johncons

Stikkord: Anne Neteland

  • Min Bok 5 – Kapittel 84: Ledermøte på Egons

    Like etter at jeg hadde begynt som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Så ville assistent Kjetil Prestegarden at vi skulle ha det første ledermøtet, på restauranten Egons, i Paleet, i Karl Johan.

    Kjetil Prestegarden nevnte vel at det var penger nok igjen til julebordet, på sosialbudsjettet, selv om vi skeiet ut litt når det gjaldt det første ledermøtet.

    (Noe sånt).

    Så jeg sa at det var greit da, siden det var penger nok på sosialbudsjettet.

    Og siden dette var på høsten, så det var ikke så lenge igjen før det ble et nytt år, og at vi dermed fikk nye penger, på sosialbudsjettet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette ledermøtet, på Egons, det skulle selvfølgelig være på min jobblørdag, da.

    Og jeg husker at jeg nevnte det, mens vi satt på den restauranten der, at det liksom peip inne i huet mitt ennå, da.

    Siden jeg hadde hatt store problemer med boksautomaten, (var det vel), den dagen, på Rimi Kalbakken, da.

    Grunnen til dette, var at noen Rimi-butikker, (inkludert Rimi Kalbakken), hadde innført en ‘tulle-rutine’, når det gjaldt å tømme boksautomaten, da.

    Det som de gjorde var nemlig å ikke tømme automaten, hver gang automaten varslet at den var full, da.

    Rimi-folka ventet med å tømme boksautomaten, til sekkene var stapp fulle, da.

    Og da, så ble det sånn, at noen ganger, så fløyt det over av bokser, (som var flatklemte av boksautomaten), på flaskerommet, da.

    Og disse flatklemte boksene, som da etterhvert fløyt rundt, overalt.

    De var uhygieniske, siden de liksom var dekket av en saus-blanding, av spytt og øl med mere, da.

    Så de hørte vel egentlig ikke hjemme noe annet sted, enn oppi de plast-sekkene, (mente ihvertfall jeg), da.

    Og det dummeste ved denne ‘jukse-rutinen’.

    Det var at disse boksene som noen ganger fløyt over.

    De ville også feste seg, i døra, til automaten, da.

    For de boksene ville da ofte flyte rundt, på gulvet i flaskerommet og inni boksautomaten, da.

    Og når det festet seg flate bokser, mellom døra til boksautomaten og boksautomaten.

    Så ble til slutt døra skadet, på boksautomaten, da.

    Sånn at den begynte å fuske.

    Sånn at boksautomaten peip hele dagen lang, da.

    Sånn cirka en gang hver halvtime, eller kanskje enda oftere.

    Siden Rimi hadde begynt med en jukse-rutine, når det gjaldt å tømme boksautomaten, da.

    Sånn at jeg måtte ringe Tomra og få de til å komme og fikse automaten, da.

    Og Tomra sa også det forresten, at det ikke var meninga, at man skulle bruke den jukse-rutinen, når man tømte boksautomaten, da.

    Så jeg var jo nesten helt ødelagt, på det her ledermøtet, på Egons.

    (For å overdrive litt, men likevel).

    Etter å ha slitt med en sånn boksautomat som hadde begynt å fuske, på grunn av at Rimi-folka slurva, når de tømte den, da.

    Og den slurve-rutinen, den så jeg vel på Rimi Bjørndal og.

    Når jeg begynte der, som låseansvarlig, et par-tre år seinere.

    (Ved siden av IT-studier ved HiO IU).

    Så dette var muligens en vanlig rutine, i Rimi.

    Og flaskerommene på Rimi Bjørndal og Rimi Kalbakken, (og muligens andre, store Rimi-er).

    De ville da noen ganger flyte over av en uhygienisk smørje, av flatklemte ølbokser og engangs-plastflasker, da.

    Siden det var utbredt i Rimi, å fuske, når man liksom skulle tømme boksautomaten, da.

    Men Tomra var muligens fornøyde.

    For de må vel ha tjent en liten formue, (eller noe), på å fikse alle dørene, til boksautomatene, i Rimi-butikkene, da.

    Det er mulig.

    Men jeg var ikke særlig fornøyd, der jeg satt, (på Egons der), liksom med en pipelyd inne i hue fortsatt, da.

    Etter å ha slitt med en boksautomat, som var ødelagt på grunn av en dum fuske-rutine, (må man vel kalle det), en hel lørdag, på Rimi Kalbakken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Egons, det er en biffrestaurant da, (fant jeg ut).

    Og jeg bestilte vel en biff, til 160 kroner, (eller noe), tror jeg.

    (Noe sånt).

    Men jeg husker at Carolina hadde bestilt en rett til 200 kroner, (eller noe).

    Og da fikk jeg kjeft av Anne Neteland, i etterkant av det her ledermøtet, husker jeg.

    For hu sa at: ‘Man behøver ikke å bestille det dyreste på menyen’.

    Men det visste jeg faktisk fra før.

    For jeg hadde jo vært på den biffrestauranten, på baksiden av Rimi Karlsrud der, i 1997, (var det vel).

    Da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.

    Og da bestilte jeg jo bare entrecote, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    (Siden jeg hadde fått høre det før, i Rimi, at man ikke skulle bestille det dyreste på menyen, da.

    Muligens av Magne Winnem, eller noe sånt).

    Så jeg bestilte nok ikke det dyreste på menyen, på Egons heller.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Men jeg mener at det var ferskvareansvarlig Carolina, som bestilte den dyreste retten, av oss fire-fem Rimi Kalbakken-ansatte der, da.

    Men det var bare snakk om at den retten kosta 30 kroner mer, (eller noe sånt), enn en vanlig entrecote-biff, da.

    Så det var vel ikke all verden, (tenkte vel jeg da).

    Og jeg kom ikke på noe å si, da distriktsjef Anne Neteland kjefta på meg, på grunn av det her, da.

    Men nå så kom jeg på det.

    At jeg kunne jo bare ha sagt det, at Carolina jo var ferskvareansvarlig.

    Så hu jobba jo med biff, til daglig.

    Så hu måtte vel få lov å kjøpe seg en spesialitet, innen biff-sjangeren, (hvis hun ønsket det), når hu først var på biffrestaurant med jobben, liksom.

    For hu var kanskje lei av de vanlige biffslagene, som hu dreiv og bestilte og pakka, flere ganger i uka, som en del av jobben sin, da.

    Kan man vel kanskje forestille seg, ihvertfall.

    (Noe sånt).

    For jeg fortalte vel distriktsjef Anne Neteland det, at det var assistent Kjetil Prestegarden sin ide, å ha ledermøtet på en restaurant.

    Likevel så fikk jeg høre det, etter julebordet, av Anne Neteland.

    At jeg virkelig visste hvordan jeg skulle bruke opp hele sosialbudsjettet raskt, da.

    Og at hun aldri hadde hatt noen butikksjef som hadde brukt opp hele sosialbudsjettet så raskt, da.

    Men det eneste jeg hadde brukt sosialbudsjettet på, det var jo ledermøtet, som assistent Kjetil Prestegarden ville ha på Egons.

    Og så var det julebordet.

    Og sosialbudsjettet, det er på cirka 500 kroner, per ansatt, per år.

    Og da pleier butikksjefene å holde av cirka 450 kroner, per ansatt, til julebordet.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sosialbudsjettet i Rimi, (ihvertfall på den her tida), det kunne man nesten like gjerne ha kalt for ‘julebord-budsjettet’, da.

    Så da distriktsjef Anne Neteland gjorde et poeng av det, at jeg var rask til å bruke opp sosialbudsjettet, da jeg begynte i jobben som butikksjef, på Rimi Kalbakken, like før julebordet, i år 2000.

    Så var dette egentlig bare som en konstruksjon, fra henne, vil jeg si.

    Det var som det med julekvelden og kjerringa.

    Anne Neteland var liksom overrasket over at julebordet var like før jul, da.

    For å liksom prøve å få fram hovedinnholdet i Anne Neteland sin klage på meg, da.

    Så Anne Neteland hu dreiv med noe sånn ‘goddag mann økseskaft’-prating, på Rimi Kalbakken der, vil jeg si.

    Hu ble liksom overraska over selvfølgeligheter da, og mente at vanlige ting var grunn til å klage, på meg, da.

    Så hu dreiv og dramatiserte da, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde vel også sagt det, til distriktsjef Anne Neteland, at assistent Kjetil Prestegarden, ville ha det ledermøtet, på Egons der, før vi dro dit.

    (Vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Og Anne Neteland, som klagde på den selvfølgeligheten, at jeg brukte opp sosialbudsjettet på julebordet.

    Og hu hadde jo selv ‘luket ut’ en room-service-regning, fra Storefjell Høyfjellshotell, på snaue to tusen kroner vel, fra Rimi Kalbakken sin safe, noen uker før det her, da.

    Så ‘look who’s talking’, kan man si.

    Jeg brukte opp sosialbudsjettet på julebordet.

    Noe som er vanlig, i Rimi.

    Også får jeg klage fra distriktsjef Anne Neteland, for det.

    Men den forrige butikksjefen Kenneth, han hadde kjøpt drinker, på room-service, for cirka to tusen kroner vel, på Storefjell, noen få måneder, før det her, da.

    Men det dysser distriktsjef Anne Neteland ned, da.

    Og så blir hu istedet liksom overrasket, over at Rimi Kalbakken var med på det årlige julebordet, da.

    Det vil si at hu ble overraska av en tradisjon, da.

    Da er noe galt, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på Egons der.

    Så hadde vel noen av de andre lederne, på Rimi Kalbakken, (assistent Monika vel), spurt meg om det ikke skulle være sånn, at de andre lederne også skulle være med og bestemme der, (eller noe sånt).

    Men da hadde jeg svart det, at nei, det var jeg som skulle bestemte og sånn, da.

    Og at jeg liksom skulle lede Rimi Kalbakken på min måte da, (eller noe sånt).

    For det var jo dette, som PØF hadde sagt til meg, før jeg begynte, på Rimi Kalbakken.

    Og jeg som liksom hadde blitt programmert av PØF, til å tenke da, (vil jeg si).

    Og som jeg begynte å ‘bable’ om, på Egons der, når jeg liksom fremdeles hadde den pipelyden, fra boksautomaten, inni hue, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg sa vel også det, på Egons der.

    At vi fikk lov å drikke en eller to øl, til maten.

    Men hvis at det var noen som ville ha mer enn en eller to øl, til maten der.

    Så måtte de betale det av egen lomme, da.

    (For det var vel det som var vanlig i Rimi, hvis jeg hadde skjønt det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg husker forresten ganske vagt nå.

    At jeg var på Peppes Pizza, nederst i Karl Johan vel, sammen med Rimi Kalbakken.

    Like etter at jeg begynte der vel.

    Og jeg mener også å huske, at jeg prata med assistent Monika, på Stedet, etter den pizza-spisinga.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil, da).

    Så det kan være at jeg også brukte til en Peppes-tur, fra sosialbudsjettet da, i år 2000, på Rimi Kalbakken.

    Og at jeg huska litt feil, når jeg skrev om den klaginga, fra Anne Neteland, på at jeg brukte opp sosialbudsjettet så raskt, på Rimi Kalbakken.

    Men jeg tror ikke at jeg det var jeg som kom på den ideen, å dra å spise pizza, på Peppes Pizza.

    Men da jeg jobba i PØF sitt distrikt, så fikk vi jo ganske mye ekstra penger, på sosialbudsjettet, i år 2000, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Jeg husker ihvertfall at jeg var både på Peppes Pizza, (i Stortingsgata), og Sofies Mat og Vinhus, (på Rådhusplassen), med Rimi Nylænde.

    Og jeg tror at begge disse to sosiale aktivitetene må ha vært i år 2000, vel.

    Så hvorfor ikke Rimi Kalbakken fant på noe sosialt, i år 2000, før jeg begynte der, (i oktober-måned, må det vel ha vært).

    (Sånn som det virker som for meg ihvertfall).

    Det veit jeg ikke.

    Men det vet sikkert de lederne som jobba der, før jeg begynte der, da.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 83: Enda mer fra Rimi Kalbakken

    Det var også sånn, da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    At distriktsjef Anne Neteland, hu ville at jeg skulle drive butikken, på en moderne måte.

    Og med det så mente hu at jeg skulle drive butikken ved å informere og motivere på ledermøter og personalmøter, da.

    Og jeg var jo vant til å ha butikksjefer, som var av den gamle skolen.

    (Som Elisabeth Falkenberg og Kristian Kvehaugen).

    Og som informerte om ditt og datt, i butikken, da.

    Så dette var egentlig noe nytt for meg.

    Men jeg syntes ikke at jeg kunne nekte for å ha ledermøter og sånn, da.

    For det var visst lederne der vant med fra før, da.

    Og på Rimi Kalbakken, så var det også en ferskvareavdeling, som var igjen fra ICA sine dager.

    Og der jobbet det ei mørkhudet dame, i 20-årene, som het Carolina.

    (Og som var fra Sør eller Mellom-Amerika, tror jeg).

    Så hu var ferskvareansvarlig, da.

    Så hu skulle også være med på ledermøtene da, sa Anne Neteland.

    (Men låseansvarlig Bjørnar, han var sjelden med på ledermøtene.

    For han jobbet vel bare en vakt i uka, eller noe sånt.

    Siden han studerte ved UIO, (eller noe), da).

    Og ledermøter, det hadde jeg vel aldri hørt om engang, før jeg begynte som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Så det her ble jo veldig på sparket, for min del, må jeg innrømme.

    (Og det hadde jo vært så mye tull, når det gjaldt lønnsforhandlingene mine, osv.

    Så det var kanskje derfor at jeg bare gikk med på å ha ledermøter og sånn, da.

    Istedet for å prate med medarbeiderne ute i butikken, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at assistent Kjetil Prestegarden muligens må ha visst om, at jeg pleide å jobbe alle seinvaktene, på Rimi Nylænde.

    For en av de første dagene, mens jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    Så sa Kjetil Prestegarden det, at jeg ikke fikk ha alle seinvaktene, på Rimi Kalbakken.

    (Sånn som jeg hadde hatt det, på Rimi Nylænde).

    ‘Du får ikke alle seinvaktene’, sa han, (av en eller annen grunn).

    (Noe sånt).

    Så da måtte jeg jenke meg på det, da.

    For jeg tenkte vel det at jeg måtte prøve å bli litt mer fleksibel, da.

    Når jeg hadde blitt butikksjef, på en så stor butikk.

    Selv om jeg vel omtrent bare hadde jobba seinvakter, i et år, (eller noe), før det her.

    Og jeg også hadde jobba for det meste seinvakter, de fire årene jeg jobba som assistent, (før jeg ble butikksjef), på Rimi Nylænde og Rimi Bjørndal, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn at jeg hadde noen utfordringer, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, som nesten var umulige, for en butikksjef, å løse.

    Ihvertfall så var det sånn, at butikken lå skyhøyt over lønnsbudsjettet, hver måned.

    Mye siden det var en ferskvaredisk der, hvor det ble solgt blant annet grillet kylling og oppskårne biffer.

    Og det lå en stor og fin Meny-butikk, som nærmeste nabo der.

    (Rimi Kalbakken lå der hvor Edda kino hadde vært før, hvis jeg har forstått det riktig.

    Der Axel og jeg var og så på James Bond-filmen: ‘GoldenEye’ vel, i 1995, (tror jeg det må ha vært, etter at jeg sjekka på Wikipedia nå).

    Som jeg vel muligens har skrevet om, i Min Bok 4.

    Men i år 2000, så var den kinoen lagt ned, da.

    Og det var Rimi Kalbakken der, da.

    Og det hadde også vært en ICA Kalbakken der, i mellomtiden, da.

    Noe sånt).

    Og Meny, det er en butikk-kjede som har veldig fokus, på kvalitet, da.

    Så Rimi Kalbakken, vi hadde et veldig høyt svinn.

    På nærmere 100.000 i måneden, vel.

    (Ihvertfall de verste månedene).

    Og det var vel tre ganger så mye, som det vi kunne ha cirka, for å havne på LIS-brutto, da.

    Så Rimi Kalbakken, det var vel kanskje den verst drevne Rimi-en, (på papiret ihvertfall), i landet, da jeg overtok der.

    Noe sånt.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men når jeg nevnte for assistent Kjetil Prestegarden, at det var alt for høyt svinn, på Rimi Kalbakken.

    Så sa Kjetil Prestegarden det, at regionsjef Jon Bekkevoll.

    Han hadde sagt til Rimi Kalbakken-folka, at det var meninga at vi skulle ha høyt svinn, på Rimi Kalbakken.

    For vi skulle liksom ‘ta’ Meny, (som var den nærmeste naboen), da.

    Så jeg hadde problemer med å få forståelse for at svinnet vårt var for høyt, da.

    Det var jo umulig for meg å få noe resultater da, når regionsjef Jon Bekkevoll hadde sagt det, at vi skulle ha høyt svinn.

    Men jeg vet ikke om regionsjef Jon Bekkevoll hadde fortalt om dette, til distriktsjef Anne Neteland.

    Det virker kanskje ikke sånn for meg, i ettertid, i hvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når det gjaldt lønnskostnadene.

    Så var det også ganske begrenset, hva jeg kunne gjøre.

    For det var ikke sånn at de høye lønnskostnadene skyldtes sykdom.

    De høye lønnskostnadene skyldtes at det var for mange fast ansatte, på Rimi Kalbakken, rett og slett.

    Jeg må si at det var den ferskvareavdelingen, som gjorde at lønnsutgiftene var så høye.

    Men det at vi hadde betjent ferskvaredisk der.

    Det var jo noe som Rimi-butikker egentlig ikke skulle ha.

    Men det var vel fordi at Rimi Kalbakken liksom var en spesiell Rimi-butikk, da.

    Som liksom skulle ‘ta’ Meny-butikken, som lå like ved siden av.

    Det var vel kanskje derfor at den forrige butikksjefen Kenneth hadde hatt en sånn spesial-avtale, med regionsjef Jon Bekkevoll, da.

    Fordi at Rimi Kalbakken var en spesiell Rimi-butikk.

    Som egentlig var et ICA supermarked, cirka.

    Men som ble kalt Rimi, da.

    (Noe sånt).

    Så Rimi Kalbakken burde nok ikke ha ligget under distriktsjef Anne Neteland.

    Siden regionsjef Jon Bekkevoll ga ordre om at vi skulle ha mye svinn.

    Og at vi liksom skulle ‘ta’ Meny, da.

    Rimi Kalbakken burde nok ha ligget direkte under regionsjefen, mener jeg, når jeg ser tilbake på det nå.

    (Siden det var en spesiell Rimi-butikk, da).

    For distriktsjef Anne Neteland, hu var jo ikke med på notene, i det hele tatt.

    Hu mente at butikken skulle ha like lave kostnader som en vanlig Rimi-butikk, da.

    Noe som var vanskelig, så lenge Jon Bekkevoll hadde sagt det, at vi liksom skulle ‘ta’ Meny, da.

    Så det var jo bare surr, når det gjaldt organiseringen, av Rimi Kalbakken, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ifølge Kjetil Prestegarden.

    Så hadde også Jon Bekkevoll forklart Rimi Kalbakken-folka, at Rimi Kalbakken skulle innimellom ha tilbud, på grilla kylling, til 29.90.

    For å liksom ta Meny, da.

    (Enkelte helger, innimellom, da).

    Og da måtte vi ha en ekstra person, i ferskvareavdelinga, de helgene.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For da gikk det vel mellom 10 og 20 esker, med kyllinger, i løpet av en helg, mener jeg å huske.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men selv om Carolina var ferskvareansvarlig.

    Så var det sånn, i begynnelsen, at hu ba meg om å ringe for å bestille kylling, da.

    Og da reagerte jeg, husker jeg.

    For jeg mente at det var den som var ferskvareansvarlig, som burde bestille varer, til ferskvareavdelingen, da.

    Men det var dem ikke vant med, fra før jeg begynte der, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og jeg husker ikke helt hvordan vi ble enige om å gjøre det her heller.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var sånn, på Rimi Kalbakken, at tre medarbeidere, hadde jobba, på en mindre Rimi-butikk, som hadde ligget noen hundre meter unna Rimi Kalbakken, (like ved sparebanken Nor, eller noe sånt, hvis jeg ikke husker det helt feil, for det her er noen år siden nå, og jeg er ikke så kjent på Kalbakken, liksom).

    Men den Rimi-butikken hadde blitt lagt ned, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og assistent Monika.

    Og ferskvareansvarlig Carolina, da.

    Og heltidskasserer Aziza, (som også var fra Sør eller Mellom-Amerika vel, sånn som jeg mener å huske at Carolina også var).

    De hadde så fått nye jobber, på Rimi Kalbakken, da.

    Etter at butikken deres hadde blitt stengt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Carolina, hu fortalte meg en gang det.

    At hu egentlig ikke hadde hatt lyst til å begynne, som ferskvareansvarlig, da.

    Men at hu hadde blitt tvunget til å begynne i den jobben, når den forrige Rimi-butikken hu jobbet i, ble nedlagt, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og siden jeg prøvde å finne ut hva det høye svinnet, i butikken, kom av.

    Så var jeg en gang borte hos Carolina, i ferskvareavdelingen, for å se på hvordan hu bestilte kjøtt, (og sånn), da.

    Og da var det sånn, at hu bestilte to kasser, av biff-slag, som indrefilet, ytrefilet, entrecote, mørbrad og flatbiff osv., i uka.

    Eller, det var muligens sånn at hu bestilte en kasse av hvert biff-slag, to ganger i uka.

    Muligens en kasse til mandag, og en kasse til før helgen, da.

    (Hvis det ikke var to av hvert biff-slag, to ganger i uka, da).

    Noe sånt.

    Og det var jo sånn, at for eksempel mørbrad, (var det vel), det solgte nesten ingenting, da.

    Så nesten alt ble kastet, da.

    Så det ble nok kastet biff-kjøtt, for 20-30.000 hver måned, kanskje.

    Bare fra den bemannede ferskvareavdelingen aleine, da.

    (Noe sånt).

    Men så var det dette med at vi liksom ‘ta’ Meny, da.

    Og da var det meningen at vi skulle ha noe biffkjøtt, i ferskvareavdelingen der, da.

    For ICA, de hadde vel kanskje hatt salat-pålegg i løsvekt og oppskåret kjøttpålegg osv., i den ferskvaredisken, da.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Men det hadde ikke vi, da.

    Så jeg syntes ikke at jeg kunne si til Carolina, at hu ikke skulle bestille det og det, da.

    For det var jo sånn at ferskvaredisken ikke skulle se tom ut og.

    Og vi skulle jo liksom ‘ta’ Meny og ha mye svinn, da.

    Så det var vanskelig å vite hvordan dette skulle balanseres.

    Det var vel rimelig umulig, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, da.

    At Carolina, hu brydde seg ikke om hvor mye kjøtt som solgte, uka før.

    Når hu bestilte.

    Og hu brydde seg heller ikke om hvor mye biffkjøtt, som det var på lager, når hu bestilte.

    Men nå hadde ikke jeg bestilt kjøtt, i hele stykker før, heller.

    For det var vel egentlig sånn, at Carolina bestilte hele biffer, som hu skar opp, og pakket, i ferskvareavdelingen, (vil jeg tippe på).

    (Noe sånt).

    Og jeg, som Rimi-leder, jeg var ikke vant til å bestille hele biffer, til en bemannet ferskvareavdeling.

    For det var nesten ingen Rimi-butikker, som hadde en sånn bemannet ferskvareavdeling, da.

    (For det var ikke en del av Rimi sitt konsept, da).

    Og riktignok, så hadde jeg jobbet i ferskvaredisken, på OBS Triaden, i noen måneder, (på lørdagene), i sin tid.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Men det var ikke sånn at jeg hadde ansvaret for å ta bestillinger og sånt der.

    Jeg bare ekspederte liksom, da jeg jobba i ferskvareavdelingen, på OBS Triaden der, da.

    Så det var ikke så lett for meg, å si til Carolina, at hu skulle bestille sånn og sånn, da.

    Selv om jeg fikk litt sjokk, da jeg så at hu bestilte biff-slag som det nesten ikke solgte noe av, da.

    Og at hu bestilte disse biff-slagene, (som mange av nesten ikke solgte noe i det hele tatt), igjen og igjen, hver uke, da.

    Så de ble jo kastet veldig mye biff-kjøtt der, da.

    Men det var vanskelig for meg, å ta det med Carolina.

    Siden assistent Kjetil Prestegarden sa at vi hadde fått beskjed om, fra regionsjef Jon Bekkevoll, om å ha mye svinn, for å liksom å ‘ta’ Meny, da.

    Men jeg fortalte om hvordan Carolina tok kjøtt-bestillingene, til distriktsjef Anne Neteland da, (husker jeg).

    Og jeg klagde til henne på at ingen hadde lært Carolina å bestille kjøtt, før hu begynte i den jobben, som ferskvareansvarlig, da.

    Og da, så husker jeg det, at distriktsjef Anne Neteland, hadde tatt med seg sikkerhetsansvarlig Lars Boye, i et sånt driftsmøte, med meg, da.

    Og da svarte Lars Boye, (husker jeg), at man måtte forvente at noe ble lagt på butikksjefene og.

    (Noe sånt).

    Så hva som var sikkerhetsansvarlig Lars Boye sin rolle.

    I disse drifts-møtene, mellom distriktsjef Anne Neteland og meg.

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit vel kanskje Anne Neteland og Lars Boye, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For jeg svarte ikke noe, da sikkerhetsansvarlig Lars Boye sa det her, da.

    (Om at Rimi måtte kunne få legge noe over på butikksjefene også, da).

    For dette var vel ikke hans bord, vel.

    For han svarte vel da for Anne Neteland, (må man vel si).

    (Sånn som jeg forstår det nå, ihvertfall).

    Så det var vanskelig å få noe særlig resultater ut av de møtene med Anne Neteland da, (vil jeg si).

    Siden en fra sikkerhetsavdelingen satt der og liksom ‘babla’, da.

    Noe som for det meste bare skapte forvirring, sånn som jeg så det, ihvertfall.

    For for meg, så virket det bare som at det satt noe lignende av to ulver der, (eller noe sånt), som liksom prøvde å ‘ta’ meg, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn.

    At da distriktsjef Anne Neteland hadde med sikkerhetsansvarlig Lars Boye, til Rimi Kalbakken, for å ha et driftsmøte, (sånn som jeg forstod det, ihvertfall).

    Så hadde de gått og kikka, inne på fryselageret, husker jeg.

    Og der hadde de funnet cirka 8-10 kasser med frossen kjøttfarse, husker jeg.

    Og den her kjøttfarsen, den lurte de på, da.

    Og det som var, med den kjøttfarsen.

    Det var at assistent Kjetil Prestegarden en gang prata med Spis-konsulenten.

    Og så gikk han bort til meg, og sa det, at han trodde at de eldre kundene, som handla, på Rimi Kalbakken.

    De ville kjøpe mye fersk kjøttfarse, hvis vi hadde det, på et sånt ‘Jon Bekkevoll-tilbud’, en helg, da.

    (Istedet for grilla kylling, som vi pleide å ha, når vi hadde sånne Jon Bekkevoll-aktiviteter, da).

    Og jeg som Rimi-leder, jeg pleide ikke å bestille fersk kjøttfarse.

    For det solgte vi ikke, hverken på Rimi Nylænde eller Rimi Bjørndal, da.

    Men Kjetil Prestegarden, han hadde jo forklart meg det, at det var meninga, at vi på Rimi Kalbakken, skulle ha sånne helger innimellom, hvor vi hadde sånn spesielle tilbud, i ferskvareavdelingen, for å liksom ‘ta’ Meny, da.

    Så jeg sa at det her var greit, hvis assistent Kjetil Prestegarden tok ansvaret for å gjennomføre den her kampanjen selv, da.

    Sånn at ikke den som hadde lørdagsvakta, denne helgen, (nemlig meg selv vel), som ble ekstra heftet, av dette ‘stuntet’, da.

    For jeg syntes ikke at jeg kunne nekte Kjetil Prestegarden å ha dette tilbudet.

    Siden Jon Bekkevoll jo hadde sagt at vi innimellom skulle ha sånne ferskvaretilbud, for å liksom ‘ta’ Meny, da.

    (Ihvertfall ifølge Kjetil Prestegarden, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at Kjetil Prestegarden så vel glemte, å sette ut plakatene, (som han hadde tusjet), for det her tilbudet, da.

    Og at jeg vel måtte gjøre det, da.

    Så jeg kan ikke si at Kjetil Prestegarden, (som også studerte, et par kvelder i uka, på Varehandelens Høyskole), fikk toppkarakter, når det gjaldt hvordan han gjennomførte, det her prosjektet, da.

    Det var heller mer sånn, at dette ble mer som noe tull, når han glemte å sette ut tilbudsplakatene, (for fersk kjøttfarse da), før han dro hjem, for helgen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og enda verre ble det, siden det nesten ikke ble solgt noe fersk kjøttfarse, denne helgen, da.

    For dette var visst ikke et produkt, som slo an, blant ‘oldingene’, som bodde på Kalbakken, da.

    (For det er vel sånn, at Kalbakken er en drabantby, som ble bygget, rett etter krigen, (eller noe sånt).

    Og at nesten alle folka, som bor på Kalbakken, er oldinger, (hvis det er lov å bruke det ordet), da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at bare en eller to kasser, av disse 10-12 kassene med fersk kjøttfarse, hadde blitt solgt, da.

    Før de gikk ut på dato.

    Så ble bare den kjøttfarsa, (som hadde gått ut på dato), satt inn på fryselageret, da.

    Og der fant Lars Boye og Anne Neteland den kjøttfarsa igjen, en del uker seinere, da.

    Så Kjetil Prestegarden, han gikk strykkarakter, (vil jeg si), når det gjaldt gjennomføringen, av det her prosjektet, da.

    For han burde jo bare ha bestilt en ekstra svinndunk, (hvis det var det som var problemet), og hivd kjøttfarsen oppi den, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 82: Mer fra Rimi Kalbakken

    Den første dagen, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    Så gikk jeg rundt sammen med den forrige butikksjefen Kenneth, i butikken, (husker jeg).

    Jeg husker at Kenneth ble sur på meg, fordi at jeg ikke hørte etter, på hva han sa til meg, om forskjellig, borte i ostedisken der, da.

    (For jeg hadde jo vært oste-sjef, på Rimi Nylænde, i 1994.

    Så jeg mente vel at jeg skulle klare å bestille ost, på Rimi Kalbakken også, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kenneth gjorde forresten et poeng av det, at vellagret Norvegia-ost, fra Synnøve Finden.

    Den solgte så bra, på Rimi Kalbakken, da.

    Så den hadde Kenneth satt to esker i bredden av da, (husker jeg).

    Men det stusset jeg litt over seinere, husker jeg.

    For jeg syntes ikke at det slaget av ost solgte så utrolig bra da, liksom.

    Så jeg fant ut at en eske i bredden var mer enn nok, da.

    (For jeg fikk med de to assistentene der, Kjetil Prestegarden og Monika, på at vi skulle ha hvert vårt ansvarsområde, når det gjaldt å bestille Hakon-varer, da.

    Monika bestilte, (og la opp), frysevarene.

    Kjetil Prestegarden bestilte, (og la opp), tørrvarene, (med hjelp da, siden tørrvarer er det en Rimi-butikk selger mest av), da.

    Og jeg selv, jeg bestilte, (og la opp), alle kjølevarene, da.

    Hele den tida jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Så derfor, så fikk jeg ganske bra oversikt, over hvor mye hvert enkelt slag av ost solgte, i den butikken, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Allerede den første ‘vanlige’ dagen min der, så skar det seg, mellom assistent Kjetil Prestegarden og meg, (husker jeg).

    For jeg hadde jo fått beskjed av PØF, om at ‘vi’ ville at jeg skulle drive Rimi Kalbakken, som Rimi Nylænde.

    Så jeg ba bare assistent Kjetil Prestegarden, om å ta frukta, på en tidligvakt, som han og jeg jobba sammen, da.

    Mens jeg selv hadde tenkt å rydde inne på kontoret, og få litt oversikten der, da.

    (Sånn som jeg ville ha gjort det, på Rimi Nylænde, da).

    Men da eksploderte assistent Kjetil Prestegarden, og sa at da prioriterte jeg ikke frukta, hvis jeg gjorde det på den måten, da.

    Så Kjetil Prestegarden, han var liksom fra første dag, som en slags ekstra distriktsjef for meg, kan man kanskje si.

    Siden han liksom skulle bedømme hvordan jeg gjorde jobben min, hele tiden, da.

    For det var jo egentlig distriktsjef Anne Neteland sin jobb, å gi meg tilbakemeldinger, på hvordan jeg gjorde jobben min, som butikksjef, (vil jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Assistent Kjetil Prestegarden, han ble jo så sinna, siden jeg ville rydde, inne på kontoret.

    Så jeg måtte nesten gi meg da, for å bevare ‘husfreden’, i butikken.

    Så jeg ‘dulla’ liksom litt med Kjetil Prestegarden, da.

    Og ble med han bort i frukta, og holdt han med selskap der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da distriktsjef Anne Neteland, dukka opp, i butikken.

    En av de første vanlige dagene mine der, da.

    Så forklarte jeg det for henne, at Kjetil Prestegarden liksom prøvde å bestemme over hva jeg skulle gjøre, hele tida, da.

    (Sånn som da han nekta meg å rydde inne på kontoret, da).

    Men da svarte bare distriktsjef Anne Neteland det, at hu ‘kjente Kjetil fra før’.

    Så hu hørte heller på assistent Kjetil Prestegarden, enn på meg, da.

    Så i praksis, så fikk jeg vel egentlig aldri lov, til å være butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.

    Siden at distriktsjef Anne Neteland bare hørte på assistent Kjetil Prestegarden, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at ingen av distriktsjefene, (hverken PØF eller Anne Neteland), hadde tatt opp temaet lønn med meg, i forbindelse med denne nye butikksjef-jobben, da.

    Så jeg var litt distrahert og anspent på grunn av dette, den første tida, på Rimi Kalbakken, da.

    Og jeg hadde jo hørt, av David Hjort, at Kenneth hadde hatt 300.000 i årslønn, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, før meg, da.

    Og Kenneth hadde vel jobba kortere tid i Rimi, og var vel også yngre enn meg, (ettersom jeg hadde forstått det, ihvertfall).

    Men det varte og rakk, og ingen Rimi-sjefer nevnte noe om noen lønnsforhøyelse, da.

    Som jeg hadde vært sikker på å få, da.

    For jeg hadde jo sagt til både Magne Winnem, David Hjort og søskene mine, (når vi kjørte ut til Martin og dem, på det andre besøket mitt hos dem, noen uker før det her vel).

    At nå satsa Rimi skikkelig på meg, for jeg skulle bli butikksjef, i en butikk, hvor lønnen lå på 300.000 i året, (pluss frynsegoder), da.

    (Det var ihverfall det jeg sa til Magne Winnem, før jeg begynte på Rimi Kalbakken, mener jeg å huske).

    Men det varte og rakk, og jeg hørte ikke noe om lønnen, da.

    Så dette ble jo som noe som gjorde meg anspent og som tok fokuset vekk fra arbeidet i butikken, da.

    At dette med lønnen drøyde så mye, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så til slutt, så måtte jeg ta opp dette temaet da, med distriktsjef Anne Neteland.

    Og Anne Neteland, hu sa det, at det ikke var noen automatikk i det, at man gikk opp i lønn, når man begynte i en større butikk.

    Men da svarte vel jeg det, at jeg visste det at den forrige butikksjefen der, (Kenneth), hadde hatt 300.000 i året.

    Og at jeg hadde jobba lenger i Rimi.

    Og at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde satt meg opp i lønn, da jeg begynte som assistent, i en større butikk, (nemlig Rimi Bjørndal), i 1996.

    Og at jeg da hadde fått inntrykk av det, at det var en selvfølge, at man gikk opp i lønn, hvis man begynte i en butikk, som var dobbelt så stor.

    (For både Rimi Bjørndal og Rimi Kalbakken hadde cirka like stor omsetning, da.

    De lå på cirka 800.000 i omsetning i uka, vel.

    Mens Rimi Nylænde lå på cirka halvparten, (det vil si snaue 400.000), i omsetning, i uka, da.

    Og da jeg begynte som ny assistent, på Rimi Bjørndal, i mai, 1996.

    Så hadde distriktsjef Anne-Katrine Skodvin satt meg opp fra 150.000 i året, til 160.000 i året, da.

    Og da forstod jeg det sånn, på Anne-Katrine Skodvin, at det var en selvfølge da, at man gikk opp i lønn, hvis man gikk fra samme stilling, i en ‘liten’ butikk, til en ‘stor’ butikk, da.

    (Og man måtte jo si at Rimi Nylænde var en liten Rimi-butikk.

    Og at både Rimi Kalbakken og Rimi Bjørndal var store Rimi-butikker, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg forklarte vel også for distriktsjef Anne Neteland at jeg følte meg lurt, da.

    Siden hu ikke hadde tenkt å sette meg opp i lønn, da.

    Og Anne Neteland forklarte det, at grunnen til at Kenneth hadde hatt 300.000 i årslønn, det var fordi at han hadde hatt en slags spesialavtale, med regionsjef Jon Bekkevoll, da.

    Og det var nytt for meg, da.

    (Selv om det er mulig at David Hjort hadde ‘babla’ om noe lignende.

    Men det var vel muligens en sånn avtalte, som jeg hadde trodd, at jeg også kom til å få, da.

    Siden jeg ble skrytt sånn opp i skyene, av PØF og også av driftsdirektør Rune Hestenes da, (sånn som jeg skjønte det, av det PØF sa, ihvertfall).

    Og siden jeg ble tilbudt den samme butikken, som han Kenneth hadde hatt den årslønnen i, da.

    Så hadde jeg trodd at det var sånn, ihvertfall).

    Men til slutt.

    Etter at jeg hadde vært ganske tøff, på telefonen, (for jeg ville jo ha sett dum ut, ovenfor slekt og bekjente, hvis jeg ikke hadde gått opp i lønn likevel, etter at jeg hadde fortalt det, at nå satsa Rimi skikkelig på meg, og jeg kom til å få 300.000 i årslønn), da.

    Så gikk Anne Neteland med på å gi meg 280.000, i ny årslønn, da.

    (Noe som var 20.000 mer, enn de 260.000, som jeg hadde hatt i årslønn, den siste tida, som butikksjef, på Rimi Nylænde, da).

    Og da fortalte Anne Neteland meg det, at i hennes distrikt, så var det bare butikksjefen på Rimi Stovner, (bortsett fra meg), som fikk så mye i årslønn, da.

    (Noe sånt).

    Og hu som var butikksjef på Rimi Stovner, hu hadde visst vært butikksjef i mange år, (eller noe sånt), da.

    (Og Rimi Stovner ligger vel på Stovner Senter og, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og den butikken hadde vel høyest omsetning, i distriktet til Anne Neteland og vel.

    Hvis jeg ikke tar helt feil, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg kunne leve med å ha gått opp til 280.000 i årslønn, da.

    For da mistet jeg liksom ikke helt ansikt, ovenfor venner og bekjente da, syntes jeg.

    Selv om jeg nok var litt såret og.

    For det var som at Rimi ikke satt like stor pris på meg, som på han tidligere butikksjefen der, Kenneth, da.

    (Syntes jeg).

    Siden han hadde hatt 300.000 i årslønn, da.

    Enda han vel hadde jobba i Rimi, i kortere tid, enn meg.

    Og jeg var vel også eldre enn han, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, forresten.

    At i safen, på Rimi Kalbakken, så lå det en room-service-regning, (for drinker, var det vel), på mellom 1000 og 2000 kroner, vel.

    (Som vel butikksjef Kenneth må ha lagt i safender, vel.

    Etter butikksjef-seminaret på Storefjell, noen uker før det her, da).

    Og den regningen, den sa distriktsjef Anne Neteland at hu skulle ta seg av, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så enten, så var vel han Kenneth en slags ‘super-butikksjef’ da, som fikk lov til å kjøpe seg drinker, for mange tusen kroner, på Storefjell.

    (For jeg selv, jeg fikk jo ikke en drikkebong engang, av distriktsjef Anne Neteland der.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Ellers så hadde kanskje butikksjef Kenneth og distriktsjef Anne Neteland, et forhold.

    Og de hadde kanskje ligget og kost seg sammen, med drinker, på room-service, på rommet til Kenneth, hele natt til søndag, for eksempel.

    Mens resten av butikksjefene var rundt diskoteket og i svømmebassenget og sånn, da.

    Hvem vet.

    Dette blir jo bare spekulasjoner fra min side, selvfølgelig.

    Men det lå ihvertfall en sånn room-service-regning, i tusen-kroners-klassen, (fra Storefjell Høyfjellshotell), i safen, på Rimi Kalbakken, da jeg begynte som butikksjef der, da.

    Og den tok vel Anne Neteland seg av.

    (På en eller annen måte).

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 80: Storefjell år 2000

    Da jeg satt på Rimi-bussen, opp til butikksjefseminar, på Storefjell, høsten år 2000.

    Så var det allerede bestemt at jeg skulle bli den nye butikksjefen, på den store Rimi-butikken Rimi Kalbakken, i Anne Neteland sitt distrikt.

    Men jeg kjente ikke Anne Neteland så bra.

    Så det var kanskje derfor, at jeg hadde sovet dårlig, dagen før bussen opp til Storefjell skulle gå.

    Og på bussen, der satt Thomas Kvehaugen og Kristian fra Rimi Ryen, (altså ‘homseguttene’ fra PØF sin rafting-tur, til Dagali), og skøya med meg, sånn at jeg ikke fikk sove noe, på turen opp til ‘Dalom’, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at Kjell Korsmo, (Rimi sin guru når det gjaldt butikkdatasystemet), satt ikke så langt unna meg, på bussen, da.

    Og at en dame, (som satt ved siden av han vel), gratulerte han, med at de nye lablene, (som var gule vel), hadde blitt så fine.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg satt ikke så langt unna diskoteket der, på Storefjell.

    Og at jeg spurte de andre butikksjefene om hvordan Anne Neteland var å ha som sjef.

    (Etter at noen hadde fortalt meg det vel, at Anne Neteland var over tredve.

    Men at hu fortsatt likte å ha sex med andre Rimi-folk osv., på fester og sånn, da.

    Etter at jeg hadde vært på et vorspiel, (eller noe), på et hotellrom vel.

    Hvor min Nokia 3210-mobil, falt ut av lomma mi, da.

    Så jeg måtte få noen av hotellpersonalet, til å slippe meg inn, på det vorspiel-rommet igjen, for så å finne mobilen min, som hadde glidd inn under en seng, (eller noe sånt), da.

    Så det var rimelig flaks da, at jeg klarte å huske hvilket rom jeg hadde vært på.

    For de vorspiel-folka, de klarte jeg ikke kommunisere noe særlig med, (husker jeg).

    Og dette om Anne Neteland, det ble vel sagt, mens vi gikk fra det vorspiel-rommet og bort til ved diskoteket, da.

    Før jeg merka at jeg hadde mista mobilen min, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg brydde meg ikke så mye om det ryktet som jeg hadde blitt fortalt.

    Om at Anne Neteland likte å knulle med andre Rimi-folk, på fester, osv.

    For jeg hadde jo som prinsipp, å ikke blande business and pleasure, (for å si det sånn).

    Men jeg var fortsatt litt nervøs, da.

    For å jobbe som butikksjef på en stor butikk, som Rimi Kalbakken.

    Det er jo ikke bare bare, liksom.

    Så jeg tenkte at jeg kunne jo gå bort til distriktsjef Anne Neteland.

    Og spørre om hun hadde en drikkebong jeg kunne få.

    Liksom bare for å bryte isen, da.

    (For jeg hadde nok penger i lommeboka mi, til å kjøpe øl selv, liksom.

    Det var ikke derfor jeg spurte, liksom.

    Men jeg syntes nok det, at å bare ha en kort telefonsamtale, før man begynte i en jobb, som butikksjef, på en stor Rimi-butikk, kanskje var litt i minste laget, da.

    Og hverken PØF eller Anne Neteland hadde snakket til meg om lønnen, for eksempel.

    Men jeg regna med at jeg kom til å få 300.000 i året som butikksjef på Rimi Kalbakken, da.

    Siden jeg visste at han Kenneth, som var butikksjef der før meg, hadde fått det, da.

    Noe som jo David Hjort hadde fortalt meg, en tid før det her).

    Siden vi ikke hadde hatt noe møte, om at jeg skulle begynne som ny butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Men bare en kort telefonsamtale, da.

    Så jeg forlot bordet hvor jeg satt sammen med noen andre butikksjefer, da.

    Og så gikk jeg bort til Anne Neteland, som stod i nærheten av butikksjefene ‘sine’ vel, et stykke unna, da.

    Og så spurte jeg Anne Neteland om jeg kunne få en drikkebong, da.

    Siden jeg skulle begynne å jobbe i hennes distrikt, liksom.

    Men det fikk jeg ikke, da.

    ‘Har ikke PØF drikkebonger, da’, svarte vel hu.

    (Noe sånt).

    Så jeg fikk ikke noe drikkebong, av Anne Neteland, da.

    Men jeg gikk vel sånn halvveis sjokkert, tilbake igjen, til bordet, der de andre butikksjefene satt, da.

    Og så fortalte jeg til de, at jeg ikke hadde fått noen drikkebong, av Anne Neteland, da.

    Og så sa jeg vel ganske høyt at jeg bekymra meg litt over hvordan denne jobben, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, kom til å gå, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På det her Storefjell-oppholdet så bodde jeg på samme rom som David Hjort sin tidligere sjef Frode, (husker jeg).

    Frode var vel butikksjef på Rimi Bøleråsen, på den her tiden, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Og Frode hadde en kone, som han pratet med på mobilen hele tiden, husker jeg.

    (Om alt mulig, virka det som for meg).

    Og jeg husker at vi så en landskamp i fotball, på det her hotellrommet.

    (Og en tredje butikksjef dukka også opp på hotellrommet vårt, for å se den kampen, vel).

    En landskamp som Norge vant etter en scoring av en ganske ukjent spiller, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jan Graarud hadde også fått seg ei kone.

    Han introduserte meg for ei ung butikksjefdame, (tror jeg at hu var), som han hadde blitt samboer med ihvertfall, vel.

    På fredagen der, (var det vel), mens de satt cirka der hvor Liv fra Rimi Karlsrud hadde fått sjokk.

    Da jeg spurte henne om hva hu syntes om Magne Winnem, et par år før det her.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På lørdagen, så var jeg kanskje litt tufs.

    For jeg hadde nemlig tatt med meg den brune ‘Storefjell-jakka’ mi, som jeg hadde kjøpt på Oslo City vel, et par år før det her, da.

    (Like etter at jeg ble butikksjef, da).

    Men det jeg ikke hadde visst om.

    Det var at PØF hadde fått trykket opp noen hvite gensere, til alle i hans distrikt, da.

    For vi skulle på noe sånn slags rebusløp, (eller noe), litt bortenfor parkeringsplassen der og sånn, da

    Så jeg dreiv og lurte på om jeg skulle ha den hvite genseren utapå jakka, eller under jakka, da.

    Og jeg prøvde først å ta genseren utapå jakka, da.

    (For jeg var kanskje litt fyllesyk).

    Men det ble for teit da, fant jeg ut.

    Så jeg tok av meg genseren og jakka, og tok så på meg først genseren og så jakka, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg stod og lurte på det her med genseren og jakka.

    (Foran hovedinngangen til hotellet der).

    Så stod det over hundre folk der, (eller noe), og ventet på at ‘lekene’ skulle begynne, da.

    (Noe sånt).

    Og da, så var det noen som ropte sånn som ‘Tom-gjengen’ noen ganger gjorde.

    Nemlig at de ropte om ‘fugla’, osv.

    (For LSK blir jo kalt for kanarifugla, eller fugla.

    Siden de har svarte og gule drakter vel.

    Noe sånt).

    Og da, så var det en fra Lillestrøm, i staben, eller noe.

    Som begynte å rope et annet Lillestrøm-rop, da.

    Han ropte: ‘Hvem er vi?’.

    For han ville at de som hadde ropt noe om ‘fugla’, skulle svare ‘kanari’, da.

    (For jeg har sett en kamp mellom Vålerenga og Lillestrøm.

    På Bislett.

    Som tippekommisjonær.

    Da Lillestrøm vant 5-1, eller noe.

    Så jeg husker de her sangene, til LSK-fansen, da.

    Og Tom-gjengen og Glenn Hesler, de dreiv også noen ganger å prata om fugla, og sånn, da).

    Og da spurte ambulerende og handy-man Svein Erik om hva som foregikk, da.

    Og da svarte jeg, (som jo hadde hørt de her sangene før), at det var noen Lillestrøm-fans, som ropte, da.

    Så neste gang han fra hovedkontoret ropte: ‘Hvem er vi?’.

    Så ropte Svein Erik tilbake: ‘Idiot fra Lillestrøm!’.

    (Siden Svein Erik antagelig holdt med Vålerenga da sikkert.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og rebusløpet dette året, det var helt sinnsykt omtrent, (sånn som jeg husker det).

    Vi måtte stå som en sånn kinesisk akrobat-tropp cirka, ved en post, (husker jeg).

    Og jeg var var øverst da, i en slags menneskelig pyramide nesten, (må man vel kalle det).

    Og jeg hadde jo hatt en kneoperasjon, og likevel så måtte jeg klatre i et sånt klatrestativ og sånn da, (husker jeg).

    (Så det er vanskelig å forstå hva dette har med butikkdrift å gjøre, må jeg si.

    Men det er kanskje en unnskyldning som noen på hovedkontoret bruker, for å komme seg bort fra kona si en helg, da.

    Det er mulig).

    Og jeg mener at jeg overhørte det, på slutten av konkurransen, at Jon Bekkevoll sa at en butikksjef hadde slått trynet, i en stein, på den ‘akrobat-posten’, (eller noe sånt).

    Og at det var blod overalt og sånn, da.

    (Hvis jeg hørte det riktig, da).

    Og selv om jeg ikke syntes at vårt distrikt gjorde det så bra.

    Så vant vi hele konkurransen da, (viste det seg).

    (Jeg mener at det må ha vært dette året, ihvertfall).

    Og vi vant en CD-walkman hver, da.

    Men det var ikke nok premier, til alle, da.

    Så jeg som gikk bakerst, for å motta premie, jeg fikk Svein Erik sin premie, av Jon Bekkvoll da, (mener jeg å huske).

    Uten at jeg skjønte så mye av det.

    Men Svein Erik var kanskje nesten som en ansatt ved hovedkontoret, da.

    (Siden han var ambulerende).

    Det er mulig.

    Litt rart ble det her, ihvertfall.

    Og da jeg kom tilbake til Oslo igjen, så ga jeg den CD-walkman-en i gave til Pia sin sønn Daniel da, (husker jeg).

    Som var fem år, eller noe, på den her tida, vel.

    For Pia mente at han var gammel nok til å høre på walkman, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    For jeg hørte jo mest på musikk i bilen eller fra PC-en, på den her tiden, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på kvelden, på lørdagen, (må det vel ha vært).

    Så stod Charlotte, (fra Rimi Nylænde og Min Bok 4), og bøy seg fram, (hvis jeg skjønte henne riktig, ihvertfall).

    Hu ville ihvertfall ha meg med ned i svømmebassenget, husker jeg at hu sa.

    Sammen med en hel gjeng, vel.

    Men jeg hadde ikke tatt med badetøy, forklarte jeg vel.

    Men det gjorde ikke noe, sa Charlotte.

    For hu hadde heller ikke tatt med seg badetøy, forklarte hu.

    Men hu hadde fått låne et par boksershorts, av Kenneth, som hu skulle sprelle rundt i, nede i bassenget, da.

    Men jeg syntes at det her ble litt useriøst da, å svømme rundt i underbuksa, i det bassenget, på Storefjell, da.

    (Som jeg aldri har prøvd forresten.

    Og som jeg ikke visste hvor var engang).

    Så jeg droppa det, da.

    For jeg likte ikke han Kenneth så bra heller, (for å være ærlig).

    Og jeg tenkte vel også mye på den nye jobben min da, på Rimi Kalbakken.

    Og hu Charlotte, hu syntes jeg at det var vanskelig å skjønne seg på, noen ganger.

    For jeg skjønte aldri om hu tulla med meg, eller ikke, da.

    Selv om hu en gang fortalte meg det, (husker jeg), at det var på grunn av meg, at hu prøvde å få seg en karriere, i Rimi.

    Siden jeg hadde motivert henne, (eller noe sånt), som assistent på Rimi Nylænde, da.

    Men jeg var ikke sikker på om hu tulla med meg, for å være ærlig.

    Og hu Charlotte, hu jobba vel som butikksjef, på Rimi Kolbotn, (på den her tida), tror jeg.

    Hvis jeg ikke tar helt feil, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han Kristian, fra Rimi Ryen.

    (Eller om det var på Rimi Askergata, at han var butikksjef).

    Han begynte å tulle med meg, i forelesningssalen der, på lørdagen, (må det vel ha vært).

    For han dro meg med ned, til like ved der Johannes Hagen og dem satt, (på de fremste radene, til høyre der), husker jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    Og så sa han til meg det at han hadde ‘dratt meg med ned til ulvene’, (eller noe lignende).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    PØF satt forresten og skrøyt fælt av meg, under middagen, på fredagen, husker jeg.

    Han sa det, at i min butikk, så visste alle alltid hva de skulle gjøre.

    Mens noen andre butikksjefer, (Renate fra Rimi Ryen med flere vel), måtte sitte og høre på, da.

    (Hvis jeg husker riktig, ihvertfall).

    Og PØF sa også det, (under den samme middagen vel), at hvis noen av hans butikksjefer ble overarbeidet, så fikk de ekstra ferie da, (eller noe sånt).

    (Noe sånt).

    Og Hege Grymyr, hu maste vel på PØF, om at han måtte ta på seg noe annet, enn en t-skjorte, som han gikk i, etter at vi dukket opp, med bussene fra Oslo, på fredagen der, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og hu Renate.

    Hu som jobba som en slags butikksjef på Rimi Ryen, vel.

    (Hvis det ikke var han Kristian, (fra Arvika-turen), som jobba som en slags butikksjef der, da.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, dessverre).

    Hu dreiv og prata en del om sex, på den rafting-turen til PØF, forresten.

    Hu nevnte ting som at gutter også hadde et g-punkt, (og sånn), husker jeg.

    (Selv om hu hadde en samboer i Oslo, vel.

    Fikk jeg inntrykk av ihvertfall.

    Muligens en som også het Erik, (altså det samme som meg).

    Men det husker jeg ikke helt nøyaktig).

    Så hu Renate, hu var altså som Rimi sitt svar på Dr. Ruth cirka, på Dagali der.

    Men jeg fikk ikke med meg at hu liksom underviste noe særlig om sex, på Storefjell også.

    Men jeg var kanskje ikke på de riktige nachspielene, da.

    Det er mulig.

    (Hvis hu ikke tok det litt roligere, når det gjaldt sex-pratinga, oppe på Storefjell, da.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 79: Rimi Kalbakken

    Noen få uker, (må det vel ha vært), etter raftingturen til Dagali.

    Så kom PØF innom Rimi Nylænde og lurte på om jeg hadde lyst til å bli ny butikksjef, på Rimi Kalbakken, som ikke så lenge før det her hadde vært et stort ICA supermarked.

    Og David Hjort han hadde like før det her, gitt meg ‘tyn’, fordi at jeg kun tjente 260.000 i året, da.

    For David Hjort sa at Kenneth, (hans tidligere butikksjef, på Rimi Ljabru vel), tjente 300.000 i året, nettopp på Rimi Kalbakken, da.

    Og jeg hadde jo tidligere sagt nei til Jan Graarud, da han tilbydde meg å bli butikksjef, på Rimi Manglerud, året før.

    Og jeg hadde jo på den her tida, jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, (som var en ganske liten butikk), i to år.

    Og jeg syntes vel at jeg hadde klart å få dreisen på den butikken, da.

    Og at det var orden i hele butikken og på lageret, (og sånn), der.

    Sånn at jeg kunne la noen andre ta over Rimi Nylænde, uten å skamme meg liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at PØF et par ganger hadde fortalt meg det, på den her tida.

    At driftsdirektør Rune Hestenes hadde vært så imponert over butikken min.

    Rune Hestenes pleide å si at alt alltid var i orden, på Rimi Nylænde, sa PØF.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PØF sa også det, at det var to flinke assistenter, på Rimi Kalbakken, (husker jeg).

    Noe han seinere forandret til at det var en flink assistent der, (hvis jeg skjønte det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PØF gjentok også flere ganger at: ‘Vi vil at du skal drive Kalbakken som Nylænde’.

    Så jeg ble liksom programmert, til å drive Rimi Kalbakken, som jeg hadde drevet Rimi Nylænde, da.

    (For PØF liksom skrøyt meg opp i skyene da, samtidig.

    For han sa jo at driftsdirektør Rune Hestenes var så imponert over butikken min, osv).

    Og jeg regnet med at dette var noe som det var enighet om, blant alle de aktuelle sjefene, over meg, i systemet, i Rimi, da.

    At jeg liksom skulle drive Rimi Kalbakken som jeg hadde drevet Rimi Nylænde, da.

    Sånn virka det som for meg, ihvertfall.

    (Utifra det PØF sa, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Anne Neteland, som var distriktsjef, på Rimi Kalbakken.

    Hu ba ikke om å få møte meg, før jeg skulle begynne der.

    Men vi pratet bare såvidt sammen, i en kort telefonsamtale, da.

    Hvor det ble avtalt at jeg skulle begynne som ny butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev ovenfor, om at Rimi Nylænde så ryddig og ordentlig ut, på den tida, som jeg slutta, som butikksjef der.

    (Sånn at PØF skrøyt meg opp i skyene, osv).

    Men jeg kan ta med litt mer om hvordan det så ut der, da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Nylænde, et par år tidligere.

    Og da hadde hu Audi-Monika satt inn en ‘haug’ med halvpaller med Lerum-brus der, (var det vel).

    Og disse halvpallene, de stod med en gang, som kundene kom inn i butikken.

    Og dette var ikke en kampanje, som var godkjent fra hovedkontoret, (hvis ikke Rimi regnet Lerum brus, (eller hva det var), som et EMV-merke, da).

    Men det så harry ut ihvertfall, å ha disse halvpallene stående sånn som de stod, da.

    For disse halvpallene med ‘EMV-brus’, de hindret innsynet i butikken, da.

    Så det var jo en veldig rar aktivitet, vil jeg si.

    Og jeg sleit i en del måneder, med å få satt disse brus-slagene inn i brusavdelingen, hvor de egentlig hørte hjemme, da.

    For hu Audi-Monika, hu hadde bare latt disse EMV-brusslagene stå på halvpaller, inne i butikken, da.

    Så disse brusslagene, de hadde ikke noe plass, i brusavdelingen, da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

    Så jeg måtte finne plass til en stabel med ‘Lerum-bruskasser’, i brusavdelingen, da.

    (Noe som ikke var så lett, for i brus-avdelingen, så var det liksom en krig, da.

    Mellom Ringnes og Coca-Cola, som begge solgte brus, da.

    Så jeg måtte liksom lære å kjenne brus (og øl)-avdelingen først, da.

    Før jeg fant ut av det her.

    For Jan Graarud nevnte også det, at de her EMV brusslagene egentlig hørte hjemme i brusavdelinga, da.

    Men de solgte så mye, fra de halvpallene, så jeg turte nesten ikke å selge de fra noe annet enn halvpaller, når jeg var ny, som butikksjef.

    For jeg var så vant til at de halvpallene stod der, da.

    Men etterhvert så trengte vi fler aktivitetsplasser, til to-ukers-aktiviteter.

    (Som det var mange av, på den her tida).

    Og Rimi begynte å merke aktivitetsplassene, på den her tida.

    Så da ble det enklere å se klart hva som var autoriserte aktiviteter og hva som ikke var det, syntes jeg.

    Så da skjønte jeg at jeg måtte sette den EMV-brusen inn i brusavdelingen, da.

    Noe som jo også Jan Graarud sa).

    Og så sette de halvpallene ned på lageret.

    Og så fylle opp restene fra de halvpallene, inn i de bruskassene, etterhvert som det ble tomt, i de bruskassene, da.

    For frukta ble jo flytta, til ved inngangen, så det var ikke så god plass, til å ha EMV-kampanjer, i butikken, etterhvert heller.

    (Hvis man kunne kalle denne brusen for EMV, da).

    For jeg måtte jo nesten bruke aktivitetsplassene i nærheten av frukta, til frukt, syntes jeg.

    Og så trengte jeg resten av aktivitetsplassene, til de to-ukers-aktivitetene, da.

    Også var det sånn, i Rimi, at hvis det fantes fler aktivitetsplasser, i butikken, etter at to-ukers-aktivitetene hadde fått sin plass.

    Så skulle det stå EMV der, da.

    Men jeg kunne liksom ikke kalle inngangspartiet for en aktivitetsplass, syntes jeg.

    Det burde være fritt innsyn i butikken, når man kom inn i butikken, syntes jeg.

    Da jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde, så brukte vi ihvertfall ikke inngangspartiet som aktivitetsplass, husker jeg.

    Så dette så jeg på som noe tull, fra Audi-Monika da.

    At hu hadde satt 4-5 halvpaller med EMV-brus, i inngangspartiet, av butikken.

    For dette hindret som sagt innsynet i butikken, (og så harry ut), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Så stod det også en tresjokker, med Olden kildevann, i halvlitersflasker, eller noe.

    (Hvis det ikke var 0.6-liters flasker, eller noe sånt, da).

    Ved siden av brødavdelinga, cirka ti meter inn i butikken, da.

    Og dette var også en uautorisert kampanje.

    (Såvidt jeg forstod det, ihvertfall).

    Så jeg måtte sette den sjokkeren ned på lageret, da.

    Og så ta det kildevannet, som hadde stått i den sjokkeren, opp fra lageret, når det ble tomt i hylla, i brusavdelingen, da.

    Men etterhvert, så gikk dette kildevannet ut av sortimentet.

    Men datoen gikk ikke ut på det.

    Så jeg fortsatte jo å selge ut det jeg hadde igjen, nede på lageret, av det her kildevannet, da.

    Og da fikk jeg kjeft på et butikksjef-møte, en gang, (husker jeg).

    Av en eller annen regionsjef, (muligens Jon Bekkevoll, vel).

    For da hadde regionsjefen printet ut noe statistikk, som viste at min butikk solgte den typen kildevann, da.

    Og da mente regionsjefen at jeg tok inn det kildevannet, selv om det hadde gått ut av sortimentet, da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Men det hadde jeg jo ikke gjort, da.

    Men Audi-Monika hadde tatt inn så mye av det kildevannet, at jeg fortsatt hadde en god del igjen, mange måneder seinere, da.

    Så om dette var noe plott, mot meg, før jeg begynte som butikksjef.

    Av for eksempel Audi-Monika og Jon Bekkevoll i samarbeid.

    Hva vet jeg.

    Dette virka litt rart for meg, ihvertfall.

    For jeg tviler sterkt på at den tresjokkeren med Olden kildevann, var en autorisert kampanje.

    (For å si det sånn).

    Så her var det nok noe tull, fra Audi-Monika, som seinere rammet meg, når disse ‘bulldoser-regionsjefene’ hadde leita og leita etter noe å bruke mot meg, på butikkdataen da, (virka det litt som for meg, ihvertfall).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 57: Mer fra Rimi Nylænde

    De som jobba på Rimi Nylænde, da jeg begynte som butikksjef der.

    Det var Wenche Berntsen, (som var ei blond dame, i begynnelsen av 20-årene vel), som var assistent.

    Det var Nordstrand-Hilde, (som også var ei blond dame, og som studerte ved UIO, (eller noe), og som var sammen med en italiener vel, hvis jeg husker det riktig), som var låseansvarlig.

    Og det var Jan-Henrik (aka. Jan-ern), som var heltidsansatt, i kassa.

    Og det var Jørn, (fra Helgeroa), Ingunn, Ida og Benedikte aka. Benny, som alle jobba som deltidsansatte, i kassa.

    Hvis jeg ikke har glemt noen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Anne Neteland, som var butikksjef på Rimi Karlsrud vel, på den her tida.

    (Etter å før dette ha vært butikksjef på Rimi Klemetsrud, vel.

    Så jeg visste godt hvem hu var, fra den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    For det hendte at hu dukka opp på lageret der, for å låne varer, da.

    Og da prata hu som oftest med butikksjef Kristian Kvehaugen, sånn som jeg husker det).

    Hu sendte meg noen nye ansatte.

    (For det var litt få ansatte der, da jeg begynte å jobbe, på Rimi Nylænde.

    Og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin hadde sagt til meg det, at å få ta i medarbeidere, det måtte butikksjefene klare selv.

    Man kunne ikke be distriktsjefene om hjelp til dette.

    Så jeg tenkte på dette en del, og prøvde å være selvstendig, som butikksjef.

    For det var jo ansatte jeg trengte mest der egentlig).

    Ei hadde piercing i trynet, så hu ville jeg ikke bruke.

    For jeg mente at butikkmedarbeidere ikke burde ha piercing i trynet, da.

    Og heller ikke tygge tyggegummi, for eksempel.

    Jeg ringte Anne Neteland, og hu mente at det var ok å ha folk i kassa, som hadde piercing.

    Men jeg mente det, at det kunne muligens gamle koner og sånn reagere negativt på.

    (For det mener jeg å huske å ha overhørt at folk har prata om på T-banen for eksempel.

    At på Majorstua så sier gamle koner at: ‘Er det en kvise du har der?’, til unge damer med piercinger i trynet.

    Mener jeg å huske å ha overhørt at noen unge damer prata om rett ved der jeg satt, på T-banen, en gang).

    Så jeg var uenig med Anne Neteland om det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Anne Neteland, hu visste også om en annen jobbsøker.

    Som hu ikke trengte sjæl.

    Og det var en som het Øystein vel, (hvis jeg husker riktig).

    Og han fikk sparken, (av sikkerhetsavdeling-medarbeider Boye vel),  for å ikke ha slått inn penger på kassa, (og altså ha stjålet dem selv da), var det vel.

    (Etter noen få måneder da).

    Så hvis du vil ha gode kasserere.

    Så ikke hør på Anne Neteland, er vel moralen her.

    Ihvertfall ikke etter de to kassererne hu anbefalte meg å dømme, (for å si det sånn).

    Da jeg var ny butikksjef, på slutten av 1998, må vel det her ha vært.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Wenche Berntsen hu ble ganske tidlig sykmeldt.

    Min forgjenger som butikksjef, nemlig Audi-Monika.

    Hu klagde på et butikksjef-møte, (på Rimis hovedkontor, på Sinsen), som var like etter at jeg ble butikksjef.

    Og sa at hu måtte trene mye for å orke å være butikksjef, på Rimi Nylænde.

    For Wenche Berntsen og Jan-Henrik var så vanskelige å jobbe sammen med, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Wenche Berntsen sykmeldte seg, og da måtte jeg bruke Jan-Henrik, (som var en stor lokal gutt, i slutten av tenårene vel), som assistent, da.

    Noe som funka greit egentlig.

    Selv om han ikke fikk unna så mye jobbing.

    Han tok liksom frukta og brøda og det var det, liksom.

    Men han klarte å låse opp butikken og hanskes med sjåfører og sånn, da.

    Så det funka egentlig greit med Jan-Henrik, som assistent, må jeg si.

    Selv om jeg kanskje irriterte meg over han, siden jeg vel syntes at han var litt treig, (og sånn), da.

    Men jeg prøvde å ikke vise dette, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men når det gjaldt Jan-Henrik, så dro jeg hjem fra jobb, cirka klokka 16 vel, en dag.

    Og da jeg kom på jobb neste dag, så var det like mange bur med varer igjen, som da jeg dro, cirka fire timer før stengetid, dagen før.

    Så da lurte jeg på hva som egentlig foregikk, på seinvaktene der.

    Ingen av folka der, (enda det var to kasserere vel), hadde satt opp varer.

    Virka det som.

    Så etter den dagen, så avtalte jeg med Jan-Henrik, at jeg tok alle seinvaktene, på Rimi Nylænde.

    Og at han tok alle tidligvaktene.

    Sånn at jeg hadde litt kontroll på hva som foregikk, på seinvaktene der, da.

    For hvis jeg hadde seinvakt.

    Så fikk jeg også kontroll på hva Jan-Henrik dreiv med, som ny assistent.

    For jeg så jo hvor mye han hadde gjort, på tidligvakta.

    Når jeg kom på jobb, i 12-13-tida.

    Og tidlig på dagen, så var det bare en kasserer der.

    Og det var en berber, som Securitas sa at ikke hadde slått inn penger i kassa, en gang.

    Og som jeg derfor ikke kunne bruke etterhvert.

    Og som Jan-Henrik lo av, og sa at pleide å si at: ‘Det er ko i kassa’.

    ‘Nei, det er ikke noen ku i kassa’, sa Jan-Henrik ganske lavt en gang, når han berberen ropte på ny kasserer, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Nordstrand-Hilde, like etter at jeg begynte på Rimi Nylænde, som butikksjef, fortalte meg om en rar episode, som hadde skjedd.

    Ei eldre kone, spurte meg om noe melk.

    Og så svarte jeg at: ‘Melka er her nå’.

    Og så gikk jeg ned på lageret, for å hente det melkeslaget, som hu kona ville ha, da.

    Og da hadde jeg visst gjort noe galt, da.

    Og det som hadde skjedd, var at Jan-Henrik og Wenche Berntsen hadde trygla hu eldre kona om å ringe hovedkontoret, for å klage på meg.

    Jan-Henrik hadde visst gått ned på kne, sa hu Nordstrand-Hilde, da.

    Og det her fortalte jeg videre, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, da.

    Og jeg skjønte aldri hva hu melke-kona var så sur for, da.

    Men hu ble helt gal etterhvert, og kjørte handlevogna si inn i alle medarbeidere og selgere osv., som var i butikken.

    Så det greiene der var jo helt sinnsykt.

    Men jeg skjønte aldri hva det var, som hu ikke likte.

    For det fortalte hu aldri, da.

    Hu bare klikka, (hu eldre kunde-skrulla da), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi flytta fruktdisken, til ved inngangen.

    Så fant jeg ut det, at vi også kunne ha frukt, på en aktivitetsplass, (som pleide å stå tom vel), til venstre, like etter inngangsdøra.

    Og like etter at vi hadde flytta frukta.

    Så begynte fruktleverandøren, som var Norgesfrukt vel.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Med en konkurranse som gikk på hvilken butikk, som solgte mest appelsiner.

    Så dette var kanskje rundt påsken 1999, da.

    (Eller det må vel ha vært før, siden Anne-Katrine Skodvin vel fremdeles var butikksjef der, da vi flytta frukta.

    Og den appelsinkonkurransen, den var vel rett etter at vi flytta frukta, vel).

    Og det var jo plass til 4-5 sjokkselgere, rundt den nye fruktdisken.

    Så jeg satt jo da appelsiner, på alle de plassene.

    Og noen uker etter, så fikk vi en kjempefin tur-ryggsekk, og en flaske hvitvin og en flaske rødvin.

    Fra Norgesfrukt, da.

    (Må det vel ha vært).

    For da hadde Rimi Nylænde vunnet andreplass, da.

    (Eller noe sånt).

    I den appelsin-konkurransen, da.

    Så det stod en sånn fin tursekk, utafor kontoret, når jeg kom på jobben, en dag, (husker jeg).

    Og da, så måtte jeg jo dele den premien, med Jan-Henrik, (syntes jeg).

    Men jeg var redd for at han også skulle bli misfornøyd og sykmelde seg, da.

    (Som Wenche Berntsen hadde gjort).

    Så jeg lot Jan Henrik får den svære og fine tursekken, da.

    Også tenkte jeg det, at da fikk jeg de to vinflaskene.

    Men det virka ikke som at Jan-Henrik ble blid, selv om han fikk den fine sekken, da.

    Som sikkert kosta et eller to tusen, (eller noe sånt), kanskje.

    Så jeg måtte la Jan Henrik få den ene vinflaska og.

    (En flaske hvitvin vel).

    Sånn at Jan Henrik fikk en flaske vin og den store, fine tursekken, da.

    Mens jeg selv fikk en flaske rødvin, da.

    For jeg var ikke sikker på at Jan Henrik ikke ville blitt sur, hvis jeg hadde tatt begge vinflaskene, liksom.

    Så Jan Henrik var rimelig myndig da, (må jeg nok si), for alderen ihvertfall.

    Og han smilte sjelden, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, forresten.

    At Wenche Berntsen og Nordstrand-Hilde hadde blitt rana.

    Av en bevæpnet raner, som truet med å skyte dem vel.

    Like før jeg begynte som butikksjef der da, (var det vel).

    Og jeg, jeg var jo vant til å få beskjed, av leder-kolleger, i Rimi.

    (Det vil si Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud og Irene Ottesen).

    At jeg måtte være streng mot medarbeiderne.

    Så det kræsja nok litt, med meg som butikksjef, på Rimi Nylænde, da.

    Skjønner jeg nå.

    Og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Hu mente at jeg måtte være som mora, til medarbeiderne der.

    Men da ble jeg paff, husker jeg.

    Da Anne-Katrine Skodvin, sa at jeg liksom måtte være som en mor for de ansatte i butikken, da.

    For jeg hadde nok en ganske tøff leder-stil.

    Etter å ha blitt påvirket av Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud.

    Og Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen, da.

    Så jeg var vant til å ha en ganske tøff lederstil, som assistent.

    Men som butikksjef så måtte jeg liksom forandre meg da, og bli som en myk mann, eller noe.

    Så det var jo en litt brå overgang for meg, må jeg si.

    Og jeg hadde aldri forstilt meg det, at å være butikksjef, betydde at man måtte være som mora, for de ansatte.

    Men det ville distriktsjef Anne-Katrine Skodvin at jeg skulle være som, da.

    Så da begynte jeg å ha det med lederstilen min, mer i bakhodet, da.

    Så i Rimi, så ble jeg hele tiden nesten programmert, (må jeg nok si), når det gjaldt hvilken lederstil jeg skulle ha.

    Så jeg kan nesten ikke si at jeg noen gang fikk ha en egen lederstil, i Rimi.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jan-Henrik, (må det vel ha vært), han fortalte meg en gang, at det var noe som skjedde, inne på tippe-kiosken, som var ved siden av Rimi Nylænde.

    Så jeg gikk inn dit, da.

    Og en kar i 30-40-årene vel, skulle gi ekspert-hjelp, til han tippekiosk-eieren.

    For han hjelperen kjente mange stortippere osv., og skulle prøve å få de til å tippe der, da.

    Men like etter dette igjen.

    Så stengte den tippekiosken, husker jeg.

    Uten at jeg fikk med meg hva som hendte, med han eldre kiosk-eieren.

    Og da, så ville distriktsjef Jan Graarud, (som overtok etter Anne-Katrine Skodvin, som bare var min direkte overordnede, noen få måneder, før Jan Graarud overtok, i 1999), og regionsjef Jon Bekkevoll, at Rimi Nylænde skulle begynne med tipping, husker jeg.

    Og da hadde vi nettopp flytta frukta, og sånn.

    Og butikken hadde liksom ikke helt kommet seg, etter det prosjektet, da.

    (Og muligens andre prosjekt også.

    Og julehandelen og sånn, da.

    Sånne ting).

    Så jeg spurte Jon Bekkevoll om vi kunne vente til jeg liksom fikk helt kontrollen på butikken igjen.

    Før vi begynte med tippinga, da.

    Og da begynte Jon Bekkevoll og Jan Graarud og baksnakke meg, (husker jeg).

    (Mener jeg, at jeg overhørte, ihvertfall).

    Og de sa vel noe sånt, som at skal vi få en ny problem-butikksjef, som ikke vil gjøre som han får beskjed om, sånn som hu, (eldre dama Kjersti), nede på Rimi Ryen.

    Så de uffa seg, over meg, da.

    Bare fordi jeg trengte noen få uker til, for å liksom få litt mer ro over butikken, da.

    Før vi begynte på enda et nytt, stort prosjekt.

    Nemlig tipping, da.

    For jeg hadde jo også sykmeldinger, og ingen fast ansatt i kassa, vel.

    Men de bare prata seg i mellom, da.

    Jon Bekkevoll og Jan Graarud.

    Så de klagde ikke til meg.

    Men jeg overhørte hva de sa seg imellom, da.

    Så det var litt spesielt da, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert så begynte vi med tipping.

    Og jeg hadde jo vært tippeansvarlig, i et par år, (var det vel), på Rimi Bjørndal.

    Så jeg lot Jan-Henrik dra på det tippekurset, (for butikksjefer), på Hamar, da.

    Og det var vel sånn, at elektrikeren jeg bestilte, ikke klarte å få inn tekst-TV, på den TV-en som vi fikk, til å vise odds og sånn, da.

    Så en annen håndverket, som tilfeldigvis var innom butikken, den samme uka.

    (Og som vel må ha overhørte det, at jeg lurte på det, hvordan jeg skulle få stilt inn den antenna).

    Han tilbydde seg å fikse antenna på taket, (på den bygningen i Nylænde 5, som var på to etasjer), mot at han fikk en kasse Ringnes-pils, da.

    Og det sa jeg at var greit.

    For jeg synes at det ville ha virket så dumt, å ikke hatt den TV-en oppe å kjøre.

    Når vi skulle begynne med tipping, da.

    For det hadde sett så uprofesjonelt ut, husker jeg, at jeg syntes.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker det, at Norsk Tipping-konsulenten, (han samme som på Rimi Bjørndal, en ganske så korpulent kar, i 30-åra vel), han sa til Jan Graarud, at jeg også begynte å se gammel ut og miste håret, eller få rynker, eller noe sånt, da de var innom.

    Så det er mulig at myndighetene drepte han kiosk-eieren, i Nylænde, da, siden han var gammel.

    Og så har prøvd å drepe meg, etter det her igjen.

    (For å liksom selge mer gambling, da).

    Hva vet jeg.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 8: Mer fra Chinatown Expressen

    De som drev Chinatown Expressen Eiksmarka, det var en ung, kinesisk dame, og faren hennes.

    De bodde på Veitvet, (eller noe), og et par søndager, så spurte de meg, om jeg kunne kjøre de hjem, etter jobben, (husker jeg).

    Da satt datteren i midten, foran, i HiAce-en min, og faren satt på setet til høyre, da.

    Og også en annen medarbeider satt på til sentrum, etter jobben en gang, (husker jeg).

    Det var vel også en kineser, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg husker at han lo litt, da jeg fortalte han det, at jeg bare hadde hatt lappen, i et par måneder, da.

    (Etter at han spurte meg om det, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at jeg hadde jobbet ferdig vakta mi, en søndag, (må det vel ha vært).

    Så spurte hu unge kinesiske dama, (må det vel ha vært), om jeg ville kjøpe med noe mat der, for å ta med meg hjem, da.

    (For vi som jobbet der, vi betalte bare cirka tjue kroner, for en rett, som kundene betalte cirka 100 kroner for, da).

    Og da ringte jeg søstera mi, Pia, (husker jeg).

    Og spurte henne, om hu ville ha noe billig kinamat, da.

    Og da svarte hu det, at hu skulle ringe tilbake.

    Også gikk det et minutt eller to, da.

    Også ringte hu tilbake, og da ville hu ha en rett som het ‘and i satesaus’, (husker jeg).

    Men Chinatown Expressen, de førte ikke den retten da, så jeg foreslo kylling i karrisaus, (var det vel), istedet.

    Også dro jeg vel innom Pia, i Tromsøgata, (dette var vel muligesn på hennes andre adresse der, for hu flytta etterhvert litt lenger bort i gata der, til en to-romsleilighet, som hu leide privat da, og ikke av Ungbo).

    (Selv om jeg følte meg litt dum, husker jeg.

    For jeg hadde jo ikke spurt, om Negib, (hennes samboer fra Etiopia), skulle ha noe kinamat.

    Fordi jeg var ikke sikker på, om det var greit liksom, å bestille mange retter, til redusert pris, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn der, at hvis man hadde jobbet en hel dag, og ikke hadde noen for sene leveringer, sånn at kundene fikk maten gratis.

    Så fikk man en pakke kinamat, av valgfri type, gratis med seg hjem da, som kveldsmat.

    Og en søndag, da jeg hadde begynt, klokka 13, vel.

    Og jobba til klokka 22, (eller noe), vel.

    Så hadde jeg hatt 8-10 leveringer, (eller noe), da.

    Og før jeg kjørte avgårde med de to siste.

    Så spurte hu unge kinesiske dama, (som var sjef der), om hvordan mat jeg ville ha gratis, da.

    (Siden jeg ikke hadde hatt noen for sene leveringer da, regner jeg med).

    Også kjørte jeg med de to siste leveringene, da.

    Som var på ganske greie adresser, vel.

    Sånn at det ikke virka som at det ville bli noe stress, liksom.

    Men jeg var kanskje ikke våken nok, da.

    For det hadde gått ganske greit, med de andre leveringene, den her dagen, da.

    Også ringer Magne Winnem, på mobilen, akkurat da jeg stopper bilen, før jeg skal levere den siste leveringen, da.

    Og så babler Magne Winnem om ditt og datt, så lenge, at når jeg skal levere den siste leveringen.

    Så har det gått litt mer enn en time, da.

    Sånn at kunden forlangte å få middagen gratis, da.

    (På en streng måte, vil jeg vel si).

    For vanligvis, så var de fleste folka, som jeg leverte til, ganske ‘runde’.

    Det var sånn, at jeg lærte på pauserommet vel, (må det vel ha vært), av de andre sjåførene da, at hvis man var litt for seint ute, så kunne man ringe kunden, og si fra at man kom cirka 15 minutter for seint, (eller noe), da.

    Og så spørre om det var greit.

    Og det måtte jeg gjøre, noen få ganger, (hvis jeg husker det riktig).

    Og da var det sånn, at de fleste bare betalte likevel, da.

    Og ikke tenkte på dette, med å få maten gratis, da.

    For det var jo en sånn garanti, hos Chinatown Expressen, om at man fikk maten gratis, hvis det tok lenger enn en time, å få maten levert, da.

    Og da jeg kom tilbake, så ble nok de som drev stedet sure, da.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Siden jeg ikke hadde rukket fram, med den andre leveringen, innen en time, da.

    Men jeg brukte jo den samme mobilen privat og på jobb.

    Siden dette jo var i 1996, og på den tiden, så var det ikke sånn, at det var vanlig for alle, å ha mobil da, (sånn som det er nå for tida).

    Så å ha to mobiler, det var vel rimelig uvanlig, på den her tiden, tror jeg.

    (Ihvertfall bare på grunn av en søndagsjobb).

    Og jeg sa vel fra til Magne Winnem om at jeg var på jobb og, tror jeg, da han ringte.

    Men han skulle vel absolutt bable om noe, da.

    Og det hendte en eller to ganger i måneden kanskje, at Magne Winnem ringte meg, for å bable om alt mulig, da.

    Og det var vel ikke like ofte, at jeg ringte han, tror jeg.

    Så Magne Winnem, han likte å skravle da, for å si det sånn.

    Så han kjeda seg kanskje litt da, eller så var han litt nedfor, kanskje.

    (Noe sånt).

    Og hvis det da var noe jeg lurte på, så nevnte jeg det kanskje det, for Magne Winnem, da.

    For å høre om hvordan han ville ha løst et problem på jobben, eller hvordan datamaskin han ville ha kjøpt, liksom, (for å ta noen eksempler).

    Men det var ikke sånn at jeg egentlig trengte Magne Winnem sine råd, om ditt og datt, hele tiden, liksom.

    For jeg pleide å finne ut av ting selv og da, (for å si det sånn).

    Men når Magne Winnem ringte og skulle skravle liksom.

    Så kunne jeg jo like godt spørre han om råd, hvis det var noe spesielt, som jeg lurte på, og som jeg hadde i hue liksom, da.

    Men det var ikke sånn at jeg nødvendigvis fulgte de rådene, som Magne Winnem ga, da.

    Det var ikke noe automatikk, i det, liksom.

    (For å bruke et sitat fra min seinere distriktsjef, Anne Neteland).

    Det kunne nok tenkes at jeg fant en annen, (og muligens bedre løsning), på dette problemet, selv også, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De kineserne, som jobbet, på Chinatown Expressen der.

    De spiste ikke den samme kinamaten, som Chinatown Expressen solgte, (husker jeg), til lunsj, osv.

    Men de lagde noe suppe, (eller noe), mener jeg å huske, da.

    Også så spiste de alle samtidig da, inne på spise/sjåfør-rommet der, på Chinatown Expressen Eiksmarka, da.

    Så det er mulig at de fleste av de kokkene osv., som jobba der, var i slekt.

    (Siden de alle satt ved siden av hverandre, ved bordet, og spiste mat fra de samme grytene liksom da, mener jeg).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Enda mer fra Facebook

    skinnjakke julebord

  • Mer fra Facebook

    mer om anne neteland

  • Enda mer fra Facebook

    mer fra facebook