jeg sleit med i starten, for jeg var så tynn, men dette var nok bra trening for meg, siden jeg jo var så tynn), og å kjøre jekketralla, det siste fra verkstedet til faren min.

Men å kjøre paller med matvarer på, nei det hadde jeg aldri gjort, før han sjefen der, fra Nesbygda, begynte å kalle meg dum da, til en selger, eller noe, mens jeg hørte det.

For man må tenke litt mer, når man jobber på gulvet da.

Ihvertfall når man er vant til å sitte i kassa.

Men jeg var så vant med rutinearbeidet i kassa, så jeg var ikke vant til å tenke sånn praktisk da, når jeg fikk de første arbeidsoppgavene, på gulvet, i butikken.

Så det husker jeg, at jeg syntes var litt dårlig.

At jeg ikke fikk bedre opplæring der.

Og at jeg ble latterliggjort, fordi jeg var mest vant til skolearbeid og sånn, og ikke med praktisk arbeid.

Så det var noe jeg kom på nå, når jeg tenkte på CC Storkjøp.

Så sånn var det.