Nå har jeg prata med bestemor i Nevlunghavn om forskjellige ting som skjedde nå, i 2005, og tidligere da.
Da jeg hadde vært i Sunderland, og så dro litt rundt til London osv., for å prøve å finne en leilighet og jobb osv. da.
Jeg hadde jo hørt i Oslo i 2003, at jeg var forfulgt av noe mafia _også_.
Og jeg hørte folk pratet bak ryggen min, uansett hvor jeg gikk i Oslo, om dette.
Uten at jeg går for i detalj om hva som ble sagt, men det har jeg skrevet tidligere.
Jeg endte opp, hos onkelen min Martin, og dama hans, Grethe, på Løvås, i Kvelde i Larvik, like før påsken 2005, var det vel.
Så da, prøvde jeg å forklare, hva jeg trodde foregikk, til Martin og søstra og broren min, på gården der, i Kvelde i 2005.
Det står mer i denne linken, om hva jeg visste, som foregikk:
https://johncons-blogg.net/2008/02/lack-of-openness-from-government.html
Axel og Pia og Martin, de ville ikke hjelpe meg, å kontakte politiet, om det her.
Jeg skjønte ikke helt hvordan de tenkte.
Men jeg hørte at Martin sa til Grethe, noe sånt som, at jeg var vel gæern nok, til å kontakte politiet om det her og.
Men jeg skjønte ikke helt hvorfor de sa sånt, og ikke ville hjelpe meg, å ta opp dette med politiet.
Og de trodde ikke noe på det her jeg sa.
Hvorfor jeg, som jobbet i en butikk, få noen sånne problemer, med mafia osv.
Jeg prøvde å forklare dem, at det kunne være noe sånne ære-greier med hun kurdiske dama, som jeg hadde jobbet sammen med søstrene til, før der, på Rimi Bjørndal.
Eller noe i forbindelse med at jeg jobbet der da.
Men de trodde ikke på at det var reellt da.
Jeg visste jo ikke hvor det var smartest å dra osv., men jeg sa, at jeg trodde det var smartest å ha noe våpen, hvis jeg skulle flytte tilbake til Oslo.
Men dem sa jeg kunne bo og jobbe på gården der da, hvis jeg ville.
Men da, måtte jeg gå til en lege, som bestemor Ingeborg også kjente, inne i Helgeroa der.
Dr Næss.
Da tenkte jeg, at det kunne jeg vel gjøre.
For det var en gang jeg var veldig overarbeida på Rimi, da jeg jobba som butikksjef på Rimi Langhus.
Og da gikk jeg til legen.
Og da ble jeg så deppa, av å bare være hjemme og være sykmeldt da, for jeg var helt utslitt av å jobbe så det gikk på helsa løs, i mange år på Rimi Bjørndal, Nylænde, Kalbakken og Langhus.
Og da prata jeg med legen, på Bentsebrugata legesenter.
For da ble jeg deppa av å være hjemme, uten å gjøre noe, annet enn å se på VM på ski og sånn.
Så det var litt kjedelig.
Men jeg tenkte jeg kunne prøve å finne ut mer om hva som feila muttern osv, som var noe sinnsyk, eller noe, skulle dem ha det til i hvertfall.
Og lære mer, om det var arvelig osv.
Så jeg ba om å få ta noen tester der da, for jeg kunne ha arva noe av det fra muttern, siden jeg var så deppa, av problemene i Rimi.
Og siden jeg jobba så mye i perioder i Rimi, så tenkte jeg kanksje, at jeg var manisk depressiv, eller noe.
Men jeg tok de testene, og da synes jeg bare det var latterlig, de tingene man skulle krysse av for, så da tenkte jeg, at jeg fikk prøve å ta meg sammen, og ikke drive å tulle med sånne ting.
Så det var nok bare, at jeg var deppa pga. at jeg var overarbeidet, og pga. problemer på jobb osv.
Så jeg var ikke så redd, for å gå til legen osv., fordi Martin og dem, ikke trodde meg, men at det hadde klikka for meg.
For jeg tenkte, at jeg fikk vel bare en sånn test igjen, også ville dem se det, at det var ikke noe gæernt.
Men jeg fikk ikke noe sånn test.
Men Dr. Ness, sa at jeg skulle prate med en sånn psykolog-dame, i Larvik da, i den bakken ned til Farrishallen osv der.
Men, Martin da, ville at vi skulle prøve å få ordna en sånn sykemelding, sånn at jeg kunne få penger, både mens jeg bodde der, også for de månedene, jeg hadde avbrutt studiene.
Så Dr. Ness, skrev en søknad, på trygdepenger, jeg skal se om jeg finner det skjemaet.
Jeg fant det nå, jeg ringte om det her, i fjor:
Det som var, var at Martin og Dr. Ness, sa at det, at jeg var forfulgt, uansett, om dem trodde det var reellt, eller ikke.
Det kunne bety, at jeg hadde krav på rehabiliteringspenger.
Og Dr. Ness og Martin, hadde fått meg til å melde adresseforranding, til Kvelde, pga. den her søknaden da.
Så jeg leverte den, i juni eller juli, til trygdekontoret, i 2. etg der, jeg tror det var arbeidsformidling eller noe i første etasje kanskje.
Det var ved Jegersborggt. i Larvik det her.
Det var, ovenfor, der hvor matbutikken Thorfinns, pleide å være, hvor det vel er Rimi nå.
På et sånnt torg med butikker rundt.
Svaneapoteket, og sånn vel.
Og det pleide å være en lekebutikk, som het Noldus, der, på 80-tallet.
Men samme det.
Jeg fant ut i fjor, i januar vel, at søknaden ble sendt, til St. Hanshaugen, på tross, av at jeg hadde allerede sendt melding om adresseforrandring til folkeregisteret, en måned eller to, før jeg leverte søknad om rehabiliteringspenger da.
Så det har blitt noe kluss der.
Jeg fikk de på St. Hanshaugen, var det vel, enten dem, eller dem i Larvik, til å sende meg kopi av skjemaene, hit til England, i januar i fjor, tror jeg det kan ha vært.
Så det ble altså noe kluss med søknaden, siden den ble sendt til Oslo.
Og jeg hørte ikke noe om denne søknaden, før jeg dro til England.
Jeg visste ikke, at den hadde blitt avslått.
Jeg gikk og ventet, på å høre resultatet, fra denne søknaden, (for jeg hadde tenkt å dra til Kanada, eller noe, pga. av problemen i Oslo da).
Jeg hadde ikke tenkt å bli på gården i Kvelde der hele livet, jeg trodde var best for både meg, og onkelen min og dem, at jeg dro til utlandet.
Jeg hadde noen penger igjen av studielånet, men skulle gjerne hatt fler, for det koster jo litt å etablere seg osv.
Så jeg gikk i noen uker, og ventet på å høre resultatet av den søknaden.
Da jeg ble jaget vekk fra gården der, på 35 års dagen min, 25. juli 2005.
Da noen folk med våpen og hunder, og som jeg hørte skulle skyte meg, jagde meg til Farrisvannet der, og jeg fant en båt, og rodde ganske langt, til en hytte, og fikk hjelp der, sånn at de forklarte taxien fra Larvik, hvor den skulle kjøre osv., for Larvik taxiene, var ikke så vant til å kjøre dit.
Uten at jeg husker hva det het der.
Og jeg hørte, at Martin sa til Grethe, like før de dro på motorsykkelferie til Danmark.
(Det var visst bare et par dager, sa Bestemor, selv om de sa til meg, at var en ukes tid vel(?)).
Men Martin sa, at de fikk ikke ta meg, mens jeg satt foran pc-en.
Så Grethe sendte meg, for å se etter hestene.
Jeg fant ikke noen hester, nede på enga.
Men jeg hadde jo hørt det Martin sa, så jeg gikk over fjellet, og rundt andre veien.
Jeg lurte på om de mente det hadde klikka for meg, og at de skulle tvangsinnlegge meg eller noe.
Fordi jeg ble jo sendt til en sånn psykolog i Larvik, og heller ikke der, fikk jeg noe sånn skjema, som legen i Oslo hadde bedt meg fylle ut.
Hun her psykologdama, Silke som hu het, fra Tyskland.
Hu skulle ha meg til å prøve noen medisiner, som het Rivendel, eller noe, mot schisofreni, eller noe.
Jeg søkte på nettet der.
Fordi, hun skulle finne ut om det var reelt, eller om det var noe jeg innbilte meg, de her problemene i Oslo da.
Men jeg skjønte jo det, at det var bare tull det her, med de medisinene.
Men hun Silke trenerte papirarbeidet, for å ordne med låna mine osv., nedbetalingsordning på gjelda mi osv.
Så jeg gikk med på å kjøpe pillene i hvertfall, på apoteket.
Men jeg gikk ikke med på å ta dem.
Så det ble et kompromiss.
Og jeg skjønte ikke hvorfor jeg skulle ta de pillene, jeg trodde jeg skulle få noe sånn skjema, som jeg hadde fått i Oslo, sånn at de skulle skjønne, at det ikke var noe gæernt.
Men det dukka aldri opp noe skjema da.
Men jeg sendte hun Silke og Magne Winnem, tekstmelding, da jeg ble jaget, 25. juli 2005, om at de skulle ringe politiet.
Så hørte jeg de folka sa, at de sverta og banna, for at jeg hadde sendt melding, så de må ha fått vite det, av en av de.
Og han som skulle skyte, han turte ikke å gå inn der jeg var, dekt av en del trær osv., i tilfelle jeg hadde kniv, sa han til han andre karen der.
Det kom også en tredje kar dit, som oppdaterte dem, om hva dem hadde funnet på gården, brev fra Stein Erik Hagen osv., i papirene mine.
Og dem sa det, at jeg ikke hadde rørt pillene, hørte jeg.
Så, jeg tenkte, siden dem banna så fært, og siden ingen svarte, så sendte jeg melding til hun Silke og til Winnem, at dem kunne i hvertfall få en taxi dit.
Og da hørte jeg han som skulle skyte, sa, for det, så skal jeg bare skyte’n i balla, og ikke i hue.
Så det var jo artig.
Så hørte jeg noen hunder.
Og da bare løp jeg.
Dem banna på gården, de folka som var der.
Så det kunne ha vært politi.
Men det kunne også, vært, at de hadde hunder selv, de her folka, og at hundene, hadde løpt, rundt, over fjellet, og fulgt sporet, av der jeg hadde gått, tidligere på dagen.
Jeg husker hun grete, plutselig, noen uker før, hadde vært blid, og spurt om det var noen klær hun skulle vaske.
Og da, kan hu jo ha tatt en møkkete sokk eller noe, og gitt til de her gangsterne, sånn at de bikkjene fulgte sporet av meg osv.
Og at de bomma, og fulgte sporet, av der jeg hadde gått før på dagen.
Men jeg slapp bare den posen med klær og mat jeg hadde.
For jeg skjønte at noe ville skje.
Fordi hu Grethe smilte så rart, og sa at jeg fikk være forsiktig, eller vise dem, hvis det kom noen banditter osv.
Og hu sa, at Thor var nettopp kommet hjem fra ferie.
Så det her virka litt rart synes jeg.
At hu skulle lage et poeng av at Thor (som dyrka marijuana-farm på hytta si, som han leide av Grethe), og det her med banditter, i samme setningen, før dem kjørte avgårde på motorsykkelen, i retning Danmark.
Det virka litt innøvd synes jeg, det hu sa der.
Du får se opp for banditter eller noe.
Eller banke dem opp eller noe.
Det virka som om hu lagde et poeng ut av det her med banditter.
Og sammen med det jeg hadde overhørt, at Martin sa til Grethe, mens jeg satt og sjekka noe fotballnyheter eller noe, på internett, at han ikke synes at dem skulle få ta meg, mens jeg satt foran pc-en.
Og det, at jeg ikke så hestene der.
De tingene, gjorde at jeg pakket noe klær og mat, og hadde tenkt å sove under en gran, eller noe.
Og prøve å finne ut, hva det var som foregikk.
For jeg var sinna pga. det at jeg ble forfulgt og sånn.
Så jeg regna med, at det skulle komme noen folk, til hytta til Thor, som skulle gjøre et eller annet da.
Så jeg tok med kikkert osv., sammen med mat og klær da, for å prøve å spionere litt på de her folka da.
Hadde jeg planlagt.
For jeg ble litt gæern, av å vite hva som foregikk.
Jeg fulgte med på trafikken, på den rimelig øde veien der.
Og det kom mange fler biler enn vanlig.
Vanligvis, var det en bil i timen der kanskje,
Etter at Martin og dem dro, på motorsykkelen, så var det vel fem biler på femten minutter kanskje.
Noe sånt.
Jeg hadde ikke venta at det skulle komme folk med hunder osv.
Men en uke eller to før denne dagen.
Så hadde jeg hørt Martin si til Grethe.
Dem prata om, at om jeg kunne komme unna, ved å dra til Farris, eller noe.
Men Martin svarte, at det var ingen mulighet, for at jeg skulle klare det.
Dem kom til å ha folk der og der, eller noe sånt.
Så jeg hadde ingen sjangs å komme unna.
Så Martin og Grethe, må ha visst om dette.
Så tilbake til det Ingeborg sa i dag.
På telefon, for et par timer siden.
Det var, at Martin hadde sagt, at jeg hadde fått masse penger, fra den søknaden, fra Dr. Ness.
Men som man kan se over, så ble den søknden avslått.
Martin, sa bestemor, hadde også sagt, til henne, at, jeg hadde kjøpt meg flere skjorter, til 800-900 kroner, for de pengene, som jeg Dr. Ness, hadde hjulpet meg å få, ved å hjelpe meg, med å skrive den søknaden.
Men det stemmer ikke i det hele tatt.
Da jeg dro til Liverpool, så hadde jeg igjen noen penger fra studielånet fra Sunderland, og noen penger, som søstra mi, hadde klart, å få igjen på skatten for meg, siden hun absolutt ville skrive selvangivelsen min.
Jeg så ikke noe grunn til å nekte hu det, siden hun insisterte på det, og hun hadde mer kontor og sånn, som ikke følte meg så hjemme, hos Martin og Grethe, at jeg kunne bruke PC-en og telefonen, så mye jeg ville der.
Det var sånn, at en telefon, eller å sitte en gang foran pc-en om dagen, var liksom en slags grense, virka det litt.
Altså, det var ikke sånn, at jeg følte meg for hjemme der.
Men uansett.
Så søstra mi, klarte på en eller annen sånn måtte, med noe triks eller noe.
Uten at jeg vet hvilken paragraf hun kjente til.
Men det er kanskje en sånn paragraf, i selvangivelsen, om skattefradrag, som dem lærer på noe sånn sosialist-kurs, eller noe, for å fleipe litt, ikke vet jeg.
Ikke har jeg sett det i aviser, eller noe, at man kan få igjen 20.000 ekstra på skatten, hvis man, ja hva var det da.
Det var noe greier, som Pia hadde lært et eller annet sted.
Så da hadde jeg vel ca. 15.000-20.000 kanskje, i lommeboka, og på kontoen.
Og søstra mi, oppbevarte også en ca. 15.000 i pund og euro vel, for meg.
Siden jeg hadde overhørt, at Martin sa til Grethe, at lommeboka mi, den vokta jeg vel, så den hadde han ikke lyktes, å få sett gjennom.
Det sa han vel i mai måned, eller noe sånt, kanskje.
Det var veldig stille på den gården.
Det var en bil i timen som kjørte forbi ca.
Og lyden gikk langt der.
Så jeg har god hørsel, og er vant til å gå i skogen og skyte med luftgevær, fra da jeg bodde på Bergeråsen på 80-tallet, og ha våkne sanser osv.
Jeg husker en øvelse i militæret, i Trøndelag, på 90-tallet.
Og da gikk jeg og en sersjant patrulje.
Og da koka han sersjanten.
Men jeg hørte hvor fi var, og var kald.
Mens han sersjanten, hadde mista orienteringen.
Ikke for å skryte, men det var kanskje fordi jeg var vant til å gå å skyte med luftgevær i skogen osv., og på hyttefeltet på Sand der, og da måtte man være årvåken, for å ikke skremme fuglene, og i tilfelle noen hyttegjester kom pesende, som kunne hende.
Jeg ble mye mobba osv., på ungdomsskolen, så det var vel en måte å ta ut aggresjon på, å skyte pip-pip-er og noen ekorn noen ganger, selv om dem var vriene å skyte med luftgevær, eller luftpistol, var det kanskje, som jeg og Ulf skøyt ekorn med.
En gang, det var ganske fælt.
Da så vi en ugle, borte på hyttefeltet der.
Og jeg hadde luftpistol vel.
Det var en ugleunge faktisk, som satt oppe på noe.
Og mora, fløy rundt, skikkelig svær ugle.
Kunne kanksje vært hubro(?)
Vanskelig å si.
Men jeg synes jo det var kult å skyte fulger da.
Så jeg var vel full av adrenalin da, og måtte nesten være tøff, siden Ulf var der, og jeg ble mobba nok fra før.
Men de var fine fugler, så jeg hadde litt ambivalente følelser, på å skyte.
Men det var et ganske kjedelig sted å bo, og jeg ble mobba mye, så jeg hadde mye aggresjon.
Så jeg skøyt da, på ganske lang avstand.
Men bare et skudd.
Ugleungen, satt der enda.
Så vi gikk nærmere.
Så så vi det.
Den ene foten til ugla, hadde blitt skutt av.
Mens ugleungen, satt der, på den andre foten.
Det var fælt alts.
Da orka jeg ikke mer, å skyte.
Da bare tok jeg med meg Ulf, og gikk et annet sted.
Da synes jeg synd på uglene.
Ulf lurte på hva det var som var gæernt.
Men jeg synes det var fælt, for det var veldig fine fugler.
Sikker sjeldne, værna og.
Så det ble litt anderledes enn å skyte på småfugler ja.
Det var sånn, at man synes, at man ødela for noen fugler, som kanskje var utrydningstruet, eller sjeldne, på Østlandet.
For jeg hadde ikke sett så store ugler før.
Så det var ikke så artig, å se den ugleungen sitte der, med bare et ben.
Så da orka ikke jeg å skyte mer nei.
Men samme det.
Men det var kanskje den jaktinga med luftgevær, på hyttefeltet, som gjorde at jeg ble ganske kald og årvåken da.
Og de mange årene jeg har jobba som leder, i butikker, som hadde mye problem, med tyveri, og ran osv.
Da måtte man også være årvåken, og følge med på kunder osv. på jobb osv.
Så jeg hørte mye som ble sagt på gården, og lyden gikk langt der, om sommeren, så noen ganger, kunne jeg høre ting som ble sagt, på hytta til Thor der og, f.eks., når jeg dreiv å jobba, på enga der, osv.
Men men.
Så jeg hørte nok en del ting, som det ikke var meningen at jeg skulle høre.
Jeg så nå det, at det stod på det avslaget (på bildet ovenfor i denne posten), fra trygdekontoret på St. Hanshaugen, at søknaden var fra 28. juli 2005.
Men det må ha vært feil, for da var vel jeg i Frankrike eller Nederland, for jeg leide en bil, i Danmark, 26. juli, og kjørte så til Frankrike, for jeg hadde tenkt å ta the Chunnel, altså det toget, som kjører biler til England.
Skal jeg se om jeg finner noe papirer på det.
Her kan man se, at jeg var i Utecht den dagen, og jeg har også kviteringen fra bensinstasjonen i Hirtshals, hvor jeg leide en Toyota Avensis, 26. juli 2005.
Jeg sov på Hotel Skagerak, heter det vel, i Kristiansand, natten mellom 25. og 26 juli.
Jeg tok en buss, fra Larvik til Kristiansand, etter at jeg hadde tatt taxi, fra hyttefeltet, ved Farrisvannet der, etter å ha rodd på Farris, for å komme unna de mafia-folka, eller hva dem var.
Det virka som at de folka, var norske, og i 40-åra kanskje.
Og trent i, å spore folk i terreng osv.
At de kanskje var politifolk eller noe, eller folk med bakgrunn derfra, eller fra militæret, eller som jegere eller noe sånt.
Dem på hotellet i Utrecht, må ha trodd, at jeg var fra Danmark, siden bilen jeg kjørte var dansk registrert, antagelig.
Skal jeg se, om jeg finner kviteringa, fra der jeg leide bilen.
Ja, det er kanskje ikke så lett å se, men det står 26. juli 2005, på europe-car kvitteringa, som er en del av Q8 stasjonen i Østergade, eller noe i Hirtshals.
Jeg sendte dem i hvertfall nøklene til bilen.
Jeg var forfulgt eller noe, der og.
Jeg hørte folk prata om meg, når jeg fikk forbi sånne fortausresturanter der.
Jeg skjønte ikke hva dem sa, så mye, men jeg skjønte at det var noe greier.
Jeg dro videre til Liverpool, 30. juli, med easyjet, som det står på kvitteringa der.
Og prata med politiet i Utrecht, på kvelden, 28. juli, og politiet på Schipol 29. juli, og morgenen 30. juli, må det vel ha vært.
Noe sånt.
Jeg forklarte, på begge politistasjonene, om det her mafia-greiene da.
Og de i Utrecht, ringte politiet i Norge, i Vestfold.
Men de gjorde ikke noe, de sa bare at jeg skulle gå.
De på Schipol, de hjalp meg ringe, 30 juli, om morgenen, var det vel, og prate med familie osv., og høre at de var i vel behold.
Så tok jeg fly, til Liverpool, om kvelden, 30. juli, var det vel.
Da sa han taxi-sjaføren, som jeg satt på med, fra John Lennon airport, at alle hotellene i byen var fulle.
Så han kjørte rundt, for å prøve å finne noe sted det var ledig.
Og jeg endte opp, i et hotell, i et hus, som noen afrikanere, eller av afrikansk opprinnelse da, drev, hvor det bare kosta £20 å leie et rom
Jeg lurer på om det kan ha vært, i Toxteth, eller noe, men jeg skal ikke si det for sikkert.
Det var antagelig ikke der, men det var veldig billig rom.
Så fant jeg en taxi, og tok taxi til Goodison.
Men taxien var rød, så jeg tenkte det ble litt feil, siden jeg først var i Liverpool.
Så da ba jeg han kjøre til sentrum.
Ved Whitechapel der.
Så tok jeg en annen taxi til Goodison.
Så jeg ringte jeg Kripos derfra, i 45 minutter kanskje, på formiddagen, søndag 31. juli, må det ha vært.
Så gikk jeg, og så litt mer rundt Goodison.
For jeg hadde ikke vært i Liverpool før.
Så var det noe sånn omvisning der.
Så mange folk gikk inn, en dør der, akkurat når jeg gikk forbi.
Så gikk jeg for å kikke da.
Jeg tenkte, at kanskje jeg kunne betale noen penger, så fikk jeg lov å være med på omvisningen.
Hun ene dama som viste folk rundt da.
Hun sa jeg kunne bare komme inn.
Så prata dem, om klubbens historie og sånn da.
Så gikk vi, og så på de forskjellige loungene og sånn da.
Og på premieskapene, og tribunen og.
Og garderoben, hvor alle spillernes drakter, hang plassen dems, og gangen som spillerne gikk ut til banen osv da.
Så det var artig.
Så dro jeg inn til byen etterpå.
Så husket jeg fra Sunderland, at det var en hotellkjede, som var grei, og ikke for dyr, som het Travellodge.
Så ringte jeg dem, fra telefonkiosk, eller mobilen var det kanskje.
Jeg kjøpte vel en engelsk mobil, etter å ha vært på Goodison, på Carphone Warehouse, ved å oppgi adressen min, som jeg hadde i Sunderland, tidligere på året, da jeg studerte der.
Men men.
Så for å oppsumere.
Det bestemor Ingeborg, sa på telefon i dag, om at onkel Martin, hadde sagt, at Dr. Ness, hadde hjulpet meg, sånn at jeg fikk masse penger.
Og det han sa, at jeg hadde kjøpt skjorter, som kostet 800-900 kroner, for de pengene.
Det kan ikke jeg huske noe av.
Så det sa jeg, at da må Martin, ha sovet veldig godt en natt, og drømt det her.
Men men.
Jeg dro jo fra gården der, uten andre klær, enn dem jeg gikk og stod i.
Og i kofferten der, så lå jo vitnemål, papirer fra Rimi osv., blant annet fra Stein Erik Hagen, da Rimi Langhus vant Rimi Gullårer, i 2001.
Og jeg kjøpte nok, noen nye klær, i Liverpool.
Men det var sånne t-skjorter, og tennis-skjorter, på Burton, eller hva det heter, og som neppe kosta mer enn 100 kroner.
Og de skjortene jeg brukte på jobben, på Arvato, de kosta neppe mer enn 150-200 kroner, eller noe.
Jeg kjøpte de på en klesforretning, som jeg har glemt navnet på nå, men som ligger, ikke langt unna Williamson Sq, det er en kjedebutikk, som de har i flere byer, og hvor de har både business-klær og fritisklær.
Det var en taxi-sjåfør, som anbefalte den butikken, at de hadde kule klær osv. der.
Jeg kommer vel på navnet på butikken seinere sikkert.
Men 800-900 kroner, nei det er det lenge siden at jeg har kjøpt.
Når jeg bodde i Oslo og Sunderland, så kjøpte jeg nok klær som kan ha vært så dyre.
Men når jeg ble jagd vekk fra Norge, må jeg vel nesten si, og har jobbet på minstelønn, mer eller mindre, i England, siden 2005, så har jeg ikke kjøpt klær som koster 800-900 kroner.
Så det, som bestemor sa, at Martin hadde sagt, om at Dr. Ness hjalp meg å få masse penger, og at jeg hadde kjøpt skjorter, som kosta 800-900 kroner, for de pengene.
Det er nok noe røverhistorie, eller noe Martin må ha drømt, må jeg nok si.
Det stemmer ikke med virkeligheten i det hele tatt.
Så her er det nok noe lureri ute å går.
At han prøver å skjule noe.
For den kofferten, med klær og vitnemål osv., som jeg hadde med til gården til Martin og Grethe.
Den kofferten, og de klærna, og de vitnemålene, og viktige papirene.
De har ikke jeg hørt noe om, etter at jeg ble jagd fra gården der, 25. juli 2005.
Og det greiene med de skjortene, til 800-900 kroner, det høres veldig merkelig ut.
Jeg har jo ringt politiet og forklart om det her som skjedde, at jeg ble jagd derfra osv.
Så hva som foregår nå, det er vanskelig for meg å si.
Men det hørtes ikke ut, som at bestemor jugde om det her.
Og bestemor er 91 år, og vokst opp i en fin dansk familie, selv om hun er norsk statsborger nå, etter å ha bodd i Norge, siden 1946, var det vel, sa hun på telefonen nå, så jeg tror ikke hun tuller om sånt.
Det var vist 1. august jeg sjekka inn på Travellodge.
Men jeg mener det var lørdag kveld jeg dro til Liverpool, det må ha vært 30. juli da.
Jeg bodde på Lord Nelson hotel en eller to netter og, jeg lurer på om det kan ha vært natt til 1. august da.
Hm.
Jeg sjekka Easyjet kvitteringa nå.
Siden det var litt utydelig, der det stod hvilken dato flyet gikk.
Men det var 30Jul det stod der, hvor det var utydelig på scanninga.
Så det var definitivt 31. juli, som jeg ringte Kripos første gangen, fra telefonkiosken ved Goodison der.
Så har jeg antagelig bodd på Lord Nelson hotel da, fra 31. juli til 1. august.
Så bodde jeg på Travellogde til 3. august.
Så dro jeg til Sunderland.
Men jeg hørte noen folk prate på metroen der, noe jeg overhørte som ikke hørtes så bra ut.
Så jeg tok en annen metro tilbake til Newcastle, halvveis til Sunderland.
Så tok jeg toget til Edinburg.
Men det virka som at noe var galt der og.
Jeg leide rom, jeg tok en taxi, fra togstasjonen, og spurte om han kunne kjøre meg til noe hotell.
Så endte jeg opp, i et hus, hvor noen indere, var det vel, leide ut rom.
Et slags hotell da.
Men jeg likte ikke han taxi-sjåføren.
Og siden jeg hadde overhørt politiet i Newcastle, prate om meg, at jeg til og med hadde fortalt det til politiet nå. (At jeg var forfulgt av noe mafia da).
Jeg mener det var samme dagen.
Og jeg hørte noen ungdommer på metroen til Sunderland, si at noen folk skulle skyte meg, eller noe, fra mafiaen, i Sunderland da.
Så gikk jeg av metroen, og dro til Edinburg.
Men jeg likte ikke han taxi-sjåføren, så jeg gikk ut av hotellet, og bare gikk rundt, og fant en sånn ås eller noe, hvor jeg bare slappa av, noen timer, like vel et fjell, med skog osv, på, selv om det var i Edinburg.
Men jeg begynte ikke å gå opp på de åsene/fjellene der, selv om det så fint ut å gå tur der.
Jeg fant en taxi, og fikk han til å kjøre til Newcastle igjen.
Det kosta vel £200.
Men nervene mine var litt i høyspenn da, av all den flyktinga.
Så tok jeg toget fra Newcastle, til Liverpool.
Siden det virka litt mer rolig der.
Og på toget, så virka det som at noe overvåkningspoliti var og.
At det var sånn, at dem venta, at noe mafia, skulle slå til.
Og at jeg var noe target-guy da.
Noe sånt.
At det var noe fortsettelse, av det som skjedde, på gården i Kvelde, at mafian, forfulgte meg i England og.
Og de her overvåkningspolitiet, eller hva dem var.
Dem ville, at jeg skulle ta toget til Manchester, synes jeg det hørtes ut som.
At dem har noe sånn, at dem kan få deg til å høre hva dem sier, med sånn instrument, eller noe, eller at jeg bare overhørte dem.
Nervene mine var litt i høyspenn de dagene her.
Men det var i hvertfall sånn jeg oppfattet det.
Men så kom toget til York.
Og York er jo en gammel norsk vikingeby.
Så jeg synes det hørtes mer fristende ut, å gå av der, enn å bli med toget til Manchester.
Så like før toget gikk videre, så gikk jeg av der.
I York, så dukka det opp, hvis dem ikke stod der fra før, to politifolk, så det i hvertfall ut som.
I hvite skjorter, og svart slips vel, som politiet i england har.
og med maskinggevær.
Noen korte maskingevær.
Kortere enn ag3.
Men mer firkana, enn ag3.
Og jeg synes også jeg overhørte på toget, og metroen, at dem kalte ut noe national reserve, eller noe, i Sunderland, og i Manchester.
Uten at jeg kan vite, om det var noe politi, eller etterettning, eller hva det var, på toget.
Eller om det var federalt politi, f.eks.
Det er vanskelig å si.
Men jeg bare skriver det, sånn som jeg oppfattet det.
Så dro jeg tilbake til Travellodge igjen.
Skal jeg se om jeg finner kviteringa.
Dem skulle ha det til at jeg var fra Finland.
Men dem i Nederland, skulle jo ha det til at jeg var fra Danmark.
Det var i hvertfall i Norden, begge landa, så jeg tok det ikke så farlig.
Nå fikk jeg rom 201, og ikke rom 319, eller hva det var.
Det første rommet jeg hadde der, 319, var det vel, var så fult av speil, på veggen, i hotellromet, så jeg lurer på om det gikk ann å se inn fra f.eks. rom 320.
At det var sånne speil, som var vinuder på andre sida.
Eller om det var kamera f.eks. der.
Fordi på rom 201, så var det ikke speil i det hele tatt.
Mens på rom 319, så var det kanskje 3-5 kvadratmeter med speil.
Virka det som i hvertfall.
Forma som et rektangel, som gikk horisontalt, over langveggen, ovenfor senga.
Jeg tenkte å dra til Newcastle igjen, på 6. august, var det vel antagelig.
Men jeg kom meg bare til Leeds.
For å bytte buss, med national express.
Så, hørte jeg en politimann, eller hva det kan ha vært, i sivil, at han leser alltid the times, på bussstasjonen der.
En vane jeg fikk i Sunderland.
Siden en av flat-matesene, i Universitets-leiligheten der.
En som het Ivo, en bulgarer vel, som bodde i Tyskland.
Han var intelektuell osv., så han klagde hver gang jeg kjøpte f.eks. the mirror, eller noe sånt, at det var dårlig kvalitet på de avisene.
Men hvis jeg kjøpte the Times, i tabloidutgave da, så klagde han ikke.
Dessuten, hvis man tok metroen til Newcastle f.eks., som jeg gjorde innimellom, for det var mye butikker og sånn der, og artig å se seg litt rundt, hvordan det var der også, og metroen gikk jo dit fra Sunderland, så det var enkelt å komme dit.
Da kunne man lese avisa, på t-banen der da, og da var det ganske tjukk avis, så da kunne man lese avisa hele t-bane turen.
Det var finere arkitektur osv., i Newcastle, enn i Sunderland.
Men folka var veldig hyggelig osv. i Sunderland, jeg merka aldri noen som var uhølig, eller noe der.
Det merka jeg vel forresten ikke i Newcastle heller.
Untatt en lørdagskveld jeg var på fylla der, mens jeg studerte i Sunderland da.
Da bare spurte jeg en kar, om hvor metro-stasjonen var igjen.
Og da ville han ikke prate med meg, når jeg sa jeg bodde i Sunderland.
Men ellers var folk greie i Nord-Øst England der.
Jeg merka aldri at noen var uhøflig, eller noe, der i hvertfall.
Jeg dro tilbake fra Leeds til Liverpool, siden jeg ble sur, fordi han poltimannen der, eller hva han var, prata om at han kjente meg igjen, siden jeg leste the Times.
Dro tilbake med bussen til Liverpool, og det var vel da jeg tok inn på hostellet der, International Inn.
Og bodde der, i en del uker.
Til jeg fikk jobb, på Arvato, den skandinaviske Microsoft aktiveringa.
Det hang lapp, til vikarbyrå Reed, på oppslagstavla, på hostellet.
De sendte meg til vikarbyrå Randstad (av en eller annen anledning), som fikset meg jobb, hos Arvato.
Marianne, på Arvato, som hadde ansvaret, for opplæringa mi der, sa fra at hun Taru, hun finske jenta, som jobba der.
Hun skulle flytte fra rommet hun leide, i et shared house, i Walton, 20 min med bussen fra sentrum.
Og jeg hadde ikke booket på hostellet, for helgen, siden det var fullbooket der.
Jeg hadde jo egentlig ikke noen planer, for hva jeg skulle gjøre, før jeg fikk jobb.
Så jeg booket, for 3-5 dager av gangen, osv. på hostellet.
Så jeg var glad, for å få ta over det rommet, etter hun Taru, som dro til Irland, et par dager senere, i slutten av august 05 vel.
Jeg var glad for å få det rommet, selv om jeg ikke likte de folka som bodde der så særlig, en australier og ei dame som het Melissa.
Hun hadde noe flekk på nattkjolen, når jeg kom dit for å se på huset første gangen, og han australieren, gikk i joggebukse, og ubarbert, og veide sikker 110-120 kg. kanskje.
Og det lå rot i trappa opp til rommene i 2. etasje osv. der.
Men det var et par netter, som hostellet hadde vært fullt, og da hadde jeg pleid å gå på byen, til utestedet stengte, og så bare gå rundt og slappe av i parken eller noe, til jeg kunne gå og booke på hostellet igjen.
Men det var slitsomt, jeg var godt vant til å ha det komfortabelt i Norge.
Så jeg slo til på det tilbudet om rom i shared house i Walton.
For jeg orka ikke noe sånn tull, med å ikke ha rom på hostellet, mens jeg var ny i jobben på Arvato.
Da tenkte jeg, at jeg hadde gått av, å være utvilt, sånn at jeg var skjerpet, de første dagene, på jobben.
Sånn at jeg ikke gjorde mye feil, og fikk noen sjefer mot meg osv.
For å prøve å forklare, så jeg slo til på 6. måneders kontrakt i Mandeville St., siden de ikke ville gi meg 1. måndeders kontrakt, som Taru hadde forespeilet meg, at jeg kunne ta over den måneden, som hun hadde igjen på sin 6. måneders kontrakt.
Men det var ikke mulig, sa han landlorden, så jeg måtte ta 6. måneders kontrakt da.
Men jeg synes ikke jeg hadde noe valg, siden jeg måtte jo prøve å tenke på å beholde jobben også, når jeg først hadde fått en.
Siden jeg var jo i et annet land, og uten noen særlig penger, og jeg visste ikke hvem i familien, som jeg kunne stole på, når jeg var i en sånn her situasjon, så da slo jeg til på det, selv om jeg ikke likte han australieren, og hun Melissa, så bra.
Tilbake til hva bestemor sa på telefonen for noen timer siden da.
Jeg spurte henne, om hun viste hvorfor de russiske kameraene, lå oppe på loftet, i det huset som hun og Johannes, bodde i, i Nevlunghavn, på skrått ovenfor bedehuset der, på 70 og 80-tallet.
Fordi, jeg og søstra mi, vi var på besøk der, sommeren 81, eller 82, eller noe, kan det kanskje ha vært.
Noe sånt.
Og da, ble jeg sendt opp på loftet, for å finne noen bøker.
For vi så ikke så mye TV der.
For TV-en stod ikke så mye på.
Og vi var litt unge, til å synes at det var så gøy å gå på stranda.
Så vi leste hele tida, jeg og søstra mi.
En bok tok kanskje to-tre dager å lese.
Noe sånt.
Så, ble jeg sendt opp på loftet, for å finne noen gamle bøker, som kanskje Martin og Ellen og muttern hadde hatt da.
Så snubla jeg over en pappeske, var det vel, med noe sånt som fem-seks russiske fotoapparat i.
Fra kanskje noe sånn som 50 og 60 tallet.
Uten at jeg skal si det for sikkert.
For det ene kameraet, f.eks., var skikkelig rart.
Det var sånn, at det var, med masse skiver og tagger og brytere, og alt mulig.
10-15 ting man kunne stille på.
Noe sånt.
Søstra mi, fikk et litt enklere kamera.
Men alle var russiske.
Men da jeg nevnte, for bestemora mi, at vi dro til Stavern, dagen etter, var det vel, og at Johannes ba fotohandleren, i Stavern, om å se om hadde noe film, som passa i de to kameraene, som jeg og søstra mi fikk.
Da demra det for bestemuttern.
Så hu er ikke senil, i det hele tatt.
Så da sa hu det, at det var en fyrvokter, som hadde hatt huset før dem, som de kameraene, hadde stått igjen etter.
Og han var visst litt gal, han fyrvokteren, sa Ingeborg.
Han hadde visst vært sånn, at han stjal blomster, hos andre, og gravde dem ned i hagen.
Av alle ting.
Mer sa hun vel ikke om han.
Men jeg huska, at fattern hadde sagt en gang, at bestefar Johannes var kommunist.
Så jeg spurte om det.
Og da sa bestemuttern, at brødrene hennes, fra Danmark, Anker og Louis, som er fra fin familie, dem og da.
Dem hadde sagt, at Johannes var sosialist, på grensen til å være kommunist da.
Og da hadde jeg også spurt, om Johannes var rådmann i Lofoten, og Sætre.
Han hadde vært Rådmann i Lofoten, uten at jeg spurte om kommunenavnet, men ikke så fin stilling som rådmann i Sætre.
Jeg husker ikke hva han var i Sætre, men det var noe i kommunen.
Først, så hadde han vært politifullmektig advokat (som en slags plikttjeneste vel, som advokater har), under landsvikoppgjøret, etter krigen. (I Skedsmo da, vel antagelig).
Så, ble det slutt på landsviksakene, så da hadde Johannes fått jobb, som kontorsjef, i Faaberg, eller Fåberg, kommune, ved Lillehammer.
Men der hadde Johannes blitt sur, på vertinnen, der de leide leilighet.
Så da hadde dem flytta til Nittedal/Hakadal.
Og der hadde dem visst vært kommunister.
Så der var hadde dem ikke vært noe snille mot bestemor, som var fra Danmark.
Der hadde dem bodd i 5-6 år, mens Johannes jobbet som kontorsjef i Nittedal kommune, var det vel da.
Og det var visst helt forfærdelig å bo der.
Det sa hun nå, og det har jeg også hørt bestemor klage på før.
Det husker jeg hu så, for mange år siden, at broren hennes, fra Danmark, hadde dratt på besøk til henne og Johannes der, for mange år siden da.
Sikkert i dress og sånn da, som vel fine folk fra København, var det vel, gikk med, i 50-åra osv.
Og da, hadde de folka på bussen da, lurt han broren til Ingeborg, og fått han til å gå av på feil buss-stopp.
Så det likte vel ikke ‘fine’ folk der da.
Så jeg spurte bestemor, seinere i samtalen da.
Om Johannes, var kommunist, sånn som de folka i Nittedal, hadde vært.
Men var han ikke da, sa bestemuttern.
Han var sosialist, og ikke kommunist da, og ikke så ille som de folka i Nittedal, sa hun.
Han var vel i Arbeiderpartiet da, hvis jeg husker riktig, da han var rådmann osv. vel.
Hvis de er medlem av noe parti.
Jeg er ikke så inne i sånt.
Videre, så sa bestemor, at Martin var visst uvenn med Grethe, og hun hadde visst gått trygd siden hun var 20 eller noe.
Og han Thor, som jeg fortalte dreiv å dyrka Marijuana osv., som Martin fortalte meg, i 2005.
Og vi var der mange ganger, for Martin dro meg med dit hele tida, og da var det alltid røyking av dop.
Og jeg måtte liksom være en av gutta synes jeg, for jeg ville ikke ha noe spørsmål osv.
Så en gang, en kveld, så var jeg så dopa, at jeg klarte nesten ikke å gå de 4-500 meterne, eller hva det var, tilbake til den hytta, som jeg bodde i.
Det var sånn, at det var et prosjet, å flytte beinet, et skritt.
Så det virka som en evighet, å gå over jordet, hvor hestene var, og opp den bakken til gården, og så videre til hytta.
Jeg har aldri vært så dopa, eller full, eller hva man skal kalle det.
Nå har jeg nesten aldri røyka sånn marijuana og sånn heller.
Men jeg har en del folk i familien, som gjør det.
Søstra mi, gjør det hele tida.
Og hun fikk tak i, for en kamerat av meg, Glenn, og.
Da jeg slutta på Rimi Bjørndal, i 98, og skulle begynne som butikksjef, på Rimi Nylænde.
Så var jeg litt rastløs, og skuffa, fordi jeg hadde fått den minste butikken i Oslo omtrent, å være butikksjef på.
Og det var mye som hadde skjedd på Bjørndal.
Hun Hava, som var storesøstra til hun Sema, og også storesøstra, til hun Songül, som jeg jobba som sjef for der, i 2002 og 2003.
Hun Hava, hadde fått sparken der, i 1998, for å stjele røyk fra tellerommet.
Dette skjedde mens jeg hadde sommerferie, og var på Aiya Napa osv.
Men hun Hava, hun tok alltid bussen og t-banen, sammen med meg.
Så vi prata hele tida da.
For hun bodde på Holmlia.
Men hun tok bussen og t-banen til sentrum, og så til Holmlia, med toget da vel.
Så det var lang vei.
Hun kunne vel ha gått, men det er mange kilometer.
Men det var buss-streik, den våren, mellom Mortensrud og Bjørndal, i mange uker.
Så jeg pleide å gå til og fra Mortensrud, sammen med Hava i høyhelte sko, og søstra hennes Sema, som var vel 18, og Hava var vel i begynnelsen av 20-åra.
Og jeg var vel 27, snart 28, men jeg så ganske yngre ut da.
Så jeg ble ganske kjent med de her søstrene, og vi prata på bussen og på veien til bussen og sånn da.
Dem var ganske morsomme, hun Hava sa alltid noe rart, så det var artigere, enn å kikke ut av vinduet, å prøve å være litt sosial da.
Så det var litt rart, når jeg begynte på Bjørndal igjen i 2002, og hun Songül, som var lillesøstra, til Hava og Sema, jobba der.
For da hadde jo Hava og Sema slutta der.
Hava fikk jo sparken i 98.
Og da var det sånn, at jeg kjente jo henne, fra å ta bussen og t-banen, og å gå i en halvtime fra Mortensrud til Bjørndal, til jobben.
Så det var jo ikke så kult da, at hun fikk sparken, for jeg jobba jo alle seinvaktene der, pga. konflikter med de andre sjefene Irene og Kristian.
Så det var liksom jeg som jobba sammen med de her, og alle de andre damene der da.
Så det var ikke så kult, at hun pluteslig fikk sparken for å stjele røyk.
Dem hadde plasert kamera i tellerommet der, sa hu nye assistenten Merete.
Jeg hadde ikke trodd det, at hun skulle gjøre det, så jeg hadde jo sett, at det lå røyk, i tellerommet, det var vel de sjefene, på tidligvakta, som la røyken der.
Og da, rundt 98, så var det ikke så fokus, i de butikkene jeg hadde jobba, på å passe på røyken.
De første åra på Rimi, så var det liksom vanlige varer.
Men de siste åra, så ble vi mer obs. på det, på sikkerhets kurs osv., at vi måtte passe på røyken, som om det var penger.
Så det ble en holdningsendring der, som vel var veldig fornuftig.
Og som man kanskje burde ha skjønt selv, men det var mange ting å lære, som butikk-leder, så man fikk ikke inn alle tinga på en gang, og man lærte vel av de andre sjefene, og noen av de eldre sjefene, var sånn, at dem la ikke røykskap-nøkkelen og sånn i safen, men i skuffen ved skrivebordet.
Så de kunne sikkert ha prøvd å endre de holdningene tidligere.
Men men.
Men da, etter at jeg slutta der, så var jeg litt skuffa.
Jeg var så vant til å jobbe med så mange fine damer hele tida der, så det ble nesten sånn at man ble avhengig å ha masse fine damer rundt seg hele tida.
Så det kan ha vært derfor jeg reagerte.
Noe var det i hvertfall.
Så jeg tenkte, at nå skulle jeg finne på noe, for å få noe kick da.
Så jeg, og Glenn Hesler, som chatta mye på irc osv., på den tida.
Vi ble enige, å kjøpe 5 g. hasj, av en kar som kjente ei jente som het Janniche, fra Bergen, som vi chatta med, på nettet.
Fordi, familien min, er jo sånn.
At hun tanta mi, i Sveits, hun er sånn, at hun dyrker noe fuglefrø, i hagan i Sveits, da hun bodde der.
Og de fuglefrøene, som hun kjøper som det, er noe mild mariuana.
Så skriver hun på pakka, at det er urte-te, og sender det til venner i Danmark, eller hvor det var.
Og hun var sånn, at hun vanka i Slottsparken osv. i Hippietida, og at bestefar Johannes, tråla gatene og parkene i Oslo, for å prøve å finne hu.
Men samme det.
Vi spleisa på 5 g. da.
Så tok jeg med min del, til Axel, da han var aleine hjemme, på Vestre Haugen.
Og han skjønte hva man skulle gjøre med det greiene.
Og jeg ble skikkelig høy, det er mulig det noe tull med den sterkt krydra pizzaen han hadde der.
Noe var det.
Men jeg gadd ikke røyke resten, David og Roger og dem, var på en fest hos meg, noen måneder seinere, og da mekka dem resten.
Men jeg gadd ikke å kjøpe mer, for det var bare for å prøve egentlig.
Men Glenn, han synes det her var gøy da.
Og han drakk aldri heller.
Så jeg måtte få søstra mi, til å skaffe det her for Glenn da.
Et par ganger.
Men til slutt, så gadd jeg ikke det mer, så bare ga jeg han telefonnummeret hennes, så fikk dem ordne det sjæl.
Men men.
Begge var jo 26-27 år, eller noe, så dem var vel voksne folk.
Og på den tida, så stod det jo, i avisa, og på nettet, hele tida, at hasj, det var omtrent, som å drikke seg full da.
Bare at alkohol var mer skadelig.
Så da ble man vel litt nysgjerrig på det her da.
Men det greiene han Thor lagde, den gangen jeg nesten ikke klarte å gå til hytta, det lurer jeg på hva egentlig var.
Og en annen gang, så hadde Martin lagd noe greier, som han ville jeg skulle røyke.
Og da klarte jeg ikke å bevege meg engang, mens Martin spurte masse spørsmål osv., da.
Og ville, at vi skulle dra til Ellen i Sveits.
For der var det ikke noe tog osv.
Siden jeg prata om, at den gjeng utlendinger, i Tyskland, da jeg tok toget fra Paris til Berlin, i april 2005, hadde prata om meg, da toget stoppa, midt på natta, på den strekningen, over grensa til Tyskland vel.
Om at de skjønte at det var meg, siden jeg alltid brukte svarte sokker.
Og en av dem, utenfor toget der, som kanskje ikke var den smarteste av dem, sa sånn, I see you, I see you.
Men jeg hørte dem sa Ostbahnhof da.
En togstasjon i Berlin.
At de skulle ta meg der da, ettersom jeg skjønte det.
En albaner eller noe, hadde også sitti på togperongen, på Gard de Nord, eller Gar le est, i Paris. (Jeg husker ikke helt hvilken togstasjon, men de lå nesten like ved siden av hverandre, eller noen hundre meter fra hverandre, det var i det området av Paris jeg bodde, på tre forskjellige hotell, de ukene jeg var der, i mars og april 2005).
Og han husker jeg, at, observerte meg, da jeg gikk på toget, og helt klart gjenkjente meg.
Og gliste litt vel.
En albaner, eller noe, i slutten av 20-åra kanskje.
Kraftigere enn gjennomsnittet.
Og hun unge franske dama i togbillett-luka, var også litt frekk.
Jeg prøvde å være diskre.
Men hun bare omtrent ropte ut, ‘Ber-lin’, som dem sier der, skjønte.
Med trykk på r-en.
Franskemenna har vel litt problem med det bynavnet.
Så det var vel noe set-up antagelig, på Ostbahnhof.
Og de må ha fått hjelp, de her albanerne, eller muslimene, med mafiaen sin, av franskmenna.
Og, jeg også hørt, her i Liverpool, for noen uker siden, da jeg spiste burger osv fra Kentucky Fried Chicken, på St. Johns senteret der, at ‘why does the muslims want this guy’, hvis jeg hørte det riktig, av en brite, i kanskje 40 eller 50 åra, sagt i en litt fortvilt tone.
Kanskje noe politi, eller noe sånt.
Så det er nok noe muslimsk mafia, som har drivi og forfulgt meg, virker det som ja.
Og at broren min er involvert.
At det var noe lureri, på den pizzaen.
At det krydderet var noe dop.
Det er en historie rundt det.
Vasken var full av oppvask der.
Så det bråkte veldig mye, å flytte det.
For å fylle et glass med vann.
Så jeg ville ikke vekke bruttern.
Jeg våkna i 3-4 tida om natta, og var tørst.
Så jeg bestemte meg for å dra til Statoil stasjonen, eller shell, eller hva det er, på Vestre Haugen, eller Haugenstua, eller hva det heter, der bensinstasjonen er.
Så, da gikk jeg jo forbi den svart metallic ford sierrean min der.
Som var litt bulkete, men så ganske kul ut, pga fargen osv.
Jeg var jo helt borte, pga. det her dopet.
Så jeg fant ut, at det var mye smartere, å kjøre til bensinstasjonen, for å kjøpe noe å drikke.
Så jeg kjørte veldig sakte.
På vei tilbake, så hadde jeg politiet, som var uten lys på bilen, i ræva på bilen.
Så jeg stoppa, ved siden av veien, siden de kjørte etter.
De kunne ikke lukte noe alkohol.
Jeg sa at jeg var trøtt etter jobben og bare skulle kjøpe meg noe å drikke.
Så det var greit.
Så jeg kjørte tilbake til parkeringsplassen.
Og sov på sofaen der, med klærna på.
Dagen etter, så ville broren min, at vi skulle dra til sentrum.
Og da ville han absolutt, at vi skulle gå på byporten senteret.
Som var ganske nytt da.
Uten noe ærend.
Men det var noen utlendinger der.
Kanskje fire stykker, rundt 20-år kanskje.
Og da mener jeg, at broren min, pekte med hue, for å markere meg, sånn at den her gjengen, så det.
Så det her må ha vært noe, at broren min, er noe gjeng-greier, og skulle vise den her gjengen.
Noe a-gjeng, eller b-gjeng sikkert.
Det var pakistanere, mener jeg å huske.
At han skulle vise dem, hvem jeg var da.
At det var planlagt.
Av en eller annen anledning.
Fordi vi gjorde ingenting, på byporten.
Det var bare sånn, at Axel sa, vi går dit.
Uten noen forklaring.
Jeg husker det var noen damer der som kommenterte om vårs.
Så sa hun ene, at han ser jo ut som at han har sovi i klærna jo.
Dem prata vel om meg da.
Så sa hu, at det har han sikkert også.
Så det var nok riktig.
Det var samtidig, med at bruttern dreiv å nikka med hue og markerte hvem jeg var, ovenfor de her utlendingene da.
Så kjørte vi, vestover i byen.
Jeg husker ikke hva vi skulle.
Men da kjørte vi forbi Uranienborg, eller hva det heter.
Og dukka hun Vanja opp, som har jobba på Rimi Bjørndal, i 96 og 97 opp, sammen med en type, mens jeg stod på rødt lys der.
Det var noen år siden jeg hadde sett hu da.
Så jeg bare forma kjeften til et spørsmål, mens hun så på, men ikke hørte det.
‘Er det Vanja’, var det jeg sa gjennom vindu, uten å prate da.
Ja det var det, mente hu.
Så det var det vel da.
Så ble det vel grønt lys da.
Så husker jeg ikke helt hvor vi kjørte, men det var vel et eller annet sted.
Men tilbake til hva bestemor sa.
Jo, han Thor, som dyrka Marijuana-farm, i hytta, i følge Martin.
Og alltid hadde dop der, når Martin dro meg med dit.
Han hadde hjulpet Ingeborg, å flytte noe greier, for ikke så lenge siden.
Så hun visste hvem han var.
Det var vel mer hu sa og.
Ellen og Didrik, har flytta til et hus på Stavernveien eller noe.
Men sønnen til Didrik, var mye ute hos Martin, for han syns det var gøy der.
Mer da.
Jo bestemor skulle ha utstilling igjen, i sommer, i det gamle biblioteket der, med bilder hun maler da.
Men hun skulle ikke ha internett.
Som jeg spurte om, siden jeg husker at hun pleide å skrive leserinnlegg i Aftenposten osv. under signaturen Ankerita, eller Ankerita i Nevlunghavn.
Siden hun heter Ingeborg Ankerita Ribsskog vel.
Og så sa hun, at de Gjedde familien i Danmark.
Som det sølvkruset jeg fikk til 34-års dagen min, er fra.
De var i slekt med Han Ove Gjedde ja, som koloniserte Trankebar, og var Admiral og var med å grunnla Kongsberg osv., med sølvgruvene der.
Så det stemte det jeg hadde funnet på internett om det.
Og dem hadde visst hatt tre herregårder i Danmark.
Blandt annet Højris på Mors, i Limfjorden på Jylland da.
Og, det var Fredrik III eller noe, på den mynten fra 1700-tallet, på det kruset da.
Jeg må søke på nettet, om det kan være riktig.
Frederik 3. King of Denmark and Norway 1648-70. Frederik 3. was born in 1609 as the second-oldest son of King Christian 4. and Queen Anna Kathrine
Det kan vel være riktig.
Den mynten var kanskje fra slutten av 1600-tallet, eller begynnelsen av 1700-tallet.
Og kruset var vel fra 1700-tallet.
Men men.
Men det er kanskje like greit, at bestemor ikke har tid å lære om internett, siden jeg skriver så mye rart her.
Men det virker som at noe er alvorlig galt i Norge, og vel også i England.
Det må være noe mafia, som vel antagelig er muslimsk-styrt da.
Hm.
Men også noe Illuminati-greier og vel
De var ikke muslimer de som jagde meg fra gården.
De var norske.
Så at det er noe New World Order greier, med slaughterhouse og sånn da.
Hvem vet.
Hvis jeg kommer på noe mer hu sa, så får jeg heller skrive det seinere.
Bestefar Johannes døde, plutselig, av hjerteproblemer, i Spania, på begynnelsen av 80-tallet, enda han hadde trent, eller mosjonert, gått på ski osv, hele livet.
Men det Arne Thormod Thomassen hadde sagt, at Johannes, gikk tre mil på ski, fra Skedsmo, til universitetet i Oslo, for å gå på jus-forelesninger, ved universitetet.
Det var visst ikke sant.
Han sa så mye rart han Arne Thormod.
Så det var visst røverhistorie.
Så sånn er det.
Så det er bra man kan finne ut noen ting og, så skal jeg se om jeg kan klare å finne på noe annet enn å skrive osv.
Siden jeg kanskje har skrivd nok nå
Vi får se.
