http://www.google.no/search?hl=no&q=elden%20%2B%20halvorsen%20site%3Ajohncons-mirror.blogspot.com&btnG=S%C3%B8k&meta=
PS.
Jeg skjønte ikke helt det søket der.
For personen har også søkt på:
‘erik ribsskog rimi albansk mafia halvorsen’
http://www.google.no/search?hl=no&q=erik%20ribsskog%20rimi%20albansk%20mafia%20halvorsen&btnG=S%C3%B8k&meta=
Så her går altså denne Halvorsen igjen da.
Hvem nå det kan være.
Vi får se.
PS 2.
Et annet søk personen gjorde i dag, forstår jeg derimot mer av.
Det var:
‘stein erik hagens slave’.
http://www.google.no/search?hl=no&q=stein%20erik%20hagens%20slave&btnG=S%C3%B8k&meta=
Jeg var vel ikke akkurat Stein Erik Hagens personlige slave.
Jeg så han bare en gang, og det var da Irene Ottesen, fra Rimi Bjørndal, dro meg med en time for tidlig, på Rimi assisterende butikksjefmøte, i 1996, må det vel ha vært.
Og da venta vi utenfor hovedinngangen, til hovedkontoret til Rimi da.
I Sinsenveien i Oslo.
Og da gikk plutselig Rimi-Hagen forbi, mens jeg og Irene stod utenfor resepsjonen der, og venta på at møte skulle begynne da.
Jeg vet ikke hvorfor hun ville at vi skulle dra dit så tidlig.
Det var hun som hadde oversikten, for hun jobba tidligvaktene, med butikksjef Kvehaugen, og leste posten og sånn da.
Så sånn var det.
Men jeg jobba som en slave på Rimi, må jeg nok si.
For jeg begynte å jobbe heltid der, etter militæret, da jeg hadde vært et år i infanteriet.
Og jeg trente også mye fotball og tennis og badminton osv., etter militæret, så jeg var i ganske bra form.
For man blir i bra form av all skigåinga, og gåing på truger og vanlig gåing og løping osv, som man måtte gjennom i infanteriet.
Ihvertfall på den tida, 92/93, da infanteriet i Norge, ennå ikke var mobilt.
Så sånn var det.
Så de årene, fra desember 1992 til høsten 1998.
Altså de nesten seks årene jeg jobbet i Rimi, før jeg ble butikksjef.
I de årene, så jobba jeg veldig jevnt og trutt, og jeg tok sjelden pause for å prate med kolleger e.l.
Jeg prøvde å gjøre jobben min best mulig.
Men det var ikke så mange muligheter, i den karriæren der, så det tok mange år og komme fremover.
Og jeg jobba såpass hardt i butikken, etter at jeg hadde satt opp varene, så var det å rydde alle hyllene osv.
Hver dag, fem-seks dager i uka.
Og på Rimi Bjørndal, var det også veldig mye å gjøre.
Så noen økter på jobb på Rimi, var som en treningsøkt omtrent.
Med løping og fysisk arbeid hele tiden.
Men jeg hadde godt grunnlag fra infanteriet.
Og jeg trente også flere ganger i uke gjerne, badminton og fotball og tennis osv.
Men jeg lå ikke akkurat på latsiden, på jobben, vil jeg si.
På Rimi Nylænde, så var alle hyllene shina hver kveld, i flere år, da jeg jobba som assistent der.
Og på Rimi Bjørndal var det veldig hektisk, så der løp jeg og tok retur og tipping, mens jeg la opp kjølevarer, og spredde masse varer, og tok nesten alle bestillingene.
Så jeg gjorde nesten dobbel jobb der, vil jeg si, etter at Irene slutta.
Så da jeg begynte som butikksjef i 1998, så var jeg egentlig helt utslitt.
Men som butikksjef, så kan man jo påvirke resultatet til butikken, like mye med hodet, som ved å jobba seg inn i komatåka.
Så jeg fikk det til på et vis uansett.
Selv om kanskje assistent Stian jobba litt vel hardt der, og de andre ikke så hardt, det er mulig.
Noe sånt.
Og det var så mye ran der, og på Kalbakken, så var det mye konflikter, og på Nylænde, så var ikke folka så gode på det butikkfagelige.
Så da ble det ofte jeg som la opp frukta f.eks.
Bare at jeg var vel dobbelt så nøye som de andre, på å fjerne dårlig frukt, og å prøve å få fruktdisken til å se bra ut.
Siden dette er en viktig del av butikken, som ble ofte neglisjert på Langhus, vil jeg si.
Så jeg hadde nok å gjøre der og.
Og etterhvert, så ble jeg jo låseansvarlig, på Rimi Bjørndal og Rimi Langhus, ved siden av studier på HiO Ingeniørhøyskolen, da jeg hadde fått nok av Rimi egentlig, i hvertfall butikksjefjobben.
Men jeg leide leilighet av Rimi, i W. Thr. gt, så jeg fortsatte som låseansvarlig ved siden av studier da.
Og da ble jeg skikkelig slavedrevet, vil jeg si, av Irene og Johan på Bjørndal, og Thomas og Stian, på Langhus.
De la mer press på meg, enn de andre lederne, hadde jeg inntrykk av.
Og f.eks. da jeg jobba fredagene, seinvaktene, på Langhus, så hadde jeg en kassamedarbeider.
Mens da jeg var butikksjef selv, på Rimi Langhus, og Eivind var låseansvarlig.
Da hadde han to kassamedarbeidere på jobb.
Og på Bjørndal, så fløy jeg rundt som en strikkball, hver lørdag, og bare gjorde det som var befalt, hadde jeg nært sagt, eller kommandert, av butikksjefen.
I detalj.
Så på Bjørndal var det ekstremt detaljstyrt, hva jeg skulle gjøre, og det var såpass mye, at jeg ble løpende rundt hver arbeidsdag, mer eller mindre.
Og det var aldri møter eller kommunikasjon om arbeidsoppgavene osv.
Det var bare kommandering og enveiskommunikasjon.
Og jeg hadde ingenting jeg skulle ha sagt, over hvordan arbeidet skulle gjøres, på mine vakter, jeg bare fulgte slavisk en liste over oppgaver, gitt av butikksjefen.
Så man utnyttet ikke mine 12 år i Rimi, på noen annen måte, enn at jeg var vant med å lede arbeidet da, og på Bjørndal, så var det kanskje 6-7 personer, som jobba, på en lørdag, så det var mye som skulle klaffe da.
Så da fikk jeg jo noen utfordringer sånn sett, med å prøve å få alle folka til å ta sin del av ansvaret osv.
Så da måtte man jo prøve å behandle folka ordentlig da, sånn at dem ikke satte seg på bakbeina, og begynte å somle i jobben, som det hendte noen ganger der, i begynnelsen i hvertfall, da jeg begynte der som låseansvarlig, høsten 2002.
På Langhus, så fikk jeg styre mye selv, hvordan vi skulle gjøre det med prioriteringen av arbeidsoppgavene, på vaktene mine.
Men der jobba jeg stort sett fredager, og vi var underbemannet, så det var ikke så mye jeg kunne gjøre fra eller til.
Annet enn at jeg prøvde å roe det ned, og ha møter med lagerhjelpen, hvor vi ble enige om hva som skulle gjøres av arbeidsoppgaver osv.
Så da hadde jeg kontrollen selv om vi var underbemannet.
Og den siste sommeren jeg jobba i Rimi, som leder på Langhus, sommeren 2004.
Da hadde butikksjef Stian slutta.
Og da hadde jeg masse villstylige ungdommer, vil jeg kalle dem.
Også han assistenten, var mer enn ungdom, enn en voksen person, vil jeg si.
Så jeg bare gjorde de viktigste tingene der selv.
Og han var litt hjelpesløs, han assistenten, så det meste av ansvaret og mye av jobbinga, gikk på meg.
Og det var som sagt ingen butikksjef der, og distriksjefen hadde ferie.
Så jeg prøvde å være litt jovial, og bare prøvde å unngå at noen ble sykmeld f.eks.
Hvis jeg hadde satt for mye press på han assistenten eller andre, så mistenkte jeg, at de kunne ha sykmeldt seg, eller noe.
For de var litt sånn at de mistrivdes i rollen sin osv.
I hvertfall han assistenten.
Så jeg jobba rimelig hardt den sommeren der og, selv om jeg hadde ødelagt tryne osv.
Men det var det ingen som sa noe om.
Så jeg bare lot som ingenting, og jobba som vanlig.
Jeg sa fra til han butikksjefen da, Stian.
Men men.
Så alt i alt, så vil jeg si at jeg nok jobba som en slave omtrent, eller i hvertfall ikke lang unna, i alle de 12 årene jeg jobba i Rimi.
Så om jeg ikke akkurat var Stein Erik Hagens slave, i den forstand at jeg var hans personlige slave.
Så var jeg nok Rimi-Hagens slave, i den forstand at jeg jobba nesten som en slave i de forskjellige Rimi-butikkene jeg jobba i.
For jeg var jo ambisiøs, og ville fram i livet.
Så derfor prøvde jeg å jobbe som jeg klarte.
Men det ble alikevel mest bare tull, med sjefer og andre i Rimi.
Og karriæren gikk vel ikke akkurat så veldig rask fremover heller der.
Så jeg burde nok ha kommet meg ut av Rimi tidligere.
Men jeg hadde noen venner eller familie, som jeg kunne stole på, som back-up f.eks.
Og jeg hadde ikke lyst til å være arbeidsledig eller noe sånn.
Så da måtte jeg bare prøve å jobbe meg ut av den vanskelige situasjonen jeg hadde havnet i.
Så det var det jeg prøvde på da.
Og som jeg nok hadde klart.
Jeg hadde nok fått meg en bra jobb, ved endt studier, i 2005.
Bachelor informasjonsbehandling.
Hvis jeg ikke hadde fått noe ‘mafian’ etter meg, av for meg ukjent grunn.
(Men om politiet har brukt meg som noe ‘target guy’ da, hva vet jeg).
Så det ødela nok ganske mye ja.
Men jeg kjenner mer igjen i dette søket.
Jeg jobbet nok nesten som en slave i Rimi.
Det var sånn, at da jeg kom hjem om kvelden, så var jeg utslitt, så jeg orka bare å sitte i sofaen og være på internet og spise og lese avisa og se på TV osv.
Det var ikke sånn at jeg gikk ut på byen, eller noe.
Jeg kjente ikke så mange folk i Oslo heller, som jeg gikk bra overens med.
Så det var mye jobb, i de årene jeg bodde i Oslo, etter militæret.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
