http://johncons-mirror.blogspot.no/2015/02/fler-mobilbilder.html
Stikkord: 2003
-
Min Bok 5 – Kapittel 268: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXXXI
På den tida, som jeg fikk skada trynet, på det hudpleiesenteret, på St. Hanshaugen.
(Nemlig i november/desember, i 2003).
Så jobba jeg jo som låseansvarlig, på to forskjellige Rimi-butikker.
Nemlig på Rimi Bjørndal og Rimi Langhus.Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på Rimi Bjørndal, så var det sånn, (i dagene etter at jeg fikk skada trynet), husker jeg.
At jeg mener at jeg overhørte det.
At hu ene ‘runde’ pakistanske søstera, som jobba der, (på Rimi Bjørndal), på den tida.Liksom snakka om det, at jeg hadde fått skada trynet, da.
Og sa noe sånt, (til ei annen innvandrer-dame som også jobba der vel), at jeg måtte ha hatt ‘utrolig mye død hud i ansiktet’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.Bare noe jeg tenkte på.
Men men.Jeg overhørte også noe lignende, på Rimi Langhus, (husker jeg).
(Noen uker eller måneder seinere, var det vel muligens).
Og det var fra assisterende butikksjef Sølvi Berget, (mener jeg å huske).
Og hu sa det, til ei kunde-dame, var det vel, antagelig.
(Mener jeg at jeg overhørte, ihvertfall).
At jeg kom til å bli bra igjen i trynet.
Med unntak av nesa, (var det vel).
(Noe sånt).
Hvis jeg hørte det riktig, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu kunde-dama, (med mørkt, krøllete hår), som liksom var uvenn, med Songül Özgyr, som jobba, på Rimi Bjørndal.
(Hu kundedama, som det ble sagt om, at var ‘lettøl-dranker’, liksom).
Hu hadde jo ei blond tenåringsdatter.
Som hu liksom ‘drassa på’, sammen med meg, (av en eller annen grunn, som jeg ikke husker nå), gjennom butikken, (en gang jeg var på jobb der da), på Rimi Bjørndal, (ikke så lenge, før jeg slutta der, vel).
Og like etter at jeg fikk skada trynet.
Så satt jeg i kassa, på Rimi Bjørndal der da, (husker jeg).
Og da var hu ‘blondinne-dattera’, til hu ‘lettøl-dranker-dama’, innom kassa mi, (husker jeg).
(Det siste, (at hu ‘blondinne-dattera var innom kassa mi), var kanskje ikke så rart.
Men det at hu ‘lettøl-dama’, liksom skulle drasse på meg, gjennom butikken, (bort mot der Songül Özgyr i posten stod eller satt, blant annet).
Det var vel rimelig spesielt, vel.
(Må jeg vel si).
Det virka som, (for meg), at denne ‘drassinga’, ikke egentlig hadde så mye med matvarer å gjøre, ihvertfall.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den siste kvelden, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Så dreiv jeg jo å flytta tingene mine, bort til City Self-Storage, på Majorstua, (husker jeg).
Og jeg hadde jo da solgt kjøleskapet mitt osv., til en brukthandel, på Bislett, tidligere den samme dagen, (eller om det var dagen før).
Så jeg kjørte innom Statoil-stasjonen, ved Kiellands Plass, for å kjøpe noen baguetter, (eller noe sånt), og også for å fylle opp den bensinen, som jeg hadde brukt, på den leiebilen, (fra Bislett Bilutleie), da.
Før jeg parkerte den hvite varebilen, på eiendommen, til bilutleie-firmaet, da.
Og da jeg gikk hjemover igjen, (mot St. Hanshaugen), fra Bislett.
Så gikk jeg forbi butikken, til han brukthandleren, som hadde kjøpt hvite- og brunevarene mine, (husker jeg).
Og da husker jeg at jeg så TV-en og de store høytalerne mine, (som David Hjort hadde ‘prakka på meg’, som nedbetaling på gjelden sin til meg, et par år tidligere), gjennom vinduene, til den bruktbutikken, (som var stengt for dagen), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da var jeg ferdig, med alle notat-arkene, for Min Bok 5.
Så da skal jeg prøve å få publisert denne boken på Scribd, (som jeg har gjort, med de tidligere Min Bok-bøkene).
Dette skal jeg se om jeg klarer å få gjort, en av de neste helgene, (nå i oktober 2013).
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Etter at jeg fikk skada trynet, overhørte at jeg var forfulgt av ‘mafian’, og slutta å jobbe, på Rimi Bjørndal, så begynte jeg å lure på, om jeg skulle prøve å få solgt laptop-en min, siden jeg jo da bare jobba en dag i uka, (på Rimi Langhus), ved siden av studiene, (på HiO IU), og fikk litt dårligere økonomi
PS.
Jeg fikk jo også en studielån-utbetaling, inn på kontoen, hver måned.
Så det var ikke så krise liksom, for meg, (økonomisk), å slutte, på Rimi Bjørndal.
Men jeg fikk litt dårligere råd, (pga. at jeg sluttet, på Rimi Bjørndal), så jeg solgte min ganske nye Ipod og min ganske nye laptop, på QXL, iløpet av de første månedene, av 2004, da.
(Jeg hadde jo også en stasjonær PC, på den her tida, så jeg trengte ikke egentlig å ha en laptop, da.
Men jeg måtte jobbe så mye, på Rimi Langhus, sommeren 2003, (når jeg egentlig hadde planlagt, å ligge en del på stranda. Det var jo fordi at jeg var overarbeidet, at jeg begynte å studere, (i samråd med fastlegen min), liksom).
Så jeg var litt deppa da, sommeren og høsten 2003, (siden jeg ikke fikk slappet av noe, i det fine været), og kjøpte meg Ipod og laptop, for den ekstra lønnen, som jeg fikk, for den ekstra jobbinga, som ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Langhus, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Min Bok 5 – Kapittel 206: Og enda mer fra desember 2003
Etter at jeg slutta, på Rimi Bjørndal.
Så var jeg for det meste hjemme, (på St. Hanshaugen), og tenkte på, hva jeg skulle gjøre.
Jeg bestemte meg, for at jeg skulle flytte til utlandet.
(Siden jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’).
Jeg bestemte meg også for det, at jeg skulle dra til fastlegen min, siden trynet mitt hadde blitt ødelagt da, (må jeg vel si).
Og jeg bestemte meg også for å dra til politiet.
For å prate med disse, om det jeg hadde overhørt, da.
Problemet var at da jeg fikk meg pass, før London-turen, et snaut halvår før det her.
(Altså sommeren 2003).
Så hadde de politi-folka, på Grønland politistasjon, vært så ‘cowboy-aktige’.
Så å dra til politiet, når huden i trynet mitt, så så stram og tynn ut.
Det syntes jeg at ble som noe flaut, da.
Og jeg tenkte at det var vel ikke noe vits, å prate med sånne ‘cowboy-aktige’ folk. heller.
Og noen år før det her.
Da jeg var på Grønland politistasjon, etter et ran, på Rimi Lambertseter, (på den tiden jeg jobbet som butikksjef der), i 1999, vel.
Så hadde jo han politi-etterforskeren tulla, og hatt tommelen sin oppå bildet, av en forbryter, i ‘bilde-boksen’, til politiet.
Så han politimannen juksa da, (må man vel si).
Så jeg stolte ikke helt på Oslo-politiet, (må jeg innrømme).
Jeg så på de som umodne cowboyer og ‘juksere’ da, (må man vel si).
Så jeg bestemte meg etterhvert for å vente med å kontakte politiet i Norge.
Til jeg fikk flyttet, til utlandet.
Og så ville jeg prøve å kontakte den avdelingen, i politiet, som liksom var ekspertene, på mafia osv., på telefon, etter at jeg hadde kommet meg til utlandet, da.
Siden jeg ikke stolte så mye, på disse vanlige ‘cowboyene’, i Oslo-politiet, da.
Jeg mistenkte at det norske politiet ikke var helt ‘på høyden’, (for å si det sånn).
Så derfor, så syntes jeg at det virka smartere, å flytte til utlandet, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og min HiO IU-studiekamerat Dag Anders Rougseth, (som kalte seg selv ‘Dagga’), han hadde jo sagt til meg det.
(Tidligere dette studieåret, må det vel ha vært).
At Oslo-politifolk flest, var fra Toten.
(Og liksom latterliggjort Oslo-politiet, da).
Så min tillit, til Oslo-politiet, den var ikke akkurat på topp, på den her tiden, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo jobbet som butikksjef, fra 1998 til 2002.
Og jeg hadde jo også hatt en kneskade, siden midten av 90-tallet, (og kneet ble aldri som før igjen, etter denne skaden, må jeg vel si).
Så jeg hadde ikke vært på alle øvelsene, i Heimevernet.
Og jeg var også i en ‘rar’ HV-avdeling, som het ‘støtteområdet’.
Som var en avdeling, som var for hele Oslo, da.
Så jeg huska ikke navna, på noen av de jeg var i HV sammen med.
Så jeg fant det ikke naturlig, å kontakte HV, om det at jeg hadde overhørt, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.
Og jeg huska fra de rep-øvelsene jeg var på, at det fantes mange sånne ‘umodne cowboyer’, i HV og.
Så det ble ikke til at jeg kontakta HV, om det her da, (husker jeg).
(Selv om jeg var i HV).
For jeg tenkte vel på dette som en sivil sak, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo en AG-3 hjemme, (siden jeg var i Heimevernet).
Så jeg var vant til å føle meg ganske trygg, (når jeg var hjemme ihvertfall), da.
Selv om det var sånn.
At en del måneder før jeg overhørte det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.
Så hadde Heimevernet beordret, at HV-soldatene, skulle sende inn tennstempelet og tennstempel-fjæra, i posten, til Heimevernet.
Siden noen politikere hadde bestemt dette, da.
(Noe sånt).
Og da ble jo den AG3-en ubrukelig, til selvforsvar.
(I tilfelle jeg ble angrepet, av noe mafia da, mener jeg).
Men jeg leste i en nettavis.
(Var det vel).
At noen Heimeverns-soldater fra Bergen.
(Var det vel).
Hadde bestilt seg nytt tennstempel og ny tennstempel-fjær, fra en nettbutikk, (for våpendeler), i USA.
Og at dette ikke var ulovlig, da.
(Og disse to delene, de kostet bare noen få dollar, da).
Så etterhvert, så tenkte jeg det, at jeg også burde gjøre dette.
For jeg hadde jo overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.
Så jeg tenkte at det nok var best, å ha en AG-3, som fungerte, da.
‘I tilfelle rottefelle’, (som de sier).
Så noen måneder etter at jeg slutta, på Rimi Bjørndal, (var det vel).
Så fikk jeg nytt tennstempel og ny tennstempel-fjær, i posten, fra USA, da.
Og så hadde jeg plutselig en fungerende AG3 igjen, da.
Og jeg hadde også 200 skudd, til AG3-en, som jeg hadde fått av Heimevernet, sammen med våpenet.
Og disse 200 skuddene, de skulle bare brukes, i tilfelle krig da, (var det vel).
Så jeg åpnet ikke denne ‘krigs-pakken’, (med skudd), da.
Men jeg la vel en pappkniv, (fra Rimi), oppå den skudd-pakken.
Sånn at jeg kunne åpne den pakken raskt, hvis jeg trengte å forsvare meg selv, da.
(Hvis det kom noen mafia-folk, på døra mi, (eller noe sånt), mener jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg tenkte også sånn.
At hva hvis jeg liksom ble ‘tatt’, (av noe ‘mafian’ da), mens jeg gikk på gata, (for eksempel).
(For jeg hadde lest i avisene, om noen rare episoder, som hadde hendt, på den her tida, i Oslo.
Om en kar som noen hadde hengt, fra en bro.
Og som hang der hele natta.
Men som seinere ikke ville fortelle, (til politiet), hva som hadde hendt, da.
Og det var vel også flere andre rare episoder, som man kunne lese om, i avisene, på den her tiden).
Men jeg huska det, at Glenn Hesler, han hadde en stun-gun.
For han hadde jobba, med å tømme spilleautomater, for firmaet til min tremenning Øystein Andersen.
(Nemlig Arcade Action.
Som det står om, i denne linken, hos Purehelp.no:
http://www.purehelp.no/company/details/arcadeactionoeysteinandersen/965351825).
Og den stun gun-en, (som ikke kunne skyte, men som bare var et nærkamp-våpen, da).
Den hadde Glenn Hesler vist meg, noen år før det her, (må det vel ha vært).
(Og jeg hadde også fått lov til å teste, den stun gun-en selv, (husker jeg).
(På rommet til Glenn Hesler, i Norbyveien, på Skjetten).
Man bare trykket på en knapp, (eller om man dyttet på en bryter).
Og så dukket det plutselig opp en slags sterk lysstråle, mellom to slags metalldeler, ytterst på det våpenet.
(Som kunne se ut som en stor, elektrisk lighter, (eller noe sånt), kanskje).
Så dette våpenet, det var kanskje egentlig en sterk kondensator da, (hvis jeg skulle gjette).
Kjetil Holshagen, (min kamerat fra Bergeråsen som hadde elektronikk, som hobby).
Han hadde jo forklart meg det, (en gang mens jeg gikk på Svelvik ungdomsskole), at kondensatorer, (som blir brukt til blitsen i fotografiapparater, osv.), de kunne brukes til å for eksempel gi folk støt, da.
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok
Eller, når jeg tenker mer på det.
Så er det sånn, at en kondensator, den må liksom lades opp igjen, før den kan gi, et nytt støt, da.
(Tenk på blitsen i et (80 talls) kamera).
Mens dette våpenet til Glenn Hesler.
Det ga nye støt, hele tiden, da.
Så det ut som, ihvertfall).
En gang jeg var på besøk, hos Glenn Hesler, på grunn av noe data-greier, (av noe slag), må det vel ha vært.
Og jeg ble litt sjokkert, da jeg så det, at Glenn Hesler hadde en stun-gun da, (husker jeg).
For det var vel et ulovlig våpen, (i Norge), hvis jeg ikke tar helt feil.
Men Glenn Hesler han fortalte meg det, da.
At den stun gun-en, den trengte han, når han tømte spilleautomater.
Siden at det fantes noen fæle bander, bestående av vietnamesere, som rana spilleautomater, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg forklarte vel en del, av det som hadde hendt, til Glenn Hesler, på irc, (må det vel ha vært), da.
(På #blablabla, må det vel antagelig ha vært).
Og jeg spurte Glenn Hesler, om jeg kunne få låne stun gun-en hans, (i denne vanskelige tiden for meg), da.
(Siden det nevnte spilleautomat-firmaet, (til Øystein Andersen og Glenn Hesler), hadde blitt nedlagt, i mellomtida, da.
Og Glenn Hesler istedet hadde begynt å jobbe heltid, for sin onkels blikkenslagerfirma.
Noe sånt).
Men Glenn Hesler, han sa det, at den stun gun-en, den hadde han lånt bort, til en eller annen dame, (som ble plaga av eksen sin, eller noe sånt), da.
Så den kunne jeg ikke få låne, da.
(Og Glenn Hesler tilbydde seg heller ikke, å prøve å få tak i en annen stun gun til meg, for eksempel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at David Hjort, han ringte meg, etter at jeg hadde slutta, på Rimi Bjørndal.
Og da fortalte jeg David Hjort det, at jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt av ‘mafian’.
(Og vel også at jeg hadde fått ødelagt trynet).
Og at jeg hadde tenkt til det, å flytte til utlandet, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 205: Enda mer fra desember 2003
Tirsdag etter julebordet, var vel den siste dagen, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal.
(Hvis jeg husker det riktig).
Jeg overhørte nemlig at hu ene lubne, pakistanske søstera.
(Som var i begynnelsen eller midten av 20-åra, vel).
Sa det, (til ei annen pakistansk dame), at Songül Özgyr hadde blitt sammen med en mafia-kar.
Og hu pakistanske dama, sa også det.
(Til hu andre pakistanske dama, (i området rundt posten der).
Som antagelig må ha vært Fiza, vel).
At hu skulle hjelpe hu Songül Özgyr, (med et eller annet), da.
Og Songül Özgyr ringte butikken, (på en trådløs telefon, som jeg hadde i beltet mitt vel, (eller om det var i lomma), og ba om å få prate med hu pakistanske dama da, (husker jeg).
Og jeg mener at jeg overhørte det, at hu pakistanske dama, sa det, til Songül Özgyr, at medarbeider-permen, var låst inn, i safen.
(Noe sånt).
Så jeg lurte på om Songül Özgyr prøvde å finne ut hvor jeg bodde, (eller noe sånt).
Og jeg hadde jo overhørt, denne dagen, (eller om det var dagen før), av to kunde-damer, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.
Så jeg tenkte til slutt, at jeg måtte gjøre noe, da.
Så jeg bare sa til min leder-kollega Fredrick.
At jeg dro hjem, for jeg følte meg dårlig.
(Jeg sa at jeg hadde vondt i magen, (eller noe sånt).
For jeg kom ikke på noe annet å si, da).
For vi var litt overbemannet, denne dagen da, (må man vel si).
Og Fredrick, han skjønte nok det, at jeg ikke kom til å dukke opp, på jobben igjen, på Rimi Bjørndal.
(Virka det som for meg, ihvertfall).
For han ba om å få nøklene mine, (til butikken), før jeg dro hjem, da.
Og så gikk jeg ut der kundene går inn, i butikken, da.
Og de pakistanske damene, i posten, de så vel på meg, da jeg gikk ut.
(Mener jeg å huske).
Og det er mulig at jeg overhørte at de sa noe også.
Det husker jeg ikke nå.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde vel ringt etter en drosje, (fra mobilen min), før jeg gikk ut av butikken, (tror jeg).
(Noe sånt).
Men jeg var litt i sjokk, siden jeg hadde overhørt, at jeg var forfulgt, av mafian.
Så jeg prøvde liksom å gjemme meg litt, inniblant noen juletrær, da.
(Var det vel).
Som noen dreiv og solgte, utafor Rimi Bjørndal der, (husker jeg).
(Mens jeg venta på drosjen).
Og mens jeg stod der, (inni en slags kunstig skog, var det vel), så så jeg det, at min tidligere Rimi Bjørndal-kollega Khaldoon gikk forbi, sammen med en kamerat, (husker jeg).
Og jeg tror at Khaldoon la merke til meg.
Og sa noe, (om meg da antagelig), til sin kamerat.
(Noe sånt).
Men jeg sa ikke noe, da.
(For hvis jeg var forfulgt, av noe ‘mafian’.
Så ville jeg ikke stolt på Khaldoon, tror jeg.
For han var så rar, da han insisterte på at jeg måtte låne en Jackie Chan-film, av han.
En gang, (noen uker før det her vel), som Khaldoon hadde bedt meg hjem til seg, (på Bjørndal), for å hjelpe han, med noe PC-greier.
For den filmen tilhørte en annen kar, vel.
(Var det vel, at Khaldoon sa).
Så det ble rimelig rart da, husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da drosjen kom, så ba jeg drosjesjåføren om å kjøre meg til Statoil-stasjonen på Kiellands Plass.
(For jeg var litt i sjokk, da.
Så jeg ville ikke at drosjesjåføren skulle vite hvor jeg bodde, da).
Og drosjesjåføren visste hvem jeg var, (tror jeg).
For jeg mener å huske at han spurte meg noen spørsmål, om Rimi, (eller noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg kom til Statoil Kiellands Plass.
Så tenkte jeg at jeg måtte gå en ‘rar’ vei hjem, da.
(Siden jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av mafian).
Så derfor, så gikk jeg de trappene, opp forbi der leiligheten til Haldis lå.
(I Uelands gate der).
Der hvor jeg hadde bodd, de første par ukene, etter at jeg flytta, til Oslo.
(Før jeg flytta til Abildsø, rundt 1. september 1989, vel.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Og så gikk jeg noen slags sidegater, på grensen mellom Ila og St. Hanshaugen der, (blir det vel).
Til jeg var like i nærheten av Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate 5, da.
Og så gikk jeg hjem, og prøvde å finne ut mer, om hva jeg skulle gjøre, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 204: Mer fra desember 2003
Mandagen etter julebordet, så skulle jeg jobbe på Rimi Bjørndal, (husker jeg).
(Dette var nok en av de ekstravaktene, som butikksjef Johan, hadde spurt meg om jeg kunne jobbe, på julebordet).
Jeg husker at jeg syntes at trynet mitt så så rart ut.
(Kanskje det var kulda, fra gåturen etter julebordet.
Som hadde fått trynet til å bli verre.
Hva vet jeg).
Så da jeg gikk på 37-bussen, (var det vel), på St. Hanshaugen.
Så husker jeg at ei dame, på den bussen, sa ‘er det en homo?’, (eller noe sånt), til sin sidemann, da jeg gikk på bussen.
Så det var tydelig for meg, at det ikke bare var meg, som syntes at trynet mitt så rart ut, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På jobben, så satt butikksjef Johan meg til å rydde mineralvann-hylla, (husker jeg).
(Eller om det var safthylla.
Noe sånt).
Og da jeg kom til noen små bokser, med Schweppes blandevann, (var det vel).
(Som stod ganske høyt oppe).
Så måtte jeg ‘skjære firkanter’, på en sånn måte.
(På grunn av at varen stod så høyt oppe, da).
At det gikk hull i boksen, og innholdet av den boksen, spurta ut, i trynet mitt, da.
Så dette kan jo ha gjort at trynet mitt ble enda verre.
Hva vet jeg.
(Og jeg husker at en selger stod like ved meg, (ved fruktdisken vel), da dette hendte.
En selger som prata med butikksjef Johan, vel.
Og som kommenterte om det, at jeg fikk sånn blandevann, i trynet, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg hadde rydda den nevnte hylla, (må det vel ha vært).
Så fikk jeg beskjed om å rydde melkedisken, (mener jeg å huske).
Og mens jeg stod der, og rydda melkedisken, (fra utsida).
Så kom Songül Özgyr på jobb, (husker jeg).
Jeg husker at hu stilte seg, en stund.
(Helt stille).
Med rumpa mot meg liksom, mens hu så i retning av brødavdelinga, da.
(Mens hu stod utafor lagerdøra der).
Så om hu skulle vise fram rumpa si.
Eller om hu skulle være uhøflig.
Det veit jeg ikke.
Men noe var det nok.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel antagelig også denne dagen.
At jeg overhørte det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.
To damer, i 40-åra, kanskje.
De stod og ‘chattet’ sammen, inne i butikken.
Og hu ene sa til hu andre.
(Om meg.
Sånn som jeg skjønte det).
At: ‘Han er også forfulgt av mafian’.
(Noe sånt).
Og jeg lurer på om hu dama, som sa det.
Var den samme dama, som mens jeg jobba som assisterende butikksjef, i den samme butikken.
(Nemlig fra våren 1996 til høsten 1998).
En gang var innom, (på en mine ledervakter), og lurte på, om Rimi ville bytte rengjøringsfirma, til et firma, som het Kvalitetsrengjøring.
(Dette var ei blond dame, som snakka østlandsdialekt, vel).
Enten så var det hu dama.
Ellers så var det ei annen dame, med et lignende utseende, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn.
Denne dagen, (eller om det var dagen etter).
At en kjempesvær albaner, (var det vel).
Var innom der, (på Rimi Bjørndal), og glante på navnskiltet mitt, (husker jeg).
Mens han kom med en cirka to kilos kasse med klementiner.
Og spurte: ‘Hvor mye koster appelsiner?’.
Og det virka litt rart for meg, at han kjempestore albaneren, skulle glane så mye, på navnskiltet mitt.
Og samtidig spørre et såpass rart spørsmål.
(For det hang vel minst en plakat oppe også, hvor prisen på klementinene stod, da.
Mener jeg ganske klart å huske, ihvertfall.
For jeg tok vel da med han albaneren bort til en sånn prisplakat, antagelig.
Og forklarte hva prisen var, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, (på denne mandagen).
At ei av de ‘husmødrene’, som butikksjef Johan hadde ansatt, (den siste tida vel), på Rimi Bjørndal.
Hu sa til butikksjef Johan, (mener jeg, at jeg overhørte, mens jeg rydda den mineralvann-hylla).
At: ‘Hvis det er sånn han ser ut, så skjønner jeg det, at han oppførte seg sånn, på julebordet’.
(Noe sånt).
Så hu ene Rimi Bjørndal-husmora.
Hu syntes tydeligvis ikke at jeg hadde underholdt henne nok, på julebordet, da.
(Noe sånt).
Men var dette kona mi, liksom?
Nei, såvidt jeg visste, så var jeg singel.
Så jeg hadde vel ikke noe plikt, å underholde de forskjellige husmødrene, på julebordet.
Mente nok jeg.
(Uten at jeg sa noe, da.
Dette var bare noe baksnakking, som jeg hørte så lavt.
At jeg ikke kunne være sikker på, at jeg ikke hørte ‘syner’, liksom).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn.
En av disse dagene, etter julebordet.
At to lagerhjelper, (en gutt og en jente), satt på gulvet, på lageret, (rett innenfor lagerdøra vel), og jobba med noe greier.
(Jeg kan ikke huske å ha sett det før, at Rimi-medarbeidere sitter på gulvet, mens de jobber.
Men jeg mener å huske at disse gjorde det).
Og da jeg gikk forbi dem, så mener jeg å huske, at jeg overhørte det.
At han gutten sa til hu jente, (som var lyshåra vel).
At jeg liksom var interessert i henne, (eller noe sånt), da.
Bare fordi at jeg kanskje hadde sett litt på hu blondinna, mens jeg gikk forbi dem.
Men det er jo ikke sånn, at fordi at man mer eller mindre tilfeldig ser på en dame.
At man nødvendigvis vil gifte seg med denne dama, (eller noe sånt), liksom.
Så dette ble som noe rart for meg, (må jeg innrømme).
Det var kanskje sånn, at han lagerhjelp-gutten sa det.
At jeg hadde sett på hu lagerhjelp-dama, på julebordet.
Men det kan jo ha vært sånn, at jeg kjeda meg der og.
Jeg hadde jo vært på dette diskoteket, (Spørr Gunnar), under studentida mi, (på NHI), blant annet.
Og jeg hadde jo sjekka opp hu Beate, (fra Matland/OBS Triaden og Rasta), på et tidligere julebord, på Triaden-senteret.
(Som jeg har skrevet om i Min Bok 2).
Så jeg var kanskje litt vant til å sjekke opp damer, (på Triaden-senteret), da.
Og når man i tillegg drikker en del, utover kvelden.
Så kan det vel bli sånn, at man ser seg litt rundt i lokalet, for å se, om det er noen fine damer der, som man kan prøve å sjarmere, for eksempel.
(Før jeg fikk summet meg, og husket at jeg ikke var på byen, på et diskotek, for eksempel.
Men at jeg var på julebord, med jobben.
Som leder, da.
Selv om jeg bare jobba der en vakt i uka.
Og selv om jeg var den laveste typen, av leder, i en Rimi-butikk.
Nemlig låseansvarlig, da).
Julebord er julebord.
Er det ikke noe som heter det?
Jeg var jo ikke butikksjef akkurat heller, for denne butikken.
Og det var ikke sånn, at jeg prøvde å sjekke opp noen av damene, på Rimi Bjørndal, heller.
(Mener jeg å huske).
Hu blondinna, som jeg prøvde å sjekke opp, nede på diskoteket.
(Da hu Luly, (fra Rimi Kalbakken), kom gående forbi, (på vei til dansegulvet), med en kavaler).
Det var ikke ei Rimi Bjørdal-dame.
Det var ei som jeg aldri hadde sett før.
(Og som jeg regna med at ikke jobba i Rimi).
Og jeg skrev jo også tekstmeldinger, til hu Charlotte, (fra Follo vel).
Som jeg hadde blitt litt kjent med, på irc, (eller noe sånt), noen dager tidligere, da.
Så det var ikke sånn at jeg var ‘på’ noen av Rimi Bjørndal-damene, (vil jeg si), på dette julebordet.
Jeg prøvde nok bare å ha det litt artig der, (og ikke kjede meg for mye), vil jeg si.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På denne mandagen etter julebordet.
(Var det vel).
Så var det sånn, etter at vi fikk varene, (må det vel ha vært).
(Og de varene, (altså Hakon-varene), de dukka vel opp, rundt klokka 16, mener jeg å huske.
Eller, på den her tida, så dukka muligens varene opp seinere.
Det var vel da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, (fra 1996 til 1998), at varen dukka opp cirka klokka 15-16.
Noe sånt).
Uansett, så var det sånn, (husker jeg).
At Toro, Fredrick og meg.
(Som alle tre var låseansvarlige vel, på den her tida).
Vi jobba med å legge opp frysevarene, (husker jeg).
Og mens vi la opp frysevarene.
Så dukka det opp en gjeng, på tre albanere der, (var det vel).
Og den ene av dem, tok meg på ryggen, (eller noe sånt), og sa noe på albansk, (eller noe sånt), vel.
(Mens de nesten løp forbi oss, da).
Og da husker jeg det, at Toro liksom ‘så stygt’, på de her gjengmedlemmene, da.
(Regner jeg med at de var).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter jobben, denne mandagen, (var det vel).
Så dro Toro, Fredrick og jeg, ned til sentrum.
For Toro og Fredrick skulle på en DVD-butikk, som lå ved Egertorget, (husker jeg).
(Det er også mulig at vi spiste på Burger King.
For det pleide vi noen ganger å gjøre.
Spesielt Fredrick pleide noen ganger å mase på meg og/eller Toro.
Om å bli med han, å spise, (etter jobben), på Burger King, da.
Det var ganske vanlig, at Toro, Fredrick og jeg, jobba sammen, på Rimi Bjørndal.
For det hadde vi pleid å gjøre, på torsdags-seinvaktene, vel.
(En vakt som jeg jobba, fra jeg slutta som butikksjef, sommeren 2002.
Og fram til høsten 2003, vel.
Da jeg ble enig med butikksjef Johan, om å bare jobbe lørdagene.
Siden jeg også hadde fått fredags-seinvaktene, på Rimi Langhus, våren 2003.
Og jeg syntes selv, at tre ledervakter i uka, (på to butikker), det gikk ut over studiene da, (for å si det sånn)).
Og da kom det vel også varer, (mener jeg å huske).
(Altså på torsdagene).
Så vareleverings-dagene, de var muligens forrandret, på Rimi Bjørndal, fra da jeg jobba som assistent der.
(Fra 1996 til 1998).
For da fikk vi varer på mandag, onsdag og fredag, (mener jeg å huske).
Mens da jeg jobba som låseansvarlig der, så fikk vi varer, på mandager og torsdager, vel.
Noe sånt).
I andre etasje, (var det vel), i den DVD-butikken, ved Egertorget.
Så visste Toro meg en film, fra Brasil, (eller noe sånt), som han skulle kjøpe seg, (husker jeg).
En film som jeg tror at må ha vært ‘City of God’, (etter å ha søkt litt på Google nå).
Jeg var ikke i humør, til å se filmer, på portugisisk, akkurat da, (for å si det sånn).
Men jeg kikka litt i den DVD-butikken jeg og.
(Siden Toro og Fredrick hadde dratt meg med dit, da).
Og jeg fant meg en DVD, som het ‘Jonny Vang’, som jeg ikke hadde hørt om før, vel.
Men som jeg syntes at virka som grei tidtrøyte, (å se på), da.
Og den filmen, den var vel ikke så dyr heller, (tror jeg).
Så jeg kjøpte meg den DVD-en, (mens jeg var der), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens vi tok T-banen ned til sentrum, (fra Mortensrud), denne kvelden, (Toro, Fredrick og meg).
Så hadde jeg telefonen på lydløs, vel.
Og plutselig så så jeg det, at Thomas Bruun, (han som noen få måneder tidligere, hadde sluttet, som butikksjef, på Rimi Langhus).
Han hadde ringt meg 10-12 ganger, på bare noen ganske få minutter.
(Var det vel).
Noe sånt.
Thomas Bruun ville at jeg skulle bli med han, på møte, i The 5 Percent Community, ute på Fornebu, (husker jeg).
Jeg hadde sagt til Thomas Bruun det tidligere; (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
(På den tida, som Thomas Bruun jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus).
At jeg ikke var interessert i pyramidespill, (eller The 5 Percent Community), da.
(Da han spurte meg, om jeg ville blir med, på The 5 Percent Community-møte).
Men Thomas Bruun hadde blitt gæern, (må man vel nesten si).
(Denne kvelden).
Han ignorerte det jeg hadde sagt til han tidligere, (på den tida han jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus).
Og trakasserte meg, (må jeg nok si), ved å ringe meg, 10-15 ganger.
For å ‘mase’, om at jeg skulle bli med, på pyramidespill-møte, da.
Jeg visste vel fram mobilen min, til Toro og Fredrick, mens vi satt på T-banen.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
Og jeg klagde vel til dem, på at Thomas Bruun, maste så mye, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg hadde kjøpt den DVD-en.
(Og etter at Toro, Fredrick og meg, muligens hadde spist, på Burger King).
Så ringte David Hjort meg, (husker jeg).
David Hjort sa det, at han satt på med en kar, fra Grefsen, (eller noe sånt).
(Det var snakk om en bydel nord for sentrum ihvertfall, mener jeg å huske).
Og at han ville møte meg, ved Gunerius.
Jeg var ved Grensen da, (mener jeg å huske).
Og jeg sa vel til David Hjort, at jeg kunne møte han der, om ‘femten minutter’.
(Noe sånt).
Og da droppa David Hjort det, (husker jeg).
Og ville ikke møte meg, likevel.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel også sånn, at David Hjort hadde ringt, til Rimi Bjørndal, tidligere den dagen.
(Mens vi la opp frysevarer, vel.
Noe sånt).
Og jeg fikk beskjed om å ringe David Hjort, (mener jeg å huske).
(Noe sånt).
Og jeg ringte vel hjem til samboer-dama, til David Hjort.
(Nemlig Melina Jørgensen, fra Ammerud).
Men hu var ikke hjemme.
Men mora hennes svarte telefonen der, (mener jeg å huske).
(Noe sånt).
Noe jeg syntes at var litt rart, vel.
Og David Hjort, han klagde vel seinere på at jeg hadde ringt fasttelefonen deres, (eller noe sånt).
(Mener jeg vagt å huske, ihvertfall).
For det var visst meninga, at jeg skulle ringe et nytt mobilnummer, (eller noe sånt), da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg gikk vel bare hjem, til St. Hanshaugen, (mener jeg å huske).
Og jeg kjøpte vel kanskje med meg en kebab, (eller noe sånt), på veien hjem, da.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.
(Om det var burger eller kebab, (eller hva det kan ha vært), som jeg spiste, etter jobben, den dagen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 203: Julebordet 2003
Rimi Bjørndal, (hvor jeg jobba som låseansvarlig), skulle ha julebord, på Triaden-senteret, (i Lørenskog), i begynnelsen av desember 2003, (må det vel ha vært), husker jeg.
(Jeg jobba jo også som låseansvarlig, på Rimi Langhus, på den her tida.
Men jeg kan ikke huske at jeg ble invitert, på noe julebord, med dem, i 2003.
Men jeg tok vel ikke det så nøye.
Det var vel mer enn nok, å dra på et julebord, tenkte jeg vel.Noe sånt).
Så sånn var det.Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg jobbet denne lørdagen.
(Som hver lørdag, var det vel.
Jeg jobbet nemlig fra klokken 13 til cirka klokken 19, (som leder), på Rimi Bjørndal, på lørdagene.
På den her tida.
Og jeg hadde også jobbet på torsdagene, fra klokka 16 til cirka klokka 22, var det vel.
Som leder, da.
Men en stund etter at jeg også begynte å jobbe fredager, på Rimi Langhus, fra klokka 13 til cirka klokka 21, vel.
Så sa jeg til butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal, at det var greit, at jeg slutta å jobbe torsdager, på Rimi Bjørndal.
For det ble for mye jobbing, merka jeg.
Det gikk ut over studiene, i tredje semester, ved HiO, merka jeg.
Men grunnen til at jeg også ville jobbe fast, på Rimi Langhus.
Det var fordi at jeg gikk så dårlig overens, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal.
(Jeg stolte ikke helt, på han butikksjef Johan, (på Rimi Bjørndal), da.
For å si det sånn).
Så jeg ville gjerne ha to jobber, da.
I tilfelle det gikk ‘rett vest’, når det gjaldt Rimi Bjørndal-jobben.
For jeg var avhengig av å jobbe i Rimi, for husleia mi, i Rimi-bygget, den ble trukket direkte, fra lønninga mi, (hver måned), da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De Rimi Bjørndal-lederne, som jobba heltid, (må det vel ha vært).
De hadde bestilt en maxi-taxi, (var det vel).
(Hvis ikke det var to drosjer, da).
Som kjørte fra Bjørndal og til Triaden-senteret, (hvor jeg jo forresten hadde jobba, på Matland/OBS Triaden, fra høsten 1990 og fram til jula 1992, da jeg begynte å jobbe, på Rimi Munkelia), etter jobben.
(Så jeg syntes at det var litt rart, (husker jeg), at dette julebordet, skulle være, på Triaden-senteret.
Men jeg vet ikke hvem som hadde bestemt det.
For jeg jobba jo bare som låseansvarlig, (en dag i uka), på den her tida.
Så jeg hadde ikke noe med julebordet å gjøre, da.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Assistent Ivan, (var det vel), han begynte å ‘bable’ om, på slutten av denne lørdagsvakta, (var det vel).
At de hadde funnet noe øl, som hadde gått ut på dato.
Og denne ølen ville Ivan at vi skulle drikke, i drosjene, mens disse kjørte til Lørenskog, da.
Men dette hørtes veldig ‘harry’ ut, syntes jeg.
Så jeg kjøpte meg istedet en six-paxk, med 0.33 liter Ringnes-pils, da.
Like før butikken stengte, vel.
Og det å spise mat, som hadde gått ut, på dato.
(Uten å betale, for disse varene).
Det var; (såvidt jeg husker), ikke lov, i Rimi.
For Rimi var redd for at de ansatte da ville spekulere.
Og med vilje la mat, (eller øl, som i dette tilfellet), gå ut på dato.
Så dette med å drikke øl, som hadde gått ut på dato, i drosjen, på vei til julebordet.
Det var ikke bare som noe harry.
(Sånn som jeg forstod det).
Men det var også som noe ‘synd og skam’, (i Rimi), da.
Men jeg jobba jo bare som låseansvarlig, en dag i uka.
Og jeg hadde jo hatt konflikter, både med butikksjef Johan, (og også med Lars Boye), tidligere, i denne butikken, (etter at jeg begynte der, som låseansvarlig, sommeren 2002)..
(Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).
Så jeg orka ikke å lage noe spetakkel ut av det, at assistent Ivar drakk øl, som hadde gått ut på dato.
(Noe som vel ikke var lov, i Rimi.
Vanligvis, ihvertfall.
Hvis ikke Ivan og/eller butikksjef Johan, hadde fått godkjent dette, av distriktsjefen, (eller noe sånt), da.
Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Eller, det kan forresten ha vært Tuborg-øl, som jeg kjøpte, (en six-pack av), før dette julebordet.
For jeg pleide vel å kjøpe det billigste merket, av de ‘vanlige’ øl-merkene.
(Siden jeg jo har gått økonomi-linja, på handel og kontor.
Så prøvde jeg nok antagelig å være litt økonomisk også.
Noe sånt).
Og Tuborg-øl ble plutselig ganske billig, de siste årene, som jeg bodde i Norge, (mener jeg å huske).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mener også å huske det, at det var en eller annen.
Som ville ha en øl av meg, i drosjen, på vei til julebordet.
(Muligens Mathias, som holdt med Lillestrøm, i fotball.
Hm).
Så det var nok ikke bare meg, som syntes at det ble harry, å drikke øl, som hadde gått ut på dato.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom fram til Triaden-senteret.
Så hadde de Rimi Bjørndal-lederne, som jobba heltid, (må det vel ha vært).
De hadde leid et hotellrom, på hotellet, på Triaden-senteret, (visste det seg).
Og der samla alle Rimi Bjørndal-folka seg, og drakk og prata osv., før julebordet starta for fullt, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En uke før julebordet, (eller noe sånt).
Så hadde jeg begynt å chatte, med ei dame, (i 20-årene, eller noe sånt vel), som het Charlotte, som var fra uti Follo, vel.
(Jeg mener å huske at hu sendte meg bilde, på irc, (eller noe sånt).
Og at hu var ganske pen også, vel).
Og mens vi satt på det her hotell-rommet.
Så sendte hu Follo-dama meg en tekstmelding da, (mener jeg å huske).
Og da, så hadde jeg jo nettopp kjøpt meg ny mobil.
Så jeg knota litt, da jeg skulle svare, på den her tekstmeldingen, da.
(Siden jeg var vant med å ha Nokia-mobiler.
Og dette var en Sony Ericsson-mobil, da).
Så jeg gikk ut på gangen, på det hotellet da, (husker jeg).
(Siden det var så mye bråk, på det hotell-rommet.
Og jeg var kanskje litt pussa.
Så jeg tenkte vel at det ble enklere å sende tekstmelding, hvis jeg gikk ut på gangen der, da).
Og da gikk også hu Songûl Özgyr, (som ble kalt Sony), og Mathias, ut på gangen der, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at jeg hadde knota litt, ute på gangen, på det hotellet.
Så begynte hu Songül Özgyr, som stod litt unna meg, i gangen der.
Å plutselig rope navnet mitt.
Hu skulle ha meg med inn på hotellrommet igjen, da.
(Av en eller annen grunn).
Men jeg bare ropte tilbake: ‘Yes Sir’.
En vane jeg etterhvert hadde fått meg, den tida jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal..
For det var også blant annet to lubne pakistanske damer, som jobba, i den butikken.
Og hu ene av de, hu hadde en gang skreket til meg, (om noe jobb-greier), inne på melkekjøla der, da.
Og jeg var så lei av det, at folk skreik til meg, (istedet for å prate), på Rimi Bjørndal.
Så jeg begynte bare å skrike ‘yes Sir’ tilbake, når jeg ble skreket til, da.
For jeg syntes at det ble som noe militært, (eller noe sånt), når de Rimi Bjørndal-folka, dreiv med den her skrikinga si, da.
Så jeg ville liksom markere det litt, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det ble nok litt dårlig plass, til alle Rimi Bjørndal-folka, inne på det nevnte hotell-rommet.
Jeg satt bare oppå et bord, (mener jeg å huske).
Og jeg tror ikke at noen satt ved siden av meg.
Jeg mener å huske det, at jeg klarte å velte en ølflaske, ned fra det bordet.
Og at noen Rimi Bjørndal-damer da tørka opp øl-en, (som hadde rent ut, på gulvet), da.
Uten at de kjefta noe på meg, vel.
Men jeg spurte, om det var meg, som hadde klart å velte den ølflaska.
(Siden jeg ble ganske fort pussa, vel.
Jeg hadde jo vært på en skikkelig fyllerangel, tidligere denne uka, også.
Som jeg har skrevet om, i de forrige kapitlene).
Og da svarte de Rimi Bjørndal-damene, som tørka opp, at det var jeg, som hadde velta den ølflaska, da.
(Men de kjefta ikke noe, såvidt jeg kan huske).
Og jeg kjeda meg vel en del, der jeg satt aleine, på det bordet.
Så jeg tok et bilde av Fahkar, (fra Pakistan), da.
(Som satt rett ovenfor meg, på en seng, vel).
Med den nye mobilen min.
Som var den første mobilen jeg hadde hatt, som hadde kamera, da.
Og Fahkar, han hadde på seg en ganske kul dress, (mener jeg å huske).
Og jeg klarte vel også å lure med to søte blondiner, (i 17 års-alderen vel), som også jobba, på Rimi Bjørndal, (på det bildet).
For disse to blondinene, de satt ikke så langt unna han Fahkar, da.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Under middagen, så satt jeg ikke så langt unna butikksjef Johan, (mener jeg å huske).
(Denne middagen var vel antagelig i det samme lokalet, hvor jeg var på julebord, med Matland/OBS Triaden, jula 1990.
Da jeg endte opp med å kline med hu Beate, fra Rasta, (i fylla).
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).
Imellom butikkjsjef Johan og meg, så satt det ei Rimi Bjørndal-dame, (i begynnelsen av 30-åra vel), som jeg vel aldri hadde jobba sammen med, (tror jeg), siden jeg bare jobba der, på lørdager, (på den her tida).
Men hu Rimi Bjørndal-dama, hu visste hva jeg het, da.
(Mener jeg å huske).
Og butikksjef Johan, han var visst homo, hadde vel noen fortalt meg, på jobben.
Så da hu Rimi Bjørndal-dama.
(Som vel var borddama, til han Johan, som satt på enden, av det her bordet).
Da hu kom tilbake fra toalettet, (eller noe sånt).
Så hadde en kelner visstnok tatt maten hennes, (mens hu var borte), da.
Og det var fri buffet der.
Så man kunne jo bare gå å ta seg mer mat, hvis man ville.
(Jeg husker for eksempel at jeg surra litt rundt der, og så det, at hu Candelia, (fra Rimi Bjørndal og Pakistan vel), tok noe fisk av noe slag, oppå tallerkenen sin, da.
Og da prøvde jeg å ta en smak, av den matretten, (jeg også da), mener jeg å huske.
For jeg tenkte at kanskje det var noe god mat, da).
Men likevel, så ble hu do-dama sur, da.
Og begynte å klage, siden noen hadde tatt maten hennes, mens hu hadde vært på do, da.
(Noe sånt).
Og jeg er ikke noe ekspert, på hvem som er borddame, osv.
Men i Min Bok 2, så skrev jeg vel om det, at jeg var på juleball, med NHI, (på Holmenkollen Park Hotell vel), jula 1989.
Og da hadde jeg ei pen borddame, som jeg mener, at satt til høyre for meg, ved det matbordet.
Og hu do-dama, hu satt til venstre for meg, (ved bordet), da.
(Mener jeg å huske).
Så hu må vel da ha vært borddama, til butikksjef Johan, (tror jeg).
Men han var jo homo.
Og heller ikke assistent Ivan, sa noe, når hu do-dama, begynte å klage så fælt, da.
Så jeg begynte å tulle litt, med hu do-dama, da.
Siden butikksjef Johan var homo, mener jeg.
Og kanskje ikke tok sine plikter, som mann, så alvorlig, da.
(For alt hva jeg vet, ihvertfall).
Så jeg fant på noe tull, da.
(For jeg hadde egentlig ikke lagt merke til hva som hadde skjedd, med maten, til hu do-dama, da).
Men jeg tenkte det, at jeg fikk prøve å være litt morsom, siden det var julebord, og sånn, da.
Så jeg sa det, da.
(Til hu do-dama).
At det var jeg som hadde spist opp maten hennes.
(Mens hu hadde vært borte, da).
For hu do-dama, hu var så sur, på han kelneren der, da.
Og dette var jo et julebord, liksom.
Så det ødela nesten julestemningen, da hu do-dama, begynte å klage så fælt, da.
Og da ble hu do-dama i litt bedre humør, da.
Selv om jeg ikke tror at hu do-dama faktisk trodde på det, at det var jeg, som hadde spist opp maten hennes.
Jeg bare tulla litt, da.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at mens vi satt og spiste der.
Så spurte butikksjef Johan meg.
Om jeg kunne jobbe noen ekstra vakter, på noen bestemte dager, (på Rimi Bjørndal), før jul.
(Fordi at de trengte fler folk, til å jobbe, i julestria, da).
Og jeg syntes vel at det var litt rart å ta opp det her, på julebordet.
(Etter at vi hadde begynt å drikke, osv.).
Men jeg sa at det var greit, da.
For jeg hadde jo fri fra HiO IU, i jula.
Så da kunne jeg vel like gjerne jobbe litt ekstra, tenkte jeg vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker også det.
At Songül Özgyr, hu gikk bort til assistent Ivan, mens vi satt ved matbordet der.
Også begynte hu å flørte med han, (eller noe sånt), virka det som.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter middagen, så satt vi Rimi Bjørndal-folka, i en slags gang, (eller noe sånt), inne på Triaden-senteret der, da.
Og Mathias, (var det vel), han begynte å bable om at jeg holdt med Everton.
Og at Everton hadde en spiller, som het Wayne Rooney, som var atten år gammel, men som så ut som at han var 30, (eller noe sånt), da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Thomas Brun, han var også på det her julebordet da, (husker jeg).
(Så dette julebordet.
Det var nok ikke bare for Rimi Bjørndal.
Men det var nok for en ‘hel haug’ med Rimi-butikker, (vil jeg nok tippe på).
Selv om jeg ikke husker, hvilken Rimi-butikk det var, som Thomas Brun jobba på, på den her tida.
Etter at han slutta, som butikksjef, på Rimi Langhus, noen måneder før det her, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Thomas Brun, han dro meg med, omtrent ‘hele tida’, ned på diskoteket, på Triaden-senteret der, (husker jeg).
(Etter middagen, da).
Det diskoteket heter vel ‘Spørr Gunnar’.
Og Magne Winnem og jeg, vi hadde vært der, ihvertfall en gang, under den første studietiden min, i Oslo, (husker jeg).
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nede på dansegulvet, på Spørr Gunnar der.
Så maste Thomas Brun på meg, ‘hele tida’, om at jeg måtte ta av meg dress-jakka mi, (mens jeg liksom rocka, ute på dansegulvet der da), husker jeg.
(Av en eller annen grunn).
Men jeg ville ikke ta av meg dressjakka.
For jeg hadde jo litt problemer, med at huden i trynet mitt, plutselig hadde blitt så stram og tynn.
(Noe sånt).
Etter at jeg hadde vært på den hudpleiesalongen og det solstudioet, på St. Hanshaugen der, tidligere den samme uka.
(Som jeg har skrevet om, i et av de forrige kapitlene).
Så jeg ville ikke ta av meg dressjakka, da.
Siden jeg da var redd for, at jeg ikke ville se så tøff ut liksom, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg lurte litt på, om det var noe slags ‘nazi-kongress’, (eller noe sånt), på hotellet, på Triaden-senteret, denne helgen.
For det var så mange blonde, staute og vellykka folk liksom, som stod rundt det her dansegulvet, da.
(Og så på det, at Thomas Brun og meg rocka, ute på dansegulvet der, da).
Og etter at Thomas Brun ble borte litt.
(Av en eller annen grunn).
Så prøvde jeg å prate med ei pen blondinne, (husker jeg), som stod ved dansegulvet der, da.
Og akkurat da jeg stod og prata, med hu pene blondinna, så kom Luly, fra Rimi Kalbakken forbi, (sammen med en ung kavaler), husker jeg.
Så da sa jeg ‘hei’ til Luly, (mens hu gikk forbi da), husker jeg.
Men Luly kjente meg ikke igjen, (husker jeg).
Så jeg måtte forklare hvem jeg var, da.
Luly fortalte det, at hun skulle begynne å jobbe, på en fritidsklubb, på Kalbakken, (mener jeg å huske).
(Noe sånt).
Men hu var vel på Triaden-senteret der, som Rimi Kalbakken-medarbeider, (tror jeg).
(Noe sånt).
Og etter at Luly hadde gått ut, på dansegulvet, så forklarte jeg det, til hu pene blondinna, (som jeg stod ved siden av), at Luly var min tidligere kollega, (eller ‘undersott’), da.
Men da bare stakk hu pene blondinna, bort til noen andre folk, (eller noe sånt), mener jeg å huske.
Og så ble jeg stående der litt aleine, (ved dansegulvet), og så på det, at hu Luly, (fra Somalia vel), dansa med han unge kavaleren sin, (som også var farget), da.
(For jeg var litt full, da).
Mens hu Luly vel så litt tilbake på meg, fra dansegulvet, (en gang i blant ihvertfall).
(Noe sånt).
For han unge kavaleren hennes, han var ganske sjenert, vel.
(Virka det som, for meg, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu do-dama, fra middagen.
(Hu som klagde så fælt, når en kelner, hadde tatt maten hennes.
Mens hu var på do, (eller noe sånt).
Og som seinere ble veldig skrålete.
Etter at jeg begynte å tulle litt, og sa at det var meg, som hadde spist opp maten hennes).
Hu var nok ei husmor, fra Bjørndal, som kjeda seg litt, og som derfor begynte å jobbe litt, på Rimi Bjørndal, (hvis jeg skulle tippe).
Og det var også ei annen sånn husmor der, (må hu vel ha vært), som nettopp hadde begynt å jobbe, på Rimi Bjørndal, da.
Og hu ville også at jeg skulle underholde henne, på det her julebordet da, (virka det som).
Men da hadde jo jeg allerede underholdt hu do-dama.
(Eller ihvertfall prøvde å være litt morsom, under middagen).
Så da var jeg kanskje litt lei, av å underholde, sånne Bjørndal-husmødre, da.
For hu andre husmora, hu egla seg også litt innpå meg, (må jeg si, at det virka som), nede på diskoteket der.
Og det er mulig at min tidligere butikksjef-kollega, Irene Ottesen, også var der.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.
Men jeg ble kanskje litt lei, av å måtte underholde, alle de ‘konene’, som var med, på det her Rimi-julebordet, da.
Så litt utpå kvelden der, så var jeg mer interessert i å fly rundt, og sjekke opp damer osv., (må jeg innrømme).
(For det formelle, ved det her julebordet, var vel ferdig, etter middagen, mente vel jeg.
Og det er vel grenser for hvor formelle, som sånne julebord er, og.
Det er vel gjengs, at det skjer mye rart, på sånne julebord.
Det er vel ganske kjent, (fra aviser og lignende), mener jeg.
Og det heter det seg vel ofte, at nesten alt, er lov, på julebordet.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det rareste, som jeg så, på det her julebordet.
Det var like før jeg dro derfra.
Og det som hendte.
Det var at en del av oss, som holdt ut lengst, (fra Rimi Bjørndal), vi endte opp, på det hotellrommet, som noen av de lederne, som jobba heltid, på Rimi Bjørndal, vel må ha leid.
Og det som hendte der, det var veldig rart.
Rimi Bjørndal de hadde tydeligvis en del sånne ‘husmødre’ eller ‘koner’, i 30 års-alderen, jobbende der.
Som butikksjef Johan, vel må ha ansatt, iløpet av 2003, da.
Og jeg jobba jo mest seinvakter, (på torsdager og lørdager), på Rimi Bjørndal, i 2003.
Og jeg jobba jo som ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Langhus, sommeren 2003.
(Hadde butikksjef Johan, fra Rimi Bjørndal, bestemt.
Antagelig i samarbeid med Thomas Brun, (som var butikksjef, på Rimi Langhus, på den tida).
Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).
Så jeg hadde ikke fått med meg alt av det som hadde skjedd, av ansettelser osv., (på Rimi Bjørndal), dette året, da.
(For butikksjef Johan, han var også elendig til å informere, (må man vel si).
Og han hadde aldri ledermøter, (eller lignende), da.
Og det ene personalmøtet, som jeg kan huske å ha vært på, på Rimi Bjørndal, mens butikksjef Johan, var butikksjef der.
Det var sånn, at de ansatte var delt opp i to grupper, (som hver hadde personalmøte, på forskjellig tidspunkt), da.
(Av en eller annen grunn).
Så jeg hadde ikke hatt noe særlig sjans, til å bli kjent med, de her nye medarbeiderne, (som butikksjef Johan hadde ansatt), da).
Så jeg ante jo ikke hvem de her nye Rimi Bjørndal-‘kjærringene’ var engang, (må jeg si).
Men jeg skjønte at de nok jobba, på Rimi Bjørndal, da.
Og jeg havna på et slags nachspiel, sammen med disse ‘konene’, og assistent Ivan, på det nevnte hotellrommet, litt utpå natta, da.
(Kanskje fordi at jeg skulle hente jakka mi der, (eller noe sånt).
Hvem vet).
Og der skjedde noe av det rareste, som jeg har sett, i hele mitt liv, (må jeg innrømme).
For mens jeg satt der, (på det samme bordet muligens, som jeg jo hadde velta en ølflaske fra, tidligere denne kvelden).
Så strippa plutselig assistent Ivan av seg alle klærne, (husker jeg).
Og så lå han til slutt, på senga, på det hotellrommet.
(På ryggen).
Kun iført en tigerstripete, (var det vel), underbukse, da.
Og da gikk jeg ut derfra, (fra det hotellrommet), må jeg innrømme.
For da skjønte jeg det sånn.
Som at alle de Rimi Bjørndal-kjærringene, skulle ri han Ivan, (i den hotellsenga da), eller noe lignende.
Og dette perverse orgie-greiene.
Det hadde ikke jeg noe lyst til å ha noe med å gjøre, da.
(For å si det sånn).
Så jeg bare prøvde å komme meg bort, (fra Triaden-senteret), raskest mulig, da.
Og jeg fikk haik med to vietnamesiske damer, (var de vel), som jeg tippa på, at antagelig jobba, på Triaden-senteret, da.
Og disse vietnamesiske damene, de skulle til Rasta da, (sa de).
(For jeg hørte at noen andre folk, (som stod utafor Triaden-senteret der), spurte disse damene om hvor de skulle, da.
Samtidig mens at jeg selv gitt ut, fra Triaden-senteret).
Og jeg tenkte kanskje det, at disse utenlandske damene, kanskje kjente meg igjen, fra den tida, som jeg selv jobba, på Triaden-senteret, (på Matland/OBS Triaden), da.
(Hva vet jeg).
Så jeg turte å spørre de, om jeg fikk sitte på, til Rasta, ihvertfall.
Og da vi kom fram, til Rasta.
Så spurte jeg disse damene.
Om de gadd å kjøre meg, det ganske lille ekstra stykket, bort til Karihaugen, da.
Mot at de fikk 50 kroner av meg.
For Rasta, det er liksom midt ute, i ‘huttaheita’, da.
Mens Karihaugen, det er like ved Ellingsrudåsen, hvor jeg jo bodde, de årene jeg leide av Ungbo, (i Skansen Terrasse 23), fra 1991 til 1996, (var det vel).
Og de to vietnamesiske Triaden-damene.
De sa at det var greit, å kjøre meg, bort til Karihaugen, da.
Mot at de fikk 50 kroner.
Så jeg ga disse damene en femtilapp, da.
Og sa takk for turen.
For jeg fikk jo nesten sjokk.
Da jeg så at han assistent Ivan, plutselig la seg ned, på en dobbeltseng, på det nevnte hotellrommet, kun iført en liten tigerstripet truse, da.
Så etter at jeg så det synet.
Så ønsket jeg bare å komme meg bort, fra Triaden-senteret, raskest mulig, da.
(Må jeg innrømme).
Så derfor ble det til, at jeg spurte de her to asiatiske damene.
Om jeg kunne få sitte på med dem, et lite stykke, (bort fra Triaden-senteret), da.
Først til Rasta.
Og så videre til Karihaugen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og fra Karihaugen, så gikk jeg, i 15-20 minutter, kanskje.
Til jeg var ved Torgbua der, (på Ellingsrudåsen), da.
(En kiosk, som jo lå like ved Skansen Terrasse 23, hvor jeg jo hadde bodd, på Ungbo, (fra 1991 til 1996), da.
Og som jeg vel må ha nevnt, i Min Bok 4).
Jeg tenkte vel det, at kanskje det dukka opp en nattbuss, (for eksempel), der.
Som jeg kunne sitte på med, ned til sentrum, da.
(For det ville vel vært det mest økonomiske, tenkte jeg vel kanskje.
For en billett med nattbussen, den koster vel ikke all verden.
For å si det sånn.
Og Irene Ottesen og meg, vi hadde vel gjort noe lignende.
(Altså tatt nattbussen, ned til sentrum, en natt til søndag).
Etter at vi hadde vært på Rimi Bjørndal-leder fest, hjemme hos butikksjef Kristian Kvehaugen, i 1997, (var det vel).
Den kvelden, som vi først hadde vært på biff-restaurant, (på Karlsrud), sammen med noen Rimi Karlsrud-folk.
Som jeg jo har skrevet om tidligere, i denne boken).
Men jeg så ikke noen nattbuss, da.
Så jeg ringte vel ganske raskt etter en drosje, (fra mobilen min).
Og ba om å få en drosje, til ved Torgbua, da.
Men det var kaldt.
Så da jeg hadde stått der, og venta, (i en del minusgrader), i 15-20 minutter, kanskje.
(På den drosjen).
Så gikk jeg bare ned til den hovedveien, som går inn til Oslo, (fra Gardermoen osv.), vel.
(Var det vel muligens).
Ihvertfall så gikk jeg, i cirka fem-ti minutter kanskje, da.
Fra ved Torgbua der.
I retning av Oslo, da.
Og jeg klarte å finne en drosje, som jeg fikk stoppa, da.
(For jeg kunne nemlig se det, fra der jeg stod, utafor Torgbua.
At det kjørte ledige drosjer forbi, nede på den nevnte motorveien, (var det vel), da.
Så da tenkte jeg vel det, at jeg burde prøve å gå ned dit, og få stoppet en drosje.
Sånn at jeg ikke frøys ihjel, (eller noe lignende), da.
Noe sånt).
Men nøyaktig hvordan jeg gikk, for å komme fram, til der hvor jeg fikk stoppa, den drosjen.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig, nå.
(For å være ærlig).
For dette er jo snart ti år siden.
Og jeg var jo rimelig full også, da.
Men jeg fant meg ihvertfall en drosje, (til slutt), da.
Og så tok jeg den drosjen hjem, til St. Hanshaugen, da.
Så jeg kom meg rimelig raskt, på ganske trygg avstand, (må man vel si), av denne ‘Rimi Bjørndal pervo-orgien’, som jeg hadde bevitnet starten til, (på det hotellrommet), på Triaden-senteret, da.
(Må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 200: Mer fra slutten av 2003
Rundt månedskiftet november/desember, i 2003, (må det vel ha vært).
Så var jeg halvferdig med studiene mine, (jeg gikk på et bachelor-studie, i IT), ved ingeniørhøyskolen.
(Selv om min studiekamerat Dag Anders Rougseth, (som sa at han ble kalt ‘Dagga’), og meg, ikke hadde fått til noe særlig, i tredje semester.
For jeg fokuserte mest på å lære meg Linux, på en Toshiba laptop, som jeg kjøpte, på Elkjøp, (på Carl Berner).
Men den laptop-en, den slutta plutselig å fungere.
(Midt i tredje semester).
Og Elkjøp, (på Carl Berner), de brukte en måned eller to, på å fikse den laptop-en, da.
Og jeg ville ikke bruke min stasjonære PC, til å lære Linux på.
For min stasjonære PC, den brukte jeg til chatting og som multimedia-anlegg, osv.
(Så den PC-en, den ønsket jeg at skulle være stabil, da).
Og Dagga, som var tidligere popstjerne.
Han var litt umotivert, i tredje semester.
Siden hu pene Vestlandsdama, hadde flytta tilbake, til Vestlandet.
Så det gikk litt trått, på skolen, i tredje semester, da.
Men jeg lærte meg mye likevel.
Siden jeg hadde en slags datalab, i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen.
Og der hadde jeg satt opp et trådløst nettverk.
Og jeg dreiv også, (sammen med Dagga), og lærte meg Linux, på laptop-en min, da.
Og jeg hadde faktisk klart, (mer eller mindre tilfeldig), å installere en ‘dual bot’, på laptop-en min, (på den her tida), husker jeg.
Sånn at man kunne velge, når man startet laptop-en.
Om man ville bruke Linux eller Windows, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siden jeg ikke skulle ha noen eksamener, dette semesteret.
(Siden jeg hadde jobba mye, sommeren før dette semesteret, (og var litt utslitt).
Og siden det ble problemer med Linux-faget, grunnet problemene med den laptop-en.
For da fikk vi vel ikke gjort en obligatorisk oppgave, (mener jeg å huske).
Og jeg jobbet også mye, som låseansvarlig, på både Rimi Bjørndal og Rimi Langhus, dette semesteret).
Så hadde jeg en del fridager, rundt månedsskiftet november/desember, da.
Siden julestria først tok av for alvor, i de to Rimi-butikkene, som jeg jobbet, litt uti desember.
Så jeg hadde ikke så mange jobbdager, rundt månedsskiftet november/desember, da.
Og jeg hadde heller ikke så utrolig dårlig økonomi.
For jeg hadde fått et forbrukslån, hos DNB på Aker Brygge.
Like etter at jeg begynte å studere igjen, høsten 2002.
For jeg ville gjøre overgangen tilbake til studielivet litt myk, da.
Siden jeg var vant til å jobbe som butikksjef.
Og jeg derfor hadde hatt en grei inntekt, (selv om det var en slitsom jobb).
Og jeg ble litt deprimert, over det, at jeg hadde slutta som butikksjef.
For jeg visste ikke hvordan jeg skulle forklare det, (at jeg slutta som butikksjef), til slekt og kjente, da.
(Som kanskje da ville prate negativt om meg, og si det, at det var meg det var noe galt med.
Når jeg selv nok mente det, at det var Rimi, som det var noe galt med, da).
Så derfor ville jeg ha litt ekstra penger, som student.
Sånn at jeg kunne spise god mat, som ferdigpizza og iskrem, og sånn, omtrent hver dag, da.
For å unngå at jeg ble for deprimert, etter at jeg slutta, som butikksjef, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg hadde noen rolige dager, rundt månedsskiftet november/desember, i 2003, da.
Og jeg tenkte litt fremover, mot studietidens slutt, osv.
For fremtidsutsiktene, for oss bachelor IT-studentene, ved HiO IU.
De var bra.
For samfunnet trengte IT-folk, rundt 2005, da vi var ment å være ferdige, med utdannelsen vår, (kunne man lese om, i avisene), da.
Så jeg lå nok an til å få en jobb, med 500-600.000 i årslønn, (eller noe sånt), når jeg var ferdig med studiene mine, halvannet år, inn i fremtiden, da.
(For jeg hadde jo også jobbet som leder, i Rimi, i mange år.
Og også studert, i to år, ved NHI, (på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet).
Så jeg hadde mye annen relevant erfaring, enn kun HiO IU, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det jeg så på som et av problemene, iforhold til om jeg kom til å oppnå suksess, i arbeidslivet.
Etter endt studier, ved HiO IU.
Det var det, at jeg hadde begynt å fått noen stygge rynker, i trynet, i årene før jeg begynte, ved ingeniørhøyskolen.
Jeg hadde blant annet fått en dyp rynke, på haka, mens jeg lå i senga mi, (i Rimi-leiligheten min), og så på en eller annen film, (husker jeg).
Og jeg hadde også fått en del rynker, rundt og mellom øynene.
På den tida jeg var på sommerferie, i Ayia Napa, sommeren 1998.
Så jeg tenkte det, at jeg kunne kanskje prøve, å få gjort noe med disse rynkene, før jeg måtte på jobbiintervjuer osv., sommeren 2005.
(Etter endt studier, ved ingeniørhøyskolen).
Og noen uker før det her.
Så hadde jeg vært innom et parfymeri, på Frogner.
(Mens jeg gikk den ganske korte veien hjem, fra ingeniørhøyskolen, i Cort Adelers gate, i Vika.
Og til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen).
Og hu litt eldre dama, som jeg prata med, på det parfymeriet, på Frogner.
Hu sa det, at jeg måtte gå til et hudpleie-senter, for å finne noe som virka, mot de rynkene, som jeg hadde fått meg, da.
Så da jeg plutselig skjønte det, at jeg hadde en del fridager, like før jul, i 2003.
Så ringte jeg til et hudpleiesenter, da.
Og bestilte en time, hos dem.
Men da syntes jeg at det var sånn, at jeg overhørte det, at ei av de som jobba der, sa i bakgrunnen.
(Mens jeg ringte).
At: ‘Han kjenner jeg’, (eller noe sånt).
Så da ble det litt flaut, (husker jeg at jeg syntes).
Jeg trodde kanskje at det kunne være hu fra Rimi Karlsrud.
Som jeg hadde møtt, på den biffmiddagen, som Rimi Karlsrud og Rimi Bjørndal hadde hatt, i en biff-restaurant, i det samme nabolaget, som Rimi Karlsrud holdt til i.
(Som butikksjef Kristian Kvehaugen fra Rimi Bjørndal og min assistent-kollega Irene Ottesen, (fra Rimi Bjørndal), også hadde vært med på).
På den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.
(Noe jeg jo jobba som, fra fra våren 1996 til høsten 1998).
Dette var vel noen måneder før jeg hadde den Rimi Bjørndal-personalfesten, våren 1997, (var det vel).
Og hu dama, hu traff jeg jo igjen, på utestedet Strauss, i Oslo sentrum, den samme kvelden.
Og hu hadde nesten blitt med meg hjem, (mener jeg å huske).
Og hu jobba i en hudpleie-salong, i Bjerregaards gate, (som var rett rundt hjørnet, for der jeg bodde, på St. Hanshaugen), da.
Jeg forstilte meg det, at den hudpleie-salongen, som hu Rimi Karlsrud-dama jobba i.
Kanskje hadde gått konkurs.
Og at hu istedet hadde begynt å jobbe, i en konkurrerende bedrift, da.
(Nemlig den jeg ringte til, da).
Noe sånt.
Så jeg ringte tilbake til dette firmaet, noen dager seinere, (var det vel).
Og avlyste den timen, da.
Og gikk istedet til et hudpleie-senter, (som muligens var i den samme kjeden, som de jeg hadde ringt til), på St. Hanshaugen.
(Ikke så langt unna Narvesen-kiosken der).
Og bestilte time, av ei pen blondinne, i 20-årene kanskje, der.
Men hu misforstod hva jeg ønsket.
(Nemlig å få råd om hvordan jeg skulle bli kvitt noen spesielle rynker rundt øynene og på haka, da).
Så hu blondinna satt meg opp på noe som het ‘ansiktsbehandling’, (mener jeg å huske).
Og da jeg dro tilbake dit, for å ha den timen, noen dager seinere.
Så var det ei dame, med mørkt, krøllete hår.
I 50-60 åra, vel.
Som skulle liksom ‘behandle’ trynet mitt, da.
(Ei som jeg seinere har tenkt, at ligna på ei kurslederske, fra da jeg dro på språkreise, til Brighton, med STS, sommeren 1985.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Og jeg ble vel bedt om ligge ned, på en seng, i et rom, på den hudpleie-salongen, da.
Og hu dama med det krøllete, mørke håret.
Hu smurte flere kremer, i trynet mitt, da.
Og hu gikk også og henta en ekstra krem, for menn, var det vel hu sa.
(Noe sånt).
Og da jeg kom hjem igjen.
Så så jeg så bleik ut i trynet, (syntes jeg).
Så jeg dro og tok en soltime, i et solstudio, rett over gata cirka, for Rimi-bygget, hvor jeg bodde.
(I Waldemar Thranes gate).
Men jeg syntes at trynet mitt så så rart ut, etter denne såkalte ansiktsbehandlingen og soltimen, da.
Det var liksom som at huden i trynet mitt, hadde blitt veldig tynn og stram, (eller noe sånt)
(Og de nevnte rynkene hadde ikke gått bort, da).
Så jeg lurer på om det var noe tull, med de kremene, som hu dama, på det hudpleiesenteret, hadde smurt i trynet mitt, (eller noe sånt), da.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 157: Enda mer fra tiden etter at jeg sluttet som butikksjef
Etter at Magne Winnem flytta til Spikkestad, (i 1997 eller 1998, må det vel ha vært).
Så var det ganske sjelden, at han og jeg, gikk ut på byen.
(Sånn som vi hadde gjort, under russetida og studietida mi.
Cirka ti år tidligere).
Men Magne Winnem hadde mast på at jeg skulle besøke han, ute i Spikkestad.
For å se på TV, osv.
Men det syntes jeg at ble litt kjedelig, å reise hele den veien, (ut til Spikkestad), bare for å se på TV.
Nei, da likte jeg bedre å gå ut på byen, og prøve å møte damer, osv.
Men en gang, så kunne jeg ikke si nei, til å dra ut til Spikkestad, (husker jeg).
Og det var da Magne sin kone Elin, skulle føde deres andre barn.
Dette var vel i en eller annen ferie, (eller noe sånt), tror jeg.
Ihvertfall så hadde jeg fri, (husker jeg), da denne ‘masinga’ foregikk.
(Dette var forresten mens jeg jobbet som butikksjef.
For jeg husker at jeg hadde Sierra-en.
Så dette var kanskje i år 1999 eller år 2000, eller noe sånt, da).
Og jeg kjørte ganske raskt, ut til Spikkestad.
Siden Elin Winnem skulle føde, da.
Magne Winnem sa at jeg kunne sitte i en av Stressless-ene deres, i stua, og at de viste pornofilm, på TV1000, seinere den kvelden.
(Så det her var kanskje en fredagskveld, det her da).
Og grunnen til at jeg måtte være der, det var fordi at Magne og Elin sin unge datter, (Hanne Kristine), som var fire-fem år, (eller noe sånt vel), måtte passes på, da.
Men jeg hørte ikke en lyd, fra Hanne Kristine, hele kvelden.
(Så for alt jeg vet, så kan det hende, at hu ikke var hjemme engang).
Og hvorfor Magne Winnem ikke fikk mora si til å passe dattera si, det veit jeg ikke.
Men mora hans døde vel på rundt den her tida.
Så det er mulig at mora allerede var død, da.
Og hvorfor Magne Winnem gjorde et poeng av at det var pornofilm, på TV1000.
(En ganske bra en og vel.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Det veit jeg ikke.
Men jeg måtte nesten se litt på den pornofilmen da, (husker jeg), siden Magne Winnem hadde nevnt den.
Og Elin, hu skulle ikke føde, på sykehuset i Drammen, (av en eller annen grunn).
Men de skulle kjøre helt til Ullevål sykehus.
(Som vel er cirka dobbelt så langt unna der de bodde, enn det Drammen sykehus er, vel).
Og da jeg spurte Magne Winnem om hvorfor de heller dro til Ullevål, for å føde.
(Enn til Drammen sykehus, da).
Så svarte ikke Magne Winnem noe, (husker jeg).
Og han sønnen deres, (som ble født den dagen), han ble født med hjertefeil, (eller noe sånt), mener jeg å huske, at Magne Winnem sa seinere.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Selv om jeg ikke besøkte Magne Winnem så ofte, da han bodde, i Spikkestad.
Så bodde han der jo i mange år, (fra 1997 cirka), mens jeg bodde i Oslo, (hvor jeg jo bodde fram til 2004).
Så selv om jeg ikke besøkte Magne Winnem og dem, så mye som en gang i året, engang.
Så ble det fire-fem besøk tilsammen der, kanskje.
(Noe sånt).
Og et av disse besøkene, det var da jeg hadde problemer på jobben, (mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken), mener jeg å huske.
Ihverfall så var jeg ikke så på topp, (husker jeg), under det her besøket.
Og dette var om vinteren, (husker jeg).
Og jeg husker at det besøket mitt kræsja rimelig mye.
For Magne Winnem, han skulle jo ut og ake, sammen med ungene sine osv., under det her besøket mitt, da.
Så jeg måtte være med dem i akebakken, (i Spikkestad), for å få noe ut av besøket mitt liksom, da.
Og der møtte Magne Winnem en lokal politimann, (husker jeg), som også var ute og akte, med ungene sine, vel.
Og Magne Winnem pratet om at jeg bare gikk i ‘Oslo-klær’, (husker jeg).
(Han klagde på at jeg ikke gikk i varme klær, da.
Noe sånt.
Men jeg hadde ikke akkurat regna med at Magne Winnem skulle dra meg med i akebakken heller, liksom).
Så det var litt rart, (husker jeg at jeg syntes), at Magne Winnem maste så mye på meg, om å besøke han, ute i Spikkestad der.
For de få gangene, som jeg var på besøk der, så skulle han bare i akebakken og sånn, uansett.
Og de serverte også rester til middag; (under det her besøket), husker jeg.
Så det var liksom ikke det helt store, (må jeg si), å besøke Magne Winnem og dem, ute i Spikkestad, da.
Selv om de hadde fått seg vannrenser, husker jeg, da jeg var på det her besøket mitt, da.
(Som antagelig var vinteren 2000/2001, vel.
Noe sånt).
Men da jeg spurte de, om hvorfor de hadde kjøpt seg vannrenser, så svarte de ikke noe, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg slutta som butikksjef.
Så ville Magne Winnem en gang absolutt møte meg, i Oslo sentrum, for å se filmen Matrix 2, på Klingenberg kino, (husker jeg).
(Matrix Reloaded, het visst den filmen.
Og den hadde visst premiere, sommeren 2003.
Så jeg på Wikipedia nå).
Jeg husker at jeg var sliten, den dagen.
For jeg hadde jobbet som leder, på Rimi Langhus, hele den lørdagen.
(Jeg jobba jo som sommerbutikksjef, på Rimi Langhus, den sommeren.
Og dette var vel før sommeren 2003 var ferdig, tror jeg).
En eller annen, (det må vel ha vært David Hjort), hadde kjøpt med et helt eller halvt brett energidrikk, for meg, i Sverige, (husker jeg).
(Etter å ha spurt meg, om jeg ville at han skulle kjøpe med den her energidrikken, vel.
For jeg var ikke så fan av energidrikk, egentlig.
Men siden David Hjort absolutt ville kjøpe med billig energidrikk for meg, i Sverige.
Så jeg lot jeg vel han gjøre det, da.
Noe sånt).
Så jeg tok med meg en sånn boks energidrikk, (husker jeg), da jeg skulle møte Magne Winnem, på Klingenberg kino.
(Siden jeg var ganske trøtt da, etter å ha jobbet fra klokken syv om morgenen, (eller noe sånt), da).
Jeg måtte ta en drosje, fra St. Hanshaugen, (husker jeg), for å rekke avtalen, med Magne Winnem, på Klingenberg kino.
Drosjesjåføren begynte å prate om utlendinger.
Og han mente at innvandrer bare ville ha jobber, som ikke var slitsomme, husker jeg.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Matrix Reloaded, var kjedelig, (husker jeg, at jeg syntes).
Magne Winnem begynte å peke på lerretet, når en ‘skurk’, ble til flere like ‘kopi-skurker’, husker jeg.
Etter filmen, så dro Magne Winnem meg ned til en liten park, like ved Rådhuset der, husker jeg.
Og vi satt og ‘chilla’, på en benk der, da.
Mens ei dame; (som egentlig gikk i en gruppe), gikk en omvei, for å gå forbi Magne Winnem og meg da, (virka det som, ihvertfall).
‘Hvorfor gikk hu sånn’, spurte jeg Magne Winnem.
‘Hu ville vel vise fram puppa sine da’, svarte Magne Winnem.
(Noe sånt).
Etter det her, så stoppa Magne Winnem ei dame, som kjørte sykkel-taxi, nesten borte ved Aker Brygge.
For Magne Winnem ville bare at hu dama skylle sykle oss, for hundre kroner, (eller noe sånt), da.
Og hu dama sykla oss bort mot Akershus Festning der, da.
Men den ‘seansen’, den var jo veldig pinlig da, (husker jeg, at jeg syntes).
For å bare kjøre sykkeltaxi, for å få sitte på med en pen dame, som satt og tråkket, foran en.
Nei, det ble veldig dumt og flaut, (husker jeg, at jeg syntes).
Men Magne Winnem klarte å dra meg med, på den her sykkeltaxi-turen, da.
Selv om jeg undret meg mye, over hva poenget egentlig skulle være, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter sykkelturen, så ville Magne Winnem tilbake til Spikkestad, (husker jeg).
Han hadde jo slutta å drikke, noen år før det her.
(Fordi at han fikk så vondt i hue, av å drikke, husker jeg at han sa, ved en par anledninger, vel).
Og han hadde parkert bilen sin, ikke så langt unna den amerikanske ambassaden da, (var det vel).
Og siden Magne Winnem alltid maste på meg, om å dra til Spikkestad, for å se på TV, osv.
Så syntes jeg egentlig det var bedre, å dra på kino, (i Oslo), sammen med Magne Winnem.
Enn å spise reste-middag osv., (hos han), ute i Spikkestad.
Så jeg fulgte Magne Winnem til bilen da, (husker jeg), da han skulle hjem.
Siden han pleide å mase om, at jeg skulle besøke han, da.
Så tenkte jeg at jeg fikk være sosial, når jeg først møtte han, sånn at han kanskje ikke maste så mye, om at jeg skulle dra ut til Spikkestad, for å se på TV.
Og Magne Winnem hadde parkert i en sidegate, til Drammensveien, vel.
(Noe sånt).
Og kjørte avgårde, til Spikkestad, (uten så veldig mye om og men da), husker jeg.
Men ‘oppi der’, i Vika, (blir det vel).
Så merket man at det var en fin sommerkveld, da.
For det var blomster og busker, (som vel duftet ganske sterkt. osv.), i noen av ‘overklasse-hagene’, oppi der, da.
Så jeg våknet vel litt opp, selv om jeg jo hadde jobbet mye, den her dagen, da.
Og jeg fikk lyst til å dra ut på byen, for å ta meg noen halvlitere da, (husker jeg).
Så jeg gikk ned Drammensveien, (må det vel ha vært), og så videre bort Karl Johan, da.
Og så dro jeg innom stamstedet, til Axel og meg, nemlig Studenten, da.
Og nede på Studenten, så traff jeg Ingvill Storø, fra Rimi Langhus, (husker jeg).
Og hu hadde vel slutta på Rimi Langhus, (på den her tida), tror jeg.
For hu hadde vel flytta inn til Oslo, og begynt å studere, ved universitetet, tror jeg.
Og hu var på Studenten der, sammen med typen sin, (må det vel ha vært).
Og Ingvill Storø, hu forklarte det, at hu skulle studere i England, til høsten, ved universitetet i Bradford.
Og hu forklarte at hu skulle studere ‘anti-korrupsjon’, (eller hva hu kalte det, igjen).
‘Noe lignende av det Eva Joly driver med?’, spurte jeg.
Og det var det da, svarte Ingvill Storø.
For Eva Joly var hennes forbilde da, (fikk jeg inntrykk av).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter å ha drukket opp halvliteren min.
Så tenkte jeg vel det, at jeg fikk vel la de her folka, (som jo nesten var en generasjon yngre enn meg), få være litt i fred.
Så jeg sa fra til Ingvill Storø, om at jeg skulle ringe broren min Axel da, for å høre om han ble med ut, på byen.
Så jeg gikk ut fra utestedet Studenten, for å ringe Axel, da.
(For de spilte ganske høy musikk, på det utestedet, så jeg kunne nesten ikke ringe derfra, da).
Så jeg ringte Axel, fra ute i Karl Johans gate der.
Og Axel sa at han måtte ta en telefon.
Og så ringte Axel tilbake og sa at han ikke ville bli med ut på byen.
Noe som jeg syntes at var veldig rart, (husker jeg).
For vanligvis, så var Axel alltid klart, for å ta noen halvlitere, da.
(Sånn som jeg husket det, ihvertfall).
Så jeg ble rimelig overrasket, (over det her), husker jeg.
Jeg ble vel nesten litt fortumlet, tror jeg.
For Axel og jeg, vi hadde vel nesten en slags stående avtale.
Om at hvis en av oss ville drikke, så måtte den andre liksom bli med, da.
(Noe sånt).
Så jeg visste ikke helt hva jeg skule gjøre, da.
Men Ingvill Storø og dem, de hadde ikke vært direkte uhøflige mot meg, da.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så jeg liksom rota meg ned til dem igjen, nede på Studenten, da.
Og så forklarte jeg dem det, at broren min ikke ville bli med ut på byen, da.
(Nesten litt i sjokk, vel).
Og så hang jeg nede på Studenten der.
I et par timer vel.
Like i nærheten av der Ingvill Storø og typen hennes stod, da.
(Ved den enden av bardisken, i kjelleren, på Studenten der.
Som er lengst fra pianobaren der, liksom).
Og så kjøpte jeg meg vel sikkert en kebab, (eller noe sånt), på vei hjem fra byen, da.
For jeg hadde vel ikke fått spist middag, den her dagen, tror jeg.
Så hvorfor Magne Winnem ikke ble med på McDonalds, (eller noe sånt).
Det veit jeg ikke.
Men det her var liksom en dag, som jeg så på, som Magne Winnem sin dag, da.
Siden han ofte var så selskapssyk, da.
Så jeg ble liksom bare med på det Magne Winnem ville finne på, den her dagen, da.
Siden jeg jo hadde så mye fritid uansett, liksom.
Siden jeg var ungkar, da.
Mens Magne Winnem jo hadde vært gift, i bortimot ti år allerede, på den her tida.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
