johncons

Stikkord: 2. verdenskrig

  • Å så godt. Ååågot

    Nå tenkte jeg på det, som Ulf Havmo sa, på 80-tallet.

    (Mens han smilte på en hemmelighetsfull måte, vel).

    Etter at bestemor Ågot ikke ville fortelle han den historia, om da hu hadde tatt juledram-flaska, til ‘n Jebsen, som hu jobba, som tjenestepike hos, (under krigen).

    Ikke lenge etter dette, så satt Ulf Havmo, (han med ‘tømmerstokken’, som Geir Arne Jørgensen aka. Geri, (det samme som en av ulvene til Odin ble kalt vel), i klassen vår, kalte det, i gym-garderoben vår, på Svelvik ungdomsskole).

    Ulf Havmo, han satt i sofaen, hjemme hos meg, i Leirfaret 4B, (på Bergeråsen).

    Også sa han ‘åå så godt, Ågot’.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Kanskje han mente Åsgård, (tenker nå jeg nå).

    Kanskje han også mente det, at det var Valhall, der hvor Jensen Møbler har bygget, oppå jordet mitt, (som vi kalte ‘Jordet til Lersbryggen’), tenkte jeg nå.

    Hvem vet.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg har også tenkt på det, at den broen Rimfrost, (eller hva det var den het igjen).

    Som gikk over til Åsgård, (ifølge norrøn  mytologi).

    Det kan vel kanskje ha vært Drammensfjorden?

    Som vel må ha vært mulig, å gå over, (oppå isen), om vinteren, i vikingtiden, osv.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Eller kanskje det var isbreen, som en gang lå i Drammensfjorden, som var broen Rimfrost, tenkte jeg nå.

    Hvem vet.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Det finnes jo forresten også et sted, (lenger sør i Vestfold), som heter Åsgårdstrand.

    (Som muligens var der, hvor faren min og hans samboer Haldis Humblen, dro meg med på campingferie.

    Etter at vi måtte dra fra en hytte ved Stavern, vel.

    På 80-tallet.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Enda fler e-poster fra Philip Gabrielsen. (Dette er de siste 48 filene)

    Noname 751
     
    Noname 752
     
    Noname 753
     
    Noname 754
     
    Noname 755
     
    Noname 756
     
    Noname 757
     
    Noname 758
     
    Noname 759
     
    Noname 760
     
    Noname 761
     
    Noname 762
     
    Noname 763
     
    Noname 764
     
    Noname 765
     
    Noname 766
     
    Noname 767
     
    Noname 768
     
    Noname 769
     
    Noname 770
     
    Noname 771
     
    Noname 772
     
    Noname 773
     
    Noname 774
     
    Noname 775
     
    Noname 776
     
    Noname 777
     
    Noname 778
     
    Noname 779
     
    Noname 780
     
    Noname 781
     
    Noname 782
     
    Noname 783
     
    Noname 784
     
    Noname 785
     
    Noname 786
     
    Noname 787
     
    Noname 788
     
    Noname 789
     
    Noname 790
     
    Noname 791
     
    Noname 792
     
    Noname 793
     
    Noname 794
     
    Noname 795
     
    Noname 796
     
    Noname 797
     
    Noname 798

    PS.

    Linkene ovenfor åpnes i egne vinduer.

    PS 2.

    Fra denne siste bolken, med ‘Philip Gabrielsen e-poster’, så kan man se det, at wikipedianerne virker mer opptatt av å skrive om ganske ukjente nazister, fra krigens dager, enn å skrive om ting fra våre dager, (som for eksempel johncons-blogg), osv.:

    nazister fra krigens dager

    http://www.scribd.com/doc/118773377/Noname-778

    PS 3.

    Man kan også se at de norske Wikipedia-administratorene noen ganger strever, når de må oversette ord og uttrykk, fra andre språk:

    norske wiki strever

    http://www.scribd.com/doc/118773385/Noname-782

    PS 4.

    Så da må jeg vel si at jeg er ferdig, med å publisere disse 799 e-postene, fra norsk Wikipedia sitt lukkede forum, (eller om det heter adminlister), som tidligere minister Ansgar Gabrielsen sin sønn, Philip Gabrielsen, har sendt meg, av en eller annen grunn.

    Så får tiden vise, om det noen gang vil bli mulig, å få vite noen begrunnelse, for hvorfor Philip Gabrielsen har sendt meg alle de her e-postene.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Sånn her så rasjoneringskortet, til bestemor Ågot ut, da direktør Jebsen, bestilte en flaske dram, på det. Jeg tror at han må ha forfalsket signaturen

    rasjoneringskortet ågot

    http://dt.no/nyheter/stormet-vinmonopolet-1.7524334

    PS.

    Nå skjønner jeg litt mer, av hva som har skjedd, (tror jeg).

    For bestemor Ågot, hu må jo ha fått kjøpekortet i retur, fra Vinmonopolet, i Drammen.

    For jeg mener å huske, at Ågot sa det, at postmannen hadde erta henne.

    (Ihvertfall så var det noen, som liksom hadde vært på Ågot da, på grunn av den flaska, husker jeg at hu fortalte).

    For da trodde dem nok det, at bestemor Ågot, hadde gjemt unna en flaske dram, et sted, da.

    Men bestemor Ågot, hu drakk jo aldri, og hu var jo kristen.

    Så Ågot ble nok sinna, og så leita hu nok rundt, i skapene, til Jebsen-familien, da.

    Også fant hu nok den dram-flaska, da.

    Og så tok hu med seg den, ned til ‘n Ola, da.

    (Som vel var broren hennes, og som bodde nede på Sand, tror jeg).

    Og så drakk dem opp flaska der, da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Min Bok 3 – Kapittel 61: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet IX

    Det ble også sagt, (av en soldat, i en annen tropp vel), til meg.

    At det idrettsprogrammet, som dataavdelingen, på Terningmoen, hadde jobbet i flere år, med å utvikle.

    At det programmet var bare kaos.

    Forskjellige soldater med EDB-kunnskaper, hadde jobbet på dette programmet, i et år, av gangen, hver for seg.

    Og hver soldat hadde gjort dette på sin måte, sånn at alt bare var kaos til slutt, da.

    (Ble det sagt, ihvertfall).

    Så jeg har jo lurt på det seinere.

    Om det var derfor at jeg ikke fikk den ‘hoved-data-jobben’, for vernepliktige, da jeg søkte på den jobben.

    Siden jeg jo hadde toppkarakter, (1.8), i Pascal-programmering, (blant annet).

    Og disse ‘hippie-aktige’ dataoffiserene, (med skjegg, osv.), de var kanskje redd for å få en dataekspert, (må man vel kalle meg), inn på kontorene sine da.

    For de var kanskje redde for, at jeg ville avsløre, at vel spesielt arbeidet med dette idrettsprogrammet, var preget av dårlig ledelse, da.

    Dette har jeg ihvertfall lurt på i ettertid da, (for å si det sånn).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror at det var Furuset, (og muligens også noen andre), på lag 3, blant annet, som hadde for vane, å legge seg inne på tørkerommet, på brakka, når dem hadde vært på fylla, på Alexis, på torsdagene.

    Jeg prøvde å forstå, hva som var så bra, med å sove, inne på tørkerommet.

    Og Furuset svarte vel noe sånt som at det var ‘varmt der’, eller noe.

    Men det var vel varmt nok, under dyna, i senga ens, tenkte vel jeg.

    Så jeg skjønte aldri det her med den sovinga, inne på tørkerommet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten ikke bare MG3-ene, i det norske forsvaret, som var tyske.

    Jegertroppen, (som bestod mye av idrettsutøvere vel), de hadde noen skarpskytterrifler, som tyskerne hadde lagt igjen etter seg, etter andre verdenskrig.

    (Av merke Mauser, tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble også ‘babla’ noe om, blant befalet, (må det vel ha vært), at sersjant Johansen skyldte den og den, en kasse øl da, etter den ‘tabbe-patrulja’ hans, ved kraftgata, på Terningmoen, høsten 1992, (da jeg endte opp med å nesten fryse ihjel), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det gikk også en vandrehistorie, om noen soldater, som hadde lagt en rekruttsoldat, med hodet først, inni en sovepose, på badstua.

    Og så snørt igjen soveposen.

    Og han hadde visst daua da, (ble det sagt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var det en skoleklasse, på Terningmoen, som skulle bli undervist, i forskjellige våpentyper, da.

    Og av en eller annen grunn, så måtte jeg forklare om 12.7, da.

    12.7, det våpenet er et veldig stort maskingevær, kan man si.

    De blir laget i USA, (av en fabrikk som heter Browning vel).

    Og det står på noe som heter ‘trefot’, og den foten er laget av metall, (og ikke av tre).

    Men den kalles trefot, fordi at den har tre føtter, (mener jeg at det var).

    Det var en 12.7 per geværtropp, (på samme måte som at det også var en BV, (beltevogn), per geværtropp, så dette var ikke mobilt infanteri, men vi måtte gå overalt da).

    12.7-toer, han måtte bære trefoten da.

    Hvis han ikke hjalp å bære 12.7-en da, for den var veldig tung.

    (Så 12.7-en lå nok ofte i nettopp BV-en, vil jeg nok tippe på).

    Så da jeg underviste om det våpenet, for den skoleklassen.

    Så sa jeg at man måtte være veldig sterk, for å bære det våpenet.

    Og lot som at jeg var veldig sterk da.

    For jeg var jo egentlig veldig tynn, så det var kanskje litt rart, at jeg ble satt til å vise fram 12.7.

    Jeg forklarte også, at på siktet, til 12.7-en, (som jeg aldri har prøvd å skyte med selv, men vi hadde lært om dette, i en undervisningstime, eller noe, da), så var det tegnet på fly.

    (Eller det siktet var vel støpt, så det var vel sånn at det var en figur, som forestilte et fly, som en del av selve siktet, da).

    Og dette var et propellfly, (husker jeg), for det våpenet, det var vel fra rundt krigens dager vel.

    Men det kan muligens også i tillegg, ha vært jetfly, på siktet, til 12.7-en, men det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men å treffe et fly, med en 12.7, det var kanskje ikke det enkleste i verden.

    Men det som gjorde 12.7-en effektiv, i det norske forsvaret.

    Det var det, at Raufoss Ammunisjonsfabrikk, de hadde utviklet en ny 12.7-ammunisjon, som het ‘Multi Purpose’, (på 80-tallet, eller noe, vel).

    Og den ammunisjonen, den forvandlet 12.7-en og gjorde den om til en ‘maskin-kanon’, vil jeg si.

    For Multi Purpose-ammunisjonen, den bestod av sporlys, (sånn at man kunne se hvor kula fløy), og også en sprengladning, sånn at kula kunne gå gjennom panser vel.

    Og det er mulig at Multi Purpose også hadde noe brennende væske, (ala M72), som ble sprayet inn, i for eksempel en stormpanservogn, da.

    (Det husker jeg ikke helt sikkert).

    Men jeg fortalte vel ikke om alt det her, til den skoleklassen.

    For vi skulle bare ta en kort presentasjon, da.

    Og jeg var litt nervøs, siden jeg ikke var vant, til å ha noe særlig med det våpenet å gjøre selv, egentlig.

    Så jeg måtte ta det her på sparket, da.

    (Men til og med læreren lo vel, når jeg begynte å prate om det her med propellfly, så jeg vet ikke om de skjønte det, at jeg ikke pleide å ha noe særlig med 12.7 å gjøre, til vanlig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg jobba mine siste vakter, på OBS Triaden, i høstpermen, 1992.

    Så var vel dette rett etter rekrutten.

    Og jeg var ikke helt tilstede kanskje, på OBS Triaden, da.

    Jeg hadde bare kjøpt meg noe riskrem, eller noe, som jeg skulle spise, i matpausen, en av dagene, (husker jeg).

    For jeg tenkte vel sånn, at den tjenesten, var så tøff, så når jeg jobba i kassa på OBS Triaden, så kunne jeg bare spise noe riskrem, og sånn.

    (Noe sånt).

    Og noen damer, i ferskvareavdelingen, de spurte meg om alt mulig da.

    Fra militæret da.

    Men jeg var litt stressa, for det hadde jo vært et tema, noen måneder før det her, at man ikke fikk lov å ta pauser, på mer enn tredve minutter.

    (Noe sånt).

    Og jeg sleit vel litt, med å lage denne frosne riskremen, i microbølgeovnen også, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Så til slutt, så ble jeg så stressa da, at jeg ba de damene, fra ferskvareavdelingen, om jeg kunne få litt ‘matro’, (husker jeg).

    For jeg skulle jo liksom spise ferdig den riskremen, før jeg måtte ned i kassa igjen, da.

    Og da begynte disse ferskvare-damene, å prate om at den og den, hadde blitt så forrandra, i militæret da, husker jeg.

    Men det var vel det, at jeg hadde kjøpt noe ny mat kanskje, som jeg ble litt stressa av, å lage, da.

    Og de damene kommenterte også det, at riskrem var så tung mat, da.

    (Når de snakka seg imellom, da).

    Så det var nesten umulig å spise der, må jeg nesten si.

    Når jeg jobba på OBS Triaden der, i høstpermen.

    For jeg fikk ikke spise i fred da, (må jeg nesten si).

    For jeg fikk så mange rare spørsmål, da.

    Av de her damene, (hvorav ei var nordlending vel), i ferskvareavdelingen, da.

    Men jeg var nok antagelig litt prega, av å nettopp være ferdig, med rekrutten, i Geværkompaniet, også.

    For det var en tøff og krevende tjeneste, hvor man ble mast og hakka på, av befalet, omtrent døgnet rundt, i tre måneder da, mens man samtidig måtte krype i gjørma, og masse sånne ting, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like før jul, på Terningmoen, så hadde Geværkompaniet så mye ammunisjon igjen.

    Som dem ville bruke opp, (tror jeg), for å få like mye ammunisjon, også neste år.

    Så noen av oss soldatene, fra tropp 1, vi fikk lov å skyte på automat, mens vi stod oppreist, på en skytebanene, på Terningmoen, da.

    (Som om vi var Rambo omtrent, da).

    Og da stod Frisell til høyre for meg, husker jeg.

    Og på en skyting, så gikk våpenet mitt, litt ut til høyre, (av rekyllen da), husker jeg.

    Og da stod ikke Frisell og jeg på rekke, men Frisell stod litt foran meg, husker jeg.

    Så det var sånn da, at hvis våpenet mitt hadde gått enda lenger ut til høyre, så hadde jeg kanskje skutt Frisell, da.

    Og det her sa jeg vel fra om til Frisell og.

    At det nesten var nære på, at jeg traff han, da.

    Så den her ‘jule-skytinga’ vår, den var kanskje litt uansvarlig da, vil jeg vel kanskje si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Alle datoene på tjenestebeviset mitt, for når jeg fikk ferdighetsmerkene mine, er forresten ikke helt riktige.

    Jeg husker at jeg fikk skarpskyttermerket i både bronsje og sølv, på den samme økten.

    Nemlig en økt som fenrik Brødreskift hadde, allerede under rekrutten, (eller om det var like etter), husker jeg.

    Men papirene for den gjennomføringen, de ble liggende, til etter jul, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Og på tjenestebeviset mitt, så står det to forskjellige datoer, for når jeg fikk skarpskyttermerket i bronsje og når jeg fikk skarpskyttermerket i sølv.

    Men dette var egentlig den samme datoen, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    (Jeg klarte nemlig kravet, til bronsje, på det første forsøket, den dagen, som fenrik Brødreskift, dro oss med, for å prøve å ta skyttermerket, da.

    Og da fikk jeg bronsjemerket, (mener jeg).

    Og så klarte jeg kravet, til sølv, på det andre, (og siste), forsøket, den dagen da).

    Og dette var kanskje i september/oktober/november 1992, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Troppsjef Frøshaug, han var jo, (og er vel fortsatt), skytter.

    Så det var kanskje derfor at troppen vår prøvde seg på både NICE-merket/medaljen og Dugleiksmerket i bronsje, (som begge er skyttermerker da).

    Og jeg var jo geværmann, på geværlag, (ihvertfall når jeg ikke var reserve), så jeg trengte nesten ikke å anstrenge meg, for å klare kravene, på disse to ferdighetsmerkene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Dette var to merker, som vi prøvde oss på, før juleferien, mener jeg å huske.

    Mens infanterimerket, det tok jeg i september 1992, (sånn som det står på tjenestebeviset).

    Og feltidrettsmerket, det tok jeg i april/mai 1993, (sånn det står på tjenestebeviset, da).

    Og da er det bare igjen et merke, og det var skiskyttermerket, (som vi kalte det, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    (Men som blir kalt for skimerket, på tjenestebeviset vel).

    Det tok jeg på cirka den siste snøen, som var i Elverum, våren 1993, (husker jeg).

    En måned eller to etter vinterøvelsen i februar/mars, vel.

    Så det var vel i april kanskje at jeg tok det skiskyttermerket.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt noe mer, som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg leste litt på Wikipedia nå, om Multi Purpose-ammunisjonen, til Raufoss Våpenfabrikk.

    Og det står at den ammunisjonen har en ‘brannsettende komponent’.

    Så man kan si at Multi Purpose er nesten som M72, da.

    Bare at en 12.7 kan jo spy ut mange Multi Purpose-prosjektiler, i sekundet.

    Så en 12.7 med Multi Purpose-ammunisjon, det er et veldig kraftig og ‘rått’ våpen, må man vel si.

    Men det står på Wikipedia, at kulene går gjennom ‘lett panser’, så det er mulig at sprengkraften i en M72-rakett er sterkere, for disse går vel gjennom tjukk panser, som på tankser, mener jeg å huske.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Her er linken til Wikipedia-artikkelen, fra PS-et ovenfor, forresten:

    http://no.wikipedia.org/wiki/Raufoss_NM140_MP

  • Min Bok 3 – Kapittel 28: Østre Æra

    En gang, mens jeg var i Geværkompaniet, (dette var vel høsten 1992 vel, hvis jeg skulle tippe).

    Så dro tropp 1, på ekskursjon, til Østre Æra.

    Østra Æra, det var et av de få stedene, i Norge, hvor tyskerne hadde blitt holdt i sjakk litt, under krigen.

    Nordmennene hadde bygd noen flotte forsvarsverker der, i tre, som fortsatt stod der, i 1992.

    Og en veteran, fra krigens dager, han viste oss rundt der, og forklare hvordan det var å skyte tyskere da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han krigsveteranen, han forklarte oss det, at det ikke var bare bare å skyte en tysk soldat da.

    Han lå liksom og vrei på seg, inni uniformen, etter at man hadde truffet han.

    Så man måtte liksom skyte dem flere ganger, for at dem skulle dø da, (forklarte han veteranen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Østre Æra, det lå midt ute i skogen, i Hedmark liksom, (vil jeg si).

    Og det var vel en kafe eller kiosk der vel.

    Men ellers ikke så mye da.

    Bortsett fra de ganske solide forsvarsverkene, i tre, som hadde blitt laget, under krigens dager vel.

    (På noen få dager, mens de venta på at tyskerne skulle dukke opp vel.

    Etter at kongen og regjeringen hadde tatt toget lenger nordover vel).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Så jeg skal prøve å få skrevet mer om dette, iløpet av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 1: Elverum

    Jeg husker at jeg tok toget, fra Oslo S., til Elverum, en sommerdag, i juli, i 1992.

    Jeg hadde jobbet på OBS Triaden, hele sommeren, og hadde ikke hatt mye ferie.

    Jeg husker at jeg var spent på, hvor tøft, som dette kom til å bli.

    Jeg var en tynn, ung mann, som veide 62-63 kilo, og var 1.85 høy.

    En pingle, hendte det at jeg ble kalt, i Oslo, før, (og vel også etter), militæret.

    Jeg studerte de andre kara, som var sammen med meg, på start-dagen der.

    Var ikke alle de andre mye kraftigere bygget enn meg, tenkte jeg, (nærmest i sjokk vel, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også utrent, etter tre år, med studier og jobbing, i Oslo, hvor jeg kun hadde trent, et par ganger vel, i løpet av disse tre årene.

    Jeg hadde ikke trent regelmessig, siden jeg hadde gym, på Gjerdes videregående, i Drammen, skoleåret 1988/89.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Geværkompaniet, (som jeg skulle være i), på Terningmoen, det var en stående Nato-styrke.

    Alle soldatene var der, i 11-12 måneder, og nesten alle startet der samtidig, hvert år.

    Det var ikke som i Nord-Norge, hvor det kom nye soldater hver tredje måned.

    I Geværkompaniet, så dukket nesten alle soldatene opp samtidig, i midten av juli-måned, (var det vel), hvert år da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde ikke helt skjønt det, om jeg måtte til Nord-Norge, etter tre måneder.

    Så jeg husker det, at jeg spurte en kar fra Hedmark, (var han vel fra), som stod ved siden av meg, på en slags oppstilling, langs jernbaneskinnene, som går gjennom Terningmoen-leieren, om det var sånn, at vi slapp å dra til Nord-Norge, (som var vanlig, i andre militærleire, på Østlandet, at man dro til Nord-Norge, etter tre måneders rekrutt-tjeneste).

    Han hedmarkingen, (var han vel), kunne bekrefte det, av vi slapp å dra til Nord-Norge da.

    Og jeg bare jubla, (må man vel kalle det), siden jeg skjønte at jeg kunne dra tilbake til Oslo igjen, (og for eksempel jobbe), hver helg da.

    Sånn at han medsoldaten, fra Hedmark, nesten fikk sjokk vel, over jublinga mi.

    Og det er mulig at noen av befalet, også la merke til den her jublinga mi da.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjente forresten ikke et eneste menneske, av hverken sivile eller militære, i Elverum.

    Geværkompaniet, det bestod av tre geværtropper, som i begynnelsen hver bestod av opp mot hundre soldater vel.

    Pluss en jegertropp, og en stab, (eller hva de ble kalt igjen).

    Så det var vel over 500 soldater i leieren, (ihvertfall de første ukene), vil jeg nok tippe på.

    Staben, de kom ikke inn i juli, alle sammen, sånn som oss geværsoldatene.

    Så de som lagde maten vår, og tømte søpla der, og sånn, de hadde vært i militæret i flere måneder allerede, mange av de, og de tulla litt med oss ‘ferske’ infanterisoldatene da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På de første brevene, som jeg fikk fra Forsvaret, angående førstegangstjenesten min, så stod det at jeg skulle tjenestegjøre, i Gamle Fredrikstad infanteriregiment vel.

    Men etter at jeg flytta til Abildsø, for å studere, i 1989, så sendte jeg jo et brev, til Folkeregisteret, hvor jeg forklarte det, at familien min, var liksom en sånn ‘Tore på sporet’-familie da, og at jeg hadde et heller kjølig forhold, til min far og hans nye samboerske, Haldis Humblen, (som lot meg bo alene, fra jeg var ni år).

    Sånn at brev og lignende, som ble sendt, til dere adresse, det var jeg ikke helt sikker på, om jeg ville motta.

    (Etter noen problemer med noen svarkort, for inntak på handel og kontor, et par somre, siste halvdel av 80-tallet, som fortsatt husket da.

    Når Haldis og faren min var et sted, som jeg ikke visste hvor var, og postkassa deres var overfylt, og postmannen hadde lagt svarkortet mitt, for at jeg kom inn på markedsføringslinja, (var det vel), liksom gjemt bort, oppi postkassa til Haldis der da, sammen med masse utgaver av Aftenposten, var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en av de første månedene, i 1990, så fikk jeg meg mitt eget familienummer, av Folkeregisteret, på grunn av de problemene, i slekta mi da, som jeg forklarte om, i et brev til dem.

    Og etter dette, så ble jeg overført, fra sesjonsmyndighetene, i Buskerud/Vestfold, og til sesjonsautoritetene i Oslo da.

    Og etter det, så ble det gjort om, sånn at jeg istedet skulle til Terningmoen, i Elverum, i tolv måneder.

    Istedet for at jeg først skulle til Fredrikstad, i tre måneder rekruttskole, og så til Nord-Norge, i ni måneder.

    Noe som passet meg fint.

    For jeg var jo en selvstendig person, som hadde bodd alene, fra jeg var ni år, og var vant til å ha en god del frihet da.

    Så å være oppe i Nord-Norge, på ei militærbrakke der, i flere måneder av gangen, i strekk, det virka ikke som noe fristende akkurat, for meg da.

    Men når jeg fant ut det, at jeg kunne dra hjem igjen, til Oslo, (og Ungbo da, siden militæret betalte husleia mi hos Ungbo, mens jeg avtjente førstegangstjenesten da, siden reglene deres var sånn, at de gjorde det, for vernepliktige som hadde hatt sin egen leilighet, så og så lenge da, før de skulle inn, til førstegangstjenesten), det gjorde at jeg ble i litt bedre humør da, siden tiden i militæret da liksom ble stykket opp, og jeg fikk et par-tre dagers avbrekk, fra militærlivet, stort sett hver helg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg hadde vært en sånn ‘raring’, som hadde blitt satt til å bo alene, fra jeg var ni år.

    Og siden jeg hadde blitt mobbet på ungdomsskolen, og var en tynn pingle da, (for å si det sånn).

    Så hadde jeg nesten vært i angst, for å dra i militæret.

    Og jeg var jo en av de eldste vernepliktige der da, dette året, med mine 21-22 år.

    For jeg hadde jo da, siden jeg gikk på videregående vel, en gang i året, fått et brev fra militæret, om at jeg skulle inn til førstegangstjeneste, førstkommende sommer da.

    Men dette med førstegangstjenesten, det var jo noe som jeg gruet meg fælt til da.

    Og jeg var ikke sikker på om jeg kom til å takle det her, engang.

    Siden jeg var så vant til å bo alene da.

    Og siden jeg var vant til å ha et dårlig forhold, til mine foreldre, (og lærere).

    Så var jeg veldig vant til å være i opposisjon da, mot autoriteter.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde jo ikke, (som 18-19-åring), fått så mye distanse, til den vonde oppveksten min, med mye mobbing og ensomhet da, osv.

    Og jeg var jo veldig tynn da, og veide vel helt ned i 59 kilo, etter det første året mitt, som student, i Oslo.

    (Etter det året, hvor jeg leide av Berit og Gunnar Jorås, på Abildsø, da hu Fru Jorås ikke tålte matlukt da, sånn at jeg måtte kjøpe dyre burgere og sånn, for å prøve å få meg en slags metthetsfølelse da, dette studieåret).

    Så jeg fikk nesten sjokk, hver gang det dukket opp, et sånt brev, fra militæret.

    Faren min solgte jo også leiligheten ‘min’, i Leirfaret 4B, under russetida mi.

    Og jeg måtte jo bo noen måneder hos bestemor Ågot, på Sand.

    Noe som var litt slitsomt, for jeg var jo vant til å bo alene, fra jeg var ni år.

    Og Ågot var en gammeldags husmor da, (og tidligere tjenestepike, for familien Jebsen), og hu kunne si fra om alle mulige slags småting, hele tida da.

    For hu var nøye på, at alt liksom skulle være ‘perfekt’, i ‘heimen’ da.

    Så det var vanskelig for meg, å få noe særlig ro, de sommer-månedene, som jeg bodde hos bestemor Ågot.

    Og der bodde jeg jo også på rom, med min søster Pia der, som i perioder kunne være ganske hatsk mot meg, må jeg vel si.

    Og jeg var fysisk svak da, mye siden jeg at var seint ute, når det gjaldt puberteten vel.

    Og jeg tenkte derfor, at det ville være smart av meg, å utsette verneplikten, til jeg ble noen år eldre, og fikk ihvertfall noen få kilo fler muskler på kroppen og til jeg hadde fått litt mer kontroll, når det gjaldt min boligsituasjon, og sånn da.

    Så derfor utsatte jeg militæret, i to-tre år da.

    Til jeg var ferdig på NHI, og jeg dro derfor ikke inn til førstegangstjenesten, før sommeren jeg fylte 22 år da.

    Mens de fleste av de andre folka, i Geværkompaniet, de dro vel dit, året etter videregående, altså året de fylte 19 år vel.

    Men flere hadde også vært på folkehøgskole, (eller lignende), et år eller to, så det var ikke sånn at hele gjengen var tenåringer heller.

    Det var en del folk som var et år eller to eldre, enn 19-åringene der da.

    Og jeg var vel heller ikke eldst i troppen, tror jeg.

    Det lurer jeg på om det var en fra Hedmark, ved navn Skjærbekk, som var.

    For han var vel født i 1969 vel, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Mens jeg var født i 1970 da.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Geværkompaniet, det var en spesiell militæravdeling.

    Ikke bare var det en stående Nato-styrke.

    Vi var også ‘forsøkskaniner’, for Hærens ski og vinterskole, som holdt til, på Terningmoen da.

    Og soldater fra Royal Marines, kom til Terningmoen, hvert år, for å blant annet gå tre-mila på ski, i samme konkurranse, som vi i Geværkompaniet også var med i da, (mens vi prøvde å klare tidskravet, til marsjmerket på ski, da).

    Så masse ‘stjernegriser’, (som noen i troppen kalte dem), det vil si høyere offiser, fra Norge, holdt til, på Terningmoen da.

    Faktisk så mange, at det var tradisjon, på Terningmoen, for at soldatene, ikke hilste, på offiserer og befal, hvis de gikk forbi noen av dem, på vei til messa, for eksempel, da.

    Og i perioder så var det også mange stjernegriser/høyere offiserer, fra de andre Nato-landene, på Terningmoen da.

    Det var høyere og lavere offiserer fra blant annet USA, Tyskland og sikkert Danmark, Holland og England, osv., da.

    (Fra de landene som var med i Nato, på begynnelsen av 90-tallet da.

    Som sikkert var på forskjellige kurs, i vinterkrig, for eksempel, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi i Geværkompaniet, vårt merke, det var en hvit birkebeiner, på rød bunn.

    Siden Geværkompaniet, det het også infanteriregiment 5, og vel også Oppland-regiment, da.

    Og Oppland-regiment, det hadde slåss mot svenskene, under noen nordiske kriger, og også mot tyskerne, under 2. verdenskrig.

    Noen få kilometer vel, fra Terningmoen, i retning av Hamar, så stod det et monument, (som vi aldri var og studerte akkurat men), i forbindelse med at kongen og regjeringen, hadde vært i Elverum, når de flyktet til England, under den tyske invasjonen, av Norge, 9. april 1940, da.

    Og utafor den brakka på Terningmoen, hvor kompanisjefen, (Isefjær), holdt til, (var det vel).

    Så stod det et skilt, (må det vel ha vært), hvor det ble opplyst, at her falt den første tyske bomben, under tyskernes bombing av Elverum, under den andre verdenskrig da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, under det året, (må man vel kalle det, selv om vi hadde et par ukers ferie, til gode, sånn at vi vel bare var der, i drøye elleve måneder), som jeg var på Terningmoen.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.