johncons

Stikkord: 90-tallet

  • Min Bok 2 – Kapittel 65: Mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

    En dag, mens jeg bodde hos Mette og Arne.

    Så sa Mette til meg, at Barnevernet skulle på besøk der.

    Den samme dagen, (var det vel).

    Og hu ville at jeg også skulle være der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En dame og en mann, fra Oslo kommune, dukka opp der da.

    Jeg fortalte dem, at dette med Barnevernet, det ble som noe litt rart for meg.

    For jeg hadde jo bodd alene som barn.

    Så jeg syntes at det var rart, at de besøkte Axel, som bodde hos Arne og Mette da.

    Siden jeg selv aldri fikk besøk av Barnevernet, alle de årene, som jeg bodde alene, på Bergeråsen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein, Glenn og jeg, vi hadde jo en litt fleipete tone, oss imellom, på fritiden.

    Så noen ganger på jobb, på OBS Triaden, så begynte jeg å bruke den tonen der og, husker jeg.

    Det var en som het Anders vel, (med mørkt hår vel), som jobba på gølvet, på OBS Triaden der.

    Og han sa en gang til meg, at ‘du har fått for liten bukse’.

    (En gang som jeg gikk rundt på gølvet der, og skulle finne prisen på en vare kanskje, eller noe).

    Og da kontret jeg med en gang, (for jeg likte ikke at han vurderte meg så nøye kanskje da. Han karen var ikke sjefen min, eller noe, da, for å si det sånn.), og sa med en gang tilbake, at ‘du har fått for liten hjerne’.

    Noe jeg fortalte om, til Øystein og dem da, etter jobben en dag, da sikkert.

    Og dette ble til et nytt fenomen, som vi vel kalte for ‘hjernevitser’, og som vi noen ganger prata om da.

    Det var liksom nesten som noe påtvunget dette.

    At alltid når Øystein, Glenn og jeg, hang sammen.

    Så måtte vi være så vittige og som noen ordkunstnere eller komikere nesten da.

    Så dette ble kanskje litt slitsomt, i lengden.

    Så sånn var nok kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    OBS Triaden, det var jo en veldig stor matbutikk, nemlig et såkalt hypermarked da.

    Og det jobba vel over 50 personer der vel, hvis jeg skulle tippe.

    Og det var stadig noe krøll, husker jeg, med de andre som jobba der.

    Jeg var jo fra Bergeråsen, og var nok ikke så høy i hatten, ovenfor de her Romeriks-folka da.

    Og det var veldig travle dager, i kassa, på OBS Triaden der.

    Så i begynnelsen der, når noen fra Ferskvaren dukka opp, og henta en røykpakke, i kassa mi, og sa at de skulle betale for den seinere.

    (Ei ung med mørkt hår der vel.

    Og muligens hu litt eldre der).

    Så lot jeg dem få røykpakka, mot løfte å betale seinere, i starten da.

    (For dem overraska meg kanskje, mens jeg var stressa der da, i begynnelsen, eller noe.

    Det var nesten sånn at dem rana meg da, for å si det sånn).

    Jeg var liksom i et sånt ‘kunde-service-modus’ da, når jeg satt i kassa der.

    Men jeg husker at jeg skreik ut, når jeg så dem en gang, på spiserommet.

    At dem måtte betale for røykpakka da.

    Og da skjedde vel ikke det.

    Men de her Ferskvare-avdeling-folka, de slutta ihvertfall å gå for å hente røyk, i kassa mi, uten å betale med en gang da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg vet ikke hvorfor det ble sånn, at jeg ikke ropte på kassalederne, om sånne her ting.

    Men hun Helene fra Finland, hu hadde kanskje en litt for personlig tone da.

    Og hu litt eldre, hu hadde jo mista sønnen sin, og sånn, så det ble litt rart med hu og, syntes jeg.

    Og hu Carmen, hu var også veldig sånn feminin, (eller hvordan man skal forklare det igjen).

    Og det samme med hu Liss da.

    Ingen av disse fire hadde vel noe særlig naturlig autoritet, vil jeg si.

    Så det var liksom bare som vanlig prating, (som på fritida), det som skjedde på jobben der, syntes jeg.

    Det var ganske flatt der da, må man vel si.

    Det var kanskje fordi at jeg hadde jobba på Hageselskapet, hvor det var høye direktører, osv., at jeg ikke reagerte helt, på de her kassalederne, på OBS Triaden da.

    (Det er mulig).

    Så sånn var nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Knut Hauge og meg, vi ble noen ganger brukt på gølvet, da jeg hadde det seks-måneders vikariatet der.

    En gang, så måtte vi fylle opp en stor kjøledisk, med en kilos Norvegia-oster, husker jeg.

    Dette var vel noen som hadde dårlig dato, og som skulle selges billig vel.

    Noe sånt.

    Men det var mye rart da.

    Og vi måtte stable osten to ganger, for vi hadde ikke stabla dem fint nok, den første gangen da.

    Sa han storebroren til hu lyshåra ‘snella’ i frukta der, var det vel.

    Så det var rimelig strengt da, når det gjaldt butikkstandard, på Matland/OBS Triaden.

    De gutta som jobba på gølvet der, de var skikkelig ‘proffe’ da, når det gjaldt å få butikken til å se bra og sånn da.

    Det var liksom ikke noe sånn ‘hulter til bulter’ der.

    Der skulle det mer være som i Amerika, (eller noe sånt), vil jeg si.

    Der skulle butikken se tipp-topp ut da, (selv om det etterhvert ble OBS der, som kanskje ikke hadde så bra rykte, for å ha bra standard vel.

    Som for eksempel MAXI Skårer kanskje).

    Det lå jo også en OBS, på Løren, (ved Sinsen, eller Økern, vel), og den så litt trist/slitt ut, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For jeg var med Knut Hauge og Lene dit engang vel.

    Men i Lørenskog, så var det så stor konkurranse, mellom matbutikkene da.

    Så butikken skulle liksom se tipp-topp ut da, uansett om den het Matland eller OBS Triaden da.

    Og det var ikke sånn, at alle slutta, når butikken begynte å hete OBS Triaden liksom.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Det var mye de samma folka, som fortsatte å jobbe der, (også etter at det ble OBS Triaden), ihvertfall når det gjaldt folka på gølvet, virka det som for meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg og en annen i kassa, (muligens Knut Hauge vel).

    Vi ble opplært, av en av gutta på gølvet, (muligens han broren til hu lyshåra i frukta vel).

    Til å rydde hyller, på Matland/OBS Triaden der da.

    Og jeg husker forskjellen på hvordan jeg ble opplært, til å rydde hyller, på Matland/OBS Triaden, og på Rimi.

    På Matland/OBS Triaden, der skulle varene trekkes fram da, (som på Rimi).

    Men hvis du hadde en enkelt vare, til overs, fra den fremste esken, i hylla.

    Så skulle man dytte den varen, bak den bakerste esken da.

    Sånn at man bare så den fulle esken da.

    Mens på Rimi, så skulle man ikke legge varer, bak eskene, i hylla.

    Men hvis det var noen løse varer, (når man ryddet hyller), i Rimi.

    Så skulle disse stilles foran eskene da, i hylla.

    (Men varene skulle fremdeles trekkes fram da, sånn at de stod kant-i-kant, med fronten på hylla da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første dagene, som vi var på campingferie i Sverige forresten, sommeren 1991.

    Så hadde det visst vært en episode, i butikken, på campingplassen der.

    Dette var muligens mens jeg var og chatta med hu pene, svenske, toppløse blondinna, (som jeg bomma røyk av), sammen med Magne Winnem, (på stranda der).

    For det her fikk jeg seinere referert, av Øystein Andersen, var det vel.

    Og det var at Kjetil Holshagen og Øystein og/eller Glenn vel.

    De hadde altså gått i butikken, på campingen der da.

    For å kjøpe noen sånne is-brikker til å ha i en kjølebag kanskje, (eller noe sånt da).

    Også hadde en unge begynt å skrike så fælt, inne i den camping-butikken der da, (fortalte Øystein da, var det vel).

    Og da hadde det visst smelt fra Kjetil Holshagen, at ‘ta og skyt den ungen da’.

    Også hadde visst noen svenske damer der blitt sure da.

    Og sagt noe sånt som, at ‘skjuta ungen? Vi kan inte skjuta ungen’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 64: Mer fra Gøteborg

    Øystein, Glenn, Magne, Kjetil og meg.

    Vi dro en eller to ganger til Liseberg.

    For de fleste av oss var jo Blackjack-spillere, (eller ‘Svarte-Jonas’, som Øystein kalte det spillet).

    For i en spillehall, ganske langt inne, på Liseberg der, så hadde de Blackjack-bord, og sånn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som vi var på Liseberg, denne ferien.

    Så kom vi tilbake til bilen, som Øystein hadde lånt av faren sin vel.

    Også hadde en plate, som Øystein hadde kjøpt, i en spesial-platebutikk, for heavy-musikk, (var det vel).

    Den hadde bøyd seg skikkelig, i sola da, husker jeg.

    (Der den lå i baksetet av bilen da).

    Så det var varmt disse dagene, må man nok si.

    Så dette var vel kanskje i juli-måned da, i 1991, hvis jeg skulle gjette.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nordstan-senteret het forresten det senteret, hvor vi pleide å handle mat, (når vi ikke dro på OBS da).

    Og noe av det rareste, med denne ferien.

    Det var at Øystein og Glenn de ville nesten hver dag, henge i en, (litt luguber vel), spillehall/bule, i andre etasje, på Nordstan-senteret der.

    Et sted hvor vi tre andre, (Magne, Kjetil og jeg), ikke gikk inn døra til, engang.

    Magne, Kjetil og jeg, vi ville heller gå rundt i Gøteborg Sentrum, og kikke på damene kanskje, og sitte og spise noe mat, på en fortausrestaurant, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da vi kjørte på motorveien, fra Askim Camping, og inn til Gøteborg.

    Så var det Øystein som kjørte.

    (Oftest var det vel Glenn som kjørte tror jeg.

    Disse to bytta vel på å kjøre vel).

    Og så begynte plutselig Øystein, å skulle ta feltskifte.

    Også var det en bil, i blindsona hans.

    Som han ikke så da.

    Så Øystein kjørte jo nesten inn i en bil, som lå i blindsona hans da.

    Når han skulle skifte felt, på motorvegen i Gøteborg der da

    Men den bilen som lå i feltet utafor oss, den tuta vel.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ofte, (eller ihvertfall en gang iblant), så pleide også Glenn, å kjøre feil, i Gøteborg.

    Ihvertfall så hendte det, (et par tre ganger der), at han eller Øystein, tok en 180 graders-sving, midt i veien.

    (Hvis det var lite trafikk der da).

    Og da hendte det, at det smalt fra meg, at dem ‘tok en spansk en’.

    (Som var et kjent uttrykk, fra oppveksten min, på Bergeråsen, husker jeg).

    Men da ble Glenn Hesler sur, husker jeg.

    Og sa, at dem ‘tok en afrikansk en’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så kjørte vi ved siden av en bil full av svenske damer, som vi vel også sa hei til, gjennom vinduene på bilen, mener jeg å huske.

    Når vi skulle til Nordstan-senteret der en gang vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein og meg, vi pleide jo å ofte å krangle, liksom om hvem som skulle være ‘sjefen’ av oss to, (eller hva man skal kalle det).

    Jeg var jo eldst.

    Men jeg hadde jo ikke lappen og bil.

    Og Øystein hadde jo mye mer penger å rutte med, enn meg.

    Og han hadde også mange flere kamerater osv., ute i Lørenskog der, osv.

    Uansett hva det kom av, så ga Øystein meg et mareritt, på den her turen, husker jeg.

    Så jeg måtte prøve å ta igjen litt.

    For Øystein var så sur og spydig mot meg, på hele turen da.

    Så tilslutt så smalt det vel fra meg, at jeg ikke orka noe mer ‘Øystein-fascisme’, (eller noe sånt).

    For jeg syntes nok at han oppført seg litt som Hitler da, eller noe.

    Og dette ble et fast uttrykk ihvertfall, som Øystein brukte mye selv etterhvert, at det og det, var ‘fascisme’ da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg var jo ganske liberal, så når vi begynte å tulle sånn, og si at det og det var ‘fascisme’.

    Så skulle jeg vel være enda mer morsom da.

    Også begynte jeg å kalle politiet for ‘Gestapo’.

    Og Securitas, (som hadde vaktholdet, på Askim Camping der), for ‘Securitate’ da, (etter noen sikkerhetsstyrker, som de hadde hatt i Romania, før jernteppets fall, noen år før det her da).

    Bare for å være morsom da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På fritida, på campingplassen der, så pleide vi enten å spille badminton eller sjakk.

    Det var vel sånn at Glenn, Øystein og meg, vi spilte alle tre sjakk, ihvertfall vel.

    Og Magne Winnem spilte vel også sjakk.

    Og badminton det spilte vel Magne Winnem, Glenn Hesler og meg, tror jeg.

    Og muligens også Øystein.

    Men om Kjetil Holshagen spilte badminton eller sjakk, det tviler jeg vel litt på vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var noen på den campingplassen, som spilte badminton, med noen kjempestore badminton-racketer, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Og det var vel to damer, som var i den Skåne-gjengen, mener jeg vel å huske.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så hang Øystein og jeg, borte ved burgersjappa der, på campingplassen.

    (Av en eller annen grunn).

    Også dukka det opp ei veldig pen svensk tenåringsjente der.

    Som kanskje var så ung at hu dro på ferie, med familien sin.

    Men jeg var vel fortsatt bare 20 år selv, så jeg begynte å tulle litt med hu her svenske jenta da, som var 16-17 år kanskje da.

    Og tok en tulle-samtale, etter en sang, som jeg hadde sett på TV, (og som Kjetil Holshagen hadde digga vel), da jeg bodde på Bergeråsen, (på 80-tallet da).

    Så jeg spurte hu pene jenta da.

    Om, ‘hva heter du då?. Hva heter du då?’.

    (Etter en svensk sang da).

    Også sa jeg sånn, ‘jag heter Lennart. Jag heter Lennart’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da svarte hu pene svenske jenta da, at hu var fra det og det distriktet, i Sverige da.

    (Et sted jeg ikke hadde hørt om før, tror jeg).

    Men hu forklarte det da, at det var ‘et landskap’, da.

    Og spurte, ‘forstår du?’.

    Men da svarte jeg ikke noe.

    For jeg ble litt flau, siden jeg ikke visste hvor det her stedet var da.

    Og hu jenta var kanskje litt ung da, siden jeg regna med at hu var på ferie sammen med foreldra sine kanskje.

    Selv om hu var sånn 16-17 år vel, hvis jeg skulle gjette.

    (Hu så ihvertfall så gammel ut vel.

    Og var veldig pen da).

    Øystein bare stod og så på det her vel.

    Mens jeg tulla da.

    Og hu jenta gikk til TV-stua, eller noe sånt der, kanskje.

    (Hvor vi aldri pleide å henge da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi var i Gøteborg, i 4-5 netter kanskje.

    Og jeg var jo vant til å bo aleine.

    Så det ble litt rart for meg, etterhvert, siden jeg ikke fikk runka og sånn da, (for å være ærlig).

    Så en natt, så prøvde jeg å snike meg inn på herredoen der, for å ta meg ‘en stille Anders da’.

    Men det var litt uvant for meg, å runke på en sånn do.

    Men jeg hadde noe solkrem, (eller noe), som jeg prøvde å ta på pikken, mens jeg runka.

    Men det funka ikke.

    Men jeg mener å høre at noen svensker hørte at jeg runka på doen der da.

    (Selv om dette var midt på natta vel).

    Så dette var en frustrerende ferie, husker jeg.

    For jeg klarte vel ikke å runke til jeg fikk orgasme da, når det var folk overalt, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg ble litt sløv, på slutten av den her ferien da.

    Og glemte å betale for burgeren en gang, husker jeg, i burgersjappa, på campingen der, (og sånn), da.

    Og jeg fikk også dårlig mage, på grunn av det svenske brødet vel.

    Så den siste dagen vår der, så var jeg lenge på do.

    (Muligens fordi jeg prøvde å runke igjen kanskje.

    På et toalett på Nordstan-senteret, var dette vel).

    Og da ble Kjetil Holshagen sur, husker jeg, fordi jeg var så lenge på do da.

    Og sa at han og Magne Winnem, (var det vel), hadde møtt masse svenske damer, utafor doen da, mens jeg hadde vært på do, osv.

    Så noe var det ihvertfall.

    Kanskje hu fine, toppløse, lyshåra, svenske dama, i begynnelsen av 20-åra, som Magne Winnem og jeg traff, i begynnelsen av den her ferien.

    Som fikk meg til å bli litt sånn døsig og utilfreds da.

    Hvis det ikke var hu fra Skåne da, som åpna en ølflaske, med kjeften sin, foran meg.

    Eller om det var hu veldig fine ungjenta, som var fra et svensk landskap da.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Jeg ‘klikka’ uansett litt ihvertfall der, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at vi lå og solte oss, på badestranda der.

    Og da var det noen damer, fra Sverige, som vi prata med der.

    Og jeg, (var det vel), spurte om det var noen bra utesteder, i Gøteborg.

    Og de damene svarte da, at like ved en kirke, (som jeg spurte om var en stenkirke, noe de bekreftet), så var det et bra utested da.

    Om man ikke hadde noe imot mørkhudede, eller noe, understreket de damene så.

    Jeg svarte ikke noe da.

    Men jeg spurte om det var ved den stenkirken da.

    Men Magne Winnem og jeg, (som var de av oss, som var mest hyppe, på å komme oss ut på byen, om kvelden, i Gøteborg).

    Vi kom oss aldri på noe utested der da.

    For Glenn og Øystein, de hadde ikke lyst til å dra på noe utested.

    Og Magne og jeg, vi da ha tatt drosje eller buss, noe som ble veldig ‘prosjekt’ da, (må man vel si).

    Og å få Glenn og Øystein til å være sjåfører, for Magne og meg, der.

    Hvis vi skulle på diskotek.

    Det kunne vi nok bare glemme, tror jeg.

    Det prøvde vi vel ikke på engang, å få til, tror jeg.

    For de var ganske sure og sære da, under den her ferieturen vel.

    (Og ellers og, til vanlig, til en viss grad, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 64: Gøteborg

    Sommeren 1991, så dro Øystein Andersen, Glenn Hesler, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og jeg, på campingtur, til Gøteborg.

    Øystein hadde fått låne faren sin bil, (var det vel), og enten Øystein eller Glenn, hadde vel fått tak i telt og.

    Jeg hadde ikke sovepose engang, men lånte søstera mi sin, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg jobba jo på OBS, så da vi så en OBS-butikk, ved Mosseveien eller E6, eller hva den veien mot Svinesund heter igjen.

    Så ‘befalte’ jo jeg selvfølgelig et stopp der.

    Og jeg spurte hva det het der, og det het ‘Råne’, syntes jeg at hu dama i kassa svarte da.

    Noe jeg lo en del av da, (på vei inn i bilen igjen osv., da).

    For søstera mi og Cecilie Hyde, som bodde hos meg, i Leirfaret, noen måneder, et par år, før det her.

    De hata jo rånere da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, når vi kjørte videre.

    Så så jeg jo det da, at det ikke het Råne der likevel, med Råde.

    På et veiskilt der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde vel ikke så god råd, tror jeg.

    Mye penger hadde sikkert gått med på Biljardhallen osv., siden mine kamerater, på den her tiden, Øystein og Glenn, hadde en nokså dyr livsstil da.

    Og jeg røyka også på den her tiden.

    Så jeg kjøpte meg vel en six-pack med den billigste øl-en som de hadde på OBS Råde der vel.

    Som vel var Borg-øl, mener jeg å huske.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var vel den eneste av oss, som kjøpte øl der, tror jeg.

    Og den øl-en ble rimelig varm, (husker jeg), bak i bilen til faren til Øystein der da.

    For vi hadde vel ikke med oss kjølebag, tror jeg.

    (Ihvertfall så hadde ikke jeg det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi hadde ikke bestilt noe campingplass, før vi dro.

    Vi tok det på sparket, sånn som faren min og onkel Runar gjorde, da vi dro på camping, i Brunlanes, på midten av 80-tallet, en gang.

    Dette var min ide da.

    Jeg sa vel til Øystein, at det var bare å dra, så fant vi alltids en campingplass da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi var en del mil over grensa til Sverige.

    Så stoppa vi på et feriested, hvor de hadde utleie av hytter, eller noe.

    Ei kone og ei pen lyshåra ungjente jobba der, mener jeg å huske.

    Og Øystein og jeg, vi fikk noen brosjyrer, som vi kunne kikke i, når det gjaldt campingplasser, og sånn, da.

    Jeg kikka på kartet, og sa at vi kunne dra til Askim Camping.

    For i Askim, der hadde jeg vel vært med faren min, og levert køyesenger, eller noe, som guttunge.

    Så det hørtes litt kjent ut da, med Askim Camping, siden vi jo hadde Askim i Norge også da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror at vi stoppa et sted, og så ringte jeg vel, og hørte, om dem hadde ledige campingplasser, på Askim Camping da.

    (Hvis jeg ikke husker det helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram, til Askim Camping, (som lå ved sjøen, like utafor Gøteborg Sentrum).

    Så sa de andre i bilen, at jeg måtte ordne med campingplassen da.

    Så jeg måtte gå aleine inn i resepsjonen der da, til Askim Camping.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så var det ikke bare, å betale for campingplass.

    Neida, man måtte oppgi personnummer også.

    Da fortalte jeg det, at i Norge, så pleide man ikke å oppgi personnummer, for ting som å leie campingplasser, osv.

    Men det var vanlig i Sverige da, fikk jeg som svar tilbake.

    (Av noen ungdommer som jobba der).

    Så jeg måtte fylle inn et norsk personnummer, som er på elleve siffer.

    Inn på et svensk campingkortskjema-felt, for personnummer, som i Sverige er på tolv siffer da.

    Så dette var jo bare som noe dumt, hvis man spør meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi fikk en teltplass som lå like nede ved sjøen vel.

    Noe som var greit.

    For det var varmt å ligge i det teltet.

    Og det gikk an å vasse, fra der teltet vårt lå, og bort til en ganske fin badestrand, hvor Magne Winnem og jeg, gikk og snakka litt med ei pen, lyshåra, toppløs svensk dame, i begynnelsen av 20-årene vel, som lå og solte seg, på stranda der, (mens hu leste i en bok vel), og jeg bomma vel en røyk av henne og, (som hu hadde i et sånt stilig sigarett-etui vel), siden jeg ikke hadde fått med meg røyken min, siden den sikkert lå i teltet da, siden vi vel hadde vassa bort til den stranda der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi stoppa på veien til Gøteborg, på noen gatekjøkken, som het Sibylla, eller noe, (husker jeg).

    Men de burgerne var ikke så gode, som de jeg var vant med, fra Lørenskog, Brighton og Oslo.

    Så da klagde jeg litt, husker jeg, på de burgerne.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    De hadde også burgersjappe, på campingen der, og der pleide jeg å kjøpe burger, husker jeg.

    Og de burgerne var vel greie, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg jobba jo på OBS, og jeg hadde også vært en del i Gøteborg tidligere.

    På det senteret, som het Femman-senteret vel, (eller noe).

    Der bestemor Ågot hjalp meg å få kjøpt kinaputter, en gang.

    Så vi dro enten på matbutikken, ved Femman-senteret, for å kjøpe mat.

    Eller så dro vi på OBS, som lå like utenfor Gøteborg, på den andre siden av Sentrum, mot Norge igjen.

    Som vi hadde sett på veien da.

    Hvor de hadde bra utvalg av mat.

    Selv om vi ikke hadde kjøleskap og sånn.

    Men vi fikk ferskvareavdelingen, på OBS, til å skjære opp noe ost, (eller hva det var da).

    For å spise brødskiver med ost og skinke vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi klagde på brødet, i Gøteborg, husker jeg.

    Fordi alt brødet var loff, som var ferdig oppskjært da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    (Selv om jeg må innrømme det, at brødet her i England, også er mye sånn.

    Men her er ikke det brødet loff da, men det er vanlig brød liksom.

    Men men.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Det var ikke noen utesteder, ved campingen, som vi var på.

    Noe som var litt kjedelig da.

    Magne Winnem og jeg, vi ville ut og feste.

    Men vi bodde ganske langt unna Sentrum da.

    Og jeg hadde ikke så bra råd, tror jeg.

    Så det ble ikke til det, at vi dro ut, på byen der.

    Men en kveld, så drakk vi ihvertfall, på campingen der da.

    Og Glenn Hesler, han pleide aldri å drikke, men han drakk den kvelden da, husker jeg.

    Og vi møtte en gjeng, fra Skåne der, husker jeg.

    Og de sa at de var fra ‘Skaune’, husker jeg.

    Og ei tenåringsjente, som var med i den gjengen.

    Hu viste meg et triks hu kunne, husker jeg.

    Nemlig at hu klarte å bite av korken, på en ølflaske, med tenna.

    (Noe jeg vel også hadde klart, noen år før det her vel.

    Mener jeg å huske.

    Mens jeg bodde på Bergeråsen da.

    Men som jeg vel hadde sluttet med, etter at jeg flytta inn til Oslo da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til, at jeg kom på det her, å dra med kameratene mine, på campingtur, til Sverige da.

    Det var nok kanskje fordi, at min fetter Ove, sommeren før det her vel, (i huset til Ågot på Sand).

    Han hadde pratet om det, at han ville det, at han og vår fetter Tommy, og meg, skulle dra på bil/camping-turer, til Sverige, osv., da.

    (Sånn som våre fedre hadde dratt på sammen, under ‘raggar-tida’ da, på 60-tallet).

    Men jeg prøvde jo å kutte ut min far og hans slekt.

    Gradvis, må man vel si.

    Så jeg ønska ikke å dra på sånne ferieturer med Ove da.

    Så derfor prøvde jeg vel heller å få med kamerata mine, på sånne ferieturer da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, på denne ferieturen vår, til Gøteborg.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til dette.

    Vi får se.

    PS.

    Mens jeg husker det.

    Kjetil Holshagen han hadde begynt å høre på noe skikkelig tung musikk, husker jeg, på den tida her.

    Han prata om at han digga Megadeath, var det vel.

    Og noen andre heavy-band, som jeg ikke husker navna på nå da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein Andersen, han bare ‘bitcha’ liksom, mot meg, hele tida, på den turen her.

    (Av en eller annen grunn).

    Han var skikkelig sur da, og kom alltid med grinete kommentarer, til meg, som satt i baksetet der da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem han oppførte seg plutselig helt som en ‘gærning’, en gang, på denne ferien.

    Mens jeg var ute i vannet, samtidig med han.

    Så begynte han plutselig å løpe, rett mot meg.

    Og han prøvde å dytte meg overende da.

    Inne på grunna der.

    Noe som kunne ha vært farlig da, mener jeg.

    For man vet jo aldri hvor man kan slå hue, hvis man faller, inne på grunna, på en strand liksom.

    (For det her var en slags strand, inne på campingplassen.

    Og ikke den fine badestranda da, som var ikke så langt unna).

    Og det var vel noen bryggekanter og sånn, i nærheten også.

    (Noe sånt).

    Og steiner i vannet vel.

    Og vi var ikke så langt ute i vannet, når Winnem begynte med det her dytte-forsøket sitt.

    Og det bare var såvidt jeg fikk kommet meg unna.

    Når han løp mot meg da, husker jeg.

    Og jeg veide vel bare drøye 60 kilo vel, (på den her tida).

    Mot Winnem, som vel veide rundt 100 kilo, (vil jeg vel tippe på), siden han var 1.99 høy da, eller noe, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler og jeg, vi likte å kaste frisbee.

    Så vi kjøpte en frisbee der da.

    Men den var sånn, at den lagde en fløytelyd, når man kastet den.

    Og den var laget av hardplast da, (må man vel kalle det materialet).

    Og Hesler og jeg, vi kasta den frisbee-en, på badestranda der da.

    Og plutselig, så kasta Hesler frisbee-en, utafor min rekkevidde, og rett i tenna, på ei lyshåra, svensk jentunge, ute i vannet der da.

    Og jeg var redd for at hu skulle begynne å grine.

    Og jeg var redd for at vi skulle få kjeft, og liksom oppmerksomhet rettet mot oss da.

    For jeg var bare 20 år enda vel, og fortsatt ganske sjenert vel.

    Så jeg måtte trøste hu jenta da, tenkte jeg da, så jeg tok henne på skulderen da, for å liksom trøste henne, og prøve å roe henne ned.

    Siden Glenn hadde kasta frisbee i kjeften på henne da.

    (Og hu liksom stod der som paralysert da.

    Og jeg venta nesten på at hu skulle begynne å hylgrine).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den frisbee-en, den var ganske hard da.

    Så det må ha gjort rimelig vondt, å få den i kjeften, (for å si det sånn).

    Så det er mulig at hu måtte til tannlegen.

    Hvem vet.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men etter dette, så gadd ikke jeg, å kaste noe mer med den frisbe-en der, husker jeg.

    For den frisbe-en, den var litt dumt konstruert da, vil jeg si.

    Den gjorde også vondt å ta imot, (husker jeg), siden den var laget av hardplast da, og ikke av mer bøyelig plast, som ‘vanlige’ frisbee-er da.

    Så etter at Glenn Hesler hadde kasta frisbee-en, i kjeften, på hu svenske jentungen, så stakk Glenn Hesler og jeg tilbake til teltet vårt igjen, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Det var vel band som Metallica og Slayer, som Kjetil Holshagen også hørte på, i 1991, mener jeg å huske.

    Om det var Kjetil Holshagen eller Øystein Andersen som digga Megadeath-sangen ‘Symphony of destruction’, det husker jeg ikke nå.

    Men den sangen husker jeg ihverfall, fra den her tida da.

    Så den har jeg nok hørt hjemme hos Øystein eller i bilen på vei til Gøteborg, på den her campingturen da.

    Noe sånt.

    Øystein hørte også på et band som het LA Guns, eller noe, vel.

    (Med ‘Ballad of Jayne’, mm.

    Og en annen heavy-sang, som jeg husker, at Øystein hørte mye på, på den her tida, (eller like før), det var Skid Row med ’18 and life’).

    Pluss at Glenn og Øystein digga Guns and Roses, og var helt med, når deres to nye album, Appetite for Destruction I og II, kom ut, på begynnelsen av 90-tallet, husker jeg.

    Selv om Øystein også sa at han ikke like Axl Rose, for han trodde han var Jesus.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men Magne Winnem og jeg.

    Vi likte ikke heavy.

    Vi likte mer listepop og/eller new wave/80-talls musikk/synth kanskje.

    Men siden jeg hang så mye sammen med Øystein og Glenn, (som jeg ikke hadde så mye felles med kanskje), så måtte jeg høre på masse heavy-musikk hele tida da, på rommet til Øystein, osv.

    Når vi tre hang der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 2 – Kapittel 63: Enda mer fra OBS Triaden, mm.

    Det var ikke bare Blenda, Hanne-Panne, Skurt og Benk-ern, som fikk klengenavn, av Glenn og Øystein.

    Neida, jeg selv ble etterhvert kalt for ‘Riple’, av de her gutta.

    Dette klengenavnet, det fikk jeg slengt i trynet, en gang, når jeg var på besøk hos Øystein, (husker jeg).

    Og Glenn Hesler også var der.

    Omtrent på samme måte som måte, som jeg fikk slengt det i trynet, at dem skulle starte opp automatfirma, uten at jeg fikk være med, men bare eventuelt fikk lov til å ‘kjøpe aksjer’, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var vanskelig for meg, å hevde meg noe særlig, ovenfor Glenn og Øystein.

    Når jeg bare for det meste jobba på OBS.

    Og ikke hadde hverken lappen eller bil da.

    Så jeg var nok den av oss tre, som ble mest tulla med.

    Altså at jeg fikk flest meldinger da.

    Men jeg ga liksom aldri opp da.

    Etterhvert så prøvde jeg å si sånn.

    At, det og det, (som jeg ikke husker hva var nå), det ville jeg ikke gå med på, for jeg var jo ‘en fri mann, i et fritt land’.

    Jeg måtte gå så langt, som å si noe jeg hadde hørt Stutum, (eller hvem det var), si på radio da.

    I mitt forsøk på å få fred da, fra liksom ‘hersjingen’, til Glenn og kanskje spesielt Øystein da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg vet forresten ikke hvorfor Glenn og Øystein begynte å kalle meg for Riple.

    Det virka som for meg, at dette var noe de hadde diskutert om, mens de hadde jobba, i automatfirmaet, eller noe.

    Og det var kanskje et ordspill på Ribsskog da.

    Men Riple, liksom.

    Jeg må innrømme at jeg seinere har lurt på.

    Om ‘Rip’, liksom var for ‘R.I.P.’, (altså Rest in Peace), som sikkert stod på et av Iron Maiden-platecoverne, som Øystein omtrent ‘tapetserte’ rommet sitt med.

    Også ‘le’ betydde at de skulle le, hvis jeg døde, eller noe da.

    Men dette tørr jeg ikke å si sikkert.

    For meg, så var det bare sånn, at plutselig, etter den og den datoen, (i 1991 en gang kanskje), så begynte Glenn og Øystein, å kalle meg for Riple da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når jeg sa det, til Glenn og Øystein, at jeg ‘var en fri mann, i et fritt land’.

    Så begynte Øystein å tulle enda mer med meg da.

    Og da så herma han liksom etter meg, og liksom rettet på meg da, også sa han at, ‘jeg er jo en ‘piip’, i et ‘piip”.

    Så det Øystein mente.

    Det skjønte jeg vel etterhvert.

    Det var nok at jeg ikke var en ‘fri mann’, og at Norge vel da heller ikke var ‘et fritt land’.

    Noe sånt.

    Så sånn var nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hjemme hos Arne og Mette, så fikk etterhvert Mette Holter nok av meg, (av en eller annen grunn), må man nok si.

    Holter sa at det bare var meninga, at jeg skulle bo der, i seks måneder, (eller noe).

    (Enda det vel var vikariatet mitt hos OBS Triaden som var på seks måneder.

    Jeg hadde jo ikke noe kontrakt, hos Arne og Mette.

    Men jeg må vel ha nevnt, at det var snakk om at jeg trengte et sted å bo, mens jeg hadde et friår, fra NHI).

    Mette Holter sa at jeg måtte ha rommet til Axel.

    Også skulle Axel få rommet mitt, (som var større da).

    Etter noen uker masing, fra Mette Holter, så ga jeg opp.

    Jeg var jo så og si aldri inne på rommet mitt, likevel.

    Så om jeg sov på et lite eller stort soverom, det var ikke så nøye for meg, for å si det sånn.

    Axel trengte visst et stort rom, på grunn av ditt eller datt da.

    Ifølge Mette Holter.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det som skjedde så, det var at Vicky/Victoria, fra USA/Trondheim, kom på besøk igjen.

    Og måtte jeg sove på sofaen, i stua.

    Bestemte Mette Holter da.

    (Jeg prøvde først å nekte, men det nytta ikke).

    For da hadde allerede hu Mette Holter lovt bort mitt rom, (Axel sitt gamle rom), til hu Vicky da.

    Og jeg husker at Vicky hadde med en CD, (var det vel), som jeg også syntes at en sang på, var fin, (forresten).

    Og det var Twin Peaks CD-en, husker jeg.

    Og den sangen det var ‘Falling’, vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så hu svære Vicky, på 150-200 kilo, hu sov altså i min seng da, (Axel sin gamle seng), i en eller to netter.

    Mens jeg bodde på Furuset der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg satt på en sang, på stereoanlegget, til Mette Holter og dem, en gang.

    (Et stereoanlegg som var gjemt litt bort, i spisestuedelen av stua dems der).

    Noen måneder før det her vel.

    Og det var Ultravox, med sangen ‘Vienna’.

    En sang som Øystein hadde anbefalt for meg vel.

    Og da sa Mette Holter, at det var bra/fin/ordentlig musikk, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Grunnen til at Øystein lot meg låne en plate/maxi, av Ultravox, uten at jeg hadde bedt om å få låne den, (høsten 1990 vel).

    Det var vel fordi at Øystein og jeg, vi hadde sitti, og spilt et musikk-spørre-spill, som Øystein hadde på Amiga vel, (eller noe), etter vår ferietur til Brighton, sommeren 1990 vel.

    Og da fikk jeg riktig på spørsmålet om hvem som hadde sangen ‘Dancing with tears in my eyes’, (husker jeg).

    (Nemlig Ultravox da.

    Noe jeg huska fra å ha hørt mye på Oslo-nærradioene, da jeg bodde alene, på Bergeråsen, på 80-tallet, må det vel ha vært).

    Så jeg tapte vel ihvertfall ikke denne musikkkunnskap-konkurransen, mot Øystein da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Jeg fikk også blant annet låne skrekkfilmen ‘Society’, av Øystein, (på VHS), husker jeg, mens jeg bodde hos Arne og Mette og dem.

    (På samme måte, nemlig liksom at Øystein bare ‘heiv’ den etter meg, da jeg var på besøk hos han, en gang).

    Og da hadde jeg kanskje min videospiller stående i stua der da, (hos Arne og Mette).

    Det er mulig.

    Hvis det ikke var Arne og Mette sin videospiller da.

    Hvem vet.

    Hm.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

  • Om Geri har pult Turid Sand, det veit jeg ikke. Men lillebroren hans sa, på begynnelsen av 90-tallet, at Geri pulte ei ung, hot snelle, som bare faen

    geri pult turid sand

  • Jeg sendte en Facebook-melding til Orji, fra Høybråtenveien

    facebook melding orji

    PS.

    Orji har visst forresten også studert, ved juridisk fakultet, ved UIO, (det visste jeg ikke):

    orji juridisk fakultet

    http://www.facebook.com/profile.php?id=831920337

  • Her er mer om Orji, (sammen med sin storebror vel, Jide), fra siste kapittel, av Min Bok 2. (En av disse lo av meg da jeg gikk tur med Trixie, i 1991)

  • Min Bok 2 – Kapittel 61: Mer som skjedde det andre året jeg bodde i Oslo

    Som jeg har skrevet om tidligere, så prøvde jeg jo i begynnelsen, å takle min viltre/hyperaktive yngre halvbror Axel, (som var 11-12 år, da jeg flytta inn, og leide et rom, av Mette og Arne og dem, høsten 1990), ved å liksom prøve å være kul, (og kamerat liksom), da.

    Jeg husker for eksempel at jeg hadde bestilt pizza en gang, den første tida, som jeg bodde der..

    Og ei dame, (fra Pizzaexpressen, eller noe vel), ringte på døra.

    Og at jeg da hadde på meg caps(!), (noe jeg aldri har hatt på meg hverken før eller siden vel), for å prøve å se kul ut da.

    Mens Axel og jeg, kanskje leikeslåss, eller noe, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var kanskje denne episoden, da jeg følte meg litt flau, fordi at hu pizzabud-dama, hadde sett meg med caps.

    Som fikk meg til å tenke på det, at jeg kanskje taklet min yngre halvbror Axel, (som jeg egentlig ikke kjente så bra), på en litt feil måte da.

    For jeg hadde liksom alltid Axel nesten klengende på meg da.

    Han hadde liksom ikke noe respekt for meg.

    Alt var på hans premisser liksom.

    Jeg skulle kjøpe og lage mat, for oss, men måtte samtidig være kul, og leike med han da, og ha på meg caps og sånn da.

    Så etterhvert, så ble dette opplegget, nok litt for slitsomt for meg.

    Axel kalte med ‘leieboer’, hele tida også.

    (Ihvertfall seinere, mens jeg bodde der).

    Og hadde liksom ikke noe respekt for meg da.

    (Siden jeg var ny i Groruddalen, kanskje).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en gang, når jeg ikke ble kvitt Axel, som skulle leike og tulle med meg da.

    Så tok jeg et slag, når vi leikeslåss, borte ved inngangsdøra, i gangen der.

    Som gikk liksom langs kroppen min, og oppover da.

    Ganske hardt da.

    For jeg ville kanskje markere min grense da.

    Og at jeg syntes at Axel gikk litt for nærme meg, eller ihverfall hadde for lite respekt for meg da.

    Sånn at alt gikk på hans premisser.

    Og jeg ble liksom som en klovn, som bare var der, for å gjøre Axel fornøyd da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da ble Axel liksom helt forferdet da, når jeg liksom slo et sånt slag, som gikk langs min kropp, og oppover da.

    Som han bare kunne ha blitt truffet av, hvis han hadde gått helt inntil meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men dette var et slit for meg, å liksom ha Axel innpå meg hele tida da.

    Så jeg måtte liksom finne på noe, for å prøve å få respekt da.

    For å bo der, i et år, med Axel som ‘sjef’ liksom.

    Det ville blitt for slitsomt, tror jeg.

    For jeg merka det, at jeg ikke fikk ro liksom.

    For Axel var så innpåsliten og hyperaktiv da.

    Og jeg er vel sånn, at jeg trenger litt ro og litt tid for meg selv, for å slappe av.

    Og det var vel ikke meninga at jeg skulle være ‘barnehageonkel’ for Axel på heltid heller.

    Det var Pia som skulle være det, hvis hu fikk bo der gratis.

    Men avtalen min, med Mette og Arne, den var jo at jeg skulle betale 1000 kroner i leie, i måneden, og så kanskje hjelpe til med å passe Axel litt, en gang i blant.

    Men ikke fulltid, som det var snakk om at Pia skulle jobbe der, (med Axel da).

    Jeg hadde jo tross alt også en jobb å passe.

    Først på Hageselskapet og så på Matland/OBS Triaden.

    Så å passe på en slitsom Axel, i tillegg til den å ha en jobb.

    Det ble nok kanskje litt mye da.

    Det er mulig.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For Axel gikk jo på spesialskole, så han trengte kanskje egentlig noen som var spesialutdanna, til å passe på han da.

    Så det var kanskje en dårlig ide, at jeg flytta inn, hos Mette og Arne og dem.

    Men jeg visste ikke det, før jeg flytta inn der, at Axel kunne være så slitsom.

    For han pleide vel ikke å være det, de gangene jeg besøkte dem, før jeg flytta inn der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel ikke sånn, at jeg bestilte så mye pizza, (såvidt jeg kan huske, ihvertfall), da jeg bodde på Abildsø.

    (Og ihvertfall ikke da jeg bodde på Bergeråsen, for det var nok for langt unna Drammen osv., til at budene leverte der da).

    Men de femten år gamle venninnene, som jeg kjente på Abilsø, nemlig Anne Lene og Lene, de babla en gang, (som jeg var nede og besøkte den Abildsø-gjengen der da, på den ‘fritidsklubben’, til hu Anne Lene og dem da), om at dem hadde fått Pizza Baronen, (var det vel), like ved Abildsø, (på Ryen, eller noe vel).

    Og at det var billig å bestille pizza derfra da.

    (Var det vel).

    Og den gangen som Magne Winnem og jeg, var på fest hos hu Lill fra Svelvik, (som var lam i halve trynet), og typen hennes, (en kar fra Oslo vel), så hadde vi gått forbi Peppes Pizza, (mener jeg å huske), ved Hauketo togstasjon der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg mener at det var Pizza-Expressen, som jeg bestilte pizza av, da jeg bodde på Furuset.

    (Selv om jeg ikke skal si det her helt sikkert da).

    Vi hadde kanskje fått en reklame-lapp fra et pizzabud-firma, på døra eller i postkassa da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var nok antagelig det.

    Etter at Axel fikk hundehvalpen Trixie.

    Så var det ofte meg, som måtte gå tur, med den hunden.

    Og vikariatet mitt, på OBS Triaden, det var jo ferdig, våren 1991.

    Og etter at det skar seg litt, mellom Axel, (og Mette og Arne), og meg.

    Så begynte jeg å henge mer og mer, sammen med min tremenning Øystein Andersen, og hans klassekamerat, (på Skedsmo Videregående vel, i Lillestrøm, mener jeg), Glenn Hesler, ute i Hanaborg, i Lørenskog da.

    (En gåtur på cirka en halvtime kanskje, fra jobben min da).

    Så en fridag, så husker jeg det, at jeg tok med Trixie, ned til Haugenstua togstasjon.

    I bånd da.

    For Trixie ble så veloppdragen, etter at jeg kasta den bikkja ut på terrassen den gangen, etter at han Orji fra Idol, (eller om det var broren hans), hadde ledd av meg den gangen da, siden jeg bikkja ikke hørte på meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For Trixie var så veloppdragen, så den hunden, den bare lå eller stod på fanget mitt, (var det vel), på de tre-fire togstasjonene, (var det vel), fra Haugenstua og til Hanaborg da.

    (En togtur jeg dro på, litt på impuls vel.

    For jeg skulle vel bare ut og lufte bikkja egentlig, tror jeg)

    Og konduktøren sa ikke noe da.

    Og jeg slapp vel å kjøpe togbillett for Trixie også, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn og Øystein, de var nemlig så morsomme.

    For de hadde nettopp begynt med spilleautomat-firma.

    (Noe jeg ikke hadde råd til, å være med på.

    Og jeg var heller ikke like interessert, i slåss-spill, som Street Fighter, osv. da).

    Så jeg syntes kanskje at jeg måtte prøve å være litt morsom jeg og da.

    Så det var kanskje derfor, at jeg tok med Trixie, på toget, for å vise fram den bikkja, til Øystein og Glenn da, en vår/sommerdag, i 1990 da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Trixie, det var en snill og veloppdragen hund, (må jeg si).

    Så den hunden, den fikk faktisk lov til å bli med inn, på rommet til Øystein der, (hvor han blant annet hadde den prosjektoren, fra konkursboet, til det tidligere hotell og konferansesenteret, på Triaden-senteret da).

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og jeg slapp vel å ta toget tilbake, til Haugenstua/Furuset, med Trixie.

    For Trixie og jeg, vi fikk vel sitte på, med enten Glenn eller Øystein, (som begge hadde lappen og bil da, på den her tida), mener jeg å huske.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så mener jeg at hu Cathrine Løvdahl, (fra OBS Triaden), også muligens var på det samme toget, som jeg tok fra Haugenstua og til Hanaborg, med Trixie da.

    Jeg mener ihverfall at jeg muligens så at hu gikk av toget på Lørenskog togstasjon, og vel prata med ei venninne, om Trixie og meg vel, (eller noe).

    (Noe sånt).

    Men det er mulig at jeg husker feil og.

    Det var rimelig uvant for meg, å ha med en bikkje, på toget, for å si det sånn.

    (Jeg var ikke sikker på om det var lov, engang).

    Så jeg var kanskje litt nervøs da, på den her togturen.

    Hva hvis Trixie hadde måttet gå på do, for eksempel?

    Men Trixie syntes nok, at det var morsomt, å kjøre med tog, (tror jeg).

    Det virka sånn på bikkja ihvertfall, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Den lå, sto eller satt helt rolig, under hele togturen, (som bare tok 5-10 minutter da, riktignok), sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I begynnelsen av den tida, som jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem, på Furuset/Høybråten der da.

    Så husker jeg at det var en dag, som jeg følte meg litt sånn uggen og utilpass da.

    Og da spurte vel Arne og Mette meg, om hva som feilet meg da, eller noe.

    Og vi fant ikke ut av, hva det kunne være, som var problemet, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men til slutt så spurte Mette meg, (husker jeg), om jeg hadde vært på do, den dagen da.

    (Altså om jeg hadde bæsja da).

    For Mette Holter forklarte meg det da, (mens Arne Thomassen også var i stua dems der vel), at det var viktig for kroppen da, å gå på do, minst en gang, hver dag.

    Og dette hadde ikke jeg tenkt over før, (for å være ærlig).

    Jeg hadde bare gått på do, når jeg absolutt måtte det, (husker jeg).

    (Ihvertfall hvis det var for å bæsje da).

    For jeg syntes at det var kjedelig å gå på do, og pleide vel kanskje å drøye det lengst mulig da, for å heller se på TV, eller noe sånt, (som jeg syntes at var mer morsomt), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etter at Mette Holter hadde fortalte meg om det her da.

    At det var viktig, å gå på do, for å liksom ‘tømme tarmen’, ihvertfall en gang hver dag.

    Så har jeg pleid å hatt det litt i bakhue da.

    At dette er ganske viktig for kroppen da.

    For at man ikke skal føle seg ‘uggen’ og sånn da.

    Så dette her, det har jeg huska på, også i årene etter at jeg bodde hos Arne og Mette og dem da.

    At jeg liksom burde gå på do, for å få ‘tømt tarmen’/bæsja, regelmessig, og ihvertfall en gang hver dag da.

    (Hvis jeg skjønte hu Mette Holter riktig, ihvertfall).

    Sånn at ‘systemet’ i kroppen liksom ikke stopper opp da.

    (Noe sånt kanskje).

    Det var ihvertfall noe sånt som stemora til Axel, nemlig Mette Holter, ‘babla’ om, det året, som jeg leide et rom av henne og Arne Thomassen da, fra høsten 1990.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, iløpet av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 60: LO

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel, så var ikke alt bare fryd og gammen, på Matland/OBS Triaden.

    Neida, disponenten til Forbrukersamviret Lørenskog, nemlig Skjalg Nakkim, måtte jo slutte, etter cirka et år, ved roret, etter at den forrige disponenten, (da det het Matland), nemlig Paulsen, hadde slutta, cirka et år tidligere, i forbindelse med at Forbrukersamvirket kjøpte opp Matland da.

    Og Triaden-senteret var vel også nære konkurs på begynnelsen av 90-tallet.

    Hotellet gikk ihvertfall konkurs, mener jeg å huske.

    Siden min tremenning Øystein Andersen, kjøpte en kino-prosjektor, som han hadde på rommet sitt, som tenåring, for under 10.000 vel.

    Øystein var vel kanskje en av de første, i Norge, som hadde prosjektor og lerret, på rommet sitt.

    For sånne prosjektorer, (Øystein sin ble vel egentlig brukt, i konferansesalen, på hotellet, på Triaden), de kosta vel opp mot 100.000 kroner egentlig, på 80/90-tallet.

    Men Øystein fikk kjøpt hotellet på Triaden sin da, (av konkursboet vel), for kanskje en tiendedel, av ny pris da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at Disponent Skjalg Nakkim fikk sparken, (må man vel si at han fikk).

    Så slutta jo kassalederne også.

    Nemlig Helene fra Finland og Carmen fra Vietnam, (eller hvilket land fra Østen hu kan ha vært fra igjen).

    Og disse begynte å jobbe hos tidligere disponent Paulsen, på hans da relativt nystartede butikk, som var Rema Furuset Senter.

    Så det var mye turbulens, på OBS Triaden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som Høyre-mann, så var det jo ikke naturlig for meg, (syntes jeg), å være med på LO-møter, osv.

    (Syntes jeg ihvertfall på den her tiden, altså da jeg var i begynnelsen av 20-årene da).

    Men Knut Hauge og Lene.

    (De som hadde arrangert OBS Triaden sin slalomtur, til Norefjell, noen måneder før det her da).

    De begynte plutselig å prate om at jeg måtte bli med på et møte, hos LO, i Oslo da.

    Jeg var jo vant til å bli med Knut Hauge og Lene på slalomtur, og å sitte på hjem med de, etter jobb, osv.

    Og disse to, de kunne også være ganske tøffe.

    Knut Hauge hadde jo truet meg med, da han ringte og vekte meg, om morgenen, den dagen som slalomturen var, at ‘hvis du ikke står opp nå, så dreper jeg deg’.

    Og både Knut Hauge og Lene, de var ganske smarte og sånn da.

    Og de var jo også samboere, på Ammerud.

    Og de liksom prøvde å innynde seg hos meg, (virka det som for meg), da jeg begynte å jobbe, på OBS Triaden der.

    Så de to var som noen slags ildsjeler da, (må man vel si), som var ekstra opptatt, av miljøet, på OBS Triaden da.

    Så når de to ba deg om å bli med på LO-møte, så var det vanskelig, å si nei, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg husker det, at vi var en gjeng, på 10-20 medarbeidere, (alle i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene vel), som ‘surra rundt’, i Storgata, i Oslo der, en vår, sommer eller høstdag, i 1991 da, (må det vel ha vært).

    Mens vi leita etter den bygningen, hvor LO-møtet skulle være da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når man tenker på LO og Oslo.

    Så tenker folk kanskje på Youngstorget.

    Men det var til et LO-kontor, i Storgata, som vi skulle til.

    (Av en eller annen grunn).

    Men dette var et LO-bygg, som var rimelig anonymt, og som lå cirka ovenfor McDonalds der, i Storgata, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo bodd et år, i Oslo, på Abildsø.

    (Som ligger ganske nærme Oslo Sentrum da).

    Så jeg syntes nok det, at jeg kanskje burde være litt kjent i Oslo da.

    Så jeg prøvde liksom å finne ut hvor dette LO-bygget lå hen da.

    Jeg prøvde å spørre meg fram og sånn da, (var det vel)

    Siden Knut Hauge og Lene ikke visste helt hvor i Storgata, som dette LO-bygget lå hen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo vært mye på Radio 1 Club, som lå i nettopp Storgata.

    Og også en del på el/data-butikken Spaceworld, som også lå i Storgata der da.

    Og McDonalds var en av mine favoritt-burgerkjeder, (fra da jeg var på språkreise, til Brighton, osv., på 80-tallet).

    Så jeg hadde vært en del på McDonalds i Storgata og.

    (Det var jo for eksempel der, som Axel glemte igjen ranselen sin, den gangen som jeg tok han med dit, etter ‘masing’ fra hans ste-storesøster, Kirsten Ancona, et år eller to, før det her vel, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2).

    Samt på utestedet Cats, (som var et ’80-talls-diskotek’, må man vel si, som min klassekamerat, det siste året, på Gjerdes Videregående, nemlig Magne Winnem, var fan av da, hvis jeg husker det riktig), i Storgata, under russetida da.

    Så jeg spurte vel noen om hvor Storgata nummer det og det, lå hen da.

    (Etter at Knut Hauge sikkert hadde bedt meg om å se etter det og det bygningsnummeret, i Storgata der da.

    Noe sånt).

    Jeg spurte kanskje folka som jobba på Spaceworld, eller om det var noen andre folk, som vi møtte i Storgata der da.

    Siden jeg vel var den, av oss, som liksom var fra Oslo da.

    Siden mange de fleste av de andre folka, som jobba hos OBS Triaden, var fra Romerike da.

    (Så vi var kanskje litt sånn ‘bønda i byen’ da.

    Ikke langt ifra, ihvertfall.

    Noe som kanskje gjorde meg litt flau da.

    Men men).

    Blant annet, så mener jeg å huske det, at hu Marit, som jobba i kassa, som ekstrahjelp, og som var fra et ganske lite sted, uti Romerike der, som heter Blystadlia, (eller noe lignende vel).

    Hu sa det, i Storgata der, (husker jeg), til noen andre OBS Triaden-ekstrahjelp-damer da, at ‘vi følger etter Erik vi’.

    Siden Knut Hauge og Lene var litt ‘lost’ da, (må man vel kanskje si).

    Og ikke visste hvor det her LO-kontoret lå hen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fant ihvertfall riktig retning å gå, (mener jeg å huske ihvertfall), i Storgata der da.

    For jeg begynte å gå i retning, av Stortorvet og Karl Johan der da, (liksom i motsatt retning, av Youngstorget), hvor de av oss som hadde bil, (og som var sjåfører da), vel hadde parkert, (hvis jeg husker det riktig).

    Og det viste seg å være riktig vei da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så dette var som en litt anspent ‘seanse’, (må man vel kanskje si), i Storgata der da.

    Siden ingen av oss var helt sikre på hvor vi skulle gå hen, (husker jeg).

    (Og vi var en svær ‘bøling’ da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det LO-kontoret, som vi skulle til, det fant vi til slutt ut, at lå cirka ovenfor McDonalds, i Storgata der da.

    I en ganske moderne kontorbygning vel.

    Og det var vel også sånn, at vi måtte enten ta heisen eller gå opp noen trapper, for å komme til riktig etasje, i det bygget vel.

    Og det var ikke sånn, (som jeg kan huske, ihvertfall), at det stod noen stor LO-logo, på det her kontorbygget, (mener jeg).

    Så sånn som jeg husker det, så ble jeg litt overraska, over at LO holdt til i et såpass anonymt bygg, i Storgata der, i Oslo Sentrum da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men selve LO-møtet, var ikke så stressende, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), som selve den gåturen vår, gjennom Oslo Sentrum da.

    Ei ikke så altfor høyrøstet LO-dame, (sånn som jeg husker det ihverfall), i 30-40-åra vel.

    Hu hadde et slags informasjonsmøte, for oss vel.

    Hvor hu vel også svarte på spørsmål.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For meg, så var jo bare det her, noe greier, som Knut Hauge og Lene, hadde ‘dratt meg med på’.

    For meg, så var dette nesten som ‘slalomturen del 2’, liksom.

    Så hva som var temaet, og som hu LO-dama-prata om.

    Og hva som var grunnen, til at vi OBS-Triaden-folka, dro på det LO-møtet der.

    Det husker jeg så godt som ingenting av, for å være ærlig.

    (Det er ikke noe spesielt, som jeg klarer å komme på nå, ihvertfall.

    Så jeg var nok kanskje litt sånn fjern/’døsig’, (hvis jeg husker det riktig), under det her møtet da).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det her var ikke noe som engasjerte meg, så utrolig mye, på den her tida, (for å være ærlig).

    Jeg skulle jo studere et år til, på NHI.

    (Fra høsten 1991 til våren 1992).

    Så om det var litt turbulens, på den ekstrajobben min, som butikkmedarbeider, på OBS Triaden.

    Så var det ikke akkurat dette, som var det viktigste for meg, på den her tida.

    For den OBS Triaden-jobben min, det var jo bare en jobb jeg hadde, for å tjene penger, for å finansiere studiene mine, siden jeg gikk på en privat høyskole da, (NHI), så selv om jeg tok maks studielån, så holdt ikke det like lenge, som hvis jeg for eksempel hadde studert ved UIO, siden det kostet nesten 40.000, i året, å studere heltid, på NHI, (på den her tida, ihvertfall), og man fikk vel bare cirka 15.000 mer, i ekstra studielån, av Lånekassa, hvis man studerte, ved NHI.

    Så jeg hadde altså cirka 20-25.000 mindre å rutte med, i året, som NHI-student.

    Enn hvis jeg hadde vært for eksempel UIO-student da.

    (På begynnelsen av 90-tallet da).

    Så derfor fikk jeg også økonomiske problemer, og måtte ta meg et friår, (fra studiene mine ved NHI), for å få meg en jobb, sånn at jeg fikk råd til å fullføre studiene mine da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For ved UIO, der ville jeg nemlig helst ikke studere data.

    Siden min tremenning, Øystein Andersen, (han med kino-prosjektoren, på rommet sitt, som jeg skrev om tidligere i dette kapitellet), han var vel en av de i Norge, som fikk tak i videofilmer og spill tidligst.

    (Gjennom sine mange bekjente da).

    Så han gikk for å være veldig kul da.

    Og han kjente visst mange av de folka, som studerte informatikk, ved UIO da.

    Så hvis jeg hadde gått der, så hadde kanskje min tremenning, Øystein Andersen, liksom fått ‘kontroll’ over meg, gjennom et miljø/nettverk der, som han beskrev for meg, på slutten av 80-tallet, og som jeg husker at jeg syntes, at hørtes litt sånn ‘svett’, nerdete og sært ut da, (etter å ha hørt at Øystein Andersen prata om de her folka da, på et besøk hos meg, da jeg bodde i Leirfaret, på Bergeråsen, og jeg begynte å prate om at jeg kanskje skulle studere, på NHI, eller noe, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ved UIO, så var vel også studietiden tre år.

    (Og ikke to år, som på NHI).

    Før man fikk en litt rar grad vel.

    Som da het ‘cand. mag’, kanskje, eller noe sånt vel.

    (Som jeg ikke skjønte så mye av, hva betydde, for å være ærlig.

    Og man hadde også dette litt sære forstudiet, ved UIO, nemlig forberedende da, som jeg egentlig ikke skjønte helt hva var heller.

    Jeg hadde nemlig ikke noen eldre søsken eller søskenbarn, som kunne forklare for meg, om hva ‘UIO-ting’, som forberedende var da.

    Og faren min, han gikk bare Folkeskolen, (altså det som heter ungdomsskolen, i våre dager vel).

    Og mora mi, hu studerte vel heller ikke, men hu var vel heller au-pair, i England, osv.

    Onkel Runar hadde gått på tannlegehøyskolen da.

    Men han var litt sånn ‘uhøvla’ nærmest, (oppfattet jeg han som, ihvertfall), så han var jeg ikke akkurat, på så utrolig bølgelengde med.

    (Det var vel mest enveiskommunikasjon vel, fra onkel Runar og til meg da.

    På onkel Runar sin litt vel brautende måte da.

    Må man vel kalle dette, hvis jeg skal være litt direkte).

    Og dem behøvde vel heller ikke å ta forberedende, for å gå på Tannlegehøgskolen, akkurat.

    Og mora mi, Karen Ribsskog, hu hadde jo fortalt meg det, på 70-tallet, da vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, (som jeg jo har skrevet om, i Min Bok).

    At onkel Runar (Mogan Olsen), egentlig ikke klarte å komme inn, på Tannlegehøyskolen.

    Men at han fikk vite, via omveier, at rektoren der sin sønn, hadde hatt dårligere karakterer, enn han selv, og likevel fått studere der da.

    Så Runar kom ikke inne på Tannlegehøgskolen, via det ordinære opptaket, (ifølge mora mi da, ihvertfall), men først etter å ha klaget da, visstnok.

    (Hvis man kunne stole på det mora mi sa da).

    Uansett, så kan jeg ikke si at hverken min mors eller fars slekt, var noen ‘akademiker-slekter’, akkurat.

    Den eneste som hadde studert, på min mors side, det var vel bestefar Johannes, som var utdannet jurist.

    Og onkel Martin ‘surra’ vel med noe greier på Landbrukshøyskolen, mener jeg å huske.

    (Men det hadde jeg inntrykk av at var med jobb å gjøre, og ikke studier).

    Og Martin, han hadde jeg jo dårlig kontakt med også, på den her tiden.

    Og bestefar Johannes, han døde jo noen år før det her, (nemlig i 1984 eller 1985 vel).

    Og onkel Runar, han hadde jeg jo problemer med å kommunisere med da, siden han er såpass røff/uhøvla da, (må man vel kalle det).

    Så jeg måte nesten ta det litt på ‘feelingen’, når det gjaldt min utdannelse, etter ungdomsskolen da.

    Jeg hadde ikke noen folk som jeg stolte på, og som jeg kunne spørre om råd fra da.

    (Som storebrødre, eller lignende).

    Så derfor ble kanskje studietiden min litt sånn ustrukturert/dårlig planlagt da.

    Men han rådgiveren, (han ganske lave, med det mørke, krøllete håret), på Gjerdes Videregående, (fra da jeg gikk russeåret der), han var også helt udugelig, vil jeg si.

    For jeg husker at jeg avtalte et rådgivningsmøte, med han, en gang.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Men han var ordknapp og steil nesten, vil jeg si.

    Så han hadde liksom noe imot meg, (syntes jeg at det virket som ihvertfall).

    Så når det gjaldt utdannelsen min, så hadde jeg vel egentlig bare meg selv å stole på, (må jeg nok si, hvis jeg skal være ærlig).

    Så derfor er jeg egentlig litt fornøyd, med bare å ha klart å få meg en Høgskolekandidatgrad, i IT, tilslutt.

    (Som jeg mottok i 2009, fra HiO IU da).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som skjedde, i tiden før jeg måtte i militæret, sommeren 1992.

    Så vi får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.

    Vi får se om jeg klarer å få til dette.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 59: UIO

    Siden jeg var litt flau, over å bare jobbe i butikk, dette friåret fra NHI.

    Så bestemte jeg meg for det, at jeg også ville prøve meg på, å lese til forberedende, ved UIO.

    Jeg var nemlig også litt nysgjerrig, på hva det her med forberedende, var for noe, egentlig.

    Så jeg bestemte meg for det da, at jeg ville prøve å lese til forberedende, som privatist, ved UIO da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Tre folk på NHI, som hadde gått på samme studietrinn, som meg, studieåret før.

    (Det var han med det mørke håret, fra Nesodden, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2.

    Og to andre ‘NHI-karer’, som pleide å henge sammen med han da).

    De var nemlig innom på OBS Triaden, en gang, mens jeg hadde et friår da, fra NHI.

    Også sa de til meg, (husker jeg), mens jeg satt i kassa der, på OBS Triaden, og dem gikk ut av butikken, (gjennom kassa ved siden av, var det vel), at ‘slår dette NHI da Erik?’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg dro ned til Universitetet, i Karl Johan der, (hvor det mest går juss-studenter vel), og kikka litt, i en bokhandel der, like over nyttår, i 1991, (kan det vel ha vært).

    Og jeg husker det, at jeg hadde en ganske stor ex-phil-bok, med en stiv, blå perm på vel, som jeg muligens kjøpte i den gamle universitetsbygningen der da.

    Det er mulig.

    (Noe sånt).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var antagelig det.

    Men men.

    Hu litt lubne Svelvik-dama, som jeg har skrevet om i Min Bok, at flørta meg meg, under Svelvik-dagene en gang, sommeren 1988, (eller noe sånt), da Espen Melheim og jeg, stod sammen, ikke langt fra Samfunnshuset i Svelvik, under Svelvikdagene, (eller om det var under 16. mai-festivitas), en gang, på slutten av 80-tallet vel.

    (Hu som jeg lurer på om var kommunist.

    Og som vel satt på den Laibach-sangen, (Across the Univerise), den gangen som min søsters venninne Heidi, fra Drammen, (som var i den Depeche/Lyche-gjengen), ble knulla hjemme hos hu nevnte, litt lubne Svelvik-dama da, som også var venninne, av søstera mi.

    Hu litt lubne Svelvik-dama, hu møtte jeg noen ganger, (i Oslo), gjennom Lill Beate Gustavsen, fra Svelvik, som flytta inn til Oslo, omtrent på samme tida, som meg da.

    Og hu litt lubne, hu ville faktisk låne meg en ex-phil-bok, husker jeg.

    Så det er mulig at jeg hadde to ex-phil-bøker.

    En, som jeg fikk låne, av hu litt lubne kommunist-dama, fra Svelvik da.

    (Som vel antagelig tok ex-phil studieåret før det her da).

    Og muligens en til, som jeg kjøpte selv, på den bokhandelen, ved juss-fakultetet der da, (heter det vel. Altså det fine, gamle universitetsbygningen, som liksom var den ‘originale’ universitetsbygningen i Oslo vel. Den som er bygget i gul-farget/malt sten vel, og som liksom er bygget i den samme arkitekturstilen, som Slottet, Stortinget og Nasjonalteateret da. Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall. Jeg som ikke er noen ekspert på arkitektur, akkurat men, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg dreiv og leste, til ex-phil, i leiligheten, til Arne og Mette og dem, i Høybråtenveien der da.

    Dette kan for eksempel ha vært, etter at det seks måneders vikariatet mitt gikk ut.

    For da hadde jeg sikkert noen fridager, nå og da, som jeg kunne bruke til å lese på da.

    Det mulig.

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker det, at det ex-phil gikk ut på.

    Det var noe som het hypoteser.

    Det var om logikk.

    Og om filosofi da.

    Jeg vet ikke hvor mye i detalj jeg skal gå om det her.

    Men en hypotese, det er en teori da.

    Som noen setter fram.

    Og som ikke behøver å være riktig.

    Men som man finner ut ting, som støtter eller motbeviser da.

    Et eksempel på en hypotese, det kan være, at ‘alle kvinner er fra Venus’.

    Også kan man finne noe, som støtter eller motsier dette da.

    For eksempel, så kan man si det, at kvinner har små hjerner.

    Så det er vanskelig å forestille seg det, at de ville klart noe sånt, som å dra med romskip, fra Venus, til Jorden da.

    (For å fleipe litt da).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når det gjaldt logikk, så var det mye fokus, i ex-phil, på om noe var logisk riktig da.

    Og hvis det skulle være logisk riktig, så måtte det være riktig, i absolutt alle tilfeller.

    Hvis noen sa, for eksempel, at ei dame, var så stygg, at hu aldri ville bli gift.

    Så for at dette skulle være logisk riktig.

    Så måtte man ha spurt, alle menn, på jorden, om de ville ha giftet seg med henne.

    Og det er jo umulig å gjøre.

    Så et sånt utsagn, det kan man ikke si, at er logisk da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når det gjaldt filosofi-pensumet, som var for ex-phil.

    Så er det ikke noe av det, som har festet seg så mye, i hukommelsen min.

    Men jeg leste jo også til ex-phil, da jeg var i infanteriet, under Førstegangstjenesten, på Terningmoen, i Elverum.

    (Mest fordi jeg hata den ‘speider-aktige’ hverdagen som infanterist vel.

    Men masse sersjanter og lagførere og troppsjefer osv., som kommanderer over en da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på Terningmoen, når jeg leste ex-phil der, vår-semesteret 1993 vel.

    Så husker jeg fra en forelesning der.

    (Av ei foreleser-dame, som var i 50-60 åra vel).

    At vi lærte om hulelignelsen, av Kant.

    Men den var veldig tung, husker jeg.

    Ihvertfall for meg, som var ganske pinglete, under Førstegangstjenesten.

    Og som hadde hatt uflaks, og havna i den tøffeste våpengrenen, i Forsvaret, (ifølge Andre Willasen ihvertfall, husker jeg, fra russeklassen min, på Gjerde), nemlig i infanteriet.

    Så jeg var vel ofte ganske sliten, under Førstegangstjenesten.

    Og i infanteriet, så hadde dem også et slags ordtak, som ble sagt, husker jeg, av noen depot-ansvarlige, (var det vel), på Terningmoen, at ‘en infanterist, han hviler når han kan’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg meldte litt pass, på det ex-phil-kurset, i militæret, etterhvert, etter den hulelignelsen, til Platon da, (var det vel, og ikke Kant).

    For jeg meldte meg på ex-phil, på Terningmoen, for å få litt avveksling, (noen timer nå og da, liksom), fra en kjedelig infanteri-tjeneste da, må jeg nok innrømme.

    Og ikke fordi at jeg akkurat hadde noen planer om å studere videre på UIO, (eller noe).

    Jeg hadde jo allerede studert to år, på NHI, da jeg avtjente Førstegangstjenesten min.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde lest, i noen dager ihvertfall, på ex-phil da.

    (For min lillebror Axel, bodde jo i samme leilighet som meg.

    Så det var kanskje litt begrenset, hvor mye jeg kunne lese og.

    Siden Axel jo var hyperaktiv, (vil jeg si, ihvertfall), og også gikk på spesialskole da, og Mette Holter sa, (mens Arne Thomassen også var til stede, i stua deres, en gang), at Axel hadde MBD, (altså Minor Brain Damage), husker jeg).

    Så dro jeg ned til blindern da, med T-banen sikkert, en dag, våren 1991 da.

    For å ta eksamen, i Ex-phil da.

    Og da, så havna jeg i et svært klasserom, (var det vel), sammen med kanskje 50 eller 100 andre ungdommer da, husker jeg.

    Og jeg måtte jo nesten være litt ‘ovenpå’, siden jeg egentlig jobba på OBS Triaden, og ‘egentlig egentlig’ studerte på NHI da.

    Så jeg var veldig ‘laid back’ da, husker jeg, under denne ex-phil-eksamen-‘seansen’ da.

    For jeg skulle jo ikke studere noe videre på UIO, uansett.

    Men jeg hadde jo bare vært litt nysgjerrig, på hva ex-phil var.

    Og jeg var jo litt flau da, over at jeg bare jobba i butikk, og satt i kassa på OBS Triaden, (under det her friåret mitt da, fra NHI).

    Og jeg ville vel også kanskje få bekreftet det, at jeg kunne studere ved Universitetet, selv om jeg hadde gått på økonomilinja, på Handel og Kontor da, (og vært blåruss), og ikke hadde vært rødruss, på Allmenn.

    Så sånn var nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så når ei ung dame, som satt ved pulten ved siden av meg, i ex-phil-eksamen rommet der.

    Når hu spurte meg om noe greier.

    I forbindelse med noen ark, som vi fikk utdelt, eller noe da.

    Så svarte jeg henne om det da, (og var litt gentleman kanskje), selv om det egentlig ikke var lov å prate, på det her tidspunktet, av eksamenen da.

    Så jeg lurer på om grunnen til at jeg strøyk, på den her ex-phil-eksamen, var fordi at jeg prata med hu unge, (og pene vel, sånn som jeg husker det, ihvertfall), ‘medstudenten’ min der da.

    Jeg jobba jo tross alt, på OBS Triaden, som var kjent som en veldig bra butikk, som hadde god kundeservice, osv.

    Så når ei fin dame, på ex-phil-eksamen, spurte meg om noe, (som var om noe administrativt, mener jeg å huske, og ihvertfall ikke noe om selve oppgaven da).

    Så måtte jeg jo nesten svare, syntes jeg nok.

    Selv om det egentlig hadde blitt sagt da, fra ei vakt-dame, (som kanskje egentlig var pensjonist), at det ikke var lov til å snakke sammen lenger, blant studentene, etter at oppgaven var delt ut da.

    Så om dette var grunnen til at jeg strøyk, på ex-phil, fordi jeg svarte hu ex-phil-student-dama, om noe hu ikke fikk med seg da.

    Det er mulig.

    Det skal jeg ikke si.

    Jeg har vel aldri fått noe dokumentasjon, om det her heller, tror jeg.

    Selv om jeg nok må ha ringt UIO, eller dratt ned til Blindern igjen, for å sjekke resultatet mitt da, på den her eksamenen.

    Det må jeg nok ha gjort, for jeg husker det, at jeg var litt skuffa over meg selv, siden jeg hadde klart å stryke da, på den ex-phil-eksamenen.

    For jeg var jo vant til det, at jeg tok skolearbeidet lett, og at jeg ikke behøvde å anstrenge meg så mye, for å få bra karakterer, mens jeg gikk på ungdomsskolen og på Handel og Kontor og vel også på NHI da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg var vel også den første som gikk, mener jeg.

    På den ex-phil-eksamenen, som jeg var på, på Blindern da.

    Og jeg mener å huske det, at hu ‘gamle ugla’ der da, (hu eksamensvakta altså), skreiv på noe greier, på besvarelsen min da.

    Men det kan jo bare ha vært et klokkeslett, for alt hva jeg veit.

    Men hvem vet, kanskje sensorene har dømt meg strengere, på den ex-phil-eksamenen, siden jeg da, (på samme måte som da jeg tok teori-eksamen, til førerkortet, fire-fem år seinere, i desember 1995 vel), var den første som gikk da.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var muligens det.

    Etter dette, så var jeg bare på UIO en gang, for å besøke min halvbror Axel, som utpå 90-tallet, fikk seg en praksisplass, (som del av et svennebrev som kokk, (eller om det heter kokkebrev), ved en kokkeskole, på Helsfyr, i Oslo, og som i forbindelse med det, var utplassert, som lærling, (heter det vel), i et eller to år da antagelig, ved studentkantina, Frederikke, (heter den vel), ved UIO, på Blindern da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.