http://dt.no/nyheter/fjerner-indrefilet-fra-disken-1.7457732
PS.
Rundtom-nissen, var forresten en, som onkelen min Håkon, dreiv og babla om, like etter at mora mi sendte meg for å bo hos faren min, høsten 1979.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
http://dt.no/nyheter/1977-nissen-som-ble-nasjonal-kjendis-1.5222151
Jeg husker det, at jeg dro til Manpower, like ved Egertorget, i Karl Johan, sommeren /høsten 1993, etter endt førstegangstjeneste, da.
For å prøve å få meg en kontorjobb, via Manpower, da.
Og han saksbehandleren, som jeg prata med der.
Han var imponert over progresjonen min, på videregående, og til og med det første året, på NHI, (husker jeg at han sa, på dialekt vel).
Og han var også imponert over alle de diplomene, som jeg hadde fått av Forsvaret, da jeg var ferdig med førstegangstjenesten, siden jeg hadde klart å ta så mange ferdighetsmerker der, under tiden min i Geværkompaniet, da.
(For jeg hadde satt de diplomene, inn i en perm, sammen med vitnemålene og attestene mine, og sånn, da).
Så han var veldig positiv til mulighetene mine, for å få meg jobb gjennom Manpower da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det som skjedde, det var det, at jeg ikke hørte noe, fra han Manpower-karen.
Og da jeg dro ned dit igjen, (var det vel), så virka han Manpower-medarbeideren plutselig veldig sur eller grinete da, (vil jeg si).
Så jeg husker at det var sånn, at jeg lurte på, hva som hadde skjedd, siden han Manpower-medarbeideren, gikk fra å være så vennlig og positiv, den ene uka, til å bli så sur, en av de neste ukene, da.
Og etter at jeg var der, hos Manpower på/ved Egertorget, den andre gangen.
Så hørte jeg aldri noe mer fra de.
Og jeg ville ikke dra dit noen fler ganger heller, siden han konsulenten deres var så sur, da.
Så etter at jeg skjønte det, at han Manpower-konsulenten, var så grinete, så fokuserte jeg heller på det, å prøve å få meg en faste jobb, istedet for å prøve å få meg vikariat gjennom Manpower, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang forresten, som jeg var nede på Arbeidsformidlingen, på Schous Plass, for å kopiere noen vitnemål, for noen jobbsøknader, som jeg fant i Aftenposten, (eller noe sånt), vel.
Så møtte jeg tilfeldigvis hu unge dama, fra OBS Triaden, (og Lindeberg-området vel), med ‘kommune-farget’ hår, (er det vel, som de kaller det).
Jeg var vel kanskje litt flau over det, at jeg var delvis arbeidsledig, på den her tida, (jeg jobba jo bare annenhver lørdag, på Rimi Munkelia, de første ukene/månedene, etter militæret).
Så jeg lata vel kanskje som, at jeg var ekstra opptatt, av å bruke den kopimaskinen, på Arbeidsformidlingen der, da.
Mens hu fra OBS Triaden stod like vel meg, inne på Arbeidsformidlingen der, sammen med en venninne, da.
Og hu fra OBS Triaden, hu kom vel heller ikke, med noen særlig klare spørsmål, hu heller.
Så det var ikke sånn at vi hadde noe særlig samtale, å skryte av, akkurat, inne på Arbeidsformidlingen der.
Vanligvis, så klarte jeg vel å prate litt med henne, på den tida, som jeg jobba, på OBS Triaden, ihvertfall.
(Hvis vi tok den samme bussen hjem fra jobb, osv).
Men inne på Arbeidsformidlingen der, mens jeg kopierte de vitnemålene, så ble det ikke til, at vi hadde noen særlig givende samtale akkurat, da.
Og etter det møtet, (på Arbeidsformidlingen der), så har jeg vel aldri sett hu dama igjen heller, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den datajobben, hos Direktoratet for Sivil Beredskap, (som Arbeidsformidlingen, på Schous Plass, hadde ført meg opp, som kandidat for, (eller hva man skal kalle det)).
Den viste seg å ikke være som en vanlig jobb, akkurat.
Jeg måtte kontakte mora mi, (Karen Ribsskog), på Nøtterøy, for det direktoratet, de ville vite, adressene, til alle de stedene, som jeg hadde bodd på, hele livet.
Og med en mor, som flytta til et nytt sted, (sammen med Arne Thomassen, for det meste), omtrent en gang i året, i Larvik-området, på 70-tallet.
Så det var enklere sagt enn gjort, (for å si det sånn).
Så jeg mener å huske det, at jeg ringte mora mi, fra en telefonkiosk, for å få adressen, til for eksempel det stedet vi bodde, i Brunlanes, og sånn, da.
Og alle de andre stedene, som vi bodde, i Larvik-distriktet, på 70-tallet, da.
(Som jeg har skrevet om i Min Bok).
Mora mi sa det, at jeg ikke burde skrive på det skjemaet, til Direktoratet for Sivil Beredskap, at jeg hadde bodd så mange steder.
For det ville se dumt ut, (eller noe), mente mora mi, da.
Og det var kanskje også litt spesielt, at denne potensielle arbeidsgiveren, (som Arbeidsformidlingen sendte meg til), ville vite alle adressene, som jeg hadde bodd på, hele livet, da.
(Men jeg hørte ikke på mora mi, da.
Jeg prøvde å være ordentlig, og skrive opp alle stedene, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det jobbintervjuet, hos Direktoratet for Sivil Beredskap, (i Trondheimsveien), det var nesten surrealistisk, vil jeg si.
Jeg hadde jo vært på mange jobbintervju tidligere.
(De jeg kan huske er vel CC Storkjøp, Norsk Hagetidend, Rimi Oppsalstubben, Matland/OBS Triaden, Rimi Rosenkrantzgate, Forsvarets EDB-avdeling på Terningmoen og Manpower).
Men hos Direktoratet for Sivil Beredskap, så måtte jeg ha møte med to damer samtidig, husker jeg.
(I motsetning til de andre jobbintervjuene, som jeg hadde vært på før.
Unntatt det hos EDB-offiserene på Terningmoen, som også var to personer, som hadde jobbintervju, da).
Og hu eldste av de to damene, hu var også nesten teatralsk, (eller hva man skal kalle det).
‘Bare hiv jakka di på den stolen der, du’, sa hu til meg, på begynnelsen av møtet, (husker jeg).
Og da fikk jeg nesten sjokk, husker jeg.
For det er vel ikke akkurat vanlig i jobbintervjuer, at man hiver jakka si rundt omkring i rommet, vel.
Men jeg skjønte det da, at hu spilte teater liksom, hu eldste dama der, da.
Men hu var liksom så falsk, (og nesten i trance, liksom), så det var vanskelig for meg, å liksom arrestere henne, da.
Dette var jo et jobbintervju, for en godt betalt datajobb.
Og jeg trengte penger, siden søstera mi, (som var blakk og arbeidsledig), nettopp hadde flytta inn på rommet mitt, på Ungbo.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hu dama, hos Direktoratet for Sivil Beredskap, hu begynte også å spørre om, hva den hvite T-skjorta, (med svart trykk), som jeg hadde på meg, var om.
Og det var jo den t-skjorta, fra The Gathering 1993, som jeg hadde fått av min tremenning, Øystein Andersen, som var medarrangør der, (må man vel si).
(Av en eller annen grunn).
Og den t-skjorta hadde fått et hull i seg, etter en sigarettglo, enda jeg pleide å følge med på gloa, på sigarettene mine, for å si det sånn.
Men jeg bodde jo på Ungbo, (og med søstera mi på rommet mitt), så noen kan jo eventuelt ha tulla med den t-sjorta og.
Jeg hadde jo vært student og vernepliktig, i fire år, før den her sommeren.
Så jeg hadde ikke hatt råd, til å kjøpe meg så mange dyre klær, før den her tida, da.
Så jeg gikk med en t-skjorte, som jeg hadde fått gratis, (av Øystein Andersen), husker jeg.
(Og vel den skinnjakka, som katten Sara seinere pissa på, noen uker etter det her, da).
Og jeg forklarte hu dama, fra det direktoratet der da, at den t-skjorta, den var fra The Gathering, da.
Og da begynte hu dama å prate om hacking og sånn da, (mener jeg å huske).
Så hu skulle kanskje ha det til, at alle som var på TG, var hackere, da.
(Eller noe).
Hva vet jeg.
(Men jeg visste ikke hvordan jeg kunne forklare det, for hu her trance-dama, hva TG var, da.
Så jeg bare rista vel litt på hue, (eller noe), for å forklare det, at jeg ikke dreiv med hacking, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hørte ikke noe fra de her, hos Direktoratet for Sivil Beredskap.
Men etter at jeg kom hjem fra det middagsselskapet, hos mora mi, på Nøtterøy, den her sommeren, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel), må det vel ha vært.
Så ringte jeg til det direktoratet da, og spurte om hvordan jeg lå an, for den her datajobben, da.
Og ei ung dame der, sa at jeg lå på tredje plass, av alle søkerne, da, (husker jeg).
Og vel at de hadde jobbet med søknaden min, (eller noe), da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og når jeg gikk ut, fra det jobbintervjuet forresten.
Så hadde jeg så mye i huet, at jeg nesten ble kjørt på, av ei dame på sykkel, i en av sidegatene til Trondheimsveien, (hvor jeg ikke var så utrolig kjent, forresten), husker jeg.
(Dette direktoratet, det holdt til, i et stort, hvitt bygg, i begynnelsen av Trondheimsveien cirka, (mener jeg å huske), forresten).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Det er mulig at jeg deler opp den tida, som jeg jobba i Rimi, inn i flere bøker, forresten.
For jeg har jo kommet til kapittel 20 alt.
Så det er kanskje greit å slutte av Min Bok 4, enten når jeg flytter fra Ungbo, eller når jeg blir forfremmet til butikksjef, (tenker jeg nå).
Men det får jeg se an litt, hvor mange kapitler, som det blir først, fra de her årene.
Så vi får se om jeg klarer å finne ut mer om dette, etterhvert.
Vi får se.
http://svelviksposten.no/nyheter/bade-nytt-radhus-og-ny-tommeras-skole-vedtatt-1.7200606
PS.
Jeg lurer på om det var han her tannlegen, som sendte meg til time, hos en tannlege, på Sande Videregående, en gang, mens jeg fortsatt gikk på Svelvik Ungdomsskole.
Uten at jeg skjønte så mye av hva grunnen til dette var.
Men men.
Så sånn var det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
http://svelviksposten.no/nyheter/bade-nytt-radhus-og-ny-tommeras-skole-vedtatt-1.7200606
PS 3.
Enda mer om dette:
PS 4.
På bildet i PS-et ovenfor, så var A, det var systua til Margit og Anne, (hvis jeg ikke husker helt feil), og den bygningen, den ble vel bygget på 40-tallet, (eller noe), kanskje, og der sto det tomt, når jeg flytta tilbake til Berger, i 1979, (husker jeg).
B, det er Strømm Trevare, som ble bygget av min farfar, Øivind Olsen, på 50 og/eller 60-tallet. Der dreiv farfaren min, faren min Arne Mogan Olsen og onkelen min Håkon Mogan Olsen, med å produsere køyesenger, (og også noen elementer for madrassene til Jensen Møbler, som da holdt til nesten en mil lenger nord, ved Svelvik Kroa), på den tida, som jeg flytta tilbake til Berger, i 1979.
På den tida, som jeg flytta tilbake til Berger, i 1979, så stod det en trekiosk, cirka ved punkt C.
Den trekiosken, den kalte farmora mi Ågot, for ‘kiosken til Liv’, siden hu som dreiv den, tidligere på 70-tallet, het Liv da.
Hu Liv, hu bodde vel på Berger, tror jeg, men den kiosken hadde gått konkurs, på den tida, som jeg flytta tilbake til Berger, i 1979 da.
(Det stod ihvertfall helt tomt der).
Men tidligere på 70-tallet, (mens jeg bodde hos mora mi i Larvik), så husker jeg det, at bestemor Ågot tok med søstera mi Pia og meg, for å handle i den kiosken, i en sommerferie, (rundt 1974 kanskje).
Etter at jeg hadde bodd på Berger, i noen år, så ble tre-kiosken til Liv, (som var malt cyan/lyseblå vel), den ble revet og et betongbygg, ble bygget, av en med etternavn Havre, som var fra Sand vel.
Butikken ble kalt Sandbu Tepper, enda ingen sa Sandbu der, på den tida vel.
Men postkontoret, etter krigen, på Sand, hadde hatt navn Sandbu da.
Det postkontoret, det hadde vært i butikken til Oddmund Larsen da, forresten.
Farmora mi Ågot, hu viste meg en gang et postkort, (eller om det var et brev), som hu hadde, som var poststemplet Sandbu da.
Men da jeg flytta tilbake til Berger, i 1979, så måtte jeg dra helt til postkontoret på Berger, (en sykkeltur på minst femten minutter vel), hvis jeg skulle kjøpe meg noen årssett, (eller noe), siden jeg var frimerkesamler da.
Punkt D, det var Jensen Møbler, som ble bygget, et par år etter Sandbu Tepper vel.
Jeg husker at Jensen Møbler var ferdig bygget, mens jeg gikk på ungdomsskolen.
Så denne byggingen av først Sandbu Tepper og så Jensen Møbler, den gikk ganske raskt da.
Punkt E, det er vel nybygget til Sandbu Tepper, (som ble bygget ut, sånn at Sandbu Tepper ble cirka dobbelt så stort vel).
Etterhvert så har Jensen Møbler bygget ut mer og mer, og har også tatt over lokalene til Sandbu Tepper, som etterhvert gikk konkurs.
På slutten begynnelsen av 90-tallet, var det vel, at Sandbu Tepper gikk konkurs, muligens.
(Noe sånt).
Så sånn var det, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
PS 5.
Det som kanskje ikke er så kjent, (jeg husker ikke om jeg skrev om det her, i Min Bok), det er at jeg, mens jeg gikk på ungdomsskolen, hadde planer om å bygge en kiosk, (mest fordi at jeg syntes det hørtes morsomt ut, å ha en kiosk, ikke fordi jeg fikk så utrolig lite lommepenger, eller noe), cirka ved punkt F der.
Jeg husker at jeg prata med Rune Bingen, i klassen min, om han trodde at det var mulig, å lage en alarm, hvis jeg bygde en kiosk der, i tilfelle Geir Arne og/eller Ditlev i klassen, prøvde å bryte seg inn i den kiosken, for å rappe kioskvarene da, etter stengetid.
Men det ble aldri noe av at jeg bygde den kiosken.
Kanskje fordi at jeg tvilte på at den alarmen ville virke bra nok, eller at bestemor Ågot ikke likte planen eller at jeg hadde for mye annet å gjøre.
Noe sånt.
Så sånn var det.
PS 6.
Her er mer om dette:
Det andre året, som jeg bodde i Oslo, (det året jeg leide av Arne og Mette og dem, på Furuset), så ville bestemor Ingeborg, (hun sendte meg vel et brev, eller kanskje Pia ringte meg, og sa at jeg måtte ringe Ingeborg. Noe sånt), at jeg skulle besøke onkel Martin, på sykehuset.
Martin lå på Sophies Minde, (tror jeg at det var), ved Carl Berner, (mener jeg å huske).
Etter at han hadde vært i, (enda en), motorsykkel-ulykke.
Bestemor Ingeborg, (som jeg ikke prata med så utrolig ofte, egentlig), ville at jeg skulle besøke Martin da.
(Av en eller annen grunn.
For onkel Martin, han prata jeg jo med enda sjeldnere, enn jeg pratet med bestemor Ingeborg.
Men men).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Martin hadde jo hatt en alvorlig motorsykkelulykke, på 70-tallet, da han kjørte av veien, ved kafeen, på Berger, og utfor et kjent stup, som er ti meter høyt kanskje, og som førte ned til elven Fossekleiva, som vel ikke er på sitt dypeste akkurat der, men som på dette stedet vel heller er mer dominert av spisse kampesteiner, mm.
(Ihvertfall sånn som jeg har forstått, så var det der onkel Martin kjørte ut da.
Det samme stedet som min fetter Ove, tøffet seg, en gang på begynnelsen av 80-tallet, da han skulle balansere på utsida av gjerdet, som gikk langs riksveien der, en gang han og noen av søsknene hans, og meg, skulle gå til Berger-kafeen, og kjøpe godteri, en søndag, i sommerhalvåret en gang vel, når Ove og dem var på besøk, fra Follo, hos bestemor Ågot, på Sand).
Og Martin hadde da en kamerat, (fra Hurum vel), bakpå sykkelen.
Og han kameraten døde da, i denne ulykken.
Og de måtte bygge om veien der, etter dette, sa bestefar Øivind til meg, like etter at jeg flyttet tilbake igjen til Berger, som niåring, i 1979.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Martin måtte også på et opptreningssykehus, som heter Sunnaas vel, etter å først ha vært på Sophies Minde da, høsten 1990.
Dette at jeg besøkte Martin, på sykehuset, det var vel på den tiden, som jeg jobbet på praksisplass, hos Hageselskapet, mener jeg, (hvor jeg jobbet fra august til oktober 1990, var det vel).
Da jeg kom inn på rommet, der Martin lå, så var Martin truende mot meg, husker jeg.
Han sverget noe greier vel, (eller noe sånt), når han så det, at jeg kom inn døra der da.
Han var skikkelig aggressiv og truende da, (for å si det sånn).
Noe som var overraskende for meg, for det var jo bestemor Ingeborg som hadde bedt meg om å dra dit, for å besøke Martin.
Hvis ikke jeg hadde snakket med henne, så hadde jeg nok ikke fått vite engang, at onkel Martin hadde hvert i en ulykke.
For jeg snakket så og si aldri med Martin da.
(Unntatt på et par besøk, hos bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn.
Hvor bestemor Ingeborg en gang fikk Martin til å la Pia og meg sitte på bakpå motorsykkelen hans.
(En av gangen da).
Mens han kjørte i 160 kilometer i timen, (eller noe sånt), på noen ganske små bilveier da, ute på Brunlanes der, osv.
Som jeg vel har skrevet om i Min Bok).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Seinere, så fortalte Martin meg, at han hadde trodd at jeg var en kar, som gikk i klassen hans, på Landbrukshøyskolen i Ås, hvor Martin vel enten studerte eller jobbet, på den her tiden da.
Martin hadde ikke kjent meg igjen da, sa han.
Men trodde jeg var en som studerte sammen med han, (eller noe), ute i Ås der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Martin hadde ei dame på besøk hos seg, på sykehuset, som jeg ikke hadde sett før.
Det var Kari Sundheim, som seinere ble mor til Martin sitt eneste barn, (ihvertfall foreløbig), nemlig Liv Kristin Sundheim, som var cirka 14 år, i 2005 vel, (da jeg bodde hos Martin og dem, i noen måneder, ute i Kvelde), så hu ble vel født, kanskje et år eller noe, etter at Martin var på Sophies Minde da.
(Noe sånt kanskje).
Kari Sundheim, hu var ei lav dame, på 1.50 kanskje, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), og hu fortalte at hu studerte kinesisk, på universitetet da.
Jeg hadde nok vanskelig for å ta henne og Martin så utrolig seriøst, hvis jeg skal være helt ærlig.
Martin på grunn av hans mange MC-ulykker og rare oppførsel, når jeg kom inn døra der da.
(Og Pia sa også en gang, (muligens seinere), at hu hadde observert Martin, på Schaus Hallen, (et drikkested, på Nedre Grunerløkka), hvor han hadde vært slem/uhøflig, (eller noe sånt), mot en eller flere damer da).
Og Kari Sundheim, fordi at Kina, det var jo mest kjent som et kommunistland, (må man vel si), på den her tiden, (nemlig høsten 1990 da).
Den kalde krigen var nettopp slutt, og Øst-Europa hadde vel blitt fritt.
Men Kina var jo ennå kommunistisk da.
(Som det vel er ennå).
Og de kommunistiske landene, de hadde jo hatt et veldig dårlig rykte, (for å si det sånn), i Vesten, på 80-tallet da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så hu Kari Sunnheim, hu kunne nesten like gjerne ha sagt til meg det, at hu hadde vært på månen.
Så rart var det å studere kinesisk, på den her tida, husker jeg, at jeg syntes.
Men men.
Nå for tiden, så er jo Kina en økonomisk stormakt, så det var vel kanskje heller jeg som var dum da, (i 1990).
Men nå hadde jeg jo studert et år på NHI allerede da, som jeg jo nå har lest på nettet om nå, at Universitetsrådet, så på som en trussel, mot UIO sine informatikkstudier, på den her tiden.
Så jeg hadde vel kanskje lov til å være litt overlegen likevel kanskje.
Siden NHI jo var eiet av det store franske konsernet Vivendi, og siden studiet var bygget opp, etter modell av amerikanske universiteter.
(Har jeg nå, i det siste, har lest om, på nettet, i to artikler, fra Computer World, fra 1995, var det vel).
Og siden NHI jo også eide NII, (som fungerte som en slags egen teknisk linje, hos NHI, og som var mer eller mindre sammensveiset, med NHI vel), og som ble startet opp av Norsk Data, i sin tid.
Så det at jeg har gått på NHI, (på slutten av 80-tallet/begynnelsen av 90-tallet), det er kanskje, (hvis jeg skal skryte/ta i litt), nesten som at jeg har jobbet hos Norsk Data/Vivendi og/eller har studert på Norges svar på Harvard.
Noe sånt kanskje.
Så sånn var vel antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg søkte på Liv Kristin Sundheim nå, på nettet, og fant, i en bloggpost, som jeg har skrevet om på bloggen min tidligere, (om noe slektsforskning, om Sundheim-slekten vel), at hu er født i 1991.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker det, at en sommer, så gikk Pia, Martin, Kari Sundheim og meg, gjennom noen gater, i Stavern, (på vei tilbake opp til huset til bestemor Ingeborg, i Herman Wildenveys Gate).
(Jeg lurer på om dette nok må ha vært sommeren 1991, så jeg lurer på om Kari Sundheim muligens kan ha vært mer eller mindre gravid/høygravid.
Hm).
Etter å ha vært nede ved havna i Stavern vel, for å kjøpe soft-is kanskje, som Martin, (som også min mor Karen var), er rimelig glad i vel, (mener jeg å huske).
Og mens vi gikk opp en liten gate, som var som en slags snarvei.
Så begynte onkel Martin, (mener jeg å huske, at det var), å prate, til oss andre, om at et spesielt trehus, hadde en så veldig stygg arkitektur da.
Og når vi kom et par meter lenger opp, i den bakken, så kunne vi se det, at i hagen, utafor det nevnte trehuset, så satt det et middagsselskap, rundt et verandabord, og spiste middag, (eller noe sånt), da.
(Pent kledde var de vel og vel, hvis jeg husker det riktig).
Og alle var helt stille da, og i sjokk nærmest vel, etter å ha hørt at Martin og dem, (må man vel si at det var), hadde prata dritt om huset deres da.
Så dette var et pinlig øyeblikk, (for å si det mildt), må man vel si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den her sommeren, som Pia, Martin, Kari Sundheim, og jeg, var på besøk samtidig hos bestemor Ingeborg, i Stavern.
(Og som jeg lurer på om var sommeren 1991 da.
Eller om det muligens kan ha vært sommeren 1990.
Men da må det nok ha vært høsten 1989, at jeg besøkte onkel Martin, på Sophies Minde Sykehus.
Hm).
Uansett hvilken sommer det her var igjen.
Så husker jeg det, at jeg sa til onkel Martin.
At han bare fant seg lave damer.
(Mest på fleip da.
Eller kanskje også for å tulle litt, siden Martin hadde oppført seg så rart, da jeg besøkte han, på det sykehuset, noen måneder før det her da).
Vel også fordi at hu første dama, som jeg veit om, som Martin har hadde.
Nemlig hans ekskone, Ann, (Bakke til etternavn vel, fra Sætre, i Hurum), vel heller ikke var så veldig høy.
(Hvis jeg husker det riktig).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men dette tok Martin seg nær av, virket det som for meg, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Han lo det ikke bare bort, sånn som det kanskje virket for meg, at han gjorde, med det meste.
Men han tok seg nok nær av det da, tror jeg.
(Eller at han kanskje ble såret da).
Noe som overrasket meg.
(Jeg hadde ikke ventet at han skulle ta noe sånn ganske uskyldig/fleipete ‘erting’ så tungt).
Men så kjente jeg heller ikke Martin så bra da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også det, at en av de ganske få gangene, som jeg møtte onkel Martin, på den her tiden.
Så fortalte han om det, at i forbindelse med at han var ute og festet, i Ås, (hvor han studerte og/eller jobbet, (noe som fortsatt er litt uklart for meg, hva han egentlig dreiv med hele tida, på den Landbrukshøyskolen)).
Så hadde han blitt uvenn, med en lokal helt, (eller hva Martin kalte han igjen).
Også hadde dem blitt enige om å gå ut av lokalet, for ‘å bli med utafor’ da, (for å gjøre opp utendørs da).
Også hadde Martin sagt det, (sa han), at hvis politiet/lensmannen kommer, så sier vi bare det, at vi bare har et vennskapelig basketak.
(Eller om det var ‘vennskapelig brytekamp’, som Martin sa
Noe sånt).
Og da hadde visst han uvennen, (og hans kompiser, var det vel), plutselig blitt kameratslig da, eller noe.
Også hadde dem visst ikke villet slåss likevel da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Martin fortalte også en gang, at han en gang hadde fått jobben, med å finne en lekkasje, i et rør, som gikk i Drammensfjorden.
Han sendte en peile-brikke, som de brukte, på Landbrukshøyskolen, for å merke dyr med egentlig.
Gjennom dette røret da, (som jeg aldri hadde hørt om før).
Og ved Svelvik, så hadde den brikken gått ut gjennom det hullet i røret da.
Og oppdragsgiveren hadde blitt veldig fornøyd da, siden lekkasjestedet hadde blitt funnet og sånn da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Martin klagde forresten også til bestemor Ingeborg, husker jeg.
Den sommeren, på siste del av 80-tallet, (dette var vel kanskje i 1986 eller 1987, eller noe sånt), når Pia og jeg, hadde sitti på med Martin, på motorsykkelen hans da.
Etter ønske fra bestemor Ingeborg da, siden hu kunne se på Pia og meg, at vi kjedet oss og/eller var rastløse da.
(Noe sånt).
Og da husker jeg det, at Martin ville det, at jeg skulle holde han rundt livet, mens jeg satt bak på motorsykkelen hans da.
Mens Martin kjørte i opp mot 160 kilometer i timen og sånn, på noen ganske smale Vestfold-veier da.
Men jeg syntes at det ble litt dumt, husker jeg, å holde rundt noen, på den måten.
Så jeg holdt meg heller fast, ved å holde meg fast i noe greier, (som jeg ikke husker hva heter nå), bak setet.
(Bagasjelokk, heter det kanskje).
Og det likte visst ikke onkel Martin da, av en eller annen grunn.
Han klagde ihvertfall til bestemor Ingeborg, (husker jeg, at jeg overhørte, når vi kom tilbake til huset, til bestemor Ingeborg), på at jeg ikke hadde villet holde rundt han, mens han kjørte fort på motorsykkelen sin da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at Martin sa det, forresten.
Under den her nevnte motorsykkelturen da.
At hvis det hadde kommet en bil, ut fra en av gårdsveiene, langs den asfaltveien, som vi kjørte i opp mot 160 kilometer i timen på der da.
Så ville vi ‘ikke hatt sjangs’, sa han, til å unnvike den bilen da.
Så dette var som en gambling med liv og helse da, skjønte jeg allerede da, mens jeg satt bak på den motorsykkelen, til onkel Martin da.
(Hvis ikke dette var noe han sa, når vi nettopp var ferdige, med den her kjøreturen da).
Så hva Martin og Ingeborg tenkte med/på, når det gjaldt det, at Pia og jeg skulle sitte på, bakpå motorsykkelen til onkel Martin, mens han kjørte veldig fort, på noen smale veier, ute på Brulanes, på en risikofylt måte, det veit jeg ikke.
Men man må vel si det sånn, at Martin, (og Ingeborg var vel også med på det), lekte med livet, til meg, (og vel også til Pia da. For jeg regner med at Martin kjørte like fort med Pia også vel, hvis jeg skulle gjette, ihvertfall. Hm).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en god del mer, som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Martin fortalte også en historie, på rundt den her tiden.
Om at en gang, så skulle han på noe slags klassefest-reunion, eller noe.
Også kjørte han langt på motorsykkel da.
Også hadde det begynt å regne.
Også hadde motorsykkelen velta da.
Siden det ble glatt på veien.
Og da hadde Martin bare banka/ringt på en dør, fortalte han.
Og der hadde det bodd ei enslig dame.
Og så hadde han spurt, om han fikk ligge over, hos hu dama.
Også hadde han fått låne dusjen og fått ligge over og alt mulig da.
Hos hu dama, som han ikke hadde sett før engang da.
Så det husker jeg, at virka litt rart, husker jeg.
At man bare skulle ringe på hos folk, (som man ikke visste hvem var engang), på den måten.
(For å be om husly da).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
I ferskvareavdelingen, (før den gikk konkurs), så jobba det også ei dansk dame, i begynnelsen av 20-årene vel, husker jeg.
Hu gikk i kassa mi en gang, husker jeg.
(For å kjøpe lunsj, eller noe, vel).
Og jeg prøvde å tulle-prate på dansk da.
(Siden jeg hadde en dansk mormor da, (nemlig bestemor Ingeborg)).
Så jeg prøvde å si ‘min bestemor er dansk’, med dansk-aktig uttale da.
(Noe sånt).
Og da, så sa hu danske, i ferskvaren, at da trodde hu det, at bestemora mi måtte være fra København.
Og det var jo riktig da, bestemor Ingeborg var jo født og oppvokst på Sjælland, nemlig i Fredriksverk og i København da.
I den danske overklassen, som datter av en fabrikkeier som eide en av Danmarks største fabrikker.
(Nemlig jernverket i Fredriksverk da.
Og hennes bestefar eller oldefar skjenket byen havnen der da.
Og bestemor Ingeborg vokste opp herskapelig da, i en stor direktørbolig der.
Og hun hadde privat-lærerinne, (sammen med sine søsken), har jeg lest på nettet.
Og hun var etter adelige/kongelige og hennes morfar, (Anders Gjedde Nyholm), var også Chef for Generalkommandoen, tilsvarende det som heter forsvarssjef, i dag).
Men jeg svarte ikke noe, da hu danske i ferskvaren, spurte om min mormor var fra København.
(Siden hu syntes at jeg snakket som en fra København da kanskje, når jeg tulle-snakket på dansk).
For på den her tiden, så var jeg vel ikke helt sikker på, på hvilken øy, som Fredriksverk lå da.
For alt hva jeg visste så kunne like gjerne Fredriksverk, (eller om det skrives Fredriksværk), ligge på Jylland eller Fyn, som på Skjælland.
(For alt hva jeg visste, liksom).
For det var ikke sånn at noen i slekta mi hadde dratt meg ned, for å se på den byen, Fredriksverk, som en av mine danske forfedre, hadde eiet et stort jernverk og skjenket byen havnen i.
Nei, det var det aldri snakk om engang, at jeg skulle på noe ferie, eller noe sånt, ned dit.
Kanskje fordi at bestemor Ingeborg sin far, han mistet jo dette jernverket.
Fordi han ikke ville være ‘jovial’, som min mormor sa, når jeg ringte henne, her fra England, et år eller to, før hun døde, i 2009.
For han eide visst det jernverket sammen med en svoger, som visst gjorde et eller annet slags ‘lureri’ nesten da, sånn at min oldefar mistet sin del av jernverket da.
(Noe sånt).
Og min danske oldefar, han begynte da etterhvert heller å jobbe som agent/grossist, i København, for noen store, tyske rederier, (var det vel), i mellomkrigstiden da.
(Etter at min mormor og de først hadde bodd en stund i Tyrol, (fortalte min mormor, på telefonen).
Etter at min oldefar mistet sin del av det berømte jernverket da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel også ei nordlandsk dame vel, som jobba i den ferskvareavdelingen, (hvis jeg ikke husker helt feil).
Jeg kunne vel ikke alt på rams, på den her tiden, om at min morfar, Johannes Ribsskog, hadde vært rådmann, oppe i Hadsel, (i Vesterålen), på 50 og 60-tallet.
Men det er mulig at jeg huska det min mor noen ganger sa.
På 70-tallet, osv.
Nemlig at det bare fantes ‘en gate’, i Stokmarknes, (hvor hu vokste opp).
Og at jeg eventuelt fortalte det her, til hu nord-norske, i ferskvareavdelingen da.
Det kan tenkes.
Men det skal jeg ikke si helt sikkert.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den gangen, som jeg jobba, som ansvarlig, den første dagen, som sommer-spesialvare-avdelingen, var åpen, våren/sommeren, 1992.
Så var det en veldig høy diff, i kassa, husker jeg.
Som jeg vel fikk skylda for, (eller ihvertfall kjeft for), vel.
Men de her spesialvaresjefene.
(Det vil si Lars Erik Koritov, som var sjef for spesialvareavdelingen, på OBS Triaden da.
Og en annen kar, som antagelig må ha vært sjefen for spesialvareavdelingen, på OBS Lillestrøm, (siden Forbrukersamvirket i Lillestrøm kjøpte opp OBS Triaden, etterhvert da, etter at han disponent Skjalg, slutta/fikk sparken vel).
Disse kara, de var sikkert flinke, når det gjaldt spesialvarer.
Men når det gjaldt kunnskap om kassaapparater, så var de ikke helt på topp, tror jeg.
For dagen før jeg jobba der, (var det vel).
Så hadde vi hatt et møte da, (som jeg har skrevet om tidligere. Da jeg sa at kassa burde være boltet fast, for den stod bare løst da, oppå et bord, eller noe).
På det møtet, (eller hva man skal kalle det), så ble det foretatt en del prøveslag.
For det var noen dyre varer, (som jeg ikke husker nøyaktig hva var, som ble solgt der.
Bildekk muligens).
Og jeg visste jo ikke hva som ble gjort, med den kassa, før jeg skulle jobbe i den avdelingen, dagen etter, eller noe.
Men etter at det var en høy diff der da.
Så skjedde det, at ei dame på kontoret, (ikke Klara, for hu mista vel jobben, omtrent da disponent Skjalg slutta, tror jeg), så på rullen.
Og da så hu det, at det hadde blitt foretatt masse prøveslag da, på flere hundre kroner da, flere av de.
Så det var jo grunnen til diffen da.
At vi hadde testa kassa, dagen før.
Uten at kassa hadde blitt nullstilt i mellomtiden.
Fortalte hu kontordama meg, mens hu lo/smilte litt da, av at det gikk an liksom, å tøyse/rote sånn, liksom.
Men jeg vet ikke om Lars Erik Koritov, skjønte hva som hadde skjedd.
Når det gjaldt grunnen til at det ble så høy diff.
Og når det gjelder han spesialvaresjefen, fra OBS Lillestrøm, så nok ikke han med seg det, tror jeg, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Men han kjefta vel på meg, fordi at noen sedler hadde falt bak kassaskuffen, (mener jeg å huske).
Fant vi ut, når vi tok oppgjøret, etter den første dagen da.
Men dette var et kassaapparat, som jeg ikke var vant med.
Og det var vel ikke drop-safe der heller, tror jeg.
Så sedlene fløyt liksom, i kassa der da.
Men hva skulle man gjøre, når det ikke var drop-safe der liksom?
Nei, det var ikke så mye jeg kunne ha gjort da egentlig, (vil jeg si).
Men han spesialvaresjefen, fra OBS Lillestrøm da.
Han ble sur på meg, på grunn av de her tingene da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så jeg fikk vel ikke lov å jobbe mer i den sommer-spesialvare-avdelingen, etter den første dagen der vel.
Så det er mulig at jeg endte opp med å bli noe slags syndebukk, for de her problemene da.
Jeg fikk ihvertfall ikke lov til å jobbe der mer enn en vakt, (eller noe), mener jeg å huske.
Enda jeg egentlig ikke hadde noe imot å jobbe selvstendig heller.
Sånn som det arbeidet, i den sommer-spesialvare-avdelingen var.
For der, så var det bare jeg som jobba, det meste av tiden, på den nevnte vakta, som jeg jobba der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, like etter at Matland ble til OBS Triaden vel.
Så hadde vi et slags smilekurs, på spiserommet der, (var det vel).
En kar, fortalte oss det, at det var menneskelig å feile.
Og at vi måtte godta det.
Og innse at alle kunne gjøre feil, (husker jeg).
Noe som jeg husker, at gjorde meg mindre stressa og anspent.
At det liksom var lov til å gjøre feil da.
Det hadde jeg vel ikke hørt så ofte før, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også muligens på det kurset, at vi i kassa, fikk beskjed, om å si ‘velkommen igjen’, til alle kundene.
Noe som varte i en del uker vel.
Før flere og flere slutta og si det da.
Og tilslutt, så stod det en litt eldre fyr, oppå meg omtrent, i kassa, og skreik ‘velkommen igjen’, til meg, igjen og igjen da.
Som på en slags ironisk måte da.
Fordi det hadde vært noe feil prising, inne i butikken, eller noe.
Så skulle han eldre, litt ‘gnom-aktige’ karen, (må man vel si at han var).
Han skulle liksom hevne seg på meg da, ved å skrike gjentatte ganger, (som en ‘hårføner-aktig’ måte nesten), like ved der jeg satt og jobba da.
På grunn av at jeg sa noe jeg hadde fått beskjed om å si, på det smilekurset da, (var det vel).
Og fordi at noen på gølvet, i butikken, hadde rota med noe prismerking, (eller noe sånt), da.
Så det var jo veldig artig, må jeg si.
Å ha en sånn gal idiot, stående like ved en, i fem minutter kanskje, mens han uten stans ropte ‘velkommen igjen’ da, (eller om det var ‘takk for handelen’, eller noe sånt. Det var ihvertfall det som vi fikk beskjed om å si, på et sånt kurs da, som han ‘idioten’ ropte i flere minutter, inn i øra mine da, på en travel fredags eller lørdagsvakt, var det vel).
(Mens jeg hadde øya til Fanney eller Liss vel, på meg, fra kassa bak meg vel.
Hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
