http://www.facebook.com/groups/8511042263/10150678610862264/?notif_t=group_activity
PS.
Her er mer om dette:
http://www.nrk.no/skole/klippdetalj?topic=nrk%3Aklipp%2F360905
PS 2.
Mer fra den Facebook-gruppen:
http://www.facebook.com/groups/8511042263/10150679637712264/?notif_t=group_activity
For kundene, på Matland/OBS Triaden, så var det nok ikke så lett å forstå det, at ferskvareavdelingen, på Matland, (og cirka det første året, når det het OBS Triaden vel), var et eget firma.
Ferskvareavdelingen var eiet av en kar, i 40/50-åra vel, med et litt langtrukkent, (eller om det heter pløsete), ansikt, og med ringer under øya, (må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg vet ikke om det var dette som grunnen.
Men jeg hadde reservasjoner, når jeg satt i kassa, mot å ringe ferskvaren og for eksempel spørre om en pris, husker jeg.
De folka i ferskvaren, de var gjerne litt mer ‘tøffe i trynet’, må man vel si, enn de som jobba i ‘vårt’ firma da.
Så sånn var det, (sånn som jeg husker det ihvertfall).
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel forresten spesielt hu Anka, (ble hu vel kalt), og hu dama i 50-åra.
(Som begge jobba i ferskvareavdelingen da).
Som jeg hadde problemer med, i begynnelsen der.
Begge de gikk jo i kassa mi, på travle vakter, (for eksempel lørdager da), når jeg var ny på Matland/OBS Triaden der.
Og henta seg røyk, et par ganger cirka, hver av dem vel.
Og de sa da, at de henta røyken nå, også skulle de betale seinere på dagen.
Siden det var lang kø, eller noe, da.
Men de kom aldri og betalte, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og jeg sa fra om det her, en gang, på spiserommet.
Til hu Anka, (var det vel), at hu måtte komme og betale røyken sin.
Men hu kom ikke og betalte da heller, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men etter at jeg sa fra, til hu Anka, på spiserommet, om det her da.
Så slutta vel både hu Anka og hu eldre dama, å gå til kassa mi, for å be om røyk, uten å betale da.
(Sånn som jeg husker det ihvertfall).
Jeg tror at de slutta å gå i kassa mi punktum, (hvis jeg ikke husker helt feil).
(Noe sånt).
Så de fikk kanskje ‘et horn i siden til meg’ da, etter at jeg sa fra om at hu ene på ferskvareavdelingen der, måtte huske å betale røyken sin da.
På spiserommet den gangen.
Det er mulig.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg husker også at jeg overhørte en samtale, mellom han med mørk blond hockey-sveis vel, (som jeg har skrevet om tidligere i Min Bok 2), og hu Anka, (var det vel), på spiserommet der da.
Mens jeg hadde pause da.
(Disse folka fra ferskvaren, de hadde vel ofte et ganske høyt lydnivå, inne på det spiserommet, (og sikkert ellers og), sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og da sa vel hu Anka, til han med hockey-sveisen, at hu eldre dama, (som jeg ikke husker navnet på nå), hadde vondt i armen, eller noe, da.
‘Å, da er det ikke bare hue det er noe gæernt med da’, svarte han med hockey-sveisen da.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da ferskvaren ble lagt ned.
Så var vel grunnen som ble sagt, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall, selv om vel dette kanskje høres litt rart ut. Men jeg satt jo bare i kassa, så jeg kan nok ha misforstått dette og).
Og det var noe med de runde fiskepuddingene.
Som var prisa, til 14.90.
At de gikk inn til 9.90, i kassa.
Fløtepuddinger, het vel de.
Men om det bare er jeg som husker feil, det er mulig.
Men jeg husker at han tidligere eieren, skula stygt på meg, (vil jeg si).
Den siste dagen han jobba vel.
Mens han gikk rundt i butikken sammen med butikksjef John Ellingsen, var det vel.
Så sånn var det.
Et sånt skulende/stygt blikk, fra en ganske tøff kar vel, i 40-50-åra, som så herja ut, med ringer under øya og med et litt pløsete ansikt vel.
Det blikket husker jeg enda, at jeg fikk, en gang jeg bare satt i kassa der, på OBS Triaden, husker jeg.
Men hva det blikket skulle bety, det veit jeg ikke.
Men de brukte kanskje meg som syndebukk da, for at ferskvareavdelingen gikk konkurs, (eller noe).
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På CC Storkjøp, i Drammen, så hadde vi jo ikke hatt skanner-kasser, men bare PLU-kasser.
Men på Matland/OBS Triaden, der var det scanner-kasser da.
Og da var instruksen sånn, at vi som satt i kassa, vi skulle slå inn alle tallene, på EAN-koden, på varen, hvis ikke varen gikk an å scanne, i kassa da.
For hvis trykket, på etiketten, til varen, var utydelig.
Så hendte det, at varen ikke lot seg scanne, i kassa da.
Og etiketten på de fløtepuddingene, som var runde.
(Altså de var ikke pølseformede, som fiskepuddingene.
Men de var runde hvis man så på de ovenfra da, mener jeg å huske).
De etikettene, de var sånn, at strekkoden var trykket utydelig da, (eller noe).
Sånn at de sjelden gikk inn i kassa, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og da, så var instruksen, til oss i kassa.
At vi skulle slå inn hele EAN-koden da.
Som var på elleve siffer, eller noe, (var det kanskje).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da var instruksen sånn, (mener jeg å huske, ihvertfall), at hvis det stod forskjellig pris.
På varen.
Og på kassa, når vi scannet varen/slo inn EAN-koden.
Så skulle vi i kassa, ta den prisen, som var lavest.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For vi i kassa, vi kunne jo ikke vite det, hvilken pris, som stod på for eksempel fløtepuddingen, borte i ferskvareavdelingen.
Og det hendte ganske ofte, at prisen som stod på varen og prisen som varen ble skannet til, var forskjellig.
Og vi i kassa, vi kunne jo ikke gå rundt i butikken, hver gang dette hendte, for det hendte rimelig ofte da.
Og det var jo heller ikke sånn at jeg pleide å kjøpe fiskepudding, og spise det til middag selv, liksom.
Så det er mulig at det stod 9.90, på labelen og, til fløtepuddingen, det er mulig.
Det her er bare noe jeg tenkt på, og nesten hatt mareritt om vel, i forbindelse med at han eieren av ferskvareavdelingen, som gikk konkurs, på OBS Triaden der, så så stygt på meg vel.
Noe sånt.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når jeg tenker på det her, så husker jeg også hva han Per, som bodde i samme Ungbo-leilighet som meg, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen, (fra sommeren/høsten 1991), jobba med.
(Noe jeg ikke kom på, i det kapittelet, jeg skrev, om da jeg flytta inn på Ungbo der).
Og han jobba nemlig i Nordfjordkjøtt, (mener jeg å huske), som sjåfør, eller noe, vel.
For jeg husker nemlig det, at jeg sa fra til han Per, om at det var det samme problemet, med mange av Nordfjordkjøtt sine pålegg-pakker.
Som med den tidligere nevnte fløtepuddingen da.
Nemlig at de påleggene fra Nordfjordkjøtt, ofte ikke scannet, i kassa da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og jeg jobba ganske mange vakter, i de travleste kassene, på OBS Triaden.
Så jeg hadde det problemet, kanskje hundre ganger, eller noe.
(Hvis ikke enda fler ganger da.
Hvem vet).
Det året jeg hadde det halvt år heltidsvikariatet blant annet der, på OBS Triaden da.
Så jeg burde vite hva jeg prata om, (mente jeg ihvertfall).
Men han Per, han nekta da.
Han sa at det hadde de aldri hørt noe om tidligere.
Så han ville ikke helt tro på meg, tror jeg.
Men jeg mener helt bestemt, at det ofte var sånn da, at etikettene til Nordfjordkjøtt-pålegg-pakkene, var dårlig trykket da.
Sånn at varen ikke skannet i kassa da.
Og da måtte kassereren slå inn alle de elleve sifrene da, (eller hvor mange sifre det var igjen), for å få varen til å skanne da.
Og da ville kanskje folk som var nye i kassa, osv.
Eller som var veldig stressa eller slappe/giddalause kanskje.
De ville nok da muligens bare slå en pris, på de varene.
(Inn på ‘kolonial’-knappen, eller noe).
Sånn at salget ikke kom inn på data-systemet, til butikken da.
Så jeg prøvde å gi han Per og Nordfjordkjøtt, et nyttig tips da, til hvordan varene deres kunne bli bedre da.
Men dette rådet mitt, det kom nok ikke helt fram til Nordfjordkjøtt, tror jeg.
Det rådet mitt, det stoppa nok hos han Per, som mente han visste bedre da.
Enn meg, som hadde sitti mer en tusen timer sikkert vel, i kassa på OBS Triaden der da.
(Noe sånt ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.
Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Våren 1991 så var det dansketur, med OBS Triaden, husker jeg.
Jeg husker ikke hvem som arrangerte dette igjen.
Men denne gangen var det ikke Knut Hauge og Lene fra Rælingen, som drev og arrangerte, tror jeg.
Jeg kan faktisk ikke huske dem fra båten, (som var Stena Saga).
Så det er mulig at de hadde slutta før det her.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg husker at jeg ba om fyrstikker i resepsjonen, når jeg kom på båten.
For jeg hadde ikke lighter, (av en eller annen grunn).
(Dette var en lørdag kveld, og jeg hadde vel jobba hele dagen, på OBS Triaden.
Så det er mulig at lighteren min lå igjen på spiserommet, eller noe.
Hvem vet).
For jeg mente vel å huske at de pleide å ha fyrstikker, i resepsjonen da, på disse ferjene.
Men timing-en var kanskje litt dårlig, (tenkte jeg på, etterhvert).
For Scandinavian Star-ulykken hadde jo nettopp vært.
Og jeg fikk vel noen kommentarer, (eller ihvertfall blikk), fra kassaleder Helene også.
(Som lurte på hva jeg dreiv med da).
Så på denne reisen, så var jeg litt utafor, etter det at jeg jo hadde dummet meg ut, og spurt om fyrstikker, i resepsjonen der, med en gang jeg kom om bord i båten.
(Enda Scandinavian Star-ulykken nettopp hadde vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Stena Saga var jo også den danskebåten, som jeg hadde sniki meg med, til Danmark, et år før det her.
Da jeg møtte Eva Olsen og typen, på Oslo City.
Og de skulle til Danmark med Gjerdes Videregående, i Drammen.
Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde også vært litt uheldig, med klesinnkjøpene mine, før denne dansketuren da.
Jeg hadde jo kjøpt meg en ny skjorte, på KaphAhl der, i Karl Johan/Lille Grensen.
Den dagen, som jeg var på jobbintervju, på Rimi Rosenkrantzgate.
Men den skjorta, den hadde liksom en sånn rar krage da.
Det var bare en slags knepping, der kragen liksom skulle ha vært da.
(Men jeg var ikke så flink til å kjøpe klær da.
Så jeg var glad bare jeg klarte å finne meg en skjorte, liksom).
Så jeg følte meg litt dum da, på den her dansketuren.
Siden jeg hadde en rimelig rar skjorte og hadde driti meg ut og spurt om fyrstikker der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg dreit meg også ut, med en jakke, som jeg kjøpte på KaphAhl, på den her tida, (husker jeg).
For det var en slags pastellfarget jakke, husker jeg.
Som hu som jobbet der, sa at var fin og sånn da.
Men når jeg gikk ut av butikken, så husker jeg at hu dama sa, ‘også pastell da’, (eller noe).
Så de var hykleriske, de som hjalp meg med å handle klær der da.
(Må jeg nok si).
Og da prøvde jeg å ta den jakka opp på armene, husker jeg.
På skikkelig 80-talls vis da.
En gang på jobben, på OBS Triaden der, husker jeg.
For å prøve å se kul ut da.
Men uten å lykkes, tror jeg.
Ihvertfall hvis jeg tolket de blikkene som kassaleder Helene ga meg riktig vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da Øystein Andersen, Glenn Hesler, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og jeg, var på ferie, i Gøteborg, sommeren 1991.
Så så jeg en ganske fin skinnjakke, på KaphAhl, på Nordstan-senteret, i Gøteborg.
Men jeg hadde ikke råd, til å kjøpe den, under Sverige-ferien da.
Men etter at jeg fikk studielånet mitt, da jeg begynte på NHI igjen, noen uker seinere.
Så gikk jeg på den KaphAhl-butikken, i Karl Johans gate/Lille Grensen der, igjen da.
Og da kjøpte jeg meg en sånn grå skinnjakke, (som jeg hadde sett i Gøteborg), der da.
Og som kosta litt mindre i Norge vel, (hvis jeg ikke husker helt feil).
Den jakka kosta vel litt i underkant av 1500 kroner, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Og den jeg kjøpte var grå da.
Og var vel muligens en av de fineste jakkene jeg har hatt vel.
Den var ikke like tøff som Øystein og Glenn sine svarte skinnjakker men.
For deres jakker var liksom rette foran, blant annet, (mener jeg å huske).
(Og Øystein og Glenn, de hadde vel også Guns & Roses-motiv, (eller noe), malt på baksiden av jakkene, tror jeg).
Mens lommene på denne grå skinnjakka, de bulte liksom litt ut da.
På den fra KaphAhl, (som jeg kjøpte da).
Så den jakka kunne ha vært kulere liksom.
(Den var liksom litt døv og).
Men da hadde den kanskje blitt for rå igjen.
Det er mulig.
Men det ble kanskje sett på som veldig harry, å gå med skinnjakke, i Oslo.
Men det her var en grå skinnjakka, som liksom hadde lommer som bulte litt ut da.
Og den var jo fra KaphAhl.
Så den var vel egentlig for middelaldrende menn, kanskje, den jakka.
Eller som fritidsjakke for forretningsfolk, kanskje.
(Noe sånt).
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Så jeg var uheldig med de fleste av klærne, som jeg kjøpte meg, i 1991, husker jeg.
Med unntak av den skinnjakka kanskje da.
Som jeg hadde sett i Gøteborg.
Som Øystein Andersen vel stod i nærheten av vel, tror jeg, (da jeg først la merke til den).
(Noe sånt).
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men med.
På den Danmarksturen, med OBS Triaden, så husker jeg også at jeg satt mye alene vel.
Jeg husker at jeg satt i danserestauranten der.
Og at butikksjef John Ellingsen og assisterende butikksjef Claus, gikk rundt i dress vel.
Så jeg lurer på om jeg bomma litt med antrekket.
Det gjorde jeg nok, i og med at den skjorta hadde så spesiell krage, for å si det sånn.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg var litt nedfor.
Og jeg husker at jeg møtte en av de gutta fra gølvet, i eller utafor herredoen vel, på Stena Saga da.
(Dette var en sånn lokal Lørenskog-helt/kjekkas tror jeg, med krøllete, lyst hår vel).
‘Gamle ørn’, sa han til meg, når han kjente meg igjen, (mener jeg å huske).
Antagelig fordi jeg hadde jobba på OBS Triaden i bortimot et snaut år da.
(Noe sånt).
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ellers, så husker jeg ikke så mye, av den dansketuren.
Annet enn at ei med lyst hår, i begynnelsen av 20-åra vel, som jobba i ferskvaren, spurte meg, noen uker etter turen, (på spiserommet, til OBS Triaden der), om jeg hadde vært med på turen.
Mens hu smilte eller lo vel.
(Så det var kanskje noe som var morsomt da).
‘Ja’, sa jeg da, selvfølgelig.
Men jeg hadde kanskje ikke sett ut som meg selv da, eller noe.
(Siden hu spurte, mener jeg).
Jeg hadde jo driti meg ut, siden jeg hadde kjøpt med en ‘rar’ skjorte, og ikke gikk med dressjakke, og ved at jeg spurte om de fyrstikkene, i resepsjonen der da.
Og jeg hadde jo også nettopp vært i jobbintervju, på Rimi Rosenkrantzgate.
Og det var jo fordi at jeg nettopp hadde måttet slutte, å jobbe fast, heltid, på OBS Triaden der, siden mitt seks-måneders-vikariat, hadde gått ut da.
Så jeg var nok litt bleik og utafor og nedfor, på den her dansketuren da.
Så det var ikke sånn, at jeg kan huske det, at jeg dansa eller flørta meg noen damer fra jobben der, akkurat, på den her dansketuren.
Kanskje litt bortsett fra med kassaleder Helene som lurte på hvorfor jeg spurte om fyrstikker, i resepsjonen der.
Ved at hun spurte et vagt, udirekte spørsmål vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Arne Thomassen, han sa det, en gang, det året, som jeg leide av han og Mette Holter, på Furuset.
At mens han var sammen med mora mi, (Karen Ribsskog), og vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, utenfor Larvik, på midten av 70-tallet.
Så hadde han fått en kamerat, som var ekspert på sinnsykdom, eller noe, til å prate med mora mi.
Og hu var sinnsyk da, sa han kameraten.
Og Arne Thomassen fortalte meg det, at han kunne se det på meg, at jeg også hadde det samme, som mora mi da.
Fordi jeg ble så anspent, når dem fikk gjester jeg ikke kjente, osv.
Jeg selv lurte vel kanskje på om det var fordi jeg var litt sjenert kanskje, og var vant til å bo for meg selv, osv.
Men jeg sa ikke noe da.
Men Arne Thomassen fortalte meg at man kunne leve med den her sykdommen da.
(Det som mora mi hadde hatt av noe slags sinnsykdom da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men nå var vel ikke Arne Thomassen noe ekspert på sånt her, akkurat.
Så jeg tok ikke det han sa så særlig seriøst, må jeg innrømme.
(Selv om stusset en del på det her da, må jeg innrømme).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
På jobben, på OBS Triaden, så pleide han med det mørke håret, som jeg seinere jobba sammen med, i ferskvareavdelingen.
(En som liksom hadde mørk sleik og et ‘colgate-aktig’ smil vel.
Og som seinere, når jeg spilte fortball med Glenn Hesler og Øystein Andersen sin kamerat Tom, (som jeg har skrevet om før i Min Bok 2 vel), som var butikksjef på Kiwi, på St. Hanshaugen.
På midten av 90-tallet.
Så pleide noen folk som jeg hadde vært kolleger av, på OBS Triaden, å være med, i den ‘fotball-gjengen’, til han Tom da.
Blant annet han med det mørke håret, fra ferskvareavdelingen da.
Og en annen, ganske tynn og hengslete kar, (som het Anders muligens vel), som pleide å jobbe på gølvet, på OBS Triaden, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han med det mørke håret, i ferskvareavdelingen.
Han pleide å si til meg, at jeg spiste for usunn mat, (eller noe), når jeg hadde lunsj-pause.
(Dette var før jeg begynte å jobbe i ferskvaren da.
Så det var kanskje litt rart at han kommenterte om det).
Kanskje fordi jeg drakk cola, eller noe.
Så en gang, når det var tilbud, på Yoplait-jogurt.
Så kjøpte jeg det, husker jeg.
For da jeg gikk på ungdomsskolen, så var jeg ikke noe glad i melk, husker jeg.
Men meierienes frukt-jogurt, de klarte jeg å få ned, mener jeg å huske.
Så nevnte jeg det til han med det mørke håret, i ferskavareavdelingen da, når han kom inn på spiserommet der, i en lunsj-pause da.
At se, nå har jeg kjøpt meg jogurt, nå kan du ikke klage på at jeg er så usunn lenger vel.
(Noe sånt).
Men da var det feil og da.
For da svarte han fra ferskvaren noe sånn som at, ‘hvis du hadde spist en jogurt som det ikke var så mye sukker i så’.
For da var det galt og, når jeg spiste sånn Yoplait-jogurt da, (skjønte jeg).
Så etter den episoden, så skjønte jeg det, at uansett hva jeg spiste, så kom sikkert han karen i ferskvaren til å mene at jeg var usunn antagelig da.
Men de episodene, når jeg fikk høre at jeg var så usunn.
De fikk meg vel kanskje til å tenke litt mer på kostholdet mitt, osv., da.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg husker forresten at kassaleder Helene, (hu som var fra Finland), en gang, sa til meg, at noen av kassererne ikke likte at jeg var avløser.
Men hun ville bruke meg som avløser like vel da.
Og hva det gikk på, det mener jeg at jeg overhørte.
Og det var at hu Marit, (var det vel), hadde sagt til Helene, at hver gang jeg hadde avløst henne, så hadde hu diff i kassa.
Men jeg må innrømme det, at jeg var vant til at femtiøringene lå der, og bindersene, (eller om det var strikker), til å bunte seddel-buntene, som vi la ned i drop-safen, lå der, og at pantelappene lå der liksom da.
Men alle kassererne, de hadde sitt eget system nesten, i kassaskrinet sitt da.
Så jeg ble litt stressa noen ganger, av å avløse enkelte av dem da.
Hvis skrinet deres var for forskjellig fra mitt eget skrin, som jeg var mest vant til da.
Så jeg innrømmer det at jeg kan ha rota litt da.
Når jeg avløste dem som liksom hadde et ‘rart’ skrin da.
Men vanligvis så fikk jeg ikke ikke noe særlig diff selv.
Men Marit, (var det vel), hu mente at jeg bare var nøye, når jeg slo på mitt eget oppgjør da.
Men det var vel kanskje ikke helt riktig.
Altså, det jeg så på som viktigst, det var vel kundeservice-en liksom.
Så hvis det mangla ti øre, i skrinet, eller en femti-øring, så ødela ikke det dagen min liksom.
For jeg hadde jo gått handel og kontor, og markedsføringslinja, et år, blant annet, så jeg var kanskje mer vant til å tenke kundeservice da.
Enn i tiøringer.
(Eller hvordan man skal forklare det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men etterhvert så ble det sånn, at avløserne hadde med seg sine egne skrin.
Og slo på sitt eget kasserer-nummer, når de avløste kassererne da.
Men da kunne det bli problem, hvis man glemte seg, og la for eksempel en tusenlapp, i drop-safen da.
For da fikk jo den kassereren man avløste, en plussdiff, på tusen kroner.
Og man selv, (som avløser), fikk en minusdiff, på tusen kroner da.
En gang, så fikk jeg en sånn minusdiff, (husker jeg).
Men hu kasserer-dama, (ei jeg ikke husker navnet på nå), hu fikk vel ikke noe plussdiff vel.
Så da satt jeg igjen med en stor minusdiff da.
Og da lurte jeg på om hu kasserer-dama jugde husker jeg.
Og om hu rappa den tusenlappen, når hu så at hu hadde ‘min’ tusenlapp i oppgjøret sitt da.
Hvem vet.
Jeg husker ihvertfall at jeg mistenkte at det kunne være sånn.
Jeg husker ikke navnet på hu kassadama.
Men det var ei med lyst hår, på min alder, som jobba deltid der vel.
Mener jeg å huske.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens jeg var på noe slags pub-til-pub runde, (eller noe), i Oslo sentrum, mens jeg jobba, på OBS Triaden.
Så lurte jeg vel på, hvilken pub, som jeg skulle gå på da.
(Noe sånt).
Jeg kikka litt inn på Andys Pub, i Stortingsgata, hvor jeg hadde vært og drukket, en eller to ganger vel, før det her da.
Og da så jeg ei kassadame, fra OBS Triaden, som het Caroline, (eller noe sånn), vel.
Og hu satt ved et bord, (eller om hu stod og prata), med en ganske barsk kar, som var litt eldre enn henne da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men en seinere gang, da jeg var på jobben.
Så spurte jeg hu Caroline, (eller hva hu het igjen), om det var henne jeg hadde sett, på Andys Pub der da.
Men da mente hu at det ikke var henne da.
Noe jeg egentlig fant det vanskelig å tro, (for å være ærlig).
For jeg mente at jeg hadde kjent henne igjen, når jeg så henne gjennom vinduet, i Stortingsgata der da.
Men jeg sa ikke noe mer da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Våren/sommeren etter at det vikariatet mitt gikk ut, hos OBS Triaden.
(Altså våren/sommeren 1991).
Så jobba Magne Winnem på Rimi Rosenkrantzgate, (var det vel, ihvertfall så var det en Rimi, som lå mellom Stortinget og Rådhuset da, ganske langt ned mot fjorden).
Jeg skulle på Danmarkstur, med OBS Triaden, (med Stena Saga), husker jeg.
Så jeg trengte noen klær.
Og jeg var også litt lei, av OBS Triaden, siden jeg ikke visste sikkert, at jeg kom til å få mange vakter, sommeren 1991 da.
(Siden vikariatet mitt nettopp hadde gått ut der).
Fram til jeg begynte å studere, på NHI igjen.
Og jeg hadde vel nevnt det her for Magne Winnem da.
Som hadde en dansk butikksjef, (mener jeg å huske), på Rimi Rosenkrantzgate der.
Så jeg var interessert i heltidsjobb, fram til NHI begynte igjen da.
Og Winnem hadde nevnt det for sin danske Rimi-butikksjef, at jeg var interessert i en ny jobb da.
Så jeg hadde et jobbintervju, med han danske Rimi-butikksjefen, i Rosenkrantzgate der, mens jeg jobba deltid på OBS Triaden da.
På slutten av det friåret mitt, fra NHI.
Men jeg nevnte det da, (i jobbintervjuet), at jeg skulle begynne å studere igjen, til høsten, på NHI.
Og derfor fikk jeg ikke jobb, på Rimi Rosenkrantzgate.
For han danske butikksjefen, han så etter en person, som kunne jobbe heltid der fast fremover da.
Og ikke bare et par-tre måneder, fram til august-måned liksom.
(For det hadde vel da blitt litt vel turbulent kanskje.
Hvis de måtte ansette en ny medarbeider, og denne slutta igjen like etterpå).
Så han danske Rimi-butikksjefen, han takket meg, husker jeg.
Siden jeg hadde vært ærlig, og nevnt det, at jeg skulle begynne å studere heltid, på NHI igjen, til høsten da.
(Og ikke hadde prøvd å skjule det da).
For det visste han visst ikke fra før da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Enda vel Magne Winnem vel må ha visst om det her.
Så det er mulig at Magne Winnem, (som jobba som assisterende butikksjef der vel), prøvde å villede sin danske butikksjef da.
Og kanskje prøvde å skape stry for meg også.
Hvem vet.
Altså ved å ikke fortelle sjefen sin om at jeg skulle begynne å studere, til høsten da, (mener jeg).
For da hadde vel det blitt et skikkelig rabalder, (kan jeg tenke meg), når den tid kom.
Hvis jeg hadde latt som at jeg var interessert, i en fast heltidsjobb der.
Også hadde jeg bare slutta, etter en par måneder, for å begynne å studere igjen.
Det hadde vel vært som svindel nesten.
(For å overdrive litt kanskje, men likevel).
Så jeg syntes at dette jobbintervjuet, det ble kanskje litt rart da.
Hvorfor ville han danske Rimi-sjefen, til Magne Winnem, prate med meg om en fast heltidsjobb, liksom.
Når det var kjent, (må man vel si), ihvertfall blant mine kamerater og kjente, at jeg skulle begynne å studere heltid igjen, på NHI, høsten 1991.
Nei, det her virka litt rart da, (må jeg innrømme).
Selv om jeg ikke sa noe til Winnem vel.
Kanskje fordi jeg var litt stressa, siden jeg jo også skulle handle klær, denne dagen, (en skjorte, blant annet), til den Danmarksturen da.
Og nå idag så virker vel denne episoden fortsatt litt rar, vil jeg vel si.
(Når jeg tenker mer på det her, mener jeg).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det var fortsatt en god del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.
Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
På OBS Triaden så begynte det også etterhvert en ung, høy, kjekk, halvt mørkhudet mann, som het James.
James var fra Rasta, tror jeg.
Og han og jeg, vil ble liksom nesten rivaler der da.
Vi liksom konkurrerte oss imellom, om hvem som fikk flest pene, unge damer, til å gå i kassa vår da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som James satt i kassa, så kom Fanney inn i kassa hans, for å avløse han, sånn at han kunne få matpause, eller noe.
Og så rygge James stolen sin bakover, sånn at bakhodet hans, ble sittende liksom klistra, mellom Fanney sine ganske store pupper da.
Og det her var noe han pleide å gjøre, hver gang Fanney kom inn i kassa hans, fortalte han meg, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Så det var ikke bare jeg som var litt på sjekker’n der.
Så det var kanskje det var derfor jeg tok hu Marit på låret, siden jeg kanskje ble litt sjalu på James, som stanga huet sitt oppi puppene til Fanney, ganske regelmessig da, sånn som jeg skjønte det.
Fanney var jo hennes som jeg hadde fått låne en sånn hvit stretch-bukse av, den gangen vi begge var med på Knut Hauge og Lene fra Rælingen sin slalomtur, til Norefjell vel, før han James begynte der vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siden James var halvt asiatisk, (eller noe sånt).
Så pleide jeg, (som jo var fra Bergeråsen), å spørre han, hvis det dukka opp noen tropiske frukter, i kassa mi.
(For tropiske frukter var ikke så vanlige på Bergeråsen).
Og dette var helt på begynnelsen av 90-tallet da.
Så når det dukka opp en ‘rar’, tropisk frukt, som jeg ikke visste hva het.
Så spurte jeg James da, som satt i kassa foran meg, på ihvertfall noen vakter da, husker jeg.
‘Hva er det her, James’, spurte jeg vel.
(Noe sånt).
‘Mango’, svarte James da.
Så gikk det kanskje en time.
Også spurte jeg James igjen da, ‘hva er det her, James?’.
(Det var papaya da, lærte jeg meg seinere).
Også svarte James, at ‘vi kaller også det for mango’.
(Noe sånt).
Så da måtte jeg nesten slå mango igjen, syntes jeg.
Selv om jeg nok skjønte at dette nok var feil.
For papaya-ene så jo ikke like ut, som mango-ene da.
Men når James, som hadde mor fra det Fjerne Østen, (var det vel), sa at de kalte det mango så.
Så måtte jeg nesten slå det, syntes jeg.
Istedet for å lage noe nummer ut av det da.
Også lærte jeg meg heller det bedre, etterhvert, hva de forskjellige tropiske fruktene het da.
For da husket jeg ihvertfall hvordan mango så ut, husker jeg.
Også tok jeg det derfra liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg lurer på om det var en gang, som James og jeg, jobba på samme vakt.
(Hvis ikke det var Knut Hauge).
Så hadde vi vel fått beskjed om å følge med på kundene, som trava rundt i kassaområdet.
Ihvertfall så var det vel Knut Hauge som fikk meg med, på å følge med på noen jenter da, som han mistenkte at skulle rappe sjampo.
(Hvis det ikke var James da).
Og da, så mistenkte vi vel, at de to unge tenåringsjentene rappa sjampo da.
For de gikk rundt der så lenge, i kassaområdet, på OBS Triaden.
Men vi klarte ikke å få tatt de, for tjuveri.
Men jeg var jo ganske ny i dagligvarebransjen, og syntes at det å prøve å ta butikktyver, var litt spennende og kanskje litt skummelt da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det var jo sånn.
At når jeg var ferdig på jobben min, på OBS Triaden.
Så var det ofte en stressende jobb, og det var alltid noe som skjedde der da.
Så når jeg møtte Glenn og Øystein, etter jobben.
(Ofte på Biljardhallen da).
Så var ofte huet mitt full av jobb-ting da.
Og jeg begynte nok med en gang å prate om hva som hadde skjedd på jobben, på den vakta jeg hadde hatt, da.
Så når jeg så de to jentene, som jeg mistenkte at hadde rappa sjampo, på OBS Triaden, på Biljardhallen da.
Så fortalte jeg om det her, til Glenn og Øystein da.
Og en oss mobba dem litt, husker jeg.
Og sa, ‘så fin du er på håret’, og sånn.
Så det var nok å gå litt over streken.
For jeg hadde vel kanskje ikke lov å prate så mye om jobb-ting, med kamerata mine, og sånn, muligens.
Ihvertfall så var jeg vel kanskje litt unøyaktig.
For det var jo ikke sånn, at disse unge jentene hadde blitt tatt for å stjele i matbutikken.
Men vi mistenkte dem litt for det da.
Men når man snakker med Glenn og Øystein, så kunne dem ofte være litt brå og sånn da.
Så det ble kanskje ikke alltid så nyansert, når man snakka med dem.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, så begynte jeg jo å jobbe, i ferskvaren, på lørdagene.
Og da, så måtte jeg ha på meg, en sånn hvit plastfrakk, husker jeg.
Som muligens var engangs da.
Over OBS-klærna mine da.
Og en gang, på en lørdag, så husker jeg det, at brannalarmen gikk der.
Så alle som jobba i hypermarkedet, vi måtte gå ut personalutgangen der.
Og da, så subba jo jeg rundt der, med den hvite plastfrakken, fra ferskvaren, på meg da.
Og da, så smalt det fra hu Marit, (tror jeg det var), at ‘nå så du fin ut’.
(Noe sånt).
Enda jeg vel ble litt avslørt, av den plastfrakken.
For den gikk jo rundt meg nesten.
Så da kunne man lett se hvor tynn jeg var da.
Så det var rimelig flaut, husker jeg, å gå med en sånn ‘stygg’ plastfrakk da.
Men det måtte jeg ha på meg, ble jeg fortalt, da jeg begynte å jobbe, i ferskvareavdelingen der da.
Så det tok jeg alltid på meg, på de vaktene mine, som jeg jobba der, deler av skoleåret 1991/92 da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En lørdag morgen, som jeg nettopp hadde kommet på jobb, på OBS Triaden der.
Så husker jeg at butikksjef John Ellingsen og Jon Ole, de stod ute i butikken, og krangla, om hvem som skulle stå på flaskerommet, den dagen, da.
Jon Ole klagde til Ellingsen, og sa at det var alltid han som måtte stå på flaskerommet.
Jeg hadde jo jobba nesten overalt på OBS Triaden da.
(Unntatt i frukta da, hvor jeg aldri jobba, siden de aldri trengte folk der vel).
Så jeg sa det da, at jeg kunne godt stå på flaskerommet, den lørdagen.
For jeg var vant til å rydde flaskebordet, fra da jeg jobba på CC Storkjøp, i Drammen da.
(Det året jeg var russ på Gjerdes videregående).
Så da ble det sånn da.
Men da ble kanskje kassalederen, (som vel var Liss vel), muligens litt sur da, siden de jo da fikk en person mindre i kassa.
(Det var jo 15-20 kasser der, siden det var så mange kunder der da.
Det kunne kanskje nesten minne litt om IKEA på Billingstad der, noen ganger.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men å stå på flaskerommet på OBS Triaden, på en lørdag.
Det var ikke noe artig jobb, fant jeg ut.
Det kom flasker hele tida.
Og det gikk greit for meg, å få unna flaskene.
Jeg fikk stablet disse i kasser og på brett da.
Men det var visst også meninga at jeg skulle få tatt unna pallene.
Men det var jeg ikke vant til å gjøre.
Og hvor de pallene egentlig skulle stå, det skjønte jeg vel ikke helt.
Så en som het Jon vel, som jobba på gølvet, måtte hjelpe meg litt med å få unna de pallene da.
(Hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sommeren 1992, før jeg skulle i militæret, så jobba jeg ganske mye, på OBS Triaden, husker jeg.
Jeg ble spurt, av spesialvaresjef, Lars Erik Koritov, (en som var et år eller to eldre enn meg, men som jobba heltid da, og ikke studerte, som meg), om jeg kunne jobba noen vakter, i en ny spesialvare-sommer-avdeling, som de hadde der, den våren og sommeren da.
Og da var jeg litt med å diskutere kassarutiner, osv., der, (husker jeg).
Og jeg sa det, at de måtte bolte fast kassa, hvis ikke så kunne noen bare stjele hele kassa, (med penger og alt da).
(For det hadde jeg lært meg da, mens jeg hadde jobba i butikk da, at man måtte feste kassa-apparatet ordentlig da).
Jeg bare ga tips da, og var ikke så vant til å være med på å bestemme ting.
Og jeg var ikke helt sikker på hvilken tone jeg skulle bruke liksom.
Så jeg var kanskje litt aggressiv og arrogant, tenkte jeg.
Og jeg visste ikke hvem han tredje sjefen der, (som var med på møtet), var.
Så jeg følte meg litt utafor da.
Så jeg holdt kjeft etter at jeg hadde sagt det om å bolte fast kassa da.
For jeg visste ikke helt hvordan møte det her var heller.
Men seinere så fikk jeg vel kjeft for det, at det ikke var seddelboks der, tror jeg.
Men at det var min jobb, å si fra om det.
Det skjønte ikke jeg helt men.
Og Koritov sa i det møtet, at å bolte fast kassa, det hadde han ikke tenkt på engang, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg jobba altså også et par vakter, (var det vel), i en egen sommer-spesialvare-avdeling der, som solgte hvite plaststoler, osv., da.
I et lokale, som var til venstre når man kom inn på Triaden der, fra parkeringshuset.
Og ikke til høyre, hvor resten av OBS Triaden lå.
Så jeg fikk litt ansvar der faktisk, selv om det var veldig turbulent der, (med en del eierbytter, osv.), og jeg ble liksom flytta en del rundt på da.
Sånn at plutselig så jobba jeg i ferskvaren eller spesialvaren, men så var det tilbake i kassa igjen, når den nye avdelingen hadde fått tak i fler ansatte, (eller hva det kunne være da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.
Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
En gang, den første tiden, mens jeg bodde på Ellingsrudåsen.
(Dette kan vel ha vært ikke så lenge etter at jeg var med Magne Winnem på møter i Oslo Unge Høyre, osv., sommeren 1991).
Så skulle Magne Winnem på generalforsamling da, i et aksjefond.
Som jeg skrev om i Min Bok, så hadde Winnem-familien noen aksjer i firmaet som eide Larvik Line, sånn at de skulle få tilbud på reiser med danskebåten Petter Wessel til Danmark da.
Og Winnem-familien eide også noen aksjer i et aksjefond da.
Nå hadde dette aksjefondet prestert dårligere enn gjennomsnittet på børsen da, (ihvertfall ifølge Winnem).
Så Winnem ønsket å fremme noe slags mistillitsforslag, eller noe, mot styreformannen, i fondet da, (eller noe).
Og Winnem ville at jeg skulle bli med.
Og Winnem var jo mye flinkere med klær, enn meg, som var fra Bergeråsen.
Så Winnem mente at jeg måtte kle meg pent og sånn, for å være med på den her generalforsamlingen da.
For han trengte støtte da, (som han sa), når han skulle gjennomføre sitt ‘opprør’, mot dette aksjefondet da.
Så jeg måtte ha på meg en blå blazer, som Winnem eide, og gå med en stresskoffert, som også var Winnem sin, (husker jeg).
For Winnem mente at han kunne ta med en ekstra person, med inn på generalforsamlingen da.
Men det var vel egentlig koner og sånn, tror jeg.
Så Winnem tulla vel egentlig fælt her.
Og styret i aksjefondet, de visste vel det, tror jeg, at Winnem skulle protestere mot dem.
Så dem så jo stygt på oss da, husker jeg.
Men når det kom til stykket, så turte ikke Winnem å protestere likevel.
Han bare satt der.
Og jeg skjønte ikke helt settingen.
Så jeg rådet han ikke til å gjøre hverken det ene eller andre, må jeg innrømme.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter denne mislykkede protesten, til Winnem da.
Så tok jeg bare T-banen opp til Ellingsrudåsen, husker jeg.
Men jeg dro innom gatekjøkkenet, på Ellingsrudåsen der, (et som var drevet av en innvandrer vel), og spilte på Terminator 2-flipperet der, husker jeg.
Det var nesten det eneste spillet, som jeg syntes at var kult, (ihvertfall etter at Out Run hadde blitt umoderne), husker jeg.
Selv om jeg også likte Tetris da, må jeg innrømme.
Og andre bilspill enn Out Run syntes jeg også at kunne være artig.
Og også skytespill, som et som Øystein og Glenn hadde, (hvor man liksom hadde en joystick formet som et maskingevær da), på The Gathering, i 1994 vel, som var i Rykkinnhallen, i Bærum.
Da jeg jobba for dem noen vakter, i påskeferien min, fra Rimi.
Siden de trengte hjelp der da, ifølge Glenn Hesler.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, som jeg spilte på Termintator 2-flipperet, på Ellingsrudåsen der, husker jeg.
Så var det en kar, som ville spille mot meg, husker jeg.
Og jeg spilte ikke så bra da, for jeg kjente ikke noen på Ellingsrudåsen, så jeg blei kanskje litt usikker da, (eller jeg hadde kanskje en dårlig dag).
Men jeg vant ihvertfall den ‘tvekampen’ da.
Og en annen kar kom inn der, og spurte han fra Ellingsrudåsen, om, ‘trail-ær ‘u ‘a’, eller noe sånt.
Og ‘trails’, det visste jeg vel såvidt, fra å ha sett noe amerikansk fotball, på TV, at betydde å ligge under.
Og jeg fortalte vel om den her episoden, til Øystein Andersen, og han gliste vel litt av den her slang-en da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg bodde på Furuset, hos Arne og Mette der, forresten.
Så snakka jeg jo en del på kontakttelefonen, (når dem ikke var hjemme da).
Og en gang, så snakka jeg med ei tenåringsjente, fra nettopp Ellingsrudåsen vel.
Og hu fortalte det, at hu jobba som DJ, eller noe.
Og at en nyttårsaften, så hadde hu sovna i badekaret, på en fest, (av en eller annen grunn).
Og hu fortalte også det, at ‘snuten ikke var kjent for å være Einstein’, (eller noe), som hu sa da.
For noen ungdommer på Ellingsrudåsen, de hadde visst klagd på noen kriminelle.
Også hadde politiet gått opp deres oppgang da.
Mens de kriminelle så på det her.
Sånn at de kriminelle skjønte hvilke ungdommer det var, som hadde ringt og klaga til politiet da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den her samtalen, den fortalte jeg vel om, til min tremenning Øystein Andersen da.
(Kanskje siden jeg var fra Berger, og han var en lokal kar, (må man vel si), i det her området jeg bodde og jobba i).
Og han syntes at det uttrykket var artig da.
Så etter det her, så begynte vi tre, (Øystein Andersen, Glenn Hesler og meg), også å si ‘Einstein’, en del ganger da.
Ihvertfall Øystein og meg vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Glenn Hesler han sa kanskje ikke Einstein like ofte, som Øystein og meg, (som tulle-uttrykk da).
Men Glenn Hesler hadde et eget uttrykk, som han sa ofte, (husker jeg), og som jeg ikke helt skjønte hva betydde da.
Og det var ‘host-host’.
Og Glenn Hesler han hadde også et annet uttrykk, og det var ‘knips’.
‘Nå fikk du knips’, (eller noe), kunne han si, mens han knipsa i henda da, hvis det var noe han syntes var bra eller morsomt vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også mye mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.
Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Jeg husker det, at på OBS Triaden, så overhørte jeg det, at hu Marit fra Gjelleråsen, (eller hvor hu var fra igjen).
Hu sa en gang, til Liss og/eller Fanney vel.
Om meg, mens jeg overhørte det.
At, ‘nå synes jeg bare synd på han der jeg’.
(Noe sånt).
Så det var noe som foregikk da.
Jeg regna med at det var noe i forbindelse med at jeg tok henne på låret den gangen, som vi satt eller stod ved siden av hverandre, i kassa hennes.
Og det at hu tok med seg typen sin, (var det vel), på jobben da.
At hu syntes synd på meg, fordi jeg var interessert i henne, men at hu hadde type da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På OBS Triaden, så jobba det noen unge karer, (i begynnelsen av 20-årene vel), som noen sa, at hadde fått sparken, fra supermarkedet, på Metro-senteret, sin ferskvareavdeling.
For de hadde visst pakket indrefilet og sånn inn, og merket det som okselever, (var det vel).
Og så hadde de betalt for dette i kassa da.
Og da hadde de jo selvfølgelig betalt for lite.
Okselever kosta kanskje 5-10 kroner, per pakke.
Mens hvis de skulle ha betalt full pris, for indrefilet, osv., så ville jo dette kostet mange hundre kroner per pakke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå, så skjønner jeg det, at dette nok også foregikk på OBS Triaden.
Jeg var litt treig, da jeg jobba der.
Men i mellomtiden, så har jeg jo jobba som butikksjef selv.
Så nå skjønner jeg jo mer av hva som foregikk.
Og det som foregikk på OBS Triaden.
Det var at en kar der, med hockeysveis, (og som hadde ganske blondt hår vel, og var i begynnelsen av 20-åra vel), som jobba i ferskvareavdelingen.
Han kom ofte i kassa mi, rundt stengetid, og kjøpte okselever, eller ‘okselever’ da, for 5-10 kroner, per pakke da.
Og da klarte ikke jeg å koble det her, med en gang.
For jeg var så fokusert på kundeservice, osv.
Men nå, så skjønner jeg jo det, at det nok da var indrefilet, osv. da, antagelig.
For han med hockeysveisen.
Han trente seg også kraftig opp, på den her tida, husker jeg.
Jeg husker at de damene, som jobba på ferskvareavdelingen, de skrøyt av at han så så fin og veltrent ut da, etterhvert.
Og han satt alltid og spiste cottage cheese, husker jeg, i spisepausen.
(På den her tida, ihvertfall).
For det skulle være så bra for å bygge muskler og sånn da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, som jeg jobba i ferskvareavdelingen der, en lørdag vel, sammen med han med det mørke håret, (som jeg ikke husker navnet på nå).
Så var også han med hockeysveisen på jobb, husker jeg.
Og jeg lurte på hva de lo av.
Men det var ikke noe jeg skulle blande meg bort i da, sa han med det mørke håret.
Men det som foregikk, det var det, at han med hockeysveisen.
Han var kanskje slakter, eller noe.
Og han dreiv og skar i en stor, rund, rød biff, husker jeg, (som var på en del kilo da).
Også skar han et snitt i det kjøttstykket, sånn at det så ut som en vagina da, husker jeg.
Mens han forklarte det, for han med det mørke håret, (mens jeg stod ved siden av dem og hørte hva han sa da).
At det ble akkurat som en ekte mus da, eller noe.
Å ha sex med da.
(Regner jeg med at det må ha vært, som han mente).
Så det var mye rart man endte opp med å lære, på OBS Triaden.
Det er helt sikkert.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en som het Jon Ole, som jobba på OBS Triaden.
Og som min tremenning Øystein Andersen nesten fikk et ‘Jostein-aktig’ forhold til.
Øystein hadde jo hatet en som jobbet på dataavdelingen, til Laurtizen Bokhandel, i Drammen, som het Jostein, (på slutten av 80-tallet).
Og ofte ville da Øystein komme med utbrudd som at, ‘å, du er så Jostein!’, (på den her tiden).
(Av en eller annen grunn).
Og da syntes kanskje vi fra Bergeråsen, (nemlig Kjetil Holshagen og meg), at han kanskje var litt morsom da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jon Ole han hang vel litt rundt Triaden-senteret der, etter arbeidstid, noen ganger, (mener jeg å huske).
Og det gjorde Øystein, Glenn Hesler og meg og.
For vi vanka jo på Biljardhallen der.
Og vi møttes ofte etter at jeg var ferdig på jobben, på OBS Triaden, da.
Enten utafor Triaden der.
Eller inne på Biljardhallen der da.
(Var det vel).
Og en gang, så ble det nok en slags krangel nesten, mellom Jon Ole på den ene siden, og Øystein og meg, på den andre siden da.
Uansett hva det kom av igjen, så begynte ihvertfall Øystein å hate Jon Ole.
Og sa sånn som at, ‘åå Jon Ole’, innmellom da, (mens han tok seg til panna kanskje).
(Mens vi var inn på Biljardhallen og sånn da).
På en nesten lignende måte, av hvordan han hadde prata om han Jostein, fra den bokhandelen i Drammen da, noen år før det her igjen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jon Ole, han pleide å jobbe på flaskerommet ganske ofte.
Så han hadde tilgang til panteblokker.
Og han kom også i kassa mi, ganske ofte, for å heve pantelapper da.
Som jeg mistenkte at han muligens hadde skrevet selv.
Da tok jeg ikke det opp med noen av sjefene.
Kanskje fordi jeg var såpass ung enda, og syntes at det ble litt skummelt, å ta opp sånt, med sjefene.
Men jeg ‘kringkastet’ det ihvertfall, inne på spiserommet der da.
Ihvertfall en gang, (som Jon Ole selv ikke var der da).
At Jon Ole pleide å komme med manuelt skrevne pantelapper, i kassa mi da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg fortalte vel også om det her til min tremenning Øystein Andersen, tror jeg.
For jeg pleide ofte å møte Øystein og Glenn, rett etter jobben.
Og da pleide jeg nesten bare å ha jobb-ting, i hue.
Så Øystein og Glenn klagde på meg til slutt vel.
Om at de var lei av å høre om ting fra OBS Triaden.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, etter at jeg var ferdig på jobben, på OBS Triaden.
Så møtte jeg Jon Ole, husker jeg.
Som gikk i tospann, med en mørkhudet kamerat, som han hadde.
Jeg hadde pigg-sveis på den her tiden.
Noe Jon Ole sin mørkhudede kamerat gjorde narr av og spurte om jeg var fra ‘Mars’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fant den her episoden litt truende, husker jeg.
Men jeg sa vel ikke fra til noen på jobben om hva som hadde skjedd.
Men jeg bytta vel frisyre like etter det her, mener jeg å huske.
Dette var vel like før jeg tok ex-phil-eksamen, nede på UIO, mener jeg.
For da hadde jeg nettopp bytta fra piggsveis til liksom sleik da, mener jeg å huske.
Og grunnen til det, det var vel den mobbinga, fra Jon Ole og hans utenlandske kamerat da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den gangen, som jeg satt i den info-luka, eller kassaleder-kontoret, på OBS Triaden der.
(Den gangen som jeg spurte hu Marit om hjelp med å finne noe vel).
Så stod det ei dame som prata med John Ellingsen vel, og kommenterte utseendet mitt, mener jeg å huske.
Ei forretningdame, som mente at jeg så bra ut, eller noe sånt vel, der jeg satt på utstilling liksom da, i det kassaleder-kontoret.
(Jeg overhørte ihvertfall at hu prata om utseendet mitt, med han John Ellingsen da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en annen ting som skjedde, den dagen, det var det, at når jeg satt på det info-kontoret.
Så ringte det noen som bare tulla, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Jeg husker at jeg mistenkte at det var noen som jobba på gølvet, på OBS Triaden der, som ringte.
Og som tulla skikkelig med meg, og lata som at de skulle prate med butikksjef John Ellingsen da, var det vel.
Og han ringte vel meg tilbake etter den her tullinga da.
Og hadde en litt fleipete/leende tone vel.
Og liksom sa fra om noe greier da.
For jeg var ikke så flink til å sette over samtaler ennå, for å si det sånn.
For det var litt komplisert da, og jeg hadde ikke jobba i det info-buret før det her da.
Det var ikke sånn som da jeg seinere jobba med å svare telefoner, på Arvato sin skandinaviske Microsoft-aktivering, her i Liverpool, for eksempel.
At jeg fikk en eller to dager med opplæring.
Nei, sånn var det ikke, i det hele tatt.
Jeg ble liksom bare plassert der, og visst hvordan samtaler ble overført da.
Men det var ikke så lett å huske det, etter bare å ha blitt visst det, en eller to ganger.
Så jeg tulla litt da.
Og var litt stressa og knytt kanskje, den her dagen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en god del mer som hendte, dette andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.
Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Sommeren 1991, forresten.
Da Glenn Hesler, Øystein Andersen, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og jeg, hadde vært i Gøteborg, på campingferie.
Så kjørte vi innom OBS, utafor Gøteborg, en siste gang, på veien hjem.
Og da stakk jeg innom en informasjonsluke der, husker jeg.
Etter at vi hadde gått ut kassa.
For jeg ville vel markere det, at jeg jobba på OBS, i Norge da.
Så da gikk jeg bort til den luka og spurte om det var mulighet til å få jobb der, hvis man jobba på OBS i Norge da, husker jeg.
Og da fikk jeg vel med et skjema vel, mener jeg å huske.
Etter at jeg hadde tulla litt da, (må jeg innrømme), og sagt at det var mulig at jeg skulle flytte til Sverige, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg satt i kassa på OBS Triaden, forresten.
Så var det ei mørkhudet, (antagelig muslimsk vel), jentunge der, som handla sammen med den enda yngre broren sin vel.
(Som handla for familien sin vel.
Selv om det kanskje var litt rart, på Triaden, som er et stort kjøpesenter, og ikke en nærbutikk, akkurat).
Og plutselig, så mista hu en en-litersflaske, i gulvet, så den knuste, like foran kassa mi, husker jeg.
Jeg var redd for at hu jenta skulle få sjokk.
Så jeg bare sa at hu kunne hente seg en ny flaske.
Mens jeg måtte tørke opp den som hadde knust da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg var på besøk hos Magne Winnem, mens han bodde over Rimi Nylænde, (på Lambertseter) der, vel.
Så hadde ikke jeg så mye klær, husker jeg, som Magne Winnem, som var mye mer opptatt av klær da, enn meg.
Så det hendte at jeg maste meg til å låne noen klær av han da.
På en fest, så lånte jeg en gang en dress av han, husker jeg.
En dress som var litt lys vel.
På en fest som også Leif Jørgensen, i Rimi, var med på vel.
Og en annen gang, som jeg var på besøk hos han, i Rimi-leiligheten hans, over Rimi Nylænde der, så fikk jeg mast meg til å låne, en Levis-genser, fra 80-tallet, som Winnem hadde, husker jeg.
(Og som jeg syntes at var litt kul da.
Selv om jeg var lei av Ball-gensere, med det samme mønsteret da).
Og det var en Levis-genser med røde og hvite striper, husker jeg.
Som egentlig var for lang på arma osv., for meg da.
(Fant jeg ut seinere).
Siden Magne Winnem var 1.99 høy, eller noe, da.
Og den genseren ville vel egentlig ikke Magne Winnem låne meg vel.
Men jeg fikk mast meg til å få låne den da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg var på besøk, hos Magne Winnem, over Rimi Nylænde der.
Så ble jeg litt godtesjuk da.
Også ville jeg gå på Rimi Nylænde der, og kjøpe godteri da.
Også stoppa ikke Magne Winnem meg.
(Dette må vel ha vært høsten 1991 vel, eller noe).
Også klarte jeg ikke å finne noe godteri, inne på Rimi Nylænde der, (hvor jeg ble butikksjef selv, syv år seinere vel).
Men jeg spurte en medarbeider der da.
(Som jeg lurer på om var min seinere kollega der, Thomas Sanne).
Om dem hadde noe godteri.
Nei, vi har bare kokosboller, svarte Sanne.
Og dette lo jeg vel litt av, (eller klagde kanskje litt på), til Magne Winnem da.
Når jeg dukka opp, oppe hos han igjen, i etasjen over da.
Og da fortalte Winnem det, at den butikken hadde en avtale, med kiosken ved siden av, at dem ikke skulle selge godteri der.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg flytta fra Mette Holter og dem, i Høybråtenveien, på Furuset.
Så sendte Mette Holter med meg noen røde og hvit-stripete gardiner, som hu hadde, (husker jeg).
Hu sa at det var ‘sånne gardiner som ungdom liker’.
(Noe sånt).
Så jeg måtte nesten si ja takk, til å få de gardinene da, (husker jeg at jeg syntes).
Men jeg lurer på om de var litt gjennomsiktige.
Så da jeg flytta til Rimi-leiligheten, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen, etter å ha bodd i fem år, på Ungbo der.
Så kjøpte jeg meg gardiner selv, husker jeg.
Nemlig noen mørke-blå gardiner, på Hansen og Dysvig vel.
Etter at vel også søstera mi Pia, hadde rådet meg, til å kjøpe mørke gardiner vel, en gang.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
En gang jeg var og besøkte min adoptiv-tremenning Øystein Andersen, (på Hanaborg), så begynte han å prate om hvor han pleide å runke, husker jeg.
(Uten at jeg husker hvorfor, dette er en del år siden nå, for å si det sånn.
Og dette her var vel fortsatt mens jeg bodde på Bergeråsen, eller eventuelt Abildsø, hvis jeg skulle tippe).
Men Øystein begynte uansett å prate om at han likte best å runke på doen der, hjemme hos foreldrene sine da.
(Husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein var kanskje litt sex-opptatt.
Han fortalte det en gang, at han hadde lært, på skolen, (eller noe), at noen syntes at sex var best, når man bare såvidt førte kjønnsorganet inn i skjeden.
Noe sånt.
(Noe jeg ikke forstod så mye av, men Øystein mente at dette var riktig da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var ikke bare Øystein Andersen som ‘dreit seg ut’, på den her tida.
Jeg selv, jeg pleide å kjede meg, noen ganger, når jeg gikk til bussen, når jeg skulle på jobb, på OBS Triaden, de første månedene, da jeg hadde det vikariatet der, husker jeg.
Så jeg begynte å lage noen ‘dumme’ sanger, husker jeg, på den her tiden.
Det var tre sanger som jeg husker ennå, og som jeg pleide å spørre Glenn og Øystein hva dem syntes om da.
Bare sånn for tull da, for ingen av oss spilte jo i band, eller noe sånt, da.
Den ene sangen den gikk sånn her cirka:
‘En kjekk ung mann fra Furuset.
Han skulle på jobben sin på matsenteret.
Bussen kom.
Han så seg litt om.
Han gikk inn døren, mens han sa til sjåføren.
Jeg kommer en halvtime tidligere i dag.
For jeg kom jo en halvtime for seint i går.
Oj som det går.
(Eller noe sånt).
Også var det vel vers to.
En kjekk ung mann fra Furuset.
Han var på besøk hos kjæresten sin på Alfaset.
Hu lå på gulvet, (eller noe sånt. Også begynte dem å ha sex da).
Jeg kommer en halvtime tidligere i dag.
For jeg kom jo en halvtime for seint i går’.
(Eller noe sånt).
Dette var bare noe tull jeg tenkte på, mens jeg stressa til bussen.
Og mens jeg var veldig trøtt en morgen da.
Og jeg hadde vel klart å forsove meg, noen ganger der.
Så jeg stressa og prøvde å rekke bussen da.
Mens jeg kjeda meg litt kanskje, siden jeg bare skulle på jobb på OBS Triaden, hvor det var veldig stille, om morgenene, på ukedagene.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også en dum rappa-sang, som jeg begynte å dikte på, mens jeg kjeda meg, på den her tida da.
Den gikk cirka sånn her:
‘I saw you sitting on Burger King with a milkshake and your ugly boyfriend.
Wearing close to nothing, but tell me how much can you swollow?
Don’t be a loser, be a winner baby, I’m the one to follow’.
Og Øystein mente visst at den sangen var like bra som mye av den andre ‘dritten’ som var på MTV osv., på den her tida.
Selv om jeg bare var fornøyd med å finne på noe som rimte da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Grunnen til at jeg lagde disse sangene, det var vel kanskje fordi at Øystein og Glenn, de var så kule og morsomme.
Så prøvde jeg liksom å være litt kul jeg og.
Men det ble nesten litt sånn krampeaktig og hysterisk noen ganger dette, med at vi tre, (som var nesten som en gjeng), prøvde å være kule og morsomme, hele tida da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den tredje sangen, som jeg husker, at jeg begynte å dikte på, på den her tida.
Den gikk cirka sånn her.
‘Apparently.
All you can see.
Is an enemy.
At the deep of the sea.
It’s your reality.
But I wish, that I could swim inside you like a fish.
Bla bla bla.
Calling my name.
Have you no shame.
No, cause you want me to.
It’s your reality.
And I know that you do.
But I wish, that I could swim inside you like a fish.
Osv., osv.’.
(Noe sånt).
Det var jo egentlig ikke noe mening bak teksten.
Det var bare for å få sammen noen ord som rima, sånn at det ble en sang liksom.
Som jeg prøve å snekre sammen i min kjedsomhet og i min anstrengelse for å være like kul som Glenn og Øystein da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Glenn og Øystein mente at dette hørtes ut som noe av Depeche Mode, (eller noe), husker jeg.
Og jeg prøvde a synge den her for søstera mi Pia en gang og.
Men hu sa bare ‘æsj’, eller noe, tror jeg.
Så hu liksom mente at jeg var ekkel, eller noe, siden jeg hadde dikta opp den her sangen da.
Og funnet på noen nødrim og sånn da.
Hu hadde ikke noen positive tilbakemeldinger ihvertfall, husker jeg.
Det var bare at hu skulle ha det til at jeg var ekkel da, (eller noe).
Da jeg var på besøk hos bestemor Ågot, en gang, mens Pia fortsatt bodde der vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel også en fjerde sang.
Som var på norsk, og som var noe om at ‘det er ikke gull alt som glitrer’.
‘Det er ikke gull alt som glitrer.
Det er ikke gull alt som glitrer.
(Jeg husker ikke helt hvordan den her sangen var.
Men den var kanskje litt inspirert av Stone Roses/’Fools Gold’).
Tåpers gull.
Jeg drikker meg full.
Jeg p*ler ditt hull.
Til tissen detter av.
Men det er ikke gull alt som glitrer.
(bla bla bla).
Jeg tror jeg har blitt full, for nå glitrer du som gull’.
(Noe sånt).
Da Glenn og Øystein hørte den sangen her, mens bilen en av de kjørte stod parkert utafor Torgbua, på Ellingsrudåsen der, hvor jeg flytta til sommeren 1991.
Så syntes de vel ikke at den sangen her, var så bra, tror jeg.
Så dette var vel den siste sangen jeg prøvde å lage, mener jeg.
Men jeg diktet også opp en norsk versjon av ‘Welcome to the Jungle’, med Guns ‘n’ Roses, en gang som jeg var på besøk hos Øystein, (mens jeg bodde på Bergeråsen vel), og han digga den her sangen da.
‘Jungel.
Velkommen til jungel.
La meg se deg falle ned på dine knær og la meg høre deg rope jungel.
Velkommen til jungel.
Jeg vil høre deg skrike’.
Noe sånt.
For jeg tulla litt med den sangen da sikkert.
Siden jeg ikke var så glad i heavy da.
Noe Øystein hørte på hele tida.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker fra tiden, da jeg jobba på OBS Triaden.
At jeg overhørte at leder for den nye Spesialvare-avdelingen, Lars Erik Koritov, vel.
Og to-tre av gutta på gølvet, på OBS Triaden der.
At de dreiv og baksnakka meg, en gang, (mens jeg satt i kassa da).
Noe jeg overhørte da.
Jeg hørte ikke det første de sa.
Men jeg hørte at han Koritov vel sa om meg, at ‘også ser han alltid ut som at han kan/skal gå ut på byen’.
Noe sånt.
(Så de var kanskje litt misunnelige på meg da, eller noe.
Siden at jeg så så bra ut da, eller noe.
Hva vet jeg.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, på begynnelsen av det året, som jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem, på Furuset der.
Så husker jeg det, at halvbroren min Axel, (som bare var 11-12 år, på den her tida), sa det.
At han likte ikke å dusje, før han la seg, for da fikk han problemer med å sovne, (husker jeg).
(Av en eller annen grunn, så nevnte Axel plutselig det her, utenfor sammenhengen da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg hadde bodd nærmere et år, hos Arne og Mette og dem.
Så begynte Mette Holter å mase på meg, om at jeg måtte flytte ut.
Uten at hu sa noe om akkurat hvorfor jeg måtte flytte ut.
Men hu mente det, at vi bare hadde avtalt, for et halvt år, eller noe.
Mens jeg vel egentlig mente at vi hadde avtalt for et skoleår.
Og at det var vikariatet mitt på OBS, som var for et halvt år.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg prata ihvertfall med kamerata mine om det her da.
Og Magne Winnem, han jobba på den her tida, som Assisterende Butikksjef, på Rimi Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen der da.
Og to av hans kolleger, (to unge damer, i slutten av tenårene/begynnelsen av 20-årene), i Rimi, de var på utkikk etter en tredje person, å bo sammen med dem, i et bofellesskap, viste det seg.
Jeg ble invitert på pizza, sammen med Magne Winnem, hos de her damene da.
For at vi skulle diskutere om jeg skulle flytte inn der da.
De bodde like ved en ganske stor kirke, på Grunerløkka, husker jeg.
(Omtrent der hvor vi plukka opp den Grunerløkka-klassen vel, når vi fra sjette klasse, på Berger skole, skulle på Barnas Gård, i 1982.
Der hvor jeg ble henta, av faren min og dem, og dro for å se på at Viggo Snoghøj/Snowhill, (den eldste sønnen til Haldis), ble nordisk mester i bodybuilding for junior, i København.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Jeg var litt redd for å ta feil valg, når det gjaldt ny bolig.
Så jeg hadde også dratt med min tremenning Øystein Andersen, på den her visningen/middagen da.
(Eller hva man skal kalle det).
Vi fikk pizza, alle tre, både Magne, Øystein og jeg da.
Øystein er jo adoptert fra Korea, og sa kanskje ikke så mye, på det her besøket da.
Jeg husker at dette var to attraktive unge damer.
Som jeg sikkert hadde likt å bodd sammen med.
Og besøket vårt der, det gikk vel stort sett greit vel.
Men på slutten av besøket så begynte ei av de her to unge Rimi-damene, å spørre oss om, om jeg klarte å skille fargene på klesvasken.
For de ville vel vaske klær sammen med meg da, eller noe.
(Det mest naturlige ville kanskje vært å vaske sitt eget tøy, tenker jeg nå men).
Jeg må vel ærlig talt innrømme det, at jeg ikke var vant til å skille mellom farget og lyst tøy, når jeg vaska klær, (på den her tida).
Og når Øystein, Magne og jeg, gikk ut døra, etter dette besøket.
Så begynte Magne Winnem liksom å erte meg da.
‘Klarer han å skille tøyet’, sa han.
Og liksom herma etter hu ene unge dama da.
Mens han smilte da.
Men jeg skjønte ikke hva det var som var så morsomt.
Og Winnem ville ikke forklare da.
Så der stoppet dette, (for meg ihvertfall), da.
Det rant ut i sanden, for å si det sånn.
Og jeg hørte vel ikke noe mer fra Winnem, om det her.
Så her mangla vel det, at Winnem var klar/tydelig, for at det skulle ha blitt sånn, at jeg flytta inn der.
Men Winnem ble kanskje litt misunnelig da.
Kanskje han ble sur fordi at han selv skulle ønske at han bodde sammen med de her to unge damene?
Hva vet jeg.
Jeg hørte ihvertfall ikke noe mer om det her, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men jeg husker at jeg tenkte det, at det hadde vel sikkert endt med at jeg ble driti ut liksom.
At disse to unge damene sikkert ville ha tatt med noen svære mannfolk hjem fra byen.
(Jeg var jo ganske tynn, og veide såvidt over 60 kilo, og var jo helt i begynnelsen av 20-årene da).
Mens jeg sikkert måtte ligge og høre på at de lå og peisa da, i naborommet, osv.
Sånn at jeg sikkert ville blitt sjalu og ønsket at det var meg selv som fikk pule med disse her fine Rimi-damene da.
Sånn her tenkte jeg litt, at det var en risiko, for at dette ville ende da.
Og den leiligheten var vel ganske liten og, (hvis jeg husker det riktig).
Så det hadde kanskje blitt mye dramatikk og følelser som sjalusi osv., i lufta, hvis jeg skulle ha bodd der.
Men jeg hørte ihvertfall ikke noe mer fra Magne Winnem, om det her da.
Så jeg vet ikke hva de damene egentlig bestemte seg for.
Så dette forble som noe litt vagt/uklart, for meg.
Men jeg sa vel til Mette Holter, tror jeg.
At jeg venta på å høre mer fra Magne Winnem, om den her plassen i bofelleskap da, på Grunerløkka der da.
Når hu maste på meg igjen seinere, om å flytte da.
Men jeg hørte vel ikke noe mer, sånn som jeg husker det, ihvertfall, fra Winnem da.
Så det her rant ut i sanden da.
Så om det var på grunn av Winnem eller de her Rimi-damene.
Det veit jeg ikke.
Men det vet de kanskje selv.
Det er mulig.
Så sånn er nok antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.
Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Høsten 1991, (må det vel ha vært), så ble Magne Winnem butikksjef, på Rimi Munkelia, ved Lambertseter.
Han fikk seg ny Rimi-leilighet, i den leiligheten, som lå over Rimi Nylænde, (en annen butikk, på Lambertseter, hvor jeg selv ble butikksjef, i 1998).
Et sted hvor det tidligere lå en butikk som het Balstad, som var ganske kjent.
Lambertseter var jo Norges første drabantby, (og ble bygget etter krigen vel).
Og Balstad var vel den første matbutikken der, tror jeg.
Og de hadde også en prest, (har jeg lest på nettet), som bodde over Balstad der vel.
Så Magne Winnem bodde vel i en tidligere prestebolig, tror jeg, i Nylænde der da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg besøkte Winnem, både på Rimi Munkelia og i hybelen hans da, i Nylænde.
Jeg mener å huske at Winnem prata om at han hadde begynt å bruke fuktighetskrem, den første gangen, som jeg var på besøk der.
Men det var ikke fordi at Winnem hadde blitt homo, (eller noe), viste det seg.
For en gang, som jeg hadde avtalt å gå ut på byen, med Magne Winnem og min fetter Ove, (fra Son).
Og når jeg var blakk men hadde avtalt å låne penger av Winnem da.
Så ringte jeg Winnem, men han svarte ikke.
Og da så fikk ikke Ove og jeg festa så mye vel.
Og seinere, så fikk jeg høre det, av Winnem, at grunnen til at han ikke svarte.
Det var fordi han lå og hadde sex, med hu dama han hadde fått seg ganske nylig da, nemlig Elin.
(Som muligens var den første, (og eneste), dama han hadde/har hatt vel).
Winnem hadde møtt Elin, (fra Skarnes), da han var innom en butikk på Nordstrand deromkring, (for å undersøke konkurransen i det området han selv var butikksjef i kanskje), og Elin satt i kassa der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en annen gang, som det var snakk om at jeg skulle låne penger av Winnem, (som jo jobbet som butikksjef, mens jeg var ‘fattig student’ da), husker jeg.
Det var vel vinteren/våren 1992 vel, når jeg sendte brev til bestemor Ingeborg og, i Stavern, og lurte på om hun kunne låne meg noen penger.
De pengene jeg skulle låne av Winnem, det var vel bare til jeg fikk meg lønning, tror jeg.
Glenn Hesler og Øystein Andersen, de skulle kjøre meg, til Winnem da.
I Nylænde der, på Lambertseter.
Dette var kanskje for å ha råd til å henge på Biljardhallen, sammen med Glenn og Øystein, (hvor det vel gikk en del penger), hva vet jeg.
Jeg husker at Magne Winnem sa noe i telefonen, eller noe, om at da så måtte han lage gjeldsbrev, hvis jeg skulle låne 1000 kroner, eller hva det var.
Da reagerte Øystein og Glenn, husker jeg, når de fikk høre det, at Winnem hadde prata om gjeldsbrev.
Fordi vi var liksom en kameratgjeng da.
Og så skulle Magne Winnem lage gjeldsbrev på grunn av en tusenlapp eller to.
Han hadde jo for eksempel fått låne TV-en og videoen min, i juleferien, et par år før det her, det året jeg bodde på Abildsø.
Uten at jeg begynte å prate om å lage noe gjeldsbrev, (eller noe), for det lånet liksom.
Så sånn var det.
Jeg husker ikke helt hvordan det her endte, men jeg mener å huske at Øystein, Glenn og jeg vel kjørte til Nylænde der da, på Lambertseter.
Og at jeg sikkert fikk låne noen penger, av Winnem da.
Som han helt sikkert fikk tilbake, når jeg fikk lønning da.
Men jeg så ikke noe til noe gjeldsbrev.
Men jeg må vel si at Winnem vel dramatiserte litt, når han ville lage gjeldsbrev, for å låne meg, (som han hadde kjent siden 1988, det skoleåret vi var russ sammen, og vi hadde jo vært på ferie i Gøteborg, og på flere Danmarksturer, og på nesten utallige pub-til-pub-runder i Oslo, osv.), gjeldsbrev, for å låne tusen kroner, eller noe.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at da Winnem bodde i Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen.
Så hadde han en sykkel der, husker jeg.
Og da ville han at jeg skulle sitte på bak på sykkelen hans, mens han sykla til Schaushallen, eller noe, en sommerkveld vel.
De drøye åtte årene, som jeg selv seinere bodde i Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, (fra 1996 til 2004), så hadde jeg aldri sykkel der, for å si det sånn.
Men jeg fikk sitte på bak på sykkelen til Magne Winnem da, husker jeg, sommeren 1991, må det vel ha vært.
Mens vi sykla rundt, litt i fylla vel, i Oslo Sentrum da.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Det året jeg bodde hos Arne og Mette og dem.
Så husker jeg at Axel prata om en tøffing.
Og det var Jan Kvalen, som var vakt, på Tveita Senter.
Han hadde jeg aldri hørt om før.
Men Kvalen, han var tøff da, skjønte jeg, på Axel da.
Som vel bare var 11-12 år, det året, som jeg leide et rom, av faren og stemora hans.
Så Axel fulgte med på hva som skjedde, i Groruddalen, selv om han ikke var så gammel ennå da, dette året, som jeg leide av Arne og Mette og dem da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Arne og Mette kjente også en kar, som var grossist i dagligvarebransjen, mener jeg å huske.
Nemlig en kar som ble kalt ‘Vaske-Bakke’, mener jeg at det var.
At Mette Holter, (må det vel antagelig ha vært), fortalte meg om da, en gang, mens jeg bodde på Furuset der da.
Så sånn var det.
Baren noe jeg tenkte på.
Men men.
Mette Holter, hu var også veldig oppsatt, på å starte bingo, det året, som jeg leide et rom av dem.
Da regna hu med at ‘alle i familien stilte opp’, (eller noe), sa hu.
Så da ville hu altså at jeg skulle slutte i min jobb, på OBS Triaden, for å jobbe på en bingo hu skulle starte opp da.
Noe jeg absolutt ikke kunne tenke meg.
Jeg syntes at bingo, inne i Oslo, virka litt lugubert.
Og man fikk vel også bare tillatelse, for å drive bingo, for en viss tid av gangen, virka det som, for meg.
Og man måtte også finne en veldedig organisasjon, som en del av inntektene skulle gå til da.
Men å jobbe på bingo, det syntes jeg at virka som noe flaut, så det kunne jeg ikke tenke meg, å si opp jobben min på OBS Triaden, for å begynne å jobbe på bingo.
(For å si det sånn).
Og ihvertfall ikke en bingo, som Mette Holter skulle drive, for hu kunne være litt sånn spesiell/sjefete/dominerende da, som under den julemiddagen, på Furuset der, i 1990, da jeg ikke fikk lov til å prate hvordan linje-akevitten hadde fått navnet sitt, for eksempel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det første året, som jeg bodde i Oslo, (på Abildsø der), så trente jeg vel ikke noe, tror jeg.
Men jeg husker at jeg spilte squash en gang, på Sentrum Treningsstudio der, (som ligger i en sidegate av Akersgata/Ullevålsveien der), med Magne Winnem, som slo meg ganske enkelt vel, men jeg hadde en bra smash ihvertfall vel.
Men det var nok kanskje et par måneder før at Winnem og jeg spilte squash.
Nemlig våren 1991 kanskje, at jeg hadde lest i Groruddalens Avis, eller om det var Aker Avis.
At det var en badmintonklubb, som het Skøyenåsen Badmintonklubb.
Og da hadde ikke jeg trent noe, siden jeg hadde gym på Gjerdes Videregående, i Drammen, skoleåret 1988/89.
Altså et og et halvt år tidligere da.
Så jeg følte meg nok litt daff i kroppen da.
Så jeg bestemte meg for å prøve å spille badminton en gang da.
Og fikk muligens låne racket, av Magne Winnem, det er mulig.
(Noe sånt).
Men jeg husker det, at jeg klagde så fælt, til Marit, (eller hvem det var), i kassa på OBS Triaden, at jeg var så støl.
Siden jeg hadde spilt badminton da.
Så det at jeg dro til Oppsal der, for å trene badminton.
Det var noe jeg bare gjorde en gang, må jeg innrømme.
For kroppen min var liksom helt ødelagt, dagene etter den treninga.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert som jeg jobba lenger på OBS Triaden.
Så fikk jeg prøve meg på en del forskjellig arbeid da.
Jeg var jo avløser en del ganger.
Jeg jobba på gølvet en del ganger, (når det var lite å gjøre i kassa).
Og jeg begynte etterhvert også å jobbe fast, i ferskvaren, på lørdagene, faktisk.
Med å skjære opp og veie kjøttpålegg og salater og å pakke inn fersk fisk, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen ting, som jeg gjorde, på OBS Triaden.
Det var at jeg noen ganger måtte sitte i en bu der liksom.
Og svare på telefonen.
Og rope opp folk på callinga, osv.
Den jobben var litt uvant for meg, husker jeg.
Da satt man liksom på utstilling, litt høyt oppe, i en sånn bu da.
Også var det noe jeg ikke fant der, en gang.
Også var jeg ikke sikker på det, om jeg hadde lov til, å rote gjennom skuffene der.
Siden jeg ikke var vant til å jobbe inne på kassaleder-kontoret der da, (eller hva det het igjen).
Så da ropte jeg på hu Marit, (som var fra Gjelleråsen kanskje, eller om det var Blystadlia, eller noe. Ei som var i slutten av tenårene/begynnelsen av 20-årene og jobba deltid der vel).
Og hu fant det som jeg leita etter da, oppi en skuff der da, eller noe.
Og sa hu et ordtak, som hu kunne, som het ‘den som leiter, han finner’.
Men jeg hadde ærlig talt ikke prøvd å leite selv engang.
For jeg var ikke sikker på det, om jeg hadde lov til å rote oppi de skuffene der, egentlig.
I tilfelle det lå noe papirer der, eller noe, som bare kassalederne skulle se liksom da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Marit, hu gjorde også en gang et stort nummer ut av det, at jeg kjøpte meg en ny tannbørste, husker jeg.
Og hu gikk heller ikke med den blå OBS-buksa, på jobben, husker jeg.
Hu gikk med en litt harry, syrevaska olabukse, husker jeg.
(Nesten sånne olabukser, som jeg selv gikk med, når jeg bodde på Bergeråsen, og gikk markedsføringslinja, på Sande Videregående, en del år før det her da).
Grunnen til at jeg husker det.
Det var fordi jeg var litt frekk en gang, og tok henne med fingern, på låret hennes, husker jeg.
En gang vi begge var i samme kasse, av en eller annen grunn.
Kanskje i forbindelse med at det ble fylt opp røyk eller at det var pause-avløsing, eller noe.
Men det likte visst ikke hu Marit, skjønte jeg.
For hu hadde med typen sin, (var det vel), med på jobb, en gang seinere der da, husker jeg.
Så hu var liksom opptatt da.
(Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.
Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.