johncons

Stikkord: 70-tallet

  • Nå er Svelvikposten.no historieløse, for Sandbu Tepper var på Sand, før Jensen Møbler. Men det er kanskje utbyggingen til Sandbu Tepper, som menes?

    sandby tepper lanserte planene for sitt bygg sand

    http://svelviksposten.no/nyheter/bade-nytt-radhus-og-ny-tommeras-skole-vedtatt-1.7200606

    PS.

    Jeg lurer på om det var han her tannlegen, som sendte meg til time, hos en tannlege, på Sande Videregående, en gang, mens jeg fortsatt gikk på Svelvik Ungdomsskole.

    Uten at jeg skjønte så mye av hva grunnen til dette var.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    tannlege svenn p. andersen

    http://svelviksposten.no/nyheter/bade-nytt-radhus-og-ny-tommeras-skole-vedtatt-1.7200606

    PS 3.

    Enda mer om dette:

    google maps sand

    PS 4.

    På bildet i PS-et ovenfor, så var A, det var systua til Margit og Anne, (hvis jeg ikke husker helt feil), og den bygningen, den ble vel bygget på 40-tallet, (eller noe), kanskje, og der sto det tomt, når jeg flytta tilbake til Berger, i 1979, (husker jeg).

    B, det er Strømm Trevare, som ble bygget av min farfar, Øivind Olsen, på 50 og/eller 60-tallet. Der dreiv farfaren min, faren min Arne Mogan Olsen og onkelen min Håkon Mogan Olsen, med å produsere køyesenger, (og også noen elementer for madrassene til Jensen Møbler, som da holdt til nesten en mil lenger nord, ved Svelvik Kroa), på den tida, som jeg flytta tilbake til Berger, i 1979.

    På den tida, som jeg flytta tilbake til Berger, i 1979, så stod det en trekiosk, cirka ved punkt C.

    Den trekiosken, den kalte farmora mi Ågot, for ‘kiosken til Liv’, siden hu som dreiv den, tidligere på 70-tallet, het Liv da.

    Hu Liv, hu bodde vel på Berger, tror jeg, men den kiosken hadde gått konkurs, på den tida, som jeg flytta tilbake til Berger, i 1979 da.

    (Det stod ihvertfall helt tomt der).

    Men tidligere på 70-tallet, (mens jeg bodde hos mora mi i Larvik), så husker jeg det, at bestemor Ågot tok med søstera mi Pia og meg, for å handle i den kiosken, i en sommerferie, (rundt 1974 kanskje).

    Etter at jeg hadde bodd på Berger, i noen år, så ble tre-kiosken til Liv, (som var malt cyan/lyseblå vel), den ble revet og et betongbygg, ble bygget, av en med etternavn Havre, som var fra Sand vel.

    Butikken ble kalt Sandbu Tepper, enda ingen sa Sandbu der, på den tida vel.

    Men postkontoret, etter krigen, på Sand, hadde hatt navn Sandbu da.

    Det postkontoret, det hadde vært i butikken til Oddmund Larsen da, forresten.

    Farmora mi Ågot, hu viste meg en gang et postkort, (eller om det var et brev), som hu hadde, som var poststemplet Sandbu da.

    Men da jeg flytta tilbake til Berger, i 1979, så måtte jeg dra helt til postkontoret på Berger, (en sykkeltur på minst femten minutter vel), hvis jeg skulle kjøpe meg noen årssett, (eller noe), siden jeg var frimerkesamler da.

    Punkt D, det var Jensen Møbler, som ble bygget, et par år etter Sandbu Tepper vel.

    Jeg husker at Jensen Møbler var ferdig bygget, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

    Så denne byggingen av først Sandbu Tepper og så Jensen Møbler, den gikk ganske raskt da.

    Punkt E, det er vel nybygget til Sandbu Tepper, (som ble bygget ut, sånn at Sandbu Tepper ble cirka dobbelt så stort vel).

    Etterhvert så har Jensen Møbler bygget ut mer og mer, og har også tatt over lokalene til Sandbu Tepper, som etterhvert gikk konkurs.

    På slutten begynnelsen av 90-tallet, var det vel, at Sandbu Tepper gikk konkurs, muligens.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    PS 5.

    Det som kanskje ikke er så kjent, (jeg husker ikke om jeg skrev om det her, i Min Bok), det er at jeg, mens jeg gikk på ungdomsskolen, hadde planer om å bygge en kiosk, (mest fordi at jeg syntes det hørtes morsomt ut, å ha en kiosk, ikke fordi jeg fikk så utrolig lite lommepenger, eller noe), cirka ved punkt F der.

    Jeg husker at jeg prata med Rune Bingen, i klassen min, om han trodde at det var mulig, å lage en alarm, hvis jeg bygde en kiosk der, i tilfelle Geir Arne og/eller Ditlev i klassen, prøvde å bryte seg inn i den kiosken, for å rappe kioskvarene da, etter stengetid.

    Men det ble aldri noe av at jeg bygde den kiosken.

    Kanskje fordi at jeg tvilte på at den alarmen ville virke bra nok, eller at bestemor Ågot ikke likte planen eller at jeg hadde for mye annet å gjøre.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    PS 6.

    Her er mer om dette:

    punkt f

  • Min Bok 2 – Kapittel 99: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo V

    Det andre året, som jeg bodde i Oslo, (det året jeg leide av Arne og Mette og dem, på Furuset), så ville bestemor Ingeborg, (hun sendte meg vel et brev, eller kanskje Pia ringte meg, og sa at jeg måtte ringe Ingeborg. Noe sånt), at jeg skulle besøke onkel Martin, på sykehuset.

    Martin lå på Sophies Minde, (tror jeg at det var), ved Carl Berner, (mener jeg å huske).

    Etter at han hadde vært i, (enda en), motorsykkel-ulykke.

    Bestemor Ingeborg, (som jeg ikke prata med så utrolig ofte, egentlig), ville at jeg skulle besøke Martin da.

    (Av en eller annen grunn.

    For onkel Martin, han prata jeg jo med enda sjeldnere, enn jeg pratet med bestemor Ingeborg.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Martin hadde jo hatt en alvorlig motorsykkelulykke, på 70-tallet, da han kjørte av veien, ved kafeen, på Berger, og utfor et kjent stup, som er ti meter høyt kanskje, og som førte ned til elven Fossekleiva, som vel ikke er på sitt dypeste akkurat der, men som på dette stedet vel heller er mer dominert av spisse kampesteiner, mm.

    (Ihvertfall sånn som jeg har forstått, så var det der onkel Martin kjørte ut da.

    Det samme stedet som min fetter Ove, tøffet seg, en gang på begynnelsen av 80-tallet, da han skulle balansere på utsida av gjerdet, som gikk langs riksveien der, en gang han og noen av søsknene hans, og meg, skulle gå til Berger-kafeen, og kjøpe godteri, en søndag, i sommerhalvåret en gang vel, når Ove og dem var på besøk, fra Follo, hos bestemor Ågot, på Sand).

    Og Martin hadde da en kamerat, (fra Hurum vel), bakpå sykkelen.

    Og han kameraten døde da, i denne ulykken.

    Og de måtte bygge om veien der, etter dette, sa bestefar Øivind til meg, like etter at jeg flyttet tilbake igjen til Berger, som niåring, i 1979.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Martin måtte også på et opptreningssykehus, som heter Sunnaas vel, etter å først ha vært på Sophies Minde da, høsten 1990.

    Dette at jeg besøkte Martin, på sykehuset, det var vel på den tiden, som jeg jobbet på praksisplass, hos Hageselskapet, mener jeg, (hvor jeg jobbet fra august til oktober 1990, var det vel).

    Da jeg kom inn på rommet, der Martin lå, så var Martin truende mot meg, husker jeg.

    Han sverget noe greier vel, (eller noe sånt), når han så det, at jeg kom inn døra der da.

    Han var skikkelig aggressiv og truende da, (for å si det sånn).

    Noe som var overraskende for meg, for det var jo bestemor Ingeborg som hadde bedt meg om å dra dit, for å besøke Martin.

    Hvis ikke jeg hadde snakket med henne, så hadde jeg nok ikke fått vite engang, at onkel Martin hadde hvert i en ulykke.

    For jeg snakket så og si aldri med Martin da.

    (Unntatt på et par besøk, hos bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn.

    Hvor bestemor Ingeborg en gang fikk Martin til å la Pia og meg sitte på bakpå motorsykkelen hans.

    (En av gangen da).

    Mens han kjørte i 160 kilometer i timen, (eller noe sånt), på noen ganske små bilveier da, ute på Brunlanes der, osv.

    Som jeg vel har skrevet om i Min Bok).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Seinere, så fortalte Martin meg, at han hadde trodd at jeg var en kar, som gikk i klassen hans, på Landbrukshøyskolen i Ås, hvor Martin vel enten studerte eller jobbet, på den her tiden da.

    Martin hadde ikke kjent meg igjen da, sa han.

    Men trodde jeg var en som studerte sammen med han, (eller noe), ute i Ås der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Martin hadde ei dame på besøk hos seg, på sykehuset, som jeg ikke hadde sett før.

    Det var Kari Sundheim, som seinere ble mor til Martin sitt eneste barn, (ihvertfall foreløbig), nemlig Liv Kristin Sundheim, som var cirka 14 år, i 2005 vel, (da jeg bodde hos Martin og dem, i noen måneder, ute i Kvelde), så hu ble vel født, kanskje et år eller noe, etter at Martin var på Sophies Minde da.

    (Noe sånt kanskje).

    Kari Sundheim, hu var ei lav dame, på 1.50 kanskje, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), og hu fortalte at hu studerte kinesisk, på universitetet da.

    Jeg hadde nok vanskelig for å ta henne og Martin så utrolig seriøst, hvis jeg skal være helt ærlig.

    Martin på grunn av hans mange MC-ulykker og rare oppførsel, når jeg kom inn døra der da.

    (Og Pia sa også en gang, (muligens seinere), at hu hadde observert Martin, på Schaus Hallen, (et drikkested, på Nedre Grunerløkka), hvor han hadde vært slem/uhøflig, (eller noe sånt), mot en eller flere damer da).

    Og Kari Sundheim, fordi at Kina, det var jo mest kjent som et kommunistland, (må man vel si), på den her tiden, (nemlig høsten 1990 da).

    Den kalde krigen var nettopp slutt, og Øst-Europa hadde vel blitt fritt.

    Men Kina var jo ennå kommunistisk da.

    (Som det vel er ennå).

    Og de kommunistiske landene, de hadde jo hatt et veldig dårlig rykte, (for å si det sånn), i Vesten, på 80-tallet da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så hu Kari Sunnheim, hu kunne nesten like gjerne ha sagt til meg det, at hu hadde vært på månen.

    Så rart var det å studere kinesisk, på den her tida, husker jeg, at jeg syntes.

    Men men.

    Nå for tiden, så er jo Kina en økonomisk stormakt, så det var vel kanskje heller jeg som var dum da, (i 1990).

    Men nå hadde jeg jo studert et år på NHI allerede da, som jeg jo nå har lest på nettet om nå, at Universitetsrådet, så på som en trussel, mot UIO sine informatikkstudier, på den her tiden.

    Så jeg hadde vel kanskje lov til å være litt overlegen likevel kanskje.

    Siden NHI jo var eiet av det store franske konsernet Vivendi, og siden studiet var bygget opp, etter modell av amerikanske universiteter.

    (Har jeg nå, i det siste, har lest om, på nettet, i to artikler, fra Computer World, fra 1995, var det vel).

    Og siden NHI jo også eide NII, (som fungerte som en slags egen teknisk linje, hos NHI, og som var mer eller mindre sammensveiset, med NHI vel), og som ble startet opp av Norsk Data, i sin tid.

    Så det at jeg har gått på NHI, (på slutten av 80-tallet/begynnelsen av 90-tallet), det er kanskje, (hvis jeg skal skryte/ta i litt), nesten som at jeg har jobbet hos Norsk Data/Vivendi og/eller har studert på Norges svar på Harvard.

    Noe sånt kanskje.

    Så sånn var vel antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg søkte på Liv Kristin Sundheim nå, på nettet, og fant, i en bloggpost, som jeg har skrevet om på bloggen min tidligere, (om noe slektsforskning, om Sundheim-slekten vel), at hu er født i 1991.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker det, at en sommer, så gikk Pia, Martin, Kari Sundheim og meg, gjennom noen gater, i Stavern, (på vei tilbake opp til huset til bestemor Ingeborg, i Herman Wildenveys Gate).

    (Jeg lurer på om dette nok må ha vært sommeren 1991, så jeg lurer på om Kari Sundheim muligens kan ha vært mer eller mindre gravid/høygravid.

    Hm).

    Etter å ha vært nede ved havna i Stavern vel, for å kjøpe soft-is kanskje, som Martin, (som også min mor Karen var), er rimelig glad i vel, (mener jeg å huske).

    Og mens vi gikk opp en liten gate, som var som en slags snarvei.

    Så begynte onkel Martin, (mener jeg å huske, at det var), å prate, til oss andre, om at et spesielt trehus, hadde en så veldig stygg arkitektur da.

    Og når vi kom et par meter lenger opp, i den bakken, så kunne vi se det, at i hagen, utafor det nevnte trehuset, så satt det et middagsselskap, rundt et verandabord, og spiste middag, (eller noe sånt), da.

    (Pent kledde var de vel og vel, hvis jeg husker det riktig).

    Og alle var helt stille da, og i sjokk nærmest vel, etter å ha hørt at Martin og dem, (må man vel si at det var), hadde prata dritt om huset deres da.

    Så dette var et pinlig øyeblikk, (for å si det mildt), må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den her sommeren, som Pia, Martin, Kari Sundheim, og jeg, var på besøk samtidig hos bestemor Ingeborg, i Stavern.

    (Og som jeg lurer på om var sommeren 1991 da.

    Eller om det muligens kan ha vært sommeren 1990.

    Men da må det nok ha vært høsten 1989, at jeg besøkte onkel Martin, på Sophies Minde Sykehus.

    Hm).

    Uansett hvilken sommer det her var igjen.

    Så husker jeg det, at jeg sa til onkel Martin.

    At han bare fant seg lave damer.

    (Mest på fleip da.

    Eller kanskje også for å tulle litt, siden Martin hadde oppført seg så rart, da jeg besøkte han, på det sykehuset, noen måneder før det her da).

    Vel også fordi at hu første dama, som jeg veit om, som Martin har hadde.

    Nemlig hans ekskone, Ann, (Bakke til etternavn vel, fra Sætre, i Hurum), vel heller ikke var så veldig høy.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men dette tok Martin seg nær av, virket det som for meg, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Han lo det ikke bare bort, sånn som det kanskje virket for meg, at han gjorde, med det meste.

    Men han tok seg nok nær av det da, tror jeg.

    (Eller at han kanskje ble såret da).

    Noe som overrasket meg.

    (Jeg hadde ikke ventet at han skulle ta noe sånn ganske uskyldig/fleipete ‘erting’ så tungt).

    Men så kjente jeg heller ikke Martin så bra da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at en av de ganske få gangene, som jeg møtte onkel Martin, på den her tiden.

    Så fortalte han om det, at i forbindelse med at han var ute og festet, i Ås, (hvor han studerte og/eller jobbet, (noe som fortsatt er litt uklart for meg, hva han egentlig dreiv med hele tida, på den Landbrukshøyskolen)).

    Så hadde han blitt uvenn, med en lokal helt, (eller hva Martin kalte han igjen).

    Også hadde dem blitt enige om å gå ut av lokalet, for ‘å bli med utafor’ da, (for å gjøre opp utendørs da).

    Også hadde Martin sagt det, (sa han), at hvis politiet/lensmannen kommer, så sier vi bare det, at vi bare har et vennskapelig basketak.

    (Eller om det var ‘vennskapelig brytekamp’, som Martin sa

    Noe sånt).

    Og da hadde visst han uvennen, (og hans kompiser, var det vel), plutselig blitt kameratslig da, eller noe.

    Også hadde dem visst ikke villet slåss likevel da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Martin fortalte også en gang, at han en gang hadde fått jobben, med å finne en lekkasje, i et rør, som gikk i Drammensfjorden.

    Han sendte en peile-brikke, som de brukte, på Landbrukshøyskolen, for å merke dyr med egentlig.

    Gjennom dette røret da, (som jeg aldri hadde hørt om før).

    Og ved Svelvik, så hadde den brikken gått ut gjennom det hullet i røret da.

    Og oppdragsgiveren hadde blitt veldig fornøyd da, siden lekkasjestedet hadde blitt funnet og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Martin klagde forresten også til bestemor Ingeborg, husker jeg.

    Den sommeren, på siste del av 80-tallet, (dette var vel kanskje i 1986 eller 1987, eller noe sånt), når Pia og jeg, hadde sitti på med Martin, på motorsykkelen hans da.

    Etter ønske fra bestemor Ingeborg da, siden hu kunne se på Pia og meg, at vi kjedet oss og/eller var rastløse da.

    (Noe sånt).

    Og da husker jeg det, at Martin ville det, at jeg skulle holde han rundt livet, mens jeg satt bak på motorsykkelen hans da.

    Mens Martin kjørte i opp mot 160 kilometer i timen og sånn, på noen ganske smale Vestfold-veier da.

    Men jeg syntes at det ble litt dumt, husker jeg, å holde rundt noen, på den måten.

    Så jeg holdt meg heller fast, ved å holde meg fast i noe greier, (som jeg ikke husker hva heter nå), bak setet.

    (Bagasjelokk, heter det kanskje).

    Og det likte visst ikke onkel Martin da, av en eller annen grunn.

    Han klagde ihvertfall til bestemor Ingeborg, (husker jeg, at jeg overhørte, når vi kom tilbake til huset, til bestemor Ingeborg), på at jeg ikke hadde villet holde rundt han, mens han kjørte fort på motorsykkelen sin da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at Martin sa det, forresten.

    Under den her nevnte motorsykkelturen da.

    At hvis det hadde kommet en bil, ut fra en av gårdsveiene, langs den asfaltveien, som vi kjørte i opp mot 160 kilometer i timen på der da.

    Så ville vi ‘ikke hatt sjangs’, sa han, til å unnvike den bilen da.

    Så dette var som en gambling med liv og helse da, skjønte jeg allerede da, mens jeg satt bak på den motorsykkelen, til onkel Martin da.

    (Hvis ikke dette var noe han sa, når vi nettopp var ferdige, med den her kjøreturen da).

    Så hva Martin og Ingeborg tenkte med/på, når det gjaldt det, at Pia og jeg skulle sitte på, bakpå motorsykkelen til onkel Martin, mens han kjørte veldig fort, på noen smale veier, ute på Brulanes, på en risikofylt måte, det veit jeg ikke.

    Men man må vel si det sånn, at Martin, (og Ingeborg var vel også med på det), lekte med livet, til meg, (og vel også til Pia da. For jeg regner med at Martin kjørte like fort med Pia også vel, hvis jeg skulle gjette, ihvertfall. Hm).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en god del mer, som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Martin fortalte også en historie, på rundt den her tiden.

    Om at en gang, så skulle han på noe slags klassefest-reunion, eller noe.

    Også kjørte han langt på motorsykkel da.

    Også hadde det begynt å regne.

    Også hadde motorsykkelen velta da.

    Siden det ble glatt på veien.

    Og da hadde Martin bare banka/ringt på en dør, fortalte han.

    Og der hadde det bodd ei enslig dame.

    Og så hadde han spurt, om han fikk ligge over, hos hu dama.

    Også hadde han fått låne dusjen og fått ligge over og alt mulig da.

    Hos hu dama, som han ikke hadde sett før engang da.

    Så det husker jeg, at virka litt rart, husker jeg.

    At man bare skulle ringe på hos folk, (som man ikke visste hvem var engang), på den måten.

    (For å be om husly da).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

  • Her lekte jeg på 70-tallet. Til høyre var det trekiosken til Liv, (for hyttegjester). Bak den var det en skog, og til venstre var det et jorde

    lekte som barn

    http://maps.google.no/

  • Sånn her ser det ut på Bergeråsen, hvor jeg er fra. Enkle 70-talls hus, på en etasje

    ser ut på bergeråsen

    http://www.dagbladet.no/

  • Min Bok 2 – Kapittel 84: Mer fra OBS Triaden, mm.

    I ferskvareavdelingen, (før den gikk konkurs), så jobba det også ei dansk dame, i begynnelsen av 20-årene vel, husker jeg.

    Hu gikk i kassa mi en gang, husker jeg.

    (For å kjøpe lunsj, eller noe, vel).

    Og jeg prøvde å tulle-prate på dansk da.

    (Siden jeg hadde en dansk mormor da, (nemlig bestemor Ingeborg)).

    Så jeg prøvde å si ‘min bestemor er dansk’, med dansk-aktig uttale da.

    (Noe sånt).

    Og da, så sa hu danske, i ferskvaren, at da trodde hu det, at bestemora mi måtte være fra København.

    Og det var jo riktig da, bestemor Ingeborg var jo født og oppvokst på Sjælland, nemlig i Fredriksverk og i København da.

    I den danske overklassen, som datter av en fabrikkeier som eide en av Danmarks største fabrikker.

    (Nemlig jernverket i Fredriksverk da.

    Og hennes bestefar eller oldefar skjenket byen havnen der da.

    Og bestemor Ingeborg vokste opp herskapelig da, i en stor direktørbolig der.

    Og hun hadde privat-lærerinne, (sammen med sine søsken), har jeg lest på nettet.

    Og hun var etter adelige/kongelige og hennes morfar, (Anders Gjedde Nyholm), var også Chef for Generalkommandoen, tilsvarende det som heter forsvarssjef, i dag).

    Men jeg svarte ikke noe, da hu danske i ferskvaren, spurte om min mormor var fra København.

    (Siden hu syntes at jeg snakket som en fra København da kanskje, når jeg tulle-snakket på dansk).

    For på den her tiden, så var jeg vel ikke helt sikker på, på hvilken øy, som Fredriksverk lå da.

    For alt hva jeg visste så kunne like gjerne Fredriksverk, (eller om det skrives Fredriksværk), ligge på Jylland eller Fyn, som på Skjælland.

    (For alt hva jeg visste, liksom).

    For det var ikke sånn at noen i slekta mi hadde dratt meg ned, for å se på den byen, Fredriksverk, som en av mine danske forfedre, hadde eiet et stort jernverk og skjenket byen havnen i.

    Nei, det var det aldri snakk om engang, at jeg skulle på noe ferie, eller noe sånt, ned dit.

    Kanskje fordi at bestemor Ingeborg sin far, han mistet jo dette jernverket.

    Fordi han ikke ville være ‘jovial’, som min mormor sa, når jeg ringte henne, her fra England, et år eller to, før hun døde, i 2009.

    For han eide visst det jernverket sammen med en svoger, som visst gjorde et eller annet slags ‘lureri’ nesten da, sånn at min oldefar mistet sin del av jernverket da.

    (Noe sånt).

    Og min danske oldefar, han begynte da etterhvert heller å jobbe som agent/grossist, i København, for noen store, tyske rederier, (var det vel), i mellomkrigstiden da.

    (Etter at min mormor og de først hadde bodd en stund i Tyrol, (fortalte min mormor, på telefonen).

    Etter at min oldefar mistet sin del av det berømte jernverket da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel også ei nordlandsk dame vel, som jobba i den ferskvareavdelingen, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Jeg kunne vel ikke alt på rams, på den her tiden, om at min morfar, Johannes Ribsskog, hadde vært rådmann, oppe i Hadsel, (i Vesterålen), på 50 og 60-tallet.

    Men det er mulig at jeg huska det min mor noen ganger sa.

    På 70-tallet, osv.

    Nemlig at det bare fantes ‘en gate’, i Stokmarknes, (hvor hu vokste opp).

    Og at jeg eventuelt fortalte det her, til hu nord-norske, i ferskvareavdelingen da.

    Det kan tenkes.

    Men det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den gangen, som jeg jobba, som ansvarlig, den første dagen, som sommer-spesialvare-avdelingen, var åpen, våren/sommeren, 1992.

    Så var det en veldig høy diff, i kassa, husker jeg.

    Som jeg vel fikk skylda for, (eller ihvertfall kjeft for), vel.

    Men de her spesialvaresjefene.

    (Det vil si Lars Erik Koritov, som var sjef for spesialvareavdelingen, på OBS Triaden da.

    Og en annen kar, som antagelig må ha vært sjefen for spesialvareavdelingen, på OBS Lillestrøm, (siden Forbrukersamvirket i Lillestrøm kjøpte opp OBS Triaden, etterhvert da, etter at han disponent Skjalg, slutta/fikk sparken vel).

    Disse kara, de var sikkert flinke, når det gjaldt spesialvarer.

    Men når det gjaldt kunnskap om kassaapparater, så var de ikke helt på topp, tror jeg.

    For dagen før jeg jobba der, (var det vel).

    Så hadde vi hatt et møte da, (som jeg har skrevet om tidligere. Da jeg sa at kassa burde være boltet fast, for den stod bare løst da, oppå et bord, eller noe).

    På det møtet, (eller hva man skal kalle det), så ble det foretatt en del prøveslag.

    For det var noen dyre varer, (som jeg ikke husker nøyaktig hva var, som ble solgt der.

    Bildekk muligens).

    Og jeg visste jo ikke hva som ble gjort, med den kassa, før jeg skulle jobbe i den avdelingen, dagen etter, eller noe.

    Men etter at det var en høy diff der da.

    Så skjedde det, at ei dame på kontoret, (ikke Klara, for hu mista vel jobben, omtrent da disponent Skjalg slutta, tror jeg), så på rullen.

    Og da så hu det, at det hadde blitt foretatt masse prøveslag da, på flere hundre kroner da, flere av de.

    Så det var jo grunnen til diffen da.

    At vi hadde testa kassa, dagen før.

    Uten at kassa hadde blitt nullstilt i mellomtiden.

    Fortalte hu kontordama meg, mens hu lo/smilte litt da, av at det gikk an liksom, å tøyse/rote sånn, liksom.

    Men jeg vet ikke om Lars Erik Koritov, skjønte hva som hadde skjedd.

    Når det gjaldt grunnen til at det ble så høy diff.

    Og når det gjelder han spesialvaresjefen, fra OBS Lillestrøm, så nok ikke han med seg det, tror jeg, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Men han kjefta vel på meg, fordi at noen sedler hadde falt bak kassaskuffen, (mener jeg å huske).

    Fant vi ut, når vi tok oppgjøret, etter den første dagen da.

    Men dette var et kassaapparat, som jeg ikke var vant med.

    Og det var vel ikke drop-safe der heller, tror jeg.

    Så sedlene fløyt liksom, i kassa der da.

    Men hva skulle man gjøre, når det ikke var drop-safe der liksom?

    Nei, det var ikke så mye jeg kunne ha gjort da egentlig, (vil jeg si).

    Men han spesialvaresjefen, fra OBS Lillestrøm da.

    Han ble sur på meg, på grunn av de her tingene da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg fikk vel ikke lov å jobbe mer i den sommer-spesialvare-avdelingen, etter den første dagen der vel.

    Så det er mulig at jeg endte opp med å bli noe slags syndebukk, for de her problemene da.

    Jeg fikk ihvertfall ikke lov til å jobbe der mer enn en vakt, (eller noe), mener jeg å huske.

    Enda jeg egentlig ikke hadde noe imot å jobbe selvstendig heller.

    Sånn som det arbeidet, i den sommer-spesialvare-avdelingen var.

    For der, så var det bare jeg som jobba, det meste av tiden, på den nevnte vakta, som jeg jobba der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, like etter at Matland ble til OBS Triaden vel.

    Så hadde vi et slags smilekurs, på spiserommet der, (var det vel).

    En kar, fortalte oss det, at det var menneskelig å feile.

    Og at vi måtte godta det.

    Og innse at alle kunne gjøre feil, (husker jeg).

    Noe som jeg husker, at gjorde meg mindre stressa og anspent.

    At det liksom var lov til å gjøre feil da.

    Det hadde jeg vel ikke hørt så ofte før, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også muligens på det kurset, at vi i kassa, fikk beskjed, om å si ‘velkommen igjen’, til alle kundene.

    Noe som varte i en del uker vel.

    Før flere og flere slutta og si det da.

    Og tilslutt, så stod det en litt eldre fyr, oppå meg omtrent, i kassa, og skreik ‘velkommen igjen’, til meg, igjen og igjen da.

    Som på en slags ironisk måte da.

    Fordi det hadde vært noe feil prising, inne i butikken, eller noe.

    Så skulle han eldre, litt ‘gnom-aktige’ karen, (må man vel si at han var).

    Han skulle liksom hevne seg på meg da, ved å skrike gjentatte ganger, (som en ‘hårføner-aktig’ måte nesten), like ved der jeg satt og jobba da.

    På grunn av at jeg sa noe jeg hadde fått beskjed om å si, på det smilekurset da, (var det vel).

    Og fordi at noen på gølvet, i butikken, hadde rota med noe prismerking, (eller noe sånt), da.

    Så det var jo veldig artig, må jeg si.

    Å ha en sånn gal idiot, stående like ved en, i fem minutter kanskje, mens han uten stans ropte ‘velkommen igjen’ da, (eller om det var ‘takk for handelen’, eller noe sånt. Det var ihvertfall det som vi fikk beskjed om å si, på et sånt kurs da, som han ‘idioten’ ropte i flere minutter, inn i øra mine da, på en travel fredags eller lørdagsvakt, var det vel).

    (Mens jeg hadde øya til Fanney eller Liss vel, på meg, fra kassa bak meg vel.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 81: Enda mer fra OBS Triaden, mm.

    Arne Thomassen, han sa det, en gang, det året, som jeg leide av han og Mette Holter, på Furuset.

    At mens han var sammen med mora mi, (Karen Ribsskog), og vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, utenfor Larvik, på midten av 70-tallet.

    Så hadde han fått en kamerat, som var ekspert på sinnsykdom, eller noe, til å prate med mora mi.

    Og hu var sinnsyk da, sa han kameraten.

    Og Arne Thomassen fortalte meg det, at han kunne se det på meg, at jeg også hadde det samme, som mora mi da.

    Fordi jeg ble så anspent, når dem fikk gjester jeg ikke kjente, osv.

    Jeg selv lurte vel kanskje på om det var fordi jeg var litt sjenert kanskje, og var vant til å bo for meg selv, osv.

    Men jeg sa ikke noe da.

    Men Arne Thomassen fortalte meg at man kunne leve med den her sykdommen da.

    (Det som mora mi hadde hatt av noe slags sinnsykdom da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men nå var vel ikke Arne Thomassen noe ekspert på sånt her, akkurat.

    Så jeg tok ikke det han sa så særlig seriøst, må jeg innrømme.

    (Selv om stusset en del på det her da, må jeg innrømme).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På jobben, på OBS Triaden, så pleide han med det mørke håret, som jeg seinere jobba sammen med, i ferskvareavdelingen.

    (En som liksom hadde mørk sleik og et ‘colgate-aktig’ smil vel.

    Og som seinere, når jeg spilte fortball med Glenn Hesler og Øystein Andersen sin kamerat Tom, (som jeg har skrevet om før i Min Bok 2 vel), som var butikksjef på Kiwi, på St. Hanshaugen.

    På midten av 90-tallet.

    Så pleide noen folk som jeg hadde vært kolleger av, på OBS Triaden, å være med, i den ‘fotball-gjengen’, til han Tom da.

    Blant annet han med det mørke håret, fra ferskvareavdelingen da.

    Og en annen, ganske tynn og hengslete kar, (som het Anders muligens vel), som pleide å jobbe på gølvet, på OBS Triaden, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han med det mørke håret, i ferskvareavdelingen.

    Han pleide å si til meg, at jeg spiste for usunn mat, (eller noe), når jeg hadde lunsj-pause.

    (Dette var før jeg begynte å jobbe i ferskvaren da.

    Så det var kanskje litt rart at han kommenterte om det).

    Kanskje fordi jeg drakk cola, eller noe.

    Så en gang, når det var tilbud, på Yoplait-jogurt.

    Så kjøpte jeg det, husker jeg.

    For da jeg gikk på ungdomsskolen, så var jeg ikke noe glad i melk, husker jeg.

    Men meierienes frukt-jogurt, de klarte jeg å få ned, mener jeg å huske.

    Så nevnte jeg det til han med det mørke håret, i ferskavareavdelingen da, når han kom inn på spiserommet der, i en lunsj-pause da.

    At se, nå har jeg kjøpt meg jogurt, nå kan du ikke klage på at jeg er så usunn lenger vel.

    (Noe sånt).

    Men da var det feil og da.

    For da svarte han fra ferskvaren noe sånn som at, ‘hvis du hadde spist en jogurt som det ikke var så mye sukker i så’.

    For da var det galt og, når jeg spiste sånn Yoplait-jogurt da, (skjønte jeg).

    Så etter den episoden, så skjønte jeg det, at uansett hva jeg spiste, så kom sikkert han karen i ferskvaren til å mene at jeg var usunn antagelig da.

    Men de episodene, når jeg fikk høre at jeg var så usunn.

    De fikk meg vel kanskje til å tenke litt mer på kostholdet mitt, osv., da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg husker forresten at kassaleder Helene, (hu som var fra Finland), en gang, sa til meg, at noen av kassererne ikke likte at jeg var avløser.

    Men hun ville bruke meg som avløser like vel da.

    Og hva det gikk på, det mener jeg at jeg overhørte.

    Og det var at hu Marit, (var det vel), hadde sagt til Helene, at hver gang jeg hadde avløst henne, så hadde hu diff i kassa.

    Men jeg må innrømme det, at jeg var vant til at femtiøringene lå der, og bindersene, (eller om det var strikker), til å bunte seddel-buntene, som vi la ned i drop-safen, lå der, og at pantelappene lå der liksom da.

    Men alle kassererne, de hadde sitt eget system nesten, i kassaskrinet sitt da.

    Så jeg ble litt stressa noen ganger, av å avløse enkelte av dem da.

    Hvis skrinet deres var for forskjellig fra mitt eget skrin, som jeg var mest vant til da.

    Så jeg innrømmer det at jeg kan ha rota litt da.

    Når jeg avløste dem som liksom hadde et ‘rart’ skrin da.

    Men vanligvis så fikk jeg ikke ikke noe særlig diff selv.

    Men Marit, (var det vel), hu mente at jeg bare var nøye, når jeg slo på mitt eget oppgjør da.

    Men det var vel kanskje ikke helt riktig.

    Altså, det jeg så på som viktigst, det var vel kundeservice-en liksom.

    Så hvis det mangla ti øre, i skrinet, eller en femti-øring, så ødela ikke det dagen min liksom.

    For jeg hadde jo gått handel og kontor, og markedsføringslinja, et år, blant annet, så jeg var kanskje mer vant til å tenke kundeservice da.

    Enn i tiøringer.

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etterhvert så ble det sånn, at avløserne hadde med seg sine egne skrin.

    Og slo på sitt eget kasserer-nummer, når de avløste kassererne da.

    Men da kunne det bli problem, hvis man glemte seg, og la for eksempel en tusenlapp, i drop-safen da.

    For da fikk jo den kassereren man avløste, en plussdiff, på tusen kroner.

    Og man selv, (som avløser), fikk en minusdiff, på tusen kroner da.

    En gang, så fikk jeg en sånn minusdiff, (husker jeg).

    Men hu kasserer-dama, (ei jeg ikke husker navnet på nå), hu fikk vel ikke noe plussdiff vel.

    Så da satt jeg igjen med en stor minusdiff da.

    Og da lurte jeg på om hu kasserer-dama jugde husker jeg.

    Og om hu rappa den tusenlappen, når hu så at hu hadde ‘min’ tusenlapp i oppgjøret sitt da.

    Hvem vet.

    Jeg husker ihvertfall at jeg mistenkte at det kunne være sånn.

    Jeg husker ikke navnet på hu kassadama.

    Men det var ei med lyst hår, på min alder, som jobba deltid der vel.

    Mener jeg å huske.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg var på noe slags pub-til-pub runde, (eller noe), i Oslo sentrum, mens jeg jobba, på OBS Triaden.

    Så lurte jeg vel på, hvilken pub, som jeg skulle gå på da.

    (Noe sånt).

    Jeg kikka litt inn på Andys Pub, i Stortingsgata, hvor jeg hadde vært og drukket, en eller to ganger vel, før det her da.

    Og da så jeg ei kassadame, fra OBS Triaden, som het Caroline, (eller noe sånn), vel.

    Og hu satt ved et bord, (eller om hu stod og prata), med en ganske barsk kar, som var litt eldre enn henne da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men en seinere gang, da jeg var på jobben.

    Så spurte jeg hu Caroline, (eller hva hu het igjen), om det var henne jeg hadde sett, på Andys Pub der da.

    Men da mente hu at det ikke var henne da.

    Noe jeg egentlig fant det vanskelig å tro, (for å være ærlig).

    For jeg mente at jeg hadde kjent henne igjen, når jeg så henne gjennom vinduet, i Stortingsgata der da.

    Men jeg sa ikke noe mer da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Våren/sommeren etter at det vikariatet mitt gikk ut, hos OBS Triaden.

    (Altså våren/sommeren 1991).

    Så jobba Magne Winnem på Rimi Rosenkrantzgate, (var det vel, ihvertfall så var det en Rimi, som lå mellom Stortinget og Rådhuset da, ganske langt ned mot fjorden).

    Jeg skulle på Danmarkstur, med OBS Triaden, (med Stena Saga), husker jeg.

    Så jeg trengte noen klær.

    Og jeg var også litt lei, av OBS Triaden, siden jeg ikke visste sikkert, at jeg kom til å få mange vakter, sommeren 1991 da.

    (Siden vikariatet mitt nettopp hadde gått ut der).

    Fram til jeg begynte å studere, på NHI igjen.

    Og jeg hadde vel nevnt det her for Magne Winnem da.

    Som hadde en dansk butikksjef, (mener jeg å huske), på Rimi Rosenkrantzgate der.

    Så jeg var interessert i heltidsjobb, fram til NHI begynte igjen da.

    Og Winnem hadde nevnt det for sin danske Rimi-butikksjef, at jeg var interessert i en ny jobb da.

    Så jeg hadde et jobbintervju, med han danske Rimi-butikksjefen, i Rosenkrantzgate der, mens jeg jobba deltid på OBS Triaden da.

    På slutten av det friåret mitt, fra NHI.

    Men jeg nevnte det da, (i jobbintervjuet), at jeg skulle begynne å studere igjen, til høsten, på NHI.

    Og derfor fikk jeg ikke jobb, på Rimi Rosenkrantzgate.

    For han danske butikksjefen, han så etter en person, som kunne jobbe heltid der fast fremover da.

    Og ikke bare et par-tre måneder, fram til august-måned liksom.

    (For det hadde vel da blitt litt vel turbulent kanskje.

    Hvis de måtte ansette en ny medarbeider, og denne slutta igjen like etterpå).

    Så han danske Rimi-butikksjefen, han takket meg, husker jeg.

    Siden jeg hadde vært ærlig, og nevnt det, at jeg skulle begynne å studere heltid, på NHI igjen, til høsten da.

    (Og ikke hadde prøvd å skjule det da).

    For det visste han visst ikke fra før da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Enda vel Magne Winnem vel må ha visst om det her.

    Så det er mulig at Magne Winnem, (som jobba som assisterende butikksjef der vel), prøvde å villede sin danske butikksjef da.

    Og kanskje prøvde å skape stry for meg også.

    Hvem vet.

    Altså ved å ikke fortelle sjefen sin om at jeg skulle begynne å studere, til høsten da, (mener jeg).

    For da hadde vel det blitt et skikkelig rabalder, (kan jeg tenke meg), når den tid kom.

    Hvis jeg hadde latt som at jeg var interessert, i en fast heltidsjobb der.

    Også hadde jeg bare slutta, etter en par måneder, for å begynne å studere igjen.

    Det hadde vel vært som svindel nesten.

    (For å overdrive litt kanskje, men likevel).

    Så jeg syntes at dette jobbintervjuet, det ble kanskje litt rart da.

    Hvorfor ville han danske Rimi-sjefen, til Magne Winnem, prate med meg om en fast heltidsjobb, liksom.

    Når det var kjent, (må man vel si), ihvertfall blant mine kamerater og kjente, at jeg skulle begynne å studere heltid igjen, på NHI, høsten 1991.

    Nei, det her virka litt rart da, (må jeg innrømme).

    Selv om jeg ikke sa noe til Winnem vel.

    Kanskje fordi jeg var litt stressa, siden jeg jo også skulle handle klær, denne dagen, (en skjorte, blant annet), til den Danmarksturen da.

    Og nå idag så virker vel denne episoden fortsatt litt rar, vil jeg vel si.

    (Når jeg tenker mer på det her, mener jeg).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var fortsatt en god del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Dette er Globusgården i Drammen, hvor bestemor Ågot tok meg med på kafeteria, på 70-tallet. Mora mi hang der sammen med mange pakistanere på 80-tallet

    globus gården strømsø

    http://dt.no/nyheter/hemmelighetsfulle-om-globusgardens-fremtid-1.7113918

  • Min Bok 2 – Kapittel 54: Og enda mer fra det andre året som jeg bodde i Oslo

    Jeg har vel kanskje skrevet om at Arne og Mette også hadde en annen familievenn, som ble kalt ‘Veske-Bjørn’, som solgte vesker og bijouteri, (som han kalte det), husker jeg.

    Han pleide noen ganger å klage på problemer med kona, osv., husker jeg.

    Jeg visste ikke hva bijouteri var, husker jeg.

    Og da fikk jeg det forklart da, husker jeg.

    Når jeg spurte han Veske-Bjørn da, om hva det var.

    (Og bijouteri, det var sånne kjeder og armbånd og sånn, tror jeg.

    Noe sånt).

    Mens jeg egentlig satt og så på TV der da, i den største sofaen, i stua til Arne og Mette da.

    Arne og Mette pleide ofte å sitte i den minste sofagruppen da.

    Men de var mye på travbanen og bingo.

    Så det var ofte sånn at jeg hadde fjernkontrollen, og satt/lå, på den beste plassen, i ‘TV-sofaen’ da.

    Ihvertfall de første månedene, som jeg bodde der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kan forklare litt, om hvordan leiligheten, til Arne og Mette så ut.

    Den var nesten dominert, av Mette Holter sine nesten utallige elefantfigurer, av forskjellige størrelser og materialer da.

    De var ikke kjempestore, noen av disse elefantfigurene.

    Men de var som noe nips da, må man vel nesten si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Arne Thomassen hadde et staselig, (må man vel nesten si), skrivebord, som stod midt mellom TV-stue-delen og spisestue-delen, av leiligheten, til Arne og Mette da.

    På det skrivebordet, så var det alltid perfekt orden, (vil jeg si).

    Og det var sånn, at jeg omtrent ikke turte å sette meg ned, ved det skrivebordet hans da.

    Det stod også en del bilder i rammer og sånn, (og også en ganske stor elefantfigur, tror jeg), oppå det skrivebordet, til Arne Thomassen da.

    Men jeg husker ikke helt hva alt tingene som stod på skrivebordet var igjen.

    Men jeg tror at han ihvertfall hadde et målfoto, fra da hans tidligere travhest, Nibs Star, fikk andreplass, i et travløp, på Jarlsberg Travbane en gang, på begynnelsen av 80-tallet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veggene, så hadde de en hel samling malerier, (må man vel si), av en norsk kunstner.

    Jeg husker ikke navnet, på kunstneren.

    Men stilen var kanskje litt lignende av karikatur-tegninger, eller noe.

    Uten at jeg har så mye peiling på kunst, at jeg klarer å forklare det ordentlig.

    Men jeg lurer på om et av de maleriene, (som hang tett i tett, i stua til Arne og Mette der da), hadde noe motiv fra puben Lorry, i Hegdehaugsveien, i Oslo, hvis jeg ikke husker helt feil.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel hadde også en katt forresten.

    (I tillegg til at han seinere fikk en hund ved navn Trixie da).

    Og den katta, den var litt daff og kjedelig, syntes jeg, som var vant til å ha flere katter selv, fra oppveksten min, da jeg bodde alene, på Bergeråsen.

    Axel sin katt, den var nesten helt svart vel.

    Og den hadde kanskje et lite hvitfarget felt, ved snuta.

    (Men det tørr jeg ikke si helt sikkert).

    Men den hadde ihvertfall ikke så mye hvit-farget pels, som min katt, fra Mellomhagen, på Østre Halsen, nemlig Pusi, hadde hatt, (forresten).

    Axel sin katt var en kastrert hannkatt, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Jeg har jo hatt en del katter, så jeg vil si at den katten til Axel, den var nok fullvoksen, da jeg flytta inn hos dem.

    Så den var kanskje 2-3-4-5 år gammel, eller noe sånt.

    Hvis jeg skulle tippe da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Leiligheten til Arne og Mette, den lå vel i tredje etasje, (mener jeg at det var), i en sånn terrasseblokk, i Høybråtenveien da.

    Og etter at jeg hadde leid et rom av Arne og Mette og dem der, i noen måneder.

    (Var det vel).

    Så fikk den katta deres seg plutselig en ny uvane, husker jeg.

    Den begynte visst plutselig å hoppe ned fra terrassen, (som den pleide å være på, for å gjøre fra seg og sånn vel).

    Og så måtte jeg gå rundt hele den lange rekka av terrasseblokker da, husker jeg.

    I Høybråtenveien der da.

    For å hente den katta da.

    Nesten hver dag, i noen uker ihvertfall, husker jeg.

    Siden jeg var vant til å ha katter da, som guttunge, så syntes jeg at det var greit å hente den katta til Axel da, (husker jeg), når den hadde hoppa ned fra terrassen.

    (Noe den gjorde nesten hver dag vel, i perioder.

    Mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, når jeg henta katta til Axel.

    Så stod det en pakistansk, (var det vel), tenåringsgutt, og hang vel, i Høybråtenveien der da, når jeg gikk forbi.

    Og da lo han av meg da, siden jeg gikk der med katta til Axel da.

    Så Furuset/Høybråtenveien, det var et tøft sted da, (må man vel si).

    Sånn som hu Lene fra Abildsø, hadde advart meg om, noen måneder før jeg flytta dit da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nabodama til Arne og Mette.

    (Hu som måtte låne vaskemaskinen til Mette, den første tida, som jeg leide et rom, hos Arne og Mette der).

    Hu hadde også en sønn, (mener jeg å huske).

    Og det var vel en sønn, som ikke bodde hos henne, hele tida, (tror jeg ihvertfall).

    Og en gang, så maste han sønnen, (som jeg ikke kjente ordentlig da), om å få låne dressen min, for han skulle i bryllup, eller noe sånn, da.

    Men det gadd jeg ikke, husker jeg.

    (Å låne bort dressen min da).

    For den dressen, det var jo ‘party’-dressen min liksom.

    Som jeg gjennom tidenes løp, (eller et drøyt år vel, for å være mer nøyaktig), nok hadde sølt tilsammen litervis med øl på, etter kanskje mellom 50 og 100 pub-til-pub runder eller disco-besøk, i Oslo Sentrum da.

    (Etter at jeg begynte å studere i Oslo, høsten 1989).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han sønnen til nabodama, han var også kraftigere enn meg.

    Så jeg tror ikke at dressen min hadde passa heller.

    Dessuten så kjente jeg han ikke så bra.

    Og jeg syntes vel også at noe måtte være galt kanskje, siden han, (som var 18-20 år vel), ikke hadde sin egen dress da.

    Og dette var noe han spurte meg om, da jeg møtte han en gang, i trappeoppgangen, i Høybråtenveien 25D der da.

    Så det ble som noe som ikke var helt ordentlig, for meg, syntes jeg.

    Dessuten, så tror jeg det, at dressbuksa mi, nok må ha vært litt slitt.

    (Kanskje det var hull i lommene, eller noe).

    Siden jeg pleide å gå i den svarte bomullsbuksa mi, til den dressjakka, etterhvert da.

    Så den dressen min, den var nok ikke i så god stand da.

    Og dessuten, så tror jeg at den dressen nok var litt for liten, til han ganske kraftige sønnen til nabokona da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da husker jeg det, (hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall), at da ble Arne Thomassen rimelig irritert på meg.

    For da måtte istedet Arne Thomassen, låne bort en dress, til han nabogutten da.

    Men Arne Thomassen, han kjente nok han nabogutten, bedre enn meg, ihvertfall.

    Og Arne Thomassen var også en god del kraftigere enn meg.

    Og Arne Thomassen, (som liksom var forretningsmann da), han hadde nok fler hele dresser enn meg og, (hvis jeg skulle tippe ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Svein Martinsen, (som hadde tipsa meg om det, en gang, da han var på besøk hos Arne og Mette, om at det var ledig jobb, på OBS Triaden), han hadde visst to tenåringsdøtre, dreiv Axel og Mette, og prata om, husker jeg.

    Disse tenåringsdøtrene, de var aldri med, når Svein Martinsen og kona, besøkte Arne og Mette da.

    (Selv om jeg lurer på det, (husker jeg), om det kunne ha vært de to unge damene, som jeg så, og som oppførte seg litt rart vel, (de stod liksom bare og så litt rart på meg, en stund, uten å handle noe vel), ved kassa mi, på OBS Triaden der, en gang.

    Men det tørr jeg ikke å si sikkert).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg husker at Axel gjorde litt narr av hu ene dattera til Svein Martinsen da.

    (Ei jeg vel aldri møtte, forresten).

    Axel gjorde narr av navnet hennes da, som var Siv Angelica, eller noe, (hvis jeg husker riktig).

    For hu skulle liksom være så fin på det, eller noe, sånt da.

    Sånn at hu måtte ha et såpass spesielt navn, som Angelica var da, på begynnelsen av 90-tallet.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    90-tallet var jo såvidt begynt.

    (Det var jo høsten 1990, at jeg flyttet inn, hos Arne og Mette og dem).

    Men Axel, som var veldig ovenpå, (må jeg vel si), til å være 11-12 år.

    Han hata allerede 80-tallet, husker jeg.

    Og hver gang det var noe 80-talls-musikk, på MTV, (for eksempel).

    Så sa Axel, ’80-talls’ da, med omtrent det samme, negative tonefallet, (må man vel kalle det), som når han nevnte navnet til hu Siv Angelica da.

    (Hvis jeg tolka det her riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vicky og de hadde også med en katt, (forresten), på et besøk, fra Trondheim, en gang, (husker jeg).

    (Jeg lurer på om dette var våren 1991, eventuelt.

    Den gangen som hu dattera til Vicky var med vel.

    Sånn som jeg husker det).

    Denne katten var en kattunge da.

    Og jeg hadde like før, (var det vel), hatt såpass hell da, med å få den hunden til Axel og dem, (nemlig Trixie), til å oppføre seg bedre/bli mer dressert da.

    Og jeg hadde jo hatt fire katter selv, under oppveksten min, på Bergeråsen.

    Så jeg begynte å leike med den kattungen til Vicky og dem og da.

    Som gikk rundt i stua, til Arne og Mette der.

    For å se om jeg klarte å få den til å bli ‘snill’/rolig/mer ‘husdyr-aktig’ også.

    Men det klarte jeg absolutt ikke, husker jeg.

    For den kattungen, den begynte jo bare å frese fælt, husker jeg.

    (Mens jeg prøvde å klappe den, og leke med den, og sånn da).

    Så hva som gikk av den, det veit jeg ikke.

    Jeg trodde at jeg var flink med katter, etter å ha hatt mange katter selv, på 70 og 80-tallet.

    Men dette gjaldt tydeligvis ikke katter fra Trondheim da, fant jeg ut.

    Så sånn var nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke bare et kult julebord, (med masse gratis drinker og sigaretter, osv.), som OBS Triaden hadde, jula 1990.

    Neida, like før jul, i 1990 da, så fikk jeg også et slags trau, (eller hva det heter igjen), fylt med en hel edamer-ost, og vel også sylte-pålegg, og masse annen tradisjonell julemat, fra OBS Triaden da.

    Så dette var kanskje matvarer for to-tre hundre kroner, kanskje.

    Men jeg bodde jo hos Arne og Mette og dem da.

    Og jeg hadde vel ikke egentlig noen egen hylle, i kjøleskapet deres, (eller noe sånt).

    Så jeg måtte jo nesten si det da, til Arne og Mette, (som satt foran TV-en, den kvelden, som jeg kom hjem, med den her julegaven, fra OBS Triaden da).

    At de kunne få det meste av den maten da.

    (Kanskje etter at jeg hadde tatt julemarsipanen selv.

    Hvis det var noe sånt der da.

    Siden jeg var så glad i marsipan og annet godteri da).

    Men jeg ble vel litt skuffet kanskje, siden jeg liksom måtte gi bort all den her maten da.

    (For jeg kunne jo ikke hatt den på rommet mitt, for eksempel.

    Siden jeg ikke hadde kjøleskap der).

    Og jeg kunne umulig klart å passe på all den maten, i kjøleskapet, til Arne og Mette, (tror jeg).

    For det første siden jeg ikke hadde noen egen hylle, eller noe sånt, der da.

    Men etter at jeg ga bort den maten, til Arne og Mette da, så husker jeg at jeg sa noe sånt som at, ‘men da’, (et eller annet).

    At da måtte jeg få lov til ditt eller datt da.

    Men da ble Mette sur, husker jeg.

    For hvis det var noen betingelser, da ville de ikke ha den maten da.

    Så jeg måtte ta tilbake det da, og si det sånn, at det var greit, at de fikk all den julematen min, uten betingelser, da.

    (Så sånn var det).

    For hvis ikke, så ble Mette og Arne sure, og Mette begynte vel å klage, og Arne begynte vel å brumme, (eller hva man skal kalle det), mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 47: Mer fra leiligheten til Arne og Mette

    I begynnelsen, da jeg bodde, hos Arne og Mette.

    Så skulle inngangsdøra stå åpen, (husker jeg at Mette sa).

    For vaskemaskinen, til de naboene, som hadde inngangsdør, rett ovenfor inngangsdøra, til Arne og Mette og dem, den virka ikke.

    Så nabokona, hu skulle gå inn og vaske klær noen ganger, på badet da, sa Mette.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu nabokona hu fortalte meg også en gang, at hennes tenåringsdatter hadde blitt misbrukt seksuelt.

    Og hu hadde hørt rykter om, (fortalte hu), at jeg hadde hatt en vanskelig oppvekst.

    Og hu ville at jeg skulle fortelle om oppveksten min da.

    Men dette hadde jeg jo vært gjennom, med Cecilie Hyde, et år eller to tidligere.

    Da jeg bodde i Leirfaret.

    Og Pia og Cecilie Hyde flytta inn hos meg, i noen måneder.

    Så da sa jeg bare det samme, som Cecilie Hyde hadde sagt, på den tida.

    Da jeg spurte henne, om ikke hu også skulle fortelle om sin oppvekst.

    Så da sa jeg bare det, at jeg ikke hadde noe behov for å fortelle om oppveksten min.

    (Til nabokona og Mette Holter da, i stua til Arne og Mette der, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nabokona, hu kom også en gang på døra, og fortalte det, til Arne og Mette, at nå hadde det vært innbrudd, i en av kjellerbodene.

    Så nå var det bare å sende skademelding, (eller hva det heter igjen), til forsikringsselskapet.

    Hvis de ønska seg noen ekstra ‘grunker’.

    Og Mette og Arne dikta opp da, og fant på at dem hadde blitt frastjålet en Kärcher høytrykksspyler, og slalomski, (eller hva det var igjen, alt sammen), for mange tusen kroner da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En fredag ettermiddag, da jeg kom hjem, fra jobb, på OBS Triaden, høsten 1990, (var det vel).

    (Dette var den samme helgen, som Sentrumsløpet ble arrangert, mener jeg å huske.

    Eller om det var et annet gateløp, i Oslo).

    Så ble jeg tvunget, (må jeg si), av Arne Thomassen, til å bli med å jobbe, hos Forsvarets Overkommando, med å tømme et lager der.

    Arne Thomassen var sjef, for tre unge karer, fra Tønsberg eller Sandefjord vel.

    Og de her jobba i et flyttefirma, (eller noe), da.

    Og dette var et hasteoppdrag.

    Så jeg måtte være med å jobbe.

    For ellers så frykta dem, at dem ikke ville rekke å bli ferdige, iløpet av helga da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg måtte jobbe som sjauer da, hele helga.

    Enda jeg hadde jobba full uke på OBS Triaden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var ikke taklampe, på rommet jeg leide, av Arne og Mette.

    Men på det lageret, til Forsvarets Overkommando, ved St. Olavs Plass der.

    (Ikke så langt unna SAS-hotellet).

    Så lå det mange taklamper, til å ha i kontorbygg da.

    Jeg spurte Arne Thomassen om jeg kunne ta en av de lampene.

    Og det sa han at jeg fikk lov til.

    Så vi la en sånn lampe i bilen da.

    Like etter så fant jeg en gammel tegning, som var rammet inn.

    Det var en tegning av noen brannkonstabler, ved brannstasjonen i Oslo/Christiania.

    Det var et utkast til en blå uniform, for dem, på 1800-tallet, eller noe.

    Glasset var litt knust.

    Så det var nok derfor, at den tegningen, hadde blitt plassert, på det ‘rote-lageret’ da.

    Jeg spurte om jeg kunne få den tegningen.

    Fordi den ligna på noen kart, som jeg hadde fått av mora mi og bestemor Ingeborg, omtrent på den samme tiden.

    Rammen var liksom i det samme stilen, som det kartet, som jeg hadde fått av bestemor Ingeborg da.

    Det var et fransk kart, over Norge og Sverige.

    Og mora mi ga meg et Europa-kart.

    Og da jeg skulle sjekke verdien av det Europa-kartet, så hadde visst noen malt en farge, på hvert av landene, sa en kar på et antikvariat, i Ullevållsveien vel.

    Så det kartet var ikke verdt så mye da, sa han.

    Jeg lurte da på, om mora mi hadde malt på det gamle kartet.

    Jeg har jo også forresten sett på globuser osv., (for Ågot og Øivind hadde en, i et hjørne av spisestua si, i huset sitt, på Sand, som jeg noen ganger pleide å se litt på, som guttunge, på 70-tallet), og på de så er jo de forskjellige landene farget i forskjellige farger, (av en eller annen grunn).

    Så det her som han antikvaren sa, det virka som noe litt dumt kanskje, for meg da.

    (Eller som noe jeg undret meg over, ihvertfall).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var også sliten etter en lang uke, på OBS Triaden, og var ikke vant til å jobbe som sjauer.

    Å jobbe som sjauer, det betydde forresten, at man måtte bære masse ting, og kaste dem i en container da.

    Ihvertfall de tingene som Arne Thomassen mente at var skrot da.

    Mens andre ting, de skulle til et annet lager da, hos Forsvarets Overkommando der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Arne Thomassen, han gikk og prata med noen karer, på et kontor, hos Forsvarets Overkommando der.

    Og så ble jeg sikkerhetsklarert da.

    (Sa Thomassen ihvertfall).

    For Thomassen mente at man måtte være sikkerhetsklarert da, for å jobbe der.

    Og en av de unge karene, fra Vestfold, han sa også det til meg, (husker jeg), at jeg ikke skulle løpe og jobbe.

    Det var nok å gå og jobbe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For den her jobbinga, så fikk vi dobbel timelønn, eller noe.

    Så jeg fikk vel drøye 5000 i lønn, for den her helga vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg ble bare dratt med på det her.

    Det var ikke sånn, at jeg tagg meg til å være med, (eller noe).

    Neida, det var heller sånn, at Thomassen sa det, at jeg skulle/måtte være med.

    Så Arne Thomassen trodde kanskje at han var stefaren min ennå, (på den her tiden).

    Så jeg vil si det, at det funka dårlig, at jeg leide et rom av dem der.

    For dette ble jo som en dobbeltrolle.

    Ikke bare var Arne Thomassen min hybelvert, han var også min arbeidsleder.

    Så dette var jo som noe alvorlig tullball, vil jeg si.

    Og hvordan Arne Thomassen, (som tulla sånn), fikk lov til å jobbe, med å lede arbeidet, med å tømme et lager, hos Forsvarets Overkommando.

    Det veit jeg ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    På lørdagen, (var det vel), mens vi jobba, med den her sjauinga, på Forsvarets Overkommando der.

    Så dro Arne Thomassen med meg, og de tre Vestfold-kara, til en restaurant, i en sidegate til Karl Johans gate der.

    Det var muligens ved Savoy der, eller noe.

    I Universitetsgata eller Rosenkrantzgate, eller noe.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var også noe jeg ble tvunget med på da.

    Jeg ville vanligvis ikke ha brukt nesten to hundre kroner, (eller hva det var igjen), på en middag.

    (Jeg ville heller spist for kanskje halve prisen, på Burger King, eller noe da).

    Men Thomassen mente det, at når jeg tjente så mye penger, så måtte jeg unne meg, å spise på restaurant da.

    Så jeg prøvde å ikke klage, på den her ‘sløsinga’ da, (som jeg delvis tenkte på det her restaurantbesøket som da).

    Dette var vel en norsk restaurant, tror jeg.

    (Thomassen var jo fra Nord-Norge).

    Så det var mat som kjøttkaker med poteter og grønnsaker, som stod på menyen da.

    Jeg kjøpte vel kjøttkaker, eller noe sånt, da.

    Og han ene Vestfold-karen.

    Han begynte å klage.

    På at han ikke fikk nok grønnsaker, til middagen sin.

    Jeg var ikke så glad i kokte grønnsaker selv.

    (Bestemor Ågot pleide ofte å gi meg ferske grønnsaker, som raspede gulerøtter, eller paprikaskiver, for eksempel, og sånt var jeg litt mer glad i da.

    Men kokte grønnsaker, det var liksom ikke det helt store, for meg).

    Så da han Vestfold-karen, begynte å klage, på at det var for lite grønnsaker, til middagen hans.

    Så lot jeg han få grønnsakene mine da.

    Som lå ved siden av potetene, (var det vel), på tallerkenen min da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg redda også livet, til Arne Thomassen, (må jeg vel si), den her arbeidshelgen.

    Dette var vel på søndagen vel.

    Thomassen og jeg, vi måtte stå oppå lasset på på en truck.

    Som han ene Vestfold-karen, (han som var så glad i grønnsaker vel), kjørte.

    Han kjørte trucken ganske raskt, inne hos Forsvarets Overkommando der.

    Og det hang noen bjelker, (av metall eller betong vel), i taket der da.

    Og det så ikke Arne Thomassen, (husker jeg).

    Og han truckføreren, han bare kjørte på, i full fart da.

    Så jeg måtte begynne å banke hånda mi, oppå toppen av det krøllete hue, til Arne Thomassen da.

    For å få han til å skjønne det, at han måtte dukke da.

    Og han dukka akkurat i tide da.

    Og jeg måtte også dukke, husker jeg.

    Og det var vel omtrent nesten sånn, at jeg den bjelken i taket, sneia huet mitt, (husker jeg).

    For jeg fikk med meg det, at Thomassen rakk å dukke da, (husker jeg), før jeg selv også dukka da.

    Så det var nære på, (husker jeg), at enten Arne Thomassen, eller meg selv, fikk den bjelken i hue da.

    Og da hadde det nok vært vanskelig å blitt den samme personen igjen, (vil jeg vel tippe på, ihvertfall).

    Etter å eventuelt ha fått den bjelken i hue da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På søndag kveld, når vi endelig var ferdige, med all den her helge-jobbinga.

    Så ble jeg behandla litt som en maskot, (eller noe sånt vel), av de her Vestfold-karene da.

    Jeg var stuptrøtt, etter å ha jobba full arbeidsuke, hos OBS Triaden, og så etter å ha jobba 30 timer kanskje, for sjauefirmaet til Arne Thomassen, i frihelga mi da.

    (Mot min vilje, må jeg si).

    Så da de Vestfold-kara, fikk meg til å kjøre den trucken.

    (Enda jeg ikke hadde trucksertifikat).

    Inne i en gang, hos Forsvarets Overkommando der.

    Så krasja jeg inn i en dørkarm der da, husker jeg.

    Og det klagde Arne Thomassen på seinere, (husker jeg), at det hadde han måtte dekke, av egen lomme da.

    (Noe jeg syntes at hørtes rart ut, siden vi jobba for et firma der da).

    Og Arne Thomassen, han gikk jo sammen med oss der.

    Og han var jo arbeidsleder.

    Og jeg hadde jo ikke trucksertifikat engang.

    Og jeg kjente jo ikke de her Vestfold-kara, (som var eldre enn meg), fra før.

    Og jeg var jo veldig trøtt da.

    Så dette at jeg kjørte den trucken, (som en slags maskott da), dette viste at jeg egentlig var litt kua der, som nybegynner da, i sjauer-yrket, vil jeg si.

    Men Thomassen sa aldri det til meg, at han måtte betale for den dørkarmen.

    Men jeg mener at jeg overhørte at han snakka om det, til Svein Martinsen, (eller noe), en gang da.

    I stua til Arne og Mette der.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg visste ikke helt hva jeg skulle bruke den her ekstra lønninga, fra det sjauer-firmaet, til.

    Da jeg fikk de pengene.

    Men mens jeg hadde jobba for Hageselskapet vel.

    Så hadde jeg sett litt på en rød-lilla høst/vinter-jakke, i den klesbutikken, på Oslo City, hvor jeg hadde kjøpt den Levis-genseren, med amerikansk flagg på, da jeg bodde på Abildsø.

    Og den jakka var også i grønt, men jeg bestemte meg for den rød-lilla da.

    (Av en eller annen grunn.

    Dette var like etter 80-tallet.

    Og moten var vel litt forskjellig, enn den som er nå for tiden.

    Jeg hadde jo gått med litt sossete klær, da jeg gikk på Handel og Kontor, på Sande Videregående og Gjerdes Videregående, noen år før det her.

    Og den jakka så ganske voksen/forretningsmann-aktig ut da kanskje.

    Og samtidig litt sossete ut vel).

    Og den jakka, den kosta 3-4000 kroner da.

    Men jeg kjøpte den da.

    For jeg trengte vel en ny jakke da.

    Og da hendte det, husker jeg.

    At Arne Thomassen, (og Mette Holter), prata om, (husker jeg), at de syntes at den nye jakka mi, var fin da.

    Og det hendte vel at Arne Thomassen også lånte den jakka.

    En gang i blant, mener jeg.

    (Noe som gjorde meg litt smigret da, (for å være ærlig).

    For jeg var jo fra Bergeråsen, som lå ute på landet, må man vel si.

    Så jeg hadde jo ikke så god peiling på klær da, som folk som bodde i Oslo, vel ofte hadde).

    Og det var både do og bad, i den leiligheten, til Arne og Mette.

    Og Arne Thomassen, han brukte do-en til å barbere seg, osv.

    Og der lå alle barbersakene hans, (og sånn), i en ganske stilig toalettmappe da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så han var liksom som en sånn velkledd type, og ikke som en kar fra landet, (må man vel si), han Arne Thomassen da.

    Han pleide ofte å gå i tweed-dress, på travbanen, på 70-tallet, (for eksempel), husker jeg.

    Så han kledde seg vel som en forretningsmann, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Arne og Mette, de hadde forresten ikke nøkler stående, på innsida, av dørene, til badet eller do-en.

    Så en morgen, når jeg skulle på jobb, på OBS Triaden da.

    Så gikk jeg inn på badet, for å stelle sveisen og sånn.

    (Som jeg pleide å gjøre, før jeg dro på jobben.

    Som var å sitte i kassa, på Matland/OBS Triaden der).

    Og akkurat da jeg gikk inn på badet.

    Så reiste Mette Holter seg opp fra doen.

    Sånn at hu stod med rumpa si, (og hele ‘indrefileten’ da, hadde jeg nær sagt), rett i trynet på meg da, når jeg gikk inn døra der.

    Mens hu hylte vel, (eller noe).

    Så jeg lukka igjen badedøra da, fort som fanken.

    (For å si det sånn).

    Også gikk jeg inn på doen vel, (eller noe).

    Og stelte meg litt der kanskje.

    Før jeg hasta videre til bussen da, for å komme meg på jobb, på OBS Triaden der da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og en gang, like etter det her, så sa Mette Holter til meg, (husker jeg), en gang i leiligheten sin der.

    At, ‘Så du rumpa mi, du da’.

    så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men hvorfor dem ikke låste dørene der, når dem var på badet, eller på do, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De Vestfold-kara, som jeg jobba sammen med, (under ledelse av Arne Thomassen da), med den sjaue-jobbinga, hos Forsvarets Overkommando.

    De var litt sex-fikserte, forresten, sånn som jeg husker det.

    Da vi hadde vært på den restauranten der, i den sidegata, til Karl Johan der, og spist, på den lørdagen vi jobba, (var det vel).

    Så så vi ei dame, med en bikkje, men tynne bein, (var det vel).

    ‘Det er en sånn fittesleiker-bikkje’, smalt det fra han ene Tønsberg/Sandefjord-gutten da.

    Til han andre da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens han som var så glad i grønnsaker.

    (Var det vel).

    Han betrodde seg til meg, en gang, i løpet av den her helga da.

    Om at det å ha dame.

    (Som han fikk sex av da da).

    Det blei som ‘narkotika’, mente han.

    At han måtte ha det da.

    Så han klagde litt på det her da, på at han ble avhengig, av dama si, som han fikk sex av da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det året, som jeg bodde hos Arne og Mette, (og Axel), på Furuset der.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Nå har den gusjegule glassfiberjolla som faren min støpte seg på 70-tallet slitt seg avgårde igjen. Helsike

    jolle oslofjorden 2

    http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10076445