Stikkord: 80-tallet
-
Min Bok – Kapittel 45: Enda mer fra sommeren 1988, (del 4)
Han italieneren, som foreldrene våre, babla om, at Pia og jeg måtte være med, på campingferie, forresten.
Han sa også noe om at han likte lyshårede damer, (enda mora mi hadde brunt hår).
Og han mente at jeg sikkert likte mørkhårede jenter.
Sånn hadde ikke jeg tenkt på før.
Og hvorfor han snakka om lyshårede jenter, det veit jeg ikke.
For hverken mora mia eller Pia var jo lyshåret.
Men men.
Da vi kom hjem fra den ferien, med den ‘campingbilen’, (en Folkevognbuss), til han italieneren.
Så var Pia oppe hos meg, husker jeg.
Og så hørte vi på den Rock Steady Crew-kassetten, på stereoanlegget, til faren min.
(Dette var vel sommeren 1984 vel, hvis jeg skulle tippe.
Sommeren 1983, så var jo Pia og meg, i Nevlunghavn, på besøk hos Ingeborg og Johannes.
Og sommeren 1985, så var jeg jo på min første språkreisetur, til Brighton.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
Mens Pia og jeg, satt i sofaen, oppe i Leirfaret 4B der.
Så dukka plutselig Christell opp.
Mens den ‘Me and Baby Brother’-sangen, som han italieneren likte, var på da.
Og da sa Christell det, at den var fin den kassetten da.
Noe sånt.
Så Christell og han italieneren, de hadde altså samme musikksmak da.
(Siden de likte den samme sangen, mener jeg).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg skrev om det, at det stod noen bilvrak, med knuste vinduer, på veien, inn til Blindvann der.
Det skjedde også en gang, mens jeg bodde på Bergeråsen, og gikk på barneskolen eller ungdomsskolen vel.
At det stod en bil, på bussholdeplassen, ved Gamlehjemmet, i retning Sande der.
Og den bilen, den hadde fått slått inn alle rutene og lyktene, osv., husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens jeg gikk i sjuende eller åttende klasse vel.
Noe sånt.
Så ga faren min meg en eske, med vinterhansker, for gutter.
Som hadde ‘falt av en lastebil’, sa han.
Som han kjørte bak, hjem fra Drammen, eller noe.
Og da fikk jeg beskjed om det, å bare gi sånne handsker da, til folk jeg kjente.
Det var vel tjue par handsker, eller noe, som jeg fikk da.
Og jeg ga vel noen til Ulf Havmo og Kjetil Holshagen, osv., mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Christells nest eldste storebror, Jan Snoghøj, han ble etter nabodama, sammen med ei med lyst hår, fra ei bygd som heter Åmot vel, oppe i Buskerud et sted, tror jeg.
En gang, så ble jeg dratt med, av hu fra Åmot da, og Christell og Pia, for å se en film som het ‘Tootsie’, (om en mann som kledde seg ut som en dame), på en av kinoene, i Drammen.
(Jeg tror at de kinoene i Drammen, het Saga og Snorre kino, eller noe.
Men jeg er ikke helt sikker.
Det er noen år siden jeg var på kino i Drammen, for å si det sånn.
Men men).
Da vi kjørte fra Bergeråsen og inn på Svelvikveien, ved Berger skole.
Så spurte hu fra Åmot, hvem det var, som stod i busskuret der.
‘Ole Christian Skjellsbekk’, sa vel Christell da.
(Han som gikk i klassen min, og som var i Stavern, på det diskoteket, nede ved havna der, den gangen Pia fikk herpes, da hu ga munnsex, til en soldat, eller noe vel, der nede da.
Sommeren 1988 vel.
Så sånn var det).
‘Han var kjekk’, sa hu fra Åmot da, (ei som var 4-5 år eldre enn meg vel, eller noe).
‘Ja’, sa vel Pia og Christell da.
Så de tre damene/jentene, de var svake for Ole Christian Skjellsbekk, med sitt mørke hår, (husker jeg).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg gadd ikke å se den filmen, for jeg syntes det var litt på kanten, å se en film, om en mann, som ville være dame da.
Så det slapp jeg da, av hu fra Åmot.
Så jeg gikk bare rundt i Drammen, og kikka litt vel.
Og kjøpte meg kanskje en hamburger, eller spilte på spilleautomater, på en burgersjappe, som lå på Bragernes der da.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg husker at Christell og jeg, (og muligens også Pia), var på kino, i Drammen en annen gang.
Da sa noen i filmen, at ‘ingen kler en grønn genser’, (på engelsk da).
Også viste jeg Christell genseren min, som var grønn da.
Og da lo Christell fælt, husker jeg, av en eller annen grunn.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, skoleåret 1988/89, så var jeg på en russekro, oppe i Hokksund eller Vikersund, eller noe.
Og der, så møtte jeg hu fra Åmot.
Hu sa det, at jeg burde komme meg bort fra familien min vel.
Jeg svarte noe greier da, i farta.
Og da sa hu det, at ‘det har du hørt av Jan’.
Så da måtte jeg innrømme det, at det nok var sant da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Min søsters venninne, Cecilie Hyde, ville være med på denne russekroa, enda hu ikke var russ, (selv om hu var født det samme året som meg).
Hu fra Åmot, hu gikk hjem fra den russekroa da, da jeg dukka opp der.
Så sånn var det.
Av en eller annen grunn.
Men men.
Jeg måtte også henne i Oslo, et år eller to etter dette, og hu sa hei og hilste da, nederst i Karl Johan, var det vel.
Men etter det, så har jeg ikke sett henne mer.
Hu reagerte på det en gang, at jeg ikke ville være lenge nede hos Haldis, en julaften.
Men heller ville være hjemme alene.
Og da måtte faren gå opp til Leirfaret 4B og overtale meg, for å få meg til å gå ned igjen da, til Havnehagen og til Haldis igjen da.
Men det ble jo bare som noe kunstig.
Jeg trivdes ikke så bra der.
Så det var ikke en hyggelig julaften, husker jeg.
Da var det nesten bedre å sitte aleine hjemme, foran TV-en og spiste noe julegodteri kanskje og sånn da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bestemor Ingeborg, sa forresten det, en gang, som jeg var på besøk, da hu bodde i Nevlunghavn.
At pizza, (som var favorittretten min, som tenåring, altså Pizza Grandiosa), det var bare ‘vomfyll’.
Så bestemor Ingeborg fulgte med og visste hva den nymoderne maten inneholdt av næring da.
Det er helt sikkert.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, under Svelvikdagene, sommeren 1988 vel.
Så gikk jeg rundt der, uten at jeg fant noen å prate med vel.
Alle folka der stod liksom i klikker da.
Og jeg fant ikke noen klikk, som jeg hørte hjemme i da.
Men men.
Så sånn var det.
Så jeg ble litt deppa nesten, av å henge der da.
Men jeg fant hu Rose Marie Baltersen da, (hu pene, fra Sande, som hadde gått i klassen min, i første klasse, på videregående, altså cirka et år, før det her).
Og hu stod i en klikk da, som det mest var gutter i vel.
Og hu fikk jeg en klem av da, husker jeg.
Men jeg kjente ikke de andre folka, som hu stod sammen med der.
Og jeg tenkte at en av dem kanskje var typen hennes, eller noe.
Så jeg hang ikke med de da.
Men da stakk jeg bort til noen nabo-ungdommer av meg, som bodde i de trygdeboligene da, som nesten omringet Leirfaret 4B, hvor jeg bodde da.
Og da fikk jeg bli med de, på fest, hjemme hos Lille-Oddis og de da.
Men Lisbeth Mikalsen og ei jeg tror var søstera til Lille-Oddis.
De fant seg to kavalerer, hvorav en av de, hadde 18-års dag vel.
De tøffe kara, (som jeg ikke visste hvem var).
De ble også med da, på den festen.
Og hu søstera til Lille-Oddis og vel også Lisbeth Mikalsen, de lå på et soverom, og knulla vel, med de to tøffe kara da, som hadde 18 års dag.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg husker at jeg satt på kjøkkenet der, sammen med blant annet Rikhardt Mikalsen, (broren til hu Lisbeth Mikalsen da, som var på det soverommet der, og ‘peisa’ vel, mens jeg satt på kjøkkenet der da.
Og det satt vel noen enda yngre gutter, enn han Rikhardt, på det kjøkkenet også, mener jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Da de var ferdige, med å knulle vel, på det soverommet der.
Så stakk de to tøffe gutta vel.
Og da, så ville Lisbeth og hu søstera til Lille-Oddis, de ville bli med ned, til meg der.
Så satt vi i stua mi, i Leirfaret 4B, vi tre da.
De to jentene satt i sofaen og jeg satt i den ene stolen da.
I den lyseblå sofagruppen, som faren min, Pia og jeg, kjørte ned med en stol fra, til Danmark da, den romjula, på begynnelsen av 80-tallet, som jeg har skrevet om tidligere, på bloggen.
Plutselig, så kom Christell inn døra der, i full fart, midt på natta da.
Hu stilte seg i stua, og begynte å prate til de to jentene, i sofaren.
‘Du har pulesveis’, eller noe, sa hu til hu søstera til Lille-Oddis da.
Jeg reiste meg opp fra stolen og stilte meg like ved Christell, for å prøve å skjønne, hva den her skrikinga hennes, oppe hos meg, midt på natta, skulle være godt for.
Men Christell svarte ikke noe, til meg da.
Hu bare skreik og kjefta på de to jentene i sofaen da.
UTen at jeg skjønner hva Christell hadde med å kjefte, på de, som jo var gjestene mine der, må jeg vel si.
Men men.
Christell stakk ihvertfall, uten å forklare noe.
Og etterhvert så stakk de to andre jentene og.
De sa vel ‘hadet’ ihvertfall tror jeg.
Det var mer enn Christell sa, for å si det sånn.
Så det var en veldig merkelig opplevelse, vil jeg si.
Jeg hadde jo nettopp fylt 18 år, og hadde jo klint med to jenter, (ei fra Oslo og ei fra Hammerfest), nede i Brighton, tidligere den sommeren da.
(Skikkelig råklining og, med tungekyss osv., i fylla, husker jeg).
Og nå hadde jeg til og med klart å få to jenter, i passende alder, inn i stua mi, en sommernatt, til søndag vel.
(Selv om vel minst en av dem allerede hadde pult fra før, den natta.
Men men).
Men når jeg liksom prøvde å roe dem ned, og når jeg liksom trodde at jeg skulle ha lykken med meg, å få snøre i bånn, som man vel sier.
Så kommer altså Christell, (som da var noen måneder fra å fylle 16 år vel), brasende inn i stua mi, midt på natta, mens hu begynte å kjefe og klage, på de to gjeste-damene mine, som var et år eldre enn Christell vel.
De var på klassetrinnet under meg da, Lisbeth Mikalsen og hu søstera til Lille-Oddis da, (eller hva hu var igjen. For hu bodde ikke på Bergeråsen, da jeg flytta dit. Men hu flytta vel til Bergeråsen noen år seinere, så jeg fikk ikke helt med meg hvem hu var. Hu bare dukka opp der liksom, må jeg vel si, at det virka som, for meg da. Men men).
Og de to jentene, i sofaen, de turte ikke å si noe, til Christell.
Enda Christell bare var en person.
Og de to i sofaren var et år eldre da, enn Christell da.
Men hva det her egentlig var om, det skjønner jeg ikke.
Men cirka ti minutter etter at Christell dukka opp der, så stakk jo de andre jentene og.
Så jeg hadde først tre pene lyshårede jenter, som var 1-2 par år yngre enn meg, i leiligheten.
Og 10-15 minutter seinere, så hadde alle de tre jentene gått igjen, uten at jeg skjønte så mye, av grunnen til hvorfor de plutselig stakk da.
Så der kan man se det, at ikke bare Pia prøvde å kontrollere sex-livet mitt, og kontakten min med damer.
Faren min klagde en gang, som naboen min hadde sagt, at jeg hadde hatt damebesøk, en kveld.
(Enda det bare var Ulf Havmo, (som hadde langt uklipt hår), og søstera mi Pia).
Og Christell ødela altså også for meg, når det gjaldt damer, og jagde damebesøk, som jeg hadde, om nettene da.
Uten at jeg skjønner hvorfor, at dem skulle ødelegge for meg da.
Men jeg måtte jo også bo alene, i Leirfaret 4B og Hellinga 7B, fra jeg var ni år.
Så dem hadde vel noe vendetta mot meg da, eller noe.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Men hvorfor Christell dukka opp, i leiligheten ‘min’, midt på natta.
Det veit jeg ikke.
Hu hadde kanskje fått høre det, at de to jentene, var hos meg, av noen av de unge gutta, som var hos Lille-Oddis og dem, den kvelden, som de jentene pulte de gutta, som feira 18 års dagen sin da.
Hva vet jeg.
Det er kanskje noen andre som skjønner, hva som egentlig skjedde der.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Christell, Pia og meg, vi var også på døvekurs, oppe hos kusina vår Lene, (som var datter av onkel Håkon og tante Tone), i Havnehagen da.
(De på skrått nedenfor Espen Melheim og dem cirka, litt lenger opp i Havnehagen da).
Så sånn var det.
Det var ganske mange døvekurs-dager, som vi var på.
Dette var vel mens jeg gikk i sjuende klasse kanskje.
Og Pia og Christell gikk i femte klasse.
Noe sånt.
Pia og Christell de var kjempeflinke, til det her døvespråk-greiene.
Det var nesten bare jenter, på de kurskveldene, og alle, (untatt Pia og Christell), var døve da.
Så jeg syntes nesten at det var litt flaut, å være med, på det her.
Det var onkel Håkon, som nærmest presset meg, til å være med, husker jeg.
(Borte hos Ågot en gang da).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Christell og Pia, de bodde jo på samme rom da, tror jeg.
Så det øvde fælt da, etter skolen, nede i huset til Haldis der da.
Mens jeg, jeg var ikke så ivrig, til å øve.
Så jeg lærte mest døvealfabetet, husker jeg.
Pia og jeg, vi forklarte det, at det fantes sånne tavler, som man kunne skrive på, og så viske bort igjen, det som man hadde skrevet.
(Som vi hadde sett i lekebutikkene, i Larvik, eller noe da).
Og da sa en av lederne, for døvekurset, at vi måtte kjøpe med noen sånne tavler, for henne.
Så skulle vi få penger da.
Noe sånt.
Men jeg så et par ganger, i lekebutikken, på Lyche varemagasin, i Drammen, etter sånne tavler.
Men jeg klarte ikke å finne det.
Dette var vel sånn som ikke var i grunnsortementet, til lekebutikkene, kanskje.
Lekebutikkene forrandrer vel kanskje de varene de har inne til salg, hele tiden.
Det veit jeg ikke helt.
Jeg har ikke jobbet i noen lekebutikk så.
Men Matchbox-biler, der har de kanskje hele tiden.
Mens sånne tavler det har de kanskje bare innimellom da.
Hvem vet.
Jeg klarte ihvertfall ikke å finne noen sånne, i Drammen.
Det var noe Pia og jeg, hadde sett, i Larvik, da vi bodde der, som barn, mener jeg å huske.
Så det er mulig at hu kurslederen, ble sur, siden jeg ikke fant noen sånne tavler da.
Hvor man skrev med en sånn plastikkpinne, også kunne man viske all teksten bort, ved å skyve på et håndtak da, eller noe.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så hvis noen som leser det her kapitellet, har noen sånne tavler, (som jeg forklarte om ovenfor), hvor man kan viske ut det man har skrevet, på lager.
Så send de til døveskolen i Holmestrand.
For da er det muligens en hjelp da, i hverdagen, for døve unger/ungdommer.
Siden det noen gang kan være vanskelig å finne papir, å skrive på, i farta, hvis det er noe.
Men hvis man har en sånn tavle, så kan kanskje de hørende ungene, forklare på den da.
At en døv unge og en unge som ikke kan tegnspråk, kan ha en samtale, på en sånn ‘viske-tavle’ da.
Det var noe sånn vi prata om, på den første kursdagen der vel.
Jeg lærte ihvertfall døvealfabetet, som jeg vel husker delvis enda.
(Jeg kom til ‘f’ ihvertfall).
Og en gang, så var vi på besøk, på døveskolen, i Holmestrand.
Jeg husker at jeg stod utenfor skolen der ihvertfall.
(En skole som var litt oppe i ‘lia’ der, sånn som jeg husker det).
Og jeg husker at jeg stod i en stor gruppe unge ungdommer der.
Hvorav de fleste var døve, og bare Pia, Christell og meg, var hørende vel.
En døv gutt, var skikkelig populær da, husker jeg.
Så det var ikke bare å komme der, å hevde seg, selv om man var hørende da, skjønte jeg.
Men men.
Dette var hjemmebanen til de døve skjønte jeg, så der gikk det nok mest i døvespråk, og jeg som hørende, (som ikke var så flink, til å lære døvespråk), jeg sleit litt da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Pia sa jo det en gang, til meg, i Leirfaret 4B, noen år etter det her, at grunnen til at Lene ble døv, var at onkel Håkon, hadde spilt så høyt på stereoanlegget sitt, da Lene var baby da.
Noe sånt.
Men men.
(Jeg vet ikke om det var mora vår, som hadde fortalt Pia det her.
Det skal jeg ikke si helt sikkert.
Men men).
Jeg husker det, at for å si navnet, til en døv, så holdt det å si den første bokstaven, i navnet da.
Jeg måtte huske den første bokstaven, på alle de døve jentene da.
Men jeg hadde visst glemt Lene, en gang, husker jeg.
Så da lo alle de døve jentene da, når jeg glemte å vise tegnet ‘L’ for Lene da.
(Selv om jeg synes at de lo litt vel tidlig.
Før jeg liksom fikk sjangsen, til å vise riktig tegn.
Så det er mulig at det var noe lureri.
Hvem vet.
Men men).
En gang, mens jeg bodde i Hellinga 7B.
(Et sted jeg flyttet fra, før jeg ble elleve år).
Så jeg var altså ni eller ti år, da dette skjedde.
Det som skjedde, var at bestemor Ågot, bestefar Øivind, onkel Håkon og tante Tone.
De skulle alle ned til Rhodos, en sommer.
Jeg, (som var 10-11 år), skulle passe på den et halvt år yngre vel, kusina mi, Lene(!).
Så jeg har faktisk jobba som støttekontakt for døv person, i en drøy uke vel.
Dette var en sommer, husker jeg, (det var ihvertfall ikke snø da).
Så det var vel sommeren 1980 eller påsken 1981 kanskje.
Noe sånt.
Men men.
Tegnet for ‘mamma’ og ‘pappa’, på døvespråket, det er forresten å ta seg på nesetippen, for ‘pappa’ da vel, og på siden av nesa, for ‘mamma’.
Noe sånt.
Så jeg kunne litt døvespråk, den uka, som jeg skulle passe på Lene.
Men nesten ikke noe.
For dette var _før_ døvekurset da.
Så jeg var nok for ung, til å være ‘reservepappa’, for Lene da.
Men men.
Lene sov vel i dobbeltsenga til faren min, mener jeg å huske.
For faren min sov nede hos Haldis da.
Og jeg sov i min enkeltseng da, som var i det samme soverommet, som senga til faren min da.
Så Lene og jeg, vi sov i samme rom, som 10-11 åringer da.
Men jeg tulla ikke med henne, sånn som Tommy gjorde en gang, husker jeg, da han tok av henne alle klærna osv.
Mens han lå oppå henne på gulvet.
Jeg prøvde å være snill mot Lene da, siden hun var døv, osv.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Vi skulle på sirkus, i Drammen, faren min, Lene og jeg, da jeg passet på Lene.
Men det sirkuset var seint på dagen, så vi var der når de bygde teltet, husker jeg.
Så det ble for lenge å vente.
Jeg måtte henge med Lene da, mens faren min jobbet nede på verkstedet.
Jeg husker at Lene og jeg, vi leste tegneserier, borte hos Ågot.
Og det var et album som jeg hadde der, som het ‘Hakke Hakkespett og Lykkevannet’.
Som jeg syntes var artig da.
Og som jeg lot Lene lese.
Også tulla jeg med Lene, og helte noe suketter oppi et glass, og lagde liksom sånn salgsbod da, utenfor huset til Ågot.
Også skreiv jeg ‘Lykkevann 1 krone’, på en plakat da.
Og da kjøpte Lene et glass sånt Lykkevann da, husker jeg.
Det var den eneste måten jeg klarte å kommunisere med Lene på da, omtrent.
Å skrive sånne plakater, osv.
Men man kan se det på ansiktet, til den som er døv, litt, om de er rolige og sånn.
Så jeg måtte liksom se på trynet hennes da, og prøve å tolke grimasene hennes og sånn, for å finne ut om hu var fornøyd da, osv.
Men men.
Så jeg har altså vært en slags støttekontakt, for to av søskenbarna mine.
Nemlig Lene, som var døv, da jeg var sånn ti år vel.
Og Ove, som var fra Follo, noen år seinere, da han skulle plukke jordbær da, i åkeren til familien Sand, på Sand.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Etter at bestefar Øivind var død.
Så flytta bestemor Ågot, inn på det gamle rommet, til faren min.
(Et rom som var over gangen for kjøkkenet, husker jeg).
Av en eller annen grunn.
Og da ble det plassert minst en køyeseng, inne på det gamle ‘hoved-soverommet’ der, husker jeg.
Men men.
Og Tommy og meg, (og kanskje flere av oss søskenbarna da).
Vi skulle av en eller annen grunn, sove over der, en gang, husker jeg.
Og jeg hadde jo rimelige komplekser, fordi jeg var en av de siste, i klassen min, som kom i puberteten da.
Vi hadde jo seksualundervising, på skolen.
Og vi lærte det, at også guttene fikk større brystvorter, (mener jeg å huske, ihvertfall), i puberteten da.
Og jeg var vant til å være klassens ‘racer’, i matte, og sånn.
Så jeg syntes det var så flaut, å være treit, i puberteten.
Så jeg lurte på det, om jeg var mindre utvikla, enn fetteren min Tommy, (som var fem år yngre enn meg), også.
Så jeg la merke til at han hadde fått ganske store brystvorter da, (til å være en gutt, mener jeg).
Men det hadde ikke jeg fått enda da vel, (mener jeg å huske).
Så jeg lurer på det, om til og med Tommy, (som var født fem år seinere enn meg), fikk hår på tissen, før jeg fikk det, sommeren 1987.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men det som var, det var at Tommy, han merka det da, at jeg liksom kvakk til da, da jeg så det, at han hadde begynt å komme i puberteten, (før meg da).
‘Du så på puppen min’, sa TOmmy da, etter at han hadde krabba oppi senga si, ovenfor meg da, i køyesenga da.
Men da svarte jeg ikke noe, for da syntes jeg at det ble så flaut.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øivind døde vel sommeren 1983 vel.
Så dette her var kanskje seinere i 1983 da, eller i 1984 da, eller noe.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Men nå begynner klokka å bli 24, her på hostellet.
Så jeg få skrive mer, på det her kapitellet, en av de neste dagene, eventuelt.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 44: Enda mer fra sommeren 1988, (del 3)
Til mitt forsvar, for hvorfor jeg gjorde raid, nede hos Haldis og dem, da jeg var i tenårene.
Så var jeg sinna, siden jeg måtte bo alene, fra jeg var ni år.
Og siden jeg noen ganger fikk mindre gaver, enn for eksempel Christell, når Haldis og faren min hadde vært på Danmarkstur, og så videre.
Og Pia og Christell, de gikk også noen ganger inn i huset ‘mitt’, når jeg ikke var hjemme.
Det fortalte Store-Oddis, (en av naboene, i Leirfaret), meg ihvertfall en gang, husker jeg.
Store-Oddis, han fortalte meg også det, at Ole-Tonny, (som døde i en bilulykke, i skoleåret 1988/89), og lillebroren hans, kallt ‘Kairo’.
De hadde også vært inne i leiligheten min, i Leirfaret 4B en gang, (som jeg ikke hadde vært hjemme), fortalte Store-Oddis meg.
(Uten at jeg vet hvordan han visste det, at jeg ikke var hjemme.
Men men).
Da gikk jeg opp til Ole-Tonny og dem og kjefta, husker jeg, da Store-Oddis fortalte det her.
Ole-Tonny og de, de bodde i Olleveien, og det var ikke ofte, at jeg var oppi der.
Men men.
Jeg tok en rask sjekk, i videofilm-hylla, i reolen, på rommet mitt.
Og jeg syntes det var veldig få filmer der da.
Så jeg trodde at Ole-Tonny og Kairo kanskje hadde rappa noen filmer.
Men det hadde de ikke, fortalte de meg.
Etter det, så gadd jeg ikke å stresse noe særlig mer, med å ta opp filmer, og så videre.
For det ble som noe stress, å huske hvem som hadde lånt hvilken film.
(Det er mulig at det var Christer Sandum, som hadde lånt de filmene.
For han var hos meg en gang, fra Svelvik, (hvor han flytta til, fra Bergeråsen).
Og lånte filmer, en sommer vel, rundt 1987 vel.
Noe sånt.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Og jeg hadde jo også hørt det, av Christell og Pia, før julen 1987, (var det vel), at Pia hadde hatt en abort, nede hos Haldis.
Så det var kanskje derfor, at jeg kikka litt rundt, på rommet til Pia.
For jeg lurte på hva som foregikk der nede.
Min halvbror Axel, han flyttet jo til faren sin, Arne Thomassen, da Pia flytta til Bergeråsen.
Arne Thomassen og hans nye samboer, (fra Oslo), Mette Holter.
De var en gang, på besøk, hos Haldis.
Og jeg leide jo et rom, en gang, av dem, i Oslo, i skoleåret 1990/91.
Og da fortalte Mette Holter meg litt, av hvordan hun opplevde besøket, hos Haldis og dem.
Hu sa at hu syntes synd på Pia, som bodde der, som en slags ‘Askepott’, mener jeg hu sa.
For Christell var liksom som søstrene til Askepott da, Tutta og Mathilde, som fikk penere klær og sånn.
Mens Pia måtte nøye seg med færre moteklær da, og så videre.
Christell var liksom som en prinsesse nesten, mens Pia var som en Askepott-versjon av Christell nesten da.
(Kanskje fordi at Christell hadde en rik far på Vestlandet, og hun hadde også to eldre storebrødre, nemlig Jan og Viggo, og også en storebror, Bjørn Humblen, på Vestlandet da).
Hvem vet.
Og faren min hadde jo fortalt meg det, at Holter og Thomassen, skulle dukke opp på besøk, nede hos dem, i Havnehagen.
Så da jeg så det, at bilen til Thomassen og dem, (en Ford Scorpio muligens), stod nede hos Haldis og dem.
Så gikk jeg en tur ned dit da, fra Leirfaret 4B da.
Og da, så hadde visst faren min sagt det, (sa Mette Holter, en gang, iløpet av det året, som jeg bodde hos dem i Oslo), når han så meg, at, ‘der kommer den jævelungen’.
Så faren min hadde kalt meg jævelunge da.
Så det var ikke noe hyggelig, å få høre, husker jeg.
Jeg visste ikke det, at faren min kalte meg sånne ting.
(Hvis ikke Mette Holter jugde da.
Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axel var også ihvertfall en gang, på besøk, hos meg/oss, på Bergeråsen.
Det er mulig at han bodde på det gamle rommet mitt, i Leirfaret 4B.
Det er mulig.
Jeg husker en gang, (en søndag vel antagelig), som Pia, Axel og meg, gikk til Berger-kafeen.
Og vi møtte mange biler, som tuta på oss, for å hilse, husker jeg.
(Dette kan vel ha vært sommeren 1988 kanskje.
For jeg mener det, at en av bilene som tuta, ble kjørt av Odd Einar Pettersen.
Og han var vel født i 1970, så det kan vel ikke ha vært før 1988 ihvertfall.
Siden han vel må ha fått lappen, i 1988 da.
Men men).
Axel kommenterte vel det, at alle bilene tuta da.
Men det var vel fordi at Berger var et lite sted, hvor alle kjenner alle, hadde jeg nær sagt.
Og Pia hadde jo festa mye, rundt om i distriktet allerede, da hu var sånn 16-17 år.
Så alle visste vel hvem hun var, omtrent.
Og jeg hadde jo bodd på Berger, siden 1979, så mange visste vel hvem jeg var og.
Og når vi gikk der, og plutselig hadde fått en lillebror.
Da syntes vel folk at det var artig, å tuta da.
Hva vet jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
(Axel er altså sønn av mora mi Karen og Arne Thomassen, fra Nord-Norge.
Men det var min far, Arne Mogan Olsen, som var fra Berger, av foreldrene mine.
Så Axel har ikke vært så mye på Berger, som Pia og meg da, for å si det sånn.
Men men.
Så sånn var det).
Axel er også født i 1978.
Så han er nesten som en attpåklatt, i forhold til Pia, (som er født i 1971), og meg, (som er født i 1970), da.
Så sånn var det.
Men men.
Og Axel hadde jo vokst opp, først i Larvik, hos mora mi.
Så bodde han hos Arne Thomassen og Mette Holter, som bodde i Drammen, bak Bragernes kirke, et sted, vel.
(Mener jeg at jeg har blitt fortalt).
Så flytta de til Parkveien, midt i Oslo sentrum, (ikke langt unna den israelske ambassaden vel).
Og Pia og jeg, vi var og besøkte dem der en gang, husker jeg.
Holters datter Kirsten Ancona, (som var to-tre år eldre enn meg vel), hu tok oss med til en lekebutikk, som var i nærheten av Parkveien der, husker jeg.
Axel har også seinere sagt det, (da jeg leide et rom av dem i Oslo), at en eldre kar, (som ikke var i slekt med dem vel), bodde sammen med dem, i Parkveien.
Kirsten Ancona har to eldre brødre.
Det er Erik Ancona og Bjørn Ancona.
De heter Ancona fordi at Mette Holter, (sa hu, det året jeg leide et rom av dem, på Furuset), hadde bodd hos Ancona mafiafamilien, i USA, og gått med ‘hot-pants’, sammen med ei tungvokst, (må man vel si), amerikansk dame, ved navn Victoria, (som ble kalt Vicky), som seinere flyttet til Trondheim.
Så sånn var det.
Men men.
På Berger-kafeen, så kunne man nesten merke det, (syntes jeg), at Axel hadde bodd i Oslo.
For han tulla med dama bak disken der, enda han vel bare var 11-12 år da.
Han sa sånn at ‘en av dem’, også venta han kjempelenge.
Også sa han ‘også en av dem’.
Han gjorde liksom narr, syntes jeg.
Det vanlige var vel å si ‘en krone av dem’.
Og så ‘en krone av dem’.
Men Axel, han tulla skikkelig da, og brukte kjempelang tid, på å kjøpe smågodt.
Han liksom halte ut tida da, og skulle bare være morsom, og det var liksom poenget med handelen, og ikke det å kjøpe godteri, virka det som for meg.
Så jeg ble flau over Axel og lurte på om det stod noen folk bak oss, som ble forbanna, siden Axel tulla sånn.
Og jeg lurte også på om kioskdama skjønte det, at Axel tulla.
(Og det er jeg ikke sikker på enda, om hu skjønte det.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på).
Men Axel hadde vel 30 kroner, eller noe, som han skulle kjøpe smågodt for, tror jeg.
Noe sånt.
Hvis det ikke var 100 kroner, som han hadde fått med seg.
Noe sånt.
Og jeg kjente jo ikke Axel så bra, siden han var vokst opp i Oslo, Drammen og Larvik, mens jeg bodde på Bergeråsen da.
Så jeg klarte ikke å få Axel til å oppføre seg ordentlig/normalt, må jeg innrømme.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg kan også skrive litt om den gangen, som Pia og jeg, var inne og besøkte Axel og dem, da de bodde på Vestre Haugen. i Groruddalen.
Dette var mens jeg hørte mye på nærradio, husker jeg.
Så det var vel kanskje mens jeg gikk i sjuende eller åttende klasse kanskje.
Noe sånt.
(Eventuelt i niende klasse).
Vi skulle ta toget inn, fra Drammen, Pia, Christell og jeg.
Christell skulle ikke være med til Axel og dem.
Men Christell skulle besøke Solveig, (Haldis sin venninne, som var telegrafist, på Holger Danske, på den her tida, vel, og som seinere ble telegrafist, på Scandinavian Star, og som var på vakt, under den katastrofale brannen, på det skipet), som bodde på Holmen, (nedenfor Holmenkollen der), i Oslo da.
Pia og jeg, vi skulle egentlig ta toget, til Grorud vel.
Men jeg syntes det hørtes rart ut, at vi skulle ta toget, til Grorud muligens.
Noe sånt.
Eller, jeg hadde vel lyst til å gå på Spaceworld, (i Storgata), som jeg syntes var en artig butikk.
(og som ikke hadde dukket opp i Drammen enda da vel.
Men som jeg hadde sett reklame for, i Aftenposten kanskje.
Noe sånt).
Så jeg hadde lyst til å gå av toget, i Oslo Sentrum da.
(Selv om jeg ikke var kjent, i Oslo Sentrum, noe særlig.
Men vi var der på noen klasseturer, med ungdomsskolen, husker jeg).
Så jeg fikk med meg Pia, på å gå av toget, på Oslo S., eller noe.
Eller, jeg tror vi må ha tatt T-banen, og gått av på Jernbanetorget, eller noe.
For jeg mener å huske det, at Christell møtte Solveig, på Jernbanetorget T-banestasjon.
Og at jeg spurte Solveig om hvordan Pia og jeg, skulle komme oss til Grorud.
Da måtte vi ta T-banen, sa Solveig.
Før hun hastet avgårde, med Christell da.
(For jeg var kanskje ikke sikker på det, om toget gikk helt til Grorud.
For jeg trodde nok det, at togene fra Drammen ikke gikk lenger enn til Vestbanen.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Og da fikk jeg med Pia, på å gå litt rundt i Oslo, i en times tid, og se litt på Spaceworld, og så videre.
Men jeg tror ikke det, at Pia hadde begynt på ungdomsskolen da, og dratt på klassetur, til Oslo.
For Pia begynte å klage vel, bare fordi at jeg ville gå å se litt på Spaceworld.
(Hvis jeg husker det riktig).
Men men.
Så tok Pia og jeg T-banen til Grorud da.
Men da varte det og rakk, før Arne Thomassen dukka opp der, husker jeg.
Vi venta ved en matbutikk der, husker jeg, (etter å ha ringt dem og sagt fra da).
Arne Thomassen sa at det var feil, vi skulle ikke ta T-banen til Grorud, men toget til Grorud.
For Grorud Togstasjon og Grorud T-banestasjon, de lå langt fra hverandre da.
Togstasjonen, den lå nede i dalen der.
Og Grorud T-banestasjon, den lå oppe i den ene dalsida der vel kanskje da.
Noe sånt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Hos Axel og dem, så husker jeg det, at vi hørte på nærradio.
Og jeg kunne alle ‘jinglene’, husker jeg.
Noe Kirsten Ancona syntes var artig da.
Erik Ancona, (som Axel sa var ‘gæern’), dro meg med, på å gå tur, med en scafer, som han hadde.
Vi gikk opp mot Gamle Strømsvei der, tror jeg.
Ved bussholdeplassen ved Ellingsrudåsen der da.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
Erik Anonca, han sa det, at bikja til Hitler var ‘gæern’, for det hadde han kunnet se, på noen bilder som han hadde sett et sted, sa han.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Erik Ancona fikk også kjeft av mora si Mette.
For han hadde tulla med T-banen.
Han trodde han var på Furusetbanen, men så var han på Lambertseterbanen.
Så han kom seg ikke hjem da, fredagskvelden, eller noe.
Noe sånt.
Men men.
Axel hadde masse kamerater der, og dem leika i kjellergangen, og en dør til en bod stod åpen, og der lå det et pornoblad, husker jeg at Axel viste meg.
Noe sånt.
Men men.
På lørdagen, så dro Mette Holter og Arne Thomassen, med Axel, Pia og meg, til Furuset Senter, for å shoppe litt, på senteret der.
Vi kjøpte mat da, i matbuikken, (som var en Mega vel).
Og så satt vi og spiste burger, (mener jeg å huske det var, ihvertfall), på Burger’n.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Axel sa også det, at en av naboene, på det stedet, (som het Vestre Haugen, og som bestod av terrasseblokker da).
De hadde sagt det, at dem hadde finere bil, enn Arne Thomassen, (som hadde Ford Scorpio).
Men så var det firmabil.
Som den naboen hadde da.
Så det var jo bare sludder, at de hadde finere bil da.
Jeg hadde vel aldri hørt om noen som hadde hatt firmabil, skal jeg være ærlig.
Så jeg måtte tenke litt på det her, skulle jeg være ærlig.
Men Pia og jeg, vi var jo vant til det, at faren vår hadde svære, nye amerikanere, med elektriske vinduer og air-condition, og også en helt ny Mercedes E230.
Så dette med Ford Scorpio, det hørtes vel kanskje ikke så imponerende ut, for oss.
Så å ta det så viktig, om den var finere enn en firmabil, eller noe.
Den krangelen var ikke noe som engasjerte meg så mye da.
Det virka vel kanskje litt spesielt for meg, å engasjere seg så mye i, om en Ford Scorpio var bedre enn den og den firmabilen da.
Jeg kan ikke huske at noen krangla sånn på Bergeråsen ihvertfall, av ungene, om hvem som hadde finest bil.
Kanskje når vi var i sandkasse-alderen.
Men jeg tok vel aldri sånne krangler, om at ‘pappaen min er mye sterkere enn pappaen din så’, så alvorlig.
Så det med den firmabilen og det, at dem tok det så viktig, det var vel kanskje litt latterlig kanskje men, hvis jeg skal være ærlig.
Men Pia og jeg lo ikke, husker jeg.
For Axel hadde vel alvorlig i stemmen, når han prata om det her da.
Så jeg ante vel det, tror jeg, at det her var rimelig alvorlige saker, å krangle om, i Groruddalen.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Det lekte en del, i de kjellergangene da, hvor kjellerbodene var.
Så jeg tror ikke jeg var så veldig gammel.
Jeg gikk vel kanskje i syvende klasse eller åttende klasse da, eller noe.
Jeg sov vel på rommet til Kirsten Ancona, tror jeg.
Jeg mener å huske en hesteplakat, (eller en musikkplakat), eller noe sånt, tror jeg.
(Men det husker jeg rimelig vagt).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Vi var jo også på minst en klassetur, hvert år, da vi gikk på ungdomsskolen.
Jeg husker at vi var på Teknisk Museum, (på Kjelsås/Frysja vel. Ikke langt fra der jeg seinere studerte, første året på NHI), et år.
Vi var også på Zoologisk Museum, hvor jeg husker at jeg likte gaupene og ulvene best vel.
(Av de utstoppede dyrene da).
Det var også et hode av en bison der vel, som hang på veggen, tror jeg.
Noe sånt).
Vi var også på Colusseum kino, en gang.
(En kino som var kjempestor, på den her tida).
Der så vi en film, som het Staying Alive, med John Travolta, husker jeg.
Noen av gutta i klassen, de kjøpte cider, på matbutikken, på CC, (var det vel), som var like ved Colusseum Kino, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi var også på vikingskipmuseet, på Bygdøy, et år, husker jeg.
Da dro vi sammen med minst en parallellklasse, husker jeg.
Jeg husker at jeg syntes at det vikingskipmuseet var litt kjedelig.
Det er mulig at jeg ikke så alle båtene der, osv.
Jeg gledet meg vel til å gå rundt, i Oslo, (noe som jeg syntes var artig.
For vi pleide å få tre timer, (eller noe), på hver Oslotur, hvor vi kunne gå rundt i byen og kikke, i grupper, på 3-4 elever da.
Så sånn var det.
Men men).
Så jeg ble lei av det museet, og gikk ut i bussen igjen.
Det samme gjorde ei jente, fra Svelvik, husker jeg.
Som het Tanja vel, og som var farget, og som var søstera til en kar, i en klasse over oss, eller noe vel.
Som jeg ikke kommer på navnet på nå.
Men men.
Så vi gikk ut i bussen da, og satt der, husker jeg.
Det er mulig at det var et rom der, som jeg ikke fant, på det museet.
Jeg så vel bare på et skip der, tror jeg.
(Noe sånt).
Så det er mulig at det var flere skip der, som jeg ikke så.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så det er et museum som jeg godt kunne tenke meg å se, en gang til.
Spesielt etter at jeg fikk høre om et vikingskip, som ligger gravd ned under en pub, i Meols, på the Wirral, like ved Liverpool.
For noen år siden, da jeg bodde i Liverpool da.
Og jeg var også da på en vikingkonferanse, i Chester, i 2010, var det vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I niende klasse, så var vi på Heimevernsmuseet, (heter det kanskje?), på Akershus Festning.
Da var jeg også rastløs, husker jeg, og ville ut og se, i Oslo Sentrum da.
Men på Heimevernsmuseet, så måtte vi levere en besvarelse, som vi fikk karakter på.
Og vi måtte høre på han ‘Kjakan’, eller hva han heter, som fortalte da, om krigen.
Men jeg var så rastløs, siden jeg gledet meg til å gå rundt og se, i Oslo.
Så jeg gikk bort til lærerne, for å få et nytt skjema.
(Det var Jan Aakvåg og også han læreren som vi hadde i Sjakk/bordtennis valgfag vel).
Jeg klarte å få fasiten til han Sjakk/bordtennis-læreren, ved en misforståelse.
Jeg trodde det var et nytt skjema.
(For jeg hadde kanskje skrevet feil da, eller noe).
Og så stod jeg der plutselig, med fasiten, i hånda.
Jeg turte ikke å skrive for mye, etter fasiten.
Men Ditlev Castellan dukket opp, mener jeg, og ville låne fasiten da.
Så jeg ga den vel bare til han.
(Var det vel).
Og så gikk jeg litt rundt der og da, og skreiv noe greier da, på det skjemaet.
(Det var litt mørkt der kanskje.
Noe sånt.
Så jeg våkna kanskje ikke helt opp der.
Det er mulig.
Men men).
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, så var Espen Melheim, (var det vel), og meg, og en eller to til i klassen da.
Vi var på Clock Hamburgerrestaurant, nederst i Karl Johan, (der hvor det senere ble Burger King, den fra Døden på Oslo S. vel).
Og der, så husker jeg det, at noen Oslo-ungdommer, stod foran oss, i køen der.
Og da, så kunne vi Bergerfolka se det, at en gutt, rappa en walkman, fra ranselen, til en annen gutt.
Mens han smilte konspiratorisk, til ei jente, som vel også var fra Oslo da.
Så de virka litt sleipe, vil jeg si, de Oslo-ungdommene.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg var jo litt vant med å være i Oslo.
Siden jeg ganske ofte pleide å være hjelpegutt, når faren min, dreiv og leverte køyesenger, i Oslo da.
Så jeg tulla litt en gang, husker jeg, og la noe popcorn, var det vel, på en fisk, som lå i en kasse, utafor en fiskebutikk, ved Youngstorget vel.
Og da, så kom det en sinna, ung mann ut, av fiskebutikken, og sa at vi måtte ta bort potetgullet, (eller hva det var).
For dem skulle selge fisken da, og ingen ville kjøpe fisken, hvis det var popcorn på den.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi spiste også pizza, fire av oss, husker jeg, på en pizzarestaurant, som lå i Akersgata, (cirka ovenfor Deichmanske Bibliotek der, husker jeg).
Det kosta 40 kroner, husker jeg, for en pizza, som var større enn en Grandiosa-pizza, mener jeg.
Og det var mye ost på pizzaen, husker jeg.
Og kanskje skinke.
Det er mulig.
Noe sånt.
Jeg mener at Frode Holm, var med da, da vi kjøpte pizza der.
Og så måtte vi krangle med klasseforstander Aakvåg, i klassens time, eller noe, en gang, noen dager seinere da.
For vi fikk jo da spist, for ti kroner, per person.
Og vi syntes det var billig da.
Og da sa læreren at det var ‘lite mat’, på pizzaen vår, som vi hadde spist, (selv om han ikke hadde vært der).
Noe sånt.
Det var ‘mye ost’, sa Frode Holm.
(Var det vel).
‘Ost er billig det’, sa Aakvåg da, så han ville ikke gi seg.
Men men.
Det var noen italienere, (tror jeg ihvertfall, hvis jeg skulle tippe), som dreiv den her pizzarestauranten da.
Og vi tulla litt, da vi skulle gå.
For det kom ingen å henta betalingen.
Så vi stabla opp fire tikronesedler, med tannpirkere.
Sånn at det ble noe slags byggverk nesten.
Også bare stakk vi ut av restauranten der.
Før det kom noen for å hente betalingen da.
For vi var vel ikke så vant med det, noen av oss, å spise på restaurant.
Ihvertfall ikke på en, hvor det ikke var norske folk, som jobba.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, på en sånn Oslotur, så dro jeg med noen folk, i klassen, innom en sengebutikk, ved Youngstorget, som het 1001 natt, (eller noe).
For der hadde jeg vært med faren min, og levert senger, en gang.
Og da ville jeg vise det da, for de andre gutta i klassen, at faren min sine senger, ble solgt i den butikken.
Og jeg husker ikke, om jeg fant noen senger, fra Strømm Trevare, i den butikken.
Men hu dama som jobba der, hu sa det, at jeg skulle be faren min om å ringe henne, husker jeg.
(Uten at jeg veit hva det var, som hu lurte på).
Så jeg var nesten på jobb, for Strømm Trevare, i Oslo, kan man nesten si, på en klassetur da.
(Selv om jeg ikke veit om hu dama i den butikken, ble sur, fordi fire litt usnobbete Berger-ungdommer plutselig dukka opp der, i butikken hennes.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på).
I niende klasse, så hadde Espen Melheim og jeg, litt uflaks, i Oslo vel.
Vi kjøpte burgere, på en hamburgersjappe, ikke langt fra Gunerius der vel.
Men vi var ikke så heldige, som vi var, da vi kjøpte pizza, et år før vel.
For vi ville heller ikke denne gangen kjøpe drikke.
For vi ville at pengene våre skulle rekke lengst mulig da.
Så derfor kjøpte vi heller drikke, i matforretninger.
Også ba vi vel om et glass vann hver, i den pizzarestauranten, tror jeg.
Noe sånt.
Men i den hamburgersjappa, hvor det jobba en pakistaner, som var litt opp i åra vel.
Der turte vi vel ikke å be om gratis vann, mener jeg å huske.
Men vi ville ikke drikke da.
Og da, så tok han kokken på skikkelig mye krydder, på burgerne, mener jeg å huske.
Liksom som for å straffe Espen Melheim og meg da.
Som bare ville at pengene våre skulle rekke lengst mulig.
Så han pakistaneren, han ble sinna på oss ungdommene da, fra Svelvik, siden vi ikke ville kjøpe drikke hos han da.
Virka det som.
Og det var vel nytt for oss, at folk i restauranter ble sure, hvis du bare ville ha mat og ikke også brus.
Vi hadde jo ikke noen restauranter på Berger heller, for å si det sånn.
Det var bare to matbutikker og en kafe der.
Men jeg tror ikke det var sånn, på Berger-kafeen, at de damene der ble sure, hvis du bare kjøpte pølse i brød.
Og ikke også cola.
Det kan jeg ikke huske å ha hørt noe om, ihvertfall.
Så det var kanskje multikultur da, det greiene der.
Så hvis man kjøper mat av pakistanere, så kan visst dem bli sure, for ting som ikke nordmenn blir sure for da.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Eirik Lund, han kjøpte jo pølse i brød, med rekesalat, på Berger-kafeen, for mine penger, da jeg kjøpte luftgeværet, til han og tvillingbroren Arnt Lund.
Våren da jeg gikk i niende klasse vel.
Noe sånt.
Og jeg kan ikke huske det, at hu dama på Berger Kafeen, ble noe sur da, sånn som jeg kan huske det, ihvertfall.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Et år, så dro vi også på en klassetur, nedover i Vestfold der.
Skolen hadde leid en buss da, som vanlig.
Vi dro til Sjøfartsmuseet, i Horten, husker jeg.
Og etter det, så skulle vi ikke gå rundt i Horten, (av en eller annen grunn).
Neida, vi skulle gå rundt i Tønsberg.
(Av en eller annen grunn).
Der havna vel hele klassen, (Ihvertfall gutta, mener jeg å huske), på en hamburgerrestaurant, som jeg ikke husker navnet på.
Dette må vel ha vært mens vi gikk i åttende klasse, vil jeg vel tippe på.
(Men det kan jo ha vært i sjuende eller i niende og).
Vi begynte jo på Svelvik Ungdomsskole, høsten 1983.
Og var ferdige der, våren 1986.
Så dette må ha vært mellom høsten 1983 og våren 1986 da.
Grunnen til at jeg tenker på dette med årstallet.
Det er at den hamburgerrestauranten, i Tønsberg, den solgte faktisk Cherry-cola(!), (altså Coca Cola med kirsebærsmak da).
Av en eller annen grunn.
(Cherry cola har vel aldri blitt solgt, i annet enn import-butikker, i Norge, (tror jeg ihvertfall)).
Men nesten alle gutta, i klasse, de skulle vel smake cherry-cola da, mener jeg å huske.
Noe som var godt, mener jeg å huske da.
Den hamburgrestauranten, (som jeg ikke husker navnet på nå).
Den hadde to etasjer, og også en video-jukebux, mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg har jo skrevet om det. at jeg og noen andre unger, (må jeg vel kalle oss), på Nedre, på Bergeråsen, hadde en gjeng, på begynnelsen av 80-tallet.
Dette var Tom-Ivar Myrberg, Gry Stenberg, Pia, Christell og meg.
Jeg husker at Pia flytta til Bergeråsen.
Da satt hu på, bak på Apache-sykkelen min, husker jeg.
Mens vi sykla rundt, i den gata, som Sylvia og Gry Johansen og Sissel Tysnes, og de, bodde i.
Pia satt på bak på sykkelen min.
Om Christell hadde sykkel, det husker jeg ikke.
Jeg kan vel ikke huske, å ha sett henne sykle, en eneste gang vel.
Selv om Gry Stenberg, hun hadde sykkel, husker jeg.
Men Pia, hun hadde ikke sykkel da, (ihvertfall ikke i starten), på Bergeråsen.
Så hu satt på bak på sykkelen min, husker jeg.
Og da trodde jeg det, at jeg kunne krasje i de andre da.
Men det ble jo vanskeligere å sykle, med Pia bakpå da.
For vi dreiv noen ganger og kræsja og.
(Selv om kanskje ikke jeg gjorde det).
Men Tore Myrberg, (som gikk i klassen under meg vel, og som var ganske lav/liten da), han kræsja en gang inn i siden, av sykkelen min, mens jeg sykla rundt, i den gata, med Pia bakpå sykkelen, husker jeg.
Så Tore Myrberg, han kunne manøvrere enklere da, siden han ikke hadde noe bak på sykkelen.
Og den smellen, den kjente jeg, sånn som jeg husker det.
Samtidig som at jeg ble litt skuffet, siden liksom Tore tok ‘innersvingen’ på meg, (og Pia), da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg pleide nemlig å være den som hoppet lengst, om vinteren, når vi hadde konkurranse, om å hoppe, på noen akekjelker, (som Haldis og mora til Myrberg-brødrene), kjøpte til oss, på sportsbutikken, på CC.
(Siden begge de jobbet på CC Elektro.
Jeg fikk faren min til å kjøpe en sånn kjelke for meg og.
For jeg ville ha det samme som de andre ungene da.
Jeg ble misfornøyd, og klagde, hvis jeg ikke fikk det.
Men men).
Og da, så pleide vi å kjøre, på de rattkjelkene, ned hele S-svingen noen ganger, husker jeg, om vinteren.
Noe som var veldig morsomt.
Men det var vel også farlig, vil jeg si.
Selv om vi aldri møtte noen biler, når vi kjørte sånn.
Men men.
Og nederst i Havnehagen.
(Ned mot stien til Ulviksletta og stranda der).
Så bygde vi hopp, en vinter.
Og da pleide alltid jeg å hoppe lengst, husker jeg.
(Kanskje fordi jeg veide mer, og fikk høyere fart, på kjelken.
I forhold til Tore og TOm-Ivar, som var ganske lave.
Hvem vet).
For da hadde vi en som målte hvor langt vi hoppa, og sånn da.
(Nemlig Tom-Ivar vel).
Så sånn var det.
Men men.
Og vi dro jo også på tur, til Svelvik, hvor Gry Stenberg dro oss med til bestemora si, dagen etter at Nicole vant Grand Prix, for Vest-Tyskland, som jeg har skrevet om tidligere.
Og vi lå også over, hos meg, noen ganger, i vannsenga, (med klær på da), og så videre.
Siden det ble sett på som kult da, å ha vannseng, på den her tida.
Så sånn var det.
Men men.
Men det som gjorde, at den her gjengen, tok slutt.
Det var det, at Christell en dag, skulle på kino, i Svelvik.
(For å møte noen gutter der, eller noe, vel).
Tom-Ivar sa det, at jeg måtte få henne til å ikke dra, eller noe.
Men jeg bare ga opp.
Jeg tenkte det var best å bare la henne få dra.
For ellers, så kom hu sikkert til å bli sur på meg, resten av livet, (eller noe).
Så jeg gjorde ikke noe.
Så sånn var det.
Men etter dette, så var det liksom ikke det samme da.
Med den her gjengen.
Så sånn var det.
Og Myrberg-brødrene, de flyttet så til Drammen, ikke så mange månedene etter det her vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, en sommer, så sa faren vår det, til Pia og meg, at vi måtte bli med mora vår, og hennes nye kavaler.
Som var en italiener.
På campingtur, med en campingbil, som han hadde da, (ifølge mora vår).
‘Campingbilen’, det viste seg å være en Folkevognbuss.
Og dit vi skulle dra, det var til en liten park/strand, (eller noe), i Tønsberg-distriktet, et sted vel.
Hvor det bare var vi som campa da.
Og Pia og jeg, vi hadde jo aldri møtt han italieneren før.
Så jeg ihvertfall mistrivdes, husker jeg.
En kar, som var ikke langt unna, der vi campet.
Nede ved vannet da.
Han tok fotografier av en danskebåt, (eller noe), som kjørte i Oslofjorden der da, husker jeg.
Det var en ferje som må ha kjørt fra Oslo, mener jeg.
For i Drammen og Holmestrand, (og i Tønsberg), så har dem jo ikke noen sånne bilferjer, (som går til Danmark osv. da).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var skikkelig trangt, i den Folkevognbussen, husker jeg.
Når vi skulle sove, om kvelden.
Og mora vår, hu ville ikke ligge ved siden av han italieneren.
(Enda de liksom skulle være et par).
Så det var jo helt sykt.
Mora vår overlot til Pia og meg, å bestemme, hvem som skulle ligge ved siden av han italieneren.
Jeg tenkte det, at jeg måtte beskytte lille Pia, (som ikke hadde pupper eller noe enda da, sånn som jeg husker det).
Og ligge ved siden av han italieneren, jeg da, siden jeg var gutt.
Og siden mora mi var redd for han, virka det som, for meg.
Så burde vel ikke Pia ligge ved siden av han heller.
Tenkte jeg da.
Og det skjønner jeg, at mora mi ikke ville ligge ved siden av han.
For han begynte å ta meg på rumpa, mens jeg lå på magen der da.
Og så spurte han om jeg spilte fotball, siden jeg hadde så stramme muskler.
(Men grunnen til at jeg stramma musklene, det var at jeg var anspent da.
Siden jeg var sur på mora mi, siden hu ikke la seg ved siden av han kjæresten hennes da.
Men vi barna måtte ligge ved siden av han ukjente italienske mannen da.
Som jeg syntes var usymplatisk da.
Jeg sa vel ‘ja’, tror jeg.
Og etter det, så tok han henda til seg, han italieneren da.
Men Pia har seinere gjort narr av meg, for dette, et par år, (eller noe), etter det her da.
Men jeg tror nok at sjangsene er store, for at hu nok hadde blitt voldtatt, av han italieneren, hvis ikke jeg hadde lagt meg ved siden av han da.
Så jeg beskyttet liksom Pia da, (sånn som jeg tenkte det), mot han italieneren da.
Og hva fikk jeg igjen, av Pia?
Jo, det var bare latterliggjøring, noen år seinere.
Og mora mi, hu oppførte seg jo veldig dårlig da, syntes jeg, når hu ikke kunne ta seg av han kåte italieneren selv, på en campingtur, som hu hadde dratt med Pia og meg på.
Så søstera mi og mora mi, de var jo helt forstyrra, begge to, vil jeg nok si.
Når man tenker på oppførselen til mora vår, i den Folkevognbussen, til han italieneren.
Og når man tenker på latterliggjøringen, til søstera mi, noen år etter det her igjen da.
Så kan man vel si det, at kvinnene i min slekt, de er nok ikke så veldig snille, (kan man vel si).
Faren vår har nok kanskje ikke vært mann nok, til å få disse kvinnene i livet sitt, til å oppføre seg ordentlig da.
Samtidig med at jeg har vært ung da, og har vært et lett bytte, for å bli tullet med, av disse utspekulerte kvinnfolkene da, i slekta mi.
(Nemlig for det meste mora og søstera mi da).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dagen etter, så kjørte vi ned til Larvik.
(Hvor mora vår bodde, på den her tiden.
På Tagtvedt da).
Men vi kjørte ikke til mora vår.
Men vi dro innom en platebutikk, i Larvik Sentrum, for å kjøpe en bursdaggave, til meg.
(Som har bursdag 25. juli).
Og jeg ønsket meg, (den nye vel), Rock Steady Crew-kassetten.
Som den platebuikken hadde da.
Så sånn var det.
Men men.
(Det var den kassetten med ‘Hey you the Rock Steady Crew’ og ‘Uprocking’ på, husker jeg).
Viggo Snoghøj, (som da bodde i Køge, i Danmark).
Han hadde sendt Christell en videokassett, med masse musikkvideoer på, husker jeg.
For Snoghøj hadde MTV, i Køge, og hadde tatt opp musikkvideoer, til sin lillesøster, på Bergeråsen, da husker jeg.
Christell skrøyt av at Viggo var snill/grei, på grunn av dette da, husker jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Og vi så disse musikkvideoene, oppe hos meg, i Leirfaret 4B da, siden de vel ikke hadde video enda, nede hos Christell da, tror jeg.
Og den ene videoen, syntes både Christell, Pia og jeg, at var kul da.
Og det var den ‘Hey you, the Rock Steady Crew’ da.
Rock Steady Crew, det var en Hip Hop-gruppe, fra New York da.
De var en ‘breake’-gruppe, (altså en dansegruppe), fra New York da.
Men de hadde problemer, med å finne bra musikk, til å danse til.
Så de begynte å lage musikken selv, husker jeg.
Og hu som sang det var søstera, til en av medlemene, i den dansegruppa, husker jeg.
Men hu breaka ikke da, hu som sang.
Men de lette etter ei som kunne synge da, og det kunne hu søstera da.
Så sånn var det.
Og dette hørte jeg vel på nærradioene, tror jeg.
Ulf Havmo, han spredde det.
For han så også på de her musikkvideoene, (sammen med oss).
Og det var da jeg gikk i sjuende klasse vel, tror jeg.
At vi, (Pia, Christell og meg), hadde sett på noen musikkvideoer, og plutselig så var det en video da, som vi ville se flere ganger.
Og det var som noe veldig rart, for Ulf da.
At man kunne like en sang, så mye, at man spolte tilbake.
Så Ulf hadde ikke hørt om å spole tilbake før, tydeligvis.
For han prata dritt, om Pia, Christell og meg, på grunn av den her tilbakespolinga som vi dreiv med da.
Så Ulf han var kanskje ikke en så veldig lojal kamerat, av meg, vil jeg vel si.
Siden han prata dritt om meg, og Pia og Christell, for ting, som andre folk kanskje hadde syntes at var noe som var ganske vanlig.
Nemlig at vi spolte tilbake, hvis det var en sang vi syntes var kul da.
Vi kjedet oss kanskje litt, på Bergeråsen, siden vi var vant til å dra mye på ferie, og så videre.
Og vi våknet kanskje ikke helt opp alltid, av TV, og så videre.
Hva vet jeg.
For Pia og jeg, vi hadde jo blitt kidnappet, for eksempel, på 70-tallet, av faren vår og onkel Runar da.
Da vi bodde i Mellomhagen.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så det var kanskje i sommerferien etter syvende klasse, (eller noe), at Pia og jeg, ble beordret på campingferie, med mora vår og han italieneren da.
Noe sånt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi kjørte så ned til Lekeland, i Skien, mens vi hørte på den her Rock Steady Crew-kassetten da, på kassettspilleren, i den her Folkevognbussen da.
Så sånn var det.
Han italieneren, han sa det, at han syntes at den sangen, som het ‘Me and baby brother’, var så fin.
Men da hadde allerede Pia og jeg, vel blitt enige om det, at det var den ‘døveste’ sangen da.
(For jeg likte ikke det, at dem sang om ‘baby’, det syntes jeg var barnslig, husker jeg.
Men men).
Da vi gikk ut av bilen, på parkeringsplassen, ved Lekeland.
Så ble han italieneren borte, i en halvtime kanskje.
(Hvis jeg skal tippe, så var han vel på en do, på en bensinstasjon, og runka kanskje.
Noe sånt.
Men men).
Lekeland var ikke noe som hørtes så artig ut, i mine ører akkurat.
Jeg så vel på meg selv som en ungdom, siden jeg gikk på ungdomsskolen.
Og Lekeland, det var noe for barn, i mine ører.
Jeg hadde vel aldri vært der før heller.
Men jeg syntes det var artig, at de hadde mange Commodore-datamaskiner der, med spill osv., da.
For da kunne jeg bli ved datamaskinene der, mens de andre gikk rundt der, tenkte jeg.
Men så ikke.
Han italieneren, han dro meg bare med seg, i armen.
Jeg måtte subbe rundt der, i gruppe, sammen med han og mora mi og Pia da, skjønte jeg.
Så dette var jo en veldig ‘artig’ ferie, må jeg si.
Jeg ble befølt på rumpeballene, av en kåt og vel hårete italiener, i 40-50 årene vel.
Og jeg ble også dratt rundt på, som en bikkje, (eller noe vel), på et kjedelig Lekeland da, i Skien, dagen etter.
Så dette var skikkelig ‘hat’, som vi sa, da jeg var i militæret.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Pia og jeg, vi møtte han italieneren igjen, en gang, etter dette.
Dette var et år seinere vel.
Altså sommeren etter at jeg var ferdig med åttende klasse kanskje.
Noe sånt.
Da var vi en del tøffere.
For vi gikk rund i Larvik Sentrum, hvor vi hadde bodd tidligere da.
Vi var på en kafeteria, ved Larvik Torg, (over Narvesen der), som het Carina, eller noe, vel.
Vi var vant til å gå der, med mora vår.
Pia og jeg, vi spilte på et kronespill der, som mora vår hadde latt oss spille på, da vi var små da.
(En sånn Røde Kors-automat).
Så sånn var det.
Men men.
Da vi skulle gå ut av kafeteriaen, og ned trappa der.
Så dukka han italieneren opp, fra et bord, litt inne i kafeteriaen der da.
Han hadde kjent oss igjen.
Men jeg hadde ikke lagt merke til han da.
Jeg var ikke vant til å stirre på folk akkurat, når jeg gikk rundt i Larvik Sentrum.
Jeg var mest opptatt av kronespill og godteri og sånn da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Han italieneren, han sa det, at vi skulle hilse mora vår, (eller noe).
Vi svarte vel ikke noe, tror jeg.
Ihvertfall var det nok ikke mange ord vi sa, for vi likte ikke han italieneren noe særlig da.
(Ihvertfall ikke jeg).
Og så gikk vi ut igjen, fra den kafeteriaen.
Og vi prata vel ikke noe mer, om han italieneren, etter det her, tror jeg.
Før Pia latterliggjorde meg den gangen da, noen år seinere, i Leirfaret 4B, om at han italieneren hadde befølt meg da, eller noe.
Så sånn var det.
Men jeg lå ihvertfall på magen.
Så det var ihvertfall ikke pikken han tok meg på, for å si det sånn.
Og jeg hadde jo på meg underbukse, for å si det sånn.
Men jeg hadde visst det, at han italieneren, skulle begynne sånn.
Så hadde jeg vel ikke tatt av meg olabuksa, vil jeg tippe på.
Og jeg var vel også sur på faren min, etter det her, siden han hadde beordra meg til å være med på denne korte campingferien.
(Vi lå vel bare en natt, i den Folkevognbussen.
Og så dro vi hjem til mora vår, etter den Lekeland-turen, uten han italieneren vel).
Så jeg var nok sur på begge foreldra mine, etter den her turen.
På faren min, siden jeg måtte dra på ferie, sammen med en ukjent italiener, selv om jeg ikke hadde noe lyst, til å dra på ferie, i en Folkevognboble, som jeg må si, at jeg syntes er litt for smal, for fire personer, til å sove, uten at de ligger som sild i tønne, nesten.
Men men.
Og jeg var også sur på mora mi, siden hu ikke tok ansvar, som voksen, på å ligge ved siden av han kåtingen da, (må man vel kalle han).
Så jeg ble vel nesten seksuelt misbrukt, må jeg vel si.
Siden han tok meg på rumpa/låra, utenpå underbuksa, han kåte italieneren da.
(Som vel kanskje også var homo da.
Han satt sammen med en mann, på den kafeteriaen i Larvik ihvertfall, sånn som jeg husker det.
Men men.
Så sånn var det).
Så etter denne ferien, så har jeg vel ikke hatt så mye respekt, for noen av foreldrene mine, må jeg innrømme.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg må vel nesten ta med noe fra sommeren 1988 og, siden dette kapitellet egentlig er om denne sommeren.
Etter den gangen, som jeg ble slått ned, i Brighton, på Churchill Square der.
Så husker jeg en gang, helgen etter, eller noe.
Da lå det masse folk, med balltre osv., og gjemte seg, i flere timer, stille, i et blomsterbed, på den ene siden, (ned mot den gaten som går ned til spillehallene der), av Churchill Sq.
Jeg sa fra til kursleder Paul Wilkie vel.
Som var på torget der da vel.
Han visste om det ihvertfall, mener jeg å huske.
Men hvorfor de folka lå der, det veit jeg ikke.
Jeg veit ikke om det var den samme gjengen, som slo til meg, en uke før det her, eller noe.
Jeg gikk ned en trapp, der hvor de folka lå.
Så jeg hadde de rundt meg, på bakken, mens jeg gikk forbi da, en gang, husker jeg.
Så det var veldig spesielt, husker jeg.
Men de bare lå der, med balltrær osv. da., i flere timer vel, en lørdagskveld da, var det vel.
Det er mulig at dette var en annen gjeng, som skulle ta den første gjengen.
(Hvis de dukka opp).
Hva vet jeg.
Og hvorfor ingen ringte politiet, og fikk de til å fjerne den her gjengen, som man vel må si at oppførte seg truende vel.
Det vet jeg heller ikke.
Så det var rimelig spesielt, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Nå er klokka over halv et, her på hostellet.
Så jeg får avslutte skrivingen for i dag vel.
I morgen så må jeg vaske klær, og prøve å få gjort noe budsjettsarbeid.
Så jeg vet ikke om jeg får skrevet noe mer, på det her kapitellet, i morgen.
Jeg har flere notater her, ihvertfall.
Så jeg får ta ferdig de notatene, før jeg begynner å skrive om det siste året mitt, på videregående, da jeg var Gjerderuss, i skoleåret 1988/89.
Også får jeg skrive fra de siste notantene, (som ligger i en hylle, øverst i klesskapet mitt her, blant annet).
For det ble litt rot, i den notantblokka, som jeg har skrevet notater i.
Så jeg prøvde å rydde litt i den, og tok vekk noen sider derfra da, for å få den notatblokka til å bli mer oversiktlig.
Samtidig som jeg hele tiden kommer på flere ting, som skjedde, før jeg flyttet til Oslo, høsten 1989.
Og jeg har lyst til å ta alt fra den tiden, før jeg flyttet til Oslo, i Min Bok.
Også får det som skjedde, etter at jeg flyttet til Oslo, det får være i Min Bok 2.
Så det blir nok en del fler kapitler, i Min Bok, med erindringer osv., før jeg begynner på Min Bok 2.
Og det er også mulig at jeg tar en pause, etter at jeg er ferdig med Min Bok.
Jeg får se hvor sliten jeg blir, av all den skrivingen.
Vi får se.
Jeg får det vel til, på en eller annen måte, regner jeg med.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 43: Enda mer fra sommeren 1988, (del 2)
Sommeren etter at bestefar Johannes døde, (var det vel, hvis det ikke var sommeren etter der igjen), så var Pia og meg, på besøk, hos bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn.
Da hadde jeg med meg en metalldetektor, som jeg hadde kjøpt på postordre.
Den kosta bare 300 kroner cirka vel, og var kanskje ikke så avansert, men jeg klarte å finne noe, ihvertfall.
Jeg fant onkel Martin sin lommekniv, under en tremøbel-gruppe, et stykke opp i hagen der.
Jeg fant også en nøkkel til en hengelås, til en utebod.
Da begynte bestemor Ingeborg nesten å grine, for det var en nøkkel, som bestefar Johannes, hadde lett mye etter da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg lette også en del oppe på en strand, ved siden av Gurvika der, som heter Kjærstranda vel.
Det var lite folk der, husker jeg, så dette var vel enten en del uker før eller etter fellesferien.
Katten Kitty var ikke med, husker jeg, så dette var nok etter at den katten døde da.
Så sånn var det.
Men, i Nevlunghavn, så er det et sted, som heter Mølen.
Og det stedet har jeg lest om, seinere, at der ligger det mange vikingegraver, osv.
Men det fortalte ingen meg.
Så den sommeren, så gikk jeg og leita på Kjærstranda, og fant bare bruskorker og kanskje et kronestykke, eller to, da.
Mens jeg istedet kunne ha lett der hvor det var vikinggraver, og kanskje funnet noen skatter, eller noe, der.
Hvis noen hadde fortalt meg om disse gravhaugene, som jeg leste om, på nettet, da jeg bodde i Liverpool.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Pia og jeg, vi pleide også å besøke bestemor Ingeborg, i Stavern, etter at hu flytta til et rekkehus der, i Herman Wildenweysgate, på midten av 80-tallet.
Vi pleide noen ganger å gå på et diskotek der.
Dette må vel ha vært sommeren 1987 eller sommeren 1988.
En av de, vil jeg tippe på.
Pia og jeg, vi var på diskoteket der.
Pia møtte en kavaler, (en litt kraftig kar vel, ihvertfall iforhold til meg, som var tynn. Og han var også noen år eldre enn meg vel).
Så gikk de to ut av diskoteket, en tur.
Så dukka overraskende for meg, Ole Christian Skjellsbekk, fra Bergeråsen, opp der.
Han hadde vært med noen folk, med båt, nedover på Sørlandet.
Og han sa det, at damene i Kragerø, var veldig fine, husker jeg.
Så kom Pia inn igjen da, etterhvert da.
Men seinere, (da jeg bodde i Oslo), så har Pia fortalt meg, at hu fikk herpes på munnen, av han litt eldre karen, fra diskoteket.
Så Pia ga han kanskje munnsex da, (eller hvordan sånn herpes smitter).
Hvem vet.
Og det var liksom ikke noe jeg kunne ha gjort heller, for å hindre dette.
For jeg kjente ikke han karen, og Pia bare sa at hu skulle gå en tur.
Det var ikke sånn at jeg bestemte over hva Pia gjorde.
Pia bodde nede hos Haldis, mens jeg var en gutt, som bodde alene, og ble nedtrykt av dette, samt av mobbing, på skolen, og fra familien da.
Og jeg er også bare et år og fem måneder eldre enn Pia.
Og Pia kom også i puberteten og debuterte også sexuelt, mange år, før meg.
Jeg debuterte sexuelt, i desember 1988 vel, (med Nina Monsen).
Mens Pia debuterte sexuelt, den gangen, som Kjetil Holshagen, Pia og meg, (og mora vår), var på Petter Wessel, og hu møtte han ‘Erik SOler’ da.
Dette var vel før jeg begynte på videregående, tror jeg.
Eller om det kan ha vært mens jeg gikk i første klasse på videregående.
Så Pia gikk på ungdomsskolen, da hu debuterte sexuelt da.
Og det skjedde cirka to-tre år, før jeg debuterte sexuelt da.
For Pia var tidligere i puberteten, enn meg, og hu var også mindre deprimert, (vil jeg tippe på ihvertfall), siden hu slapp å bli tynget ned av å bo aleine.
Så sånn var det.
Men men.
Hvordan jeg vet når Pia debuterte sexuelt.
Det er fordi, at jeg hadde et ‘raid’, i huset til Haldis og dem, høsten 1988.
Og da var det et eller annet, (kanskje at Pia hang med ‘Tina Turbo’, som hadde dårlig rykte), som fikk meg, til å raide Pia sitt rom, for en gangs skyld, istedet for Christell sitt rom da.
Men men.
Så sånn var det.
Pia sitt rom, så mye mer bomba ut, enn Christell sitt rom.
Pia hadde masse klær og annet, strødd ut over gulvet, på rommet sitt.
Og hu hadde ikke så mange fine plakater og ting, som Christell hadde, på sitt rom.
I alt rotet, til Pia, så fant jeg en konfekteske, som var trampet flat, og som lå midt på gulvet da.
Der lå det en sexdagbok, og en lapp, som Christell hadde skrevet.
På lappen fra Christell, så stod det ‘hva skal vi gjøre i England?’, (Hvor de var noen uker, før det her ‘raidet’), ‘skal vi røyke, drikke og knulle gutter?’.
Noe sånt.
Så Pia var nok ‘sjefen’ av Pia og Christell, vil jeg tippe på.
Siden Christell spurte Pia, om hva de skulle gjøre, i England da.
Så sånn var det.
Men men.
Pia hadde også en sexdagbok der, som jeg leste litt i.
Der stod vel det forklart, at hu hadde hatt sex, med han ‘Erik Soler’, mener jeg.
Og at Pia hadde syntes at det var ‘deilig’.
Noe sånt.
Men men.
Pia skrev også om noe sex i Svelvik, i sexdagboka si.
Det var om noe ‘hoppe av i svingen’-greier.
Og Pia hadde skrevet opp, at hun hadde sagt fra til gutten, (som jeg ikke husker noe navn på), at ‘det er siste gangen vi hopper av i svingen’.
Noe sånt.
Christell sa jo at Pia hadde hatt en abort, i Havnehagen.
Og det var kanskje etter det ‘hoppe av i svingen’-greiene, i Svelvik da, (var det vel, mener jeg å huske, at denne sexen foregikk).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Pia fortalte meg også det, høsten 1988, at en som het Kenneth, hadde vært ‘slem’, mot henne.
Dette var på en slalåm-samling, i Hemsedal vel, i regi av Berger Alpinklubb, (var det vel).
Og dette var kanskje i påsken 1988 da, eller noe.
Noe sånt.
Øystein Andersen hørte også dette, og dro meg med, til en fest, ved Berger-kafeen.
(Jeg vet ikke hva Pia mente med at Kenneth hadde vært ‘slem’.
Det sa hun ikke.
Og dette gjorde meg litt paff, for jeg var fortsatt jomru, på den her tiden).
På den festen, så satt han som nå er sangartist, fra Berger.
‘Jensemann’.
Han er sønn av en trailersjåfør, som fikk stjålet traileren sin, nedefor Barnehagen, (der faren min kjørte oppå siden av en haug, med firehjulstrekker, så det ble dype spor, som var synlige lenge).
Jeg fant vognkortet, da jeg gikk bort til Ågot, for å spise middag, en gang.
Det lå i grøfta. ved bussholdeplassen, ved Gamlehjemmet, i retning Sande.
Så sånn var det.
Men men.
Så fikk jeg med Ulf Havmo og Carl Fredrik Fallan, (var det vel), til å gå opp til han trailersjåføren, og levere vognkortet da.
(For jeg visste ikke hvor dem bodde).
Og da fikk vi fem kroner hver, i finnerlønn, (etter å ha venta en stund da, uten å få noe finnerlønn, noe vi hadde forventet oss vel).
Så sånn var det.
Men men.
Han Jensemann, han nevnte også den episoden, mellom Kenneth og søstera mi da.
Pia hadde visst vært lett på tråden, eller noe, skjønte jeg.
Men han Jensemann gikk heller ikke i detalj, om hva som skjedde.
Og Jensemann og Kenneth, de gikk i klassetrinnet over meg.
Og spesielt Jensemann var en del kraftigere enn meg.
Så jeg var litt reservert, og spurte ikke, om noen fler detaljer, om hva som hadde skjedd.
Men det var altså min tremenning, fra Lørenskog, Øystein Andersen, som dro meg med på denne festen, ovenfor Berger-kafeen var.
Et hus jeg ikke har vært på besøk i, hverken før eller etter denne episoden.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men hvordan Øystein Andersen kunne vite at det var fest der.
Og hvordan han, (som var fra Lørenskog), kunne kjenne han Jensemann, det veit jeg ikke.
Jensemann satt vel også oppå meg, på skolebussen en gang, da jeg gikk i åttende, eller noe, vel.
(Hvis det ikke var en annen i den klassen da).
Men da sa ei jente i klassen hans, (Ellen Greftegreff?), fra, så han fikk ihvertfall høre det.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jensemann og Øystein Andersen, de ble litt borte der vel, på den festen.
Og noen andre også vel.
Jeg satt der litt, og prøvde å skjønne, hva som hadde skjedd, med søstera mi, på den slalomturen.
Jeg syntes det var litt merkelig, å høre om at søstera mi hadde hatt sex, med den og den da.
Så jeg satt der litt, i den stolen, i mine egne tanker da.
Så sånn var det.
Men men.
Plutselig, så var det noen folk, på kjøkkenet der, som lagde karsk.
Eller om de sa ‘kaffedoktor’.
De fortalte meg det, at man skulle legge en tiøring, i bånnen av kaffekoppen.
Og så helle på sprit, til man så tiøringen.
Noe sånt.
(Eller om det var at man skulle helle på kaffe, til man ikke så tiøringen).
Hvem vet.
Jeg fikk vel en sånn kopp, med karsk da vel.
Og så drakk jeg vel den.
Før jeg kom meg tilbake til Bergeråsen da.
Det var vel ikke så mye mer, som skjedde, på den festen, tror jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Bestemor Ingeborg hadde forresten et nabopar, som het Herr og Fru Holsæter, i Stavern.
Hr. Holsæter fiksa håret til Fru Holsæter, så jeg en gang, gjennom vinduet deres.
Men men.
Ei nabojente, som bodde ‘oppe i lia der’, på den andre siden av gaten.
(Ei blondinne vel).
Hu likte ikke bestemor Ingeborg.
Bestemor Ingeborg sa at hu likte bare å ligge på stranden og vise fram ‘pattene’ sine, eller noe.
Noe sånt.
(Med stranden, så mentes den ved militærleieren, i Stavern sentrum da.
Så sånn var det.
Men men).
Pia, mora mi og jeg, vi gikk også dit, en gang.
Og bare jeg gløttet litt på Pia, (som lå på stranda der, i en badedrakt, husker jeg), så var det veldig farlig da.
Jeg fikk visst ikke lov å hverken snakke eller se på Pia, skjønte jeg.
Så hvilken kultur mora mi og Pia har, det veit jeg ikke.
Men en norsk/norrøn jente, ville vel hatt på seg bikini, (og ikke badedrakt).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Før mora vår flytta til Sande, så pleide Pia og jeg, å besøke henne, på Tagtvedt, en del ganger.
Da fortalte Pia meg det, en gang, i Holmestrand, (var det vel, hvor vi tok toget fra).
At hu hadde kjøpt seg en sølvring, hos en gullsmed da.
Og sølv, det er vel liksom nornønt, tror jeg ihvertfall.
Så Pia var kanskje norrøn da.
Hvem vet.
Men man kan jo ikke vite alt.
Og hvorfor Pia kjøpte den sølvringen, (til 20-30 kroner vel), det veit jeg ikke.
Men men.
Man kan jo ikke vite alt.
Så sånn var det.
En gang, så så jeg litt på Aina, (som bodde i huset ovenfor vårt, i Leirfaret 4B), og lillebroren hennes, som lekte, i en hage, eller noe, som var på forsiden av huset deres da.
(Dette var vel da jeg var sånn 12-13 år kanskje).
Og da, så fikk jeg bli med inn i huset deres litt, av Aina, (som gikk i klassen under meg da).
De hadde et ganske spartansk møblert hjem, vil jeg si.
Faren jobbet i Nordsjøen, mener jeg å huske.
Men det så ikke ut som at de hadde så mye penger, for meg, fra hvordan huset deres var møblert, osv.
(Men jeg kan jo ha tatt feil).
Aina viste meg en skillpadde, som de hadde.
Den hadde fått en sprekk, i ryggen, ettersom en kommode, (eller noe), hadde ramlet over den da, sa Aina.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Det var ikke så ofte jeg så hu Aina, (selv om hu bodde i nabohuset), og det var vel enda sjeldnere, at jeg snakket med henne.
Det hendte vel bare en 4-5 ganger kanskje.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Siden jeg flyttet til Bergeråsen, (og før det og vel), så husker jeg det, at jeg ikke likte Teskjekjærringa.
For hvis vi skulle til stranda, nedenfor henne.
Så kunne vi ikke kjørte.
For da kom Teskjærringa ut, og sa at det var ‘privat vei’.
(NOe som var tvilsomt, om var sant, skjønte jeg på faren min.
Veien var asfaltert ihvertfall.
Og hvis den var asfaltert, så var det vel kommunen som eide den, vil jeg vel tippe på.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
Så en gang, da jeg var sånn 16-17 år vel.
Så fikk jeg hevn, (må man vel si), over Teskjekjærringa.
For min kamerat, på den tiden, Kjetil Holshagen.
Han hadde en kraftig batteridrevet sirene, som jeg fikk låne.
Så teipet jeg den, på en av de to radiostyrte bilene, som jeg hadde fått av faren min, da han var på to reiser, til USA, (jeg fikk først en gul og så en rød fjernstyrt bil vel).
Men men.
Så sånn var det.
Så tok jeg med den bilen, like før klokken 23, en kveld vel.
Også satt jeg på sirena, nederst i Havnehagen.
Også kjørte jeg den bilen, bort den ‘private’ veien da.
Og bort til huset, til Teskjekjærringa da.
(Ei dame som het Solveig, og som Haldis kjente, blant annet).
Også snudde jeg bilen, med fjærnstyringen da.
Også kjørte jeg bilen tilbake, til der jeg stod da.
Og Teskjekjærringa kom ikke ut engang.
Så sånn var det.
Enda det bråka rimelig fælt, av den sirena, må man vel si.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Og en dag, en god del uker seinere vel.
Så stod hu Aina da, i vinduet, på soverommet sitt, (var det vel), en kveld, som jeg kom opp, fra et besøk hos Kjetil Holshagen vel.
(Vi pleide å diskutere data og elektronikk, osv., enten nede hos han eller oppe hos meg da).
Så sånn var det.
Og da sa hu Aina det, at jeg ikke måtte kjøre med den bilen så seint om natta.
For det bråkte så fælt, skjønte jeg.
Men hvordan hu kunne høre det, helt opp i Leirfaret, det veit jeg ikke helt.
Det var jo mange hundre meter, ovenfor der Teskjærringa bodde, for å si det sånn.
Men men.
Det var kanskje lillebroren hennes, som hadde sagt det, at det var jeg som tulla sånn med Teskjekjærringa.
For han lillebroren hennes, han var vel over alt nesten vel, på Nedre der vel.
(IHvertfall nedenfor S-Svingen).
Og det dukka med en gang opp en ‘bøling’, med unger og unge ungdommer da.
Når jeg dreiv og kjørte den bilen, nederst i Havnehagen da.
For noen spurte meg vel kanskje hva jeg skulle, når de så meg med den bilen, med sirene på da.
Men jeg husker ikKe om Kjetil Holshagen blei med.
Men det var ihvertfall en del unger, som så på, da jeg tulla sånn, husker jeg.
Men men.
(Dette var bare en impulshandling, som jeg fikk da.
Eller en ide jeg fikk, da jeg så at Kjetil Holshagen hadde en sånn sirene.
Også fikk jeg låne den sirena da, i noen dager.
Og så lada jeg batterier da, til den bilen.
Og så en dag, når alt var klart, (Og jeg huska denne ideen da).
Så dro jeg med den fjernstyrte bilen ut da, og tulla med å bråke da, utafor Teskjekjærringa der da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sommeren 1987, så sa forresten Haldis det til meg, en gang, som jeg gikk ned til huset deres, og hu lå og solte seg, topplæs, (med sine små skinnfeller, av noen pupper, må man vel kalle dem).
At jeg fikk ikke lov å kjøre ut med båten, den sommeren.
(Enda faren min hadde lært meg opp til å kjøre båten, sommeren før).
For det ble urettferdig, siden Pia og Christell, ikke var 16 år gamle enda.
Så det fikk ikke jeg lov til.
Men det dreit jeg i, husker jeg.
For hvis man skulle følge den logikken.
Så burde vel ikke Jan og Viggo, (Christell sine storebrødre), få lov til å ta lappen, før Christell ble 18 da.
(altså når de var sånn 25-30 år).
Sånn var det jo ikke.
De fikk jo begge lappen, da de var sånn 18 år.
(Før Christell ble ti år vel).
så det var jo bare noe sludder, fra Haldis.
Det viser at det var et slags apartheid, mot jeg, i ‘Haldis/Arne-familien’, vil jeg si.
Ikke bare måtte jeg bo alene, jeg måtte også vente lengre enn de andre, (ifølge Haldis), med å kjøre båt, etc.
Så det var jo bare tull og tøys, det som farne min og Haldis dreiv med, når det gjaldt oppdragelse av barn, osv., vil jeg si.
Haldis må jo ha vært litt forrvirret, vil jeg si, når hu klarer å prestere å si noe sånt.
Men hu hadde kanskje liggi for lenge i sola, det er mulig.
Haldis var veldig glad, i å ligge i sola.
Og hu hadde nesten alltid aluminiumsfolie, under seg, som hu lå på, for å bli enda brunere da.
Så det er ikke så rart kanskje, at Pia ble glad i afrikanere, når hu hadde Haldis som stemor.
For om sommeren så ble Haldis så brun, at man nok kanskje ikke ville blitt overrasket, hvis man hadde møtt henne, i Kongo, eller noe sånt.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, da vi gikk på ungdomsskolen vel, så dro Carl Fredrik Fallan og enten Ulf Havmo eller Espen Melheim.
De dro med meg, opp til alpinbakken, ved Blindvann.
Men dette var i en sommerferie da, og det var jo ikke noe snø da, for å si det sånn.
Men Carl ville at vi skulle ligge i et telt der, øverst i slalombakken.
Vi skulle fiske i Fossekleiva, (eller hva den elva heter, når den renner, rett nedenfor Blindvann der).
Carl og jeg, vi gikk for å finne agn.
Og plutselig, ved elva der, så fant vi en fiskekrok, med 7-8 meitemarker på vel.
Noe sånt.
Carl trodde at det måtte ha vært hans lillebror, Hans Martin, som hadde lagt den kroken der.
Hvem vet.
Det var rimelig spesielt ihvertfall.
Det må vel ha vært avtalt spill, (av noe slag), vil jeg vel tippe på.
Hvorfor hadde Hans Martin Fallan lagt igjen en krok med masse mark der.
Og hvordan kunne Carl vite at det var broren sin fiskekrok.
Og hvordan kunne det ha seg, at vi tifeldigvis skulle finne den fiskekroken, oppe ved alpinbakken der.
(Dette var jo en halvtime å gå, eller noe, fra Nedre på Bergeråsen, hvor både Fallan-brødrene og jeg bodde.
Men men.
Så dette var nok noe lureri, av noe slag, vil jeg nok tippe på).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg var ikke så glad i å bo i telt, så Carl og han andre, de måtte mase mye på meg, for å få meg med, på denne telturen.
Jeg hadde vel bare med sovepose, for jeg var sjelden i telt, og hadde ikke noe telt selv, hjemme i Leirfaret 4B.
Og primusen, den var ihvertfall ikke min, den var nok Carl og dem sin, vil jeg tippe på.
De var nok mye mer friluftsmennesker, enn det jeg var.
Selv om det hendte, på 70-tallet, at både faren og mora mi, (hver for seg), dro meg med på campingferier, i Norge, Sverige eller Danmark da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Carl fikk en fisk av noe slag der da, (en ørret kanskje), som vi liksom skulle pakke inn i aluminiumsfolie, og grille, på primusen da.
Men den fisken, den ble jo ‘aldri’ ferdig.
Så han Carl, han gjorde nok noe galt, tror jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Så vi kasta vel bare den fisken, tror jeg.
Og da klokka ble sånn 4-5 vel.
Så var jeg så lei av å ligge i det teltet, så jeg foreslo det, at vi skulle dra tilbake til Bergeråsen.
Og det ble de to andre med på.
Jeg husker ikke jeg sov noe i det teltet, det tviler jeg vel kanskje på.
Da hadde jeg vel våknet seinere enn i 4-5-tida vel.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Det stod noen bilvrak, (som noen hadde skutt på vel), nede ved den veien, som går inn, i området der, fra ved Berger-kafeen der.
Og rundt der, så så vi også en rev, husker jeg.
Så det var vel det artigste som skjedde, på den litt spesielle telturen der, vil jeg si.
At vi så en rev, på veien tilbake, til Bergeråsen.
Så sånn var det.
Men hvorfor dem skulle ha meg med på det her, det veit jeg ikke.
Jeg var vant med å ha en perfekt innstilt King Size vannseng.
Og strømmen var jo billig, på 80-tallet, så det var aldri noen som sa, at jeg ikke kunne ha ovnen på, eller noe.
Så jeg var jo ikke vant til å ligge i et telt, om natta og kaldsvette, (eller hva man skal kalle det).
Men men.
Så det her var litt spesielt.
De måtte mase mye, for å få meg med.
Og hvorfor de dro meg med på det her, (de to klassekameratene mine, Carl og Espen eller Ulf vel), det veit jeg ikke.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg kan skrive mer om hva som skjedde, da vi skulle på bestemor Ingeborg sin 70-årsdag, på hotell Wasiloff, i Stavern, sommeren 1987.
Christell ville ikke være med, i bilen, og hu gikk oppover Havnehagen, ved siden av bilen, da vi kjørte avgårde.
(Uten at jeg veit hva hu skulle).
De som var med på denne turen, det var faren min, Haldis, Pia og meg.
Vi kjørte innom mora vår, Karen, som var på et hjem, for nervøse/sinnslidende vel, ved Horten/Holmestrand et sted vel, (litt inn i landet).
Det var bodde det også en del andre pasienter, som Pia og jeg måtte hilse på.
Jeg var fremdeles en litt sjenert tenåringsgutt.
Men en kar der, var like sjenert som meg, husker jeg, enda han var i 20-årene vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Det var også en kiosk, like ved, der dette hjemmet var, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bestemor Ingeborg hadde leid et stort selskapslokale, på Hotell Wasiloff, som lå midt i Stavern.
Det var mange gjester der.
Jeg gikk i en tweed-dress vel, som jeg hadde fått av Ruth Furuheim, en del år før.
Begge min mormors brødre, fra Danmark, var der, med familie, tror jeg.
Men disse kjente jeg ikke så bra.
Jeg satt en del for meg selv der, husker jeg.
Men en av dem, (muligens Louis), satte seg ned, ikke langt fra der jeg satt, en stund, husker jeg.
(Louis det var han som var Stiftamtmann på Fyn, og som bodde på Odense slott, på den her tiden vel.
Men han som plutselig satt seg ikke langt fra der jeg satt, det kan også ha vært Anker Heegaard, (broren til Ingeborg og Louis), eller en annen, for alt hva jeg vet.
Men men).
Det var fri bar der, husker jeg.
Bestemor hadde betalt for at en dame, fra hotellet, skulle servere drinker, i et hjørne der, husker jeg.
Jeg gikk dit, og fikk en del vodka-drinker, husker jeg.
(Selv om jeg ikke var 18 år ennå).
Det var også diskotek i kjelleren der, husker jeg.
Og jeg fikk med meg Pia, for å gå å se litt, nede i diskoteket der, i noen minutter, husker jeg.
(Jeg var jo vant med diskoteker, fra da somrene jeg var språkreise i England, for eksempel).
Dette var i juni 1987, altså noen uker, før Pia og jeg, dro ned for å besøke tante Ellen i Sveits, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapitell.
Da vi skulle hjem, fra selskapet, så skulle bestemor Ingeborg sitte på med oss, hjem til seg selv.
(Vi kjørte henne hjem da, den ganske korte veien, hjem til Herman Wildenweysgate vel).
Jeg husker at jeg satt bak i bilen, og var litt full vel.
Faren min spurte bestemor Ingeborg, om Johannes var ‘kommunist’, husker jeg.
‘Ja’, sa bestemor Ingeborg.
‘Var Johannes kommunist’, sa jeg, litt halvfull og nesten i en døs da.
Han var visst det, skjønte jeg da.
Da jeg bodde i Liverpool, så ringte jeg noen ganger, til bestemor Ingeborg, i eldreboligen, i Nevlunghavn, året før hun døde vel, i 2009.
Og da sa bestemor Ingeborg, at en av hennes brødre i Danmark, (altså Anker eller Louis da), hadde sagt det, at Johannes var ‘nesten kommunist’.
Så jeg tørr ikke å si noe sikkert.
Men disse brødrene til bestemor Ingeborg, de hadde jo vokst opp, i direktørboligen, i Fredriksværk, i Danmark, da de var små.
Og så i Tyrol, et par år, da faren deres mistet eierskapet over det kjente jernstøperiet i Fredriksverk, (hvor de lagde gryter og kanoner osv. vel).
Og så i en lelighet i København, hvor de hadde ‘en dame som spilte piano, under måltidene’, sa bestemor Ingeborg, på telefonen, da jeg bodde i Liverpool.
Og de hadde også speil, på veggene, (som jeg har sett at de også har, i the Town Hall, i Liverpool da, en bygning som er rimelig snobbete, for å si det sånn).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Og Louis Heegaard, han bodde jo på et slott, i Odense, da han var en slags Fylkesmann vel, for Fyn da.
Og Anker Heegaard, han var jo Rettsakfører, var det vel, (eller advokat heter det vel, oversatt til norsk).
Så de var jo ganske snobbete da, begge to, vil jeg vel tippe på.
Så om de skjønte seg noe særlig på bestefar Johannes, det veit jeg ikke.
Det tørr jeg ikke å si noe om.
Men bestefar Johannes kledde seg ihverfall ikke som en kommunist, husker jeg.
Han gikk ofte med six-pence vel, og også med stokk vel, (hvis jeg ikke husker helt feil).
Og på noen bilder, fra sommeren 1983, da Pia og jeg besøkte Ingeborg og Johannes, i Nevlunghavn.
Noen bilder som Ingeborg sendte meg, da jeg bodde i Liverpool.
På de bildene, så har bestefar Johannes på seg en beige V-genser med skjorte under vel, samt en solhatt.
Og det er vel ganske snobbete klær, vil jeg si.
Det er sånne klær som de solgte i klesforretningene på Aker Brygge, i Oslo, sånn som jeg husker det.
Det er vel liksom vestkant-moten, i Oslo, vil jeg si.
Eller i Holmenkollåsen, eller noe.
Bestefar Johannes var vel av den skolen, som tenkte på ‘en sunn sjel, i et sunt legeme’, vil jeg tippe på.
Han leste mye bøker og i avisene.
Og han gikk veldig mye på ski, og var romeriksmester, i 5-kamp, (heter det vel), som junior, har jeg sett, i Aftenpostens tekstarkiv.
Og jeg flyttet jo til min far, da jeg var ni år gammel, i 1979.
Og etter det, så så jeg bare bestefar Johannes, sommeren 1983, var det vel.
Og da var han litt sånn stille av seg, sånn som jeg husker det.
Jeg måtte hele tida passe på katta da, (en katt som het Kitty, som jeg hadde fått av Christell og dem).
Siden bestemor Ågot ikke kunne passe på den.
Og bestemor Ingeborg, hun var litt masete, i den ferien, vil jeg si.
Så jeg pratet ikke så mye, med bestefar Johannes, i den ferien.
Men jeg ringte han, tidligere den sommeren vel, da bestefar øivind døde.
Og sa det at ‘Øivind er død’.
Og da sa Johannes ‘kondolerer’ da.
Så sånn var det.
Også ble Pia og jeg invitert på ferie, til Ingeborg og Johannes da, den sommeren.
(Noe jeg aldri ble, de årene jeg bodde på Bergeråsen, før Pia flyttet dit.
Men men).
Så den telefonsamtalen, (som var veldig kort), det er vel det siste jeg husker, som jeg har pratet med Johannes.
Og før det, så pratet jeg med han, da jeg var ni år, (like før jeg skulle flytte til faren min).
Men min kamerat i Larvik, Frode Kølner, hadde skrevet det, i en avis, som vi hadde begynt å lage.
At ‘pent brukte underbukser med gule fartsstriper selges billig’.
Noe sånt.
Og det sa Johannes, at det kunne vi ikke skrive, for det var ‘usømmelig’.
Men en kommunist, ville vel kanskje ikke brydd seg, om en sånn tekst, var usømmelig.
Det tror jeg kanskje ikke, etter det lille jeg vet om kommunister.
Men det er kanskje noen andre som vet dette.
Det er mulig.
Så sånn er kanskje det.
Nå begynner klokkå å bli 23.30, her på hostellet.
Så jeg får se om jeg får skrevet mer, på dette kapitellet, (som dessverre blir litt hulter til bulter, når det gjelder de erindringene jeg husker, fra oppveksten min.
Men jeg har ikke noe skrivebord og sånn, her på hostellet.
Så jeg skriver bare noen noteter, i en notatblokk.
Og det er ikke sånn at jeg har så mange notatblokker her liksom, så notatene blir litt hulter til bulter da.
Så sånn er det.
Men da har jeg noe å gjøre her liksom, siden jeg ikke har internett, eller noe.
Så da kan jeg jo skrive på memoarene mine, tenkte jeg.
Siden jeg har en stasjonær PC her, uten internett.
Men men, bare noe jeg tenkte på.
Så sånn er det.
-
Min Bok – Kapittel 42: Enda mer fra sommeren 1988
Det var forresten en del mer, som skjedde sommeren 1988, (med mere), som jeg har skrevet notater om her nå.
Så det blir et kapitell til fra sommeren 1988, (og noe før det igjen og).
Jeg har skrevet en del, om at folk jeg kjente, da jeg bodde på Bergeråsen, ble kalt Reka, Bergen, Nils, Tina Turbo, Svelik Open, osv.
Jeg selv, jeg ble kalt ‘Olsen’, av folka i klassen min.
Unntatt av Erik Ree, aka. Reka, (i klassen min).
Han kalte meg for ‘Ols’, og også for ‘Ostebonde’.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Sånn var det.
De tre fryserne, som jeg skrev om, at jeg hadde, i det forrige kapitellet, da jeg bodde i Leirfaret 4B.
Det var en stor fryseboks, (som var Haldis sin), inne på det gamle soverommet mitt, (der hvor skrivebordsplata mi hadde stått før jeg flytta den inn på hoved-soverommet der. Et soverom jeg tok over, siden det stod en vannseng der, og siden faren min alltid sov nede hos Haldis).
Og enda en stor fryseboks, (som også var Haldis sin), og den stod i uteboden, ut kjøkkendøra og inn en dør, med hengelås på vel, til venstre da.
Og den tredje fryseren, den stod under kjøleskapet da, som var et kombinert kjøle og fryseskap da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Denne sommeren, 1988, i Brighton.
Så pleide jeg noen ganger å ta toget ‘hjem’, etter å ha vært rundt i Brighton sentrum, om kvelden.
Og en gang, så satt det noen finske jenter, på det toget, som jeg tulla med.
Jeg gikk bort til der de satt, (jeg hadde kanskje drukket en øl, eller noe), og sa så ‘talar ni svenska?’.
‘Nei, vi hatar svenska’, svarte de jentene da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Mens hu mørkhåra, på språkkurset mitt, som hadde gitt meg et sånt papirlommetørkle, når jeg fikk meg en på tryne, på Churchill Sq.
(Var det vel).
Hu lo av meg da, på toget, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Tina Hudson fortalte også Øystein og meg ting som at hu noen ganger ble voldtatt, av mannen sin, når han var full.
Og at hvis døtrene deres, Vicky og Kelly, (som var i begynnelsen av tenårene da, og knapt nok det), skulle ha sex, så ville de mye heller at de hadde sex hjemme, med noen de kjente, enn at de hadde sex i andre hus, eller noe.
Rick Hudson fortalte også at han hadde vært sammen med en norsk dame, som han hadde møtt i Brighton da, og bodd sammen med henne, i Hamar, var det vel.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
De sa også det, at de hadde en familie, i Nord-England, som de var i ‘krig’ med, og når de kom på døra, så måtte Rick bare løpe ut hagedøra, fort som bare søren.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Rick ønsket seg også noen språkkurs-jenter, i huset.
De hos naboen, de gikk rundt, i bare trusa, fortalte han, at mannen i nabohuset, hadde fortalt.
Men Tina ville bare ha gutter der da, av en eller annen grunn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg trengte nye sko, denne sommeren, hadde jeg funnet ut.
Og jeg kjøpte noen sko, i en skobutikk, ved Churchill Sq. vel.
Ei ung dame, som jobba der, hjalp meg.
Og valget falt på noen joggesko, som så litt ut som fotballsko, husker jeg.
Og hu dama, hu møtte jeg faktisk, når jeg skulle ta bussen, (var det vel), inn til Brighton, fra Shoreham vel.
Noe sånt.
Hu var et eller to år eldre enn meg vel, og spurte hvordan skoa var da, husker jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg fikk med Øystein, på å spleise på en fotball, mens vi var der, mener jeg.
(Sånn som Kenneth Sevland, og meg, hadde gjort, et par år tidligere, da vi var i Weymouth da.
Noe sånt).
Og noen ganger, så ble jeg lei av diskotekene i Brighton, og gikk bare og spilte fotball, osv., for meg selv.
Da møtte jeg noen danske språkstudenter, og også en lokal engelsk gutt, som sa det, at han hadde ikke noe imot språkstudenter, for ‘they brighten up the area’, sa han.
Han dro meg med hjem til seg, og jeg fikk hilse på søstera og mora, som så på en såpeopera, fra Australia, som het Neigbours vel.
Hu søstera spurte meg om jeg pleide å se på den serien.
Jeg sa det, at jeg likte Kylie Minogue da, (som jeg hadde hørt om, siden hun også lagde musikk, og jeg hørte mye på nærradio osv., hvor de spilte de siste sangene da).
Så sånn var det.
Så dro han gutten meg ut, på moped, og han kjørte på noen gårdsveier, rundt der, mens jeg satt på da.
Så sånn var det.
Dette var nok mens jeg bodde, i King George Rd.
Det var nok derfor jeg gikk bort til ved Old Shoreham Rd. der, for jeg likte ikke den familien så bra.
Og etter at jeg flytta, til Hudson-familien, så tok jeg bussen lengre da.
Og da møtte jeg han karen, som bodde like ved King George Rd. da, på bussen, da jeg skulle gå av, i Shoreham sentrum.
(For jeg hadde ikke helt lært å huske stoppestedet før dette enda.
For vi hadde jo nettopp flytta dit.
Og det var vel mørkt da.
Og det var nesten like kort vel, å gå, fra det neste stoppestedet).
Men han var ikke noe hyggelig, han britiske ungdommen, med mopeden, da jeg møtte han på bussen.
Når han var der, med en kamerat da.
Han bare sa noe litt bryskt vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
De danskene, de drakk jeg sammen med, på Top Rank, en gang, husker jeg.
Jeg hadde litt dårlig selvtillit, og klagde for at jeg ikke hadde sjangs på hu og hu dama da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Jeg gikk alene litt utenfor Top Rank og Odeon der.
Og da sa noen briter, som også hang der, til noen britiske tenåringsjenter, at ‘take him to the beach’.
Så de prøvde nok å hjelpe meg, med mitt dårlige hell, med damer da.
(Hvis det ikke var noe lureri da).
Men det ble litt sånn påtatt, så de damene sa ikke noe, men gikk bare videre da.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg skrev det, at tremenningen min Øystein, fra Lørenskog, hadde sagt det, at ei lyshåra jente, i klassen sin, var ‘Puck’.
Men det er mulig at jeg husker feil.
Det er mulig at det var ‘EPA’, som han sa, at hu var.
Det er mulig.
Øystein brukte mange rare ord og utrykk, som jeg ikke hadde hørt før, ute på Berger.
Han sa ofte ‘ujavnt’, som en lærer han hadde, hadde sagt vel.
Noe sånt.
Hvem vet.
Han kunne også si, (selv om dette kanskje var litt seinere), at hun og hun var ‘TIF’.
Og TIF betydde ‘tagbar i fylla’ da, skjønte jeg.
Noe jeg trodde at betydde noe lignende av ‘ølbriller’.
Noe det vel var og.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Øystein snakka heller ikke bare om Freddy og Jason, fra skrekkfilmene.
Han snakka også om Jostein.
Jostein, det var en som jobba, på dataavdelinga, på Lauritzen Bokhandel, i Gågata, i Drammen.
Det var i den bokhandelen, som jeg hadde kjøpt den bra joysticken min, med autofire og to store skyteknapper da.
Og faren min kjøpte vel også printeren der, da jeg hadde VIC 20, men den passet vel også til C128, mener jeg.
‘V’-knappen datt forresten av VIC 20.
Og Kjetil Holshagen, han skulle en gang seriekoble to VIC 20-kassettspillere, oppe hos meg.
Siden han trodde at han da kunne ta opp, eller noe, på den andre kassettspilleren.
(Han åpnet da en av kassettspillerne, mener jeg).
Og da, så kortsluttet min VIC 20-kassettspiller da.
Uten at Kjetil Holshagen erstattet den da.
Han sa vel ikke unnskyld engang, tror jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så når jeg da fikk en ny datamaskin, nemlig en Sharp-maskin, som jeg kjøpte på Spaceworld, i Gågata, i Drammen vel.
Så syntes jeg ikke at VIC 20 var så mye, å spare på, lengre.
Siden den hadde så lite minne, og V-knappen var ødelagt.
Så jeg tulla litt, en gang, og sparka fotball, med VIC 20, husker jeg, inne i stua, i Leirfaret 4B.
Dette var vel da jeg var sånn 16-17 år kanskje, og VIC 20 var allerede da ganske gammeldags.
Så det var det eneste morsomme jeg kunne tenke på, som man kunne gjøre, med VIC 20 da, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jostein hadde forresten langt, lyst hår.
Og han var noen år eldre enn meg vel.
Og han var ganske tynn og spinkel da.
Øystein brukte ‘Jostein’, som skjellsord, husker jeg.
(Noe jeg ikke helt skjønte grunnen til.
Men likevel).
Øystein gikk da ganske ofte rundt og sa, (på slutten av 80-tallet da), at ‘ååå du er så Jostein!’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein hang så mye oppe hos meg, så etterhvert, det siste året, som jeg bodde på Berger, så prata jeg nesten som Øystein, etterhvert jeg og.
Og da husker jeg det, en gang, som jeg var på Kafeteriaen, i Svelvik, at Tony og Frode, fra klassetrinnet under meg, på Berger skole, syntes at dette var så morsomt da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Øystein var også litt interessert i damer, selv om han så litt ut som en jente en gang, husker jeg, (på håret), da jeg satt på med faren min, og skulle levere en film, til Øystein, ved Saga Kino.
Men Øystein hadde blitt bedt av ei dame, fortalte han, å passe på henne, mens hu pissa, på en lokal fest da, ute på Lørenskog, en gang da.
Og hu hadde hatt ‘fin fitte hu’, (eller noe), sa Øystein, mens han gliste da, husker jeg, en gang jeg var på besøk hos han, i Markus Thranes gate, på Lørenskog da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Uten at Øystein sa det, hvordan han kunne se fitta hennes, når hu pissa.
Han hadde kanskje lagt seg ned på bakken da, for å tulle litt.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det stereoanlegget, som jeg kjøpte på Elnor, på Rådhusplassen, i Oslo, i 1987 forresten.
Det hadde forresten digital radio da.
Så det var en grunn til at jeg syntes at det anlegget var kult.
For det var ikke så vanlig, på 80-tallet da.
Og faren min sitt stereoanlegg, det hadde ikke digital radio da, siden det var fra 70-tallet.
(Digitalt frekvensdisplay, er det jeg tenker på da, forresten).
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Øystein ble forresten kalt ‘Einstein’, i England, av Rick og Tina Hudson.
Siden de syntes at det var så vanskelig, å si ‘Øystein’ da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Sommeren 1988, var det vel.
(Hvis det ikke var sommeren før).
Så hadde søstera mi sagt til Øystein, Kjetil Holshagen og meg, at det var fest, i en hytte, på Krok.
Så vi gikk for å prøve å finne den festen da.
Vi gikk vel først innom Øystein sin kusine, Anita og dem, i Sandsveien, på Sand, vel.
Hu hang utafor et hus som familien hennes hadde der, med noen Lørenskog-folk vel.
Noe sånt.
(Hvis ikke det var en annen gang da).
Og så, så gikk vi tre, på riksveien, forbi huset til Ågot, og ned den veien, hvor jeg hadde sitti på med Ulf Havmo, på moped, da Pia og Christell, plukka jordbær, hos Anette Eknes og dem, på Høyen da.
Vi gikk ned der, og prøvde å finne festen da.
Noen jenter, var det vel, kikka inn i en hytte, ikke langt fra gården, til Anette Eknes og dem da.
Og vi kikka inn der, for å se, om det var der, som festen var.
Men jeg kunne ikke se noe der, ihvertfall.
Vi tre fortsatte å gå lenger ned der da, mot Krokfjellet da.
Og plutselig så kom det en gutt, som var et år yngre enn meg kanskje.
Og skulle slåss, eller noe.
Øystein prata ofte om slåsstriks, som å sparke folk i låret, for da klarte de ikke å løpe.
Og hadde mun-chako-er, og hadde dilla på slåsspill da.
Så jeg trodde at han var skikkelig god til å slåss.
Og Kjetil Holshagen, han skrøyt vel av, (må man vel si), at han var så tidlig utvikla, og han hadde vel skjeggstubber, i trynet, på den her tida vel.
Så jeg trodde at han var sterk da.
Men da han gutten angrep meg, og sparka meg i balla vel, (han traff ikke så hardt, jeg holdt meg på beina, ihvertfall).
Så stod bare Øystein Andersen og Kjetil Holshagen og så på det her.
Så de var kanskje ikke noen slåsskjemper likvel.
Etter det her, så bare gikk vi tilbake til Sand, ved å gå en sti, som gikk fra Høyen der, og til nedafor Ågot der da.
(Langs den langgrunne stranda der).
Og Kjetil Holshagen sa det, at når dem sparka i balla, da hadde dem ikke peiling på å slåss.
Så sånn var det.
Det var mulig at en av dem sa unnskyld, for at dem ikke hjalp til, mot han sinna gutten.
Det husker jeg ikke helt sikkert om hvordan var igjen.
(Da gikk vi forresten forbi det stedet, som jeg skrev om i et av de første kapitlene, hvor faren min gjemte en vørterølflaske og en brusflaske, for søstera mi og meg, da vi var sånn 4-5-6 år vel, og faren min hadde båt, fortøyd uti den bukta, mellom Krok og Sand der da. Så sånn var det).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, som faren min og jeg, var ute og kjørte med båt, forresten.
(Det er mulig at det var, da faren min skulle lære meg å kjøre båt.
Hvis ikke så kan det ha vært da han jobba i Son, for da kjørte vi ut med den ‘arbeidsbåten’ dems og.
En Askeladden med vindskjerm vel.
Da var jeg kanskje enda yngre.
Faren min ville da ligge å sole seg, bak vel, i den båten, mens jeg kjørte rundt i Drammensfjorden da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men).
Men den gangen jeg tenkte på nå.
Så var vi ved brygga til Kai Andersen og dem da.
Og da var det noen unggutter der, som var litt eldre enn meg vel.
Og da sa faren min det, til dem.
At noen hadde sett den, (‘gusjegule’), jolla hans, (som han hadde støpt selv, siden Pia ikke likte å vasse ut til båten hans, ved Krok da), på øya Mølen, som lå nesten uti Oslofjorden der vel, utafor Holmestrand cirka, må man vel si, men den ligger i Buskerud fylke, har jeg sett, på Wikipedia, så den øya, Mølen, er den sydligste utposten da, av Buskerud fylke, forresten.
Så de ungdommene lovte det da, at de skulle dra til Mølen da, og hente jolla til faren min.
(Som hadde flytt avgårde dit, (eller noe), mente faren min da, husker jeg).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, så fant jeg en grønn skinnjakke, borte hos Ågot, eller noe, vel.
Og jeg hadde ikke så mange jakker.
Men jeg syntes at den grønne skinnjakka var fin da.
Bortsett fra at den hadde et merke, som etter en kjetting, på utsiden.
Som etter en kjetting, som hadde ligget rundt jakka, lenge da.
Eller et tau kanskje.
Så sånn var det.
Men jeg hadde nesten ikke noe klær.
Så jeg brukte den jakka i Drammen en gang, husker jeg,
(Ihvertfall).
Da jeg møtte noen jenter, som gikk i klassen min vel, på Sande Videregående.
På et tivoli, på Strømsø der da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noen ganger, så måtte jeg også klippe plenen, borte hos Ågot, forresten.
(For det klarte ikke hu sjæl, tror jeg).
Og der hadde hu/dem en sånn bensindrevet gressklipper, husker jeg.
Men Ågot klipte hekken selv da, husker jeg.
Og det var vel ikke sånn, at det bare var jeg, som klipte plenen der, tror jeg.
For det var vel bare en 4-5-6 ganger kanskje, at jeg klipte plenen der.
Så det var kanskje Håkon eller faren min, som klipte der, vanligvis.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, da jeg skulle til England.
(Dette var vel sommeren 1986, da jeg dro sammen med Kenneth Sevland og dem, til Weymouth.
NOe sånt).
Så satte jeg på vekkerklokka, grytidlig, om morgenen.
Men jeg var litt sur på naboen.
Som jeg ikke likte, fordi de klagde på at jeg sparka fotball der.
Og at jeg hadde hatt ‘jenter der’.
Når det bare var Ulf Havmo, (som hadde langt hår), og søstera mi, Pia.
Men da ringte naboen, til faren min.
Og faren min ble også sur på meg, siden jeg hadde hatt ‘jenter’ der da.
Men hva var problemet med det liksom?
Det skjønte jeg ikke.
Var det om å gjøre å pine mest mulig.
Hadde jeg ikke lov å ha det litt morsomt, med ‘jintutten’ heller, (som en av brødrene til Ågot, kalte jenter).
Det er noe jeg ser på som veldig rart nå.
Hvorfor ble faren min sur på meg, da naboen trodde at jeg hadde hatt jenter på besøk, da jeg var tenåring, og bodde alene, i Leirfaret 4B.
Nei, det er som et mysterium for meg, må jeg innrømme.
Men faren min er ikke så åpen, som person.
Og kan være litt myndig og, hvis han er sinna, for eksempel.
Så det var ikke sånn at jeg spurte noe om det her da, i 1985, eller når det var.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg var jo noen ganger nede hos Pia og Christell, siden de var i slekta mi da.
Og faren min bodde jo der.
En gang, så banka jeg på hos Haldis, for å høre, om faren min var hjemme.
Da dukka Christell opp, i vinduet, på rommet sitt.
Hu gjemte puppa, (som hu fikk ganske tidlig, husker jeg), under vinduskarmen.
Og hu hadde rumpa i været da.
Som var naken.
Men jeg så liksom rumpa forfra da, bak huet hennes.
Så det hadde vel kanskje vært et mye artigere syn, (må man vel si), hvis man hadde stått bak henne, når hu stod sånn.
Men men.
Hun stod naken da, i vinduet der, sånn som det virka for meg, ihvertfall.
Hu var vel i 14-15-16 års alderen vel.
(Hu ble jo nevnt å ha ‘sex-appeal’, i en av sangene, fra konfirmasjonen hennes, (som jeg var på), husker jeg.
Og det var ikke noe jeg var uenig i, husker jeg, da jeg hørte den sangen.
Men men.
Så sånn var det).
Hu fortalte at faren min ikke var hjemme da.
Hu hadde vel vært på badet, tror jeg.
Noe sånt.
Og hu smilte vel kanskje litt, eller noe.
Hu var vel ikke uvennlig, ihvertfall.
Hu var vel heller nesten litt innbydende, må jeg vel si.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En annen gang, som jeg var nede hos Pia og Christell og dem, et år eller to, etter at de ble konfirmert, kanskje.
Så sa Pia det, at hu trodde det var sunt, for Christell, hvis hun hadde ‘mange’, (eller om det var ‘flere’), ‘sexpartnere’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, rundt den her tiden, som jeg besøkte Pia og Christell.
Så satt Pia på verandaen til Haldis, og jeg satt ved siden av henne, og pratet med henne da.
Christell lå på verandaen, og solte seg vel, (eller noe), i en stor genser.
Plutselig så skreik Christell.
Jeg gikk bort til henne, og spurte hva det var.
Hu hadde en kjempesvær edderkopp, på armen.
Jeg visste ikke om hu ville, at jeg skulle ta bort edderkoppen, eller ikke.
For da måtte jeg jo ta på armen hennes og.
Og hun var liksom så delikat og ungpikeaktig.
Og dette var mens jeg fremdeles var jomfru da, må jeg vel innrømme, (eller hva det heter, når gutter ikke har hatt sex ennå).
Så jeg rørte hverken Christell, eller den edderkoppen da.
Men den edderkoppen, den fortsatte å gå oppover, på armen til Christell.
Og under genseren hennes, (eller om det var en topp).
Christell reiv av seg genseren da.
Og hun hadde ikke BH på seg.
Så jeg fikk jo se de veldig flotte og delikate puppene, til Christell, (hu var vel 15 år kanskje da, men hu hadde allerede pupper i størrelse C vel, vil jeg vel tippe på), på under en meters avstand da, var det vel.
Og så nærme, hadde jeg vel aldri sett noen damers pupper før.
Og de puppene var jo fantastisk velformede og pene og, må jeg jo si.
Så det var nesten som et sjokk og plutselig stå der nesten ‘ansikt til ansikt’ med puppene til Christell, må jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Christell gikk inn i huset, til Haldis, som var bare noen få meter unna verandaen.
Så kom hun ut igjen, (kanskje 20 minutter seinere), og jeg sa ‘sorry’ da.
For at jeg ikke fikk bort edderkoppen, regner jeg med.
Noe sånt.
Det ble litt dumt, det hele da.
Med den plutselige strippinga til Christell, og sånn, da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, et år, eller noe, før den her tida vel.
Som Christell og Pia, var oppe hos meg, for å se på video, i Leirfaret.
Så lente jeg meg over siden av sofaen, for å skru på videoen.
Og da tok Christell meg på rumpa, husker jeg, og sa ‘åh rumpe’, eller noe.
Så Christell er en litt frekk jente, må jeg nok si.
Jeg var nok en veldig sjenert gutt.
For jeg sa ikke noe da.
Men lot bare som ikke noe, må jeg vel si.
Så sånn var det.
Noen år før det her igjen, mens jeg gikk i sjuende klasse kanskje.
Så hadde Pia eller Christell, (husker jeg), sagt at Tore Myrberg, hadde klint pikken sin, inntil et av vinduene, nede hos Haldis, mens Christell og Pia, hadde vært, på innsiden av det samme vinduet da, og sett på da.
Og Gry Stenberg og Tom Ivar Myrberg, de prøvde jo å knulle, (var det vel), i vannsenga ‘mi’ da.
Så jeg tenkte det, at jeg måtte være litt sånn ‘frimodig’ og.
Jeg følte meg litt kjedelig.
Så mens Tom Ivar Myrberg, var det vel, viste fram tissen sin, var det vel, på soverommet ‘mitt’ da.
Til Christell og Pia og Gry Stenberg da.
Så vifta jeg litt med tissen min, (husker jeg), når jeg trodde at ingen så meg, (fram og tilbake da).
For jeg stod da ute i spisestue-delen, av leiligheten ‘min’, (hvor det ikke var noe spisebord da, siden bare jeg bodde der).
Men da så jeg inn på soverommet.
Og da lå Christell og Gry Stenberg, de lå i fotenden, av vannsenga ‘mi’.
Mens de så på meg da.
Så de hadde sett på det da, (skjønte jeg), at jeg vifta på tissen min litt og, utafor soverommet da.
Men det trodde jeg egentlig ikke, at gikk an, for dem å se.
Men de hadde liksom sett nesten rundt hjørnet der da, og ut av døra.
Så det ble litt flaut, husker jeg.
Både Gry Stenberg og Christell, de løp så bort til meg, når jeg hadde fått på meg buksa.
Og sa det, at ‘det der var bra altså’, eller noe.
Også bød de seg vel nesten fram, eller noe, tror jeg.
Noe sånt.
Men det var bare for at jeg ikke skulle føle meg så mye mer kjedelig, enn Myrberg-brødrene, at jeg begynte sånn.
Jeg trodde ikke at Christell og Gry, kunne se meg, nå de var inne på soverommet, og jeg var ute i spisestua liksom.
De må ha fulgt med på meg da, på tross av at Tom-Ivar, (og muligens også Tore kanskje), var inne på soverommet ‘mitt’ da, sammen med dem.
(Noe som skjedde innimellom, at oss, som var i den gjengen hang oppe hos meg da, og noen ganger så sov de folka over der, for de ville prøve vannsenga, (som var noe nytt, på 80-tallet).
Men da pleide vi å sove med klærna på da, hvis det var både gutter og jenter, som sov over der.
En gang, som Pia og Christell, skulle prøve vannsenga.
Da den var ny der.
(Det var vel to vannsenger der.
Først en halvdempet og så en udempet vel.
Noe sånt).
Så hadde Pia pissa på seg, mens hu sov, i vannsenga, sammen med Christell da.
Fortalte dem meg en del måneder seinere da, var det vel.
(Eller om det var flere år seinere).
Det var visst noe med at det var vann i senga, skjønte jeg på Pia, som gjorde at hu måtte tisse da, når hu sov i den senga.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg gikk på Svelvik Ungdomsskole.
(Antagelig i niende klasse).
Så stod jeg å venta på en skolebuss, (må det vel ha vært), tilbake til Berger da.
Og da, så var det noen gutter der, som også gikk på ungdomsskolen da.
Men som jeg ikke visste hvem var.
(Så det var antagelig noen fra Svelvik).
Men de begynte plutselig å nevne en Pia, (som jeg tror at må ha vært søstera mi).
Og de sa sånn ‘Pia, oj, oj, oj’, eller noe lignende.
Jeg skjønte at det var noe morsomt da, med en Pia da.
Og det må vel ha vært søstera mi, tror jeg.
Men jeg sa ikke noe da, for jeg visste jo egentlig ikke hvem de her folka var, som stod ved bussholdeplassen der.
Det er mulig at det var noen fra rundt Nesbygda der, for de tok bussen fra cirka det samme stedet, siden bussholdeplassen deres, var på den samme siden av Storgata der, enda de tok bussen i den andre retningen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå begynner klokka å bli 23 her, på hostellet.
Og jeg har fortsatt igjen en del fler notater, fra sommeren 1988, (og noen før det), på arket her, ser jeg.
Så jeg får skrive en del 2, av dette kapitellet, seinere i denne uka.
(For jeg må få vaska noen klær og sånn, her i morgen, så det er ikke sikkert at jeg får tid til å skrive noe da.
Men på torsdag, så får jeg vel tid, tenker jeg).
Vi får se om jeg klarer å få ordnet det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 41: Mer fra sommeren 1988
Den første vertsfamilien, hadde visst sagt til Øystein, at det var bare meg de ikke likte.
(Noe som var gjensidig, jeg likte ikke dem heller).
Og de tok med Øystein, på et flyshow, utenfor Brighton, like før vi måtte flytte, til der Hudson-familien bodde da.
Men jeg ble altså ikke invitert på flyshow da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kursleder Paul Wilkie, (var det vel), hadde i en time, en konkurranse, om hvem som visste, når London brant.
Jeg svarte riktig, til slutt, (1666), også vant jeg en boks øl.
Og ble litt brisen.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi var på enda en strandfest, og da prøvde jeg å prate litt, til hu med krøllene, fra Hammerfest.
Men hu ville ikke prate med meg da.
Han som var sammen med hu andre fra Hammerfest, med det lyse håret.
Han spurte meg en dag, utenfor diskoteket Top Rank, om jeg kunne ‘passe på’ dama hans.
Jeg skjønte ikke helt hva han mente.
Men jeg prøvde å holde litt øye med henne da.
Men jeg bare tenkte det, at hu klarte seg vel selv.
Og bare gikk et annet sted vel.
Så sånn var det.
Jeg hadde tulla litt på skjemaet, til EF.
For jeg var litt lei av å bli kalt ‘babyface’ og latterliggjort, siden jeg så yngre ut, enn det jeg var.
Så jeg skreiv at bursdagen min var 25. august, på EF-skjemaet, (og ikke 25. juli, som den egentlig er).
For jeg ville ikke ha noe oppmerksomhet, om 18 års dagen min.
(som jeg altså fylte, mens jeg var i Brighton, denne sommeren).
Men jeg hadde lest, i en bok, av Ken Follet, (eller om det var Robert Ludlum, eller Alistar McLean), at briter godtar nesten hva som helst, som legitimasjon.
Så da han kavaleren, til hu lyshåra, fra Hammerfest.
Da han spurte, om jeg kunne kjøpe tre halve vodkaflasker, for dem, (var det vel).
Så gjorde jeg det da.
Og da bare viste jeg EF-kortet mitt, (eller hva det var), og sa når jeg var født, og så fikk jeg kjøpt vodka for dem da.
(Så sånn var det).
Jeg hadde også fått kjøpt vodka, til meg selv, før den første strandfesten da.
Så jeg hadde kanskje vokst litt i høyden, da jeg var sånn 17-18, og så kanskje ikke like ung ut, for alderen lenger da.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Men men.
Noen inviterte meg, på en fotballkamp, en søndag.
Det var noen på EF-kurset.
Jeg måtte ta tog, og surra, og havna på Gatwick Airport.
For jeg hadde tatt feil tog.
Men da bare tok jeg et annet tog tilbake igjen, husker jeg.
På det engelske laget, så var det en skikkelig svær spiller, som en på det norske laget, klagde på, til meg.
Og han takla meg noe så skikkelig, sånn at jeg gikk i bakken, og ble nesten mørbanka.
Men jeg takla han bakfra, en gang seinere da.
Så jeg fikk tatt igjen litt, men han takla meg mye hardere da.
Så sånn var det.
Men men.
Men etter kampen, så hadde noen brent hull, i den hvite bomullsbuksa, som mora mi og søstera mi, hadde valgt ut til meg, i Tønsberg, noen dager før jeg dro til Brighton da.
Og jeg husker at de to Hammerfest-jentene, og han kavaleren, til hu ene, med det lyse håret, satt og så på oss, mens vi spilte.
Så jeg regner med at det nok var de som brente hull i buksa.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Men men.
Paul Wilkie sa noe om at han trodde at mange av gutta, på kurset var jomfruer, men ikke mange av jentene.
Noe sånt.
Men men.
Så sånn var det.
Det var på skolen, forresten.
Men men.
Noen kjøpte spansk flue, i en sex-butikk, og helte det i drinken, til to jenter.
Hu ene sendte meg brev, eller noe, tror jeg, etter kurset.
Noe sånt.
Hu andre, det var ei, fra ei bygd, som så litt ut som en gutt.
Noen andre, på et annet norsk kurs, spurte vel Øystein og meg, om hu var gutt eller jente, en gang, på Churchill Square.
Det var ikke så mange kjekke gutter, der hu var fra, sa hu, derfor var hu jomfru, sa hu.
Etter at de Gulskogen-folka, (var det vel), hadde gitt spansk flue til hu da.
Noe sånt.
Hu andre, (hu som sendte brev vel), hu møtte to muslimer, (eller noe), som begynte å klå på henne, (var det vel).
Men da sa hu, (I’m not that kind of girl).
Ei på kurset, het Guro, og var fra Skjetten, (var det vel).
Hu ropte på meg, en gang, på McDonalds.
Og så kom Øystein opp.
Også erta han meg.
Også sa han:
‘Erik har bare sjangs på stygge jenter’.
Noe sånt.
Så han ble kanskje misunnelig.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Men men.
Hos Hudson-familien, så flyttet det inn en spansk språkstudent, husker jeg.
Jeg måtte vise han hvor han skulle gå av bussen.
Jeg sa at han måtte bare se på et reklameskilt, for en møbelbutikk, eller noe.
Når han så det skiltet, så måtte han gå av bussen, sa jeg.
Og det skjønte han da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Høsten 1988, så var det en fest, i Sjølyst-hallen, i Oslo, for de som hadde vært med EF språkreiser, til England, sommeren det året, forresten.
Og da skjedde det mye rart.
Pia og Christell, de hadde vært i Bournemouth, den samme sommeren.
Og jeg husker at jeg prata med de, og to pene jenter, fra Oslo vel, i trappa, opp til andre etasje, på Sjølyst der da.
Hu ene pene jenta, det var niesa til Sylvia, fra Bergeråsen, viste det seg.
Sylvia, hu sa en gang, noen år før, når jeg snakket om at jeg hadde planer om å studere i Oslo.
Så sa Sylvia, at en gang hadde hu vært på restaurant i Oslo, og blitt tilsnakket av en russer da.
Så sånn var det.
Men men.
Faren vår hadde også bedt Pia og meg, om å besøke Sylvia, (som også bodde på Nedre, på Bergeråsen), en lørdagskveld, et par-tre år før det her vel.
Og da måtte jeg ha på meg et rart, egytisk eller afrikansk kostyme, eller noe.
For i huset til Sylvia, så pleide dem å kle seg ut, på lørdagene, sa hu.
(Det var vel bare hu som bodde der, tror jeg).
Så skjedde det, at Sylvia var på Prima, en gang, som jeg gikk innom den butikken, etter å ha vært borte hos Ågot.
Så sa Sylvia det, at hu skulle hilse til meg, fra niesa si.
Og så sa hu noe til kassadama, om at hu ikke syntes at jeg var noe kjekk, eller noe.
Når jeg kom bort til Leirfaret 4B.
Så var Pia, i gangen, i leiligheten min da.
(Som faren min sa, at vi ikke behøvde å låse.
Av en eller annen grunn).
Også nevnte jeg det da, at Sylvia hadde hilst, fra hu pene niesa si.
Men da sa bare Pia, at hu niesa, hu var sånn, at ‘hu lå med alle’.
(Selv om jeg kanskje dreit i det, som atten-åring.
Jeg hadde vel syntes det hadde vært artig, å hatt ei pen og deilig 16-17 år gammel jente, som jeg kunne ha knulla litt med, vil jeg vel si.
Hu var jo drit-deilig, så om hu var litt horete.
Så hadde nok jeg driti i det.
For jeg var jo såpass ung selv, så jeg var vel først og fremst ute etter sex selv vel og.
Jeg skulle jo studere i Oslo, osv., så jeg hadde jo ikke tenkt å stifte familie da akkurat.
Men men).
Men Pia tilbydde seg ikke, å gi meg telefonnummeret, eller adressen, eller noe, til hu niesa, til Sylvia da.
Og jeg ble litt paff, og visste ikke hva jeg skulle si, da Pia sa, at hu niesa til Sylvia, hu var sånn, at hu lå med alle da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Noen jenter, som jeg hadde vært på kurs med, sommeren før, sa at jeg så stilig ut, (mener jeg at jeg overhørte).
Jeg gikk med tweed-jakke, (som jeg hadde fått av Ruth Furuheim, før konfirmasjonen min vel), svart genser fra Dressmann, i Drammen, og nye mokasiner, som jeg hadde kjøpt, i en skobutikk, i Drammen, (da møtte jeg forresten Ove Reiersrud og ei jente fra språkkurset, med mørkt hår vel).
De digga vel Depeche Mode, tror jeg, de jentene.
Noe sånt.
En av de fra Gulskogen, (en kraftig kar vel), sa at han skjønte det, at jeg ikke ville ha så mye, med hu Hammerfest-jenta, med mørkt, krøllete hår, å gjøre.
For hu hadde visst sugd tre gutter, på en Paris-tur, som hu var på, med EF språkreiser, en av helgene, mens vi var i Brighton da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Selv om jeg kanskje angret litt da, når jeg hørte det, på at jeg hadde sagt at jeg var homo, til henne.
Men hva skulle jeg si til dem da, når de satt liksom i ‘fjortis-fylla’, oppå den gangbrua.
(Øystein sa jo at jeg burde gå bort, og prate med dem).
Nei, det skjønte jeg ikke.
Så det stokka seg helt, og ble bare tull da.
(Siden jeg var edru da, og de to jentene var rimelig fulle vel).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg likte ikke han som ble kalt for Eggemøller’n.
(Han var vel også fra Drammen, tror jeg).
For han, han var litt sånn spydig, tror jeg.
(Eller om det var, at jeg bare ikke likte navnet hans).
Noe sånt.
Men men.
Så da jeg møtte han på doen, på Sjølyst der, så dytta jeg han inntil veggen der da.
Og jeg spurte først, de andre folka fra Gulskogen, om det var greit, at jeg banka opp Eggemøller’n.
Og det sa dem at var greit.
Men men.
Men da jeg stod på dansegulvet, seinere, og prøvde å rocke da.
Så kom søren meg Eggemøller’n ut på dansegulvet.
Og begynte å skulle sparke og slå meg.
Og han Eggemøller’n var ganske lav.
Så jeg ble litt flau.
Og prøvde å få’n til å gå bort.
Og forsvant til slutt da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Øystein, han var forbanna på Paul Wilkie.
Så nede i første etasje, på Sjølyst, så stod Øystein og Paul Wilkie lenge, i en teatralsk-aktig positur, vil jeg si.
Øystein stod og lata som at han slo et karate-slag, (eller noe), i magen, på Paul Wilkie.
Mens Paul Wilkie, (som var dobbelt så høy som Øystein, nesten).
Han stod helt stille han og.
Det var som at de var frosset fast.
Og sånn stod de i 10-15 minutter vel.
Jeg prøvde å prate til Øystein, for å få han til å slutte.
Og til slutt, så ga det seg da.
Men da Øystein og jeg, dro til Brighton igjen sammen, sommeren 1990, (når vi fikk bo hos Hudson-familien), så ville Øystein fortsatt banke opp Paul Wilkie, (som vi så på Churchill Square, fra bussen eller noe vel), husker jeg.
Så sånn var det.
En kar, med lyst hår, som jeg sjekka damer sammen med, på et diskotek, i Brighton.
Han syntes heller ikke, at hu fra Hammerfest, med krøllete hår, var hans type.
(Når jeg sa det, at jeg ikke syntes at hu var min type).
Jeg lovte at jeg skulle vise han Christell, på Sjølyst der.
Men da stod Christell helt aleine ute, og liksom så så ung ut da.
(Vil jeg vel si).
Med noe ekstra klær på seg, over skuldrene, eller noe, vel.
Så da likte ikke han karen, (som ligna litt på Ole I’Dole, kanskje), Christell likevel da.
Så sånn var det.
Men men.
Vi kjørte til Sjølyst, med faren min, mener jeg å huske, både Christell, Pia og meg da.
Så sånn var det.
Da vi tre kom hjem fra England, den sommeren.
Så hadde jeg kjøpt en kassett, som het ‘the Hits of House are Here’, på en platebutikk, i Brighton.
Men da sa Pia det, når hun så den kassetten.
At jeg måtte ikke si det til Christell, at jeg hørte på house-musikk.
For Christell hadde vært forelska, i Bournemouth, i en som hørte på house-musikk da.
Så sånn var det.
Uten at jeg vet hvorfor jeg ikke kunne si det til Christell.
Men da tenkte jeg på det andre Pia sa da.
Så da ble jeg litt paff da kanskje.
Men jeg kjente jo ikke søstera mi så bra.
Samtidig som at jeg ikke hadde så mange andre, i livet mitt.
Så det var ikke sånn, at jeg liksom prøvde å sette Pia på plass, eller noe.
Jeg var nok kanskje litt for rund mot henne, når jeg tenker tilbake på det nå.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg hadde også en stor, gul skjorte, med meg til Brighton, husker jeg.
Som mora i vertsfamilien, spurte hvem var sin.
Da hu hadde vaska klær.
(Tina Hudson het hu da).
‘Who do you think’, sa Øystein, og gliste da.
Det var en skjorte, som jeg ikke hadde kjøpt da, men funnet i et skapene til faren min vel.
Så sånn var det.
Jeg kjøpte også en Levis t-skjorte, denne sommeren, var det vel.
I Brighton da.
Som var ganske populær, og som mange folk gikk med der, husker jeg.
En hvit t-skjorte med svart og rødt trykk.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Rick Hudson sa at de puttet ‘camel-shit’, i Marlboro-sigarettene.
Så det var kanskje derfor jeg begynte å kjøpe Prince-sigaretter der nede.
Det er mulig.
Men men.
Den siste dagen der. så hadde vertsfamilien fest for oss.
Rick kjøpte vodka.
Noe kona hans, Tina, sa at han ikke tålte.
Rick dro med Øystein og meg, en gang, et sted, og da satt han på en benk, og drakk øl, husker jeg.
(For at ikke Tina skulle merke at han drakk, tror jeg).
Jeg kjøpte vel Fosters øl, på the Off Licence, (spritbutikken), tror jeg.
Uten at jeg husker hvorfor, jeg syntes vel bare at de så kule ut.
Noe sånt.
Ellers kjøpte jeg også Carlsberg, når jeg handla øl, sammen med han Rick Hudson.
Siden Carlsberg var dansk da.
Rick Hudson kjøpte Holsten lager, mener jeg det var.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Tina og Rick hadde også fortalt Øystein, om et triks.
Øystein dro med meg til en videoutleie-butikk, og fikk leie 4-5 videofilmer.
Som han tok med tilbake, til Norge.
(Uten å levere tilbake da).
I Shoreham.
Og Ole Morten Halvorsen, i Larvik, fikk en av dem da.
Det var en film han hadde bestilt.
Øystein kjøpte også en film som het ‘Brain Damage’, i London vel.
Samt at han dro meg med, på en heavy-musikk-sjappe, i London, som han ville besøke.
Og i mange videofilm-butikker vel, i Tottenham Court Rd. da, som jeg visste om, siden Kenneth Sevland, og de klassekameratene hans, fra Svelvik, hadde dratt meg med dit, da vi var på språkreise, to år før.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Øystein var også glad i å gå på Burger King, i Brighton.
Og han pleide å kjøpe ‘Whopper without onion’.
Noe sånt.
Og han var også glad i å dra på Pizza Hut, hvor det første gang jeg spiste sånn amerikansk pizza vel, (må jeg vel kalle det), med tjukk bunn da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg ble skikkelig full, den siste kvelden, i Brighton.
Faren til Øystein, Kai Andersen, henta oss på Fornebu.
Han var grei, og kjørte meg hjem, til Bergeråsen, etter at jeg hadde vært hos Øystein og dem, en time kanskje.
(En kjøretur på cirka en og en halv time da.
Hvor jeg bare lå og halsov i baksetet av bilen vel, tror jeg.
For jeg var ikke vant til å være voksen ennå da.
Så jeg satt meg fortsatt noen ganger inn i baksetet, hvis jeg satt på med noen da.
Men men).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein og jeg, vi så noen filmer forresten, i Brighton.
Det var Pet Shop Boys-filmen, som jeg ville se.
Men som var litt surrete kanskje.
Og vi så også ‘Heksene’, av Roald Dahl.
(Hvis ikke det var sommeren 1990 da).
Det var egentlig en barnefilm, men Øystein ville se den da.
Fortelleren sa hans norske bestemor, hadde sagt det at folk med mørkt hår, var hekser.
Jeg syntes synd på noen folk, med mørkt hår, etter filmen, husker jeg.
En far og en datter vel.
Noe sånt.
‘Hva syntes du da’, sa Øystein.
Jeg sa at jeg syntes det var noe tull, (eller noe), vel.
Jeg trodde ikke at det var sånn at alle med mørkt hår var hekser.
Jeg syntes synd på de med mørkt hår, som så den filmen, husker jeg.
For de måtte vel føle seg uglesett, når de så den filmen.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi så vel også ‘Bright Lights Big Ciy’ vel.
Som jeg ville se, siden jeg var litt Michael J. Fox-fan, etter Back to the Future-flimene.
(Pia hatet forresten Michael J. Fox.
Etter å ha sett Teenwolf vel, som jeg ikke hadde sett).
Og det første året, som jeg var i Brighton, så så jeg James Bond-filmen ‘A View to a Kill’, med ei mørk syngedame, som jeg har glemt navnet på nå.
Grace Jones, var det.
Men da skreik folk i kinosalen, på Odeon der, for de syntes at filmen var kjedelig da.
Jeg så de fleste filmene på Odeon.
Untatt den ‘Heksene’ da, som var på en annen kino, som jeg ikke husker hva het akkurat nå.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Rick og/eller Tina Hudson.
De fikk Øystein og meg, til å se på Top of the Pops, en gang.
Og da var det ei mørk dame, med lyst hår, som sang, på slutten da.
(Jeg husker ikke sangen nå men).
Men da spurte hu jenta, fra Vestlandet, som så ut som en gutt, Øystein og meg, om vi hadde sett den sangen, husker jeg.
Da var det noe med hu farga dama da, skjønte jeg.
At hu hadde lyst hår sikkert.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg hadde jo egentlig fylt 18 år, i England.
Men jeg hadde ikke feiret dagen.
For jeg hadde vært litt flau, over at jeg så yngre ut.
(Da jeg reiste med STS til Brighton, tre år før det her, så sa jo hu ene engelske lærerinna, at jeg så ut som at jeg var tolv år, da jeg var femten år da).
Men men.
Så jeg hadde ikke feiret bursdagen min, mens jeg var i England da.
Men Pia var en del oppe hos meg, i Leirfaret 4B, etter at jeg kom hjem fra England.
Og da fikk jeg en ide, å arrangere 18 årsdag, helgen etter, eller noe.
Og jeg sa til Pia, at hu kunne si fra, til folk hu kjente, om at jeg skulle ha fest da.
(For jeg håpet på det, at hun kom til å be noen pene venninner da).
Også sa jeg fra til folk, som Frode Kølner, og han Roger fra Fjell, og Øystein Andersen da, at jeg skulle ha fest da.
Frode Kølner og de, skulle møte meg, borte på Sand da, hos bestemor Ågot, siden det var lettere å finne fram dit vel.
Og på festdagen, så venta Pia og meg der da.
Jeg hadde tenkt å kjøpe øl da, etter at de dukka opp.
For Frode Kølner hadde også med seg en kamerat, som jeg ikke kjente, fra før da.
Og da de dukka opp, så ville de ikke dra til meg, i Leirfaret, og drikke øl og spise pizza.
Nei, de ville bort på Sandvika.
(Den stranda hvor jeg så Line Nilsen og de andre jentene i klassen toppløse, noen måneder før det her da, forresten).
Jeg ville ikke til Sandvika.
Jeg hadde bare vært der en gang før omtrent.
Sandvika, det var liksom der Christell og Jan Snoghøj og dem var, tenkte jeg.
Det var jo mitt bursdagsselskap.
Men jeg mista kontrollen.
Og ble dratt bort til Sandvika da, for Pia ville også det, at vi skulle dra dit.
Men jeg ble svimmel, når jeg kom bort dit.
For jeg hadde vel ikke spist noe særlig, den dagen, tror jeg.
Også begynte Frode, kameraten hans og Pia, å mase, om at jeg måtte la Frode Kølner og kameraten hans, få låne vannsenga mi.
Da ble det litt mye, syntes jeg.
De kapret bursdagsselskapet, og dro meg med, bort på Sandvika, mot min vilje, må jeg si.
Også begynte de å mase mye, og legge press på meg, om å få låne vannsenga mi også.
(Jeg hadde jo sønvproblemer, som jeg skrev om i et av de tidligere kapitlene.
Det var derfor jeg prøvde den ene sovepilla til Haldis, (eller hva det var), som jeg fant i veska hennes, den gangen).
Så jeg ville nødig ofre vannsenga mi, selv for en natt.
Jeg hadde jo gjesterom der, (mitt tidligere soverom), hvor Christian Grønli, hadde sovet, da han var på besøk, i Leirfaret 4B, fra Spania, sommeren 1982 da.
Så jeg lurte på hva som foregikk.
Jeg var ikke vant til å bli behandlet så dårlig.
Bergerfolk hadde mobba meg, men denne gangen ble jeg helt svimmel, husker jeg.
Jeg tenkte at jeg burde dra noen Berger-folk inn i det her.
For Pia hadde jo bodd tre år, eller noe, lenger, i Larvik, enn meg.
Så hu var jo kanskje mer en Larvik-jente, enn en Berger-jente.
Og jeg var kanskje mer en Berger-kar enn en Larvik-kar.
(Siden jeg flyttet til faren min, på Berger, cirka tre år før Pia da).
Og jeg tenkte det, at jeg hadde jo litt ‘å gå på’, ovenfor Annika Horten, (som hadde klaget til meg, over at hu hadde firkanta tannstilling, og liksom latt meg inspisere tenna sine, noen år før det her da).
Og også ovenfor Anne Uglum, som jeg hadde vært hjemme hos, en gang, en nyttårsaften, et år eller to, før det her da, når jeg hjalp henne, mange ganger, med å komme seg unna Espen Melheim, når han var fæl til å klenge på henne da, i fylla.
Så jeg sa bare til Pia, Frode og kameraten til Frode, at i vannsenga, der ska jeg og Anne og Annika ligge.
Og da sa Pia ‘å jasså’.
Noe sånt.
Og var det noen Berger-folk, som gikk forbi vel, og så at jeg så svimmel ut vel.
Og da ville Frode Kølner og de, kjøre bort til Leirfaret 4B, likevel.
Men jeg fikk ikke fram, at jeg ikke hadde øl.
For jeg ble litt surrete, av det, at jeg måtte bort på Sandvika, enda jeg ikke ville det da.
Det var jo lørdag og alt, så jeg ville pizza, og sitte i stua, og kanskje se på TV da, eller noe.
Eller høre på musikk, eller noe da.
Det var jo flere som var invitert på den festen og.
Så sånn var det.
Øystein Andersen, dukka opp hos meg, like etterpå.
Han var invitert på festen da, og foreldra hans hadde kjørt ut til Sand, dagen før sikkert, fra Lørenskog da.
Frode Kølner hadde med en flaske Jagermaister, som han la i fryseboksen til Haldis, som stod inne på mitt tidligere soverom, (der Christian Grønli hadde bodd, i 1982, var det vel).
Der lå det noe kjøtt, uten noe sørlig merking vel, som jeg forklarte om, at var Haldis sitt da.
Noe sånt.
Frode Kølner spurte Øystein Andersen, om han likte Jagermaister.
‘Hostesaft’, sa Øystein Andersen da.
Noe sånt.
Og da, så gikk Frode Kølner og henta Jagermaister-flaska si, i fryseren til Haldis, igjen.
Før den hadde blitt kald da.
Også hørte jeg det, at han sa til kameraten sin.
Noe om at ‘det skjer så mye her nå’, eller noe.
Også kjørte de bare tilbake til Larvik igjen.
Lenge før festen hadde begynt.
Men da, så var jo Prima stengt.
Og jeg hadde ikke fått kjøpt noe øl, pizza og potetgull.
(På grunn av det her Sandvika-greien og maset om vannsenga, til Pia, Frode Kølner og kameraten da.
Jeg fikk jo ikke fram et ord, om at jeg måtte dra på Prima.
Så jeg fikk ikke kjøpt noe til festen da.
Så sånn var det.
Men men).
Geir Arne JØrgensen, Ditlev Castellan og Lille-Oddis vel.
De kom innom.
For Pia hadde invitert de til bursdagsselskapet mitt da.
Jeg trodde det, at Pia skjønte det, at jeg ville at hun skulle inviterte noen pene damer.
Men tydeligvis ikke.
Så det var siste gangen, at jeg ba Pia, om å invitere noen, til en fest.
For å si det sånn.
Så sånn var det.
Men men.
Geir Arne, Ditlev og Lille-Oddis, de kjeda seg, naturlig nok, på festen.
Siden det ikke var noen drikkevarer der.
Det var bare Øystein som satte på filmer vel.
Noe sånt.
Så Geir Arne, var det vel, (hvis det ikke var Ditlev), spurte om ‘er det her festen’.
‘Ja’, sa jeg da.
For jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så Geir Arne og de stakk.
Så kom han Roger fra Fjell, (som jeg hadde møtt i Drammen, etter en kjøretime igjen vel).
Og han hadde med en hel bil, full av folk, fra Drammen da.
Men jeg bare sa det, at festen var avlyst.
For da var det vel bare meg og Øystein der vel.
Og jeg slapp dem ikke inn da.
For jeg syntes ikke at jeg kunne be inn noen flere folk der, etter at Geir Arne og dem hadde stikki.
Etter at dem hadde klagd på festen da.
Så sånn var det.
Men men.
Så dro plutselig Pia med meg, til Rødtangen.
Hu fikk noen folk, som hu kjente, (kanskje siden hu var mye mer ute og festa, i årene før det her, på Berger, enn det jeg var), til å kjøre oss over, fra nedenfor Teskjekjærringa der da.
På stranda nedenfor Teskjekjærringa, der satt forresten Annika Horten.
Hu klagde, og sa det, at hu og en kar, som jeg ikke visste hvem var, hadde tenkt seg på festen min.
(Så Pia hadde tydeligvis sagt fra, til noen pene damer, om den festen, likevel.
Men jeg visste ikke det, at Annika Horten var ‘opptatt’.
Jeg hadde ikke sett han kavaleren hennes før.
Og visste ikke hvem han var da.
Men men.
Så sånn var det).
På Rødtangen, så kjente jeg nesten ingen.
Så jeg bare hang med søstera mi der.
Pia, Christell og jeg, vi hadde forresten vært en tur sammen, på Rødtangen, sommeren 1987, altså sommeren før det her, må det vel ha vært.
(Før den båten ble ødelagt, i en storm, høsten 1987 vel).
Og da, så røyka Pia, husker jeg.
Så det var nok etter at vi hadde vært i Sveits, sommeren 1987.
Så dette var nok i midten eller slutten av juli, i 1987.
Jeg kjørte båten da, siden Pia og Christell, ikke hadde fått opplæring i å kjøre båt enda, (noe jeg fikk av faren min), siden de ikke var 16 år enda da.
Og Pia hadde klart det kunstykket, å poffe en eske med fyrstikker, mens hun tente seg en røyk, foran uteserveringa, på Rødtangen.
Som var stapp full da.
‘Pia Charlotte’, ropte jeg da.
Og da lurte Pia fælt, på hvorfor jeg kalte henne ‘Charlotte’ også, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Faren min lærte meg å kjøre den båten til Haldis, enten sommeren jeg fylte 15 eller sommeren jeg fylte 16, husker jeg.
Og det ble min favoritt-hobby, må jeg vel si, å kjøre med den båten, på fjorden, om sommeren.
Jeg likte meg spesielt godt i Holmsbu, som var en fin liten sørlandsby nesten, på Hurumlandet, mellom Verket og Rødtangen da.
Så sånn var det.
Faren min lærte meg at like sør for Berger-bukta, så var det noen skjær, som jeg måtte holde meg unna.
Så sånn var det.
Det lå cirka fire bensinkanner, i båten.
men en av dem, måtte jeg ikke bruke, sa faren min, for den bensina var det rusk i, sa han.
Noen ganger kjørte jeg i en båt, med faren min, og da, så hendte det at vi dro til Holmsbu bad, på kafeterian der.
Og da kunne jeg få et rekesmørbrød eller karbonadesmørbrød, husker jeg.
En gang fikk jeg både et rekesmørbrød og seinere også et karbonadesmørbrød, husker jeg.
Så der var det gode smørbrød, det er helt sikkert.
Men men.
Så sånn var det.
En gang, så ville Ulf Havmo ut med båten, tror jeg.
Han var ihvertfall med i båten.
Og det var den første gangen jeg kjørte den båten omtrent, tror jeg.
Og da var det seilbåt-regatta, eller noe, tror jeg.
Så jeg måtte skikkelig svinge, mellom seilbåtene, og huske på det med vikeplikt og sånn da, husker jeg.
Men men.
Ulf Havmo måtte også hjelpe til å pusse skjell, av bunnen, på den båten, en vår, husker jeg.
Det var kanskje våren 1986 da.
Noe sånt.
Men men.
En annen gang, når ulf Havmo og jeg, kjørte med den båten, fra Rødtangen vel, og til Holmsbu.
Så tøffa jeg sakte avgårde, med den båten, ganske nærme land da.
For jeg syntes det var morsomt da.
Jeg kjørte litt nærme land.
Men jeg kjørte også veldig sakte da.
Som om det var en sånn snekke kanskje.
Noe sånt.
Og da, så kjørte jeg plutselig på en ganske stor stein, som lå, en del meter fra Hurumsida da.
Og da, så kom jeg ikke av den steinen.
Uansett hvor mye jeg ga gass, bakover og forover.
Men det som hjalp, det var at jeg hoppet over rekka av båten.
Og så opp på den steinen.
Og da fikk jeg ganske lett, dyttet den båten, av den steinen igjen da.
Så kjørte jeg videre til Holmsbu igjen da.
Og båten var ikke skadet.
For jeg hadde kjørt så sakte da.
For jeg bare slappa av liksom.
Som er digg det og, på fjorden, om sommeren da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, som Ulf Havmo og Carl Fredrik Fallan, var det vel.
Ville at jeg skulle kjøre ut med båten.
Så ville de det, at jeg skulle kjøre til Berger-bukta.
Dette var den første sommeren, som jeg kjørte med den båten.
Og da, på tilbakeveien, så gikk båten tom for bensin.
Og jeg måtte fylle bensin.
Og da var det bare en kanne igjen, i båten.
Og det var den med rusk i da, fant jeg ut.
For da jeg skulle starte båten, utafor Ulvikfjellet.
Så starta ikke motoren.
Og Carl Fredrik Fallan.
Som kjørte sin egen båt, (som han ville at jeg skulle prøve en gang, i Berger-bukta, (hvor han hadde båtplass), et år eller to før det her vel. En båt med 9.9 hester).
Han ville ikke taue båten min.
Som Ulf og jeg satt i da.
(Hvis det ikke var Espen Melheim og meg).
Carl ville absolutt se, hva jeg ville ha gjort, hvis han ikke hadde vært der.
Merkelig nok, tenker jeg nå.
For Carl hadde jo også oppført seg veldig rart, da han sparka overende den bensinflaska, i hagen, i Leirfaret 4B der, da han ba meg om å lage en sånn bombe der, vil jeg si.
Så Carl han oppførte seg rart/merkelig, flere ganger, vil jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så jeg måtte ta av meg en t-skjorte som hadde havna opp hos meg, fra Haldis sikkert.
Og det var en t-sjorte, med noen striper og stjerner på da, som så nesten ut som det amerikanske flagget, husker jeg.
Også måtte jeg bruke den t-skjorta, til å filtrere bensinen i, som jeg fylte i bensintanken da, til den 7.5 hesters motoren, som faren min hadde da.
Og så, så virka motoren igjen, husker jeg.
Så jeg fikk kjørt tilbake, til båtplassen da, som var på brygga til Kai Andersen og de.
Men faren min ble sur vel, seinere, siden han måtte rense motoren.
Men jeg ble jo stressa, av Carl og de, som absolutt ville dra meg med ut på fjorden da.
Og jeg hadde ikke brukt så mye bensin selv, (sånn som jeg husker det).
Og faren min burde vel ikke hatt forurenset bensin, i båten.
Hvorfor fjernet ikke faren min den kanna?
Og hvordan hadde den kanna blitt forurenset?
Og hvorfor ville ikke Carl taue båten min?
Og hvor hadde blitt av de andre bensintankene?
Og hvorfor skulle de absolutt ha meg med, til å kjøre den båten, bort til Berger-bukta, (jeg likte jo best å kjøre bort til Holmsbu, osv, på den andre sida av fjorden).
Hm hm.
Dette virker nesten som noe lureri, fra faren min og/eller Carl Fredrik Fallan, for meg nå.
Så sånn er det.
Det var også så mye strøm, i fjorden, den dagen.
At da jeg prøvde å ro, (før jeg kom på den ideen, å rense bensina, med t-skjorta mi).
Så kom jeg ikke av flekken.
Siden jeg rodde mot strømmen da, utafor Ulvikfjellet der, mens Carl Fredrik Fallan så på fra sin båt da.
Og Ulf Havmo var det vel, satt i ‘min’ båt da, og så på da.
Så det var rimelig flaut, hele den episoden der, husker jeg.
Jeg tror nok at jeg kanskje ble litt tullet med av noen da, vil jeg nok tippe på.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Og da faren min skulle lære meg opp, til å kjøre den båten.
Sommeren 1986, var det vel.
Så så vi også Geir Arne Jørgensen og Ditlev Castellan, (var det vel).
De hadde lagt masse tyvegods, ut på det svaberget, nedafor Teskjekjærringa der.
(Hvor onkel Håkon hadde tatt meg med, for å sole meg, sammen med Tone, Lene og hu venninna til Lene, med rødt hår, en gang, da jeg var sånn 10-11 år).
Tyvegodset, (som jeg trodde at det måtte være, ihvertfall), det var masse fiskekroker, og sånn, sånn som jeg skjønte det.
Faren min sa vel ikke noe, til de her gutta, når vi gikk forbi.
Og det gjorde ikke jeg heller.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det er mulig at de hadde med en tredje ‘tyv’ der.
Om det kan ha vært Lill-Oddis, eller Ulf Havmo, eller hvem det kan ha vært.
Det husker jeg ikke nå, må jeg innrømme.
Men de så ganske innbitte ut, (husker jeg), der de satt på kne vel, og foredelte noen fiskekroker og sånn vel, som de hadde liksom plassert ut på det svaberget der da, mellom seg vel.
Noe sånt var det vel, at de dreiv med da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Tilbake til attenårs-selskapet mitt, igjen.
Pia og jeg, vi stod lent mot en båt, eller noe vel, som lå til land vel, på Rødtangen der da.
Så plutselig så dukka Turid Sand, (dattera til jordbærbonden og bondekona Sand, fra Sand), opp der.
Hu sa at hu hadde møtt en kavaler, fra Oslo, som hadde fingra henne, sa hu.
Han hadde gått for å hente en kondom, (sikkert på campingplassen der), sa hu Turid Sand da.
Hu sa også det, til søstera mi, at hu syntes det var kjempedeilig, (eller noe), og hu rådet søstera mi, til å også prøve det da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sa søstera mi det, til meg, at dette var ikke noe som jeg måtte si til noen andre.
Det som hu Turid Sand hadde sagt da.
Så sånn som jeg ser det nå, så prøvde søstera mi, å kontrollere meg, må jeg vel si.
Jeg fikk ikke lov å si det som Turid Sand hadde sagt.
Og jeg fikk ikke lov til å si til Christell, at jeg likte house-musikk.
Dette var den samme sommeren, at Pia kom med disse ‘ordrene’ da, til meg, (eller hva man skal kalle det).
Så sånn var det.
Så fikk Pia noen folk, (som plutselig bare dukka opp vel), til å kjøre oss tilbake, til Berger-sida igjen da.
(Uten at vi måtte betale for bensin, eller noe, vel.
Kanskje merkelig nok.
Men men).
Så sånn var det.
Og da, så ble ikke Pia med opp til meg, i Leirfaret 4B vel.
Sånn som jeg husker det.
For jeg husker det, at det bare var Øystein og meg, som satt i sofaen der, og så på video, var det vel.
Så dukket det plutselig opp en hel gjeng der.
De var ledet av Arve aka. Bergen, fra klassetrinnet under meg.
En hel gjeng begynte å romstere på kjøkkenet, og fant masse burgere i fryseren under kjøleskapet, som de lagde.
(Jeg hadde vel tre frysere der, selv om jeg aldri brukte frysere omtrent.
Annet enn til is eller grandiosa, en sjelden gang).
Jeg sa til dem, at burgerne nok var gått ut på dato.
Men da ble de sure, og sa noe sånt, som at da gjør det jo ikke noe at vi spiser dem da.
Noe sånt.
(Jeg klarte vel ikke å lage burgere, på den her tiden, tror jeg.
Ulf Havmo og jeg, vi hadde laget eggerøre vel, en gang vel.
Og vi klarte å lage te.
Som vi syntes var godt, med masse sukker.
Men en gang, så var det ikke sukker, som stod i skapet, med salt.
Jeg trodde at det var sukker.
Så da spytta vi, når vi smakte teen, husker jeg.
Så det ble mislykka.
Etter det så spiste jeg vel stort sett bare Grandiosa der, tror jeg.
Ihvertfall fram til høsten etter dette, da jeg begynte å jobbe i en matbutikk, på CC, i Drammen, som het CC Storkjøp).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Den gjengen, (som var på 5-6 personer vel.
Som jeg bare kjente Arve aka. Bergen av vel.
Men jeg tror det var Berger-folk.
Siden de turte å gå inn der, mener jeg.
Enda jeg sa nok sa det, at festen var avlyst/ferdig, vil jeg nok tippe på.
Men men).
Den gjengen, de bare forsvant igjen, når de hadde lagd mat der da, og spist opp det meste av maten, som var i frysern under kjøleskapet der da.
Og det ble jo kjempemye oppvask.
Noe faren min klagde på, en gang han var opp i leiligheten der, i Leirfaret 4B, noen uker seinere da.
Og da kjefta faren min, og sa at jeg måtte vaske opp.
Men da svarte jeg det, at det var ikke min oppvask.
Men det var Bergen og dem sin, (som hadde ‘kræsja’ den avlyste festen min da).
Og en dag, når jeg kom hjem fra skole, (og muligens også jobb), i Drammen, høsten etter det her.
Så var all oppvasken på kjøkkenet, vaska opp da.
Men hvem som måtte ta den oppvasken, det veit jeg ikke.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Faren min hadde sendt, (3-4-5 år før det her kanskje), to jenter, (Connie tror jeg muligens, og ei til vel), fra klassetrinnet over meg.
De hadde faren min sendt til meg, i Leirfaret 4B, en gang, husker jeg, for å ‘hjelpe meg å lage mat’.
Noe sånt.
De jentene, de sa det, at faren min hadde sagt det, til dem, at jeg var sånn, at jeg kunne sulte ihjel, foran kjøleskapet.
(Det var nok fordi at jeg var deprimert.
Og jeg var også litt bortskjemt.
OG likte å trøstespise.
Og jeg syntes ikke at kneipskiver med smør og hvitost, (som mora mi sa, istedet for gulost, av en eller annen grunn), var noe spesielt godt da.
Så hvis jeg ikke hadde noe god og lettvint mat, i huset, så var det ofte at jeg ikke spiste så mye da, må jeg innrømme.
For jeg hadde ikke så god matlyst da.
Det hendte ofte at jeg kasta matpakka, som faren min lagde, i søpla, da jeg gikk på barneskolen, husker jeg.
Etter kanskje å ha spist en brødskive, eller noe da.
For jeg mangla matlyst, før jeg begynte å jobbe på CC Storkjøp, husker jeg.
Jeg kunne noen ganger sitte en hel søndag vel, uten å spise noe særlig mat.
Og så gå ned til Haldis, om kvelden, for å se om det lå noe is i frysern der da.
Så jeg var glad i mat, som var lett å lage, og som jeg likte da, som Pizza Grandiosa og potetgull osv. da.
Og jeg klarte også å lage pizzasmørbrød, husker jeg.
(Det var brødskiver, som ble stekt i steikovnen, med topping fra en hermetikkboks, som het ‘Pizzasmørbrød’ da, var det vel, oppå da).
Så jeg klarte å lage mat.
Men jeg var veldig kresen da, i matveien, som tenåring.
Hvis det var mat jeg likte, så kunne jeg spise mye.
Men hvis jeg ikke likte maten, så var det ofte sånn, at jeg ikke spiste, i det hele tatt.
Brødskiver, det minnet meg kanskje for mye om skolen.
Hvor jeg mistrivdes, kjedet meg, og ble mobbet, husker jeg.
Så det var sjelden jeg spiste brødskiver, i Leirfaret 4B, må jeg innrømme.
Brødkniven der, den ble oftest brukt til å skjære opp Pizza Grandiosa-pizzaer, må jeg innrømme.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Høsten 1988, så begynte jeg på Datalinja, på Gjerdes Videregående, i Drammen.
Og jeg fikk meg også deltidsjobb, på CC Storkjøp, (en matbutikk), på Brakerøya, (ikke så utrolig langt fra skolen min), i Drammen.
Hva som skjedde, under dette skoleåret.
(Når jeg også var blåruss).
Det skal jeg skrive mer om, i det neste kapitellet.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 40: Sommeren 1988
Sommeren 1988, så husker jeg det, at Pia og jeg, var å besøkte mora vår, som da bodde på Borgheim, utenfor Tønsberg.
Pia og mora mi, de dro med meg inn, på en Hennes og Mauritz-butikk vel, i Tønsberg sentrum, (med bussen), og kjøpte en hvit jakke og en hvit bomullsbukse, til meg.
Enten for mine penger, eller om det var mora mi sine penger.
Det husker jeg ikke helt.
Men de sa det var fordi at jeg trengte nye klær, når jeg skulle til England.
Så sånn var det.
Men men.
Mora vår, hadde også besøkt meg, et par ganger, på Bergeråsen.
En gang, så hadde hu med noe treskjæring, som bestefar Johannes hadde laget, før han døde, en del år tidligere på 80-tallet da.
Treskjæringen var av en madonna med jesusbarnet, tror jeg.
Noe sånt.
Jeg tulla og sa at jeg skulle bruke den til å fyre i peisen.
Men det var bare tull da.
Og da sa ikke mora mi noe vel.
Men jeg hadde den oppå peisen, tror jeg, i Leirfaret 4B der.
Og jeg hadde også den treskjæringa med meg, inn til Oslo vel.
Ihvertfall så hadde jeg den, da jeg bodde på St. Hanshaugen, fra 1996 til 2004, husker jeg, oppå reolen, i stua der.
Og den treskjæringen, den ligger nå hos City Self Storage, i Oslo.
(Det var ihvertfall der jeg la den, i 2004).
Så sånn var det.
Men men.
Noen hadde også med en rund puff dit, som var rød og brun vel, med noe mønster på vel.
Det tror jeg at var moren min som hadde med.
Men det husker jeg ikke helt sikkert.
Men men.
Mora mi lå også over der en gang, sommeren 1988 vel.
Og da sa Pia at det fest på Berger.
Og jeg gikk dit.
Men da gikk jeg langs fjorden.
For jeg hadde lyst til å ha slappe av litt.
Så jeg satt litt, under en fjellhammer, (eller hva det heter), på Berger og så ut mot fjorden da.
Som er fin om kvelden, om sommeren.
I juni og juli så blir det ikke så kaldt om kvelden ofte, ved Drammensfjorden da.
Så sånn var det.
Men men.
Så gikk jeg hele veien, langs fjorden, bort til Berger da.
Og ei jente stod ved veien forbi båthavna der, og spurte meg om forskjellige ting vel.
Jeg fant vel ikke noe fest, men gikk vel hjem igjen, tror jeg.
Noe sånt.
Men men.
Ulf Havmo, han ville en gang, at jeg skulle spørre Erik Furuheim, om å få låne luftgeværet hans.
Jeg syntes vel ikke at det var så artig, men jeg gjorde det, siden Ulf maste da.
Vi hadde vel skutt mye fra før, tror jeg, med luftpistol og luftgevær da.
Men men.
Så sånn var det.
Men Erik Furuheim, han sa Carl Fredrik Fallan om, at var ‘gæern’.
Erik Furuheim var storebroren til Per Furuheim, som var storebroren til Thor Furuheim, som døde i hagen til Petter og Christian Grønli og dem da, som jeg har skrevet om tidligere, rundt 1980 vel.
Erik Furuheim hadde kræsja med bil, ikke langt fra gangbrua ved Berger skole, sa Carl Fredrik Fallan, en gang.
Carl Fredrik sa at hans storebror, hadde vært der, da det skjedde, og han hadde kunnet se hjernen til Erik Furuheim, sa han, for han hadde fått skadet hue sitt da, etter ulykken.
Så sånn var det.
Men men.
Erik Furuheim, han måtte på sykehuset i Tønsberg.
Og han fortalte det, husker jeg, at sykepleierskene der, hadde vært så snille, (eller noe).
Og det var vel også en episode med to bikkjer som skulle parre seg.
At Erik Furuheim ville betale storebroren til Carl Fredrik Fallan penger, hvis han fikk se på, at to bikkjer parret seg.
(Hvorav den ene var Laura da, bikkja til Carl og dem).
Men det ble vel ikke noe av, tror jeg.
Erik Furuheim jobbet som Dag Furuheim, på min fars bedrift, Strømm Trevare.
(Selv om ikke Erik Furuheim jobbet der like lenge som Dag Furuheim vel.
Men men).
Ulf Havmo visste at Erik Furuheim hadde luftgevær.
Og fikk meg til å spørre Erik Furuheim, om vi kunne få låne det en gang.
Siden jeg ofte var borte på verkstedet da, siden bestemor Ågot bodde i nabohuset.
Det fikk Ulf og jeg lov til.
(Dette kan kanskje ha vært mens jeg gikk i niende klasse, eller noe.
For jeg var litt deppa vel, på den her tida, tror jeg.
Men men).
Vi gikk ned på jordet, til Gøril og dem, med luftgeværet til Erik Furuheim, husker jeg.
(Uten at jeg husker hvorfor vi gikk dit.
Det var muligens Ulf som ville det.
Noe sånt).
Noen hyttegjester, oppi ‘lia der’, ovenfor riksveien, begynte å hoie litt vel.
Og like etter det, så dukket det opp et helikopter, like over huet på oss.
Jeg fikk jo helt sjokk, og løp som bare det, inn i skogen.
(Som var like ved jordet der da).
Og så løp jeg opp til verkstedet, og så inn i huset til Ågot.
Ulf hadde luftgeværet, og satte det et sted da.
Han dro vel bort på Berger, tror jeg.
Erik Furuheim spurte meg seinere, om hvor luftgeværet hans var.
Og da måtte jeg spørre Ulf Havmo om det, på skolen.
Og da sa Ulf Havmo det, at det stod, ‘på hjørnet av verkstedet’, eller noe.
Jeg misforstod, og kikka i hjørnene, inne på verkstedet.
Så gikk det en tid til da.
Så spurte jeg Ulf Havmo igjen da, om hvor det luftgeværet var.
Og da skjønte jeg det, at det stod utafor verkstedet.
Men da hadde det jo gått en vinter, siden vi skulle prøve det luftgeværet, og fikk et helikopter etter oss.
Så jeg tror at vi kanskje lånte det luftgeværet, høsten 1985.
Også fant jeg det igjen, våren 1986.
Men da var det gjennomrustet, må man vel si.
Det hadde stått utenfor verkstedet, på hjørnet der, (like ved der bestefar Øivind pleide å pisse, da han levde), en hel vinter da.
Så det var jo blitt veldig rustfarget, må jeg vel si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så ga jeg vel luftgeværet tilbake til Erik Furuheim da.
Og sa sorry for at det var ødelagt, og at jeg hadde misforstått hva Ulf Havmo hadde sagt, angående hvor han hadde satt fra seg det luftgeværet da.
Også spurte jeg om hvor mye vi måtte betale, eller noe.
Men det var ‘greit’, sa Erik Furuheim.
Han ville ikke ha noen penger, sånn som jeg skjønte det.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Ulf Havmo hadde også en storebror som het Jens, husker jeg, som Ulf Havmo skrøyt av, en 17. mai en gang vel, da han Jens var russ, tror jeg det var.
Jens var visst veldig populær, oppe på Frøya, hvor de hadde slekt da.
Der var visst damene helt gærne etter Jens, skjønte jeg på Ulf, en gang.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
En gang, da jeg var i Svelvik, på 16. mai.
Så hadde ei tenåringsjente der, på seg en hvit t-skjorte vel, med sex-stillinger på da.
Hu spurte meg, (og noen andre da), hvilket stjernetegn vi var.
Også pekte hu på en sexstilling da, som var for det stjernetegnet da.
Men det var ikke sånn at hu spurte om vi ville prøve den stillingen, mener jeg å huske.
Så hvorfor hu gikk rundt med en sånn t-skjorte, det veit jeg ikke.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En av de siste dagene, som jeg gikk på Sande Videregående.
Så hørte jeg det, at Elin fra Nesbyda og Lene Andersen.
At pratet om gutter.
‘Jeg tror jeg vil ha Erik eller Carl’, eller noe, sa Lene Andersen vel.
Til hu Elin da.
Noe sånt.
Men da jeg gikk bort til Berger den gangen, som Pia sa det var fest på Berger da.
Og mora mi var på besøk hos meg, i Leirfaret.
Så gikk jeg nesten på et par, som lå og klinte, på en bryggefest der, på Berger.
(Kom jeg på nå).
Og det var Carl Fredrik Fallan og Lene Andersen da.
Begge sa ‘hei’, når de så meg, også fortsatte de å kline da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, etter at mora mi hadde bodd hos det ekteparet i Svelvik.
Og så vært på sinnsykehus, eller hjem, eller noe da.
Så hadde mora mi besøkt meg, i Leirfaret 4B, sammen med en støttekontakt.
Men jeg likte ikke hun støttekontakten da.
Hu sa jeg måtte være ‘litt snill mot mora mi’.
Men det hadde skjedd så mye.
Hu støttekontakten sa det, at mora mi og jeg ‘ligna’, og da ble mora mi glad, husker jeg.
Så mora mi hadde vel ikke så bra selvtillit da, det er mulig.
Men men.
Men jeg syntes ikke at mora mi trengte støttekontakt akkurat.
Det ble som noe flaut for meg.
Så derfor var jeg ikke så fornøyd, når mora mi dukka opp med en støttekontakt der en gang da, i Leirfaret 4B.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg skrev, i et av de tidligere kapitlene, at Eva Olsen, fra Svelvik, var kjent for å være ‘felleshore’.
Men det er mulig at jeg blander.
Men jeg tror at det var hun, som ble kalt ‘Svelvik Open’, ihvertfall, (hvis jeg ikke husker helt feil).
Min søsters venninne, Cecilie Hyde, sa at Eva Olsen en gang hadde gått med kyskhetsbelte, på Sande Videregående, før hu skulle på en heavy-konsert, en gang, (i Drammenshallen vel antagelig).
Det syntes Hyde at var litt ‘far out’, husker jeg, at hu sa.
Så Eva Olsen ble kanskje ikke akkurat kalt ‘felleshore’, det er mulig, men hu hadde ihvertfall dårlig rykte da, sånn som jeg husker det.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg hadde problem med sveisen igjen.
(Jeg hadde kanskje litt komplekser, for utseendet mitt osv., da jeg var tenåring, ihvertfall).
Og jeg fikk ikke håret mitt bra, før jeg skulle til Brighton, sommeren 1988, husker jeg.
Men jeg gikk ned til en strand på Sand der, og badet og fikk litt saltvann og sånn, i håret.
Og da så håret bedre ut, husker jeg.
Hvis ikke det var jeg som fikk meg litt brunfarge, i trynet, eller noe, da.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg husker ikke hvem jeg satt på med, til Fornebu.
Men jeg husker at faren til Øystein var der, og mora til Øystein og vel, og også Øystein da.
Også tok vi fly til London vel, og så buss til Brighton da.
Vi skulle bo hos en familie, som det lukta kattepiss hos, husker jeg, i King George Rd. vel, i Brighton da.
Kona i huset pratet sånn ‘baby-engelsk’ til oss cirka.
Og jeg ble litt irritert da, siden jeg jo hadde vært i England to somre før.
Så jeg likte å bli snakket til på vanlig engelsk liksom.
Men jeg syntes at hu kona hadde en litt nedlatende tone da, for å si det sånn.
Øystein og jeg, vi gikk ut, og fant en Fish and Chips-shop, (en såkalt ‘Chippie’), oppe ved Old Shoreham Rd. vel.
Noe sånt.
Jeg likte ikke så godt fisk, men jeg kjøpte noe chips ihvertfall, husker jeg.
Ei dame fra Hamar, som het Hanne vel, (som det var noe med nesa med, husker jeg), bodde ikke så langt unna der.
For jeg husker at Øystein og jeg, traff henne, ved den chippien da, en gang seinere vel.
Noe sånt.
På kurset vårt var det også en nordlending, som het Per Håkon vel, som ble kalt Perky, av vertsfamilien sin vel.
Det bodde også en gutt fra Østlandet, på den andre sida av gata, for der Øystein og jeg bodde.
(Også i King George Rd. da).
Så sånn var det.
Skolen vår var i Southwick Community Centre.
En drabantby, (eller noe), som ligger mellom Shoreham og Brighton da.
Han mannen i huset, jobbet nattevakter, så han så vi sjelden noe til.
Det ekteparet, de hadde en kvinnelig pasient, som alltid var sengeliggende, liggende i en seng, i stua, ikke langt fra der TV-en stod.
Og de hadde også noen katter der.
Så det lukta ‘kattepiss’ der, sa kursleder Paul Wilkie, en gang.
(Uten at jeg veit om den lukta var fra kattene eller hu pasientdama i stua).
En gang, som jeg satt og så på Fotball-EM, i stua der, så våkna plutselig hu dama, i sykesenga, og grynta fram noen lyder til meg da.
Som at hu prøvde å prate, eller advare da.
Noe sånt.
Før hu kona i huset kom og ga hu noe mer bedøvelse, eller noe, da.
Etter dette, så ble jeg kasta ut av stua.
For jeg måtte gå ut og få meg noe frisk luft, eller noe, sa hu kona i huset da.
Jeg fikk ikke lov å sitte i stua, og se på TV, (sånn som jeg hadde gjort, da jeg var i Weymouth, to år tidligere).
Så sånn var det.
Men men.
Øystein og jeg, vi fikk ikke nøkler, til utgangsdøra da.
Så en gang, som vi på språkkurset, skulle spille fotball.
Så sleit vi.
For det var ingen hjemme der.
Jeg husker at Øystein fikk seg en kamerat, som også var adoptert vel, der.
Og han var med oss da vel.
Øystein var litt umoden kanskje.
Og snakka hele tiden om Freddy, fra ‘A Nightmare on Elm Street’-filmene.
Og om Jason, fra ‘Friday the 13th’-filmene.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Vi klatra inn et vindu der da, for å hente fotballtøy.
Og da ble det rabalder seinere.
For noen naboer hadde vel sett dette da.
Men vi måtte jo ha fotballtøy, når vi skulle spille fotball, med EF Språkreiser da.
Så sånn var det.
Og etter dette, så fikk vi utdelt nøkler der, mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg hadde jo vært på språkreise, til England, to ganger tidligere.
Jeg syntes jeg levde i et helvete, på skolen og hjemme, på Bergeråsen.
Siden jeg ble mobbet på skolen og siden at jeg ble fryst ut av familien min, og måtte bo alene da.
Så sånn var det.
Og Øystein, som jeg hadde blitt kjent med, gjennom Kjetil Holshagen da.
Han var fan av skrekkfilmer og junkfood.
Jeg var også fan av junkfood, og likte film og musikk da.
Så derfor ville vi dra til England, for å kjøpe videofilmer, i London, (som Kenneth Sevland og jeg, hadde gjort, et par år tidligere), og spise masse junkfood, osv.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg var jo en av de eldste, på denne språkreisen.
Så da vi spilte fotball, mot et EF-lag, fra et annen land vel.
Så sa jeg ‘bra’, når ei jente, fra Hammerfest, med mørkt, krøllete hår vel, spilte bra da, på banen.
Og da hadde visst hu blitt forelska i meg, tror jeg.
Noe sånt.
Men jeg var svak for lyshårede jenter da, og hu hadde ei venninne, med lyst hår da, som også var pen.
Og Brighton var jo full av pene jenter, som var på språkreise, om sommeren.
Så sånn var det.
Men men.
Men på en strandfest da.
Så hadde vel jeg kjøpt noe drikkevarer, tror jeg.
Og jeg blei litt full.
Og satt meg på en benk.
Også dukka det opp ei brunette, fra Oslo, som var cirka 16 år, tror jeg.
Og hu skulle kline da.
Og da hadde ikke jeg klint, på 4-5 år vel.
Siden jeg pleide å kline, med Christell, Nina Monsen og Gry Stenberg da.
Før jeg begynte på ungdomsskolen da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Plutselig, mens jeg satt der å klinte med hu brunetta, fra Oslo, (som var ganske fin da, må man vel si).
Så dukka hu fra Hammerfest opp der.
Og hu dytta vekk hu fra Oslo.
Og begynte å kline med meg, enda værre da.
Det var tungekyss og det hele, med begge to da.
De satt vel oppå meg, tror jeg.
Noe sånt.
Jeg hadde drikki så mye, at jeg måtte spy.
Så jeg gikk bort en stund.
Men hu fra Hammerfest ville fortsatt kline da, når jeg kom tilbake.
Så hu var nok også rimelig drita, vil jeg vel tippe på.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så når hu fra Hammerfest, fylte 16 år.
Den kvelden, så fulgte hu og hu pene lyshåra venninna.
De fulgte etter Øystein, Perky og meg, og han med det krøllete lyse håret, (som bodde ovenfor oss der, i King George Rd., han fra Østlandet).
Og de satt seg på en gangbru, over Old Shoreham Rd. der da.
De gikk av bussen, på samme stoppested, som oss gutta da.
Enda de vel bodde i en annen del av Brighton, tror jeg.
Øystein sa det, til meg, at jeg burde nok gå bort til de jentene litt.
Men jeg var edru, og de var nesten drita, må jeg vel si.
Og jeg var litt sur på hu med krøllene, siden hu hadde dytta bort ei annen jente, fra Oslo, som var finere da, syntes jeg.
Og jeg hadde ikke hatt noe sex ennå heller, på den her tiden.
Så jeg bare sa at jeg var ‘homo’, for å bli kvitt hu litt plagsomme, fra Hammerfest, med krøllene da.
Men det skulle jeg nok ikke ha sagt.
For da skjønte jeg det, at folk prata om meg, på skolen, dagen etter vel.
Noe sånt.
Hu lyshåra var sammen med en kar, med lyst hår, (fra Østlandet vel), som hadde sagt til meg, etter at jeg klinte med hu med krøllene, (men før jeg sa at jeg var ‘homo’, til hu), at ‘da har du jo fitte da’, når vi snakka om hu med krøllene, fra Hammerfest.
Men jeg hadde aldri hatt noe dame før, (etter at jeg kom i puberteten, ihvertall), så jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle takle det her da.
Jeg var litt usikker, på den her tiden, må jeg vel si.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var også en svært guttegjeng, fra Gulskogen/Drammen vel, med på den her språkreisen.
En av de, ble kalt for ‘Eggemøller’n’.
Og de her gutta, de hadde en sang, som gikk sånn her:
‘Vil du væra skal du væra eggemøller. Ja for faen’.
Noe sånt.
Og den sangen sang de da, når vi spilte fotball og sånn, var det vel, tror jeg.
Det var nesten litt skremmende, og jeg må innrømme det, at jeg ikke skjønte helt den sangen de sang.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Dette var også den første ferien, som jeg var på i England, mens jeg røyka da.
(Siden jeg hadde begynt å røyke litt, et år tidligere, da Pia og jeg var i Sveits, hos tante Ellen).
Jeg røkte vanligvis Marlboro, for de ble solgt overalt.
Men jeg fant også etterhvert Prince-sigaretter, som ble solgt, i en aviskiosk, eller Newsagent, som het ‘Supernews’, eller noe sånt, tror jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Han med det krøllete håret, fra Østlandet, han begynte nesten å grine vel, på den strandfesten forresten.
Og jeg måtte trøste han vel omtrent.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi hadde en engelsk lærer, som het Mark, som kalte oss, ‘you bastards’.
Siden han ikke syntes det, at vi var høflige nok, når vi skulle prate engelsk da.
Så sånn var det.
Men men.
Han sladra vel også til kursleder Paul Wilkie, (som hadde engelsk navn, men pratet norsk som om det var hans morsmål, vil jeg vel si).
Om at jeg, (og mange andre), hadde drukket da, på den strandfesten.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi var i London, på en dagstur, med EF språkreiser vel, Øystein, Perky, han østlendingen og jeg.
Vi dro til Soho, for vi syntes det var spennende, å se pornofilm, som de hadde, på en kino der.
Men det var ikke noe bra film, syntes jeg, så vi var der bare i noen få minutter.
For den filmen var sensurert, og det var også mange gubber der, som gikk på dass hele tida, og sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Etter Londonturen, så klagde Perky, (eller om det var Øystein), på han østlendingen.
Siden han hadde gått rundt i London, i en gul treningsdress.
‘Som en påskekylling’, sa de.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En dag, så hadde det vært en engelsk ungdomsgjeng, som startet slåsskamper, på Churchill Sqaure, hvor bussene gikk fra.
Jeg var aleine der, husker jeg.
Og ble slått til, av en britisk tenåringsgutt, som løp forbi meg, mens han slo.
Og så løp han videre, mens han ropte ‘I got one’, ‘I got one’.
Noe sånt.
Jeg fikk litt sjokk.
Mest fordi jeg var litt sjenert, og ikke likte å bli pratet om.
For det torget var jo stappfullt av språkstudenter da.
Så sånn var det.
Ei dame på kurset, med mørkt hår vel, ga meg en serviett, eller noe, for å ta på leppa mi, som blødde, siden han briten hadde slått leppa inn i tanna mi da.
Så sånn var det.
En annen nordmann, slåss mot flere briter, husker jeg.
En ambulanse dukket opp.
Og jeg ble nesten kjørt til sykehuset.
(Siden jeg hadde fått sjokk, tror jeg).
Men to mannlige sykepleiere, de måtte fortelle meg det da, at jeg egentlig ikke behøvde å dra til sykehus.
Så jeg fikk gå ut av sykebilen igjen.
Men han andre nordmannen måtte dra til sykehuset da.
For han hadde vel blitt slått i huet, tror jeg.
Jeg fikk sagt til han det, at han slåss bra, for det gjorde han faktisk.
Han klarte å holde flere briter i sjakk, samtidig, mener jeg å huske.
Så han hadde nok vært i en del slåsskamper tidligere, vil jeg vel tippe på.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Da jeg kom tilbake til vertsfamilien.
Så hørte jeg at hu kona, i familien, sa til han mannen.
At hu skjønte det, at britiske studenter, slo til EF-studentene.
Siden EF-studentene hadde så mye penger, osv.
Så da syntes jeg ikke det, at jeg fikk så mye støtte av vertsfamilien, akkurat.
En av deres oppgaver er vel å støtte språkstudentene litt vel og.
Så jeg ble forbanna da, og banna vel en del, inne på rommet, som Øystein og jeg hadde da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi dro også å spilte bordtennis en dag, i Brighton, jeg og han adopterte kameraten, til Øystein da.
Jeg hadde en penn der, for jeg hadde skrevet opp adressen osv., dit vi skulle.
Og da sa han adopterte gutten, var det vel, at en gang, så hadde en han kjente, fått en penn, gjennom kinnet.
Så han var redd for kulepenner da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg hadde jo gått tolv år på skole, så jeg klarte vel å holde en penn eller blyant, uten å trykke den gjennom kinnet, på noen, skulle jeg vel tro.
Men de, (Øystein og de andre gutta), var kanskje litt umodne da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Der vi skulle spille bordtennis.
(Jeg hadde ringt og bestilt bord).
Så var det noen som hadde samurai-trening, husker jeg.
Så vi måtte vente til de ble ferdig, eller noe, før vi kunne spille, husker jeg.
Så sånn var det.
Vi dro vel og badet en gang og, men det var så kjedelig, så vi ble der bare noen få minutter, husker jeg.
Men men.
Og jeg prøvde å selge billetten billig, til noen briter, som stod i køen der.
Men de trodde jeg prøvde å selge dem min ‘bus-ticket’, så jeg bare ga opp.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg ville også ta meg en soltime, i Brighton.
For jeg syntes jeg så bedre ut, hvis jeg hadde litt farge i trynet da.
Hadde jeg fått for meg, ihvertfall.
Så jeg gikk til en sånn slags klubb, hvor de hadde massasje og badstu og solarium, osv.
En gentlemansklubb, eller noe, vel.
De måtte spørre noen, de damene i resepsjonen der, om jeg fikk ta soltime der, husker jeg.
Men det var greit da.
Øystein og de andre gutta, de venta på meg, utafor da.
Så sånn var det.
Mens jeg lå i solsenga der, så hørte jeg hva to britiske menn, som lå i to andre solsenger der sa.
Han ene sa ‘those girls really sucked the …. out of us, last night, didn’t they’.
Så de hadde vært veldig heldige med noen damer da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En dag. så tok kursleder Paul Wilkie, med Øystein og meg, til EF’s kontor, i Brighton da.
Øystein og jeg skulle flytte, til en annen familie, fikk vi høre.
Vår vertsfamilie hadde visst også kranglet, med vertsfamilien, til han østlendingen, fikk vi høre.
King George Rd. var visst et sted, som var kjent for ‘dårlige’ familier, fikk vi høre.
Øystein var deprimert, tror jeg, og de ville sende oss, til en familie, hvor det var litt mer liv da.
Så sånn var det.
Taxisjåføren, han snøyt meg, når vi flytta.
Jeg ba om kvittering, og ga han fem pund vel.
Også fikk jeg kvittering på tre pund, og ikke noe veksel, husker jeg.
Så jeg ble litt forarget da.
Vi flyttet til en familie, i Gordon Rd., i Shoreham-by-Sea.
Jeg bannet litt over han taxisjåføren da.
Jeg hadde jo vært i england, to somre tidligere, så jeg ville liksom ikke bli lurt og sånn da.
Jeg syntes jeg hadde vært mye i England.
Men noen briter var kanskje vant til at språkstudenter var lette å lure.
Det er mulig.
Men men.
Noe sånt.
Vi hadde bare vært hos den nye familien, (som het Hudson-familien), i noen minutter.
Så da de det, at vi godt kunne sitte sammen med dem, i stua, og røyke, drikke og se på TV.
Og det syntes jo jeg var artig da.
For jeg hadde jo ikke fått lov å se på TV, etterhvert, hos den forrige vertsfamilien.
(Sånn som jeg hadde pleid å gjøre, den sommeren jeg var i Weymouth).
Paul Wilkie hadde også vært med oss, for å inspisere da, hos den første familien, i King George Rd.
Og da sa han det, når han kom inn døra der, at ‘jeg skjønner ikke hvordan dere kan bo her, det lukter jo helt jævlig av kattepiss’.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Og jeg fortalte vel det, at det lå ei dame, i en sykeseng, i stua der, til Wilkie, mener jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, så skulle Paul Wilkie og den gjengen, fra Drammen/Gulskogen.
De skulle hjem til der Wilkie bodde, i Hove, og se på en kul film da.
Jeg spurte om jeg kunne bli med, (for jeg var kanskje litt lei av Øystein og dem, som var litt umodne. Og jeg lurte vel litt på den gjengen her da, som var litt ‘på’ oss).
Og Wilkie var liksom kamerat med de i den her gjengen da, skjønte jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg spurte Wilkie om jeg kunne få låne telefonen hans.
For etter at Kjetil Holshagen og jeg, hadde ligget over hos Frode Kølner, i Larvik, to-tre år før det her vel.
Da vi skulle med Petter Wessel, til Danmark.
Så skrev jeg et brev til Frode Kølner, fra Leirfaret 4B, etter at vi kom hjem.
(Eller en del måneder etter, var det vel).
Jeg syntes at jeg måtte skrive noe morsomt.
Så jeg skrev noe tull, om at vi hadde vekket en baker, i Danmark, om natta, for å kjøpe mat, eller noe.
Men det var det egentlig ikke vi som hadde gjort.
Men det var det noen andre Berger-folk, som hadde gjort, etter bryllupet til Viggo, (og hun danske flyvertinnen Greta), i Køge, mener jeg å huske, et par år før det her igjen da, eller noe.
Jeg skrev vel til Frode Kølner, at han måtte si fra, hvis han ville ha tak i noen nye filmer.
For min tremenning, fra Lørenskog, Øystein Andersen, fikk alltid tak i de nyeste filmene, før de kom på kino da.
Noe sånt.
Og da skreiv Frode Kølner det tilbake, (var det vel), at hans kamerat, (som jeg såvidt huska, fra da jeg bodde i Larvik. Det var en som gikk på Torstrand skole, (i klassen til Kølner vel), selv om han bodde opp mot Bøkeskogen der, og vel egentlig burde ha gått på Nanset skole, kanskje).
Men men.
Så sånn var det.
Han kameraten, han het Ole Morten Halvorsen vel, og han fikk også tak i mange nye filmer, skjønte jeg, på Frode Kølner.
Og da sendte vel han Ole Morten og jeg, vi sendte vel noen filmer, fram og tilbake, mellom Berger og Larvik da.
Noe sånt.
Og jeg fortalte at jeg skulle til England da.
Og da hadde han Ole Morten sendt med meg en liste, over filmer han var interessert i å kjøpe da.
Så sånn var det.
Men men.
Men Wilkie hadde fasttelefon, i Hove, husker jeg.
Så jeg spurte om jeg kunne få låne telefonen.
Og det fikk jeg lov til da.
Da ringte jeg, og fikk prata med faren, til Ole Morten, som ikke ville ta imot noteringsoverføring.
For det var ganske dyrt da.
Så sånn var det.
Men men.
Så det her kosta ikke han Paul Wilkie noen penger da, at jeg lånte telefonen hans.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Hu Hammerfest-jenta, hu hadde vel satt ut rykte da, om at jeg var homo, (etter den fadesen min, da jeg skulle liksom prate med hu og venninna, (etter at Øystein sa jeg burde det), mens dem var på ‘fjortisfylla’ da).
Så de folka fra Drammen.
De spurte om Ole Morten var typen min da.
Så jeg hadde jo driti meg helt ut, på den her språkreisen, skjønte jeg.
Så det var ikke sånn, at jeg dro noe mer til Paul Wilike, eller var noe mer sammen med den gjengen fra Drammen, etter det her.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg kunne jo prøvd å ‘slå meg opp’, som mellommann, mellom Ole Morten Halvorsen og Øystein Andersen, den resterende tiden, som jeg bodde på Berger.
Og liksom fått alle de nye filmene.
For disse to gutta, de fikk begge to, tak i masse nye filmer da.
Men jeg orka ikke det stresset, som dette ville medføre da.
Jeg ville vel ikke fått så mye tilbake for det heller.
Jeg var ikke så interessert i filmer heller liksom.
Jeg var sånn vanlig interessert i filmer, vil jeg si.
Selv om jeg husker det, at det var sånn, at jeg gledet meg til å se filmer, som jeg hadde sett reklame for da, eller som hadde blitt presentert, på TV da, av Pål Bang Hansen, og andre.
Så jeg var litt ‘filmgal’, men ikke så mye, at jeg gadd å bruke all min tid på å drive å kopiere og sende filmer, liksom.
Så jeg lot bare min tremenning Øystein Andersen, få adressen, til Ole Morten Halvorsen da.
Og så lot jeg de sende filmer seg i mellom liksom.
Uten at jeg blandet meg i det.
Jeg gjorde vel Øystein Andersen en tjeneste da, kan man vel kanskje si, siden han fikk en bra filmkontakt, som jeg hadde hatt.
For etter det, så hadde ikke jeg så mye med han Ole Morten Halvorsen å gjøre, for å si det sånn.
Da tok liksom Øystein over den kontakten med han selv da.
Siden jeg liksom ‘pensjonerte’ meg, fra den ‘stressingen’ der, med å kopiere masse videofilmer, nesten før jeg begynte da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå er klokka over 19, på hostellet her.
Og jeg må få vaska noe klær her, osv., (siden det er søndag, som er min faste dag for å vaske klær da.
Siden biblioteket, hvor jeg pleier å sitte, for å oppdatere bloggen min, osv., er stengt, på søndager da).
Så vi får se om jeg klarer å få skrevet noe mer, om sommeren 1988, i morgen.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 30: Brighton
En gang, mens jeg gikk i åttende klasse, så kom det en dame, fra STS, til Svelvik Ungdomsskole, og informerte oss om språkreiser til England, mens vi satt i biologi-klasserommet, (må jeg vel kalle det klasserommet).
(Jeg hadde jo hatt ‘De britiske øyer’, som valgfag, på Berger skole, og mora mi hadde jo gitt meg et sånt sett, med Londonbuss, London-taxi og engelsk politimann, som gave, på begynnelsen av 80-tallet, (etter at hun hadde vært på ferie i London), så jeg ble litt interessert da, da hu dama prata om STS, og ba vel om å få en katalog vel, når hu dama gikk rundt og delte ut de brosjyrene i klasserommet, etter å ha først informert om STS da, fra kateteret).
Jeg prata med faren min og han sa at det var greit, at jeg kunne dra på språkreise.
Jeg så gjennom katalogen, og jeg hadde hørt om Brighton, fra tippekuppongene, så det ble til at jeg valgte Brighton, som ferieby.
Jeg ringte til STS og bestilte reise da.
Men jeg fikk ikke noe svar, enda det gikk mange måneder.
Jeg var også inne på et sånt info-møte, i Oslo, som faren min kjørte meg til.
(Men faren min satt ute i bilen, tror jeg, mens møtet varte.
Men men).
Så jeg sa det til faren min, når det begynte å nærme seg sommerferien, at de ikke hadde sendt noe mer informasjon, fra STS.
Så da ringte faren min og meldte meg på en tre ukers reise, til Brighton.
Han meldte meg også på Paristur, enda det var noe jeg egentlig ikke var så hypp på, og derfor hadde jeg ikke bestilt det, første gangen.
Men men.
(Dette var sommeren 1985, forresten, sommeren jeg fylte femten år.
Så jeg var nok en av de yngste språkstudentene, som dro til Brighton denne sommeren.
Vil jeg nok tippe på.
Men men).
Vi tok fly, fra Fornebu vel.
Og så tok vi buss, fra Heathrow, var det vel, og til Brighton da.
Kurslederen var en dame i 40/50-årene vel, med krøllete, mørkt hår.
Kurslederen sa det, at vi kunne lære mye om et land, ved å se på skiltene.
Og at hvis det stod ‘TO LET’, foran et hus, så betydde det at huset var til utleie, og ikke at det var toalett der.
Kurslederen fortalte også det, at Bournemouth var en by, hvor det var mindre problemer, med vertsfamiliene, enn i Brighton.
Kurslederen fortalte også om en norsk gutt, som hadde blitt sammen med en engelsk jente.
Og som da hadde begynt å bruke mye penger, osv.
Og så hadde han blitt kuttet veldig opp, da han kom ut av diskoteket Top Rank, av noen engelske gutter, og måtte sy mange hundre sting.
Så sånn var det.
Men men.
Vi gikk av bussen, ved en fotballbane, var det vel.
Og min vertsfamilie, var ikke blant de første, som dukka opp der.
Kurslederen bytta på meg og en trøndersk gutt, husker jeg.
Kurslederen sa at jeg så så ung ut, eller noe.
Og familien som han trønderske gutten fikk da, det var noen afrikanere, husker jeg.
Men men.
Så dukka min vertsfamilie opp.
De bodde i Lancaster Road, eller noe, i Brighton sentrum.
Faren var britisk og mora var indisk, (mener jeg).
De kjørte en liten bil vel.
Og de hadde to unger, som var halvt britiske og indiske da.
Som gikk på barneskolen sikkert.
Jeg fikk en seng, på et rom, sammen med en svensk gutt, på min alder, fra Gøteborg, som het Fredrik Axelsson, husker jeg.
Men men.
Han skulle akkurat i dusjen, da jeg dukka opp der, husker jeg.
Og så ble jeg dratt med ut på byen, i Brighton.
To-tre svenske kamerater, av Axelsson, dukka opp på døra der, og de dro med meg, som de kalte for ‘Nordmannen’, (eller ‘Nårrmannen’, eller noe sånt), ned til sentrum da.
Jeg hadde sett en del svensk TV, og sa ‘aa’ og ‘nee’, og sånn, og prøvde å snakke svensk da, sånn at de skulle skjønne meg.
Axelsson var ‘syntare’, og ihvertfall en av de andre der, var ‘hårdrockare’.
Jeg ble kalt for ‘sånn der femtiotalls’, av han Axelsson, når han skulle forklare, hvordan han mente jeg var, til de andre.
For Axelsson hadde spurt meg om hvordan musikk jeg likte da.
Og da hadde jeg vel svart, sånn som var på radioen, eller noe, (og ment ‘Ti i skuddet’, og kanskje nærradioer da).
(Jeg hadde tatt opp den der ‘Agadir’-sangen, fra radio, og den sangen likte ingen av svenskene, mener jeg å huske.
Men men.
(Den gikk sånn her:
‘Agadir push pinapple shake the tree’.
Noe sånt.
Men men).
Så sånn var det.
Men men.
Jeg hadde fått med meg et hefte med reisesjekker, men dette var jo den første daqen, i England, så jeg hadde ikke fått cashet noen av de enda.
Men jeg hadde med noen mynter, som kanskje egentlig var faren min sine, fra da han var i England, på 70-tallet en gang.
Faren min, onkel Runar og onkel Håkon, hadde vært i England, med familier vel.
(Men jeg bodde hos mora mi da).
Og det jeg veit om den turen, det var at onkel Håkon, han tråkka på gassen, istedet for bremsen, i et kryss i England, en gang, og det ble en trafikkulykke da, (må man vel kalle det).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
I Brighton sentrum, sa var det mange spillehaller, fulle av enarmede banditter og mange andre spill.
En hel gate, i Brighton, var det nesten, med bare spillehaller.
(Ihvertfall så var det 5-6 spillehaller, i den gata da, på rad og rekke, må man vel si.
Men men).
Jeg fikk en ølboks, av de svenskene, som jeg drakk på veien ned til Brighton.
Og jeg hadde enda en ølboks i lomma, eller i en pose, eller noe, husker jeg.
Jeg drakk kanskje to ølbokser, på veien ned til sentrum.
Det er mulig.
Noe sånt.
Så ble plutselig alle de svenske guttene borte for meg, nede i Brighton Sentrum.
Så jeg prøvde å huske veien tilbake.
Jeg gikk riktig vei, opp en bakke, hvor det var en telefonkiosk.
Men det var kanskje femten minutter, å gå, fra der vi bodde, og ned til Sentrum.
Så det var vanskelig for meg, å huske hele veien.
Jeg spurte en kar, om veien, ved å forklare hvordan bilen så ut.
Men han karen, han skjønte ikke hvilken familie jeg mente, og advarte meg mot å spørre feil personer om veien.
Jeg spurte så en taxisjåfør, fra Sri Lanka kanksje, som stod parkert, like ved den telefonkiosken.
Han stod parkert der, mens han spiste vel.
Jeg spurte han, om jeg kunne låne et pund, mens jeg ringte faren min i Norge, for å få adressen.
Det fikk jeg.
Jeg fikk låne ti 10-pence-mynter.
(De myntene var ganske store, på den tiden, nesten som de gamle femkroningene, i Norge.
Noe sånt).
Så ringte jeg til Haldis, (for jeg huska nummeret i huet vel).
Og jeg spurte faren min om hva adressen var igjen.
Faren min hadde lagt den lappen, med adressen, borte hos Ågot.
(Så da skjønte jeg det nok feil.
Det var nok ikke sånn, at jeg bytta vertsfamilie like vel.
Men men).
Så faren min sa at han skulle kjøre bort til Ågot, og at jeg måtte ringe bort dit, ti minutter seinere.
For adresselappen, den lå oppå servicehylla til Ågot.
Av en eller annen grunn.
Jeg huska at faren min la den lappen der, av en eller annen grunn, før jeg dro på språkreisen.
Så sånn var det.
Så jeg fikk låne et pund til, i 10-pence-mynter, og ringte bort til Ågot, cirka ti minutter seinere.
Da svarte faren min i telefonen der vel.
Han sa ihvertfall hva adressen var da.
Og så, så kjørte han drosjesjåføren meg til den adressen da.
De svenske gutta, hadde ringt på hos naboen, i huset på den andre siden av gaten, og sa at det var der vi bodde.
Før de dro med meg ned til Sentrum og før de ga meg øl da.
Så jeg gikk og banka på hos naboen, (en dame som bodde på den andre siden av gata), enda taxisjåføren hadde lyst med lommelykt, på det riktige huset da.
Men de svenskene hadde forrvirra meg, husker jeg, (av en eller annen grunn).
Jeg spurte taxisjåføren om han ville ha den ølboksen jeg gikk å bar på.
(Siden jeg ikke hadde noe penger).
Men det ville han ikke.
Også vertsfamilien spurte vel om han ville ha penger.
Men han svarte bare det, at han hadde unger selv.
Så han behøvde ikke å få penger, sa han.
Men men.
(Jeg hadde vel tenkt å låne penger av han svensken, tror jeg.
Eller av vertsfamilien da).
Noe sånt.
Men men.
Hu dama i vertsfamilien, ga meg en lapp, hvor det stod adressen deres på.
Sånn at dette ikke skulle skje igjen.
Så sånn var det.
Vi skulle møtes, vi på språkkurset, ved Churchill Square, tror jeg, dagen etter.
Eller nei, sånn var det vel ikke.
Men han svensken, skulle vise meg hvor språkskolen var.
Dagen etter.
Og da tok han svensken, (Fredrik Axelsson), med meg, til der hvor svenskene hadde språkskolen sin.
Men det var langt unna der vi norske holdt til.
For vår språkskole var ute i Hove, så jeg måtte ta bussen, for å komme dit vel.
Hvis jeg ikke husker helt feil.
Så jeg gikk bare fra den svenske språkskolen, for jeg skjønte det, at det bare var for svensker, på den språkskolen da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så gikk jeg og cashet en reisesjekk vel, og gikk og så meg litt rundt, i gatene, i Brighton.
Så ringte hu lederen for språkreisen, om ettermiddagen, den dagen.
Og jeg forklarte om misforståelsen, at han svenske gutten hadde dratt meg med, til der svenskene holdt til da.
Så sånn var det.
Så skulle jeg møte de norske, i Brighton Sentrum, dagen etter, eller noe.
Og det var vel på Churchill Square.
Men jeg huska ikke akkurat hvor det var.
Men hu kurslederen, hun sa noe om ‘der hvor bussene er’, eller noe.
Og jeg hadde sett et sted, hvor det stod mange busser, nede ved piren.
Så jeg gikk ned dit da, men der fant jeg ingen norske.
Så jeg klarte å skulke to dager, av språkkurset da, kan man si.
Men men.
Så den tredje dagen, så kjørte han faren i vertsfamilien meg, til Hove da, til der den skolen var, ved en kirke vel, tror jeg.
Noe sånt.
Faren i vertsfamilien, dro også til en stereosjappe, i Hove, en av de første dagene, og jeg fikk være med da.
(Sønnen hans var vel for ung kanskje.
Hvem vet).
Og da kjøpte han et stereoanlegg da, i en stereobutikk, i Hove, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Og jeg sa at det var et ‘bargain’, (altså et røverkjøp), for det ordet hadde jeg lært.
Jeg forklarte at ting var dyrere i Norge da.
Noe sånt.
Men men.
Faren i vertsfamilien leste the Guardian, husker jeg forresten.
Men men.
Denne språkreisen var jo sommeren 1985, og det var sommeren jeg fylte 15 år, forresten.
Så sånn var det.
Men men.
Faren min og Haldis hadde kjøpt en hvit genser til meg, med lyseblått mønster, av noen tau, eller noe på, husker jeg.
Så jeg så vel ikke noe eldre ut, av å gå med den genseren, tror jeg.
De svenskene, de dro meg med på McDonalds, husker jeg.
Og jeg hadde aldri vært på McDonalds før, husker jeg.
Og jeg syntes at maten der var så god.
Spesielt Big Mac, (med den gode osten), og sjokolade milkshake da.
Og chicken McNuggets med barbeque-saus, husker jeg at også var veldig godt.
Milkshaken der, var jo så tjukk, husker jeg, at den var som en helt annen drink, enn den milkshaken, (fram meieriene), som jeg pleide å kjøpe, i butikken på Sand, (i melkedisken der), hjemme i Norge.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Vi var en gjeng, som hang sammen, de første dagene jeg var i Brighton da.
Det var han Fredrik Axelsson.
Det var en eldre, litt tøffere kar, som hadde lyst hår vel.
(Han var vel hårdrockare, tror jeg.
Og han klagde på musikken jeg hadde tatt opp, at det var for lite bass.
Og det tror jeg var fordi at noen må ha tulla med knappene, på stereoanlegget til faren min, muligens.
Før jeg tok opp.
Hvem vet).
En kar med pigg sveis og mørkt hår, var også med i gjengen, husker jeg.
Han var fra Gotland, eller noe, tror jeg.
Han var sammen med ei søt, svensk jente, og begge de to var 15 år, tror jeg.
Hu jenta prata med han gutten husker jeg.
Om at den sexuelle lavalder, for gutter, i England, var 16 år.
Mens for jenter, så var den 15 år.
Så hu jenta sa det, at hun kunne blitt arrestert, hvis hun hadde sex med han gutten, med piggsveisen da.
Husker jeg.
Noe sånt.
Mens vi stod i den gata, gjengen vår da, (kanskje minus han hårdrockaren), og hang da, (må man vel si).
Hu jenta ville vel så, at jeg skulle kjøpe en ‘hamburgare’, til henne.
Men det gadd jeg ikke.
Så sa hu jenta at jeg var dum.
Også spurte jeg henne, om hvorfor det.
‘Fordi du inte vil kjøpa en hamburgare til mej’, eller noe, svarte hu jenta da.
Det er vel alt jeg husker av henne, omtrent.
Hun hadde lyst hår, hun søte, svenske jenta, sånn som jeg husker det.
Men men.
Og han med svart hår og piggsveis, han var vel ‘syntare’, sånn som jeg husker det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Gjengen vår, (minus hu jenta, en del av tida, kanskje), var også en del på barer og diskoteker, nede ved strandpromenaden og i den gata med alle spillehallene da.
De svenskene hadde vært der, i en uke eller to, før jeg dukket opp der, så de visste hvor de solgte drinker da, til folk som ennå ikke var atten år.
Så sånn var det.
Jeg var litt flau, fordi jeg syntes jeg så så ung ut, så jeg turte ikke alltid å kjøpe drinker, men han svensken, (Fredrik Axelsson), pleide å kjøpe da.
Han var vel forresten hårdrockare, og ikke syntare, tror jeg.
Men hu søte, svenske jenta, sa vel det, at han ‘såg ut som en syntare’, tror jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Han svensken hadde et budsjett, som han fulgte veldig nøye.
Og det var at han kunne bruke fem pund, hver dag da.
Så han hadde en kalender, hvor han hadde skrevet fem pund, hver dag.
Og hver dag, så brukte han fem pund da, husker jeg.
Men men.
Jeg hadde vel kanskje med hundre eller hundre og femti pund, i reisesjekker, eller noe.
(Det husker jeg ikke helt nøyaktig).
Men jeg skrev ikke opp på den måten, hvor mye jeg brukte.
Men men.
Jeg så litt på TV der, husker jeg, en av de første dagene.
Men det var litt sånn formelt der, med faren som satt og leste the Guardian, i den samme stua, osv.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Maten var ganske god der, syntes jeg, og jeg skrøyt av maten da.
Og sa at jeg var vant til boksmat hjemmefra.
(Noe som ikke var helt sant men).
Jeg fant en morsom butikk, i Brighton sentrum, som het Dixons.
Der solgte masse elektronikk, osv.
Jeg kjøpte en walkman, med høytalere, for 10-20 pund, eller noe, kanskje.
Den walkmannen hadde jeg med, når vi skulle på Paris-tur da.
Og jeg gikk noen ganger ned til maten, med walkmannen på meg.
Når jeg skulle spise middag, hos vertsfamilien, osv.
Det var ikke så populært.
Men men.
Maten var som tidligere nevnt vanligvis god der.
Men når vi fikk servert Wheatabix, da skjønte jeg ikke noe.
De syntes jeg var noen harde greier, som ikke gikk ann å spise.
(Jeg var vanligsvis litt trøtt om morgenen og, tror jeg).
Før jeg fikk lært det da, at de Wheetabix-ene, de skulle man helde noe lunka melk på, fra noen glassflasker, som melkemannen kom med da.
Jeg klarte forresten å knuse en sånn melkeflaske en gang.
Dette var en gang, som jeg hadde vært på byen og drukket da.
Også skulle jeg hjem og hente mer penger da.
Men det var så mørkt, for klokka var rundt 23.
Så jeg klarte å knuse en melkeflaske.
(Jeg var litt full da).
Så henta jeg mer penger, men da var alt stengt.
For klokka hadde blitt 23 da, så jeg fikk ikke drukket mer, uansett.
Så møtte jeg han svensken da, på vei ned til byen igjen.
Men han var på vei tilbake hjem igjen.
Så da slo jeg følge med han, tilbake hjem igjen da, siden alt stengte klokka 23.
Så sang jeg den ‘God Save the Queen’, mener jeg å huske.
Sånn at folk lukka igjen vinduene sine osv.
I fylla da.
(Eller jeg var ihvertfall pussa).
Siden jeg hadde den Sex Pistols-sangen, på TV, noen år før da, mens jeg bodde i Hellinga vel.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Han svensken, skulle vise meg hvor Paris-bussen gikk fra.
Og så sa han det, at jeg skulle gå på den svenske bussen.
Jeg kjente jo noen av de svenskene som skulle til Paris, så jeg tenkte at det var greit.
Og jeg satt der og spilte høyt, på den nye walkmannen min.
Av musikk som jeg hadde på en kassett da, som jeg hadde med meg.
Men da fikk jeg klage på det, at det var lite bass vel.
Og de svenskene på den bussen, de begynte å true med, at han eldste karen, i gjengen vår, (han hårdrockaren), ville banke meg opp, hvis han hørte den Agadir-sangen.
Så sånn var det.
Men da svarte jeg bare det, at han svensken kjente jeg fra før.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men den svenske kurslederen sa vel det etterhvert, at jeg måtte gå over i den norske bussen.
Så sånn var det.
Men men.
På den norske bussen, så var det bare tre gutter, som skulle være med til Paris.
Så nesten hele bussen var full av jenter i tenårene da.
Sjåføren sa at vi ikke måtte ha brusbokser, i setet.
For de ville falle ut.
Men jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av brusboksen min.
Så jeg sovna ved siden av den da, mens vi kjørte gjennom Frankrike vel.
(Etter å ha tatt ferga mellom Dover og Calais da.
Og i Southampton, så sa hun kurslederen, (hvis det var den samme), at det var palmetrær, utenfor bussen, når vi stoppa i et lyskryss, eller noe, husker jeg.
Men men).
Mens vi kjørte gjennom Frankrike, så hørte jeg plutselig noe skriking.
Ei tenåringsjente hadde lagt seg til å sove, på gulvet, i bussen, og løp rundt i midtgangen uten bukse, (men med en hvit truse da, husker jeg), og klagde på det, at min brusboks hadde veltet, og hun hadde fått cola på seg.
Men men.
Så jeg fikk jo skylda for det da.
Jeg lo litt av henne, mener jeg.
Og mens jeg prøvde å sovne igjen, så husker jeg at hu ‘truse-jenta’ og ei annen jente, stod og så på meg, og så sa hun ene, ‘jeg lurer på om han er en sånn underutvikla jævel’, også sa hu videre, til hu andre tenåringsjenta, at ‘det kan man se på tomlene’.
Jeg var i halvsøvne, men syntes at dette var flaut, og prøvde å gjemme tommelen min, (som de vel så på da), inn i hånda, husker jeg.
Og da lo vel de jentene, tror jeg.
Vi var vel også på to London-turer, tror jeg, på denne språkreisen.
Ihvertfall en.
Og da mener jeg å huske de jentene der, fra også den bussturen.
Og da hadde hu ene jenta på seg en t-skjorte med tegninger av sædceller på seg, mener jeg.
(De to jentene satt vel ganske bakerst i bussen, mener jeg å huske).
Da skulle vi til Buckingham Palace, mener jeg.
Og det var under dronningmorens bursdag, mener jeg, at vi var der.
Så derfor var det mye trafikk osv., sa kurslederen, for det var en spesiell dag da.
Så sånn var det.
Men men.
Og vi så vel også noen kongelige, som kjørte i hest og kjerre, gjennom porten, til Buckingham Palace, tror jeg.
Jeg mener å huske det veldig vagt, ihvertfall.
Men det er mulig jeg husker feil.
Jeg husker at jeg stod på utsiden av gjerdet, og så inn på slottet, ihvertfall.
Og at jeg gikk litt rundt i slottsparken der, (må man vel kalle det).
Det var mulig å kjøpe is og brus, av noen som solgte det der, mener jeg å huske.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
I Frankrike, så var ting dyrere enn i England, husker jeg.
En tyggegummipakke kostet kanskje fem kroner i Frankrike, men var mye billigere i England da.
Sånn som jeg husker det.
Men men.
Jeg spilte også på et flipperspill, husker jeg, på en bensinstasjon, på veien fra Calais til Paris.
Et ikke så nytt spill vel, på en kro for trailersjåfører vel.
Noe sånt.
Men men.
Så sånn var det.
I Paris, så bodde vi på et hotell, ikke langt fra jernbanestasjonene Gard du Nord og Gar le Est, tror jeg.
Noe sånt.
Vi tenåringene fikk lov å kjøpe alkohol i en vinbutikk, som lå like ved hotellet, husker jeg.
Jeg kjøpte øl der, husker jeg.
(Selv om de kanskje hadde hundre typer vin og en type øl.
Noe sånt).
Dagen etter, så var det en mannlig leder, som sa noe sånt, som at forbered dere på å se noe av de fineste dere har sett, noengang.
Og så gikk vi rundt et hjørne, og så så vi plutselig Eifeltårnet, fra en fin vinkel, en sommerdag.
Så det var ikke dårlig.
Vi kjørte opp i tårnet, og jeg tok heisen opp til det øverste platået.
Jeg tulla både i Eiffeltårnet og i St. Paul’s Catedral, i London.
Med at jeg mista mynter, på bakken.
I Eiffeltårnet, så mista jeg en mynt, på det øverste platået.
Og sparka til den.
Så jeg håper ikke at noen fikk den i hodet, for å si det sånn.
Men men.
Og i St. Paul’s Catedral, så lot jeg som at jeg mista en mynt.
(En ti-pence mynt, eller noe.
Altså en mynt som ikke var verdt så mye).
Også ropte en prest.
‘Who lost his money’, osv.
Men jeg sa ingenting, og en som het Lassen vel, (til etternavn da), fra Østfold vel, sa at jeg var en tullebukk, eller noe, kanskje.
Noe sånt.
Men men.
Om kvelden, i Paris, så gikk vi til en sånn kirke vel, som lå på en høyde, i Nord-Paris vel.
(Jeg husker ikke hva det heter der nå.
Men det er bra utsikt til Eiffeltårnet der, husker jeg).
Jeg var der en gang i 2005, og da var det sånn, at gateselgere, sjekket opp gruppet av unge tenåringsjenter, fra Nord-Europa, (som var helt betatt, av byen og stedet da).
Og da sang gateselgeren sånn ‘Vole vois couse avec moi, ces va’.
Noe sånt.
(Og det betyr, ‘vil du ligge med meg’, mener jeg).
Og da begynte alle de nordiske jentene, husker jeg, å synge på den sangen.
Så sånn var det.
Men men.
Der var det også gateselgere, da jeg var der i 1985, husker jeg, 20 år tidligere.
De kjefta hvis du stod for lenge, og så på varene, uten å kjøpe noe, husker jeg.
Og det fantes også menn, som gikk rundt med frakker, husker jeg, med masse klokker og sånn, til salgs, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg og en annen gutt, og to jenter, gikk sammen, tilbake til hotellet, husker jeg.
De jentene klagde, dagen etter vel.
For vi hadde måttet mer eller mindre alene, gjennom horestrøket i Paris, sa de.
For det ble kluss, når vi skulle gå tilbake til hotellet.
Kurslederne fant ikke hverandre, og vi fire, vi gikk sammen med en mannlig kursleder, tilbake til hotellet.
Og da spurte han, om vi visste hva noen damer, i minimalt antrekk var.
‘Horer’, sa hu ene jenta.
‘Transvestitter’, svarte han kurslederen.
Så det var altså mannlige horer, utkledd som damer.
Ganske drøy kost, i 1985, vil jeg si.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi var også på restaurant, den kvelden.
Før vi dro til den kirken vel.
Og der så hadde ikke kelnerne vekslepenger.
Når vi skulle betale for maten.
Så jeg måtte gå ut til en kiosk, ute på gaten, for å få betalt for maten.
For vi hadde bare sedler da.
Dette kan jo ha vært den første kvelden, siden vi bare hadde sedler.
For folk hadde kanskje gått i en bank, i England, og bedt om 200 Franc, eller noe, kanskje.
Og da hadde vi naturlig nok bare sedler da.
Så sånn var det.
Men men.
Så det var en ganske amper stemning, mener jeg å huske, i den restauranten.
Siden vi fra STS bare hadde sedler, og kelnerne manglet mynter da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi var også innom Pompedu-senteret, på lørdagen vel.
Det var et kunstsenter, i sentrum av Paris da.
For moderne kunst.
Jeg husker at et kunstverk, det var sånn, at man skulle selv forme noe sand, i en kasse, (eller noe).
Også kunne man se det kunstverket, på en skjerm, som hang like ved.
(De brukte altså videokamera og TV da, i forbindelse med kunstverket.
Noe som vel var ganske moderne, i 1985 vel.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
På ferja, mellom Calais og Dover, så spilte jeg bort litt mye penger, på enarmede banditter, siden jeg kjedet meg.
Det var en kul klokke der, i en butikk, husker jeg, som jeg hadde lyst til å kjøpe.
En slags klokkeradio, eller noe, vel.
Men jeg brukte for mye penger, på enarmede banditter, husker jeg.
Men men.
Jeg fikk også sansen for Aero-sjokolade, på den ferjeturen, husker jeg.
(En engelsk sjokolade, nesten som Stratos).
Men men.
I Paris så så vi også Greenpeace-bannere, husker jeg.
Og folk som solgte Greenpeace-buttons, osv.
Men Greenpeace, de hadde vært i nyhetene, i Norge.
Og de var liksom noe skummelt, husker jeg, fra nyhetene.
Men i Paris så så de ikke så skumle ut da.
Selv om jeg kanskje syntes at dette med Greenpeace var litt rart da, og kanksje litt skummelt.
Hvem vet.
Men men.
Jeg var litt ånsdfraværende, på ferja tilbake til Dover.
Så jeg glemte hvor bussen stod.
Så jeg fant ikke bussen vår.
Så jeg ga opp det, men jeg gikk ut sammen med passasjerene, som ikke reiste med bil.
Og så stod jeg like ved landgangen, til ferja, og venta der, til bussen vår dukka opp da.
(For jeg kjente igjen, noe som stod på bussen vår da, på skiltet over frontruta der).
Også stoppa jeg bussen, når den kjørte iland da.
Så sånn var det.
Men men.
Mange ungdommer hadde med flasker, med alkohol, tilbake til England, fra Paris.
Og da lønte det seg, å legge de, på taket av bussen, oppi noen spor, som var i forbindelse med luftelukene i taket av bussen, forklarte den engelske sjåføren oss, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Ikke lenge etter Paris-turen, så måtte jeg og han svensken flytte, til hver vår nye familie.
Faren i vertsfamilien, mente at han svenske gutten, hadde dårlig innflytelse på meg vel.
Noe sånt.
Jeg skulle bo i samme vertsfamilie, som en som het noe med Lassen, fra Østfold da.
Dette var i en annen del av Brighton.
Men fortsatt i sentrum da.
Lassen hjalp meg å flytte, og viste meg hvor den nye familien bodde da.
Jeg bar vel bare tinga mine gjennom byen tror jeg.
Noe sånt.
Den nye familien var en større familie.
Og de hadde unger, som var på min alder.
Jeg snakket ikke så mye ved matbordet, siden det var så mange folk, i den familien.
Men en prøvde jeg å være med i samtalen, ved matbordet, og da sa mora i familien bare at ‘oh, he listens’, eller noe.
Så det var ikke noe hyggelig, husker jeg.
Han Lassen, han prata en natt, (vi hadde vel samme rom), om at han så nakne damer der, som fløy gjennom lufta.
Noe sånt.
Og det fortalte jeg om, i klasserommet, i Hove, dagen etter vel.
Sånn at noen jenter lo vel.
Men da ble han Lassen sur, siden jeg gjorde narr, eller noe kanskje.
Hva vet jeg.
Lassen fortalte at han hadde kjøpt banana-chips, i the Lanes, (et gammeldags handlekvarter, i Brighton), eller noe.
Og det var visst noe festlig da, forstod jeg på han Lassen og hu mora i den vertsfamilien.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg hadde ikke så mye penger igjen, så jeg satt en del hjemme, de siste kveldene.
En kveld, så så jeg på TV, etter middag.
Det var Bislett Games.
Og Steve O’Vett, skulle prøve seg på drømmemilen.
Noe sånt.
Da lå faren i familien, og en av døtrene, (ei pen, ung og lyshåret jente vel, på min alder vel), i hver sin stol, foran TV-en, på hver sin side av meg vel, og lot som at de sov, tror jeg.
Eller kanskje de sov.
Hva vet jeg.
Så jeg så på Bislett Games da, (i opptak vel, en sending på kanskje en time).
Også gikk jeg og la meg da.
Samtidig med at jeg prøvde å ikke vekke de som sov foran TV-en da.
Men men.
SÅ sånn var det.
Det var vel flere døtre i den familien mener jeg å huske.
Og kanskje en onkel eller bestefar og.
Noe sånt.
Så jeg ble aldri helt husvarm der.
Lassen, (som var et eller to år eldre enn meg vel), og meg, vi ble kanskje litt uvenner, etter det at jeg fortalte folka i klassen, om at han hadde snakka om noen nakne damer, om natta.
Noe sånt.
Jeg fikk også en telefon fra han svensken.
Han ville at jeg skulle møte han der og der, for å gi han tilbake to miniatyrflasker, med rom og sjokoladelikør.
Disse hadde havna i kofferten min.
Og han svensken ringte og lurte på om jeg hadde fått de med meg.
Jeg innrømte at de lå i kofferten min.
Men jeg tror at han svensken må ha lagt de i kofferten min.
For jeg var ikke stressa, eller noe, da jeg pakka.
Så sånn var det.
Og jeg hadde ikke rappa de, så hvordan de havna i kofferten min, det veit jeg ikke.
Men men.
Jeg avtalte å møte han, et eller annet sted, litt utafor sentrum vel.
Men jeg holdt ikke avtalen, for jeg syntes det var så rart.
Hvordan hadde de flaskene havnet i kofferten min_
Hvordan hadde han svensken fått tak i telefonnummeret mitt?
Og hvorfor skulle han møte meg litt ute i ‘hutta heita’ liksom?
Men men.
En annen ting som skjedde der, var at en engelsk kar, i begynnelsen av 20-årene vel, egla seg innpå meg, mens jeg spilte på automater, i en av spillehallene, i Brighton sentrum, en gang.
Og jeg gikk rundt, og han hang etter meg.
Men jeg hørte noen norske folk der, og bare stod ved bak dem, der de stod og spilte, helt til han engelske karen endelig gikk da.
Så sånn var det.
Og jeg og enten han svensken, (eller om det var han Lassen), vi gikk i den gata der.
Og han hadde øredobb, i det ene øret, husker jeg.
Men var ganske kraftig.
‘Hvor kraftig var han’, spurte Lassen, (må det vel ha vært).
‘Omtrent som han der’, sa jeg, og pekte på en som gikk foran oss.
Også var det han karen.
Jeg sa bare noe sånt som at ‘det er jo han, for søren’, eller noe.
Og det var en kar, som gikk og trålte den gata der, og kikka inn i spillehallene da.
Dette var vel i begynnelsen av tida som jeg bodde der kanskje.
Så om det var Lassen eller han Fredrik Axelsson, som jeg prata med, da jeg så han engelske karen igjen, det husker jeg ikke helt.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Ei engelsk lærerinne, på språkskolen, dreit meg ut litt, husker jeg.
Hu spurte en dag, om noen av oss, hadde vært på Pub.
Jeg svarte, at jeg hadde vært det.
(For jeg var jo på ganske mange barer og diskoteker, sammen med den svenske gjengen da, de første dagene, som jeg var der).
Og da lo bare hu engelske lærerinna av meg, husker jeg.
Hu sa at, ‘but you look like you’re twelve’, eller noe.
Hun sa altså at jeg så ut som om jeg var tolv år, eller noe.
Så hun trodde ikke på meg da, virka det som, at jeg hadde drikki en del drinker på byen, osv.
Dette var jo sommeren jeg fylte femten.
Så jeg var en av de yngste, på det språkkurset vel.
Men jeg var jo den siste i klassen min, i Norge, som kom i puberteten vel.
Så jeg så nok antagelig en del yngre ut en femten også.
Så hvis hu lærerinna mente at jeg så ut som om jeg var tolv år, så stemte vel kanskje det.
(Selv om hu kanskje var litt slem, når hu sa det, må man vel kanskje si.
Men men).
Så hvordan de svenskene fikk kjøpt så mye øl og drinker, og sånn, i Brighton, det veit jeg ikke.
Men de ble ikke nekta noen ganger, sånn som jeg kan huske det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg så han svensken igjen, året etter, når jeg dro på språkreise, med noen folk fra Svelvik, i parallellklassen min, på ungdomsskolen, til Weymouth.
Inne på Madamme Thussauds der, i London, så møtte jeg tilfeldigvis han svensken og en kamerat.
Nede i skrekkammeret vel.
Noen svenske jenter gikk der, og hu ene sa at en tarm, til et drapsoffer der, var ‘snoppen’ vel.
(Men da retta ei annen svensk jente på henne, husker jeg).
Like etterpå, så så jeg han Fredrik Axelsson, og en annen svenske der da.
(Det er mulig at det var like før og).
Og da sa han Fredrik Axelsson, at ‘du tog dom flaskarna, gjorde du inte’.
Men da svarte jeg ikke noe.
For jeg tok dem vel egentlig ikke.
Det var ikke sånn at jeg la de i kofferten min, eller noe.
Men noen må ha lagt dem der, mistenker jeg.
Men men.
Men da jeg kom tilbake til Leirfaret, etter Brighton-turen, da hadde jeg fortsatt de to flaskene, husker jeg.
Og da drakk jeg opp dem.
Og den sjokoladelikøren, den husker jeg at jeg syntes var god.
Og den har jeg prøvd å finne ut hva heter, og sånn, i ettertid.
For jeg er glad i godteri og sjokolade, osv.
Men jeg har aldri klart å funnet ut, hvordan merke, som den sjokoladelikøren var igjen.
For da jeg drakk den, så var jeg ikke så vant til å drikke alkohol, (annet enn litt øl kanskje).
Så jeg husker ikke navnet på den sjokoladelikøren igjen.
Men men.
Og den romflaska, det var en hvit flaske, tror jeg, hvis jeg ikke husker feil.
Det skal jeg ikke si helt sikkert.
Jeg kan vel ikke si at jeg husker merkenavnene på noen av de flaskene.
Men det var rom og sjokoladelikør, mener jeg, i de to miniatyrflaskene da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Han trønderen, som var på det samme kurset som meg.
(En som var på cirka min alder vel, men en del kraftigere.
Og som hadde rødt hår vel, og muligens fregner, tror jeg).
Han ble uvenn, med han Fredrik Axelsson, etter en fotballkamp, mener jeg å huske.
Da sa jeg det, til Axelsson, at han egentlig skulle ha bodd sammen med Axelsson, men at kurslederen byttet om på familiene.
Noe sånt.
(For det var sånn jeg trodde det var ihvertfall).
Det stod også i avisene, (eller om jeg så det på TV), at den amerikanske presidenten Ronald Reagan, hadde fått kreft.
Og da sa jeg det til han Axelsson da.
Men da husker jeg ikke det svenske og engelske ordet for kreft.
(Nemlig ‘cancer’).
Så jeg sa at Reagan hadde fått kreft.
Men da skjønte ikke svensken noe.
Så da sa jeg at Reagan hadde fått ‘kreftsvulst’.
Men da skjønte heller ikke svensken noe.
Men en dag eller to seinere, så angrep han meg da, verbalt, og sa at jeg hadde sagt at Reagan hadde ‘kreftsvulst’, når han egentlig hadde ‘cancer’.
Så han skjønte ikke det, at cancer het kreft på norsk, tror jeg.
Eller kanskje han ikke ville skjønne det.
Så svensker er noe for seg, det er helt sikkert.
Så sånn er det.
Men men.
Da var han nesten truende, han Axelsson, husker jeg, når han nevnte det her med Ronald Reagan.
Han fotalte også, en av de første dagene, som jeg var der.
At det fantes fire-fem-seks konsern, eller noe, i Sverige.
Og at faren hans, var leder for et av dem.
(Uten at jeg skjønner hvordan konsern det var, som han mente.
Men det var kanskje noe kriminelt.
Hvem vet).
En gang, så dreit jeg meg ut, rimelig bra, i Brighton der da.
Jeg syntes den Dixon-butikken, (som hadde walkman-er, og sånn), ved Churchill Square, var artig.
Og en dag, så hadde ikke de låst et metallgitter, som var ment å trekkes ned, foran inngangsområdet deres da.
Så jeg bøyde meg under det metallgitteret, og kikket litt i vinduene der da, (i den butikken), for meg selv da.
Plutselig så dukket det opp en engelsk guttegjeng der, som dro ned gitteret og liksom sperret meg inne da.
De spurte hvor jeg var fra.
Jeg ville ikke si at jeg var norsk, så jeg svarte ‘England’ da.
De trodde ikke på meg, men stakk av til slutt.
Så sånn var det.
En gang, så skulle vi spille fotball der, forresten.
Og da gikk jeg gjennom Brighton, med en bærepose, fra Hauk sport, (eller hva den butikken het igjen), i Drammen, med fotballtøy da.
Så dukka det opp tre engelske gutter, som også skulle spille fotball, (men i et annet parkområde da).
Og de begynte å denge løs på meg, med sine poser, med fotballtøy da.
Så jeg fikk knottene, fra noen fotballsko, i huet, husker jeg.
Noe som gjorde rimlig vondt.
Og uten at jeg skjønte hva jeg hadde gjort for noe galt liksom.
Så jeg prøvde å gå inn i en kiosk, osv., var det vel.
Men det fikk ganske mange sånne harde slag i huet, husker jeg, fra fotballsko da, (som lå inne i noen bæreposer, som de engelske guttene klinte i huet på meg, husker jeg).
Så jeg begynte til slutt å grine, må jeg innrømme, for ingen voksne hjalp heller, og dette bare fortsatte og fortsatte.
Og de engelske guttene, de var jo tre og jeg var jo bare en.
Så begynte de å mobbe meg, fordi jeg grein.
Og da slutta de vel å slå, mener jeg.
Så det var ganske slemme, må jeg si.
Så sånn var det.
Men jeg bare fortsatte som vanlig, og gikk bort til den fotballbanen da, som jeg måtte se på et kart, for å finne vel.
Så sånn var det.
Så jeg gadd vel ikke å si noe vel, det ble litt flaut.
Og jeg hadden ok litt problemer, med den første vertsfamilien og.
For jeg husker at jeg gikk til et sånt sted, hvor de hadde vaskemaskin-automater, med noe skittentøy.
Og der var det en eldre mann, som hadde fått hjerteattack, husker jeg.
Så det kom en sykebil, og noen sykepleiere, ga han mannen som hadde fått hjertestans støt, mens jeg stod like ved og så på, husker jeg.
Han mannen hoppa opp og ned, flere ganger, når de ga han støt da.
Men de fikk ikke liv i han.
Kona hans gråt husker jeg.
Og der var også en av de engelske lærerne, på STS-kurset vårt, husker jeg.
En kar i begynnelsen av 20-årene vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Så jeg ga opp, å vaske klær, i den vaskemaskin-automat forretningen.
Jeg ba vel heller hu indiske vertsfamilie-mora, å vaske klær da.
Så sånn var det.
På 80-tallet, så var det så populært, å ha tennisokker, mellom olabuksene og joggeskoa.
Og nede hos Haldis og dem, så hadde jeg funnet noen tennissokker, som jeg syntes var mye kulere, enn de røde, hvite og blå-stripete, som de solgte på Prima.
Christell, (var det vel), hadde nemlig en god del tennissokker, med to svarte striper på.
Så jeg falt for fristelsen og rappa et eller to par av de sokkene, en gang jeg var nede hos Haldis da, en dag, som jeg hadde tatt meg fri fra skolen vel.
Og de tennissokkene, de syntes jeg var så kule.
Så da jeg flytta til der Lassen bodde, og ikke fant de sokkene.
Så dro jeg opp til den forrige vertsfamilien igjen.
Men da hadde hu kona i vertsfamilien, (tror jeg det var, hvis ikke det var søstera), begynt å kle seg mer indisk, (vil jeg vel si).
Hu hadde da en sånn rød prikk, i panna, og hadde på seg mer indiske klær vel, (istedet for olabukse og sånn, som hu gikk med, i begynnelsen vel).
Så sånn var det.
(Hvis det ikke var søstera hennes som åpna opp da.
Det lurte jeg på ihvertfall.
Jeg skjønte ikke helt hvem det var som åpna.
Men men).
Jeg spurte om de sokkene da.
Og hu kom tilbake med en eller to sånne sokker da.
Men da var det et hull, i den sokken, som hu ga meg.
Hu sa hu hadde kasta den sokken, siden det var hull i den.
Så sånn var det.
Så det syntes jeg var litt rart da, at hu hadde kasta sokkene mine, uten at hu hadde sagt fra om det.
Men men.
Så sånn var det.
Så jeg burde kanskje ha vaska klærna mine, i den vaskemaskin-automat-forretningen.
(Eller ‘washeteria’, som det vel kanskje blir kalt).
Selv om det kanskje hadde blitt litt rart, etter at han litt eldre mannen døde der, nesten foran øynene mine da, (må jeg vel nesten si).
Nei, kanskje jeg skulle ha vasket tøyet mitt for hånd, der også.
Sånn som jeg gjør her på hostellet.
Hm.
Det hadde jeg vel ikke klart akkurat, på den tiden, da jeg bare var femten år, tror jeg.
Vi var også på Dolphinariumet, ved Piren, med STS, tror jeg.
Ihvertfall var jeg og så der, husker jeg.
Men der hadde aldri hu kona i vertsfamilien vært, sa hu, husker jeg.
Det ble ofte sånn, at man ikke gikk og så severdighetene i den byen man bodde i, sa hun.
På engelsk da.
Husker jeg.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Så det var en spennende språkreisetur, å dra på husker jeg.
Når man bare var 14-15 år, og aldri hadde vært i England før, husker jeg.
Så det er helt sikkert.
Etter at jeg kom hjem fra språkreisen, så var det niende klasse da, som skulle begynne.
Jeg lurer også på om det var denne sommeren her, at Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo, dro meg med for å plukke jordbær, hos familien Sand, på Sand.
Det må isåfall ha vært i ukene før jeg dro til England, mener jeg.
(Siden det ble surr med bestillingen, så dro jeg til England, i slutten av sommerferien, mener jeg.
Noe sånt).
Vi plukka jordbær, i en drøy uke vel.
Bondekona Sand, (var det vel), hvis det ikke var bonden Sand, sa at jeg skulle plukke ved siden av sønnen Harald Sand.
Men jeg var ganske konkurransemenneske, under oppveksten, så jeg prøvde å holde følge med Harald Sand da.
Og det klarte jeg ikke, husker jeg.
Så jeg måtte plukke i mitt eget tempo da.
Men Carl for eksempel, plukka mye mer jordbær, enn meg.
Jeg kunne plukke kasnkje 5-6 kasser, på en god dag.
Mens Carl kunne plukke det dobbelte vel.
Men jeg fikk skryt, av bestefar Sand, tror jeg, for at ‘mine’ kurver, var noen av de fineste.
At det var bare bra bær, i de kurvene, som jeg plukka da.
Noe sånt.
Noen rådet meg om, at hvis jeg fant dårlige bær, så burde jeg gjemme de, nederst i kurven.
Men det gadd jeg ikke da.
Så sånn var det.
Ei jente, (Connie kanskje), som gikk i klassen over meg vel.
Hu brant seg fælt på brennesle i åkeren der, husker jeg.
Og da sa bondekona Sand, at den som fant brennesle, i åkeren, den fikk fem kroner, pr. brennesle, eller noe.
Og da fant jeg brennesle der, like etterpå da.
Så jeg plukket faktisk både jordbær og brennesle.
Men hva de gjorde med brenneslene, det veit jeg ikke.
Men bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, hun ble jo intervjuet av Aftenposten en gang, på sommersiden deres, på begynnelsen av 80-tallet vel.
Og da forklarte hun det, at det gikk ann å spise brennesle, husker jeg.
Så om familien Sand, spiste de to brenneslene, som jeg fant i jordbæråkeren deres, som kokt grønnfor, ved siden av middagen, en dag, den sommeren.
Det veit jeg ikke.
Men det veit dem vel kanskje selv.
Det får man vel håpe på.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Nå kommer jeg ikke på så mye mer, som skjedde sommeren 1985, så jeg får heller fortsette å skrive mer, om hva som skjedde, de årene da jeg bodde i Leirfaret 4B, i morgen da, eller noe.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 23: Leirfaret 4B
Ågot pleide også å være hos Runar og dem, (spesielt etter at de flytta til Son vel), noen ganger.
Der ville hu hjelpe Inger med husarbeid, osv., da.
Dette var kanskje fordi at Inger var i Jehovas Vitner.
Hvem vet.
Jeg skrev forresten tidligere i dette kapitellet, at onkel Runar _er_ hippie.
Men det riktige skulle være _var_ hippie.
Han sa det en gang, tidlig på 80-tallet vel, at ihvertfall han, _var_ hippie da.
Selv om han måtte tenke seg om, før han sa det.
Det var jeg som spurte om han var hippie.
Det er mulig at jeg spurte om de, (altså han og faren min), var hippier.
Det husker jeg ikke helt sikkert.
Men Runar svarte vel for seg selv, tror jeg.
Jeg syntes det var artig, å høre litt om hva som hadde skjedd, før jeg ble født, osv.
Derfor spurte jeg.
Og jeg hadde vel kanskje hørt det da, (i huset til Ågot), at tante Ellen, (min mors yngre søster), var hippie, og var kanskje nysgjerrig på det her med hippier da.
Så sånn var nok det.
Men men.
På begynnelsen eller midten av 70-tallet, (altså før jeg flytta til faren min), så hadde forresten Ågot en sykdom som het helvetesild, ble jeg fortalt, av faren min vel, etter at jeg flytta til Berger.
Så sånn var det.
Da hadde visst Ågot fått noen utslett da, og vært sengeliggende en stund da.
Så sånn var det.
Ågot var også minst en gang, på hvilehjem, på 60 eller 70-tallet vel.
Enda hu bare var husmor.
Så det var kanskje mye å gjøre, når hu hadde tre sønner, i huset, etter krigen da.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, i løpet av de første årene jeg bodde på Berger, så var jeg hos Ågot, i en helg eller ferie.
Og da var også Ove og Heidi på besøk der, fra Follo da.
Og da fikk Ågot oss, (var det vel), til å gå på ski, til Blindvann.
Blindvann lå liksom inn en ‘sidedal’, fra ‘Strømm-dalsiden’.
Og den sidedalen, den gikk fra ved kafeen, på Berger.
Så Ove, Heidi og jeg, måtte da gå på ski, langs riksveien, helt fra Sand, til Berger.
Noe som er cirka to kilometer vel.
Og der var det noe som lignet skiløyper, en del steder, i veikanten.
(Spesielt fra Bergeråsen og til Berger vel).
Men det var ikke så bra føre, i veikanten bortover der, mener jeg å huske.
Så dette var kanskje rundt påske, når snøen hadde begynt å smelte litt.
Det er mulig.
Jeg hadde noen gule, smørefrie glassfiberski, som jeg hadde fått av Arne Thomassen, like etter at jeg flytta til faren min.
(Av en eller annen grunn).
Og de skia var så tråe, at jeg måtte ta en pause, opp mot Blindvann der.
(Dette var ikke en skitur, som jeg egentlig ville dra på, men jeg ble dratt med på den da, selv om jeg var eldst av oss tre, som gikk skitur da.
Det var vel bestemor Ågot sin ide, det her, tror jeg.
Uten at hu pleide å sende meg opp til Blindvann, aleine, og uten at dette skjedde igjen seinere, at Ove, Heidi og jeg, gikk på skitur.
Men men).
Jeg husker det, at jeg møtte Stig Melling, i klassen, på vei opp mot Blindvann.
Stig hilste, (mener jeg å huske), og han var kjent som det største ‘skifantomet’, i klassen vel, (ved siden av Espen Melheim kanskje).
Så at det var Stig jeg møtte, av kjentfolk, det var vel ingen ‘bombe’, når jeg først skulle møte noen kjentfolk oppi der, vil jeg si.
Men men.
Stig og Espen var også ivrige orienteringsløpere, om sommeren, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg ble såpass sliten, av å gå på de gule, smørefrie skia.
At jeg måtte ta en pause, (og muligens la meg ned i snøen litt).
Da bare fortsatte Ove og Heidi, å gå, husker jeg.
Så jeg måtte ta meg sammen, for å ta de igjen, husker jeg, oppå Blindvann der.
For de begynte vel også å gå rundt selve Blindvann der, mener jeg.
De var vel ikke helt fornøyde, med å bare gå fram til Blindvann, sånn som jeg husker det.
Men men.
Det var vel Ove som gikk først da, ihvertfall oppe på Blindvann der.
Etter at jeg måtte ha en pause, når vi var nesten oppe på Blindvann der, var det vel.
En strekning på 3-4 kilometer fra riksveien kanskje.
Hvem vet.
Så Ove og Heidi virka som om de var kjente, oppe i langrennsløypene, oppe ved Blindvann, husker jeg.
Og jeg er altså ikke så norsk, at jeg noen gang har smørt ski.
Da jeg var liten, så smørte Arne Thomassen, (og muligens mora mi vel, noen ganger), skia mine, (da jeg bodde i Larvik).
Da jeg bodde på Berger, så hadde jeg noen tråe, smørefrie ski.
Og da jeg var i militæret, så gikk vi på såkalte ‘nato-planker’, som man ikke skulle smøre da.
En skidag, så ble jeg også såpass sliten, opp mot Blindvann der, at jeg la meg ned i snøen, og tok en pause.
Og da kom Ellen Greftegreft, (var det vel), i klassen over meg, forbi.
(Sammen med noen andre jenter i klassen hennes, var det vel).
Og overtalte meg til å komme meg opp av snøen, og lot meg ta følge med dem et stykke, (av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Men det var vel bra at hu gjorde det, hvis ikke, så hadde jeg vel liggi der hele dagen.
Jeg mener også at det var sånn, at hu Ellen Greftegreft, prata om det, at de smørefrie skia, som jeg hadde, ikke var noe særlig å gå på da.
Så sånn var det.
Så det var ikke akkurat sånn, at jeg syntes det var så artig, å gå på langrenn, da jeg bodde på Berger.
Etter at jeg begynte på ungdomsskolen, så holdt det at vi gikk opp i toppen av slalombakken, og hilste på lærer Åkvaag, som oopholdt seg der.
Så fikk vi kryss for frammøte, og kunne gå hjem.
Så jeg gikk vel ikke på langrenn, en eneste gang, mellom barneskolen og militæret, tror jeg.
(Maks den første skidagen på ungdomsskolen, men ikke noe mer vel, i såfall).
Og jeg havnet i infanteriet, i militæret, (noe jeg skal skrive mer om seinere).
Og jeg var ikke vant til å gå med pakning.
(Det var aldri sånn at faren min dro meg med på fjellet, i påskeferien, for eksempel.
For faren min stod aldri på ski, for å si det sånn.
Og han var aldri i fjellet, på noe ferie, som jeg var med på, ihvertfall.
Faren min likte mer å dra til utlandet og kanskje på hotell, men jeg har aldri vært på noe hytteferie, for eksempel, med faren min.
Selv om han hadde noen bilder, i bildeskuffen sin, fra en gåtur i fjellet, på 70-tallet, mens jeg bodde i Larvik vel.
Men men.
Så sånn var det).
Så jeg sleit skikkelig, på ski, i militæret, siden jeg var tynn og høy, var uvant med å gå på ski, og siden jeg også var uvant med å gå med pakning.
(Men mer om dette senere).
Så sånn var det.
Men men.
Ågot hadde også plommer og rips, forresten, i hagen, på nordsida av huset, til henne og Øivind.
Dette lagde hu ripssaft og plommesyltetøy av, omtrent hvert år vel.
Men dette var noe som hun nesten bare ga til ‘ungane til Runar’, (det vil si Ove og Heidi og dem da).
Vi som var i det huset mer eller mindre daglig, vi spiste sjelden noe av de plommene eller ripsbærene.
Det var ikke sånn at jeg gikk og spiste plommer av det treet ofte, for å si det sånn.
(Og ripsene rørte jeg aldri, vil jeg si).
Dette var vel fordi, at faren min vel sa noen gloser, om at de plommene og det, ikke var så rådelige å spise.
(Noe sånt.
Det lå liksom noe sånt i luften.
Kanskje det var fordi at noe vann fra sluket, i kjelleren til Ågot, rant ut, under det plommetreet, osv?
Det har jeg tenkt seinere, ihvertfall.
Det lukta også vondt, bak verkstedet.
Men Øivind pleide å pisse der.
Men at han skal ha klart å lage all den vonde lukta da.
Hm.
Hvem vet.
Det finnes kanskje en naturlig ‘forklarings’.
Hvem vet.
Jeg husker ihvertfall at Inger plukka de plommene, den sommeren jeg bodde hos Ågot, før jeg flytta til Oslo, som student.
(Det vil si sommeren 1989).
Og jeg mener også å huske, at Ove og Heidi, ihvertfall en gang vel, spiste av de ripsene, som vokste mellom sagflis-siloen, og hekken til Ågot, på nordsiden av huset til Ågot da, på grensen til jordet til Gøril og dem, (‘jentene på Høyen’, som Ågot pleide å kalle dem).
Pia pleide også å være med Ågot på fjellet, noen somre, på 80-tallet, husker jeg.
Uten at jeg husker nøyaktig hvor dem dro hen.
Men jeg pleide å sitte på i bilen opp dit.
(Faren min kjørte).
Det er mulig at det var oppe i Numedal et sted da.
Det var ihverfall en vei, uten mye bensinstasjoner og hus, til den fjellstua da.
Det var mye skog, langs veien der, husker jeg.
Og hva Ågot og Pia dreiv med, på fjellet, om sommeren.
Det veit jeg ikke.
Men om vinteren så kunne man kanskje skjønt det, for da var det nok fint å gå på ski, oppi der.
Men om sommeren, så syntes ihvertfall jeg, at det var artigere, å holde til ved sjøen, sånn at man kunne bade og dra ut med båt, osv.
Så det var ikke sånn at jeg var så veldig misunnelig, husker jeg, på Pia, siden hun fikk være med Ågot på fjellet, mens jeg måtte være hjemme.
Selv om jeg lurte litt på det, husker jeg, på hvorfor jeg ikke ble invitert med Ågot på fjellet, men bare Pia da.
Og det skjønner jeg vel ikke helt ennå vel, for å være ærlig.
Men det er kanskje noen andre som skjønner det.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Etter at jeg flytta til faren min, så hadde jeg forresten lite kontakt, med min mors søsken og foreldre.
Jeg var jo på besøk, hos min mor, i Larvik og på Stenseth Terrasse, hver fjerde helg cirka, de første årene, som jeg bodde hos faren min.
Men jeg så lite til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i denne tiden.
Det var ikke sånn, at mora mi tok meg med ut til dem, i Nevlunghavn, når jeg var på besøk hos henne, i Larvik.
Det skjedde vel så og si aldri, sånn som jeg kan huske det, ihvertfall.
Og tante Ellen, hun bodde jo i Sveits, under hele 70, 80 og 90-tallet vel, så hun så jeg kanskje to-tre ganger, før jeg flytta til faren min.
Noe sånt.
En gang, da tante Ellen var i Nevlunghavn, hos Ingeborg og Johannes, noen år, før jeg flytta til faren min.
Så klagde Pia og jeg, på at mora vår var streng og litt slem vel kanskje, til tante Ellen da.
(Som vi syntes at virka hyggeligere og kanskje snillere da).
Tante Ellen klagde til mora vår, (husker jeg), og mora vår tok med tante Ellen opp i andre etasje, i huset til Ingeborg og Johannes.
Men hva de dreiv med der, det veit jeg ikke.
Det var jo bare tre-fire soverom og bad, i andre etasje der, men de ville kanskje ha en privat samtale da.
Hva vet jeg.
Jeg tror også at det var under dette besøket, at tante Ellen, spådde Pia og meg, i hånda.
Og begynte å prate om ‘livlinjen’ osv.
(Mener jeg å huske, ihvertfall.
Så dette var kanskje rundt 1976-1977 en gang da.
Noe sånt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Onkel Martin, så jeg vel heller ikke noe særlig til, da jeg bodde hos faren min.
Jeg så vel onkel Martin, en eller to ganger i året kanskje, de årene jeg bodde hos mora mi, i Larviks-området.
Men jeg ble ikke så utrolig kjent med han akkurat da.
Men han kjøpte jo togbane, en gang da, mens Pia og jeg bodde i Mellomhagen.
Etter at vi fikk de trappene, med mye luft i, som Arne Thormod bygde der.
Så sånn var det.
I løpet av de cirka ti årene, som jeg bodde på Berger, så så jeg vel bare onkel Martin en gang.
Og det var i konfirmasjonen til Pia og Christell.
Den konfirmasjonen måtte de ha i forsamlingshuset Snippen, på Sand, der Berger IL pleide å ha drive-in-bingo, i gamle dager, ihvertfall.
(Jeg vet ikke om de har det enda).
Det var flest gjester fra Christell sine slekter, men også en del gjester fra Pia sine slekter da.
Blant annet onkel Martin da.
Men han kom ikke i min konfirmasjon.
Jeg hadde min konfirmasjon, et par år tidligere, i huset til Ågot, og da kom ikke engang min far dit.
Selv om min mor, Karen, dukket opp der, og også og Runar og Inger og dem vel.
Så sånn var det.
Men men.
Og også Ruth Furuheim, fra Olleveien, dukket opp i konfirmasjonen min, av en eller annen grunn.
Kanskje litt rart at hun dukket opp, når ikke engang min far var der.
Men men.
Og heller ikke Pia og Christell var i min konfirmasjon.
Og heller ikke Axel.
Så det er kanskje sånn, at man kan si det sånn, at jeg egentlig ikke er så mye i slekt/familie, med faren min, Haldis, Jan Snoghøj, Viggo Snoghøj, Christell, Pia, Axel, tante Ellen og onkel Martin.
Men men.
Jeg tror heller ikke at bestemor Ingeborg var i min konfirmasjon.
Det var hun vel neppe.
Men men.
Så sånn var det.
Heller ikke onkel Håkon og tante Tone, var i min konfirmasjon, mener jeg å huske.
(Selv om jeg ikke tørr å si det helt 100% sikkert, men jeg tror ikke at de var der.
Kanskje Tommy var der, det er mulig, for jeg husker at vi spilte fotball der, Ove og jeg ihvertfall, i hagen til Ågot da.
Så sånn var det.
Men men).
Jeg så vel ikke Ingeborg og Johannes en eneste gang, etter at jeg flytta til faren min.
Og før bestefar Øivind døde.
Jeg hadde jo spurt Øivind, om hva han syntes om Johannes, det året jeg flytta til faren min, var det vel, (altså i 1979).
Og Øivind sa det, (etter å ha tenkt seg om en god stund, og liksom tvilt seg fram da), at han ikke kunne gå så særlig god for Johannes.
For han kunne si en ting, i kommunestyre-møter, og sånn da, og så stemme mot sitt eget forslag, når det var avstemning.
Men men.
Så sånn var det.
Men da Øivind døde, etter å ha vært syk i mange år, og slitt med diabetes først, og senere med to hjerneslag vel, så ringte jeg bestefar Johannes, (som jeg da ikke hadde snakket med, på flere år), og forklarte det, at Øivind var død da.
De siste par årene, som Øivind levde, så satt han mest i sofaen sin.
Og de siste månedene, så kunne han knapt røre seg.
(Etter det siste hjerneslaget da).
En gang, når jeg var på besøk, etter skolen, så skulle Ågot ha en venninne på besøk, og prate med henne, i sofagruppen, utenfor inngangsdøren da.
(Dette var vel om våren eller sommeren da).
Og da, så sa Ågot til meg, at hvis Øivind måtte tisse, mens hu kona var der, så måtte jeg holde tissen til Øiving, og hjelpe han å tisse oppi noe sånn spesielle ‘greier’, som han hadde ved siden av seg da.
(Noe sånt).
Men da Øivind begynte å uklart rope, at han måtte pisse.
Så orka ikke jeg det, å begynne å ta på tissen hans, osv.
Det syntes jeg ikke var noe, for en 12-13 år gammel gutt.
(Eller hvor gammel jeg var igjen da).
Så da gikk jeg ut, på trappa, og bare sa fra til Ågot, om at Øivind måtte tisse da.
Så fikk hu heller ordne med det selv, mener jeg.
Ingen gutter ønsker vel å ta på tissen til bestefaren sin, på den måten der, mener jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så Øivind hadde det vanskelig, den siste tiden han levde.
Så sånn var det.
Men jeg ble likevel trist da, når han døde, og ringte bestefar Johannes da, i Nevlunghavn.
Som jeg ikke hadde snakket med på mange år.
Og da, så ble Pia og jeg invitert, til å besøke Ingeborg og Johannes, i Nevlunghavn, sommeren etter vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Jeg får skrive mer om det besøket seinere.
En gang, så var Susanne på besøk hos Ågot, sammen med faren sin Runar.
Susanne var en god del år yngre enn meg, så jeg ble aldri så kjent med henne, som med Ove og Heidi da.
Så jeg holdt litt avstand til Susanne, Runar og faren min, som satt i den ute-sofagruppen, utenfor huset til Ågot da.
Men jeg husker det, at Runar spurte susanne, om hun hadde ‘sommerfugler i magen’.
Mens jeg satt på trappa, til Ågot, var det vel.
(Jeg var vel da i tenårene, så jeg holdt litt mer avstand til faren min og brødrene hans, på den tiden, når jeg hadde bodd en stund på Berger.
Jeg brydde meg kanskje mer om hva folka i klassen, og sånn, mente, enn hva faren min sa da.
Jeg mista nok en god del av respekten, for faren min, etterhvert som årene gikk der, på Berger.
Siden jeg syntes han var uansvarlig da, som lot meg vokse opp alene, osv., borte på Bergeråsen.
Så sånn var det).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
De første årene, etter at faren min ble sammen med Haldis.
Så pleide de å ha rimelig ville fester vel, nede hos Haldis da.
Jeg var jo aldri i det huset, mens festene foregikk.
Men jeg var der noen ganger, morgenen etter.
Da var restene av potetgullet, som lå i noen boller, på stuebordet til Haldis.
Det var liksom fuktig da, kanskje av svette, eller noe, etter dansing, i stua til Haldis da.
Hva vet jeg.
Så det var vel litt ekkelt kanskje.
Men men.
Jeg husker jeg så rundt i den litt bomba stua, en gang, (og undersøkte potetgull-bollene osv.), sammen med Christell og Nina Monsen, (eller om det var Gry Stenberg), en gang da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Og det var vel mye folk fra Bergeråsen kanskje, som dukka opp på de festene, vil jeg tippe på ihvertfall.
Samt venner av Haldis og faren min, fra Drammensområdet kanskje.
Hvem vet.
Men dem hadde ihverfall mange venner, Haldis og faren min.
På innflyttingsfesten, i Leirfaret 4B, (hvor jeg bodde aleine, fra 1981 til 1988), så dukka det opp kanskje 30-40 gjester, eller noe, vil jeg si.
(De satt ute i hagen der da, siden dette var på våren/sommeren da.
Og dem grilla osv., husker jeg).
Og Sylvia, (fra Bergeråsen), mener jeg det var, (at faren min skyldte på).
Hun hadde visst sparka hull, i den ene høytaleren, til faren min, på den festen.
Så sånn var det.
Og noen glemte igjen et sånn lisseslips, (eller hva det heter), som hverken faren min eller jeg egnetlig skjønte hva var.
Men som jeg nå tror var noe slags slips.
(Muligens kalt ‘lisseslips’ da.
Så sånn var det).
Vi hadde også isbiter, på den festen.
Men de var ikke helt frosne.
Og Tommy, (mener jeg det var), kasta isbiter, på vinduet, til en av naboene, i en trygdebolig, ovenfor.
(Muligens der hvor Lille-oddis og dem bodde).
Og nabokona ut i vinduet da.
Og kjefta.
Og Håkon også våkna opp, og skulle krangle da.
(Tommy og jeg, likte kanskje ikke den naboen, siden faren vår hadde prata dritt om dem muligens.
Noe sånt kanskje.
Jeg husker ikke helt nøyaktig).
Og så ropte jeg det da, midt i krangelen.
At det ikke var ordentlig isbit, men at det hadde vært vann, inni isbiten.
Og da ga hu kona seg, husker jeg.
Så da ble det litt mer fred.
Men hu kona hadde kanskje sett noe, som skjedde, noen dager, før innflyttingsfesten der.
Og jeg flytta jo til Leirfaret 4B, like etter at jeg hadde feira 17. mai, i Larvik, hos Frode Kølner og dem.
(Vil jeg tippe på.
Jeg mener ihvertfall at det stod, på skjemaet fra Folkeregisteret).
Så sånn var det.
Carl Fredrik Fallan, kom på døra mi, en av de første dagene, som jeg bodde, i Leirfaret 4B.
Han var den første gjesten der, sånn som jeg husker det.
Og han begynte å prate om sånne ‘bomber’, som jeg hadde laget, da jeg bodde i Hellinga 7B, noen år tidligere.
Jeg hadde egentlig vokst fra det, men jeg hadde fortsatt en sånn flaske, med ‘frimerke-bensin’, fra apoteket, (for å se vannmerker, på frimerker, som jeg har forklart om i et tidligere kapitellet), stående.
Så jeg helte nesten pliktskyldig da, (eller hva man skal si, siden Carl var den første gjesten der), litt bensin da, nedi bunnen, av et plastglass, som faren min hadde der da.
Og så tente jeg fyr, på den bensinen da, (til ære for Carl da, som hadde fått greie på det her med de ‘bombene’, som jeg har skrevet om, av en eller annen da).
Så skjedde det, at Carl, han tuppa overende bensinflaska.
For som han sa senere, så var han redd, for at flammer skulle hoppe over, fra plastglasset, et stykke unna, og oppi bensinflaska da.
Og da ville bensinflaska eksplodere, forklarte Carl seinere.
Så plutselig, så var det jo en stor dam, med bensin, som brant på plenen utafor Leirfaret 4B da.
Det var en bekk, som rant helt ytterst i hagen der.
(En ganske trivelig og fin bekk, vil jeg si, som fotballen noen ganger kunne havne oppi, hvis man spilte fotball der).
Jeg begynte å tuppe bensinflaska, mot bekken da.
Og brukte 4-5 spark, for å få bensinflaska nedi bekken.
Så da slutta den å brenne.
For hvert spark, så brant det litt bensin, på plenen da.
Men den største brannen, var ganske nærme huset der da, hvor jeg hadde tent på bensinen, i det plastglasset da.
(Til ære for Carl da, som initsierte dette.
Han dukka uventet opp på døra, og spurte om jeg kunne gjøre dette.
(lagde ‘bombe’ liksom da).
Noe jeg hadde gjort mange ganger, noen år tidligere i Hellinga 7B, og som jeg syntes var litt kjedelig.
Men som jeg gjorde likevel da, siden Carl var så ivrig da, og syntes at dette var så artig da.
Så sånn var det.
Men men).
Jeg gikk inn på kjøkkenet, og helte vann i en bærepose vel.
(Noe sånt).
Også helte jeg ut vann, på plenen og fikk stoppet de forskjellige brannene da.
Så så jeg over plenen.
Og det så ikke så pent ut.
Faren min skulle jo ha invielsesfest der, noen dager seinere.
Og det var flekker av brent gress, fra nesten ved huset, og mot bekken da, på den andre siden av hagen.
Carl fant ikke på så mye, (annet enn å velte bensinflaska).
Men han spurte hele tida hva jeg ville gjøre og sånn da.
Og gikk ikke hjem, eller noe sånt.
Det gikk en skråning, opp til naboene, i trygdeboligene ovenfor.
Der var det ikke klippet gress, sommeren før.
Så jeg fant noe gammelt gress, like bak en lav mur, som skilte vår tomt, fra naboenes.
Og som nok hindret jordras også kanskje, ned mot hagen vår.
Så klippet jeg opp det gamle, tørre gresset, og strødde det over flekkene, av brent gress, i hagen vår.
Jeg gikk også på Ulviksletta, og fant mer tørt gress, like ved fotballbanen der.
Så fikk jeg med Carl, på å få tak i noen gutter, som kunne bli med å spille fotball, i hagen vår.
Det var vel Stefan, Daniel, Jørn og Kjetil Carlin kanskje.
Noe sånt.
Og carl og meg da.
Og vi spilte fotball, som bare søren, i den hagen da, i et par timer kanskje da.
Og da, så kunne man nesten ikke se det, at dette hadde brent bensin der, i den hagen, noen timer tidligere da.
Så til slutt så sa jeg meg fornøyd, med hagens tilstand, og jeg lot som ingenting da, ovenfor faren min, husker jeg.
Så jeg var kanskje litt bleik, på den innflyttingsfesten, for jeg lurte vel på det, om noen ville skjønne det, at det hadde brent der da.
Men men.
Så sånn var det.
Og de gutta, de dukka ofte opp, i hagen min, etter det her, for å spille fotball da.
Så det hang liksom en et par år yngre fotball-gjeng, i et års tid kanskje, i den hagen da, ganske ofte da.
Dette var de tidligere kameratene til Christian Grønli forresten.
Så disse kjente jeg fra før og, gjennom han da.
(Og også gjennom Tommy vel, ihvertfall Stefan og Daniel og kanskje de andre og.
Det er mulig).
Tommy, han pleide å leike, like utafor inngangsdøra der, til huset mitt da.
(For det var like nedenfor huset til faren hans, i Havnehagen.
Det gikk en sti der, fra huset til Tommy og dem, og ned til like ved leiligheten ‘min’ da, i Leirfaret 4B).
Jeg syntes at Tommy så litt nedfor og nesten nedbrutt ut.
(En gang han leika like utenfor der jeg flyttet til).
Og jeg sa det høyt, mens alle kameratene til Tommy hørte det.
At ‘den som mobber Tommy, den får med meg å gjøre’.
(Siden jeg var eldre enn kameratene hans da).
Så sånn var det.
Etter dette så slutta vel de gutta å leke så mye der.
Og jeg så vel ikke så mye til Tommy der.
(Tommy var vel ikke blant de som pleide å spille fotball i hagen min, tror jeg.
Hvis jeg husker det riktig).
Men men.
Så hvordan det gikk med eventuell mobbing av Tommy, det veit jeg.
Tommy leika mer oppe i Havnehagen, etter det her, tror jeg.
Så jeg så ikke han så ofte, etter det her.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Den faren min kjøpte leiligheten i Leirfaret 4B av, det var Roger Stenberg og dem.
Roger Stenberg, det var faren til Gry og Hege Stenberg.
Og de var den familien som var med Olsen-familiene, til Jugoslavia, sommeren 1980 da.
Så sånn var det.
Gry og Hege, de hadde hatt et soverom, på deling.
Det soverommet fikk jeg da, og faren min kjøpte gardiner, på CC, i Drammen vel, og de ble noen med et litt barnslig mønster, husker jeg.
Men jeg var ikke så vant til å kjøpe gardiner.
Gardinene i stua, var de fra Hellinga.
Og de var et kapittel for seg nesten.
De var sikkert noen faren min hadde kjøpt, når han ble sammen med mora mi.
Og det var 70-talls, så det holdt.
Det var grønne gardiner, med noe hvitt, og noe lysere grønt vel.
Og det skulle kanskje forestille noen planter, eller noe.
Vegg til vegg-teppet, som vi arvet fra Stenberg-familien.
Det teppet var i samme stilen, som gardinene, til faren min.
Teppet var brunt og hvitt og lyse-brunt vel.
Og teppet var i noe slags psykedelisk-lignende mønster da, som matchet gardinene ganske bra vel.
Så den leiligheten ville nok ha vært topp moderne, i 1970, vil jeg tippe på.
Altså cirka ti år tidliger da.
Men men.
Og Christell lo av gardinene og teppet der, mener jeg å huske.
Men men.
Og grunnen til at vi flyttet dit.
Det husker jeg at faren min fikk spørsmål om, fra ei kone/dame, på Bergeråsen vel.
Og det var det, at ‘vi ikke hadde nok plass i klesskapene’, i Hellinga 7B, svarte faren min, til hu kona, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Haldis jobbet forresten også en del, på varemesser, ved siden av jobbingen på CC Elektro.
Hun solgte noe som het ione-luftrenser vel, på forskjellige varemesser, på Østlandet da.
Det var sånn, at den ione-luftrenseren, den sendte elektriske partikler, ut i værelset da, og renset luften for støv da.
(Noe sånt).
Haldis hadde vel en sånn luftrenser, nede hos seg, i Havnehagen, mener jeg.
Så Christell og jeg, var med Haldis og faren min, en del, på forskjellige varemesser, på Østlandet da.
Jeg husker Tønsberg-messa, (eller hva den heter igjen), at jeg var på den, en gang, på begynnelsen av 80-tallet, og fløy rundt og panta flasker, husker jeg.
Jeg fant en full ølflaske, en gang der.
Og prøvde å få solgt den, til de ungdommene, som drakk der.
En av dem sa at han skulle kjøpe den, og bare drakk den opp, uten å gi meg noen penger da.
(Men jeg tok vel med meg tomflaska).
Så sånn var det.
Jeg var ikke så glad i å drikke egentlig selv.
Jeg var med glad i penger og godteri og sånn.
Pia og jeg, vi fikk jo tidlig lov å smake på øl, av faren vår, mens vi fortsatt bodde hos mora vår i Larvik vel, mens vi var på besøk hos faren vår, i Hellinga 7B da.
Så øl var ikke så utrolig spennende liksom, syntes jeg da.
Siden jeg regna med det, at jeg kunne drikke øl, hvis jeg ville det.
Men faren min likte ikke sigarett-røyking og kaffe.
Faren min var nesten fanatisk motstander av sigarett-røyking.
Og nesten like stor motstander av kaffedrikking, (sånn som jeg husker det ihvertfall).
Selv om han alltid kjøpte cola til meg, (Coca-Cola), og jeg ble såkalt ‘cola-alkoholiker’ da.
Men men.
Skjønn det den som kan.
Så sånn var det.
Jeg husker også det, at jeg var på en messe, oppe ved Hokksund, eller noe.
Hvor jeg kjøpte en Elvis-pin, for syv kroner, (og fikk pruta den ned fra ti kroner, husker jeg).
Det må vel ha vært en messe hvor Haldis solgte de luftrenserne, mener jeg.
Haldis sluttet senere å selge de luftrenserne, siden hun mistet troen på produktet, var det vel.
(For veggene ble visst misfarget, eller noe, av den ione-luftrenseren da, mener jeg at faren min sa til noen bekjente, på Bergeråsen en gang vel.
Noe sånt.
Men men).
En gang, i løpet av de første årene, som jeg bodde på Bergeråsen.
Så var det noen, som hadde kjørt med en firehjulsdrevet bil, (som var sjeldne på begynnelsen av 80-tallet vel), opp mot der det nå er barnehage, like ved Berger skole.
Det var snakk om helt villmannskjøring.
Barnehagen ble bygget på en haug.
Og faren min, (som jeg senere fikk høre, at var sjåføren), hadde kjørt langt oppå den haugen, og laget bilsport da, som vi ungene kunne se, når vi gikk til skolen da.
Så det var jo helt vilt, for å si det sånn.
Jeg vet ikke noe om hvorfor faren min gjorde det her.
Det var der jeg ‘tok’ han Halvor litt, siden han ikke hadde hjulpet han gutten, som hadde drukna, like etter at jeg flytta til Berger.
Og som jeg hørte det, at faren min prata om, til Ågot da.
På kjøkkenet til Ågot, borte i huset til Ågot og Øivind, på Sand da.
Så om faren min liksom skulle advare meg, mot å slenge for mye med kjeften igjen?
At det var derfor han lagde sånne bilspor, langt oppå en haug, på veien min til skolen.
Hva vet jeg.
Noe må det vel ha vært kanskje.
Det er jo ikke normalt å kjøre bil på den måten, uansett om det er firehjulsdrift, eller ikke.
Hvis det hadde vært normalt, så ville det vel vært mye rare bilspor, på forskjellige stedet, i våre dager, når det vel finnes mye mer av sånne firehjulsdrevne biler, osv.
(SUV heter kanskje de bilene?
Noe sånt).
Men men.
Jeg husker det, at en eller to ganger, når jeg var med Haldis, på CC, på lørdagene.
Så hadde jeg kjeda meg, inne på CC Elektro der da.
Og da hadde jeg tegna, eller noe, på en kvitteringsblokk der da.
Og hadde vel revet av en eller to kvitteringersark, i den blokka da.
Og det fikk jeg høre av Haldis da, at det måtte jeg ikke gjøre.
(For da ble det vel surr i regnskapet der da, antagelig).
Så om Haldis fikk høre det seinere, av sjefen sin, at de kvitteringsarkene ble borte.
Det veit jeg ikke.
Men Haldis begynte ihvertfall etterhvert å heller jobbe på Cubus, (ikke langt fra Bragernes Torg), seinere på 80-tallet.
I herreavdelingen, tror jeg.
(Ihvertfall var det den avdelingen, som lå i andre etasje, i Cubus-butikken der, husker jeg.
En butikk som lå i en gate som lå parallellt med den gata som postkontoret på Bragernes lå i, husker jeg.
Det som vel ble ranet, like etter at jeg flyttet til faren min, av en beryktet raner, (Martin Pedersen het han kanskje, hvis jeg husker det riktig, fra nyhetene. Hm.), på 80-tallet vel.
Noe sånt).
Men men.
En gang som Annika Horten, var på besøk hos meg, i Leirfaret 4B.
(Sikkert sammen med Christell da).
Så sa hu det, (husker jeg), at hu kjente en liten amerikansk jente.
Og at hun hadde snakket engelsk til henne, og sagt det, at ‘my tummy hurts’, husker jeg.
Uten at jeg vet hvorfor Annika Horten fortalte meg dette.
(Utenom sammenhengen, må man vel si).
Men det finnes kanskje en forklaring.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Faren min sa det, at vi ikke skulle låse døra.
Så det var ikke sånn, (mener jeg), at Christell og dem banka på, hvis dem besøkte meg der.
Dem gikk vel bare rett inn vel.
Og det samme gjorde faren min, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.