Stikkord: 90-tallet
-
Min Bok 5 – Kapittel 253: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXVI
Våren 2004, (var det vel), så fulgte jeg med på Idol, (husker jeg).
Jeg hadde jo overhørt at jeg var forulgt av ‘mafian’ og fått skada trynet.
Og jeg skulle jo flytte, til England, noen måneder seinere.
Så jeg satt mest hjemme for meg selv, i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, da.Og Idol det året, hadde et høyt nivå, husker jeg, at jeg syntes.(Muligens fordi at Kurt Nilsen hadde vunnet World Idol, året før, vel).
Jeg husker Sandra Lyng Haugen som var som et slags sjarm-troll, og som fremførte fine sanger, som ‘My Immortal’, av Evanescence, (som jeg ikke hadde hørt før vel).Og ‘Mysteriet Deg’, av Bjørn Eidsvåg.Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ei fra Vestlandet, (må det vel ha vært), fremførte en annen fin sang, som jeg ikke hadde hørt før.
Nemlig ‘Tir n’a Noir’, (av Vamp).
(Hvis ikke det var året før, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ei annen fra Vestlandet, (var det vel), hu fremførte en sang av Mods da, (husker jeg).
Og da ble hu liksom ‘driti ut’, av en av dommerne, (husker jeg).
(En mann i 30-årene, som var skalla og var jovial, vel).
For Mods, hvem var det liksom, mente han dommeren, da.
Mods var jo helt ukjente, virka det som for meg, at han dommeren mente.
Men jeg hadde jo en slags stesøster, ved navn Christell, (på Bergeråsen), som kom hjem fra Stavanger, på 80-tallet, og sang på sangen ‘Tore Tang’, (av Mods), husker jeg.
Og den første gangen, som Axel og jeg, var ute og drakk sammen, på Studenten.
(I 1996, må det vel ha vært.
Ikke så lenge før Axel fylte atten år, vel.
Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Så var det ei syngedame der, fra Nederland og Stavanger vel, som spilte et par sanger av Mods, da.
(Mens hu satt ved pianoet i piano-baren).
Og det er vel litt kjent, at popstjernen Morten Abel, var vokalist i Mods.
(Hvis jeg ikke tar helt feil).
Så selv om jeg ikke er fra Vestlandet, så ble jeg litt irritert, av han unge Idol-dommeren, (fra Østlandet), da.
Som ikke hadde hørt om Mods, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også en ung mann, i dette programmet, som sang en fin sang av Muse, (som jeg ikke hadde hørt før), som het ‘Unintended’, (husker jeg).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Idol ble vel sendt på fredags-kveldene, (hvis jeg ikke tar helt feil).
Og på den her tida, så jobba jeg jo, på Rimi Langhus, som låseansvarlig, på sein-ledervaktene, på fredagene.
Så jeg måtte betalte noen penger, over nettet, (kanskje 10-20 kroner, eller noe sånt), på TV2.no, (må det vel ha vært), for å få sett dette TV-programmet etterhvert, (i 22/23-tiden, på fredagene, når jeg hadde kommet hjem fra jobb da), mener jeg å huske.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg mener også at jeg overhørte det.
(Gjennom en av veggene, i leiligheten.
Hvis jeg ikke tar helt feil).
At hu nordlandske nabodama, (som jobba som assistent, på Rimi Ringen), ‘babla’ om det, (med ei venninne vel), at jeg fulgte med på Idol, da.
(Noe sånt).
Men jeg var nok ganske deprimert, på den her tida.
Siden jeg jo hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.
Og siden jeg hadde fått skada trynet.
Så noen fredager, så så jeg meg selv i speilet, (når jeg barberte meg og dusja osv. før jeg skulle på jobb), og syntes at trynet mitt så for jævlig ut, da.
Så da orka jeg noen ganger ikke å gå på jobb.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Så jeg ringte Rimi Langhus og sa at jeg syk, og at jeg skulle skrive egenmelding-skjema, da.
(For jeg pleide omtrent aldri å behøve å bruke de egenmeldings-skjemaene, (iløpet av de 12-13 årene, som jeg jobbet, i Rimi).
Så jeg hadde noen av de til gode liksom, da).
Og det kan kanskje ha vært på en sånn dag, at jeg begynte å følge med, på Idol, da.
Hvem vet.
Og da sommeren kom.
Så begynte jeg jo å følge med på fotball-EM.
Og jeg vedda en del, på de forskjellige kampene.
(Når jeg fant et bra medlemstilbud, hos et nytt spilleselskap.
Noe jeg leste om på VGD, eller andre nettfora og nettsteder, da).
Og jeg skrev også en del på VGD, på den her tida, (under nicket ‘cons’), da.
Mest på forumet for engelsk fotball.
Siden jeg holder med Everton, da.
Og siden SirSirSir, (fra #quiz-show), hadde anbefalt meg det, å gå over fra irc, til debattforum, da.
(Hvis ikke det var hele quizzen, som han prata til liksom, da han anbefalte dette, da.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå).
Så jeg var både på irc og på VGD/debattforum, på den her tida da, (husker jeg).
For jeg hadde bredbånd, da.
(Og det hadde jeg vel hatt i tre-fire år allerede vel, på den her tida.
Noe sånt).
Så jeg kunne for eksempel se TV-programmer, over internett, (siden jeg hadde en ADSL bredbånd-linje, fra Nextgentel), da.
Hvis jeg for eksempel gikk glipp av et program, på TV.
(Noe som ikke var så ofte, riktignok.
For jeg var liksom ikke noen TV-slave heller, på den her tida.
For jeg brukte nok en del mer tid, foran PC-en, enn foran TV-en, for å si det sånn.
Men jeg var musikk- og fotball-interessert, da.
Så derfor så fulgte jeg med på ting som Idol og fotball-EM, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til dette.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 250: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXIII
På den tida som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Lambertseter.
(Noe jeg jo gjorde, fra høsten 1998 til høsten 2000).
Så var det noen ganger problemer med å få tak i nok folk, til å jobbe, (husker jeg).
Jeg husker at det var sånn, at en gang, så måtte jeg selv sitte i kassa, (husker jeg).
Og da dukka det opp ei pakistansk dame, i 40-åra der, som begynte å fortelle det, at hu hadde jobba på en annen Rimi, (eller noe sånt).
Og vi hadde ikke folk, da.
Så jeg spurte henne, om hu kunne jobbe, den dagen, (eller noe sånt), da.
Og det kunne hu da, (husker jeg).
Og jeg fant noe arbeidstøy til henne, osv.
Men hu gikk ikke inn på garderoben, for å skifte, (husker jeg).
Hu skifta bare rett foran meg, i det rommet, som vi tidligere pleide å utpassere fra, (den første perioden, som jeg jobbet der, fra 1993 til 1996).
(Altså i det rommet, som lå mellom garderoben og tellerommet, da).
Mens hu sa at: ‘Jeg er kvinne’, (eller noe lignende).
(Av en eller annen grunn).
Så det var vel litt rart kanskje, at hu pakistanske dama, ikke ville gå inn på garderoben, for å skifte å skifte.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg flytta til St. Hanshaugen, på begynnelsen av 1996.
Så måtte jeg henvende meg i Rimi-butikken, som ligger i det samme bygget, som leiligheten min lå i, (husker jeg).
(Det er den butikken, i Waldemar Thranes gate 5, som nå, (22. august 2013), heter ICA Nær.
Mener jeg å ha sett, på Google Maps).
Og så ringte negerdama Sophia, (som bodde i naboleiligheten, (leilighet 304), og som seinere ble butikksjef, på Rimi Skullerud), til en slags vaktmester, som het Jan Terje Syvertsen, (tror jeg).
(Noe sånt).
Og så viste han Syvertsen meg leiligheten, og så fikk jeg nøkkelen til leiligheten, da.
(Noe sånt).
Og det ble litt rart, (husker jeg, at jeg syntes), at jeg måtte gå på Rimi, for å få nøkkelen, til leiligheten, liksom.
Da ble det litt rart å handle der seinere, mener jeg.
(Det ble litt ‘svett’, liksom.
Må man vel si).
Og hu Sophia hu var også veldig mutt, (må man vel si).
Så jeg visste liksom ikke hvor jeg hadde henne, da.
(Noe sånt).
Så det var ikke sånn at jeg bare handla på Rimi i Waldemar Thranes gate 5, etter at jeg flytta inn, i det samme bygget.
Jeg pleide noen ganger å gå ned til sentrum.
(Den samme veien som Magne Winnem dro meg med.
Da han dro meg med på valgkampåpningen til Høyre, høsten 1991.
Som jeg har skrevet om i Min Bok 2).
Og da pleide jeg å se, i bokhandler-butikker osv., på veien, (husker jeg).
Og jeg gikk også innom og så, i den innvandrerbutikken, som lå i Bjerregaardsgate, (like ved Ullevålsveien), husker jeg.
For i avisene så stod det jo om at det var så flott med det fargerike felleskapet, osv.
For da fikk vi nordmenn så mye god mat, som vi kunne kjøpe, (i butikkene), osv.
Men jeg fant ikke så mye god mat, i den innvandrerbutikken, (må jeg innrømme).
Men de hadde noen pistasjnøtter, (i løs vekt), som jeg kjøpte noen ganger, (og som var ganske gode da), husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den innvandrerbutikken, i Bjerregaards gate.
Den forrandret seg flere ganger, iløpet av de 8-9 årene som jeg bodde, på St. Hanshaugen, (husker jeg).
En sommer, (må det vel ha vært), på slutten av 90-tallet.
Så husker jeg at det plutselig var ei ung pakistansk dame, som hadde begynt å jobbe der.
Og jeg husker at jeg sa noe sånt som at butikken så mye bedre ut, (eller noe lignende).
(Noe sånt.
Jeg var kanskje litt prega av, å ha jobbet lenge i butikk, da.
Det er mulig).
Og hu pakistanske dama, sa at det hadde blitt nye eiere der, da.
(Noe sånt).
Og jeg spurte hva noe slags mat som lå utstilt der var, da.
Og den maten het visst samosa, (eller noe lignende), sa hu pakistanske dama, da.
Og jeg prøvde en sånn samosa, da.
(Som ikke kosta så mye penger, vel).
Og det var noe slags deig med kjøtt i, vel.
Noe sånt.
Og det gikk vel greit ned.
Selv om det ikke var sånn, at jeg pleide å kjøpe den retten hver dag, (for å si det sånn).
Det var mest som noe snacks-mat, (må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men etter en stund så ble det nye eiere igjen, i den butikken, husker jeg.
Jeg var innom der en gang iblant.
For denne butikken var vel åpen på søndager og, (tror jeg).
Noe sånt.
Og jeg jobba jo i butikk, så jeg syntes det var litt artig, å gå i forskjellige butikker, og se hvordan varer de solgte osv., da.
Og plutselig en gang, rundt årtusenskiftet.
Så sa en kar bak disken der til meg.
At de hadde fått en egen avdeling, for sex-leketøy osv., bak et hjørne der liksom, da.
Og da måtte jeg liksom gå og se, da.
Og der hadde de plutselig fått mye forskjellig innen dildoer og alt mulig sånt, da.
(Bak en vegg der, liksom).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og før de begynte med pornofilmer og sexleketøy, osv.
Så husker jeg det.
(Fra slutten av 90-tallet, vel).
At denne butikken ikke tok ned GB-is skiltet sitt.
Etter at GB-is, ble avviklet, i Norge.
Og det klagde jeg på en gang da, (husker jeg).
(En gang jeg tilfeldigvis gikk forbi denne butikken).
Og jeg sa at til han pakistaneren, som dreiv den butikken, at han måtte ta ned GB-klovne-skiltet, som hang, utafor butikken, da.
(Siden det var et år eller to siden, at GB-is, hadde lagt ned, i Norge, da).
Men det ville ikke han pakistaneren som jobba der da, (husker jeg).
(Av en eller annen grunn).
Så det er mulig at de som eide den butikken, ikke skjønte det, at det klovne-skiltet, hadde med GB-is å gjøre, da.
(Kanskje det skiltet hang der, da de kjøpte butikken.
Siden denne butikken vel byttet eiere ganske ofte, tror jeg.
Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at mens jeg drev på med et programerings-prosjekt, (som ble kalt ‘Eiendomsmegler-program’), i Java, i andre semester, (vår-semesteret 2003), på HiO IU.
Så holdt jeg på å gå tom for ark, til printeren, på søndagen før oppgaven skulle leveres, vel.
(Noe sånt).
For jeg var ikke så flink i Java-programmering.
Så for å få det riktig, så likte jeg å se koden på papir, mener jeg å huske.
(Noe sånt).
Så dette var vel nesten som noe slags luksus, må man vel si.
Når jeg jobba, med det Java-systemutviklings-prosjektet.
(For jeg vil vel nesten kalle den oppgaven, (som jeg gjorde helt aleine, med unntak av at Dag Anders Rougseth, (som var den eneste andre personen på gruppa), hjalp til litt med brukerveiledningen, den siste dagen), for systemutvikling.
Selv om vi først begynte med faget systemutvikling, i fjerde semester.
Av en eller annen grunn).
For det vanlige er jo å se på koden, på skjermen, vel.
Men jeg var så vant til strukturert programmering, i Basic og Pascal.
Men her var det snakk om objekt-orientert programmering, i Java.
Så det var ikke sånn at jeg ikke behøvde å tenke, for å komme meg gjennom fagene, ved HiO IU.
For det er stor forskjell på Pascal og Java.
Og det er også stor forskjell på objektorientert programmering og strukturert programmering, vil jeg si)).
Og da hørte jeg i denne innvandrer-butikken om de tilfeldigvis solgte pakker med printer-ark, da.
(Siden denne butikken liksom var litt ‘harry’, da.
Og for eksempel ikke tok ned GB-is-skiltet, selv om GB-is hadde lagt ned, i Norge, liksom).
Og da fikk jeg kjøpt en pakke printer-ark, for hundre kroner, (eller noe lignende da), husker jeg.
Og jeg fortalte da at de printer-ark-pakkene bare kosta halvparten, (eller noe lignende), på Rema.
(For jeg mente at jeg hadde lagt merke til det.
For jeg handla også noen ganger på Rema, i Bjerregaards gate, (på den her tida).
For jeg var litt lei av å bare handle på Rimi, da).
Og da sjekket jeg opp det, uka etter, (eller noe sånt), husker jeg.
(Hva prisen var på printer-ark-pakker, på Rema, da.
Og så fortalte jeg det, til han eieren, av denne litt lugubre innvandrerbutikken da, (må man vel kalle den), husker jeg.
Og da svarte ikke han innvandrebutikk-eieren noe, (av en eller annen grunn), hvis jeg husker det riktig.
Men jeg hadde flaks siden jeg fikk kjøpe ark der, da.
Jeg var vel nesten en kjent kunde der, tror jeg.
I perioder så var jeg helge-røyker, hvis jeg husker det riktig.
(De siste årene, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Etter at problemene i Rimi begynte osv., var det vel).
Så det hendte nok at jeg var innom både denne butikken, (og også for eksempel video-kiosken, ved siden av Ila Apotek), for å kjøpe en ti-pakning, med for eksempel Lucky Strike, (et sigarett-merke, som noen hadde anbefalt meg, rundt årtusenskiftet, vel).
For jeg syntes nok muligens at det da ville ha blitt litt flaut, å kjøpe røyk, på Rimi.
Siden det vel var litt kjent, i Rimi, at jeg hadde slutta å røyke, på midten av 90-tallet.
(Mens jeg jobba som butikkmedarbeider, på Rimi Lamberseter, rundt 1994, var det vel).
Og kassadamer, (som liksom var mine underordnede, på jobben, siden jeg jo jobbet som butikksjef, i en del år), de hadde vel kanskje begynt å baksnakke meg, (på jobben), hvis jeg plutselig hadde begynt å kjøpe røyk der, liksom.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Mer fra Facebook
PS.
Her er mer om dette:
-
Min Bok 5 – Kapittel 246: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XIX
Da jeg jobbet, (som kasserer og seinere også ferskvaremedarbeider), på OBS Triaden, i Lørenskog.
(Fra høsten 1990 til desember 1992).
Så var det sånn, at mens Forbrukersamvirket Lørenskog eide hypermarkedet.
(Forbrukersamvirket Lørenskog kjøpte hypermarkedet av Paulsen, (som startet Rema-butikk på Furuset-senteret), eller noe i den duren.
Og så eide de hypermarkedet på Triaden, i et drøyt års tid, vel.
Før de gikk konkurs, og Forbrukersamvirket Lillestrøm overtok.
Noe sånt).
Så var det en disponent, som ‘regjerte’, på Matland/OBS Triaden.
Og han het Nakkim, vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Skjalg Nakkim het forresten han disponenten.
Fant jeg ut nå, når jeg søkte, på bloggen.
For det er med en e-post fra han, i Min Bok 2, forresten.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens Nakkim var disponent, på OBS Triaden.
Så måtte alle vi, (som jobba i kassa ihvertfall), på et slags smilekurs, i et møterom, (eller noe sånt), på OBS Triaden der, (husker jeg).
Og det var vel en foredragsholder, som var leiet inn, (av Nakkim vel), tror jeg, som holdt det kurset.
(Hvis det ikke var Nakkim selv, da).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det vi lærte, på det kurset, på OBS Triaden.
Det var at vi skulle være vennlige og tolerante, mot våre kolleger, når vi samarbeidet, da.
Vi lærte at det var menneskelig å feile.
Og at vi skulle være positive, og ikke liksom mobbe noen, for å ha gjort en enkelt feil, da.
Vi skulle heller prøve å være konstruktive, (og ikke destruktive), da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og dette kurset, på OBS Triaden.
Det må vel ha vært, i 1990 eller 1991 en gang, (vil jeg tippe på).
Og det vi lærte på dette kurset/møtet.
Det hadde jeg nok i bakhodet, resten av den tida, som jeg jobba, på OBS Triaden, da.
Og også i Geværkompaniet og i Rimi, (vil jeg nok tippe på).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og mens jeg jobbet som assistent, på Rimi Bjørndal, fra våren 1996 til høsten 1998.
Så ble jeg jo satt til å være tippeansvarlig der, (av butikksjef Kristian Kvehaugen), så og si hele den tida, som jeg jobba der, (som assistent), da.
Så jeg var jo nesten en mester i tippeavdelingen, (må man vel si), da vi fikk tipping, på Rimi Lambertseter, (hvor jeg jo jobbet som butikksjef), i 1999.
Men en gang, så ringte det ei ‘tippe-dame’, fra hovedkontoret, da.
(Og det hadde aldri skjedd, (såvidt jeg vet ihvertfall), den tida som jeg jobba, på Rimi Bjørndal.
At de på hovedkontoret ringte, for å klage på tippeoppgjørene mine, da.
Iløpet av de cirka to årene som jeg jobbet som tippeansvarlig der).
Og da var det en liten bagatell, (og knapt nok det, tror jeg), når det gjaldt et tippeoppgjør, som hu tippe-dama ringte for å klage på, da.
Og da var jeg bare vennlig og sa at det skal vi fikse, (eller noe sånt).
Og da begynte hu tippe-dama liksom å ‘jatte’ og latterliggjøre meg, (over telefonen da), husker da.
Og sa sånn, ‘ja, det er menneskelig å feile’, osv.
Og at dette hadde hu hørt mange ganger før.
(At det var menneskelig å feile).
Og jeg skjønte det, at de ikke var enige i dette, på hovedkontoret til Rimi, da.
Så jeg gikk skjenn, rett og slett, av hu tippe-dama, da.
Som var i en stabs-funksjon, på hovedkontoret.
Enda Rimi visste at jeg hadde jobba på OBS Triaden, før jeg begynte i Rimi.
Så da burde ikke jeg fått skjenn for å gjøre jobben min, sånn som jeg hadde lært det, på OBS, (mener jeg).
Men Rimi hadde visst en slags fascistisk filosofi, da.
(Omtrent som Hitler, eller noe sånt).
I Rimi var det visst ikke lov å være menneskelig.
I Rimi så skulle man visst ikke gjøre så mye som en eneste liten feil.
Og man ble liksom latterliggjort og ydmyket, da.
Enda jeg jo hadde gått tre år på handel og kontor.
(Og to år på NHI).
Og var data-økonom.
Og hadde hatt regnskap det første året, på handel og kontor, ihvertfall.
Og hadde bakgrunnen i orden.
Og jeg hadde jo også vært tippeansvarlig, i to år, på Rimi Bjørndal.
(Som en av mine ganske mange arbeidsoppgaver der).
Og jeg hadde vel klart den arbeidsoppgaven bedre enn de som hadde det ansvaret før meg, tror jeg.
(Ihvertfall fikk jeg det inntrykket selv).
Så Rimi var helt klart fascistisk de, vil jeg si.
(Eller de ble ihvertfall det, rundt årtusenskiftet en gang).
Hvis man skal dømme av hu tippe-dama, ihvertfall.
(Aud, eller hva hu het).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Her kan man se det, at Magne Winnem, (fra Min Bok-bøkene), er en kuling, som bruker solbriller. Men Winnem bruker også samme typer skjorter, som Rimi hadde, på 90-tallet, med to knapper, for å holde slipset på plass. Jeg får leke motepoliti og arrestere Winnem her, tror jeg. Det tror jeg at min halvbror Axel ville ha gjort, hvis jeg ikke tar helt feil. Men men
https://www.facebook.com/magnew
PS.
Magne Winnem har forresten hatt samme type frisyre, hele tiden, som jeg har kjent han.
(Og jeg ble kjent med han, da vi begge gikk på datalinja, russeåret på handel og kontor, i Drammen, skoleåret 1988/89).
Så man kan kanskje si at Magne Winnem er en såkalt glatt type, da.
(Siden han har tilbakegredd hår, osv).
Andre Willassen, fra klassen til Winnem og meg, har forresten også samme type frisyre, (må man vel si).
Det samme gjelder Søren Larsen, fra grunnkurs handel og kontor-klassen, på Sande videregående.
(Han sa en gang, (på Sande videregående), at det fantes steder, hvor man kunne få råd, angående hvordan frisyre man burde ha, husker jeg.
Så kanskje Søren Larsen, Andre Willassen og Magne Winnem, har fått råd om hvordan frisyre de burde ha, av de samme folkene.
Hvem vet).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Therese Kvehaugen, (datter av min tidligere butikksjef Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, hvor jeg jobba som assisterende butikksjef, fra 1996 til 1998), har visst slutta i Rimi nå
http://www.linkedin.com/pub/therese-kvehaugen/5/5b8/b51
PS.
Jeg mener å huske at hu her, jobba som assisterende butikksjef, på en Rimi-butikk, på Majorstua.
På den samme tida, som jeg jobba som assistent, (for faren hennes), på Rimi Bjørndal.
Og hu jobba også en dag, (eller noe sånt), på Rimi Bjørndal, (i 1998, må det vel ha vært), mener jeg å huske.
(Det var vel da hu fortalte meg det, (mens jeg jobba med kjølevarer vel), at hu vanligvis jobba, på en Rimi-butikk, på Majorstua, da.
(Noe sånt).
Men det er forresten mulig, at Kristian Kvehaugen, hadde flere døtre, som jobba som assisterende butikksjefer, i Rimi.
(Det er mulig at det var sånn, at Kristian Kvehaugen, hadde to døtre, som jobba i Rimi, (mener jeg litt vagt å huske, ihvertfall).
I tillegg til sønnen Thomas Kvehaugen som jo ble butikksjef på Rimi Munkelia, etterhvert.
Men som fikk sparken derfra vel, for å ha tulla med safen.
Mener jeg at vår Rimi-kollega Irene Ottesen fortalte meg, rundt år 2002, eller noe sånt.
På et butikksjef-møte, på Rimi sitt hovedkontor, på Sinsen).
Så det er også mulig at jeg blander hu Therese Kvehaugen litt, med søstera hennes, (eller noe sånt), da.
Hm).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
(Samme link som ovenfor).
PS 3.
Therese Kvehaugen dukka opp på StatCounter-programmet, (et tracking cookie-program), på bloggen min, nå.
Så det var derfor at jeg begynte å søke litt om henne nå, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Her er mer om dette:
-
Min Bok 5 – Kapittel 231: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen IV
Det var også sånn, husker jeg.
At min studiekamerat, (ved HiO IU), Dag Anders Rougseth, (som fortalte meg det, at han likte best å bli kalt ‘Dagga’).
Han ville gjerne kjøpe en av mine gamle Nokia-mobiler, (husker jeg).
(Muligens til sin samboer-dame Guro, var det vel).
Da jeg kjøpte meg en bedre mobil, da.
For det var vibrerings-varsling, på min gamle mobil da, (sa Dagga).
Og det syntes Dagga at var så kult da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
(Hvis han ikke tulla, da).
For hva var så kult med vibrerings-varsling, liksom?
Det var det vel for eksempel, (blant annet), på den Motorola-personsøkeren, (Motorola Bravo, het den vel), som jeg kjøpte meg, høsten 1994, (altså nesten ti år tidligere).
(Ikke så lenge etter at jeg hadde begynt å jobbe heltid, som leder, på Rimi Lambetseter, var det vel.
At jeg kjøpte den personsøkeren).
Så det var vel kanskje litt rart.
At Dagga kjøpte ihvertfall en av mine gamle Nokia-mobiler.
Når jeg kjøpte meg ny mobil, da.
(På den tida, som jeg studerte, ved ingeniørhøyskolen, (eller HiO IU), da.
Noe jeg jo gjorde fra høsten 2002 til våren 2004).
For de Nokia-mobilene, som jeg kjøpte meg, etter at min Nokia 3210, hadde blitt moden, for utskifting, (var det vel).
(Batteriet ble vel kanskje litt dårlig, på den Nokia 3210-mobilen, etterhvert.
Noe sånt).
Det var bare sånne ganske billige Nokia-mobiler da, (mener jeg å huske).
For jeg syntes vel at jeg klarte meg, med en vanlig mobil, liksom.
Jeg trengte ikke å ha en ny mobil til 2000 kroner hvert år, liksom.
(Noe jo min Nokia 3210, hadde kostet, i sin tid.
Dette var en mobil, som jeg kjøpte, på slutten av 1999, (var det vel).
(Etter at jeg hadde sett at min distriktsjef, i Rimi, Jan Graarud, hadde hatt en sånn mobil, noen måneder tidligere, på et møte, på Rimi sitt hovedkontor.
For Jan Graarud rakte meg mobilen hans, midt i det nevnte møtet.
For mine to assistenter, på Rimi Lambertseter, (på den her tiden).
Nemlig Jan Henrik, (også kjent som Jan-ern), og Wenche Berntsen.
De hadde liksom røket i tottene på hverandre, da.
Så en av de hadde ringt Rimi, for å få prate med meg, mens jeg var på møte, da.
Noe sånt).
Og da hadde jeg fått over 100.000 kroner, fra noe slags livsforsikring, som søstera mi Pia, sa at mora mi, hadde hatt.
Så da liksom skeiet jeg ut litt, og kjøpte meg en stilig mobil, da.
Siden min forrige mobil, (en Bosch vel, som jeg hadde kjøpt meg, etter at jeg ble butikksjef, høsten 1998, altså et drøyt år tidligere, og som muligens begynte å få dårlig batteri, eller noe sånt, på slutten av 1999), ikke hadde vært så kul, (men heller litt klumpete), vel).
Det var vel sånn, at jeg kjøpte meg en Nokia 3330, etter at jeg hadde hatt den Nokia 3210-mobilen.
(Noe sånt).
Og etter det igjen, så kjøpte jeg meg en Nokia 3410, vel.
(Noe sånt).
Og Dagga kjøpte enten Nokia 3330-mobilen.
Eller Nokia 3410-mobilen.
Da jeg bytta ut disse, da.
I forbindelse med at jeg byttet fra Telenor til Netcom, var vel et av kjøpene, ihvertfall.
Noe jeg muligens ønsket å gjøre, etter den Arvika-turen, sommeren år 2000.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Siden Telenor-abonnementet, ikke virka, i Sverige da, (husker jeg).
Noe jeg syntes at var dårlig.
Og dette var ikke kontantkort-abonnement.
Men det var sånn at jeg fikk en faktura, en gang i måneden da, (var det vel).
(Noe sånt).
Og etter det igjen.
Så var det sånn, at han Jan-ern, (fra Rimi Nylænde), som var dørvakt, på utestedet Onkel Donald, (i Oslo sentrum).
Han hadde klaget, (bak ryggen min liksom), på at min Nokia 3330, (som jeg hadde kjøpt i en elbutikk, ut mot Furuset vel, som het Saba, etter å ha sett en annonse, fra dem, i Aftenposten, må det vel ha vært), var så ‘døv’.
En gang jeg stod utafor utestedet Onkel Donald, (og prata med Jan-ern), en lørdagskveld, (som jeg egentlig var ute på byen, sammen med halvbroren min Axel), vel.
Så derfor, så bytta jeg vel ut den Nokia 3330-mobilen ganske raskt, til en Nokia 3410, (som blant annet hadde polyfoniske ringetoner, (mener jeg å huske), og vel også en litt kulere design), da.
Men da jeg så de nye Sony Ericsson-mobilene, (med kamera), osv.
(På slutten av 2003, var det vel.
For jeg så at en medstudent, (på HiO IU), hadde en sånn telefon.
Som han liksom satt og brifa med, da.
For han hadde den mobilen liggende, på bordet foran seg, der han satt, i det store auditoret, på ingeniørhøyskolen, da.
På raden foran der jeg satt da, (under en eller annen forelesning, i tredje semester, ved HiO IU)).
Så syntes jeg at alle de Nokia-mobilene, som jeg hadde hatt, (de siste årene), så rimelig døve ut, (i forhold), da.
(Selv om jeg må innrømme det, at den Nokia 3210-mobilen, som jeg kjøpte meg, på slutten av 1999, (var det vel), også så rimelig kul ut, i sin tid, da).
Så da, (på slutten av år 2003), kjøpte jeg meg en sånn kamera-mobil, (fra Sony Ericsson), til rundt 1000 kroner da, (husker jeg).
Og så kjøpte vel Dagga min gamle Nokia 3410 da, (mener jeg å huske).
(Noe sånt).
Og det er også mulig, at det var sånn, at Dagga kjøpte min Nokia 3330, (eller noe sånt), i sin tid.
(Da jeg kjøpte meg den Nokia 3410-mobilen, da).
Men det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, hvordan dette var igjen, (må jeg innrømme).
(Så det er også mulig at den Nokia 3330-mobilen, ligger sammen med resten av tingene mine, hos City Self-Storage.
Hvem vet.
Hm).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
