johncons

Stikkord: 90-tallet

  • Jeg tror at det var Skjellum, i Geværkompaniet, som sang en sang, til ære for Whitney Houston, på bussen, på vei hjem fra en skitur, eller noe

    skjellum houston

    http://www.kjendis.no/2012/02/13/kjendis/musikk/grammy/whitney_houston/stargate/20209129/

    PS.

    Jeg lurer på om det her er samme Skjellum

    Isåfall har han ‘tatt av’ ganske bra, synes jeg.

    Men men.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    øistein skjellum hm

    http://www.linkedin.com/profile/view?id=8900562&authType=name&authToken=AD-d&locale=en_US&pvs=pp&trk=ppro_viewmore

    PS 3.

    Grunnen til at jeg synes at det virker litt skummelt.

    Hvis Skjellum fra Geværkompaniet, har vært på universitet i USA og jobba i Aker, (for Røkke), og er leder i Heimevernet.

    Det var at Skjellum var en tøffing, i Geværkompaniet.

    Og han var sur og vanskelig, må man vel si og, (synes jeg at han virka som ihvertfall).

    Og han ble sladra om, av en medsoldat i en annen tropp, husker jeg.

    Noe som gjorde meg litt skeptisk til Skjellum.

    For sladringa gikk ut på, at Skjellum visstnok hadde rappa veska til ei gammel dame, en gang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Min Bok 2 – Kapittel 45: Mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

    På Hageselskapet så hendte det at Redaktør Lønø spurte meg, om jeg virkelig jobba så lenge som jeg skulle.

    Siden det var fleksitid der, og siden jeg var b-menneske og ofte kom seint på jobb.

    Jeg svarte vel bare at jeg gjorde det.

    Men egentlig så hadde jeg vel ikke helt oversikten.

    Men jeg satt ofte seint oppe, om natta, sammen med min tidligere stefar, Arne Thomassen, og så på filmer, på Filmnet, som var en 24-timers filmkanal, (noe som var ganske nytt i Norge, i 1990, og som jeg ikke var vant til å ha da).

    Så jeg kom meg kanskje trøtt på jobben, i 10-tida da.

    Og da skulle jeg vel være der, til i 17-tida, ihvertfall, (egentlig).

    Men når det ble tomt med folk der, hos Hageselskapet.

    Så syntes jeg nesten at det var som, at jeg gjorde noe galt der.

    Siden jeg da var aleine igjen, (mer eller mindre ihvertfall), i lokalene til Hageselskapet.

    Dessuten, så jobba jeg veldig raskt og effektivt, (hvis jeg kan si det selv ihvertfall).

    Så jeg hadde sjelden noe å drive med etter at de andre hadde gått hjem.

    Så da bare jeg stakk jeg, jeg også.

    Dessuten så fikk jeg jo ikke lønn der.

    Men jeg fikk jo bare vanlig arbeidsledighetstrygd, så jeg syntes egentlig ikke at dette var som en ordentlig jobb da.

    Og derfor syntes jeg vel det, at jeg ikke behøvde å ta det så høytidelig, om jeg jobba seks, syv eller åtte timer hver dag liksom.

    Og Arne og Mette, de var også sjelden hjemme.

    De pleide å dra på bingo og travbanen og fikk seg etterhvert jobber.

    Så jeg måtte også lage middag for Axel, ihvertfall de første ukene, som jeg jobba, hos Hageselskapet der, husker jeg.

    Og da pleide jeg å kjøpte noen sånne ostesnitzler, og sånn, som de hadde på Mega, på Furuset-senteret der, husker jeg, etter jobben.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mens jeg jobba for Hageselskapet, at jeg bestemte meg for å bli enda mer ‘ordentlig’.

    Jeg hadde jo slutta med å stjele i butikker, osv., før jeg flytta inn til Oslo.

    Og mens jeg jobba for Hageselskapet, så huska jeg det, at jeg også ønsket å slutte, med å snike på T-banen.

    Så etter denne tida så har jeg vel så godt som alltid hatt månedskort da.

    (Når jeg ikke har hatt bil da).

    For jeg tenkte vel som så, at det ville vært flaut, å ikke komme seg på jobb, på grunn av at man ble tatt i kontroll, eller noe.

    Og det var også en viss risiko for at kolleger osv., kunne se det, på T-banen kanskje, hvis man ble tatt i kontroll.

    Og da ville de ihvertfall fått noe å prate om, i lunsjpause osv., (for å si det sånn), hos Hageselskapet da, (tenkte jeg kanskje).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den første gangen vel, som jeg satt med ned, ved feil bord, i lunsjpausen, hos Hageselskapet der.

    Så satt Kontorsjefen og de andre sjefene seg der også.

    (Av en eller annen grunn).

    Men den andre gangen som jeg satt meg ved feil bord, da gjorde dem vel ikke det, tror jeg.

    Men hvorfor det og det bordet var feil bord, det fikk jeg ikke med meg.

    Så det hendte at jeg heller gikk og kjøpte meg noe mat, på Oslo City, som ikke var så langt unna, i lunsjpausen.

    En pizzabit, eller noe sånt, kanskje, (uten at jeg husker det helt nøyaktig, hva jeg spiste da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første dagene, som jeg jobba, hos Hageselskapet.

    Så fikk jeg også en utgave, av Hageselskapets kalenderbok, (som var en grønnaktig og ganske stor ‘syvende sans’-aktig bok), for 1990, av Redaktør Lønø, (husker jeg).

    Så der kunne jeg skrive opp tidspunkt for jobbintervjuer og sånn da.

    Og etter det, at jeg fikk den kalenderen.

    Så har det blitt som en vane for meg, vil jeg si.

    At jeg både da jeg bodde i Norge, og nå som jeg bor i England, pleier å kjøpe en sånn syvende sans-bok, hvert år, (mer eller mindre, ihvertfall).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg var med en kar, hos Hageselskapet, (som jeg syntes at var litt usympatisk, for å være ærlig, han var vel ihvertfall ganske sjefete, mener jeg), for å jobbe på standen, til Hageselskapet, på landbruksmessa, på Hellerudsletta.

    Så dro vi til Prior, (eller noe), ikke så langt unna Hellerudsletta der.

    Og da kunne vi spise, (ganske så subsidiert vel), i kantina til Prior, (var det vel).

    Siden både Hageselskapet og Prior var noe med land/hage-bruk/Senterpartiet(?)/’bønder’ da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg var på jobbintervju, hos han butikksjefen på Rimi Oppsalstubben, (som gikk med stripete Ball-genser), høsten 1990.

    Så husker jeg forresten at han ble imponert, fordi at han spurte meg, om hva jeg visste om Rimi.

    Og jeg var jo kamerat, med Magne Winnem, som jobba som leder, i Rimi, på den her tida.

    Så jeg svarte det, at Rimi bestod av både egeneide og franchise-butikker.

    Da ble han butikksjefen imponert, husker jeg.

    Han fortalte det, at mange ikke visste om det, at Rimi hadde egeneide butikker.

    Og han nevnte det, at Rimi Oppsalstubben, var en sånn egeneid butikk da.

    Jeg burde vel da kanskje ha nevnt det, at jeg kjente Magne Winnem, som var leder i Rimi.

    Men Winnem jobba jo ute i Bærum der, (på Rimi Nadderud), og han var også i militæret, på den her tida, (hvor han var Hovedtillitsvalgt vel), så det var kanskje derfor jeg ikke nevnte det, at jeg hadde lært en del om Rimi, etter at Winnem hadde vært på vorspiel hos meg, en del ganger, etter at jeg hadde flytta til Oslo da.

    Det er mulig.

    Ihvertfall så ble det bare sånn.

    Men jeg ble kanskje litt satt ut av den stripete Ball-genseren, (som var veldig umoderne, i 1990), til han butikksjefen på Oppsal der, det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Klara, (som var sjef på kontoret der vel, hos Matland/OBS Triaden), hu prata jeg med, på telefonen, noen dager etter at jeg hadde vært på jobbintervju hos dem.

    Klara fortalte meg det, at jeg var den av søkerne, som fikk jobben, (et vikariat, på seks måneder, heltid), siden jeg hadde jobbet på CC Storkjøp, i Drammen, (som ekstrahjelp), et drøyt år tidligere, og derfor var den av søkerne, som var best kvalifisert da.

    (Siden ingen av de andre søkerne vel hadde jobba i butikk før).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han tidligere nevnte familievennen, til Arne og Mette, nemlig Svein Martinsen.

    Han var på besøk hos Arne og Mette kanskje en gang i måneden, (eller noe).

    (Og han pleide da ganske ofte å ha med seg kona si.

    Ei dame med mørkt, (og muligens krøllete), hår vel).

    Axel fortalte meg historier forresten om Svein Martinsen.

    Når Axel var med Arne og Mette, på travbanen, så kunne Svein Martinsen si til Axel, (som fylte tolv år vel, høsten 1990), at her har du en hundrelapp, (som var mye penger, på den her tida, for en ti-tolv-åring), gutten min, gå å kjøp deg noe godt.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel fortalte også det, at Svein Martinsen pleide å være litt sånn ‘show-off’ vel, når han handla mat, på Matland, (som var akkurat den butikken, som jeg fikk jobb i, etter tips fra nettopp Svein Martinsen da, og som skifta navn til OBS Triaden, på rundt den her tida, etter å ha blitt solgt fra en disponent Paulsen, (som seinere åpna en Rema-forretning, på Furuset Senter), og til Forbrukersamvirket da).

    Matland hadde en stor og fin ferskvareavdeling.

    Og Svein Martinsen pleide visst å si, ‘også et par hekto roastbiff til katta’, når han handla i ferskvareavdelingen der.

    Så Martinsen var vel litt ‘harry’ og litt sånn show-off da vel.

    (Ihvertfall hvis jeg skjønte Axel rett).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Martinsen fortalte meg også en historie, fra Forbrukersamvirket, en gang, når han var på besøk, hos Arne og Mette, høsten 1990, husker jeg.

    En sjef, i Forbrukersamvirket, hadde slutta i jobben.

    Og når de andre sjefene fant et fryselager, som han sjefen hadde hatt ansvaret for.

    Så hang det masse griseskrotter der, som var fulle av mark.

    ‘Dette tar jeg hånd om, stol på meg’, (eller noe), sa han ene av Forbrukersamvirket-sjefene da, til de andre.

    Og uka etter, så hadde det vært tilbud, på sterkt krydra grillkjøtt, i alle Forbrukersamvirke-butikkene, i Norge da.

    (Ifølge Martinsen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer som skjedde, høsten 1990.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Noen søker på ‘rimi bjørndal bandidos kristian’. Da jeg jobba på Rimi Bjørndal, fra 1996-98, så var det en Bandidos-gjeng, som liksom patruljerte der

    rimi bjørndal bandidos kristian

  • Min Bok 2 – Kapittel 43: Mer fra høsten 1990

    Det var vanskelig å ikke bli litt betatt av Bergljot Gundersen, syntes jeg forresten, da jeg jobbet for Hageselskapet der.

    Jeg leste på nettet nå, at hun var født i 1962.

    Og altså var åtte år eldre enn meg.

    Men jeg husker godt at jeg syntes at hun var veldig attraktiv og pen.

    Det var egentlig vanskelig å finne noen svake sider, ved Bergljot Gundersen, (syntes jeg).

    Hun var pen og vakker, (må man vel si), og hun hadde utstråling og virket også veldig intelligent, (syntes jeg).

    Hun var også veldig høflig og hyggelig, må man vel si.

    Og var vel også ganske atletisk, tror jeg.

    Og jeg ville ikke gjettet på at hun var mer enn 25 år gammel, (eller noe sånt).

    Jeg trodde ikke at hun var gammel som 28, den høsten, som jeg jobbet sammen med henne.

    Jeg var jo bare såvidt fylt 20 år da, men jeg ville ikke ha tippet på, at hun var så mye som åtte år eldre enn meg vel.

    Jeg syntes ihvertfall ikke at det virket sånn, som at hun var som en annen generasjon enn meg, for å si det sånn.

    (Eller hvordan jeg skal forklare det).

    Jeg husker ihvertfall at jeg syntes at hun var veldig attraktiv.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn sånn var det.

    Navnet hennes var jo forresten kanskje litt rart da.

    Jeg husker at Redaktør Lønø nevnte noe om en Bergljot, den første dagen, som jeg jobbet der vel.

    Men det navnet hadde jeg aldri hørt før, (husker jeg).

    Og jeg ville vel trodd det, at hvis noen het Bergljot, så var det kanskje en gammel grandtante, eller noe sånn.

    Men når jeg så at det var hu unge, pene blonde dama vel, som het Bergljot.

    Nei, da syntes jeg det var litt spesielt, må jeg si.

    Så hun var en veldig spesiell dame, må man vel si, hun Bergljot Gundersen.

    (Altså på en positiv måte da.

    Hun var ikke en person som man lett glemte, for å si det sånn).

    Og det var nesten som at det var et friskt pust, i kontorene til Norsk Hagetidend der, når hun var der, må man vel nesten si.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Likevel, så kan jeg ikke si det, at Norsk Hagetidend sine lokaler, var som et sjekkested akkurat.

    Neida, Redaktør Lønø var veldig konform.

    Og det var vel også Bjerregaard og Bergljot Gundersen, må man vel si.

    Så det var ikke sånn at man var veldig personlige der akkurat, (til vanlig).

    Alle satt ved sitt skrivebord da.

    Og alle unntatt meg hadde sitt eget kontor vel.

    Så det var veldig konformt og ordentlig der da.

    Og det var ikke sånn at folk satt ved siden av hverandre og samarbeidet, og sånn, hele tiden.

    Neida, man satt ved hvert sitt skrivebord, og gjorde de arbeidsoppgavene, som man hadde fått tildelt, av redaktøren da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg slutta hos Hageselskapet der, så fikk jeg en veldig bra attest, husker jeg, av Redaktør Knut Lønø da.

    Det stod at jeg var flink osv., da.

    Men jeg reagerte litt, på at det ikke stod personnummeret mitt, på den attesten da.

    Men da sa Lønø det, at han ikke var noen stor tilhenger, av personnumre.

    Han forklarte det, at hvis vi hadde hatt personnumre, i Norge, under krigen.

    Så ville tyskerne ha fått kontroll, på veldig kort tid, sa han, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at jeg fikk sjansen, til å lære litt om planter, osv., da jeg jobbet for Hageselskapet.

    Blomster, (eller om det var stauder), de kunne være et-årige, eller to-årige, osv. da, (husker jeg).

    (Uten at jeg vel noen gang skjønte helt hva det betydde).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg husker også det, at jeg leste om hvordan man la torvtak, i en eller annen bok eller artikkel, som jeg skulle gjøre et eller annet jobb-relaterte greier med der da.

    (Og på julebord og sånn, seinere, så har det hendt at jeg har prøvd meg på det, å fortelle, litt etterhvert, under middagen, om hvordan man legger torvtak og sånn da.

    Etter at man har fått i seg noen halvlitere eller drinker da.

    Og man ikke finner på noe særlig mye andre ting å prate om da).

    Og det er to måter egentlig, som man kan legge torvtak på da, husker jeg.

    Den ene er, at man kan spa opp noen jordflekker, med gress på, og legge oppå taket på huset eller hytta da.

    Men det som er viktig da, det er at man tar gress-tuster, som vokser, i nærheten av hytta da.

    Hvis ikke, så kan det tenkes, at gresset ikke vil trives, oppå taket av hytta da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det finnes også en annen måte, å legge torvtak på.

    Og det er å først legge jord, og så så gress-frø, i jorda, oppå taket av hytta da.

    Men da, så er det viktig, å bruke mange forskjellige typer, av gress-frø, (når man sår da).

    (I en slags blanding da, må man vel si).

    For det er vanskelig å vite, akkurat hvilke gress-typer, som vil klare å overleve, akkurat i det klimaet, som er der hvor den spesielle hytta ligger da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og sånn er det vel, på julebord, at man liksom skal fortelle noen sånne historier og sånn da, (noen ganger ihvertfall vel).

    Så det har hendt, (ihvertfall da jeg var sånn i begynnelsen av 20-årene), at jeg har begynte å bable, om torvtak og sånn da, under middagen, på diverse julebord, med OBS Triaden og sånn vel.

    Mest for tull da.

    Mens jeg har lata som at jeg var veldig opptatt av det her og sånn da, kanskje.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hageselskapet hadde også noen bøker, (eller artikler), som jeg skulle arkivere, (eller noe), om bonsai-trær, husker jeg.

    Bonsai var noen japanske trær da, som man liksom skar til på en spesiell måte, (eller noe), sånn at de skulle bli som små miniatyrer, (var det vel), av vanlige trær da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I forbindelse med at noen pressemeldinger, skulle sendes til noen danske aviser.

    (Eller til det danske Hageselskapet, eller noe sånt, kanskje).

    Så la jeg også merke til det, plutselig.

    Der jeg satt ved skrivebordet mitt, og dreiv på med noe Hageselskap-arbeid da.

    At de hadde en Anker Heegaards gate, i København da.

    Hvor en av Hageselskapet sine kontakter, (av noe slag), holdt til da.

    Og da måtte jeg nesten skryte litt, til hun Bjerregaard da.

    (Som vel var den eneste, som jobba så sent, for det var fleksitid der, og jeg er jo rimelig b-menneske, så jeg var vel ikke akkurat den første som dukka opp på jobb der vanligvis, klokka sju om morgenen, for å si det sånn.

    Det var vel heller sånn, at jeg oftere dukka opp der, mellom klokka ni og ti, eller noe sånn vel).

    For Anker Heegaard, det var en kjent dansk fabrikkdirektør da, som var min tipptippoldefar, (eller noe), siden han var bestemor Ingeborg sin oldefar da, (eller noe).

    Men seinere, så har jeg jo bodd, i Waldemar Thranes gate, i Oslo.

    (Hvor jeg leide en hybelleilighet, av Rimi).

    Og da la jeg jo fort merke til det, at en av parallellgatene der, til Waldemar Thranes gate, den het nettopp Bjerregaards gate da.

    (Det samme navnet, som hu svenske dama, hos Hageselskapet het da).

    Også hadde jeg sitti og skryti, 5-6 år tidligere, til hu samme Bjerregaard da, at en gate i København, var oppkalt, etter min danske slektning da.

    Også var det også en gate i Oslo, som var oppkalt etter hu svenske Bjerregaard-dama, (hos Hageselskapet), sin slektning.

    Så da følte jeg meg litt dum, (i 1996), da jeg fant ut dette da, (husker jeg).

    Men da må jeg si det, at hu Bjerregaard, hos Hageselskapet, var veldig høflig da.

    (Og ikke like umoden som meg).

    Siden hun ikke skrøt, av at en gate, i Oslo, het Bjerregaards-gate da.

    Når jeg selv begynte å skryte, av at en gate i København, var oppkalt etter min tipptippoldefar, Anker Heegaard da.

    (Noe jeg ikke visste om fra tidligere, før jeg la merke til det, akkurat da jeg satt og jobba med noen arbeidsoppgaver, for Hageselskapet der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del ting som hendte, disse par månedene, som jeg jobbet, hos Det Norske Hageselskap.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Nå har jeg skrevet fram til sommeren 1990, i mine memoarer, og da har jeg allerede pult to damer, så dette blir som noe fra noen analfabeter, for meg

    som noe fra analfabeter

  • Min Bok 2 – Kapittel 36: Son

    Ove hadde vel forklart meg, at jeg kunne ta toget, til Sonsveien stasjon.

    Når jeg skulle besøke Runar og dem, ute i Son, sommeren 1990 da.

    Så det gjorde jeg da.

    Det er mulig at Ove var ved togstasjonen, på sykkelen sin, og viste meg veien å gå da.

    For dette var et lite stykke utafor Son.

    Og jeg hadde aldri tatt toget til Son før, (bare sitti på med faren min, i bil eller båt), så jeg var ikke helt sikker på hvor Sonsveien stasjon lå da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia og jeg, vi hadde besøkt Ove og dem før.

    Pia og jeg vi lærte å spille poker der, (av onkel Runar), husker jeg, en ferie vi var på besøk der, mens vi gikk på ungdomsskolen vel.

    Men mens jeg gikk på videregående, så var jeg ikke så ofte uti der.

    Jeg husker at jeg var der en gang, mens kusina mi Susanne, satt og sa ‘kødd’ ved matbordet.

    ‘Vet du hva det betyr’, sa onkel Runar da.

    Uten at Susanne svarte så særlig klart vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Denne sommeren, var vel den sommeren, som Susanne hadde begynt å snakke som Donald, ved matbordet.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Plutselig så begynte Susanne, å snakke som nettopp Donald da, ved frokostbordet en morgen vel.

    Etter at vel Ove hadde fortalt det, at Susanne hadde lært seg å prate som Donald da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var et stort og flott hus, som Runar og dem bodde i, ute i Isdamveien, i Son da.

    Faren min, (og onkel Håkon og også Erik Thorhallsson), hadde jo bygget dette huset, for onkel Runar, på begynnelsen av 80-tallet.

    De hadde ikke bare kjøleskap, men også etort kjølerom, husker jeg.

    Og huset var på to etasjer, med mange soverom, (jeg vet ikke nøyaktig hvor mange), og også svømmebasseng.

    Men svømmebassenget, det hadde ikke Runar råd til å lage ferdig, sammen med resten av huset.

    Så selv om Runar og dem, hadde flytta inn i dette huset, kanskje fem år tidligere, (eller noe).

    Så var fortsatt ikke svømmebassenget ferdig.

    Svømmebassenget ble ikke ferdig, før rundt 1997, (husker jeg), altså 10-15 år etter at Runar og dem hadde flytta inn der.

    Dette husker jeg fordi Runar og dem hadde et eget slektstreff, ute i huset sitt i Son, i 1997, mens jeg jobba som Assisterende Butikksjef, på Rimi Bjørndal, og hadde en rød Toyota HiAce, (som jeg hadde kjøpt brukt, av automat-firmaet til tremenningen min Øystein Andersen og Glenn Hesler).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Runar pleide å spise kneipskiver med gulost, husker jeg.

    Fra et tidligere besøk der.

    Så selv om han tjente mye penger, som tannlege, så var det ikke så mye luksus-pålegg osv., der.

    Dem hadde nok ikke så høyt matbudsjett, (tror jeg), for å si det sånn.

    Noe jeg var vant til å ha, så jeg klagde kanskje litt, når jeg var på besøk der da.

    Siden jeg kanskje savnet cola-en min, osv., da.

    Det er mulig.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men de pleide å ha sånne frosne juice-konsentrat-bokser der.

    Som man måtte blande ut med vann da.

    Så jeg husker det, at det hendte at Ove spurte faren sin, om vi kunne få lov å ta en sånn juice-konsentrat-boks, i kjøle/fryse-rommet der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove var litt forfengelig, må man vel si.

    På rommet sitt så hadde han en plakat, (eller klistremerke), hvor det stod at, ‘alt kler den smukke’.

    Så Ove syntes selv at han var pen da.

    Så selvtilliten hans var det nok ikke noe galt med.

    I kjelleren der, så hadde ungene sitt eget oppholdsrom liksom.

    Og der, så stod den gamle, grønne sofaen, til faren min, (som han hadde lagd selv), fra Hellinga 7B da.

    Den hadde vel Runar fått eller fått kjøpe billig av faren min da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Runar tok oss med ut i båten deres.

    Som lå nede i Son havn vel.

    Vi kjørte litt rundt i Oslofjorden der, og bada fra båten husker jeg.

    Ove og jeg og muligens Heidi vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Ove og jeg, vi løp noen runder, på den idrettsbanen, ute i Son der, en gang.

    Og jeg lurer på om det kan ha vært denne sommeren.

    Jeg klarte ikke å holde følge med Ove, husker jeg.

    Jeg røyka jo, og det gjorde ikke Ove.

    Og jeg hadde jo ikke hatt gym engang, (men bare festa og tulla ganske mye), inne i Oslo, når jeg hadde studert på NHI da.

    Runar kom ned til løpebanen, etter at Ove og jeg hadde løpt rundt i bortimot en time vel.

    Runar syntes at jeg gjorde det ganske bra.

    Til å være utrent, (eller noe), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove hadde vært et år i USA, på high School, (eller noe).

    Og der hadde han begynt å spille amerikansk fotball.

    En gang hadde en kar der borte takla han bakfra, utenfor spillets gang, sånn at han fikk en skade, fortalte Ove, en gang, (på Sand vel).

    Men Ove hadde fortsatt å spille amerikansk fotball, med Kolbotn Kojaks, (var det vel), etter at han kom tilbake fra USA da.

    Og Ove ble norgesmester, i amerikansk fotball, sammen med Kolbotn Kojaks, et år på 80 eller 90-tallet da.

    Og Ove var også med i NM, i Aerobic, et år.

    (Uten at jeg husker om han ble norgesmester, eller ikke).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove fortalte det, en gang, på Sand, at mens han var i Amerika, så hadde to kamerater av han der, tatt han med opp på toppen, av en høy skyskraper.

    Også hadde de liggi oppå toppen av skyskraperen, og røyka marijuana/’pot’, sa Ove da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kusina mi Heidi, var visst mer eller mindre sammen med den ganske mye eldre nabogutten, på den her tida.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Heidis lillesøster, Susanne, hu hadde Ove sagt om til meg, en gang, husker jeg.

    At hu var så populær på skolen, at de andre jentene i klassen hennes, stod og venta på henne, når hu kom på skolen, om morgenene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var vel før hu yngste datteren til Runar og Inger, (som er i Jehovas Vitner, og er fra Sande), ble født.

    Nemlig Benedicte vel.

    Så den yngste av ‘ungane til Runar’, på den her tida, det var vel Øystein, (mener jeg).

    (Så jeg hadde altså både en tremenning og en fetter, som begge het Øystein da).

    Ove hadde vel fått en kassett, med musikk, som jeg hadde tatt opp for han.

    (Det var kanskje det jeg dreiv med, når jeg var tilbake i Oslo.

    Når jeg hadde fått nok av Ove, ute på Sand, tidligere denne ferien.

    At jeg var hjemme på Abilsø, og tok opp en kassett, med forskjellig musikk, for Ove da).

    Og jeg husker at Øystein, (som vel omtrent ikke engang hadde begynt på skolen, på den her tida), dreiv og digga en sang, som jeg vel hadde tatt opp, for Ove da.

    Og det var the Cure, med ‘the Hanging Garden’, (husker jeg).

    ‘Liker du den musikken?’, husker jeg at jeg overhørte at onkel Runar spurte Øystein om da.

    ‘Ja’, svarte vel Øystein da, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ei pen tenåringsjente, som Ove og dem kjente, dukka opp der, hos Ove og dem da, en dag.

    Ove og dem lurte på om jeg ville bli med dem hjem, til hu pene tenåringsjenta.

    Men dette var kanskje etter at jeg hadde vært hos han Roger på Fjell, som jeg syntes det virka som, at ble sur på meg, siden jeg liksom hadde prøvd å hevde meg og sånn, (som vanlig nesten da).

    Så jeg orka ikke mer krangling om damer, (som jeg forestilte meg, at dette nok kanskje sannsynlig ville ende i.

    Mellom Ove og meg da).

    Så jeg bare sa det, at jeg ikke gadd, å være med, til der hu pene tenåringsjenta bodde da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Seinere, mens jeg jobba på Rimi vel.

    Så foreslo Runar og faren min, ute på Sand en gang.

    At jeg skulle bo hos Runar og dem, og jobbe gratis, med å programmere et dataprogram, for tannleger.

    Men det gadd jeg ikke, for å si det sånn.

    Jeg hadde ikke noe lyst til å bo hos Runar og dem.

    Jeg var jo vant til å bo for meg selv inne i Oslo, (og på Berger), og også ha min egen inntekt.

    Så det å bo hos Runar og dem, uten å engang ha noen fast inntekt, det hørtes ut som tortur, for meg, husker jeg.

    Så det svarte jeg rimelig bestemt nei til, husker jeg.

    Jeg kan ikke si at Runar og faren min kjente meg, (som jo er en veldig uavhengig person, må jeg vel si), noe særlig bra, hvis de trodde at jeg skulle synes at det var et bra forslag.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Runar og dem, de fortalte også, på Sand en gang, noen år etter dette.

    At Ove hadde kjørt bilen til mora si vel, i fylla og kræsja, i en rundkjøring, i Son.

    Og så hadde Runar lurt forsikringsselskapet, og sagt at det var noen som hadde stjålet bilen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så var ferien min i Son over, for denne gang.

    Seinere fikk jeg høre det, av Heidi vel, at jeg hadde klaget på Runar i matbutikken, for jeg hadde synes at dem kunne kjøpe cola og ikke melk/juice/saft, (eller hva det var).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg passa nok ikke så bra, sammen med Runar og dem lenger.

    Jeg var nok litt for vant til å bo for meg selv, og ha en litt bohem-aktig og uavhengig livsstil, inne i Oslo.

    Og jeg hadde jo også bodd for meg selv, siden jeg var ni år.

    Mens onkel Runar vel var ganske kontrollerende, ovenfor ungene sine, må man vel si.

    Så det ble litt som et ork for meg, å være på besøk hos dem.

    Og det var ikke sånn, at jeg dro på besøk til dem, i noen ferier igjen, etter dette.

    Jeg var der vel bare på et overnattingsbesøk, i forbindelse med et slektstreff, en god del år etter dette, i 1997.

    Så det var sånn at jeg følte meg mer hjemme, hos bestemor Ingeborg, eller hos bestemor Ågot, for å si det sånn.

    Enn hos Runar og dem.

    Selv om mine bestemødre var gammeldagse, så var det nok litt friere hos dem, enn hos Runar, må man vel si.

    Ihvertfall så var det ikke sånn, at jeg savnet det så mye, å være på besøk, hos Runar og dem, i Son.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove dro meg en gang med til en kar, i Son, (på min alder da), som var litt ‘tufs’ vel.

    Og så sa han til meg, (på sin uhøflige måte, som han la seg til, i årene etter, at jeg hadde mest med han å gjøre vel), at han syntes at jeg var ganske lik han snodige karen da.

    Så Ove var veldig ovenpå og uhøflig, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer også på om Ove og jeg, dro på Son-kroa, (eller hva det stedet het igjen), en gang.

    Men for meg, som var vant til å gå ut, på de største diskotekene i Oslo og i Brighton, osv.

    Så var det vel ikke sånn, at jeg våkna så særlig mye opp, på Son-kroa der heller.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Denne sommeren, så var jeg også på besøk, hos bestemor Ingeborg, i Stavern.

    Før jeg flytta til Axel og dem, på Furuset.

    Hvordan det var, hos bestemor Ingeborg, (hvor også tante Ellen, hennes datter Rahel og hennes venninne Sophia fra Danmark var, denne ferien), det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Ove fulgte meg ikke helt til togstasjonen, da jeg skulle dra hjem igjen, fra denne ferien.

    Men han syklet ved siden av meg, et stykke på veien vel.

    (Av en eller annen grunn).

    Da jeg kom til Sonsveien stasjon.

    Så så jeg det, at noen hadde skrevet en vits, med en penn, på en treplanke der vel.

    Og det var denne vitsen:

    ‘Alle barna kom lykkelige hjem fra ferien.

    Unntatt Gerda og far, for de var ombord på Scandinavian Star’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 2 – Kapittel 34: Enda mer fra Brighton sommerferien 1990

    I England, så var det også opptøyer, denne sommeren.

    Siden England ble slått ut av fotball-VM, av Tyskland.

    Opprørspoliti måtte kalles inn, i Brighton, husker jeg.

    Og Øystein og jeg, vi var nok ganske i sjokk, på grunn av det som hadde hendt, på Top Rank, (da jeg fikk en hel gjeng med britiske tenåringsgutter etter meg), og på grunn av urolighetene rundt fotball-VM da.

    For det var visst ikke særlig trygt, for ikke-briter, å være ute i gatene, den kvelden, som England ble slått ut av fotball-VM da, fikk vi vel høre.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein var jo heavy-frik, og han kjøpte seg noen sånne naglebelter, til å ha rundt armene, (var det vel).

    Og han kjøpte flere sånne.

    Og jeg fikk låne et sånt naglebelte av han da, til å ha rundt armen.

    Og de gikk vi med, rundt hånda, sånn at det ble som en slags slåsshanske, med pigger.

    Sånn at hvis noen angrep oss igjen, så kunne vi slå til dem, med sånne nagler rundt hånda da.

    Det fikk oss ihvertfall til å føle oss litt tryggere, siden vi da liksom kunne forsvare oss da, hvis vi ble angrepet.

    For det var såvidt vi turte å gå rundt i Brighton Sentrum, midt på lyse dagen, etter det angrepet mot meg, på Top Rank og etter opptøyene i forbindelse med fotball-VM da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rick Hudson tok med Øystein og meg, (og noen fler folk vel, som jeg ikke husker hvem var nå), på en gåtur, til havna, i Shoreham-by-Sea der da, husker jeg.

    Og vi ble også tatt med av Tina og Rick Hudson, på en pub, hvor de hadde frittgående gjess, (eller noe), som deres yngste sønn Gary, løp etter.

    Og da sa de andre i Hudson-familien, (Tina osv.), til Gary da, (som bare var 2-3 år, eller noe), at han måtte fange en gås da, sånn at de kunne ta med den hjem.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rick Hudson var også imponert, (husker jeg), av han danske språkskoleeleven, fra København, som ikke forstod norsk.

    Hudson sa at dansker var flinke til å prate engelsk uten mye aksent da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein og jeg, vi hadde fått beskjed, av Tina og Rick Hudson, at hvis vi var sultne, så kunne vi bare gå å ta noen brødskiver, på kjøkkenet.

    Dette var noe vi sjelden gjorde.

    Vi spiste omtrent alltid mat, nede i Sentrum.

    På Burger King eller McDonalds eller Pizza Hut da.

    Ellers så kjøpte vi kebab, som Øystein hadde begynt å spise da.

    Men en kveld, (en av de første dagene, i denne ferien), som Øystein og jeg, satt ganske lenge oppe, sammen med de tyske språkstudentene, som Øystein hadde blitt kamerat med da.

    (Vi spilte vel Black Jack osv., da).

    Så sa de tyske studentene, at de var sultne, (var det vel).

    Og da trodde jo jeg det, at det som Øystein og jeg hadde blitt fortalt.

    Nemlig at vi bare kunne gå og ta oss brødskiver på kjøkkenet, hvis vi ble sultne.

    At det også gjaldt for de tyske språkstudentene der.

    Men så ikke.

    For da fikk visst ikke Hudson-familien nok brødskiver, til frokosten og skolelunsjen, (eller hva det var), dagen etter da.

    Så da fikk jeg skylda for det her da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rick Hudson holdt jo med Arsenal.

    Men han hadde kalt opp sin yngste sønn, Gary, etter Gary Lineker, (da han spilte på Everton vel), etter fotball-VM, i 1986, hvor Lineker ble toppscorer da.

    Men så ble Lineker kjøpt opp, av Tottenham, like etter Mexico-VM da.

    Men jeg syntes fortsatt at Lineker var en god spiss da.

    Og dreiv og sa sånn her til Hudson, under fotballkampen, at jeg trodde at Lineker var den eneste spilleren, som kunne klare å score, på det gode tyske forsvaret, eller noe.

    Men det klarte han vel ikke vel.

    Så det var litt døvt da.

    Jeg lurer på om Rick Hudson ble sur på meg og, siden jeg nevnte Gary Lineker hele tida da.

    Siden jeg hadde hatt han som favorittspiller, under fotball-VM, i 1986 da.

    Og han da spilte for Tottenham, som var ‘erkefienden’, til Arsenal, i 1990 da.

    Så sånn var muligens det.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein og jeg, vi kjøpte en gave til Hudson-familien, (sånn som jeg hadde gjort, sommeren før og).

    For de sa at de ikke ville ha penger da.

    Så Øystein og jeg, vi spleisa på å kjøpe en dobbelt kassettspiller, i den stereo-butikken i Hove, hvor faren i den første vertsfamilien min i Brighton, (fra da jeg dro med STS Språkreiser, sommeren 1985), hadde dratt meg med en gang, for å kjøpe stereoanlegg.

    Det var også i den butikken, som jeg hadde kjøpt en CD-spiller, (var det vel), til Hudson-familien, sommeren før da.

    Liksom som en slags betaling da, for at jeg fikk lov å bo hos dem, i en drøy ukes tid da.

    Og Hudson-familien, de hadde ikke noe dobbelt kassettspiller, til stereoanlegget sitt.

    Så da fikk jeg med Øystein på det, å kjøpe en dobbelt kassettspiller, som vi koblet til stereoanlegget deres, om kvelden da, sånn at dem så det, når dem våkna opp, dagen etter.

    Men jeg veit ikke om dem likte den kassettspilleren.

    Men dem sa jo at dem ikke ville ha penger så.

    Jeg mener å huske, at jeg våkna en gang, i Shoreham der, av at Rick Hudson banna og sverta, da han fikk se en sånn CD-spiller eller kassett-spiller, som jeg hadde kjøpt til dem.

    Men om det var sommeren 1989 eller sommeren 1990.

    Det husker jeg ikke helt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Vi pleide også å kjøpe noen ganske billige kartonger med sigaretter og sånn, til dem, før vi dro hjem.

    Og noen øl-bokser vel.

    Det var liksom en tradisjon eller vane da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og vi spilte også fotball, i hagen dems der, også denne sommeren, husker jeg.

    Også han naboen var med, mener jeg å huske.

    Og da spilte dem sånn, at dem dytta fælt og sånn, mens dem spilte da.

    Altså at dem tok kroppstaklinger og sånn da.

    Så jeg la meg nok til en mer ‘engelsk’ måte å spille fotball på, etter disse tre somrene, som jeg var på besøk, hos Hudson-familien, i Shoreham da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og vi pleide også noen ganger å gå på en Off Licence, (en alkoholbutikk), i retning av Soutwick der vel.

    Rick Hudson, Øystein og meg.

    Noe ganger.

    Hvis det skulle være fotballkamp på TV, om kvelden, for eksempel.

    Og da pleide jeg å kjøpe enten Fosters-øl da, (kanskje siden at de ølboksene var blå, og jeg holdt med Everton da).

    Ellers så kjøpte jeg Carlsberg, siden det var et skandinavisk ølmerke da.

    Rick Hudson pleide å kjøpe Holsten lager, hvis jeg husker det riktig.

    Men det ble litt for tysk/europeisk, for meg, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, en av disse somrene, som jeg bodde hos Hudson-familien, i Shoreham.

    Så gikk jeg inn på den lokale puben, i Shoreham der, husker jeg.

    Og kjøpte en pakke Marlboro-sigaretter.

    (Som søstera mi, Rahel og meg, hadde pleid å kjøpe, på jernbanestasjonen i Aesch, sommeren 1987, da Pia og jeg besøkte tante Ellen og dem, i Sveits).

    Og da husker jeg det, at jeg overhørte det, at Tina og Rick Hudson prata om det her da, (dagen etter, eller noe).

    At jeg hadde gått inn på puben der, og kjøpt Marlboro-sigaretter da.

    Enda dem ikke hadde vært på puben der selv, (mens jeg var der).

    Så sånne ting spredde seg visst tydelig raskt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rick Hudson tok også med Øystein og meg, et sted, husker jeg.

    Jeg husker ikke hva vi skulle, men jeg husker at Hudson satt på en benk, ute, og drakk av en ølboks.

    Noe han ikke alltid fikk lov til av kona si vel.

    Så Rick Hudson var nok muligens mer eller mindre alkoholiker da.

    Noe kona hans Tina også noen ganger nevnte vel.

    Hu nevnte ihvertfall noen ganger at Rick Hudson ikke tålte sprit da.

    Selv om det hendte at det ble kjøpt vodka, (husker jeg), på ‘avslutningsfestene’, for feriene til Øystein og meg der da, (mener jeg å huske).

    Så hvordan det gikk, etter at Øystein og jeg dro hjem.

    Det veit jeg ikke helt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein sa vel noe sånt, når jeg spurte om hvorfor han ikke røyka og drakk.

    At han hadde prøvd alle røykmerkene, men han ville ikke røyke fast, eller noe.

    Han sa også det, at han var en ganske ekstrem person, (eller noe lignende).

    Så hvis han skulle drikke, så ville det blitt sånn, (mente han), at han enten måtte drikke hele tida, eller ikke drikke i det hele tatt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein sa også det, på denne ferien, (eller om det var to somre før).

    At jeg noen ganger lukta som et ‘brukt håndkle’.

    Det syntes jeg at var rimelig flaut, så jeg svarte ikke noe da.

    Men jeg husker at det var fordi, at jeg hadde hatt problem med sveisen, også hadde jeg tatt noe vann i håret, på doen der, og brukt det håndkleet som hang der, til å tørke håret med da.

    Og da hadde jeg visst ikke lukta så godt da, skjønte jeg på Øystein da.

    Så de håndklærne, som hang på doen og sånn, hos familien Hudson, de ble antagelig ikke vaska så ofte da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi dro tilbake til Norge igjen, så skjedde heller ikke det, uten problemer.

    Jeg husker det, at på Fornebu, så hadde jeg funnet sånne adresse-lapper, til å feste på kofferten min.

    Så jeg trodde det, at jeg ville klare å finne noen sånne merker, på Gatwick og.

    Så jeg hadde klart å kaste den adresselappen, som jeg hadde funnet, på Fornebu da, husker jeg.

    Så jeg husker at jeg trava rundt på Gatwick der da, og leita etter sånne adresselapper, til å feste på kofferten min da.

    Men det klarte jeg ikke å finne på Gatwick der da.

    (Selv om jeg hadde klart å finne det på Fornebu).

    Jeg så også det, at i en kø ved siden av oss, så stod den en mørkhudet tenåringsgutt, med svensk pass.

    Og jeg prata til han da.

    For vi var litt i sjokk, ettersom det hadde vært så tøft, med opptøyer og slåsskamper osv., i Brighton.

    Så jeg fortalte vel litt, om hva som hadde skjedd, i Brighton, osv.

    Og det som skjedde, etter dette, det var at noen sikkerhets-folk, på flyplassen, tok ut meg, han pakistansk-svensken og Øystein, ut av køene våre.

    For å få scannet koffertene våre.

    Og jeg ble sur, og klagde på at dette kanskje ville føre til at Øystein og jeg ikke rakk flyet vårt da.

    (Hva skulle vi ha gjort da liksom, hvis dette hadde forsinka oss så mye, at vi ikke hadde rukket flyet?).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er mulig at jeg var hos Runar og dem, i Son, før denne ferien, til Brighton/Shoreham.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig.

    Men jeg husker jo at Øystein og jeg, var i England, da den kampen mellom England og Tyskland ble spilt.

    Som England tapte da.

    Og som førte til at England røk ut, av fotball-VM, i 1990 da.

    Jeg skal se om jeg klarer å finne, på nettet, hvilken dato den kampen var igjen.

    Vi får se om jeg klarer å finne ut det.

    Vi får se.

    Jo, den kampen var visst på 4. juli.

    Så det er mulig at jeg nok var hos Runar og dem, en ukes tid, før Øystein og jeg, dro til Brighton, denne sommerferien da.

    Det er mulig.

    Jeg skal skrive mer om hva som skjedde, i denne sommerferien, i de neste kapitlene, av Min Bok 2, tenkte jeg.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 32: Enda mer fra Brighton sommeren 1990

    Øystein drakk ikke, så det ble litt kjedelig for meg noen ganger, i Brighton, sammen med han.

    Men en dag, så mente Øystein det, at jeg liksom skulle få lov å drikke meg full da.

    Han mente at jeg burde drikke nede ved stranda, i Brighton Sentrum.

    Noe det også ble til da.

    Jeg kjøpte noen ølbokser i en Off Licence, (alkoholbutikk), da.

    Øystein, (som hadde mye mer penger og sånn, enn meg), hadde også gitt meg en genser, med reklame, for en bowling, i Lørenskog.

    Det var en hvit genser med svart trykk, husker jeg.

    Og han dro meg med på diskoteket Top Rank, etter at jeg hadde drukket opp de ølboksene, nede på stranda der da.

    Jeg satt på Top Rank der, husker jeg, i første etasjen, med en røykpakke på bordet.

    Mens Øystein gjorde et eller annet da.

    Plutselig så hadde noen ungdommer, som løp rundt omkring der, rappa røykpakka mi, husker jeg.

    Så jeg ble fly forbanna, og spurte en av dem, om han hadde rappa røykpakka mi da.

    (Jeg var nemlig lei av å bli fraranet røykpakker.

    En gjeng med afrikanske unggutter hadde jo rappa røykpakka mi, i Oxford Street, i London, sommeren før og).

    Men han karen lot som at han ikke skjønte noe.

    Og tilbydde meg en røyk da.

    Men jeg sa nei da, for det var menthol-sigaretter vel, som han hadde da.

    Jeg ble jo stressa av det her.

    For fler og fler folk kom til.

    Så etterhvert så spurte jeg han karen, om jeg kunne få en røyk likevel.

    Men da ville han ikke gi meg en røyk likevel da.

    Så det her var jo bare skuespill, skjønte jeg.

    Etterhvert så samlet flere og flere britiske tenåringsgutter, som var på det diskoteket seg, rundt meg, (og Øystein), da.

    Og jeg fortalte til noen av dem, at noen hadde rappa røykpakka mi da.

    Til slutt så gadd jeg ikke å krangle mer.

    Men tenkte vel at jeg får bare kjøpe meg en ny røykpakke.

    Jeg la liksom armen rundt skulderen til Øystein, etter at jeg hadde snudd meg vekk fra alle de her folka da.

    For Øystein han hadde prata om at han kunne så mange slåss-triks og sånn, så jeg trodde at han var super-god til å slåss da.

    (Det inntrykket hadde jeg fått ihvertfall).

    Det som skjedde så.

    (Etter at jeg hadde snudd meg, og skulle gå bort derfra).

    Det var at en kar, som var bygd som en tønne, må man vel si.

    Han slo et svingslag mot meg, bakfra.

    Akkurat mens jeg snudde meg, for å se om noen av dem fulgte etter meg.

    Slaget snitta kinnbenet, (tror jeg det heter), mitt.

    Men det bare snitta da, så det gjorde ikke noe vondt, eller noe.

    Men da skjønte jeg at alle disse britiske ungdommene.

    De var ute etter meg da.

    Så jeg løp ut av diskoteket der.

    Med masse britiske ungdommer i hælene da.

    Men jeg hadde på meg jakke, så jeg bare løp ut av diskoteket, og satt meg inn i en taxi, som stod ikke så langt unna inngangen til diskoteket der da.

    Og ba taxi-en om å kjøre til Shoreham da.

    (Hvor Tina og Rick Hudson holdt til da).

    For vakta på Top Rank, han sa til meg det, at jeg skulle bare slappe av.

    Også stoppa vel vaktene de ungdommene som løp etter meg da.

    Og en kar stod utafor diskoteket, og så stygt på meg, (husker jeg).

    Så det er mulig at han var med på det.

    Men han prøvde ikke å stoppe meg, eller noe.

    (For da jeg var med STS Språkreiser, til Brighton, i 1985.

    Så hadde jo hu kursleder-dama, med mørkt krøllete hår.

    Fortalt om en norsk gutt, som ble skjært opp, med sånn tapetkniv, utafor Top Rank, etter en lignende episode vel.

    Og som måtte sy 100-200 sting, eller noe, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein løp ikke ut av diskoteket.

    Så han ble vel bare stående der, tror jeg.

    Men jeg fikk inntrykk av at det var meg, som disse britiske ungdommene, var ute etter da.

    Men Øystein og jeg, vi hadde lagd en avtale, (som jeg hadde foreslått), noen dager før det her.

    Om at hvis en av oss kom opp i noe bråk.

    Og vi kom bort fra hverandre.

    Da skulle vi møtes på togstasjonen da, i Brighton.

    Så jeg ba taxi-sjåføren, om istedet å kjøre til Hove togstasjon, (når jeg kom på denne avtalen).

    (Hove lå på veien mellom Brighton og Shoreham da).

    Også tok jeg toget, fra Hove og tilbake til Brighton da.

    Og der, (på jernbanestasjonen i Brighton), så gikk Øystein rundt og traska, så jeg, nesten med en gang, etter at jeg hadde gått av toget.

    Og så tok vi toget tilbake til Shoreham vel.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein sa seinere at han ikke likte det, at han ble stående igjen der aleine, inne på det diskoteket.

    Men hva skulle jeg gjøre da?

    Det var jo en gjeng, på 10-12 briter, som skulle ‘ta’ meg der.

    Jeg hadde jo ingen sjanse til å klare å handle opp med alle disse selv.

    Og Øystein, (som jeg trodde at var super-god til å slåss), han hadde jo ikke gjort noenting, for å hjelpe meg heller.

    Så Øystein burde kanskje ha løpt ut, etter meg, det er mulig.

    De britene hadde visst løpt etter meg.

    Fram til utgangen til Top Rank der.

    Også hadde de snudd, i døra.

    Også hadde de gått tilbake igjen vel.

    Og møtt Øystein da.

    Noe sånt.

    Men Øystein hadde de visst latt være i fred da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein dro meg også med, for å se filmen ‘Witches’, (basert på en film av Roald Dahl), på en kino der, i Brighton.

    Jeg syntes at dette var en litt barnslig film, for to karer, i slutten av tenårene, å gå for å se.

    Men Øystein ville gjerne se den, så jeg ble med da.

    I filmen så var det en gutt, som hadde en bestemor fra Norge, som sa at alle med svart hår var hekser, og alle med lyst hår var snille da.

    Og Øystein spurte meg etter filmen: ‘Hva synes du da?’.

    Jeg svarte vel det, at jeg bare syntes at det var noe tull.

    En engelsk far med noen unger med mørkt hår, begynte vel å grine mer eller mindre, av dette, at det ble sagt, at alle med mørkt hår var hekser vel.

    Noe sånt.

    Så det var litt dumt, mente jeg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De tyske språkstudentene, som også bodde hos Tina og Rick Hudson, i denne ferien.

    De ble visst litt lei av det, at jeg sa ‘Auswitch’, osv., hele tida der.

    De fikk ihvertfall tak i en komedie-kassett, av en tysk komiker.

    Som gjorde narr av Norge da.

    De satt i stua der, i Gordon Road, og hørte på en tysker, som vel prata noe om elger og stabbur og sånn da.

    Og som gjorde narr av Norge og nordmenn da.

    Men hvor de tyske gutta hadde klart å få tak i den kassetten, i England, det veit jeg ikke.

    Det var vel kanskje litt rart, at de skulle klare det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var også noen norske jenter, som var på språkkurs, med EF Språkreiser, som bodde hos naboen, i Gordon Road, en av disse tre somrene, som jeg var der.

    (Det var jo sommeren 1988, sommeren 1989 og sommeren 1990).

    Tina og Rick Hudson ville vel at jeg skulle si hei til en av de, (eller noe).

    Hu stod da i hagen, til naboen der.

    Mens jeg stod i hagen til Rick og Tina Hudson der da, og spilte fotball, eller noe vel.

    Men jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, til hu her norske språkskole-jenta.

    Øystein så jo rimelig spesiell ut, (han gikk alltid svart skinnjakke og hadde en spesiell frisyre), og var veldig kul da.

    Så det var nesten sånn at vi for kule, til å ta med noen jenter ut på byen og.

    Jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal forklare det.

    Men Øystein og jeg var liksom ikke kamerater da.

    Vi var mer to tremenninger enn to kamerater liksom.

    For jeg måtte hele tida prøve å stagge Øystein liksom.

    For Øystein kunne være veldig dominerende, og han ville liksom ikke alltid høre på fornuft, syntes jeg.

    Så det var ofte mer som at vi var i konflikt, enn at vi var kamerater liksom.

    Så det var liksom nesten som en evig kamp, mellom Øystein og meg, om hvem som liksom skulle være den mest dominerende da.

    Og hvor jeg vel syntes at jeg var den som representerte det ‘vanlige’ synet på ting, ofte.

    Mens Øystein kanskje levde mer i en skrekk-film/dataspill/heavy-musikk-verden, hvor skrekkfilm-figurer som Freddy Kruger og Jason, og heavy-musikk-figurer som Eddie, (fra Iron Maiden-plate-coverene), og halvveis hat-figurer som Jostein fra Lauritzen Bokhandel i Drammen, og lederen fra da vi var med EF Språkreiser, til Brighton, to år før det her, Paul Wilkie, var viktige personer da.

    (Så Øystein hadde kanskje ikke beina sine så mye på jorda alltid, syntes kanskje jeg da).

    Og Øystein var også veldig bestemt da, og skulle alltid ha alt på sin måte da.

    Så å begynne å dra inn noen språkskole-jenter, inn i de byturene, til Øystein og meg.

    Det hadde kanskje funka dårlig, var jeg redd for.

    Siden Øystein var rimelig bortskjemt og umoden og litt slitsom og vanskelig da, (må man vel nesten si).

    Så jeg det var ikke sånn, at jeg spurte noen språkskole-jenter, som bodde hos naboen der, i Shoreham, om å bli med Øystein og meg, ut på byen, eller noe.

    Nei, jeg var kanskje litt flau over Øystein, som var litt spesiell da.

    Det er mulig.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som skjedde, på denne ferien, til Brighton, sommeren 1990.

    Dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 31: Mer fra Brighton sommeren 1990

    Den forrige gangen, som vi var i Brighton, så hadde Øystein vært så fan av å spise på fast-food restauranter som Burger King og Pizza Hut.

    Øystein likte Whooper Cheese-burgere.

    Men han ville ha dem ‘without onion’.

    Og på Pizza Hut så ville Øystein ha en amerikansk type pizza med tjukk bunn, som jeg ikke hadde sett før.

    Det hendte at Øystein og jeg spiste pizza, i Lørenskog og, et par ganger.

    Og der likte Øystein å gå på en pizzarestaurant, som var like over veien, for Maxi der cirka, på Skårer.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men denne sommeren, (sommeren 1990).

    Så hadde Øystein blitt fan av kebab.

    Når vi dro fra Shoreham til Brighton, så pleide vi å ta toget, denne ferien, (og ikke bussen, som vi pleide da vi dro med EF Språkreiser).

    Og på veien, fra togstasjonen i Brighton, og ned til ved Churchill Square der.

    Så lå det en kebab-sjappe da.

    Og der kunne man kjøpe en god kebab, (som jeg aldri hadde smakt før, men syntes at smakte ok), for 2-3 pund da vel.

    Og det var mange forskjellige sauser, i mange forskjellige farger, som man kunne ha på kebaben, husker jeg.

    Jeg skjønte vel aldri helt hvilken saus som het hva.

    Så det ble litt tilfeldig hvordan kebab jeg fikk.

    Jeg prøvde bare å peke litt på noe som ligna på noe thousand island-dressing, (eller noe), vel.

    Men ganske godt var det, med kebab, må jeg innrømme.

    Hvor Øystein hadde fått sansen for å spise kebab fra.

    Det vet jeg ikke.

    Men Øystein var jo fra Lørenskog, som jo lå mye nærmere Oslo, enn Berger, hvor jeg var fra.

    Så det er mulig at denne kebab-spisingen, til Øystein, var noe han begynte med, i Oslo, et år eller to kanskje, før denne Brighton-turen, sommeren 1990 da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var kanskje det.

    Den kebabsjappa, som vi pleide å dra på, i Brighton, den lå like ved en databutikk, som het ‘Computer Aids’, forresten.

    Og det skiltet syntes vel jeg at var morsomt da.

    Og Øystein sa vel da noe om, at ‘computer-aids, nei det hadde Jostein’.

    (Jostein var en butikkmedarbeider, som jobba på Lauritzen bokhandel, i Gågata, på Bragernes, i Drammen, og som Øystein ikke likte da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ikke nok med at det var masse tyske språkstudenter, i huset Øystein og jeg bodde i, i Gordon Road.

    Det var også mange tyske språkstudenter i nabohuset og.

    Og en kveld, så hang en av disse tyske tenåringsguttene utafor huset til Hudson-familien da.

    Og så sa han til Øystein, (mens jeg også hørte det), ‘have you fucked Vicky yet?’.

    Vicky var den vel cirka femten år gamle dattera til Tina og Rick Hudson da.

    Og da brøyt Øystein nesten sammen.

    Tina Hudson måtte trøste han, midt på natta.

    (Hu måtte stå opp vel muligens).

    Og Øystein sa til henne at, ‘I’m not like that’.

    Jeg kjefta litt på han tyske språkstudenten etterhvert, siden han hadde fått Øystein til å grine da.

    Og Tina sa til Rick, at det Øystein var ok, men at det var meg hu var bekymret for.

    (Av en eller annen grunn).

    Noe sånt.

    Da sa jeg ikke noe, for Øystein dreiv jo å grein der, og jeg skjønte ikke helt hva hu mente.

    Hu hadde kanskje ikke likt at jeg hadde kjefta på han tyske tenåringen, som hang utafor inngangsdøra der da, og prata piss da, og fikk tremenningen min til å begynne å grine.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Øystein må forresten ha vært ganske nærme Tina Hudson.

    Øystein kalte henne for hennes kjælenavn ‘Tin’, foran hennes ektemann Rick Hudson, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror at Øystein hadde hatt tysk på skolen.

    Men jeg selv hadde ikke hatt tysk på skolen da.

    Og jeg likte ikke helt tyskere, for å være ærlig.

    Så jeg dreiv og sa sånn ‘Auswitch’ og sånn, hele tida der da.

    (Jeg var vel litt umoden da kanskje).

    Og jeg skulle liksom prate tysk en gang da.

    Så jeg fortalte om da jeg hadde skutt et ekorn med luftpistol en gang, på tysk.

    Ekorn var ‘eichoniken’, eller noe, på tysk.

    (Fant vi ut).

    Og jeg bare tulla og sa ‘der eichoniken ge-shotsen ge-shotsen’.

    Og ‘der eichoniken ge-skriken ge-skriken’, osv.

    Og ‘der eichoniken ge-fallen ge-fallen’.

    Og ‘der eichoniken ge-toten ge-toten’.

    Noe sånt da.

    Jeg prøvde å fortelle hele historia om hvordan Ulf Havmo og meg, hadde skutt et ekorn, (eller to), da, noen år før det her da.

    På tulle-tysk da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han ene tyske studenten, han var fra Essen, mener jeg å huske.

    Og han var litt tjukk, så jeg tulla da, og sa at han hadde ‘essen’ for mye.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen av de tyske språkstudentene.

    Han digga Depeche Mode, husker jeg.

    Og han var der både sommeren 1989 og 1990, mener jeg.

    Men jeg likte ikke han så bra, og klarte ikke å kommunisere så bra med han vel.

    Så jeg nevnte ikke det, Cecilie Hyde, (venninna til søstera mi), i Norge, var en stor Depeche Mode-fan, som hadde sin egen ‘Depeche-gjeng’, i Drammen, til og med.

    Det gadd jeg ikke å nevne for han tyske språkstudenten da.

    For han var kanskje litt sånn sur og arrogant da, hvis jeg husker det riktig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det dukka også opp en dansk språkstudent der, fra København, mens Øystein og jeg, var hos familien Hudson, denne sommeren.

    Han danske språkstudenten, han kunne man ikke prate til på norsk.

    Da forstod han ingenting.

    Nei, man måtte snakke til han på engelsk.

    Dette syntes jeg at var litt dårlig, siden jeg selv er kvart dansk, osv.

    Men dette fikk jeg aldri forklart, til han danske språkstudenten.

    Siden jeg først pratet til han på norsk da.

    Noe han ikke forstod.

    Og etter det, så ble vel det at han dansken ikke ville svare, når jeg sa noe til han på norsk.

    Det ble vel som noe som stod i veien for den videre kommunikasjon kanskje.

    (At jeg da nok ble litt overraska over dette, og også kanskje hang meg litt opp i det).

    Jeg syntes at dette var merkelig, (jeg som hadde en dansk mormor osv., som bodde i Norge), at dansker plutselig ikke forstod norsk lenger.

    For det hadde alle danske som jeg hadde prata med før gjort ihvertfall.

    (Selv om det kanskje ikke var så mange).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, på den ferieturen, til Brighton, sommeren 1990.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om i de neste kapitlene av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 30: Brighton sommeren 1990

    Sommeren 1990, så dro min tremenning Øystein Andersen og jeg, igjen til Brighton, på sommerferie.

    Øystein hadde vel fått tak i noen ganske billige flybilletter, mener jeg.

    Det var nok antagelig foreldra hans, Reidun og/eller Kai Andersen, som ordna med å sjekke priser på flybillettene, osv.

    Og jeg lurer også på om det var Øystein og dem, som avtalte ferietidspunktet, med den tidligere vertsfamilien vår, i England, (nemlig Hudson-familien, i Shoreham-by-Sea), da.

    Jeg kan ihvertfall ikke huske at jeg avtalte noe om dette.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi tok fly, fra Fornebu, og til Gatwick da.

    Øystein, (som jo er farget, siden han er adoptert fra Sør-Korea, og som også pleide å gå med svart skinnjakke), fikk problemer i passkontrollen på Gatwick, og jeg måtte gå bort til han da.

    Og da lot pass-kontrolløren Øystein få lov til slippe inn i England, siden han var med meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var sommeren 1990, og det var fotball-VM.

    England hadde jo gjort det ganske bra, i Mexico-VM, fire år tidligere.

    Hvor Gary Lineker, (som da spilte for Everton), ble toppscorer, blant annet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så denne ferien vår, den var en del preget av at fotball-VM foregikk samtidig da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen av de gangene, som jeg hadde vært på besøk, hos hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland, i månedene før denne ferieturen, til Brighton.

    Så hadde jeg kanskje kjeda meg litt der.

    Og så hadde jeg sett på en sånn Mercedes-stjerne, som Lill Beate Gustavsen nok hadde rappet fra en bil, og som hu hadde liggende i leiligheten sin da.

    Mercedes-stjerna hang i en sånn brun eller svart skinnreim, husker jeg.

    Lill Beate Gustavsen sa plutselig det, til meg, en gang, da jeg var på besøk hos henne.

    (Utenom sammenhengen, må man vel si).

    At hu ville ikke at jeg skulle begynne å rappe noen Mercedes-stjerner, og få problemer med politiet.

    Så hu ville låne meg den Mercedes-stjerna si, når jeg skulle til England da.

    Jeg så jo på meg selv som ganske voksen.

    (Jeg hadde slutta å stjele i butikker og sånn, (som jeg hadde som uvane å gjøre, tidligere i tenårene), etter at jeg hadde flytta til Oslo da).

    Og jeg må innrømme, at jeg syntes at den Mercedes-stjerna, til hu Lill Beate Gustavsen, var litt morsom.

    Men jeg hadde jo aldri drømt om å rive av sånne, av biler.

    Faren min hadde jo hatt mange Mercedeser, og jeg synes at det var en bra bil egentlig.

    Selv om veldig mange av de Mercedesene, som man så i Oslo, var drosjer.

    Så etter å ha bodd en stund i Oslo, så forbandt jeg etterhvert Mercedeser mest med taxi-er da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men selv om jeg syntes at hu Lill Beate Gustavsen var litt dum, siden hu trodde det, at det var mulighet for at jeg skulle begynne å rive Mercedes-stjerner, av biler, som stod parkert på fortauet.

    Så syntes jeg det, at det var litt artig, å få låne en sånn Mercedes-stjerne da.

    Så jeg takket ja til det, husker jeg.

    For jeg var jo fortsatt tenåring, og prøvde å være litt kul da vel sikkert.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så jeg husker at jeg gikk rundt i Brighton der, den sommeren, sammen med Øystein Andersen og med en sånn Mercedes-stjerne, rundt halsen da.

    Og det var det noen briter som syntes at var artig, husker jeg.

    For de trodde at jeg var engelsk da, og hadde rappa den Mercedes-stjerna, av en ‘German car’.

    (Husker jeg at jeg overhørte en gang, av et ganske ungt par vel, som Øystein og jeg gikk forbi, på fortauet, i Brighton).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein og jeg, vi måtte dele på å ha soverommet, til Mrs. og Mr. Hudson da.

    Fordi huset deres var allerede fullt av tyske språkstudenter, fra EF Språkreiser da.

    Så hele Hudson-familien, (det var vel mor og far og fire unger), de lå på gulvet, (eller noe), inne på et ganske lite rom der da.

    Og når Øystein og jeg, skulle dra hjem igjen, fra Brighton, denne ferien.

    Så fant jeg ikke den Mercedes-stjerna, til Lill Beate Gustavsen.

    Så jeg begynte å klage om det da.

    (Siden den Mercedes-stjerna ikke var min, egentlig).

    Og da fant hu eldste datteren, i den familien, (nemlig hu Vicky vel), hu fant da den Mercedes-stjerna, inne på rommet til Hudson-familien der da.

    Og da hadde hu yngste dattera, (nemlig hu Kelly), hu hadde da rappa den Mercedes-stjerna da.

    Siden hu nok syntes at den var morsom da.

    (Noe sånt).

    Så den var jo bare flaks, at jeg klarte å få med meg den Mercedes-stjerna, tilbake til Norge igjen da.

    Hvis ikke så hadde nok hu Lill Beate Gustavsen blitt litt sur, kan jeg nok tenke meg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Gulvet på soverommet, til Tina og Rick Hudson, var forresten så møkkete.

    At etter å ha bodd der noen dager, så fant jeg fram støvsugeren deres.

    Og begynte å støvsuge gulvet der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein og jeg, vi måtte altså dele på dobbeltsenga da, som tilhørte Tina og Rick Hudson da.

    Men både Øystein og jeg, var veldig tynne, på den her tida.

    Jeg veide vel cirka 60 kilo, vil jeg si.

    (Ikke noe mer ihvertfall.

    Jeg hadde jo gått ned noen kilo, på de månedene, som jeg hadde bodd på Abildsø der.

    Siden jeg hadde hatt dårlig råd, og ikke fikk lov til å steika Pizza Grandiosa der, osv).

    Og Øystein, han var kanskje 10-15 centimeter lavere enn meg, og var enda tynnere, må man vel si.

    Så han veide vel kanskje ikke mer enn 45-50 kilo, eller noe, på den her tida.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det ble veldig god plass, i den dobbeltsenga, til Rick og Tina Hudson da.

    Så det var ikke sånn at Øystein og jeg kom borti hverandre i søvne, eller noe, husker jeg.

    Vi hadde god plass på hver vår side av senga, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selv om Øystein en kveld, plutselig begynte å prate om pupper og nakne damer og sånn, midt på natta, husker jeg.

    (Sånn som han Lassen hadde gjort, (også i Brighton), sommeren 1985, husker jeg.

    Altså fem år før det her da).

    Og jeg ble så irritert på Øystein, fordi han begynte å bable om de her puppene og nakne damene sine, midt på natta.

    Så det var nesten sånn at jeg måtte true han litt, for å få han til å holde kjeft da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein og jeg, vil dro på en eller to dagsturer, inn til London, husker jeg.

    Med toget da.

    Øystein skulle i en sånn rimelig sær/kul heavy-musikk-sjappe, (blant annet), som lå litt syd for Oxford Street, husker jeg.

    Jeg husker at det var varmt, men at vi hadde på oss jakker.

    Kanskje fordi at jeg fortalte Øystein om at jeg hadde blitt utsatt for ran, (hvor de fikk med seg sigarettpakka mi, som lå i bag-en min), fra en afrikansk guttegjeng, på Oxford Street, sommeren før.

    (Den sommeren jeg dro aleine til Brighton, og traff hu Sari Arokivi, fra Finland, blant annet.

    Som jeg skrev om i Min bok da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein ville også ganske ofte til en plateforretning, som lå i the Lanes, i Brighton, husker jeg.

    Og mens vi gikk rundt der, så hørte vel Øystein på en sånn kul walkman, som spilte digitale kassetter, mener jeg.

    (Siden Øystein var rimelig bortskjemt da, må man vel si).

    En såkalt DAT-spiller, lurer jeg på om det var, som Øystein hadde med, på den Brighton-ferien, muligens.

    Han spilte ihvertfall en sang, som het ‘King Without a Crown’, (med en gruppe som het ABC), som han ba meg høre på, i the Lanes der vel, en gang, på walkman-en sin da.

    (Utenom sammenhengen vel).

    Dette kan også ha vært i 1988 da.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    For Øystein og jeg, vi var jo somre, på ferie, hos Hudson-familien, i Shoreham-by-Sea da.

    Nemlig sommeren 1988 og sommeren 1990.

    Så det er mulig at jeg blander hvilken sommer, som noen av disse episodene, som skjedde, på disse Brighton-feriene våre, hendte da.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein hadde dilla på å spille Black Jack, husker jeg.

    Og han fikk alle de tyske språkstudentene, til å bli med å spille Black Jack, om kveldene der, husker jeg.

    Jeg hadde nok vært en god del, på besøk, hos Øystein, ute i Lørenskog, før denne ferien.

    For jeg husker det, at jeg allerede hadde fått meg et eget system, for hvordan jeg spilte Black Jack da.

    (Som Øystein også kalte for ‘Svarte Jonas’ da).

    Og det systemet var sånn, at jeg stod på 16, (og over), men alltid tok et kort til, på 15, (og under), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg får skrive noen notater her, tror jeg, om det andre som skjedde, på denne Brighton-ferien.

    Så får jeg skrive mer om denne ferien, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.