johncons

Stikkord: 90-tallet

  • Bestemor Ingeborg klagde over cognacen

    Da bestemor Ingeborg hadde bursdag, i 1997, var det kanskje.

    Det var vel da 80-årsdag.

    Så spleisa jeg og søstra mi på en flaske cognac, som jeg kjøpte på Vinmonopolet på St. Hanshaugen, var det vel.

    Og da kjøpte jeg Jenssen Cognac, for den hadde jeg hørt et eller annet sted, at skulle være bra da.

    Så ble det litt surmuling fra bestemor Ingeborg, mener jeg å huske.

    Ikke fordi hun fikk cognac, for hun var glad i et glass cognac, portvin eller baileys eller vel også sherry, etter kveldsmaten, i helgene.

    Ihvertfall hvis hun hadde besøk, men vel ikke ellers, tror jeg.

    Sammen med en Anthon Berg dansk konfektbit, eller noe slikt.

    Så bestemor Ingeborg kunne være litt som en snobb, men hun var flink med mat, og det gikk mye i rødspette og annen fisk, som fiskerne i Nevlunghavn, ikke kunne selge, men som bestemor visste hvordan man kunne lage da.

    Så sånn var det.

    Men jeg mener å huske at det dukket opp noen halvveis skjulte klager, på at cognacen het Jenssen, fra bestemor Ingeborg.

    Så bestemor Ingeborg, hun var ikke norsk, selv om hun hadde bodd i Norge, siden etter krigen.

    Jeg tror ikke noen norske folk hadde klaget, over Jenssen Cognac, for det var vel en fin flaske, tror jeg og.

    Og jeg ser at de lager jubileumscognac for Garden osv., så de må vel nesten være som et slags offisielt norsk merke, selv om det er et privat firma.

    Så bestemor Ingeborg, kan ikke sies å ha vært spesielt norsk eller nordisk, vil jeg si, siden hun klaget litt over cognacen, når den het Jenssen.

    Selv om jeg må innrømme, at hun snudde til slutt, og sa at Jenssen var visst bra likevel, seinere på kvelden, på bursdagen hennes.

    Jeg bare kjøpte det første merket som falt meg inn, jeg var ikke noe ekspert på cognac.

    Så sånn var det.

    Det var bare å få med seg en flaske i bursdagen liksom, det var det som var målet for meg.

    Så jeg var ikke akkurat noen ekspert på Cognac osv., jeg bare sa det første merke jeg kom på.

    Så jeg hadde ikke regna med at det skulle bli et sånt halveis skjult sirkus ut av det, når vi kom fram til Nevlunghavn.

    Men det er mye rart.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg kom på.

    En gang ringte David Hjort, fra Rimi meg, og ville at jeg skulle kjøre han til Gardermoen, han og dama hans, Linn.

    Og det gjorde jeg, selv om jeg hata å bli vekt.

    For jeg syntes jeg måtte være høflig da, siden Linn jobba i butikken hvor jeg var sjef, og jeg også kjente David Hjort fra jobb da, og han inviterte meg alltid på Rimi-fester og andre fester.

    Og da fikk jeg en flaske Renault Cognac, da han kom tilbake.

    Og han er halvt dansk, David Hjort, så om det var noe hevn fra bestemor Ingeborg, for Jenssen Cognacen, fra 1997, så tok hun David Hjort-hevn, i år 2000, eller når det var?

    Det er mye rart.

    Altså at hun var europeisk da, og ble fornærmet over å få et nordisk cognac-merke, og derfor ga meg et fransk cognac-merke, gjennom David Hjort, for å fornærme meg tilbake?

    Hvorfor skulle ellers David Hjort ringe å vekke meg, som var butikksjef i Rimi og hadde nok å gjøre, istedet for å ta flybussen?

    Og hvorfor skulle han kjøpe cognac og ikke vodka eller whiskey, til meg en kar i slutten av 20-årene eller begynnelsen av 30-årene da?

    Nei, her var det nok noe bestemor Ingeborg-plott, gjennom noe orden da.

    Malteserordenen?

    Jeg husker at bestemor Ingeborg gjorde et poeng av kong Valdemar seier, borte i Estland, og sagnet om at Danebrog falt ned fra himmelen.

    Det var et flagg som hadde falt ned fra et fjell fortalte bestemor Ingeborg meg, på slutten av 90-tallet en gang, var kanskje det her.

    Og dette passer jo med Malteserorden-flagget, som det er bilde av øverst på bloggen.

    Hvis det hadde blåst av flaggstangen, så ble kanskje det til det danske flagget da, de flaggene er jo ganske like.

    Så hvorfor gjorde bestemor Ingeborg et poeng av dette, med at Danebrog, var et flagg som falt ned fra fjellet, i Estland, eller deromkring, foran en konge ved navn Waldemar vel, som sa at dette flagget skal være Danmarks flagg da, visstnok.

    Jo, kanskje bestemor Ingeborg var i Malteserordenen?

    Eller, søstra mi sier at bestemor Ingeborg er litt tysk-aktig, og sier ‘doch’ hele tida.

    Eller hun gjorde det da, jeg glemmer at hun er død noen ganger, for jeg ble ikke bedt i begravelsen.

    Men men.

    Så enten Malteserordenen eller den Tyske Orden da.

    Eller Rosenkorsordenen, som jeg har skrevet om før.

    Hvem vet.

    Noe var det vel ihvertfall.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg hadde en Everton-blogg, da jeg bodde i Oslo, i 2004

    Det her er en Everton-blogg, som jeg hadde, mens jeg bodde i Oslo, før jeg flyttet til Sunderland, for å studere, høsten 2004.

    Jeg fikk en del penger, da moren min døde, i 1999, (siden hun hadde noe slags livsforsikring, merkelig nok).

    Og da hadde jeg gått nesten hele 90-tallet, uten noe særlig penger, som fattig student, fattig vernepliktig og lavt lønnet Rimi-medarbeider.

    På de samme årene, så hadde jeg bodd i Oslo Sentrum, blant annet, og sett hvor mye penger andre på min alder, brukte på klær og all mulig morro på byen osv. da.

    Så da jeg fikk drøye 100.000, i 1999, etter at moren min døde, siden hun hadde noe slags livsforsikring, (ukjent for meg men, men både søstra mi og broren min, fikk det samme beløpet da).

    Så kjøpte jeg en del datating og ny TV og sånn.

    Og bilen var det alltid noe galt med da, så den brukte jeg vel en 20-30.000 på, ihvertfall.

    Og jeg oppgraderte PC-en da, med nytt hovedkort osv., og lærte å bygge PC-er.

    Jeg kjøpte også TV-kort, så jeg kunne ta opp fra TV-en, med PC-en.

    Så da tok jeg opp Everton-scoringer, siden jeg hadde parabolantenne også, for jeg syntes det var artig å følge med på nyheter og sport da, så jeg hadde canal pluss, het det vel.

    Noe sånt.

    Så da lagde jeg den bloggen her da:

    http://www.angelfire.com/al4/evertonfc/index.html

    Så jeg kunne lage blogg også før jeg flytta til Liverpool, i 2005.

    Denne bloggen jeg lagde i Oslo, den er fra august 2004, altså en måned før jeg flytta til Sunderland da.

    For det finnes fortsatt debattinnlegg, som jeg skrev på VGD, fra tiden før jeg flyttet til Sunderland:

    cons
    Innlegg: 2659
    31.08.04 05:12Del
    Ja så han der jeg og.

    Rykter om at McFadden skal byttes mot å få Michael Ball tilbake nå:

    Everton and Rangers could be set to swap players.

    Striker James McFadden could leave Goodison Park for the Scottish club in a loan deal that would see former Everton left-back Michael Ball return to his former club.

    Both moves would be with a view to permanent transfers.

    http://www.sublimefootball.com/article.php?artid=4225

    Ellers så skulle vi hatt straffe mot manu.

    http://www.angelfire.com/al4/evertonfc/straffe.mpg

    http://vgd.no/sport/fotball-premier-league/tema/633490/tittel/evertons-transferaktiviteter/innlegg/8224892#post8224892

    Så selv om jeg hadde en litt ‘dum’ jobb, (nemlig å jobbe på Rimi), så ville jeg ikke være ‘dum’ på fritiden da.

    Så jeg lærte meg mye data, i alle årene, etter at jeg kjøpte meg min ‘internett-PC’, i 1996 da, fra et datafirma på Bislett, som en kamerat av meg, Glenn Hesler, hadde anbefalt.

    Så selv om jeg f.eks. i 1996 til 1998, mest dreiv med hardt kroppsarbeid, som assistent, på Rimi Bjørndal, så var det ikke sånn, at jeg ikke fikk brukt hue.

    For selv om jeg brukte beina mye mer på Rimi Bjørndal, enn hue, (bortsett fra da jeg tok tippeoppgjøret).

    Så brukte jeg hue hjemme, og lærte meg selv mye data og internett-greier da.

    Jeg hadde nok ikke klart å fått opp en blogg, som denne, på nettet, hvis det ikke hadde vært for den tida der, 1996 til 2004, da jeg bodde i Oslo, og lærte meg litt om data og internett da.

    Så selv om man har en litt ‘dum’ jobb, hvor sjefene ens, ikke lar en bli forfremmet, oftere enn annenhvert år, for eksempel, så kan man jo kompansere for dette, (sånn som jeg gjorde), ved å lære seg nyttige ting hjemme.

    Så derfor var det ikke så ille for meg, å ha en treg karriære, i Rimi, for jeg dreiv og lærte meg masse datating osv., på egenhånd, hjemme.

    Og jeg dreiv også og trente og gjorde andre fornuftige ting, på fritiden.

    Og jeg hadde jo mye plager med kviser og sånn, så jeg var litt nedfor også da, på hele 90-tallet, og hadde litt komplekser for det her da.

    Så jeg prøvde å finne noe som hjalp mot kviser og sånn da.

    Og noen rynker fikk jeg, i 1998.

    Så jeg hadde masse ting, som jeg prøvde å ordne i livet mitt da, sånn at jeg etterhvert kunne fått meg en bra betalt jobb, sånn at jeg kunne fått meg hus og kone og sånn da.

    Men da ville jeg ha alt sånt i orden, at jeg jobbet i en bra jobb, og hadde kommet meg over komplekser for kviser og rynker osv.

    Så jeg kjempet hele tiden, for å få til en slags karriære og sånn da.

    For å få noe ut av livet mitt.

    Jeg prøvde å lære meg om biler og om klær og om alt mulig.

    Så jeg dreiv ikke bare å hadde en ‘dum’ Rimi-jobb.

    Neida, jeg prøvde å få noe ut av livet mitt.

    Men jeg var tålmodig da, og hvis karriæren gikk tregt på jobben, så brukte jeg heller fritiden min, til å lære noe nyttig.

    Sånn at hvis karriæren på jobben, gikk trått, så fikk jeg heller prøve å drive med givende ting på fritiden da, tenkte jeg.

    Så det var ikke sånn at jeg kjeda meg, selv om jobben kanskje i perioder var kjedelig.

    Neida, jeg hadde hele tiden nye utfordringer, som jeg brynte meg mot, og jeg var også sosial, og spilte på tre eller fire vel faktisk, bedriftsfotball-lag, (og jeg gikk også på dater hele tiden, med damer som jeg traff på byen, eller på nettet).

    Det var Rimi Oslo, Rimi Langhus, IT-akademiet, (for Magne Winnem jobba der, og de trengte fler folk, selv om jeg var redusert pga. kneet da), og et lag som jeg og Glenn Hesler trente med, i en hall ved Fjellhamar vel, og jeg spilte en omgang som keeper, for det laget, (som jeg ikke husker hva heter), i en utendørskamp, i Lillestrøm.

    Så sånn var det.

    Men jeg kan nok takke den tiden der, 1996 til 2004, for at jeg klarer å få en blogg opp og kjøre nå.

    For da lærte jeg en del om data og internett.

    Og jeg har hatt veldig mange blogger slettet, med uklare begrunnelser, så det er ikke så lett alltid, å få en blogg opp og kjøre.

    Men Angelfire og Blogger, har jeg stort sett hatt gode erfaringer med, selv om det også har vært tull med de og, til tider, men de har ihverfall ikke slettet bloggene.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Det er ikke så mye norsk musikk man hører i England, så jeg driver å laster ned noe fra Piratebay. Denne er vel fra tidlig 90-tall vel?

  • Jeg forklarte om de to ekstrajobbene, som jeg hadde, da jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde, på Lambertseter, på CV-en

    ekstrajobber 3

    PS.

    Det som skjedde, da jeg begynte å jobbe for Chinatown-expressen, det var litt artig.

    Jeg hadde vel ikke steikovn, antagelig, den første tiden, etter at jeg flytta til Waldemar Thranes gate, i Rimi-leilighetene der, som jeg mener var i januar 1996.

    Så kjøpte jeg pizza, på en italiensk restaurant, var det vel, i Bjerregårdsgate, som er en parallellgate, som går like ved Waldemar Thranes gate.

    Så kikka jeg i Aftenposten, mens jeg venta på pizzaen.

    Så så jeg den annonsen fra Chinatown-expressen da, om at de søkte etter flere budbilsjåfører.

    Så reiv jeg vel ut den annonsen da, av Aftenposten-avisa, til den italienske restauranten.

    Så dagen etter, så tror jeg det må ha vært en lørdag, som jeg hadde fri.

    Og da, så ringte jeg, (når jeg hadde våkna sånn passe), så ringte jeg til Chinatown-expressen, på Frogner, som hadde annonsert i Aftenposten da.

    Det var litt kronglete å finne, men jeg parkerte bilen like ved, og gikk til jeg fant stedet da.

    Så sa han sjefen der, en pakistaner, tror jeg, i Frognerveien, tror jeg det var.

    Han sa til meg, at siden jeg nettopp hadde fått lappen, så burde heller høre med Chinatown-expressen Eiksmarka, like over grensa til Bærum, fra Oslo Vest, for der var det enklere å finne fram, når man nettopp hadde fått lappen, enn i Oslo Sentrum, sa han sjefen fra Chinatown-expressen Frogner da.

    For Eiksmarka hadde antagelig ringt dem da, og spurt om de hadde ekstra sjafører da, den dagen.

    Noe sånt.

    Så jeg kjørte opp til Eiksmarka da, som ligger like ovenfor Øvrevoll galoppbane.

    Man kjører motorveien, mot Drammen, og tar av ved et sted på A vel.

    Samme det, det er noen år siden jeg kjørte der.

    Så var de i så nød for folk der.

    Så de bare sendte meg avgårde, med fire bestillinger.

    Og de var så forsinka, så maten var to timer forsinka osv., for de hadde ingen, eller få, sjåfører.

    Og jeg kjøpte et bilkart, på en bensinstasjon i nærheten da, og kjørte til Bekkestua og sånne steder, som jeg aldri hadde vært før.

    Og spurte folk og sånn da, hvor det og det var hen.

    For jeg var ikke så vant til å granske bilkart, selv om jeg for det meste så på kartet da.

    Men jeg var jo ikke kjent der for fem øre.

    Jeg hadde aldri drevet og kjørt rundt, i Bærum og Oslo Vest.

    Så det hadde kanskje vært enklere for meg å kjørt i Oslo Sentrum, tror jeg kanskje nå da.

    For i Oslo Sentrum, så var jeg kjent, og også i Oslo Øst, i Groruddalen og rundt Lambertseter osv.

    Så Oslo Vest og Bærum, det var som å kjøre i Bergen eller Trondheim omtrent, for meg, jeg var ikke kjent der i det hele tatt.

    Så sånn var det.

    Men jeg fant alle adressene, innen ikke alt for lang tid da, og kjørte tilbake til Eiksmarka da.

    Så var de fornøyd, siden jeg også hadde fått noen penger.

    Så da begynte jeg å jobbe hver søndag, det var vel dagen etter.

    For de skjønte det, at jeg nettopp hadde fått lappen.

    Men, de hadde problemer, med å få folk til å kjøre, på søndag formiddagene, fra klokka 13, ca.

    Det var ingen som bestilte noe særlig før klokka 12-13.

    For det var jo snakk om middagsmat.

    Men nesten ingen av de andre sjåførene, likte å jobbe, så tidlig, som klokken 13, på søndagene.

    Så de syntes det var bra at jeg begynte der, selv om jeg nettopp hadde fått lappen, fordi jeg syntes ikke det var noe problem, å stå opp klokka 12, på søndagene, for jeg var ikke så mye ute på byen, for eksempel.

    Og det var ikke hver søndag, som jeg begynte klokken 13, noen søndager, så begynte jeg også klokken 16.

    Og vi jobba til klokka 22, eller noe, kan det vel ha vært.

    Og de som dreiv resturanten, det var noen kinesere, som bodde, i Groruddalen vel.

    Så jeg skulle samme veien, siden jeg bodde på St. Hanshaugen da.

    Så noen ganger, så satt hun unge dama, som var sjef der, og faren hennes, begge fra Kina vel, de satt på med meg, i HiAcen min, tilbake til Oslo da, etter endt arbeidsdag, på søndagene.

    Ihvertfall et par ganger, var det vel at dem satt på.

    Og hvis jeg var veldig flink, og leverte alle ordrene, som jeg tok på meg, innen en time, så fikk jeg kanskje en gratis rett da.

    Og vi fikk tilbud, så vi betalte ikke full pris, på langt nær, for en middag.

    Vi betalte vel kostpris, kanskje 15-20 kroner, for en rett som vanligvis kosta ca. 100 kroner.

    En av de første dagene jeg jobbet der, så spurte de, om jeg ville kjøpe noe mat, til personalpris da.

    Så ringte jeg søstra mi, Pia Ribsskog, for jeg skulle overraske henne da, med at jeg hadde fått jobb på kinarestaurant.

    Så spurte jeg henne om hun ville ha noe kinamat, som jeg kunne kjøre innom med, hos henne, ved Sofienbergparken, i Tromsøgata, hvor hun bodde.

    Og da var det ikke sånn, at Pia sa kylling i karrisaus, eller noe.

    Neida.

    Hun måtte ringe meg tilbake.

    Og så ringte hun 5-10 minutter seinere, og spurte om de hadde ‘And i Sate-saus’.

    Men det var omtrent det eneste de ikke hadde, på menyen, som var på 15-20 retter vel.

    Så Pia klarte å finne, det eneste, som dem ikke hadde.

    Men da bare kjøpte jeg to vanlige kinaretter, og tok med en til søstra mi.

    Og kjørte hjem vel, og spiste den andre middagen hjemme.

    Noe sånt.

    En gang, så spurte hun dama fra Kina meg der, om remulade og majones, var omtrent det samme.

    For ei dame, fra taxisentralen, i Bærum, som var ved motorveien vel.

    Hun hadde bestilt en rett med remulade da.

    Så tok jeg med den bestilingen, og en annen, til drosje-damene der da.

    De som tok imot drosje-bestillingene.

    Men jeg glemte å si at det var med majones istedet for remulade.

    Så neste søndag, så hadde ikke hu dama bestilt noe, men så litt stygt på meg, når jeg kom med leveringen til kollegaen hennes.

    Og det var også masse rare folk, som sa at jeg skulle bare legge maten, ved postkassa, også lå det penger i postkassa.

    Sånne eksentrikere.

    Det stod på bestillingen da.

    Og oppe forbi Holmenkollen, langt opp en vei der.

    Så var det et stort leilighetkompleks, med arkitektur, som så ut som om det var fra en science-fiction film.

    Så da lurte jeg på, hvem som hadde bygd noen sånne rare blokker, der oppe.

    Så det var veldig rart, husker jeg.

    Men jeg kunne jo ikke spørre om sånt, jeg måtte prøve å huske og behandle folka, sånn som jeg gjorde på Rimi, sånn at man ikke fornærma kundene.

    Så det får jeg håpe at jeg ikke gjorde, selv om den jobben var mest for morro skyld, for meg, og ikke så seriøst, for jeg trengte strengt tatt ikke den jobben.

    Men, jeg hadde jo dyrere husleie, på St. Hanshaugen, enn på Ungbo, så jeg lurte på hvordan jeg skulle klare å ha råd til å ha bil også, så derfor begynte jeg i den ekstrajobben, hvis ikke så hadde det nok blitt mye nudler osv., til middag, de første månedene, i Rimi-leiligheten, for jeg fikk bare 140-150.000 i året, som butikksjef-assistent, på Rimi Nylænde, og Oslo var en dyr by å bo i.

    Men jeg jobba altså noen vakter, fra 12-13 til 15 vel, på søndager, aleine.

    Før rushet begynte, rundt klokken 15-16 da.

    Og de vaktene gikk greit, jeg fant alltid fram, selv om jeg noen ganger måtte spørre om veien da.

    Det var ikke sånn, at det var noen ganger jeg måtte gi opp, og som jeg ikke fant fram, og kundene ringte og klagde, pga. det.

    Det er mulig at noen kunder kan ha ringt og klagd, fordi jeg var 10 minutter forsinket, eller noe, men stort sett gikk det vel greit.

    Jeg måtte jo ha mobilen på, (en Alcatel-mobil, som jeg kjøpte et år eller to før dette, billig, på et eller annet senter).

    Men, da ringte Magne Winnem, en dag, og han skulle prate og prate, selv om jeg sa jeg var på jobb.

    Så han var litt sånn sabotør nesten.

    Og det var en dag jeg hadde fått gratis mat, siden jeg hadde klart 8-10 leveringer, uten å være forsinka.

    Men da ble jeg forsinka, på den siste leveringa, siden Winnem ringte da.

    Så det kan kanskje ha vært noe plott?

    Jeg burde jo ha skjønt det selv, at jeg ikke burde ha prata med han, i 5-10 minutter, men det var liksom ikke som jobb for meg, på samme måte som Rimi.

    Men når jeg tenker på det nå, så var jo det rimelig sløvt.

    Og da kom jeg for seint, til den siste leveringa, og da ville kunden, (som var sur), ha maten gratis da.

    Så det ødela den perfekte søndagen jeg hadde, med 9-10 feilfrie leveringer.

    Så ringte Magne, og ødela den siste leveringa.

    Og da jeg kom tilbake, til Eiksmarka, så fikk jeg den gratis-retten da.

    Men da var hun unge dama, fra Kina, og faren hennes, de var litt snurtne da, siden jeg måtte la den siste kunden få maten gratis.

    Så jeg slappa av litt for tidlig, den kvelden.

    Alle kundene var så laid-back, untatt han siste.

    Så jeg lurer nå på om det var noe plott, med Winnem og eventuelt kunden?

    Hvem veit.

    Det var vel antagelig bare en tilfeldighet.

    Men det var uansett litt dumt, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Her har jeg forklart om de fire første jobbene jeg hadde, etter at jeg ble myndig, i 1988

    første fire jobber

    PS.

    Jeg forrandret også litt, på de tre jobbene, som jeg begynte å forklare mer om, på CV-en, igår:

    jobber fra igår

  • Jeg må si at jeg er mer fra Berger enn jeg er fra Larvik

    For Larvik var nok mer mora mi sin by.

    Og Berger var mer faren min og farmora mi sitt sted.

    Og jeg var nærmere faren min og farmora mi, enn jeg var mora mi, selv om faren min lot meg bo alene fra jeg var ni år, så visste jo ikke jeg, at det kom til å bli sånn, da jeg bodde i Larvik.

    For da jeg bodde i Larvik, til jeg var ni år, så drømte jeg jo hele tida, om å flytte tilbake til det stedet der faren min og farmora mi og resten av familien til faren min var fra.

    Fordi jeg bodde jo også på Bergeråsen, til jeg var tre år.

    (Bergeråsen er det første stedet, som jeg husker noe fra, da vi bodde på Toppen der, på begynnelsen av 70-tallet.

    Så jeg husker også litt derfra, fra f.eks. sommeren 1971, var det vel, fra før søstra mi ble født).

    Da mora mi flytta til Larvik.

    Så jeg huska jo alltid det, da vi bodde i Larvik, at jeg egentlig var fra Berger.

    Og jeg ringte til farmora mi, fra telefonkiosk i Larvik osv., da jeg var 7-8 år.

    For mora mi, og stefaren min Arne Thomassen, og også søstra mi, Pia, de var så kalde ovenfor meg, og mora vi var streng og også slem, noen ganger, og hysterisk da.

    Så jeg så på Berger som hjemme.

    Men jeg likte jo stedet Larvik, selv om jeg ikke likte mora mi osv.

    Men jeg bodde bare i Larvik, til jeg var ni år.

    Så selv om jeg likte Larvik veldig bra, så kjenner jeg jo ikke byen så bra da, annet enn fra som barn.

    (Untatt butikkene, som jeg ofte var i, også som ung tenåring, når jeg besøkte mora mi, på Tagtvedt, i Larvik, hvor hu vel bodde, til jeg var sånn 15 år vel.

    Så jeg kjenner Larvik fram til jeg var sånn 15 år.

    Og også fra ferier, hos mormora mi, Ingeborg Ribsskog, på slutten av 80-tallet, i Stavern.

    Så hvis vi tar med Stavern, så kjenner jeg Larvik, fram til jeg var sånn 20 år.

    Men fra jeg var 20 til jeg var 30 år, så var jeg nesten aldri i Larvik, før onkelen min, Martin, flytta til Larvik, rundt år 2000, da pleide vi å besøke han, noen ganger, i Kvelde).

    Mens ungdomstida mi og som voksen, da bodde jeg på Berger og i Oslo.

    Så jeg må si at jeg er fra Berger, men at jeg har også bodd noen år i Larvik, under oppveksten.

    Så først og fremst, så er jeg vel fra Berger.

    Men jeg er også litt fra Larvik og Oslo da, siden jeg har bodd mange år i de byene.

    Men mest er jeg nok fra Berger, (i Svelvik kommune, nord i Vestfold), etter å ha tenkt en del på dette.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Så jeg kjenner Larvik og Berger, som barn og ungdom.

    Men som voksen, så har jeg nesten ikke vært hverken i Larvik eller på Berger.

    Som voksen, så har jeg vært litt i Drammen, (altså at jeg gikk på skole og jobba der, et år, skoleåret 1988/89), men mest i Oslo. (Hvor jeg har bodd i 15 år, siden 1989).

    Så sånn er det.

    Og også i Elverum, var jeg et år, i militæret, skoleåret 1992/93.

    Så jeg er fra Berger og Larvik, men jeg har ikke hatt så mye med de stedene å gjøre, som voksen, siden jeg ikke har hatt så mye kontakt med familien min, hverken på mor eller farssiden, siden disse utsatte meg for omsorgssvikt, både moren og faren min, vil jeg si, under oppveksten.

    Så sånn er det.

  • Flashback til Rimi butikksjefmøte, i 1999 eller år 2000, med regionsjef Jon Bekkevoll, på Sinsen

    Nå fikk jeg flashback til et butikksjefmøte, med regionsjef Jon Bekkevoll, på Rimis hovedkontor, på Sinsen, i 1999 eller år 2000.

    Da husker jeg at Bekkevoll sa det, at vi butikksjefene burde prøve å gjemme Pizza Grandiosaen, bak en søyle, eller noe, i frysedisken, for den solgte for mye.

    Og Rimi tapte penger på den da.

    Vi gjorde om frysediskene ikke lenge etter det møtet, og da gjorde jeg som Bekkevoll sa, og da begynte de andre pizzaene å selge mer.

    Vi gjorde vel ikke akkurat om fryserne forresten, men det var sånn, at vi fikk nye frysere i butikken, høsten 1999.

    Så det møtet har nok vært i 1999 det da.

    Så sånn var det.

    Men nå lurer jeg på, om det var sånn, at dette var for at de som var ‘in the know’, om at Pizza Grandiosa inneholdt et eller annet ‘svineri’, som gjorde at den måtte trekkes tilbake fra markedet, i Sverige, ikke skulle miste appetitten, når de var på Rimi og handla.

    Så dette driver jeg å tenker på nå da, for det er nok et eller annet med inneholdet i de pizzaene.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Er Christell litt pedofil?

    Nå har jeg tenkt litt, på om det kan være Christell (Humblen), som lager problemene for meg, etter at jeg så i Aftenpostens tekstarkiv, at kusina hennes, og broren hennes, i Bergen, er det vel, var med i Malteserordenen, som er en mektig orden, som er nesten som et land, og har representanter med observatørstatus, i FN osv.

    Omtrent som Vatikanstaten.

    Så sånn er det.

    En annen ting med hun Christell, som er min fars stedatter, er at hun vokste opp med sin bror, Jan Snoghøj, som en slags far, siden Jan er 10 år eldre, og moren til Christell, Haldis, var alenemor, før hun traff faren min, (som var i 1980, det året jeg fylte 10 år, og Christell fylte åtte år).

    Men Haldis jobbet i Drammen, på en elektrobutikk, på CC på Brakerøya, og Christell var nok mye hjemme, sammen med Jan, etter skole og i ferier.

    Og Jan, han er en sånn naturmedisin, New Age og ‘guru’-type.

    Han er sånn, at han nesten hjernevasker folk.

    Jeg har fått advarsel fra eksdama hans, på en russekro i Hokksund, i 1989, om å holde meg unna Jan og de andre.

    For Jan, han får et sånt grep på mennesker, så han kan være litt skummel, nesten.

    Det kunne nesten virke som at han alpinisten Jan Einar Thorsen, ble veldig avhengig av Jans støtte for å prestere innen alpint da.

    Da finner Jan noe som er galt med personen, også skal Jan fikse det da.

    Nesten som Snåsamannen, bare med hjernevasking i tillegg.

    Så Jan kan nok ha hjernevasket Christell litt, det er mulig.

    Men men.

    Jan fikk ihvertfall Christell til å bli en sånn guttejente.

    Og både Jan og broren deres Viggo, (som kaller seg Snowhill nå, bodybuilderen).

    Begge de er veldig sånn opptatt av utseende.

    De er alltid sånn velstelte og nydusjede osv.

    Så Christell er nok vant til menn, som ser veldig bra ut.

    Og Christell hatet Ulf Havmo, f.eks., husker jeg hun sa til meg, pga. at han hadde lange negler og var ustelt da.

    Så Christell har prøvd å påvirke meg, opp gjennom oppveksten, ihvertfall etter at jeg kom i tenårene, til å bruke lypsyl og hårgele og til å ikke se ut som Ulf da.

    Og jeg husker også, at en gang, som jeg og Christell og søstra mi, vi var i leiligheten min, på Bergeråsen.

    Da sa Christell, mest til Pia vel, ‘at grunnen til at noen kaller det barnerov, det er at de er misunnelige, ikke sant’.

    Til meg og Pia, men mest til Pia vel.

    Jeg svarte ikke noe, for jeg syntes det hørtes spesielt ut, og jeg tenkte at det var mest til Pia, og hun svarte heller ikke ordentlig.

    Og jeg har tenkt på den episoden, i 1994 ca., da det virker som at Christell, som da var 22 år, har kjøpt sex av broren min Axel, som da var 16 år.

    Da sa Christell det, at hun klarte ikke å se forskjell på meg, og broren min, Axel, selv om jeg var 24 år, og så ung ut for alderen, og Axel var 16 år, og så gammel ut for alderen.

    Da tente Christell ikke på utseendet, (hvis det var sånn jeg mistenker), men hun tente på at Axel bare var 16 år.

    Og hvis det var sånn, så er hun litt pedo tror jeg.

    Hun ble også oppdratt til å være en guttejente, av Jan.

    Hun ble oppdratt til streng fysisk fostring, til å ta armhevinger fra takrenna osv., da hun var jentunge.

    Jeg husker en julaften, på 90-tallet, da var jeg på Bergeråsen, og da satt jeg på med Christell, inn til Drammen, dagen etter, når jeg skulle hjem til Oslo.

    Og da, så sa Christell, at hun skulle på parkeringplassen utafor Gulskogen-senteret, og ‘burne’ på isen.

    Noe sånt.

    Og en annen gang, da jeg lå over i leiligheten til Jan, det året jeg gikk på skole i Drammen.

    Da, så kjefta Christell på meg, som en mann, fordi jeg lånte telefonen, mens hu lot meg være aleine der som gjest, og besøkte hun Hege, som Jan seinere gifta seg med, som også bodde i Rødgata.

    Så Christell, hun ser jo veldig veldreid og kvinnelig ut.

    Men egentlig er hun nok en ‘tomboy’, og som en mann.

    Så hun er nok litt som en lesbisk og, og jeg mistenker at hun ikke tåler menn, annet enn hvis de er veldig unge, eller ser veldig velstelte og fine ut.

    Og jeg mistenker også at hun er litt pedo, fra det hun sa i leiligheten min på Bergeråsen den gangen, om at hvis noen sa til henne, at hun drev med ‘barnerov’, (som var et vanlig mobbe-uttrykk på Berger og i nabobygdene), så var det fordi dem var misunnelige.

    Og også fordi hun lagde et poeng av, da hun bodde på Skøyen, i 1994, at hun ikke klarte å se forskjell, mellom meg, som var 24 og broren min Axel, som var 16.

    Det var tydelig at det var noe spesielt med dette, for dette turte hun ikke å si, inne i leiligheten sin, for der var det fler folk, men dette sa hun i gangen, når vi skulle gå.

    Så jeg lurer litt på om det er Christell som tuller med meg, gjennom noe nettverk, som hun er med i f.eks.

    Christell er nok ikke som en vanlig jente nemlig.

    For venninne hun hadde, da faren min traff Haldis, dvs. Gry Stenberg, men spesielt Nina Monsen.

    De måtte være underdanige Christell, og de var nesten som hennes leketøy, spesielt Nina Monsen, som tok selvmord, eller ‘selvmord’, rundt år 2000 vel.

    Så sånn er nok det.

    Så en liten advarsel for hun Christell og Malteserordenen osv.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Axel fortalte at han hadde solgte seg, så og si

    Nå kom jeg på noe som skjedde her, rundt år 2000 eller år 2001, kan det kanskje ha vært.

    Axel dro jo til Spania, og bodde hos faren sin der, Arne Thormod Thomassen, (som leide leilighet der vel), på den tida, da jeg jobba, på Rimi Kaldbakken.

    Som var fra høsten år 2000 til våren 2001.

    Da husker jeg at Axel bodde i Spania på den tida.

    Men like før han dro ned dit, (eller om det var like etter).

    Mest sannsynligvis før han dro ned.

    Så fortalte Axel en historie, om at han hadde vært ute i Oslo Vest, ved Skøyen eller noe, var det kanskje.

    Også hadde stått lent opp mot en bygning, eller butikk, eller hva det var, og venta på at noen skulle hente han, eller at en buss eller taxi, skulle dukke opp, eller noe.

    Også hadde visst et ungt par, som kjørte i en bil, stoppet opp, ved siden av Axel, og spurt, ‘hvor mye tar du da?’.

    Altså hvor mye han tok betalt for sex.

    Med dette paret da sikkert.

    Men jeg fikk meg ikke til å spørre, hva som skjedde videre.

    Dette var litt vel ‘far out’, for meg, og jeg har ikke prata med Axel eller noen andre, om dette, i ettertid.

    Men jeg lurer på hva Axel egentlig mente.

    Prøvde han å fortelle meg at han dreiv med sexsalg, til et eller flere kjønn, innimellom?

    Jeg vet ikke jeg, altså.

    Hva var poenget fra Axel med å fortelle meg dette, utenfor sammenhengen?

    Ikke vet jeg, men det er kanskje noen andre som forstår det.

    Det får man regne med.

    Dette kan man lure på ihvertfall.

    Jeg lurer ihvertfall på hva Axel mente, og hvorfor han tok oppe dette, uten noen slags sammenheng, som jeg kunne forstå.

    Så sånn er det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og når jeg tenker på det her, så tenker jeg også på en annen episode.

    Det må ha vært i 1994 eller 95 vel, før Pia, søstra til Axel og meg, fikk unge, vel.

    For da var det en kveld, som søstra mi dro med Axel og meg, ut til Christell, som bodde i Vollsveien, ved Skøyen.

    Akkurat, Skøyen ja, der Axel sa han hadde fått en forespørsel om hvor mye han tok.

    Det var en litt merkelig stemning hos Christell.

    Det var noen jenter der, på Christells alder vel, i begynnelsen av 20-årene, som jeg ikke fikk kontakt med.

    Jeg prata nesten ikke med Christell heller, for det meste så bare satt jeg der.

    Jeg spurte Christell hva hun dreiv med, hva hun likte å gjøre i Oslo, hvorfor hun bodde i Oslo, med andre ord.

    Og da sa hun, at hun bare satt hjemme i Vollsveien og så på TV.

    Så sånn var det.

    Da vi gikk, etter en ganske intetsigende kveld, for meg ihvertfall.

    Så kikka Christell ut av døra, og sa til meg og søstra mi, og Axel og.

    Axel er jo født i 1978, så han var vel sånn 16 år, i 1994, som vel det her var.

    Mens jeg var 24 år da.

    Men jeg så ganske ung ut for alderen.

    Og Axel, han hadde trent så mye karate osv., så han så voksen ut for alderen.

    Christell kikka ut av døra si, da vi egentlig hadde gått, og sa at hu syntes at jeg og Axel ligna.

    At hu ikke klarte å se forskjell på meg og Axel.

    Men hvorfor sa hun dette?

    Var det noe ‘mafian’-‘kodings’?

    At Christell trodde hun var jenta mi.

    Men, så syntes hun at det var greit å kjøpe en 16 år gammel Axel for sex.

    Siden hun ikke så forskjell mellom meg og Axel.

    Passer det med ‘mafian’ og hva heter det, Malteserorden-moral eller?

    Det er nok noe med hun Christell ja, det er nok helt sikkert.

    Fy faen, så mye dritt man har i familien da.

    Så sånn er det.

    Men, det er vel ikke så mye man kan gjøre med det her, annet enn å prøve å skrive om det på blogg, og advare andre folk, om hvordan de her folka er.

    Så sånn er det.

  • Her er han Thomas Sanne, som Morgan Lunde fikk jobb på Rimi gjennom. Thomas begynte som ass. butikksjef, på Rimi Nordstrand, og senere i Spis

    thomas sanne

    PS.

    Thomas Sanne og jeg, vi var assisterende butikksjefer, i Rimi, på samme tida.

    Det vil si på midten av 90-tallet.

    Og, høsten 1995, tror jeg det her kan ha vært, så var vi begge med på Rimis årlige assisterende butikksjeftur, i Oslofjorden.

    Med avgang fra Aker Brygge, med en eller annen stor båt da, som Rimi hadde leid.

    Sanne, han var med i ‘fancluben’, til Jon Bekkevoll.

    Så prata jeg litt med Sanne, på båtturen, (for jeg kjente ingen andre der, enn Sanne, som hadde jobba på Rimi Nylænde, siden 1991 ihvertfall, tror jeg, jeg mener jeg så Sanne en gang, da jeg var innom å handla på Rimi Nylænde, for en kamerat av meg, Magne Winnem, han leide leilighet, av Rimi, i etasjen over Rimi Nylænde), og vi fikk noen øl og sånn da.

    Så kvelden var ennå ung, når vi kom i land.

    Så jeg ble med Jon Bekkevoll og Thomas Sanne og dem, på the Dubliner.

    Der la Bekkevoll kreditkortet sitt i baren, og de av butikkassistentene, som var med, de sang Jon Bekkevoll-sangen, på the Dubliner.

    Den gikk sånn:

    ‘Hvem er denne karen, med sekk og lue på.

    Det ligner litt på nissen igrunn.

    Det er ikke han, det er Jon Bekkevoll.

    Han besøker store og små’.

    Jeg var ikke med på den synginga, men jeg regner med at han Thomas Sanne antagelig var det.

    Og jeg drakk heller ikke på Bekkevolls kredittkort.

    Nei, jeg hadde vel en hundrelapp, eller to, i lommeboka, som jeg heller drakk på.

    (Jeg vet heller ikke hvordan man skal bestille i en bar, på noens kredittkort).

    Men men.

    Men jeg begynte å prate med en ung irsk dame der da.

    Som var med i folkemusikkbandet, som underholdte, og spilte fløyte, viste det seg, hu måtte plutselig spille fløyte, mens vi prata.

    Men men.

    Men så skulle Thomas og dem dra.

    Så kom de bort til meg og hun irske dama.

    Også sa de, at de stakk på Tors Hammer.

    Og da jeg sa det til hu irske dama, så ville ikke hu være med.

    Så gikk jeg ned til Tors Hammer da.

    Men da var ikke Thomas og dem der.

    Så her skjedde det nok noe ‘lurings’.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog