johncons

Stikkord: 70-tallet

  • Min Bok 2 – Kapittel 81: Enda mer fra OBS Triaden, mm.

    Arne Thomassen, han sa det, en gang, det året, som jeg leide av han og Mette Holter, på Furuset.

    At mens han var sammen med mora mi, (Karen Ribsskog), og vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, utenfor Larvik, på midten av 70-tallet.

    Så hadde han fått en kamerat, som var ekspert på sinnsykdom, eller noe, til å prate med mora mi.

    Og hu var sinnsyk da, sa han kameraten.

    Og Arne Thomassen fortalte meg det, at han kunne se det på meg, at jeg også hadde det samme, som mora mi da.

    Fordi jeg ble så anspent, når dem fikk gjester jeg ikke kjente, osv.

    Jeg selv lurte vel kanskje på om det var fordi jeg var litt sjenert kanskje, og var vant til å bo for meg selv, osv.

    Men jeg sa ikke noe da.

    Men Arne Thomassen fortalte meg at man kunne leve med den her sykdommen da.

    (Det som mora mi hadde hatt av noe slags sinnsykdom da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men nå var vel ikke Arne Thomassen noe ekspert på sånt her, akkurat.

    Så jeg tok ikke det han sa så særlig seriøst, må jeg innrømme.

    (Selv om stusset en del på det her da, må jeg innrømme).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På jobben, på OBS Triaden, så pleide han med det mørke håret, som jeg seinere jobba sammen med, i ferskvareavdelingen.

    (En som liksom hadde mørk sleik og et ‘colgate-aktig’ smil vel.

    Og som seinere, når jeg spilte fortball med Glenn Hesler og Øystein Andersen sin kamerat Tom, (som jeg har skrevet om før i Min Bok 2 vel), som var butikksjef på Kiwi, på St. Hanshaugen.

    På midten av 90-tallet.

    Så pleide noen folk som jeg hadde vært kolleger av, på OBS Triaden, å være med, i den ‘fotball-gjengen’, til han Tom da.

    Blant annet han med det mørke håret, fra ferskvareavdelingen da.

    Og en annen, ganske tynn og hengslete kar, (som het Anders muligens vel), som pleide å jobbe på gølvet, på OBS Triaden, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han med det mørke håret, i ferskvareavdelingen.

    Han pleide å si til meg, at jeg spiste for usunn mat, (eller noe), når jeg hadde lunsj-pause.

    (Dette var før jeg begynte å jobbe i ferskvaren da.

    Så det var kanskje litt rart at han kommenterte om det).

    Kanskje fordi jeg drakk cola, eller noe.

    Så en gang, når det var tilbud, på Yoplait-jogurt.

    Så kjøpte jeg det, husker jeg.

    For da jeg gikk på ungdomsskolen, så var jeg ikke noe glad i melk, husker jeg.

    Men meierienes frukt-jogurt, de klarte jeg å få ned, mener jeg å huske.

    Så nevnte jeg det til han med det mørke håret, i ferskavareavdelingen da, når han kom inn på spiserommet der, i en lunsj-pause da.

    At se, nå har jeg kjøpt meg jogurt, nå kan du ikke klage på at jeg er så usunn lenger vel.

    (Noe sånt).

    Men da var det feil og da.

    For da svarte han fra ferskvaren noe sånn som at, ‘hvis du hadde spist en jogurt som det ikke var så mye sukker i så’.

    For da var det galt og, når jeg spiste sånn Yoplait-jogurt da, (skjønte jeg).

    Så etter den episoden, så skjønte jeg det, at uansett hva jeg spiste, så kom sikkert han karen i ferskvaren til å mene at jeg var usunn antagelig da.

    Men de episodene, når jeg fikk høre at jeg var så usunn.

    De fikk meg vel kanskje til å tenke litt mer på kostholdet mitt, osv., da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg husker forresten at kassaleder Helene, (hu som var fra Finland), en gang, sa til meg, at noen av kassererne ikke likte at jeg var avløser.

    Men hun ville bruke meg som avløser like vel da.

    Og hva det gikk på, det mener jeg at jeg overhørte.

    Og det var at hu Marit, (var det vel), hadde sagt til Helene, at hver gang jeg hadde avløst henne, så hadde hu diff i kassa.

    Men jeg må innrømme det, at jeg var vant til at femtiøringene lå der, og bindersene, (eller om det var strikker), til å bunte seddel-buntene, som vi la ned i drop-safen, lå der, og at pantelappene lå der liksom da.

    Men alle kassererne, de hadde sitt eget system nesten, i kassaskrinet sitt da.

    Så jeg ble litt stressa noen ganger, av å avløse enkelte av dem da.

    Hvis skrinet deres var for forskjellig fra mitt eget skrin, som jeg var mest vant til da.

    Så jeg innrømmer det at jeg kan ha rota litt da.

    Når jeg avløste dem som liksom hadde et ‘rart’ skrin da.

    Men vanligvis så fikk jeg ikke ikke noe særlig diff selv.

    Men Marit, (var det vel), hu mente at jeg bare var nøye, når jeg slo på mitt eget oppgjør da.

    Men det var vel kanskje ikke helt riktig.

    Altså, det jeg så på som viktigst, det var vel kundeservice-en liksom.

    Så hvis det mangla ti øre, i skrinet, eller en femti-øring, så ødela ikke det dagen min liksom.

    For jeg hadde jo gått handel og kontor, og markedsføringslinja, et år, blant annet, så jeg var kanskje mer vant til å tenke kundeservice da.

    Enn i tiøringer.

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etterhvert så ble det sånn, at avløserne hadde med seg sine egne skrin.

    Og slo på sitt eget kasserer-nummer, når de avløste kassererne da.

    Men da kunne det bli problem, hvis man glemte seg, og la for eksempel en tusenlapp, i drop-safen da.

    For da fikk jo den kassereren man avløste, en plussdiff, på tusen kroner.

    Og man selv, (som avløser), fikk en minusdiff, på tusen kroner da.

    En gang, så fikk jeg en sånn minusdiff, (husker jeg).

    Men hu kasserer-dama, (ei jeg ikke husker navnet på nå), hu fikk vel ikke noe plussdiff vel.

    Så da satt jeg igjen med en stor minusdiff da.

    Og da lurte jeg på om hu kasserer-dama jugde husker jeg.

    Og om hu rappa den tusenlappen, når hu så at hu hadde ‘min’ tusenlapp i oppgjøret sitt da.

    Hvem vet.

    Jeg husker ihvertfall at jeg mistenkte at det kunne være sånn.

    Jeg husker ikke navnet på hu kassadama.

    Men det var ei med lyst hår, på min alder, som jobba deltid der vel.

    Mener jeg å huske.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg var på noe slags pub-til-pub runde, (eller noe), i Oslo sentrum, mens jeg jobba, på OBS Triaden.

    Så lurte jeg vel på, hvilken pub, som jeg skulle gå på da.

    (Noe sånt).

    Jeg kikka litt inn på Andys Pub, i Stortingsgata, hvor jeg hadde vært og drukket, en eller to ganger vel, før det her da.

    Og da så jeg ei kassadame, fra OBS Triaden, som het Caroline, (eller noe sånn), vel.

    Og hu satt ved et bord, (eller om hu stod og prata), med en ganske barsk kar, som var litt eldre enn henne da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men en seinere gang, da jeg var på jobben.

    Så spurte jeg hu Caroline, (eller hva hu het igjen), om det var henne jeg hadde sett, på Andys Pub der da.

    Men da mente hu at det ikke var henne da.

    Noe jeg egentlig fant det vanskelig å tro, (for å være ærlig).

    For jeg mente at jeg hadde kjent henne igjen, når jeg så henne gjennom vinduet, i Stortingsgata der da.

    Men jeg sa ikke noe mer da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Våren/sommeren etter at det vikariatet mitt gikk ut, hos OBS Triaden.

    (Altså våren/sommeren 1991).

    Så jobba Magne Winnem på Rimi Rosenkrantzgate, (var det vel, ihvertfall så var det en Rimi, som lå mellom Stortinget og Rådhuset da, ganske langt ned mot fjorden).

    Jeg skulle på Danmarkstur, med OBS Triaden, (med Stena Saga), husker jeg.

    Så jeg trengte noen klær.

    Og jeg var også litt lei, av OBS Triaden, siden jeg ikke visste sikkert, at jeg kom til å få mange vakter, sommeren 1991 da.

    (Siden vikariatet mitt nettopp hadde gått ut der).

    Fram til jeg begynte å studere, på NHI igjen.

    Og jeg hadde vel nevnt det her for Magne Winnem da.

    Som hadde en dansk butikksjef, (mener jeg å huske), på Rimi Rosenkrantzgate der.

    Så jeg var interessert i heltidsjobb, fram til NHI begynte igjen da.

    Og Winnem hadde nevnt det for sin danske Rimi-butikksjef, at jeg var interessert i en ny jobb da.

    Så jeg hadde et jobbintervju, med han danske Rimi-butikksjefen, i Rosenkrantzgate der, mens jeg jobba deltid på OBS Triaden da.

    På slutten av det friåret mitt, fra NHI.

    Men jeg nevnte det da, (i jobbintervjuet), at jeg skulle begynne å studere igjen, til høsten, på NHI.

    Og derfor fikk jeg ikke jobb, på Rimi Rosenkrantzgate.

    For han danske butikksjefen, han så etter en person, som kunne jobbe heltid der fast fremover da.

    Og ikke bare et par-tre måneder, fram til august-måned liksom.

    (For det hadde vel da blitt litt vel turbulent kanskje.

    Hvis de måtte ansette en ny medarbeider, og denne slutta igjen like etterpå).

    Så han danske Rimi-butikksjefen, han takket meg, husker jeg.

    Siden jeg hadde vært ærlig, og nevnt det, at jeg skulle begynne å studere heltid, på NHI igjen, til høsten da.

    (Og ikke hadde prøvd å skjule det da).

    For det visste han visst ikke fra før da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Enda vel Magne Winnem vel må ha visst om det her.

    Så det er mulig at Magne Winnem, (som jobba som assisterende butikksjef der vel), prøvde å villede sin danske butikksjef da.

    Og kanskje prøvde å skape stry for meg også.

    Hvem vet.

    Altså ved å ikke fortelle sjefen sin om at jeg skulle begynne å studere, til høsten da, (mener jeg).

    For da hadde vel det blitt et skikkelig rabalder, (kan jeg tenke meg), når den tid kom.

    Hvis jeg hadde latt som at jeg var interessert, i en fast heltidsjobb der.

    Også hadde jeg bare slutta, etter en par måneder, for å begynne å studere igjen.

    Det hadde vel vært som svindel nesten.

    (For å overdrive litt kanskje, men likevel).

    Så jeg syntes at dette jobbintervjuet, det ble kanskje litt rart da.

    Hvorfor ville han danske Rimi-sjefen, til Magne Winnem, prate med meg om en fast heltidsjobb, liksom.

    Når det var kjent, (må man vel si), ihvertfall blant mine kamerater og kjente, at jeg skulle begynne å studere heltid igjen, på NHI, høsten 1991.

    Nei, det her virka litt rart da, (må jeg innrømme).

    Selv om jeg ikke sa noe til Winnem vel.

    Kanskje fordi jeg var litt stressa, siden jeg jo også skulle handle klær, denne dagen, (en skjorte, blant annet), til den Danmarksturen da.

    Og nå idag så virker vel denne episoden fortsatt litt rar, vil jeg vel si.

    (Når jeg tenker mer på det her, mener jeg).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var fortsatt en god del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 54: Og enda mer fra det andre året som jeg bodde i Oslo

    Jeg har vel kanskje skrevet om at Arne og Mette også hadde en annen familievenn, som ble kalt ‘Veske-Bjørn’, som solgte vesker og bijouteri, (som han kalte det), husker jeg.

    Han pleide noen ganger å klage på problemer med kona, osv., husker jeg.

    Jeg visste ikke hva bijouteri var, husker jeg.

    Og da fikk jeg det forklart da, husker jeg.

    Når jeg spurte han Veske-Bjørn da, om hva det var.

    (Og bijouteri, det var sånne kjeder og armbånd og sånn, tror jeg.

    Noe sånt).

    Mens jeg egentlig satt og så på TV der da, i den største sofaen, i stua til Arne og Mette da.

    Arne og Mette pleide ofte å sitte i den minste sofagruppen da.

    Men de var mye på travbanen og bingo.

    Så det var ofte sånn at jeg hadde fjernkontrollen, og satt/lå, på den beste plassen, i ‘TV-sofaen’ da.

    Ihvertfall de første månedene, som jeg bodde der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kan forklare litt, om hvordan leiligheten, til Arne og Mette så ut.

    Den var nesten dominert, av Mette Holter sine nesten utallige elefantfigurer, av forskjellige størrelser og materialer da.

    De var ikke kjempestore, noen av disse elefantfigurene.

    Men de var som noe nips da, må man vel nesten si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Arne Thomassen hadde et staselig, (må man vel nesten si), skrivebord, som stod midt mellom TV-stue-delen og spisestue-delen, av leiligheten, til Arne og Mette da.

    På det skrivebordet, så var det alltid perfekt orden, (vil jeg si).

    Og det var sånn, at jeg omtrent ikke turte å sette meg ned, ved det skrivebordet hans da.

    Det stod også en del bilder i rammer og sånn, (og også en ganske stor elefantfigur, tror jeg), oppå det skrivebordet, til Arne Thomassen da.

    Men jeg husker ikke helt hva alt tingene som stod på skrivebordet var igjen.

    Men jeg tror at han ihvertfall hadde et målfoto, fra da hans tidligere travhest, Nibs Star, fikk andreplass, i et travløp, på Jarlsberg Travbane en gang, på begynnelsen av 80-tallet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veggene, så hadde de en hel samling malerier, (må man vel si), av en norsk kunstner.

    Jeg husker ikke navnet, på kunstneren.

    Men stilen var kanskje litt lignende av karikatur-tegninger, eller noe.

    Uten at jeg har så mye peiling på kunst, at jeg klarer å forklare det ordentlig.

    Men jeg lurer på om et av de maleriene, (som hang tett i tett, i stua til Arne og Mette der da), hadde noe motiv fra puben Lorry, i Hegdehaugsveien, i Oslo, hvis jeg ikke husker helt feil.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel hadde også en katt forresten.

    (I tillegg til at han seinere fikk en hund ved navn Trixie da).

    Og den katta, den var litt daff og kjedelig, syntes jeg, som var vant til å ha flere katter selv, fra oppveksten min, da jeg bodde alene, på Bergeråsen.

    Axel sin katt, den var nesten helt svart vel.

    Og den hadde kanskje et lite hvitfarget felt, ved snuta.

    (Men det tørr jeg ikke si helt sikkert).

    Men den hadde ihvertfall ikke så mye hvit-farget pels, som min katt, fra Mellomhagen, på Østre Halsen, nemlig Pusi, hadde hatt, (forresten).

    Axel sin katt var en kastrert hannkatt, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Jeg har jo hatt en del katter, så jeg vil si at den katten til Axel, den var nok fullvoksen, da jeg flytta inn hos dem.

    Så den var kanskje 2-3-4-5 år gammel, eller noe sånt.

    Hvis jeg skulle tippe da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Leiligheten til Arne og Mette, den lå vel i tredje etasje, (mener jeg at det var), i en sånn terrasseblokk, i Høybråtenveien da.

    Og etter at jeg hadde leid et rom av Arne og Mette og dem der, i noen måneder.

    (Var det vel).

    Så fikk den katta deres seg plutselig en ny uvane, husker jeg.

    Den begynte visst plutselig å hoppe ned fra terrassen, (som den pleide å være på, for å gjøre fra seg og sånn vel).

    Og så måtte jeg gå rundt hele den lange rekka av terrasseblokker da, husker jeg.

    I Høybråtenveien der da.

    For å hente den katta da.

    Nesten hver dag, i noen uker ihvertfall, husker jeg.

    Siden jeg var vant til å ha katter da, som guttunge, så syntes jeg at det var greit å hente den katta til Axel da, (husker jeg), når den hadde hoppa ned fra terrassen.

    (Noe den gjorde nesten hver dag vel, i perioder.

    Mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, når jeg henta katta til Axel.

    Så stod det en pakistansk, (var det vel), tenåringsgutt, og hang vel, i Høybråtenveien der da, når jeg gikk forbi.

    Og da lo han av meg da, siden jeg gikk der med katta til Axel da.

    Så Furuset/Høybråtenveien, det var et tøft sted da, (må man vel si).

    Sånn som hu Lene fra Abildsø, hadde advart meg om, noen måneder før jeg flytta dit da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nabodama til Arne og Mette.

    (Hu som måtte låne vaskemaskinen til Mette, den første tida, som jeg leide et rom, hos Arne og Mette der).

    Hu hadde også en sønn, (mener jeg å huske).

    Og det var vel en sønn, som ikke bodde hos henne, hele tida, (tror jeg ihvertfall).

    Og en gang, så maste han sønnen, (som jeg ikke kjente ordentlig da), om å få låne dressen min, for han skulle i bryllup, eller noe sånn, da.

    Men det gadd jeg ikke, husker jeg.

    (Å låne bort dressen min da).

    For den dressen, det var jo ‘party’-dressen min liksom.

    Som jeg gjennom tidenes løp, (eller et drøyt år vel, for å være mer nøyaktig), nok hadde sølt tilsammen litervis med øl på, etter kanskje mellom 50 og 100 pub-til-pub runder eller disco-besøk, i Oslo Sentrum da.

    (Etter at jeg begynte å studere i Oslo, høsten 1989).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han sønnen til nabodama, han var også kraftigere enn meg.

    Så jeg tror ikke at dressen min hadde passa heller.

    Dessuten så kjente jeg han ikke så bra.

    Og jeg syntes vel også at noe måtte være galt kanskje, siden han, (som var 18-20 år vel), ikke hadde sin egen dress da.

    Og dette var noe han spurte meg om, da jeg møtte han en gang, i trappeoppgangen, i Høybråtenveien 25D der da.

    Så det ble som noe som ikke var helt ordentlig, for meg, syntes jeg.

    Dessuten, så tror jeg det, at dressbuksa mi, nok må ha vært litt slitt.

    (Kanskje det var hull i lommene, eller noe).

    Siden jeg pleide å gå i den svarte bomullsbuksa mi, til den dressjakka, etterhvert da.

    Så den dressen min, den var nok ikke i så god stand da.

    Og dessuten, så tror jeg at den dressen nok var litt for liten, til han ganske kraftige sønnen til nabokona da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da husker jeg det, (hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall), at da ble Arne Thomassen rimelig irritert på meg.

    For da måtte istedet Arne Thomassen, låne bort en dress, til han nabogutten da.

    Men Arne Thomassen, han kjente nok han nabogutten, bedre enn meg, ihvertfall.

    Og Arne Thomassen var også en god del kraftigere enn meg.

    Og Arne Thomassen, (som liksom var forretningsmann da), han hadde nok fler hele dresser enn meg og, (hvis jeg skulle tippe ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Svein Martinsen, (som hadde tipsa meg om det, en gang, da han var på besøk hos Arne og Mette, om at det var ledig jobb, på OBS Triaden), han hadde visst to tenåringsdøtre, dreiv Axel og Mette, og prata om, husker jeg.

    Disse tenåringsdøtrene, de var aldri med, når Svein Martinsen og kona, besøkte Arne og Mette da.

    (Selv om jeg lurer på det, (husker jeg), om det kunne ha vært de to unge damene, som jeg så, og som oppførte seg litt rart vel, (de stod liksom bare og så litt rart på meg, en stund, uten å handle noe vel), ved kassa mi, på OBS Triaden der, en gang.

    Men det tørr jeg ikke å si sikkert).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg husker at Axel gjorde litt narr av hu ene dattera til Svein Martinsen da.

    (Ei jeg vel aldri møtte, forresten).

    Axel gjorde narr av navnet hennes da, som var Siv Angelica, eller noe, (hvis jeg husker riktig).

    For hu skulle liksom være så fin på det, eller noe, sånt da.

    Sånn at hu måtte ha et såpass spesielt navn, som Angelica var da, på begynnelsen av 90-tallet.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    90-tallet var jo såvidt begynt.

    (Det var jo høsten 1990, at jeg flyttet inn, hos Arne og Mette og dem).

    Men Axel, som var veldig ovenpå, (må jeg vel si), til å være 11-12 år.

    Han hata allerede 80-tallet, husker jeg.

    Og hver gang det var noe 80-talls-musikk, på MTV, (for eksempel).

    Så sa Axel, ’80-talls’ da, med omtrent det samme, negative tonefallet, (må man vel kalle det), som når han nevnte navnet til hu Siv Angelica da.

    (Hvis jeg tolka det her riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vicky og de hadde også med en katt, (forresten), på et besøk, fra Trondheim, en gang, (husker jeg).

    (Jeg lurer på om dette var våren 1991, eventuelt.

    Den gangen som hu dattera til Vicky var med vel.

    Sånn som jeg husker det).

    Denne katten var en kattunge da.

    Og jeg hadde like før, (var det vel), hatt såpass hell da, med å få den hunden til Axel og dem, (nemlig Trixie), til å oppføre seg bedre/bli mer dressert da.

    Og jeg hadde jo hatt fire katter selv, under oppveksten min, på Bergeråsen.

    Så jeg begynte å leike med den kattungen til Vicky og dem og da.

    Som gikk rundt i stua, til Arne og Mette der.

    For å se om jeg klarte å få den til å bli ‘snill’/rolig/mer ‘husdyr-aktig’ også.

    Men det klarte jeg absolutt ikke, husker jeg.

    For den kattungen, den begynte jo bare å frese fælt, husker jeg.

    (Mens jeg prøvde å klappe den, og leke med den, og sånn da).

    Så hva som gikk av den, det veit jeg ikke.

    Jeg trodde at jeg var flink med katter, etter å ha hatt mange katter selv, på 70 og 80-tallet.

    Men dette gjaldt tydeligvis ikke katter fra Trondheim da, fant jeg ut.

    Så sånn var nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke bare et kult julebord, (med masse gratis drinker og sigaretter, osv.), som OBS Triaden hadde, jula 1990.

    Neida, like før jul, i 1990 da, så fikk jeg også et slags trau, (eller hva det heter igjen), fylt med en hel edamer-ost, og vel også sylte-pålegg, og masse annen tradisjonell julemat, fra OBS Triaden da.

    Så dette var kanskje matvarer for to-tre hundre kroner, kanskje.

    Men jeg bodde jo hos Arne og Mette og dem da.

    Og jeg hadde vel ikke egentlig noen egen hylle, i kjøleskapet deres, (eller noe sånt).

    Så jeg måtte jo nesten si det da, til Arne og Mette, (som satt foran TV-en, den kvelden, som jeg kom hjem, med den her julegaven, fra OBS Triaden da).

    At de kunne få det meste av den maten da.

    (Kanskje etter at jeg hadde tatt julemarsipanen selv.

    Hvis det var noe sånt der da.

    Siden jeg var så glad i marsipan og annet godteri da).

    Men jeg ble vel litt skuffet kanskje, siden jeg liksom måtte gi bort all den her maten da.

    (For jeg kunne jo ikke hatt den på rommet mitt, for eksempel.

    Siden jeg ikke hadde kjøleskap der).

    Og jeg kunne umulig klart å passe på all den maten, i kjøleskapet, til Arne og Mette, (tror jeg).

    For det første siden jeg ikke hadde noen egen hylle, eller noe sånt, der da.

    Men etter at jeg ga bort den maten, til Arne og Mette da, så husker jeg at jeg sa noe sånt som at, ‘men da’, (et eller annet).

    At da måtte jeg få lov til ditt eller datt da.

    Men da ble Mette sur, husker jeg.

    For hvis det var noen betingelser, da ville de ikke ha den maten da.

    Så jeg måtte ta tilbake det da, og si det sånn, at det var greit, at de fikk all den julematen min, uten betingelser, da.

    (Så sånn var det).

    For hvis ikke, så ble Mette og Arne sure, og Mette begynte vel å klage, og Arne begynte vel å brumme, (eller hva man skal kalle det), mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 47: Mer fra leiligheten til Arne og Mette

    I begynnelsen, da jeg bodde, hos Arne og Mette.

    Så skulle inngangsdøra stå åpen, (husker jeg at Mette sa).

    For vaskemaskinen, til de naboene, som hadde inngangsdør, rett ovenfor inngangsdøra, til Arne og Mette og dem, den virka ikke.

    Så nabokona, hu skulle gå inn og vaske klær noen ganger, på badet da, sa Mette.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu nabokona hu fortalte meg også en gang, at hennes tenåringsdatter hadde blitt misbrukt seksuelt.

    Og hu hadde hørt rykter om, (fortalte hu), at jeg hadde hatt en vanskelig oppvekst.

    Og hu ville at jeg skulle fortelle om oppveksten min da.

    Men dette hadde jeg jo vært gjennom, med Cecilie Hyde, et år eller to tidligere.

    Da jeg bodde i Leirfaret.

    Og Pia og Cecilie Hyde flytta inn hos meg, i noen måneder.

    Så da sa jeg bare det samme, som Cecilie Hyde hadde sagt, på den tida.

    Da jeg spurte henne, om ikke hu også skulle fortelle om sin oppvekst.

    Så da sa jeg bare det, at jeg ikke hadde noe behov for å fortelle om oppveksten min.

    (Til nabokona og Mette Holter da, i stua til Arne og Mette der, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nabokona, hu kom også en gang på døra, og fortalte det, til Arne og Mette, at nå hadde det vært innbrudd, i en av kjellerbodene.

    Så nå var det bare å sende skademelding, (eller hva det heter igjen), til forsikringsselskapet.

    Hvis de ønska seg noen ekstra ‘grunker’.

    Og Mette og Arne dikta opp da, og fant på at dem hadde blitt frastjålet en Kärcher høytrykksspyler, og slalomski, (eller hva det var igjen, alt sammen), for mange tusen kroner da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En fredag ettermiddag, da jeg kom hjem, fra jobb, på OBS Triaden, høsten 1990, (var det vel).

    (Dette var den samme helgen, som Sentrumsløpet ble arrangert, mener jeg å huske.

    Eller om det var et annet gateløp, i Oslo).

    Så ble jeg tvunget, (må jeg si), av Arne Thomassen, til å bli med å jobbe, hos Forsvarets Overkommando, med å tømme et lager der.

    Arne Thomassen var sjef, for tre unge karer, fra Tønsberg eller Sandefjord vel.

    Og de her jobba i et flyttefirma, (eller noe), da.

    Og dette var et hasteoppdrag.

    Så jeg måtte være med å jobbe.

    For ellers så frykta dem, at dem ikke ville rekke å bli ferdige, iløpet av helga da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg måtte jobbe som sjauer da, hele helga.

    Enda jeg hadde jobba full uke på OBS Triaden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var ikke taklampe, på rommet jeg leide, av Arne og Mette.

    Men på det lageret, til Forsvarets Overkommando, ved St. Olavs Plass der.

    (Ikke så langt unna SAS-hotellet).

    Så lå det mange taklamper, til å ha i kontorbygg da.

    Jeg spurte Arne Thomassen om jeg kunne ta en av de lampene.

    Og det sa han at jeg fikk lov til.

    Så vi la en sånn lampe i bilen da.

    Like etter så fant jeg en gammel tegning, som var rammet inn.

    Det var en tegning av noen brannkonstabler, ved brannstasjonen i Oslo/Christiania.

    Det var et utkast til en blå uniform, for dem, på 1800-tallet, eller noe.

    Glasset var litt knust.

    Så det var nok derfor, at den tegningen, hadde blitt plassert, på det ‘rote-lageret’ da.

    Jeg spurte om jeg kunne få den tegningen.

    Fordi den ligna på noen kart, som jeg hadde fått av mora mi og bestemor Ingeborg, omtrent på den samme tiden.

    Rammen var liksom i det samme stilen, som det kartet, som jeg hadde fått av bestemor Ingeborg da.

    Det var et fransk kart, over Norge og Sverige.

    Og mora mi ga meg et Europa-kart.

    Og da jeg skulle sjekke verdien av det Europa-kartet, så hadde visst noen malt en farge, på hvert av landene, sa en kar på et antikvariat, i Ullevållsveien vel.

    Så det kartet var ikke verdt så mye da, sa han.

    Jeg lurte da på, om mora mi hadde malt på det gamle kartet.

    Jeg har jo også forresten sett på globuser osv., (for Ågot og Øivind hadde en, i et hjørne av spisestua si, i huset sitt, på Sand, som jeg noen ganger pleide å se litt på, som guttunge, på 70-tallet), og på de så er jo de forskjellige landene farget i forskjellige farger, (av en eller annen grunn).

    Så det her som han antikvaren sa, det virka som noe litt dumt kanskje, for meg da.

    (Eller som noe jeg undret meg over, ihvertfall).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var også sliten etter en lang uke, på OBS Triaden, og var ikke vant til å jobbe som sjauer.

    Å jobbe som sjauer, det betydde forresten, at man måtte bære masse ting, og kaste dem i en container da.

    Ihvertfall de tingene som Arne Thomassen mente at var skrot da.

    Mens andre ting, de skulle til et annet lager da, hos Forsvarets Overkommando der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Arne Thomassen, han gikk og prata med noen karer, på et kontor, hos Forsvarets Overkommando der.

    Og så ble jeg sikkerhetsklarert da.

    (Sa Thomassen ihvertfall).

    For Thomassen mente at man måtte være sikkerhetsklarert da, for å jobbe der.

    Og en av de unge karene, fra Vestfold, han sa også det til meg, (husker jeg), at jeg ikke skulle løpe og jobbe.

    Det var nok å gå og jobbe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For den her jobbinga, så fikk vi dobbel timelønn, eller noe.

    Så jeg fikk vel drøye 5000 i lønn, for den her helga vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg ble bare dratt med på det her.

    Det var ikke sånn, at jeg tagg meg til å være med, (eller noe).

    Neida, det var heller sånn, at Thomassen sa det, at jeg skulle/måtte være med.

    Så Arne Thomassen trodde kanskje at han var stefaren min ennå, (på den her tiden).

    Så jeg vil si det, at det funka dårlig, at jeg leide et rom av dem der.

    For dette ble jo som en dobbeltrolle.

    Ikke bare var Arne Thomassen min hybelvert, han var også min arbeidsleder.

    Så dette var jo som noe alvorlig tullball, vil jeg si.

    Og hvordan Arne Thomassen, (som tulla sånn), fikk lov til å jobbe, med å lede arbeidet, med å tømme et lager, hos Forsvarets Overkommando.

    Det veit jeg ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    På lørdagen, (var det vel), mens vi jobba, med den her sjauinga, på Forsvarets Overkommando der.

    Så dro Arne Thomassen med meg, og de tre Vestfold-kara, til en restaurant, i en sidegate til Karl Johans gate der.

    Det var muligens ved Savoy der, eller noe.

    I Universitetsgata eller Rosenkrantzgate, eller noe.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var også noe jeg ble tvunget med på da.

    Jeg ville vanligvis ikke ha brukt nesten to hundre kroner, (eller hva det var igjen), på en middag.

    (Jeg ville heller spist for kanskje halve prisen, på Burger King, eller noe da).

    Men Thomassen mente det, at når jeg tjente så mye penger, så måtte jeg unne meg, å spise på restaurant da.

    Så jeg prøvde å ikke klage, på den her ‘sløsinga’ da, (som jeg delvis tenkte på det her restaurantbesøket som da).

    Dette var vel en norsk restaurant, tror jeg.

    (Thomassen var jo fra Nord-Norge).

    Så det var mat som kjøttkaker med poteter og grønnsaker, som stod på menyen da.

    Jeg kjøpte vel kjøttkaker, eller noe sånt, da.

    Og han ene Vestfold-karen.

    Han begynte å klage.

    På at han ikke fikk nok grønnsaker, til middagen sin.

    Jeg var ikke så glad i kokte grønnsaker selv.

    (Bestemor Ågot pleide ofte å gi meg ferske grønnsaker, som raspede gulerøtter, eller paprikaskiver, for eksempel, og sånt var jeg litt mer glad i da.

    Men kokte grønnsaker, det var liksom ikke det helt store, for meg).

    Så da han Vestfold-karen, begynte å klage, på at det var for lite grønnsaker, til middagen hans.

    Så lot jeg han få grønnsakene mine da.

    Som lå ved siden av potetene, (var det vel), på tallerkenen min da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg redda også livet, til Arne Thomassen, (må jeg vel si), den her arbeidshelgen.

    Dette var vel på søndagen vel.

    Thomassen og jeg, vi måtte stå oppå lasset på på en truck.

    Som han ene Vestfold-karen, (han som var så glad i grønnsaker vel), kjørte.

    Han kjørte trucken ganske raskt, inne hos Forsvarets Overkommando der.

    Og det hang noen bjelker, (av metall eller betong vel), i taket der da.

    Og det så ikke Arne Thomassen, (husker jeg).

    Og han truckføreren, han bare kjørte på, i full fart da.

    Så jeg måtte begynne å banke hånda mi, oppå toppen av det krøllete hue, til Arne Thomassen da.

    For å få han til å skjønne det, at han måtte dukke da.

    Og han dukka akkurat i tide da.

    Og jeg måtte også dukke, husker jeg.

    Og det var vel omtrent nesten sånn, at jeg den bjelken i taket, sneia huet mitt, (husker jeg).

    For jeg fikk med meg det, at Thomassen rakk å dukke da, (husker jeg), før jeg selv også dukka da.

    Så det var nære på, (husker jeg), at enten Arne Thomassen, eller meg selv, fikk den bjelken i hue da.

    Og da hadde det nok vært vanskelig å blitt den samme personen igjen, (vil jeg vel tippe på, ihvertfall).

    Etter å eventuelt ha fått den bjelken i hue da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På søndag kveld, når vi endelig var ferdige, med all den her helge-jobbinga.

    Så ble jeg behandla litt som en maskot, (eller noe sånt vel), av de her Vestfold-karene da.

    Jeg var stuptrøtt, etter å ha jobba full arbeidsuke, hos OBS Triaden, og så etter å ha jobba 30 timer kanskje, for sjauefirmaet til Arne Thomassen, i frihelga mi da.

    (Mot min vilje, må jeg si).

    Så da de Vestfold-kara, fikk meg til å kjøre den trucken.

    (Enda jeg ikke hadde trucksertifikat).

    Inne i en gang, hos Forsvarets Overkommando der.

    Så krasja jeg inn i en dørkarm der da, husker jeg.

    Og det klagde Arne Thomassen på seinere, (husker jeg), at det hadde han måtte dekke, av egen lomme da.

    (Noe jeg syntes at hørtes rart ut, siden vi jobba for et firma der da).

    Og Arne Thomassen, han gikk jo sammen med oss der.

    Og han var jo arbeidsleder.

    Og jeg hadde jo ikke trucksertifikat engang.

    Og jeg kjente jo ikke de her Vestfold-kara, (som var eldre enn meg), fra før.

    Og jeg var jo veldig trøtt da.

    Så dette at jeg kjørte den trucken, (som en slags maskott da), dette viste at jeg egentlig var litt kua der, som nybegynner da, i sjauer-yrket, vil jeg si.

    Men Thomassen sa aldri det til meg, at han måtte betale for den dørkarmen.

    Men jeg mener at jeg overhørte at han snakka om det, til Svein Martinsen, (eller noe), en gang da.

    I stua til Arne og Mette der.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg visste ikke helt hva jeg skulle bruke den her ekstra lønninga, fra det sjauer-firmaet, til.

    Da jeg fikk de pengene.

    Men mens jeg hadde jobba for Hageselskapet vel.

    Så hadde jeg sett litt på en rød-lilla høst/vinter-jakke, i den klesbutikken, på Oslo City, hvor jeg hadde kjøpt den Levis-genseren, med amerikansk flagg på, da jeg bodde på Abildsø.

    Og den jakka var også i grønt, men jeg bestemte meg for den rød-lilla da.

    (Av en eller annen grunn.

    Dette var like etter 80-tallet.

    Og moten var vel litt forskjellig, enn den som er nå for tiden.

    Jeg hadde jo gått med litt sossete klær, da jeg gikk på Handel og Kontor, på Sande Videregående og Gjerdes Videregående, noen år før det her.

    Og den jakka så ganske voksen/forretningsmann-aktig ut da kanskje.

    Og samtidig litt sossete ut vel).

    Og den jakka, den kosta 3-4000 kroner da.

    Men jeg kjøpte den da.

    For jeg trengte vel en ny jakke da.

    Og da hendte det, husker jeg.

    At Arne Thomassen, (og Mette Holter), prata om, (husker jeg), at de syntes at den nye jakka mi, var fin da.

    Og det hendte vel at Arne Thomassen også lånte den jakka.

    En gang i blant, mener jeg.

    (Noe som gjorde meg litt smigret da, (for å være ærlig).

    For jeg var jo fra Bergeråsen, som lå ute på landet, må man vel si.

    Så jeg hadde jo ikke så god peiling på klær da, som folk som bodde i Oslo, vel ofte hadde).

    Og det var både do og bad, i den leiligheten, til Arne og Mette.

    Og Arne Thomassen, han brukte do-en til å barbere seg, osv.

    Og der lå alle barbersakene hans, (og sånn), i en ganske stilig toalettmappe da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så han var liksom som en sånn velkledd type, og ikke som en kar fra landet, (må man vel si), han Arne Thomassen da.

    Han pleide ofte å gå i tweed-dress, på travbanen, på 70-tallet, (for eksempel), husker jeg.

    Så han kledde seg vel som en forretningsmann, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Arne og Mette, de hadde forresten ikke nøkler stående, på innsida, av dørene, til badet eller do-en.

    Så en morgen, når jeg skulle på jobb, på OBS Triaden da.

    Så gikk jeg inn på badet, for å stelle sveisen og sånn.

    (Som jeg pleide å gjøre, før jeg dro på jobben.

    Som var å sitte i kassa, på Matland/OBS Triaden der).

    Og akkurat da jeg gikk inn på badet.

    Så reiste Mette Holter seg opp fra doen.

    Sånn at hu stod med rumpa si, (og hele ‘indrefileten’ da, hadde jeg nær sagt), rett i trynet på meg da, når jeg gikk inn døra der.

    Mens hu hylte vel, (eller noe).

    Så jeg lukka igjen badedøra da, fort som fanken.

    (For å si det sånn).

    Også gikk jeg inn på doen vel, (eller noe).

    Og stelte meg litt der kanskje.

    Før jeg hasta videre til bussen da, for å komme meg på jobb, på OBS Triaden der da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og en gang, like etter det her, så sa Mette Holter til meg, (husker jeg), en gang i leiligheten sin der.

    At, ‘Så du rumpa mi, du da’.

    så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men hvorfor dem ikke låste dørene der, når dem var på badet, eller på do, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De Vestfold-kara, som jeg jobba sammen med, (under ledelse av Arne Thomassen da), med den sjaue-jobbinga, hos Forsvarets Overkommando.

    De var litt sex-fikserte, forresten, sånn som jeg husker det.

    Da vi hadde vært på den restauranten der, i den sidegata, til Karl Johan der, og spist, på den lørdagen vi jobba, (var det vel).

    Så så vi ei dame, med en bikkje, men tynne bein, (var det vel).

    ‘Det er en sånn fittesleiker-bikkje’, smalt det fra han ene Tønsberg/Sandefjord-gutten da.

    Til han andre da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens han som var så glad i grønnsaker.

    (Var det vel).

    Han betrodde seg til meg, en gang, i løpet av den her helga da.

    Om at det å ha dame.

    (Som han fikk sex av da da).

    Det blei som ‘narkotika’, mente han.

    At han måtte ha det da.

    Så han klagde litt på det her da, på at han ble avhengig, av dama si, som han fikk sex av da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det året, som jeg bodde hos Arne og Mette, (og Axel), på Furuset der.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 79: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo

    Like etter at jeg flyttet til Berger, fra Larvik, som ni-åring, i 1979.

    Så pratet jeg en del med bestefar Øivind, (farfaren min), borte i huset til Ågot, hvor jeg gikk for å spise middag, hver dag, etter skolen.

    Øivind hadde en sånn, (mer eller mindre), artig ting, som han gjorde.

    Noen ganger så kunne han vise meg en knyttet neve.

    Også sa han:

    ‘Ser du han her?’.

    Også sa han:

    ‘Her er broren hans’.

    Også viste han meg den andre neven og, (som også var knyttet da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg spilte jo fotball, for Berger IL, aldersbestemte lag.

    (Fordi at mora mi ville det).

    Geri, (dvs. Geir Arne Jørgensen, min uvenn fra Sand), han var jo keeper, på det samme laget.

    Og en gang, som jeg spilte i forsvar, mot Selvik eller et Sande-lag, eller noe.

    Så dempa jeg ballen og sentret samtidig, til Geri da.

    Med et slags volleyspark.

    Når jeg stod like ved siden av målet.

    Og hadde en angriper i nærheten vel.

    Og Geri han lagde da selvmål.

    Han fanget ballen, men så snudde han seg rundt.

    Sånn at rumpa hans vendte ut mot banen.

    Og sånn at ballen havnet såvidt innenfor målstreken da.

    Mens han holdt den da.

    Geri tok en slags piruett da.

    Så det ble dømt som mål til motstanderlaget da.

    Så jeg kunne nesten ikke spille i forsvar da.

    Kunne det virke som.

    Siden Geri nok satt dette at vi var uvenner, over det at vi spilte på det samme laget da.

    Så Geri prøvde å få det til sånn da, at jeg lagde sjælmål, osv da.

    Geri lagde med vilje selvmål.

    For at jeg skulle få skylden, virka det som for meg.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi spilte også en kamp på Hurumlandet.

    Mot Filtvedt, eller noe sånt vel.

    Da fikk Geri kjeft av trener Skjelsbekk, husker jeg.

    Fordi at han hadde gjort noen ablegøyer, som keeper, og ‘driti ut’/erta motstanderne da.

    Etter den kampen, så sa vel Geri det, at de folka var så små, at de bare sklei over banen.

    Som var litt våt da, etter noe regnvær, tror jeg.

    Så det kan være at Geri ikke likte meg.

    Siden at farfaren min var fra Hurum.

    (Fra Holmsbu, rett over fjorden fra Bergeråsen da).

    Det er mulig at Geri hadde noe hat mot Hurum-folk.

    Han gjorde ihvertfall ekstra mye ablegøyer, i den kampen vi spilte, på Hurumlandet, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi bodde på den hytta i Brunlanes.

    Mora mi, søstra mi, Arne Thomassen, og jeg.

    Rundt 1975 vel.

    (For jeg husker at jeg fylte fem år, da vi bodde der).

    Så hadde mora mi et sånn slankeapparat, på lekerommet til Pia og meg der, husker jeg.

    Det var et sånt massasjeapparat, med et sånt bredt bånd på da.

    Som man skulle ha rundt livet da.

    Mens hele maskinen vibrerte da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det tegnebrettet, som jeg foreslo, for døvekurset til Lene, å bruke.

    (Til hu lærerinna fra Døveskolen i Holmestrand da).

    Det het ‘Magna Doodle’, har jeg funnet ut seinere.

    (Mens jeg har bodd her på hostellet.

    Det var om på et TV-program, som jeg tilfeldigvis så her).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Pia sa også det, mens Pia og Christell fortsatt gikk på barneskolen vel.

    (Nede i Havnehagen der en gang vel).

    At Christell var flau, siden hu hadde en pupp, som var større enn den andre.

    Under puberteten da.

    (Mener jeg å huske at Pia sa, ihvertfall.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg gikk på videregående vel.

    Så kom Christell opp til meg, i Leirfaret.

    Også sa hu at den og den gutten, (som jeg ikke visste hvem var), ville ha henne med, på noe som het NGU.

    (I Drammen, tror jeg).

    Jeg forklarte det, at NGU, det var liksom noe sånn litt ‘fanatiske’ greier da.

    Som stod for ‘Norsk Godtemplar Ungdom’.

    Og at det gikk ut på at man ikke skulle røre alkohol.

    (For jeg hadde jo sett den Emil-episoden, hvor Emil ble full av å spise kirsebær, som det hadde blitt brygget vin på, og da måtte han ha møte med Godtemplar-ene vel.

    Og jeg hadde også hørt på Radio Ung, en nærradio i Oslo, som var drevet av NGU, mener jeg.

    Så derfor visste jeg hva NGU var da).

    Men nei, sa Christell.

    NGU betydde ikke noe med ‘Godtemplar’ da.

    Så ble hu sur da, og stakk ned til Haldis igjen da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I Drammensfjorden, som Bergeråsen ligger vel.

    Så pleier det forresten noen ganger å kjøre noen kjempestore båter forbi.

    Dette er båter med biler, fra Japan, eller noe.

    Som skal inn til Drammen Havn, hvor de fleste bilene, som importeres til Norge, blir levert til vel.

    Da blir det ganske høye bølger, i Drammensfjorden, må man si.

    Så det er ikke som i en innsjø akkurat.

    Selv om det er som i indre Oslofjord, mer eller mindre, kanskje.

    Men det kommer noen ganger noen ganske store bølger da, fra disse bilbåtene og andre skip da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som Ulf Havmo og jeg, kjørte inn til Drammen, med bussen.

    Så var fjorden full, av tyske krigsskip.

    De skulle på noe vennskaps-greier, (eller noe), til Drammen.

    Det var et spesielt syn, husker jeg.

    Jeg kan ikke huske å ha sett krigskip før, i Drammensfjorden, hverken før eller etter dette.

    Men her var det da kanskje 8-10-12 tyske krigskip.

    Som seilte i samlet flokk, må man vel si, gjennom Drammensfjorden da.

    Så det var jo som en hel armada nesten, må jeg nok si.

    Og Ulf Havmo og jeg, vi trodde vel nesten ikke være egne øyne.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En annen gang, som Ulf Havmo og jeg, dro inn med bussen, til Drammen.

    Så hadde det vært en front mot front-kollisjon, mellom en lastebil og en trailer vel.

    Han i lastebilen døde.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Han hadde kjørt forbi bussen, mener jeg.

    Og råkjørt litt da, i Svelvik vel.

    Noe sånt.

    En olje-bil, (som Ågot og faren min noen ganger pleide å få levert olje av, til huset på Sand vel), han hadde stått feil parkert, eller noe.

    Og så hadde det vel blitt som et kjørefelt der da.

    Eller noe.

    Ei sladrekjærring, hos Ågot, var det vel som sa det, seinere, til meg.

    At den oljebilen egentlig skulle ha stått parkert der og der da.

    Noe sånt.

    Odd Einar Pettersen, han satt vel på med en bil, inn til Drammen, tror jeg.

    Han gikk jo i klassen til Ulf og meg.

    Men Odd Einar var så storvokst, på denne tida, (da vi gikk på ungdomsskolen).

    Så han hjalp til med redningsarbeidet.

    De andre voksne, de trodde nok at Odd Einar var en voksen kar.

    Og ikke en ungdomsskole-elev.

    Så sånn var nok det.

    Ulf og jeg vi ble ikke bedt om å hjelpe til.

    Bussjåføren gikk fra myntapparatet sitt, mener jeg å huske.

    Så jeg kunne ha rappa noen mynter der vel.

    Men det gjorde jeg vel ikke, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En lille julaften, eller noe.

    Når jeg gikk på ungdomsskolen da.

    Så ble jeg rastløs.

    Også fikk jeg med Carl Fredrik Fallan og enten Ulf Havmo eller Espen Melheim.

    På å bli med inn til Drammen.

    Bare for å finne på noe da.

    Og da så vi faktisk Tom-Ivar Myrberg, ved rutebilstasjonen i Drammen vel.

    Han gikk ganske tett sammen med to kamerater.

    Vi sa vel ‘hallå Tommy’, eller noe.

    Men han svarte vel ikke, tror jeg.

    Han var vel kanskje litt sjenert.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, som jeg var på besøk hos Espen Melheim, mens jeg gikk det første året, på videregående, eller noe, vel.

    (Eller dette kan også ha vært et av de siste årene, på ungdomsskolen).

    Så var vi en tur ut i stua dems.

    (Vi satt mest foran data-en, på rommet til Espen Melheim da.

    Men tok en tur ut på kjøkkenet, for å finne noe å drikke, eller noe, vel).

    Og der var mora til Espen Melheim, og den yngste søstera hans, (som jeg tror at heter Anette vel).

    Og hu Anette var sur da, og ville ikke ha middagen, som mora prata om da.

    For Anette ville bare ha ‘pølse’ da, som hu sa.

    Og Espen Melheim bare rista på hue da.

    Og gliste litt kanskje.

    Men han sa ikke noe.

    Også gikk vi tilbake til rommet hans.

    For å drive mer med data da.

    Mens mora og søstera hans sikkert fortsatte å krangle ute på kjøkkenet da.

    (Eller noe).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens Pia bodde på Bergeråsen.

    Så hadde hu en gang et brev, liggende borte hos Ågot.

    Brevet lå der så lenge.

    Og lå liksom på kjøkkenbenken da.

    Som for å friste meg, eller noe, som ikke fikk noen brev selv, på den her tida vel.

    Så til slutt så ble jeg så lei.

    Så jeg bare åpna det her brevet da.

    Men det var vel bare noe fra ei venninne av henne, eller noe, tror jeg.

    Men hvorfor det brevet til Pia, skulle ligge borte på Sand, når Pia bodde hos Haldis.

    Nei, det veit jeg ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg har fortsatt en del fler notater her, som jeg ikke har fått skrevet om enda, i memoarene mine da.

    Så det blir nok en del fler deler, av dette kapitellet.

    Så jeg få se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, innen ikke alt lenge.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg får vel ta med noen julesanger, siden det er jul her i England, i dag

    PS.

    Den julesangen her, var mora mi, Karen Ribsskog, så begeistret for, på 70-tallet, husker jeg:

  • Min Bok – Kapittel 66: Kristiansand

    Våren 1989, så var det bryllup, i Christell sin slekt, i Kristiansand.

    Haldis, faren min, Christell, Jan, Pia og meg, skulle ta toget ned til Kristiansand, en fredag, våren 1989.

    Der skulle vi bo på et hotell, som het Norrøna, (eller noe), tror jeg.

    Dette var samme helgen som Heysel-tragedien, husker jeg.

    Vi var litt i seineste laget, da vi kjørte fra vannsengbutikken og i retning av Drammen Togstasjon.

    Så Haldis ringte fra en mobiltelefon, i drosjen, og ba toget om å vente.

    NSB svarte at de kunne vente i 2-3-4-5 minutter, men ikke lenger.

    Noe sånt.

    Så vi løp på toget da, (mer eller mindre, ihvertfall).

    Og rakk såvidt å komme oss med det da.

    Hvordan Haldis kunne få toget til å vente, det veit jeg ikke.

    Kanskje hu kjente stefaren til Kjetil Holshagen, (min tidligere kamerat fra Havnehagen), som jobba som vaktmester, eller noe, på Drammen Jernbanestasjon?

    (For å fleipe litt).

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde jo tatt toget mange ganger, til Larvik.

    Og jeg hadde jo kjørt bil, med mora mi og Arne Thomassen, til Kristiansand, sommeren 1979.

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Og faren min, Haldis, Christell og jeg.

    (Jeg husker ikke om Pia var med).

    Vi hadde jo kjørt til ‘tante Lete’ og de, (i Stavanger), i amerikaneren til faren min, en gang.

    På begynnelsen av 80-tallet.

    Og da kjørte vi jo om Kristiansand da.

    (Må man vel si, veien gikk vel ihvertfall rett ved Kristiansand der, tror jeg

    Vi kjørte langs kysten, (mer eller mindre), hele veien da.

    For å si det sånn).

    Så jeg trodde at toget skulle kjøre til Larvik, Brevik, Kragerø, Arendal, Grimstad, Risør, Lillesand og alle de byene der, langs kysten, på Sørlandet.

    Men så ikke.

    Togstasjonene som dukket opp hadde rare navn som Nordagutu, osv.

    Noe jeg klagde på, på toget da.

    Siden jeg husker at mora vår og Arne Thomassen, de pleide å kjøre innom alle disse fine sørlandsbyene, på veien ned til Kristiansand da, sommeren 1979.

    Så istedet for fine sørlandsbyer, så dukka det opp fjellsteder med rare navn da, fant jeg ut.

    Så da måtte jeg nesten klage litt, syntes jeg.

    Jan Snoghøj, (Christell sin 8-10 år eldre storebror, som kalte meg for ‘sønn til Arne’), begynte å snakke om at Nordagutu var gildt da, (eller noe).

    Noe sånt.

    Jeg var ikke helt sikker.

    Men men.

    Så dette toget kjørte vel til Kongsberg, mener jeg, og over noe fjellparti, (eller vidde), i innlandet.

    Istedet for å kjøre langs kysten da.

    Noe som jeg syntes var litt kjedelig da.

    Jeg som hadde dratt så mange ganger med toget til Larvik, på Vestfoldbanen, og som kjente meg mer hjemme, nedover i Vestfold og på Sørlandet da, enn oppå noen fjellpartier, osv.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Haldis og dem hadde med noen søppelsekker, med noen puter og sånn i.

    Som var en gave til brudeparet da.

    I Kristiansand så gikk vi gjennom Sentrum, før vi kom til hotellet.

    Og en kar, som stod ved en stand, fortalte noe om en organisasjon som het Akademikernes Fellesorganisasjon, (eller noe sånt).

    (Kanskje jeg kan melde meg inn der nå?

    Nå som jeg har en Høgskolekandidatgrad, fra HiO IU.

    Hvem vet).

    Da vi kom til hotellet, så jobba det noen eldre damer, i resepsjonen der.

    Jeg var jo i russetida, så jeg tok ting rimelige lite seriøst.

    Familien vår var jo også basert på noe hykleri, i og med at vi bare var samlet i ferier osv., siden jeg bodde aleine, i Hellinga 7B og Leirfaret 4B, fra jeg var ni år da.

    Jeg sa sånn lett nonsjalant, til Jan, eller noe, at ‘hva med ranspengene da?’.

    Mens vi stod i resepsjonen, på Hotell Norrøna da.

    (Jeg hinta til den søppelsekken, som var Haldis sin vel, og som var full av puter osv., (var det vel), til brudeparet da, fra Vannsengbutikken).

    Og da gikk ei kone, (som jobba i resepsjonen der da, og som var ganske nærme pensjonsalderen vel, vil jeg nok tippe på), fram til den søppelsekken til Haldis da, og kikka oppi den da.

    For å se om vi hadde noen ranspenger der.

    Men hu sa ikke noe.

    Og hu ble kanskje litt skuffa, når hu bare fant noen sofaputer og sånn, i den søppelsekken til Haldis da.

    Det er mulig.

    Men men.

    På kvelden, den dagen, så dro Jan, Pia og Christell meg med, til en restaurant, i Kristiansand Sentrum, for å spise middag.

    Faren min og Haldis skulle ikke være med, av en eller annen grunn.

    Jeg var ikke så kjent i Kristiansand.

    Jeg hadde bare såvidt vært i den byen en gang, som ni-åring.

    Så jeg fulgte etter de andre da.

    Mens vi gikk gjennom gatene i Kristiansand.

    På vei til en restaurant, som Jan tydeligvis kjente til fra før vel.

    Jan Snoghøj er cirka 7-8 år eldre enn meg, (hvis jeg husker det riktig).

    (Jeg sjekka skattelistene, på nettet nå.

    Jan heter egentlig Jan Christian Snoghøj, og er født i 1962.

    Altså 8 år før meg, og 9 år før Pia og 10 år før Christell da.

    Så sånn er det.

    Han hadde en inntekt på 294.000, i 2009, stod det også der, forresten:

    http://www.kjendis.no/skatt/sok/?op=Person&id=1743498&ar=2009&urlnavn=JAN+CHRISTIAN+SNOGH%d8J).

    Jeg var jo 18 år dette skoleåret.

    Og Jan var da 26 år.

    Og Pia var 17 år.

    Og Christell 16 år da.

    Så vi må vel si det sånn, at det var Jan som dro med oss tre videregående-elevene, på restaurant da.

    Siden både Christell, Pia og meg, fortsatt gikk på videregående, dette skoleåret.

    Jeg sjekket på Wikipedia nå, og Heysel-tragedien, den fant sted 29. mai 1989.

    Så dette var 28. mai da, som vi var på den restauranten.

    Vi satt alle fire, rundt et firkanta bord der.

    På noen slags kraker vel.

    Vi satt nesten i en bås da.

    Det var ganske privat.

    Fordi det var ikke så fullt der vel.

    Men vi var ikke skjult der.

    Så det var egentlig ikke en bås.

    Det var et bord, med noen krakker eller stoler ved.

    I andre eller tredje etasje, (tror jeg), av en bygning da.

    I sentrum av Kristiansand.

    Jeg satt sånn at jeg hadde Jan, på min venstre side.

    Til venstre for Jan, så var det et vindu, (mener jeg).

    Pia satt foran meg vel.

    Og Christell satt foran Jan vel.

    Noe sånt.

    Og en del meter bak Pia og Christell så var kassaområdet da, hvor man bestilte mat osv., da.

    Hvis vi ikke bestilte ved bordet da.

    Jeg husker ikke hva jeg bestilte.

    Jeg var kanskje litt trøtt etter russetida.

    Det er mulig.

    Plutselig så begynner Christell å si det, at faren vår, hadde ‘fingra’ Pia.

    Jeg nekta, (eller jeg trodde at Christell tulla da).

    (Det er mulig at det var Jan som først begynte å ta opp dette.

    Det husker jeg ikke helt).

    Så sa Pia at det var sant.

    Og hun fortsatte, og spurte meg om jeg husket da vi var små, og bodde hos mora vår i Larvik.

    Og at Pia hadde sagt til faren vår, når vi var på besøk hos han, i Hellinga 7B, i 1975 eller 1976 kanskje, at hu ikke ville sove i dobbeltsenga, sammen med han.

    Og da hadde faren vår sagt at det måtte hu.

    (Men det var bare en enkeltseng der.

    Som jeg sov i.

    Så hvor Pia ellers skulle ha sovet, det veit jeg ikke).

    Jeg huska jo den episoden, fra 13-14 år tidligere kanskje.

    Og jeg måtte nesten markere avstand mot det som faren min hadde gjort.

    Dette var jo mens Bjugn-saken var i nyhetene ganske mye, mener jeg.

    Så jeg sa at jeg hata faren min, eller noe, (på grunn av det her da).

    ‘Det gjør du ikke det’, sa Christell.

    Noe sånt.

    Men jeg ble sinna.

    Og spurte om vi skulle kutte ut faren min.

    (Og så tenkte jeg litt).

    Også sa jeg, ‘unntatt når det gjaldt penger’.

    (For jeg hadde ikke så mye penger da).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jan sa noe sånt, (til meg), som at ‘så du …’.

    (Så han ville vite noe om hva jeg skulle gjøre i forbindelse med dette, (eller i forbindelse med livet mitt), fremover da).

    Men ellers ble det ikke sagt noe.

    Pia og Christell sa vel ingenting da.

    Og Jan svarte heller ikke på det, om han skulle bli med å kutte ut faren min.

    Så derfor sa ikke jeg noe mer heller.

    Men det er mulig at dette var noe i regi av Jan da, for alt hva jeg vet.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg pleide å se på Tippekampen, og Hotell Norrøna hadde en TV, i lobby-en.

    Så på lørdagen, så gikk jeg ned der, etter å ha gått og sett litt i Kristiansand vel.

    Men tippekampen var ikke noe artig, denne ettermiddagen.

    Det var jo kaos på tribunene, og kampen ble avlyst.

    Folk døde i hopetall, på grunn av at for mange tilskuere var sluppet inn på Heysel Stadion.

    Skadede og døde ble båret inn på banen.

    Så det var jo ikke noe artig, å se på tippekampen akkurat, denne ettermiddagen.

    (Det var forresten finalen i serievinnercupen, mener jeg, mellom Juventus og Liverpool, denne dagen, noe som vel er ganske kjent).

    Så ble vi hentet av noen slektninger av Haldis.

    Vi kjørte forbi banen til Start, husker jeg.

    Og opp en bakke og litt lenger vel.

    Til et byggefelt der.

    Og han som var forlover, (eller noe), han var nervøs, og tente på noe greier, ute på kjøkkenet, eller noe.

    Og forklarte til oss, fra Drammen da, (må man vel si), om hvor nervøs han var da, og hvor skuffa han var over seg selv.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kjørte innover mot Kristiansand Sentrum igjen.

    Så satt jeg i baksetet, (i en av bilene), husker jeg.

    Og la merke til at Jan stirra inn i øynene på ei tenåringsjente, som gikk på fortauet.

    Mens vi kjørte forbi.

    Det var nesten som at Jan prøvde å hypnotisere denne Sørlandsjenta, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Dette var vel i en nedoverbakke, like før Start-banen der, mener jeg.

    Noe sånt.

    Jeg husker ikke om vi var i noe kirke.

    Men vi var ihvertfall i et selskapslokale, i Kristiansand Sentrum, hele kvelden.

    Jeg hadde på meg en hvit Ball-genser og tweed-jakka, som jeg hadde fått, (eller arvet brukt vel), av Ruth Furuheim, (etter en av sønnene henne sikkert da), en 6-7 år før det her vel.

    Noe sånt.

    Jan sa til meg at han også hadde vurdert å gå kledd sånn.

    Men han hadde vel dress da.

    (Men jeg hadde jo ikke noen skjorter, dresser, smokinger, slips eller smoking-sløyfer, som jeg har forklart om, i det forrige kapittel, var det vel.

    Så jeg bare improviserte litt da.

    Og brukte en tynn,hvit Ball-genser, under jakka, istedet for skjorte og slips da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Den lørdagen, (var det vel), så tok Pia, Christell og jeg, heisen sammen, (husker jeg), på hotellet, (da vi skulle i det bryllupsselskapet da).

    Christell sa til Pia, (mens jeg også gikk sammen med dem da, og kjøre heis sammen med dem), at den og den, hadde så tettsittende øyne.

    Så Christell likte ikke en kar da, på grunn av dette da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og da måtte jo jeg si noe.

    Så jeg spurte om jeg hadde tettsittende øyne.

    Men det hadde jeg visst ikke da, skjønte jeg, på Pia og Christell da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Det var ikke så hyggelig, i det middagsselskapet, syntes jeg.

    Det var noe dans og sånn der.

    Men Pia og Christell prata jeg ikke så mye med, husker jeg.

    Jeg prøvde å sjekke opp en flott brunette, (var hu vel), i 20-åra vel, i baren der.

    Etter middagen.

    Og etter diverse drikke og dans, osv.

    Men hu dama sa bare noe sånt som at ‘hvis du hadde vært noen år eldre så’.

    Noe sånt.

    Etterhvert så fikk Christell meg til å kjøpe Tequila.

    Som hu, (og muligens Pia), lærte meg hvordan man skulle drikke da.

    Man skulle først ta salt på hånda.

    Og så drikke Tequila-drinken.

    Og så spise en sitronskive.

    Jeg drakk to eller tre sånne, tror jeg.

    Enda jeg vel var ganske full fra før av og.

    Så jeg ble jo helt svimmel.

    Og måtte legge hodet ned på et bord, i et naborom, som stod tomt der.

    Mens jeg venta på at de andre skulle bli ferdige da.

    For dette var like før det skulle stenge.

    Jeg syntes jeg hørte noe om at Christell skulle dra på et utested som het ‘Downtown’, eller noe.

    At ei tante av Christell begynte å bable om det, eller noe.

    (Hvis ikke dette var den andre av de helgene vi var i Stavanger da).

    Men jeg hadde jo nettopp vært gjennom russetida.

    Og jeg hadde jo sett disse forfærdelige TV-bildene, fra Heysel, på hotellet.

    Og det vet jeg ikke om de andre i bryllupet hadde sett.

    Så jeg var kanskje litt trist/melankolsk, (eller noe), på denne festen.

    Det var bar der, osv., så dette var nok et utested, (en pub eller diskotek), som de hadde leid da, for å ha denne festen da.

    Så dette var ikke noen kjempekristne folk, eller noe.

    (Jeg har vært i andre bryllup seinere, (det vil si bryllupet til Magne Winnem).

    Hvor det ikke ble drukket alkohol, i det hele tatt.

    Men sånn var det ikke her da, for å si det sånn.

    Her var det dans og drikking hele kvelden.

    Til klokka 1-2-3 om natta kanskje.

    Noe sånt).

    Og på hotellet, så hadde jeg fortsatt vært ‘svingstang’.

    (Etter tequila-ene, som jeg ikke veit hvor Pia og Christell hadde lært å drikke).

    Jan fortalte meg dagen etter, at jeg hadde bare tippa ned i fotenden av senga til Christell.

    Med alle klærna på.

    Etter at hu hadde lagt seg vel.

    For alle vi fire yngste, (det vil si Jan, Christell, Pia og meg da).

    Vi sov på samme rom da, på det hotellet.

    Mens faren min og Haldis hadde sitt eget rom da.

    Og dagen etter, så stod det om Heysel-tragedien, på forsidene, av både VG og Dagbladet da.

    (Eller Søndag-Søndag, var det vel, ved nærmere ettertanke, som var den eneste søndagsavisen, på den her tiden, (hvis jeg ikke tar helt feil)).

    Og jeg syntes at alle på togstasjonen var sure, (eller noe).

    (Jeg var kanskje fortsatt litt full).

    Faren min var sur og, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Det var kanskje på grunn av Heysel-tragedien.

    Det er mulig.

    Men den hadde jo jeg fått med meg om, dagen før.

    Men jeg fortalte ikke noe om dette, til Jan, Pia, Christell, Haldis eller faren min.

    For jeg visste det, at de ikke var så fotballinteresserte, som meg.

    En gang som vi så en fotballkamp, nede hos Haldis.

    Så hadde Jan snakka om, (når jeg lå på gulvet foran TV-en, på en slags skinnfell, eller noe), at han kunne se tissen, til en fotballspiller.

    Men det var mens jeg så bort.

    Så det var kanskje en litt kjedelig kamp.

    Det var ihvertfall ikke en Everton-kamp.

    Så jeg kunne også kjede meg, mens jeg så på fotball.

    Men jeg syntes at ‘pling’-en, var morsomt da.

    For å se om Everton scorte.

    Det var mye derfor jeg fulgte med på fotball-kamper, på TV, selv om Everton ikke spilte, i den TV-sendte kampen.

    Men jeg trodde ikke at Jan, Christell, Pia, Haldis og faren min, var så interesserte i fotball.

    Så det var ikke sånn, at jeg snakka med dem, før og under bryllupet, om den her Heysel-tragedien da, (som jeg hadde sett på TV, i TV-rommet på hotellet da).

    De var liksom i en annen verden, enn meg, vil jeg nok kanskje nesten si.

    De var litt fjerne kanskje.

    Jeg fant ihvertfall ikke noen anledning, når det var naturlig for meg, å nevne denne tragedien.

    Til noen av dem.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Etter dette, så forandret mitt forhold til faren min seg veldig.

    Jeg hadde alltid sett opp til faren min, før denne fredagen, og det restaurantbesøket, i Kristiansand, hvor Pia og Christell fortalte om at faren min hadde misbrukt Pia seksuelt da.

    Men etter dette, så har jeg nesten ikke hatt noe med faren min å gjøre.

    Så denne turen til Kristiansand, den har liksom satt rammen, for det meste av min kontakt da, med ‘Haldis og Arne-familien’, i så godt som alle år etterpå, vil jeg vel nesten si.

    Jeg var jo litt bundet, av det jeg hadde sagt der, ved restaurantbordet, i Kristiansand, og.

    Så jeg har hatt litt kontakt med faren min, men ikke mye, etter dette.

    Pia sa jo det, høsten etter, at faren min hadde sagt, at han ikke trodde det var meninga, at han skulle betale husleia, for hybelen min, i Oslo, (hvor jeg studerte), hver måned.

    Så etter at Pia sa det, så kutta jeg også ut faren min når det gjaldt penger.

    For det meste ihvertfall.

    Med noen få unntak.

    Så etter at jeg flyttet til Oslo, som 19-åring.

    Så har jeg klart meg selv økonomisk, uten at jeg har fått mer penger, enn kanskje 10.000 tilsammen, på 15 år vel, fra faren min og Haldis da, (hvis man regner med penger jeg har fått i julegaver av dem også).

    (Hvorav det største beløpet, som jeg fikk av dem.

    Det var mens jeg avtjente Førstegangstjenesten, på Terningmoen.

    Og fikk en regning, fra Lånekassa, mens jeg var der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Nå er klokka et om natta, her på hostellet.

    I de neste kapitlene, så tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om russetida.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Og hvem de folka egentlig var, som vi var i bryllup hos?

    Nei, det ante jeg egentlig ikke da.

    Og det aner jeg fortsatt ikke nå.

    Men det var vel noen i slekta til Haldis da, på en eller annen måte.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.