 |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Rimi Gullårer/Fwd: Gullårer
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Thu, Jun 9, 2011 at 3:24 PM | |
|
To: Are Knudsen <ak@handelsbladet.no> | ||
| ||
Stikkord: Anne Neteland
-
Mer om Rimi Gullårer, mm.
Gmail – Rimi Gullårer/Fwd: Gullårer
-
Jeg driver fortsatt og jobber med designen på Godtebutikken.net. Det blir nok noe lignende av dette, men jeg skal prøve å gjøre mer ut av det
PS.
Det neste nå er nok at jeg skal jobbe litt med kategoriene.
‘Sjokoladedrageer’ hører kanskje litt gammeldags ut.
Og ‘Gelegodteri og pastiller’, den tror jeg at jeg skal forrandre litt på.
Og kanskje dele opp i to kategorier.
Og jeg lurer også på å opprette en ny kategori, for ‘Lakris’, og også prøve å selge f.eks. sånne Haribo Pontefranct-godterier, (som jeg synes selv er ganske gode).
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Etter dette planlegger jeg å finpusse, på bildene til de nye varene.
(Noe sånn pixel-arbeid, at jeg tar bort kjøkkenbenken min, som bakgrunn på bildene, for eksempel.
Sånn at man bare ser varene.
Sånn som jeg allerede har gjort på M&M’s-bildene, for eksempel.
Men dette er et ganske tidkrevende og pirkete arbeid.
(Og jeg har jobbet på Rimi, med folk som ‘peser’ meg, med en gang, hvis de ikke ser resultater med en gang.
Spesielt min assistent Kjetil Prestegarden, fra Rimi Kalbakken, gjorde meg stresset på en slik måte, husker jeg.
Så jeg gjør nok kanskje ting i feil rekkefølge her.
For jeg er vant til å få skyllebøtter, fra veldig utålmodige/umodne/inhumane/følelses-drevne mennesker som Kjetil Prestegarden og distriktsjef Anne Neteland, kanskje, i Rimi, som terroriserte meg litt, synes jeg, da jeg jobbet som butikksjef på Rimi Kalbakken.
Noe som kanskje sitter igjen som et slags støkk i meg enda, og det er kanskje litt av grunnen til at jeg hiver ut ting på nettet nå, i 2011, før de er helt ferdige.
For de stressa meg så fælt da, i 2000 og 2001, så det henger nok litt igjen enda.
Så sånn er nok det dessverra.
Så sånn er nok det).
Så jeg må liksom fikse et bilde av gangen.
Men jeg skal få gjort det).
Noe av bildetekstene har kanskje også litt kronglete språk, så jeg skal se over alle bildetekstene også.
PS 3.
Etter dette så planlegger jeg å bruke CSS for å midtstille nettstedet.
I Norge er det sånn, at folk spesialiserer seg, allerede under høyere utdanning.
Og jeg var en Java/programmerings-kar, på HiO IU, så CSS, det fikk jeg ikke lært meg der, dessverre.
Så det får jeg prøve å lære meg fra grunnen av nå, synes jeg.
(Selv om jeg allerede har lært meg litt CSS, fra en gratis-mal, som jeg fant på nettet, som jeg har brukt på www.johncons-fanclub.net).
Så sånn er det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 4.
Jeg vil også ta med om det, at mens jeg har skrevet denne bloggposten, så har laptop-en min gått ned to ganger, på grunn av overopphetelse.
Det er visst sånn i Norge, at man ikke hjelper flyktninger, men tråkker dem ned i dritten.
Så jeg sitter her på en utdatert laptop, fra 2005, og skal liksom drive internett-business og nød-blogg-virksomhet.
Det er nok noe fascistisk, i den norske folkesjela, mistenker jeg.
Siden jeg bare blir kødda med av alt og alle i Norge, virker det som.
Jeg får ikke advokat, gjennom Fri Rettshjelp-ordningen, og politiet vil ikke ta imot anmeldelser, i forbindelse med mordforsøk mot meg, i Kvelde, i 2005 osv.
Og mye annet.
Og hjelpen jeg har fått, i donasjoner osv., det er snakk om hundrelapper og ikke tusenlapper, for å si det sånn.
Selv om jeg selvfølgelig er takknemlig for den hjelpen jeg har mottatt, i form av en donasjon på 500 kroner, og noen gavekort, til Debenhams og Tesco, osv.
Så sånn er det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 5.
Jeg kom på nå, at på Rimi butikksjefmøte, på Storefjell, høsten år 2000.
Så husker jeg at det gikk rykter, blant butikksjefene, om at distriktsjef Anne Neteland, (som skulle bli min nye distriktsjef like etter, for jeg hadde takket ja til å begynne som butikksjef, i en ny, større butikk, nemlig Rimi Kalbakken), hun var litt ‘vill i trusa’ enda, selv om hun hadde passert 30, og gikk visst ikke av veien for å ha litt sex med Rimi-kollegaer, i fylla, på firmafester, hørte jeg noe rykter om, husker jeg, etter et vorspiel, eller noe, på Storefjell, kom jeg på nå.
Og Neteland, støttet senere den, (man må vel si), umodne, Kjetil Prestegarden, (i år 2000), i hans kritikk mot meg, hvis jeg ville gjøre noe ‘pirkearbeid’.
(F.eks. noe med kontor eller markedsføring, som jeg da gjerne ville gjøre ordentlig, siden jeg har utdanning innen kontor, økonomi og markedføring, fra videregående, nemlig Handel og Kontor økonomilinja, med årskurs i grunnleggende handels og kontor-fag, markedsføring og informasjonsbehandling).
Så sa bare Neteland, til meg, da jeg så til henne for støtte, at ‘Jeg kjenner Kjetil fra før, så jeg hører på han’.
Hadde de to hatt en seksuell relasjon, lurer jeg på nå.
Det kan jo isåfall passe med både det Neteland sa, om at hun ‘kjente Kjetil fra før’, (og lot han bestemme hvordan Rimi Kalbakken skulle drives).
Og det passer også med de ryktene jeg hørte, på Rimi butikksjefseminar, noen uker eller måneder før dette igjen, i år 2000, (om at Neteland fortsatt var rimelig ‘vill i trusa’ og likte å ha sex med kolleger, i Rimi, selv om hu hadde passert 30).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
-
Jeg mener det var han her, som var ambulerende butikksjef, for Anne Neteland, da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken, fra høsten år 2000
PS.
Han her er involvert i arbeidssaken min mot Rimi.
For han sparka til stolen jeg satt på, (med vilje, virka det som for meg, antagelig for å true, av en eller annen grunn, vil jeg vel tippe på nå), på et Rimi butikksjefmøte, i Sagene samfunnshus, våren/sommeren 2002, var det vel.
Da Rimi forandra logoen, sånn at det ble seks takker på stjerna i Rimi-logoen, istedet for fem vel.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
En gang, etter at jeg hadde begynt som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Så ble jeg invitert av David Hjort, og noen andre folk fra Rimi, til et utested, i Vika vel, en lørdag, tror jeg.
Så fikk David Hjort epilepsi-anfall.
Så ville David Hjort at jeg skulle bite han i armen.
(For det skulle hjelpe mot epilepsi-anfallet, sa han).
Det gikk jeg veldig motvillig med på til slutt.
Men men.
Så kom sjukebilen, men David Hjort ville ikke være med til legevakta.
Han bare krangla høyt med ambulansefolka, og kom med spydigheter vel.
Noe sånt.
Så ble det til at vi kjørte en taxi istedet, til legevakta.
Men David Hjort tagg igjen, og ville ikke inn hos legevakta.
Enda han var sterkt redusert, pga. epilepsi-anfall.
Men men.
Så sa jeg at det var greit, (siden han tagg så mye), at vi istedet dro til eksdama hans, Heidi, (ei med rødt hår, som hadde jobba i isbaren på Oslo City vel, for en ‘jøde’, som David Hjort vel kalte han, han hadde også jobba der, før han begynte på Rimi Bjørndal, i 1997 vel, (men fått sparken der vel, ihvertfall hadde det vært problemer der, husker jeg at det stod i jobbsøknaden hans, som distriktsjef Anne Katrine Skodvin viste meg, før hun spurte hva jeg syntes. Jeg svarte at han hadde hatt problemer, i den forrige jobben, (og at det kanskje ikke var så lurt å ansette han da), men det brydde ikke Skodvin seg om, men ansatte han likevel), og jeg kjente også en svenske, med lyst hår vel, gjennom David Hjort, som også hadde jobba i den kafeteriaen, på Oslo City, i første etasje vel, hvis jeg husker riktig, og som jeg bomma en øl til en gang, på en fest hos David Hjort, som han holdt hos mora si, på Rodeløkka, eller hva det heter der igjen, (da han svensken stod aleine utafor, da jeg kom til festen), et sted søstera mi, Pia Ribsskog, også har bodd, og på den festen , så traff jeg også to unge damer som skulle bli modeller, husker jeg, ei norsk og ei afrikansk vel, som jeg vel også bomma øl til, en gang i 1999 eller år 2000 vel. Noe sånt. Men men).
Heidi bodde på Grunerløkka, og hadde vel fått seg unge da, (dette var vel i år 2000 vel), mener jeg å huske.
Hu bodde tidligere sammen med David Hjort på Bjørndal, hvor dem inviterte meg til å spise taco en gang, da jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, sammen med blant annet Hjort, i 1997 vel.
(Etter hu Heidi, så ble David Hjort sammen med Linn Korneliussen, fra Florø vel, og etter hu, så ble han sammen med ei som het Melina, som hadde vært ‘Bandidos-hore’, sa David Hjort, da han bodde på Ammerud vel, fra cirka 2002 vel. Begge de jobba da som hjelpepleiere, i Groruddalen vel. Så sånn var det. Bare noe jeg tenkte på).
Jeg satt også opp internett, for David Hjort, i den leiligheten.
(Det var vel kanskje derfor jeg ble bedt på Taco).
Noe som vel ikke var så smart, for da fikk jeg David Hjort på irc hver dag, etter dette, omtrent.
Men men.
Mer da.
Jo, så gikk jeg fra leiligheten til hu Heidi.
Men det rare var, at han Ingar, han satt i taxien hele tida, sammen med Hjort og meg.
Enda jeg ikke kjente han Ingar så bra.
Var han med som Rimi-representant eller?
Eller kjente han David Hjort veldig bra?
(Ingar sa, (etter at jeg hadde betalt for taxien, og like før jeg gikk hjemover, mot St. Hanshaugen, og han gikk nedover mot Nedre Grunerløkka, eller noe sånt vel), at han trodde at jeg kunne få refundert taxiregninga av vår distriktsjef Anne Neteland, som jeg allerede hadde krangla mye med, angående lønn osv., siden butikksjef Kenneth, som jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken, før meg, hadde 40.000 mer i årslønn, enn meg, enda jeg hadde jobba lenger i Rimi, og var eldre enn han.
Og Anne Neteland hadde ikke hatt møte med meg, om lønn osv., før jeg begynte i den jobben.
Og de andre lederkollegene mine, på Rimi Kalbakken, de ville ha det første ledermøtet, på restaurant Egon’s, i Karl Johan.
Det var Kjetil Prestegarden som var assisterende butikksjef, Carolina som var ferskvareansvarlig og ei som het Monika, (eller Monica), som var assisterende butikksjef, (eller om det var aspirant. (Hu klarte ikke å bestille frysevarer ihvertfall, husker jeg at jeg la merke til, etter at Kjetil Prestegarden vel gjorde meg oppmerksom på dette, at det var noe som alltid var tomt, enda hu hadde alle frysebestillingene, og jeg hadde alle kjølevarebestillingene, og Prestegarden hadde alle tørrvarebestillingene, etter at vi alle tre ble enige om å prøve den ordningen, i et ledermøte vel).
Og da fikk jeg kjeft, av Anne Neteland, fordi vi hadde brukt så mye penger, og noen, (Carolina mener jeg å huske at det var), hadde bestilt noe av det dyreste på menyen.
Men om det koster 160 kroner for en middag eller 200 kroner, når man bare går ut en eller to ganger, i året.
Det syntes ikke jeg var så farlig.
Når det bare gjaldt en person.
Jeg bestilte vel entrecote selv.
Men hvis man slo på storetromma, og bestilte f.eks. indrefilet, (eller en annen rett, som kosta 30-40 kroner mer), da fikk man høre det.
Så det var ikke så høyt under taket, i Rimi.
Men jeg gikk ikke over sosialbudsjettet, tror jeg, (som dekker julebord osv. For vi var også på julebord nemlig, jula 2001, et sted i Vika, mener jeg at det var).
Og det var ikke jeg selv, som ville ha møtet på restaurant.
Jeg var ikke så begeistret for mine lederkolleger der, på Rimi Kalbakken, at jeg hadde lyst til å gå ut med de, på lørdagskvelden.
(Han Kjetil Prestegarden, for eksempel, var i strupen på meg, (og klagde mye på meg der, til distriktsjef Anne Neteland, må jeg vel si), fra dag en der.
Men men).
Dette var en dag jeg jobba hele dagen, på Rimi Kalbakken, og flaskeautomaten hadde vært ugrei.
Men men.
Men Anne Neteland hadde vel ’tilta’ hvis jeg hadde bedt henne refundere taxi-regninga, fra da David Hjort fikk epilepsi-anfall.
Det var ikke noe som hørte til Anne Neteland sitt distrikt akkurat vel.
Så det gadd jeg nok ikke, dessverre.
Det blir litt vel ‘klamt’ noen ganger, å be om å få refundert sånne regninger, synes jeg.
Det gjorde jeg vel heller ikke da jeg jobba på Arvato.
I jula 2005, så fikk vi vel refundert taxi-regningene, (når vi skulle hjem fra jobben, på helligdagene).
Men så langt kom aldri jeg, at jeg fikk gjennomført noe sånt, som å få refundert taxiregningene.
(Jeg har vel scannet noen av de taxi-kvitteringene, fra Delta Taxi osv., som lå oppi en bag, som jeg har i leiligheten her, fra tiden jeg jobbet på Arvato, og postet de på bloggen, mener jeg, hvis jeg ikke husker helt feil. Men men).
Det ville nok blitt som i den tegneserien Dilbert, at det skulle godkjennes av minst Team Leader og Senior Team Leader, og det ville sikkert blitt mye rabalder.
De ga meg heller ikke lønn, for alle timene jeg hadde jobba der, i romjula, år 2005, sa Marianne Høksås.
(Og det merka jeg selv også, da jeg fikk lønninga).
Hu mente det var hu svenske Team Leaderen Jill, som hadde tulla, med timene mine, den romjula, på Arvato.
Men noen ganger, så vil man ikke ha et for ‘klamt’ forhold, til sine sjefer kanskje.
(Hu Jill var jo sånn, at hu dreiv og kilte meg hele tida, på sidene mine, nedafor armene, mens jeg satt og svarte telefoner, fra folk som ville aktivere Windows.
Noe jeg vel har skrevet om i arbeidssaken min, mot Arvato).
Så sånn refundering av taxi-regninger, og sånn, det har vel aldri jeg vært så flink til.
Jeg liker vel heller å ha litt avstand til ‘scäferne’ mine, for å si det sånn.
Ellers kan det kanskje lett bli krøll.
Hu Anne Neteland, hu ble det vel også sagt om, husker jeg, av en eller annen butikksjef-kollega av meg, (som jeg ikke husker navnet på, så jeg tar litt forbehold), på Storefjell, på Rimi seminaret der, høsten år 2000, at hu var litt ‘på’ noen av kollegene sine, og at hu var sånn, at selv om hu var blitt over 30 år da, så var hu fortsatt sånn, at hu var noen ganger klar for en hyrdestund osv, med noen av sine mannlige kolleger da, i forbindelse med kurs og seminarer og firmafester osv., da.
Noe sånt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se).
Han så ikke så brun og velstelt og liksom ‘polished’ ut da, på den tida, han Ingar.
(Sånn som jeg husker det).
Men men.
Men det syntes jeg var litt spesielt, (at han skulle være med i den taxien. Men det var kanskje greit og, at noen andre var vitne til hva som skjedde, når David Hjort fikk epilepsi-anfall, og måtte kjøres hjem til hu Heidi, på Grunerløkka, i taxi. Men men).
Thomas Kvehaugen og Thomas Sæther, mine tidligere kolleger fra Rimi Bjørndal, fra 1996-1998, var også på det utestedet.
Thomas Sæther fortalte at han nettopp hadde rømt fra Fremmedlegionen, i Frankrike, (som er en veldig tøff militærtjeneste).
Men hva som egentlig foregikk den kvelden, det skjønner jeg ikke helt.
Men noe tull var det nok.
Det var også et ganske kjedelig utested/diskotek, som vi var på den kvelden, i Vika, heter det vel der, forresten.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
-
Oppdatering om nettbutikkene
Nå har jeg endelig blitt ferdig med Godtebutikken.net:
http://www.godtebutikken.net/index.php?language=no
Så nå kan jeg kanskje begynne å annonsere litt igjen, med Google Ads, for den butikken.
Vi får se.
Jeg driver også med prøvesalg, av brusbokser, (som man ikke har i land som f.eks. Norge), som Cherry Cola og Dr. Pepper, på Kongen av Danmark, (siden den webbutikken stod tom for øyeblikket, siden jeg selger godteriet på Godtebutikken.net).
Her er en link til Kongen av Danmark, (som nå selger brusbokser, (det kommer flere slag, jeg tenkte på Dr. Pepper og Irn-Bru, hvis jeg finner de boksene noe sted, og muligens flere).
Men den butikken må nok flytte over til Brusbutikken.net, eller noe, etterhvert.
Vi får se når jeg får kjøpt det domenet.
(Det blir nok om et par uker, når jeg får mer penger, tenker jeg.
Hvis jeg ikke har råd til det allerede denne uka.
Det må jeg nesten se an litt.
Vi får se).
Her er en link til Kongen av Danmark igjen:
Jeg har også planer om en snacksbutikk.
Og en (fotball)-magasin-butikk.
Og også litt for tull vel, en ‘Profeten Muhammeds kakebutikk’, siden jeg fant ut at jeg er direkte etterkommer etter Odin, profeten Muhammed og Kong David av Israel, osv.
Og også johncons-kiosken.
Men der tenker jeg, at jeg skal prøve å ha alle varene.
Men da må jeg finne emballasje og sånt, som kan passe først.
Så johncons-kiosken kommer nok til å drøye litt.
Hvis ikke så kan jeg kanskje lage en butikk, som er lik Godtebutikken.net, og bare skifte navn på den, til johncons-kiosken.
Jeg må tenke litt på det, og se an salget osv.
Jeg har jo egentlig lovt, at den butikken skal hete johncons-kiosken.
Så jeg får vel flytte Godtebutikken.net over til johncons-kiosken, tenker jeg.
Da blir vel det bra.
Det får kanskje bli det neste prosjektet det da.
Etter brusbutikken vel.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Jeg tenker litt nå.
Kanskje brusbutikken kan hete Batsebas Brusbutikk?
(Siden jeg er etter Kong David av Israel og Batseba, mener jeg).
Det navnet har vel en ganske bra klang(?)
Vi får se hva jeg bestemmer meg for.
Vi får se.
PS 2.
Jeg tror nok at det er derfor, at PØF og dem, (distriktsjef Per Øivind Fjellhøy), i Rimi.
At han satt opp ‘Rimi-fella’, for meg, på Rimi Kalbakken.
(Nok sammen med andre ledere i Rimi, men det skal jeg ikke si sikkert, hvem Fjellhøy mente, når han sa ‘vi’.
Men jeg trodde da dette skjedde, at han mente regionsjefen osv.
Hva het han.
Jon Bekkevoll ja).
Så sånn var det.
Men PØF ga meg jo en slags jobb, som var en ‘Rimi-felle’, har jeg kalt det.
Rimi Kalbakken, var en felle for meg, vil jeg si.
Den var ikke som en vanlig Rimi.
For butikken skulle ha mye svinn, ifølge regionsjefen.
Siden den lå ved siden av en Meny-butikk, var det vel.
Men jeg fikk kjeft på møter med distriktsjefen, siden butikken hadde mye svinn.
Distriktsjef Neteland, hun brydde seg ikke om det regionsjef Bekkevoll sa.
Men assistenten min, Prestegarden, han sa at Bekkevoll hadde sagt det før jeg begynte der, at butikken skulle ha høyt svinn, og være pakket av ferskvarer da, for å ‘tyne’ Meny litt da.
Og vi skulle også gjøre andre ting, for å ‘presse’ Meny.
Som å ha tilbud på grillet kylling, til 29,90, en gang iblant.
Det sa assistenten min Prestegarden, og også ferskvareansvarlig Carolina, at Rimi Kalbakken hadde pleid å hatt.
Og det hadde ingen andre Rimi-butikker, som jeg veit om.
Og Rimi Kalbakken hadde vært ICA Kalbakken, i mange år vel, og var ikke som en vanlig Rimi.
Og jeg hadde bare erfaring, i å drive en vanlig Rimi, (Rimi Nylænde, på Lambertseter).
Så jeg sleit litt på Kalbakken.
Og Anne Neteland, hadde ikke møte med meg, før jeg begynte der.
Så det startet veldig dårlig, mellom meg og distriktsjef Neteland.
Og, jeg hadde hørt av tidligere kollega, i Rimi, David Hjort, at butikksjef Kenneth, (jeg husker ikke etternavnet hans nå, men han var også butikksjef på Rimi Ljabru vel, og hadde også jobbet på Rimi Bogerud, tror jeg).
Han hadde 300.000 i lønn, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Og han var yngre enn meg, og hadde jobbet færre år i Rimi.
Mens jeg hadde 260.000 i lønn, som butikksjef, på Rimi Nylænde.
Men jeg hadde gått gradene sakte, i Rimi.
Så når jeg ble forfremmet, fra assisterende butikksjef, i en liten butikk, (Rimi Nylænde).
Til assisterende butikksjef, i en stor butikk, (Rimi Bjørndal).
Så gikk jeg opp 10.000 i lønn.
Og det sa min daværende distriktsjef, Anne Katrine Skodvin, at det var vanlig, at når jeg ble forfremmet, på den måten at jeg hadde samme yrkestittel, men gikk over til en større butikk, så var det vanlig å gå opp i lønn.
Så når jeg visste det, at Kenneth hadde 300.000 i årslønn, på Rimi Kalbakken.
Og jeg ble spurt av PØF, om jeg ville overta den butikken.
(Jeg kjeda meg litt på Rimi Nylænde, for jeg hadde rydda og fått hele butikken strukturert og enkel å drive.
Og jobba med å få gode rutiner, og svinnreduseringsprogram, osv).
Så høsten år 2000, så gikk alt på skinner, vil jeg si, på Rimi Nylænde.
Så jeg begynte å kjede meg litt der.
For jeg var vant til at det var mye å gjøre, av prosjekter der.
Vi flytta fruktdisken til inngangen.
Vi startet med tipping/lotto.
Vi byttet frysediskene.
Vi hadde svinnreduseringsprogram.
Sånne ting.
Og jeg var også vant til at det var mange ran der.
(Det var en ransbølge i Oslo og på Lambertseter, i 1999).
Og jeg begynte å bli varm i trøya, som butikksjef.
Og jeg sa nei, til distriktsjef Jan Grårud, da han ville at jeg skulle bli butikksjef, på en veldig stor Rimi, som heter Rimi Manglerud, allerede våren 1999, var det vel, etter at jeg bare hadde jobbet som butikksjef, i ca. et halvt år vel.
For jeg hadde lyst til å gjøre meg ferdig, på Rimi Nylænde først.
Og jeg hadde ikke noe mål, om å jobbe resten av livet i Rimi.
Rimi var ikke plan A for meg, som yrkesvalg.
Data var plan A.
Kontor var plan B.
Butikk var plan C.
Så mitt mål, på 90-tallet i Rimi, var å bli butikksjef.
Og så bytte beite, til f.eks. data, når tiden var riktig for det.
Men jeg ville gjerne klare å først bli butikksjef, siden det var lærerikt, og så imponerende ut på CV-en, fortalte min kamerat, fra Gjerdes VGS., (russe-året), i Drammen, Magne Winnem, meg.
Så sånn var det.
Så derfor var ikke jeg så lysten til å jobbe tett under Jan Grårud, som ‘læregutt-butikksjef, i en stor Rimi’, i 1999.
Nei, jeg syntes ikke jeg hadde fått det sånn jeg ville, på Rimi Nylænde.
Rimi Nylænde gikk ikke akkurat på skinner, våren 1999.
Det var gnisninger mellom meg og assistent Wenche Berntsen, for eksempel.
Og lageret så vel ofte bomba ut osv.
Og svinnet var vel høyt.
(Jeg hadde ikke lært butikkøkonomi ordentlig, for i min forrige stilling, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, så lærte butikksjef Kristian Kvehaugen der, mest sånne ting til Irene Ottesen, den andre assistenten der).
Så distriktsjef Jan Grårud, var oppgitt over meg, husker jeg, på starten av 1999, (han tok over etter Anne Kathrine Skodvin, som distriktsjef, for det distriktet, i 1999, og så tok PØF over det distriktet igjen, i år 2000, så jeg hadde tre distriktsjefer, fra desember 1998 til januar år 2000 da, på et år og en måned. Så det var hektisk og mye som skjedde, da jeg begynte som butikksjef i Rimi, fra 1998).
Rimi kuttet også ut leverandør-hjelp i butikkene, så det ble mer varer å stable og.
Så det var jo masse utfordringer for meg, som butikksjef, på Rimi Nylænde.
Og jeg likte å jobbe uavhengig.
Så jeg ringte sjelden distriktsjefene og maste.
Det var sånn at de ringte meg.
Og da hadde jeg en huskeliste med spørsmål klar til dem da.
Og jeg fikk vel aldri ambulerende, til å jobbe i min butikk.
For ambulerende butikksjef, han/hun, var oftest i ‘problem-butikkene’.
Men jeg hadde jo jobbet som leder i Rimi, siden 1994, så jeg var jo ganske erfaren som butikkleder, i 1998, så jeg hadde stort sett god kontroll.
Jeg fikk ihverfall aldri ha ambulerende butikksjef, til å jobbe, i min butikk.
Selv om jeg betalte en del av lønna, til ambulerende, hver måned, på min butikk sitt regnskap.
Så derfor brukte jeg heller litt mer på lønn til medarbeiderne, sånn at jeg ansatte kanskje en ryddehjelp, på en vakt, til å rydde hyllene, selv om jeg ikke hadde rom for det, på lønnsbudsjettet.
Som en slags protest, på at jeg aldri fikk ambulerende til å jobbe for min butikk.
Enda jeg betalte kanskje 10% av lønnen til ambulerende hver måned.
Så jeg lå høyt på lønnsbudsjettet, (litt over), men hadde kontrollen.
Men jeg ble jo da snytt for bonus.
For året 2000, så var alle tallene på Rimi Nylænde bra.
(Untatt lønna, som var litt over).
Men jeg fikk ikke bonus.
Så sånn var det.
Men jeg var ikke noe sånn Rimi-hele livet-kar.
Jeg merka det, f.eks. hvis jeg sjekka damer på byen, og sa jeg jobba på Rimi, så ble de sjelden særlig imponert.
Og jeg trodde også at jeg kunne bruke mine evner, (jeg var ofte den beste eleven i klassen, (eller ihvertfall en av de beste), under oppveksten), bedre, i andre yrker, som f.eks. data, eller annet.
Så jeg slo ikke til på det, å begynne som butikksjef, tett under Jan Grårud, tidlig i 1999.
Det ble litt for ‘svett’ for meg, syntes jeg.
For Jan Grårud, han er kanskje litt sånn ‘fascist-aktig’.
Han spionerte på meg, mellom potetgull-eskene, i snackshylla, på det første butikkbesøket han hadde, etter at han ble min distriktsjef, i 1999, husker jeg.
Og seinere, da jeg var butikksjef på Rimi Langhus, i år 2001, var det vel.
Så tok han Jan Grårud, en sånn ‘takling’ på meg, på et møte for butikksjefer, på Rimi’s hovedkontor, på Sinsen.
Et møte om markedføring vel, av ei som sa hu kjørte Skoda, husker jeg.
Jeg skulle vel legge fra meg noe kursmateriell.
Også bare stramma Grårud brystkassa, og liksom dytta til meg, brystkasse mot brystkasse da.
Så han Jan Grårud, han vil jeg si at jeg mistenker er en litt usivilisert/militant person.
Antagelig fascist, vil jeg gjette på.
Grårud-navnet er vel også litt synonymt med nazister fra 2. verdenskrig, i Nasjonal Samling osv., mener jeg å ha lest på internett, ihvertfall.
Jeg skal se om jeg finner mer om dette.
Ihvertfall, så syntes jeg ikke, at jeg kunne nekte da, å begynne på Rimi Kalbakken, i år 2000, da PØF spurte om jeg ville det.
Jeg visste jo at butikksjef Kenneth, hadde 300.000 i året.
Så jeg regnet med som garantert, at den lønnen fulgte den butikken.
At butikken var spesiell.
Men det var noe regionsjef Bekkevoll hadde bestemt, sa distriksjef Neteland til meg, seinere.
Så Rimi Kalbakken, den butikken var egentlig veldig dumt organisert.
For den butikken, (Rimi Kalbakken), den var både direkte under regionsjef Bekkevoll, og også direkte under distriktsjef Neteland, (ihverfall mer eller mindre), vil jeg si.
Det må man vel nesten si.
Og Rimi Kalbakken lå også i Groruddalen, med mye muslimer osv.
Som kanskje ville ta over kontrollen, i de ‘norske’ butikkene(?)
(Kanskje Anne Neteland var/er litt som en muslim, tenker jeg f.eks. litt for meg selv nå).
Men men.
Hvem vet.
Så den jobben jeg fikk på Rimi Kalbakken, som PØF spurte om jeg ville ta, i år 2000.
Som ‘vi’ ville jeg skulle ta, som han sa, (uten å forklare nøyaktig hvem ‘vi’ var. Men jeg kjente ikke PØF så bra, for han hadde bare vært min distriktsjef i et drøyt halvt år, og han var mye på Rimi Oppsal f.eks., og hjalp hun som var sjef der. Noe sånt).
Så jeg spurte ikke PØF om så mye, for jeg visste ikke helt hvor jeg hadde han heller, for å være helt ærlig.
Jeg hadde aldri sett PØF før, før han plutselig ble min distriktsjef i Rimi.
Eller like før han ble distriktsjef, for mitt distrikt.
Noe sånt.
Så jeg fikk vel egentlig en ‘Uria-post’ av PØF, og hvem nå han mente med ‘vi’?
Det kan man vel kunne si, synes jeg nok, at den Rimi Kalbakken-stillingen, som jeg har kalt ‘Rimi-fella’.
At det kanskje var en ‘Urias-post’.
Og da kan vi gå tilbake til Kong David av Israel og Batseba, (som er mine direkte forferdre, over 100 generasjoner tilbake vel).
For Kong David ga Uria en Urias-post, (sånn at han ble drept).
For å få Batseba.
Så jeg har nok blitt gitt, (av norske folk?, som ikke liker at jeg stammer fra Kong David av Israel, som jeg ikke har visst om, men som jeg fant om på nettet, for en uke eller to siden vel).
At norske folk har gitt meg en Urias-post, på Rimi Kalbakken.
Og også gjort min jobb på Arvato’s Microsoft-aktivering kanskje.
Også til en Urias-post?
For å tulle med jødene?
(Altså nordmenn som er i undergrunnen da, og har snappet opp dette, som jeg selv ikke visste, at jeg var etter Kong David av Israel og Odin og Profeten Muhammed og Karl den Store og Gange-Rolf, osv).
Men jeg er altså bare en vanlig nordmann.
Jeg er egentlig mest stolt av at jeg er etter Odin, skal jeg være ærlig.
Og jeg har lyst til å dra til vikingfestivalen i Chester, (som pågår nå), som er om norske vikinger mye, som bodde i dette området, i Nord-Vest England, hvor jeg bor nå).
Så her har norsk undergrunn tulla med meg, siden jeg er etter Kong David av Israel og Batseba, mener jeg.
Eller om det er russisk mafia, eller hva det er.
PØF, (Per Øivind Fjellhøy), er nok ihvertfall direkte involvert.
Det er jeg nok ganske så sikker på.
Og Norge tuller og tuller med meg.
Som kun er en vanlig nordmann, og ikke noe mer eller mindre enn det.
Ihvertfall har ingen fortalt meg noe særlig om mine fine stamfedre, annet enn at min tippoldefar var dansk general osv.
Så jeg synes ikke det er noe artig, å få livet mitt ødelagt, på denne måten.
Av folk som terroriserer meg, og prøver å få meg drept, i en Urias-post, bak ryggen min, (som Kong David gjorde med Uria, for mange tusen år siden), på den her måten.
Så sånn er det.
Så nå er dere avslørt, dere terrorister og drapsfolk i Norge.
Så nå kan dere starte en landssvikersak og dra på landssviker-stevne osv.
Jeg er også veteran fra Geværkompaniet/Oppland Regiment, mob-hæren og Støtteområdet i Oslo HV, som var forløperen til innsatsstyrken Derby, (hvis jeg har skjønt det riktig).
Og jeg har vært butikksjef og har en grad i IT, osv.
Så jeg har lyst til å ha et vanlig liv, uten å bli tullet med hele tiden.
Som alle andre.
Så det her synes jeg ikke er noe artig, å bli sviktet sånn, av folk i mitt eget hjemland.
Som nok har prøvd å få muslimene til å kverke meg, f.eks.
Noe sånt.
Så det her får dere stoppe med nå, synes jeg veldig sterkt.
Også får dere ha en ny sånn landssviker-prosess, (synes jeg), som min morfar, Johannes Ribsskog, blant annet, var med på å arrangere, etter 2. verdenskrig.
Så får vi i våre dager også muligheten til å oppleve dette litt kanskje artige vel, som min besteforeldre-generasjon, ofte har nevnt og ofte kan prate om da, sånn at de har sluppet å kjede seg.
Så kan de ‘tullebukkene’ som kanskje kjeder seg litt, og derfor tuller med meg, kanskje heller følge med på, (eller være med på), en sånn landssviker-prosess, f.eks., og dermed unngå å kjede seg så mye.
Det hadde vel kanskje vært noe?
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 3.
Her kan man se at Graarud, (som jeg skrev om i PS-et ovenfor), ikke bare er kjent som et Rimi-leder navn, men også som et NS-navn, (og også fra Holmestrand, som bare er noen kilometer med båt, fra Berger hvor jeg vokste opp. Og Graarud er også et opera-navn, ser jeg, og min morfars fetter, Arne Dørumsgaard, var jo kjent komponist, og kjent samler av opera da bl.a., bare for å også relatere dette til ting jeg har skrevet om på johncons-blogg tidligere):
http://mediabase1.uib.no/krigslex/g/g3.html
PS 4.
Men selv om Jan Graarud, har vært distriksjefen min, i Rimi, i et år, nemlig i 1999, (da jeg var butikksjef på Rimi Nylænde).
Så kan jeg ikke si noe om, om Jan Graarud er fra Holmestrand.
For vi prata nesten aldri.
Det eneste av personlige ting, som jeg kan huske, at han spurte om.
Det var om mora mi, Karen Ribsskog, som døde, (av brystkreft), samme året, (høsten 1999).
Jan Graarud spurte, (under et butikk-besøk, på Rimi Nylænde, på slutten av 1999 vel).
Han sa det, at mora hans hadde fått brystkreft.
Og spurte meg om det var fælt.
Siden han visste at mora mi hadde dødd av brystkreft.
Men da syntes jeg synd på Graarud, husker jeg.
For jeg husker at mora mi så så fæl ut, da jeg og søstera mi dro til Moss Sykehus, for å se på den døde, dagen etter at hun døde, i 1999.
Så sånn var det.
Var det nazistene som drepte mora mi, Karen Ribsskog, ved å tulle med cellegiften, lurer jeg på nå.
Siden jeg har funnet ut at mora mi var etter Kong Salomon, og Kong David osv.
Og siden mora mi ikke mista håret, av cellegiften, fra Radiumhospitalet.
(Som jeg har skrevet om på bloggen før).
Men bare fikk grått hår.
Hvem vet.
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.
-
I 1998, så sa noen, at det fantes en mafia, i Oslo
PS.
Broren min, Axel Thomassen, han driver jo restauranten Oskar Braaten, på Torshov, i Oslo.
Det står at en mafia, dominerer restaurant-bransjen i Oslo.
Kan det være sånn, at broren min, Axel Thomassen, er med i denne mafiaen?
Hvem vet.
Det ville vel ikke vært usannsynlig kanskje, å tro dette, når man vet hva som foregår.
(At jeg overhørte i Oslo, i 2003, at jeg var forfulgt av noe de kalte “mafia’n” der, som jeg har skrevet om på bloggen, mange ganger).
Men dette er vel egentlig politiarbeid, vil jeg si.
Men Politiet i Norge, de er kanskje ikke tøffe nok da?
Enten det, eller så går de ikke etter boka.
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Fra artikkelen ovenfor, så virker det også sånn, synes jeg, som at det er de vanlige folka, ansatt i restaurant-bransjen, som må si fra om tilstandene der.
Om at det finnes en slags mektig ‘Oslo-mafia’, eller hva man skal kalle det.
(Kanskje det er disse som har tullet med meg, i Rimi?
At f.eks. folk som Jan Graarud, Kjetil Prestegarden, eller Anne Neteland sin ambulerende, i år 2000, (Håvard?), var med i denne mafiaen, de og?
Det er ihvertfall disse tankene, som dukker opp i huet mitt, når jeg fordøyer den artikkelen ovenfor nå).
Mens politiet, det virker nesten som at de vil dysse ned dette.
At de vil dekke over at det finnes en sånn mektig mafia i Oslo.
(Som kanskje for det meste har hvite/norske folk i seg, og som ikke er den samme mafiaen, som den albanske/jugoslaviske mafiaen, da kanskje?
Hvem vet).
Så det virker som at politiet ikke forteller til folk, hva som foregår, synes jeg.
Men at politiet driver med noe slags ‘cover-up’, og feier dette under teppet, synes jeg.
Sånn virker det ihvertfall for meg, etter å ha lest artikkelen ovenfor.
Og etter å ha prøvd å få rettighetene mine, fra Kripos og Politiet i Oslo, blant annet, etter at jeg overhørte det her, at jeg var forfulgt av noe som ble kalt “mafia’n”, i Oslo, i 2003.
Så dette var ikke bra, fra politiet, synes jeg.
For det heter jo, at det skal være åpenhet i samfunnet.
Men dette synes jeg minner om hemmelighold, hvis jeg skal være helt ærlig.
Så her er det nok mye råttent i Norge, (og kanskje spesielt i Oslo, kan de vel tyde på), hvis jeg ikke tar helt feil.
Så sånn er nok det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
-
Det her er han Rune Hestenes, som tulla med meg, som driftsdirektør, i Rimi, i 2001. Han var visst en ‘gammel traver’, som hadde vært med i Rimi lenge
PS.
Og han Rune Hestenes, han ble visst plutselig distriktsjef, for Europris i Drammen, hvor min tremenning, Stine Mogan Olsen jobba, fant jeg ut på Facebook, i forfjor.
Så det var vel litt spesielt, at Hestenes, etter en så lang karriere i Rimi, (hvor han nådde så høyt som driftsdirektør), skulle bli ‘degradert’ til distriktsjef, i Europris.
Fikk Hestenes sparken i Rimi, lurer jeg nå.
Var det et oppgjør, ‘på kammerset’, innad i Rimi, i forbindelse med de problemene jeg prøver å ta opp med LO nå, om det som skjedde på Rimi Kalbakken, i 2001?
Da Hestenes ikke ville høre på meg, da han var innom, på Rimi Kalbakken, sammen med regionsjefen, rundt 16. mai, 2001.
Dette var allerede bestemt, sa Hestenes, jeg skulle bli ny butikksjef på Rimi Langhus.
Så det var ikke noe vits i, for meg, å ta opp de problemene som hadde vært på Rimi Kalbakken, mente Rune Hestenes.
Men jeg mente det motsatte.
For det var klart for meg, at jeg ble lurt i en felle, av distriktsjef Per Øivind Fjellhøy, (aka. PØF), da jeg gikk over fra å jobbe som butikksjef på Rimi Nylænde, i PØF sitt distrikt, til å jobbe på Rimi Kalbakken, i Anne Neteland sitt distrikt.
Men dette ville ikke Hestenes la meg ta opp med han.
Så han var døv på begge ører ovenfor meg, vil jeg si.
Så jeg følte meg ikke trygg i Rimi, etter dette.
For jeg skjønte at det var ledere høyt opp i Rimi, som dreiv og lagde feller for meg osv.
Så derfor endte det med at jeg forsvant ut av Rimi.
For ingen ville høre på meg, når jeg hadde tenkt å klage angående Per Øivind Fjellhøy, osv.
Hverken driftsdirektør Hestenes eller min nye distriktsjef, på Rimi Langhus, Anne Katrine Skodvin, ville høre på meg.
Så jeg fant ut at Rimi ikke var noe blivende sted.
Så jeg måtte sykmelde meg, for jeg var også overarbeida.
Og prøvde å få ny utdannelse på attføring.
(Som søstra mi hadde noen venninner, som hadde fått, sa hu).
Men jeg fikk ingen signaler, fra legen, om dette.
Så jeg valgte heller å ta opp studielån, og studere på vanlig måte, (ikke attføring), ved HiO IU, fra høsten 2002.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her står det at Rune Hestenes har gått over til Coop, fra jobb som distriktsjef i Europris.
(Så hu jugde ikke, hu tremenningen min i Drammen, Stine Mogan Olsen, virker det som.
Så det var jo bra, i det minste.
Men men).
Så Rune Hestenes, han er sånn, at han har jobba i Rimi, i 20-25 år, kanskje.
Også begynner han plutselig å skal jobbe i Europris og Coop da, altså at han plutselig skal jobbe i ‘masse’ andre kjeder.
Her har det nok skjedd noe, vil jeg si.
(Han er jo involvert i en arbeidssak jeg har, mot Rimi, så jeg har vel lov å lure på hva som har skjedd, vil jeg tro).
Men men.
Vi får se om det er mulig å finne ut mer i fremtiden, hva som foregår, rundt den arbeidssaken jeg har.
Vi får se.
PS 3.
Her er mer om dette:
-
Ingar, det er han ambulerende til Anne Neteland, i Rimi, og som vel hadde noe på gang, på dansketur, (arr. av Kjetil), med hun Luly fra Rimi Kalbakken
PS.
Hun het vel egentlig Lul, hun somaliske jenta, (tror jeg hun var), fra Rimi Kalbakken.
Men hu sa hu likte å bli kalt Luly.
Så da en annen Rimi ringte, og spurte om noen kunne jobbe, og jeg ga telefonnummeret til hun Luly, så reagerte han på det navnet, husker jeg, og syntes det hørtes useriøst ut da kanskje.
Men men.
Jeg ansatte hun Luly, fordi Rimi Kalbakken var så rotete.
Og det her var like før jul, år 2000.
Fordi jeg syntes at medarbeiderne der, ikke skjønte at butikken burde være finere enn vanlig, siden det var jul.
Men hun Luly rydda alle hyllene, på Rimi Kalbakken, og la pappen i papp-pressa, sånn at butikken så fin ut til jul, (enda det var første dagen hennes).
Så hun Luly redda nesten Rimi Kalbakken, vil jeg si.
Og hun var alltid hyggelig og jobba også bra, i kassa og på gulvet, vil jeg si.
Så jeg tror at Rimi Kalbakken hadde mista mange kunder, hvis ikke hun hadde begynt der.
En gang, så ville hun sitte på til en fest.
Jeg sa det var greit, (for jeg husker at Magne Winnem, på Rimi Karlsrud, pleide å kjøre folk hjem etter jobb osv).
Og da satt hu Luly seg i baksetet, selv om hu var over 18 år, (må hun vel ha vært).
Så hun var litt sånn barnslig, og sang mens hun jobba og sånn.
Men vi fikk ihverfall rydda butikken til jul da, (jula år 2000), så det var veldig bra.
Det hadde vel ikke vært så artig for kundene hos Rimi Kalbakken, hvis alle hyllene hadde være fulle av papp, når de skulle gjøre julehandelen.
Så det var litt flaks at hun dukka opp der, midt i julestria, må man vel si, og ville jobbe.
Ikke dårlig.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Det her er regionsjef Jon Bekkevoll fra Rimi, som hadde en egen sang, som regionsjef
http://no.linkedin.com/pub/jon-bekkevoll/17/151/765
PS.
Jeg husker Bekkevoll som veldig brysk og aggresiv.
Han forskjellsbehandla også butikksjefer og ga enkelte spesialavtaler.
(F.eks. Kenneth på Rimi Kalbakken, som var butikksjef der før meg).
Det er jo kanskje et lite sammentreff, at han nå jobber i Binders, som er i Tybring-Gjedde familien, når mormora mi var fra Gjedde-familien i Danmark(?)
Han hadde liksom en klikk med Rimi-assistenter, som fikk drikke på Visa-kortet hans, mm., på the Dubliner, i Oslo husker jeg, etter en assisterende butikksjef-tur, i 1995, var det kanskje.
Vi fikk jo noen øl på båten, (båttur i Oslofjorden, fra Aker Brygge), så jeg ble med, til the Dubliner, da Thomas Sanne, som jeg kjente fra Rimi Nylænde spurte.
(Men jeg drakk ikke på Bekkevolls kredittkort, for det vet jeg ikke hvordan man gjør, egentlig.
Jeg er så vant med å betale selv, på byen, så det gikk automatisk, at jeg gjorde det).
Jeg traff en irsk dame der, som spilte folkemusikk, på fløyte, med et irsk band da, og satt ned og prata litt med dem.
For jeg følte meg ikke så hjemme blant de rølpete Rimi-assistentene.
(For jeg hadde jo vært mye i England, på språkreise, osv., så jeg prata vel greit engelsk).
Så sa Thomas Sanne og de at de skulle til Thors Hammer, og da ville ikke hu irske dama prate med meg lenger.
Den sangen, som Rimi-assistentene sang for Jon Bekkevoll, var denne:
‘Hvem er denne karen med sekk og lue på.
Han ligner litt på nissen igrunn.
Det er ikke han det er Jon Bekkevoll.
Han besøker store og små. (butikker)’.
Så det blei litt rølpete for meg, syntes jeg, jeg var også ny som leder i Rimi.
Så sånn var det.
Så kanskje noen ble fornærma, siden jeg ble med på the Dubliner, men ikke ble med på å synge den sangen, (siden jeg ikke hadde hørt den før, for eksempel)?
Sånn var kanskje det.
Hvem vet.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Han Jon Bekkevoll, han tolka jeg som å være mer som en bølle, enn som en forretningsmann.
Og distriktsjefen min PØF, var også litt i samme stilen, med stygge, uklipte negler, og han gikk i t-skjorte på butikksjefseminaret på Storefjell, og han kommanderte butikksjef-damer opp i boblebadet sammen med han vel, på butikksjef-tur med distriktet hans, hvor det ikke mankerte på gratis røyk, sprit, vin eller øl.
(Som jeg innrømmer at jeg drakk og røyka min del av.
Men men).
Men, jeg ville ikke tilbringe resten av livet mitt, med å bli trampa på, på jobben, av sånne uskolerte, litt uhøflige og bøllete sjefer.
Nei, jeg ville jobbe sammen med mer ordentlige folk, og få noe ut av livet mitt, istedet for å bli mobba og trampa på, på jobben, resten av livet.
Sånn som jeg syntes jeg ble, av sjefene oppover i systemet, da jeg jobbet som butikksjef på Rimi Kalbakken, i år 2000 og 2001.
Og hun distriktsjefen der, Anne Neteland, hun var litt som en lita jente omtrent, syntes jeg, og virka ikke moden nok for jobben som distriktsjef.
(Jeg overhørte at noen, (en butikksjef-kollega i et annet distrikt da), sa at hu hadde sex på jobbfester og seminarer, selv om hu var over 30 og hadde også blitt distriktsjef.
Så hu gikk for å være en veldig kul distriktsjef, ettersom hva jeg hørte på Storefjell-seminaret, år 2000, var det vel.
Men å ha henne som sjef, var som å være inne i et rom, hvor det var veldig lavt under taket.
Man ble veldig detaljstyrt, og man lengtet etter å komme seg ut i frisk luft, så og si, vil jeg si, at jeg syntes det var som, å jobbe under Anne Neteland.
Pluss at jeg syntes hun virka litt sleip, og ville lure folk osv.
Som at hun ikke ordna et møte med meg, før jeg begynte under henne, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Hvor vi kunne ha diskutert lønn osv., i fred og ro.
Hu bare sa i ettertid, at ‘det er ikke noe automatikk i at man går opp i lønn, når man begynner i en større butikk’.
Nei, det er mulig, men det var jeg vant til, ihvertfall, så jeg følte meg lurt.
Jeg synes det virker logisk, at man burde gå opp i lønn, når man begynner i en dobbelt så stor butikk.
Og jeg synes også det virker logisk, at man har et møte, før man ansetter en butikksjef, (noe Neteland ikke hadde, da hun ansatte meg, vi hadde bare en kort telefonsamtale, hvor lønn ikke var noe tema).
Så jeg følte meg litt såret og lurt, av Rimi, da jeg ikke gikk opp i lønn, da jeg begynte på Rimi Kalbakken, en butikk som var dobbelt så stor, som min forrige butikk, Rimi Nylænde.
Særlig med tanke på at min tidligere kollega i Rimi, David Hjort, hadde fortalt meg at butikksjefen der, Kenneth, hadde 300.000 i året.
Og Kenneth var yngre enn meg, og hadde jobbet færre år i Rimi.
Også skulle jeg bli stående på 260.000, (uten noe lønnsøkning), når jeg begynte i den samme jobben.
Det syntes jeg var veldig flaut og ydmykende og sårende, vil jeg si.
Da syntes jeg det, at de åtte årene jeg hadde sliti og stått på i Rimi, bare gikk for lut og kaldt vann.
Så da skjønte jeg at Rimi ikke var en takknemmelig arbeidsgiver.
Du måtte passe ryggen din, hvert sekund, selv om du hadde jobba i firma, i 8-10 år.
Ellers kom noen til å lure deg.
Det syntes jeg var litt som noe sånt barnslig og umodent ‘ædda-bædda’ opplegg, fra hun Neteland.
Og sånt er kanskje greit, når man er 20-30 år.
Men jeg orka ikke å bli tulla med sånn, når jeg var kanskje 50-60 år.
Det ble litt for uverdig.
Så derfor ville jeg ut av Rimi.
For det var litt for umodent og barnslig og cowboy-aktig der, noen ganger.
og det var også mye tull fra PØF, som jeg har skrevet om og kalt ‘Rimi-fella’, tidligere.
Så etterhvert, mens jeg jobbet på Rimi Kalbakken, så oppstod det et ønske, fra meg, om å komme meg ut av Rimi.
For jeg var lei av å bli lurt.
For å si det sånn.
Så sånn var det).
Og driftsdirektøren Rune Hestenes, og den nye regionsjefen, (som jeg ikke husker hva heter i farta), ville ikke prate med meg om problemene som hadde vært.
Så problemene ble bare feiet under teppet, vil jeg si.
Så jeg ville ikke fortsette i det firmaet, fordi det var jo mange ledd med ledere over meg.
Mange distriktsjefer, mange regionsjefer, driftsdirektør, kjedesjef, administrerende direktør, stabsdirektører og leder og Rimi-Hagen osv.
Og jeg visste jo ikke hvor mange av dem, som var like jævlige, som de som hadde tulla med meg, (som PØF hadde omtalt som ‘vi’).
Så derfor ville jeg få meg en grad, og få kontroll på livet mitt.
Fordi jeg ble bare bølla med i Rimi, vil jeg si.
Og det var ikke noe jeg hadde forestilt meg, at jeg bare skulle bli bølla med hele livet.
Da er det bedre å gjøre noe med det, og heller finne seg noe annet å gjøre, mener jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
PS 3.
Jeg skreiv om hu distriktsjefen jeg hadde, på Rimi Kalbakken, Anne Neteland.
At hu gikk for å være litt ‘vill i trusa’ og ‘laus’ og lett å be med på et eventyr, blant sine ‘undersåtter’, Rimi-butikksjefene.
(Ihvertfall sånn jeg skjønte det, fra en kommentar jeg fikk, fra en butikksjef-kollega, på Rimi butikksjef-seminar, på Storefjell, høsten år 2000, like før jeg fikk hun Anne Neteland, som distriksjef, ei jeg aldri hadde jobba sammen med i Rimi før, men visste hvem var, for hu jobba på Rimi Mortensrud, som butikksjef, mens jeg jobba på den nærmeste butikken vel, Rimi Bjørndal, som assistent, fra 1996 til 1998.
Så sånn var det.
Selv om hu hadde passert 30 og blitt distriktsjef, ble det sagt i den kommentaren da, som vel var på fredagen, etter et vorspiel, mener jeg å huske).
Og jeg kom på det, at noe av det første jeg la merke til, på Rimi Kalbakken, det var at porten i kassa nærmest kontoret, ikke rakk fram til kontor-veggen, var det vel.
Noe sånt.
Altså at porten var for kort.
Og da forklarte jeg det, i det første møtet vel, at jeg ville få den porten fikset.
(For ellers så kunne kunder passere ut der, (i mellomrommet, mellom porten og veggen), uten å bli stoppet av noen port).
Og da smilte hun Neteland, når jeg viste henne det, og sa navnet mitt og flørta litt vel.
Da trodde hun nok at jeg flørtet, husker jeg at jeg tenkte.
Så Anne Neteland, hu tenkte nok for mye koffert, vil jeg si.
Bare noe jeg kom på.
Så sånn er nok det.
(Og uten at jeg skjønner hvordan de kunne ha sånne kassaporter der.
Kanskje det var derfor de hadde så mye svinn?
At butikktyver bare gikk gjennom det mellomrommet, i den porten, med varer de hadde stjålet.
Hvem vet.
Vi får se).
-
Kjetil Prestegarden og Anne Neteland sin ‘duste’-teori
Nå var jeg og trente, og da tenkte jeg på noen av problemene som var, da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Kalbakken, noen måneder, i år 2000 og 2001.
Et av problemene var at Anne Neteland, hun lot assistent Kjetil Prestegarden, styre butikken.
Over hodet på meg.
Det var jo et ganske alvorlig problem.
(For meg).
Og det er jo helt utenfor fornuft og vanlige regler i næringslivet.
Men Anne Neteland sa at hun kjente Kjetil fra før, så hun hørte heller på han, enn på meg.
Så så inkompetent var Anne Neteland, for sånn er det ikke meningen at det skal være, i arbeidslivet, at distriktsjefen hører på nestsjefen og ikke på sjefen, i butikken.
Jeg var jo den med høyest rang i butikken.
Og Kjetil Prestegarden, han sa det, at jeg måtte jobbe veldig hardt og raskt, og jobbe meg inn i blodtåka, omtrent som om jeg var en langrennsløper, som gikk 5 mila i OL, kan jeg tenkte meg at han mente.
Men jeg selv, jeg ville heller holde hodet kaldt, og ha oversikten, og ikke jobbe meg inn i koma.
Men Anne Neteland, hun hørte på Kjetil da, så vi får si at det her er Anne Neteland sin ‘idiot’-teori.
Og hvorfor jeg kaller det her ‘dusteteori’ og ‘idiotteori’, det tenkte jeg på, når jeg trente istad, hvordan jeg skulle klare å forklare.
Da kan man si det sånn, at jeg var jo den med ansvaret for butikken.
På samme måte som at en statsminister har ansvaret for landet.
(Nå sier jeg ikke at en butikksjef er like ‘important’ som en statsminister, men det blir samme poenget mener jeg).
En butikksjef har ansvaret for en butikk, på samme måte som en statsminister har ansvaret for et land.
Så sier utenriksministeren, (Kjetil Prestegarden), til statsministeren, (jeg), at en statsminister, han må jobbe seg inn i blodtåka, på samme måte som en langrennsløper som går 5-mila i OL.
Det må en statsminister gjøre, for ellers så går det galt i landet.
Så begynner statsminister Stoltenberg da, for å ta han da.
Da har Jonas Gahr Støre, utenriksministeren, forklart det her til statsministeren da.
Og Kongen, (distriktsjef Anne Neteland), hun sier at hun kjenner Jonas Gahr Støre fra før, så hun hører på han, og ikke på statsminister Stoltenberg.
Så begynner Stoltenberg å jobbe på Nordlandsbanen da, for Gahr Støre har fortalt han at Norge ikke har jernbane lenger enn til Bodø.
Også i mellomtiden, så bruker statsrådene opp oljefondet og erklærer krig mot Sverige, siden ingen har kontrollen og oversikten, siden statsminister Stoltenberg, han jobber så svetta siler på Nordlandsbanen.
Så forklarer dem det her til statsministeren til slutt da, at oljefondet er brukt opp og at dem har starta krig mot Sverige.
Så sier statsminister Stoltenberg, at det gjør ingenting, for nå har jeg laget i sjølveste person, 1.78 meter av Nordlandsbanen.
Så nå kan det norske folk dra 1.78 meter nærmere Finnmark med tog, hvis de vil.
Kjempebra!
Akkurat det landet trenger.
Da skjønner kanskje folk, at en toppleder, må få lov å tenke med huet sitt, og ha kontrollen, og oversikten.
Og at dette er det viktigste, for en toppleder mener jeg.
I allefall, så må Stoltenberg få lov å bli dømt fra resultatene.
A/S Norge, går med overskudd, så og så mange millarder.
Sånne ting må Stoltenberg, (og meg som butikksjef), bli dømt for.
Stoltenberg blir dømt ved valg, (eller til syvende og sist kongen).
Og jeg som butikksjef ble dømt av distriktsjef Neteland.
(Bortsett fra at hun hørte på Prestegarden, så egentlig ble jeg dømt av Prestegarden, som var en ‘wannabe’ distriktsjef).
Men det var Netelands ansvar.
Så derfor utroper jeg disse, Anne Neteland og Kjetil Prestegarden, til idioter.
For Stoltenberg, han burde ikke bli dømt av kongen, for hvor mange meter han bygget på nordlandsbanen, i egen person, og hvor svett han ble, da han var statsminister.
Kongen kan ikke si det sånn, at nei, jeg lar Trond Giske bli statsminister, for du bygget ikke mange nok meter, Stoltenberg, på Nordlandsbanen, i forrige uke.
Nei, det blir bare tøys.
Derfor skulle Neteland, hun skulle ha dømt meg etter resultatene for butikken.
Og det var vel kanskje mest støy det de drev med, for de sparka meg ikke pga. det her.
Men det var jo slitsomt for meg, å bli mobba, på denne måten, fordi disse to oppførte seg så idiotisk mot meg.
Så jeg ble mobba, vil jeg si, av Kjetil Prestegarden og Anne Neteland, da jeg jobba som butikksjef på Rimi Kalbakken.
Jeg ble mobba ut av jobben, vil jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på da jeg var og trente istad.
Så sånn var det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Her er en video som jeg vil dedikere til Anne Neteland og Kjetil Prestegarden.
Den er med en gruppe som heter Klovner i Kamp, for de var litt som noen klovner, som var i kamp, når jeg jobbet sammen med de, da jeg var butikksjef på Rimi Kalbakken, noen måneder i år 2000 og 2001, vil jeg si.
Så sånn var det.
Her er mer om dette:
PS 2.
Og den her er dedikert til folk i Norge og politiet i England, som ikke klarer å forklare noe om hva som foregår:
-
Idag tar jeg det litt rolig, så jeg tenkte jeg skulle lage Rimi Kalbakken tegneserie
Her er rute 1:
PS.
PØF heter egentlig Per Øivind Fjellhøy, og var en disktriktsjef, som jeg hadde fra januar til oktober år 2000.
(Dette var på Rimi Nylænde, på Lambertseter.
PØF var ikke distriktsjef, på Rimi Kalbakken, så da PØF sa at ‘vi’ ville dette, så trodde jeg at han også mente distriktsjefen på Rimi Kalbakken, Anne Neteland, (men det skulle det vise seg senere, at hun ikke var informert om dette), og sannsynligvis også regionsjef Jon Bekkevoll, som var regionsjef for både Rimi Nylænde og Rimi Kalbakken, høsten år 2000, han trodde jeg også PØF mente, på grunn av måten han sa ‘vi’ på).
Han var en distriksjef som kjente butikksjefene sine godt, (kanskje litt for godt, når det gjaldt et par av damene, Sophia og hu fra Rimi Oppsahl? Jeg husker ihvertfall at PØF beordra de to opp i boblebadet, på en butikksjeftur, høsten år 2000, med distriktet hans, til Dagali).
PØF kan nesten gå for å være en sånn typisk snobbete, nesten overklasse, vestkanttype, men et par ting avslører han:
1. Han har uklipte og gule negler, som om han røyker rullings kanskje, ihvertfall så har han ikke stelt negla sine ordentlig, på mange år, kunne det ihvertfall se ut som, for meg.
2. Sikkerhetssjef Lars Boye, han nevnte, i år 2000, da både PØF og Boye var innom Rimi Nylænde samtidig, at Fjellhøy hadde hatt en frynsete fortid i Rimi.
(Boye hadde vel tilgang til personalmappa til Fjellhøy, siden Boye jobbet i sikkerhetsavdelingen).
Boye sa dette sånn at jeg hørte det, noe han vel egentlig ikke skulle ha gjort, siden dette vel var konfidensielt, og ikke ment for PØF sine underordnede sine ører, hvis jeg skulle gjette, og koble dette til organisasjonsteori osv.
Så sånn var det.
Her ser vi vedkommende PØF, Per Øivind Fjellhøy:
Og her er den videoen, som dette er tatt fra:
PS 2.
Jeg lurer på om hun butikksjefen, som er i den filmen der, (det står Hege Grymyr, på slutten av filmen), jeg lurer på om det var hun fra Rimi Oppsal, som PØF beordra opp i boblebadet, (sammen med hun Sophia fra Rimi Skullerud), på den store hytta, hvor vi var på butikksjef-tur, med PØF sitt distrikt, høsten år 2000, og at den butikken er Rimi Oppsal da kanskje, i såfall.
Eller Rimi Oppsalstubben, heter vel den butikken, hvis det er den(?)
Men det skal jeg ikke si helt sikkert, men det ser ut som om det er noe OBOS-blokker og sånn, rundt der, så det er nok ikke helt umulig.
Jeg var på Oppsal på en fest en gang, med Magne Winnem og noen folk, men det var vel i 1990, eller noe, tror jeg, så jeg husker ikke helt hvordan det ser ut der.
Og jeg pleide å spille badminton, på Skøyenåsen badmintonklubb, het det vel.
(For det var omtrent den eneste badmintonklubben, i Groruddalen).
Men jeg husker ikke helt nøyaktig hvordan det så ut der.
Jeg var bare der et par ganger og spilte, når jeg var med å spille der, så spilte jeg for det meste i Ekeberghallen og Haugerudhallen, et år eller to på 90-tallet, etter at jeg var ferdig i militæret, i 1993.
Så sånn var det.
PS 3.
Det står at ei av dem som er med der, heter Cecilie.
Jeg lurer på om det kan være hun Cecilie, fra Rimi Kalbakken, da jeg var butikksjef der.
Det ligner litt ihvertfall.
Hun var forresten sterkt knytta, til han assistenten der, og seinere butikksjef, (når jeg slutta, noen måneder seinere), Kjetil Prestegarden.
Det vil si hun i videoen, med det lyse håret.
Denne videoen er vel fra 2-3 år etter at jeg slutta på Rimi Kalbakken, tror jeg.
Det var hun Cecilie, som alltid satt i kassa, på kveldsvaktene, til han Kjetil Prestegarden da.
Hun jobba vel 2-3 vakter i uka.
Noe sånt.
Også tok ei assistent, som heter tja.
Hva heter hun da.
Monika ja.
Hun nevnte på personalmøte, like før jul år 2000 kanskje, at Kjetil, (og også den tidligere butikksjefen der, Kenneth, som også hadde vært butikksjef på Rimi Ljabru, mener jeg å huske), at de satt med lyset av inne på kontoret, og glante på hu Cecilie da, mens hu satt i kassa.
De må ha hatt noe slags avtale om dette, for på personalmøte, så sa hu Cecilie, at det var så fint så, for hun likte å bli sett på sånn av de, for hun var ‘blond’, som hu sa, på personalmøtet.
Og da trodde jeg at det bare var snakk om uskyldig titting, på hun Cecilie.
(Og jeg pleide alltid å skru på lyset på kontoret der, når jeg var der inne, på kontoret).
Men, en gang jeg gikk inn på kontoret, så satt han Kjetil Prestegarden der i mørket, og glante på hu Cecilie da.
Og da ble han så stille og rar, når jeg gikk inn der, og skrudde på lyset.
Så jeg tror han faktisk må ha sitti og ronka, mens han satt i mørket der, og så på hu Cecilie.
(Grunnen de sa først, til at de satt i mørket, det var for at de ikke ville at kundene skulle få se inn der, på kontoret).
Men hvis de hadde sagt det på møtet, at det ikke var snakk om titting på hun Cecilie, men ronking, da hadde jeg ikke tillatt det, da hadde jeg satt foten ned.
Men dette her var altså da isåfall en misforståelse fra min side, jeg trodde det bare var snakk om uskyldig titting, som hun Cecilie også var med på, og syntes var artig.
Det var det inntrykket jeg fikk fra hva som ble sagt på personalmøtet, så derfor gjorde jeg ikke noe med dette.
Og jeg tok det ikke opp seinere heller, for det er først når jeg har tenkt tilbake på det igjen nå, at jeg skjønner det, at han nok satt der, han Kjetil Prestegarden, på kontoret på Rimi Kalbakken, i 2001, var vel kanskje det her, og tok en ‘stille Anders’, som det pleide å bli kalt i gamle dager, ihvertfall.
Så det var litt tvilsomt, det opplegget der.
Jeg var ikke så flink til å ta opp det problemet, i år 2000 og år 2001, så jeg får heller ta det opp nå da, når jeg har blogg osv.
Så sånn var det.
Jeg skal se om jeg får laget noe mer tegneserie her og.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
Det ble konflikter på Rimi Kalbakken, fra dag 1, med assistent Kjetil Prestegarden:
PS 4.
Distriktsjefen på Rimi Kalbakken, Anne Neteland, hun kjente assistenten, Kjetil Prestegarden, fra før, så hun tok hans side i konfliktene:
PS 5.
Etter å ha jobbet på Rimi Kalbakken, i et par måneder, så skjønte jeg at distriktsjef Anne Neteland, nok ikke var med, i disse ‘vi’, som min forrige distriktsjef, Per Øivind Fjellhøy, hadde sagt at ville at jeg skulle drive Rimi Kalbakken, som Rimi Nylænde.
Da jeg skjønte dette, så bestemte jeg meg for å slutte i Rimi:
PS 6.
Etter å ha jobbet på Rimi Kalbakken, i ca. et halvt år, med alle problemene og arbeidet der, som tæret på meg, så sa distriktsjef Neteland, at enten måtte jeg slutte, ellers så måtte alle de andre slutte:
PS 7.
Like før 17. mai 2001, så dukket driftsdirektør Rune Hestenes og regionsjef Steinar Ohr opp, på Rimi Kalbakken.
Jeg var veldig sliten, og hadde ikke venta at de skulle dukke opp, men jeg ble likevel skuffet over at de ikke ville høre om hva som hadde foregått:
PS 8.
Jeg var ikke så flink til å forklare, hva som hadde foregått, til han driftsdirektøren, Rune Hestenes.
Jeg ville bare markere, at det var mye galt som hadde foregått i firmaet.
Hvis han hadde latt meg få en sjangse, til å ta opp dette, i et møte f.eks., så kunne jeg ha forklart det mye bedre, men det var ikke snakk om å diskutere engang.
Så sånn var det dessverre.
Jeg var nok litt prega, av at han Rune Hestenes, nesten ble som en konge, som kom på besøk, han var innom de forskjellige butikkene, to ganger i året, til jul og 17. mai vel, og da burde alt være i tipp-topp stand.
Så jeg ble ordknapp, eller at jeg ikke fikk forklart, for han var så myndig, og ville ikke diskutere og jeg hadde litt respekt for han da, for det var liksom sånn, at jeg merka at min tidligere butikksjef, da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998, Kristian Kvehaugen, reagerte litt på han Hestenes og, og behandla han med respekt da, mens jeg bare så på at de prata, så han var veldig høyt på strå, når man jobbet som butikkleder da, i Rimi, en som var veldig mektig i Rimi-systemet da.
Det var en begivenhet liksom, når han Rune Hestenes dukka opp i butikken, siden han var så høyt på strå, så da ble man kanskje litt preget av stundens alvor, når han dukket opp i butikken, siden han var så myndig osv.
Så det skjedde nok med meg, den dagen, i 2001, da han Rune Hestenes, var innom butikken, at jeg ble litt preget av studens alvor, og bare sa noe greier, som for å markere, at det var noe greier som hadde foregått da, og som ikke var som det skulle være.
Og jeg var ikke vant til å prate med de høyest oppe i Rimi-systemet.
Det var ikke sånn at jeg prata med Stein Erik Hagen eller Johannes Hagen, selv om jeg jobba som butikksjef i Rimi.
Nei, de høyeste jeg prata med, det var regionsjefene.
Og han Steinar Ohr var ny som regionsjef da, hvis jeg ikke husker feil.
Og jeg hadde aldri prata ordentlig med han Rune Hestenes før.
(Selv om PØF fortalte meg et par ganger, at Hestenes skrøyt så fælt av meg, da jeg var butikksjef på Rimi Nylænde, så jeg trodde Hestenes hadde et godt inntrykk av meg.
Men det kan ha vært meg som misforstod PØF også.
Det virka ikke da, da jeg prata med Hestenes, på Rimi Kalbakken, på meg, som at han hadde noe bra inntrykk av meg, så jeg trodde ikke det var noe vits i å prøve å prate mer med han seinere heller, for han virka ganske bastant, når han avviste å prate om problemene jeg hadde hatt som butikksjef på Rimi Kalbakken.
Han skjønte kanskje ikke at det var sjefene jeg ville klage på, men han lot meg ikke forklare heller, så det ble bare veldig dumt, vil jeg si.
Så sånn var det).
Høsten 2001, så jobbet jeg på Rimi Langhus, som butikksjef.
Da prøvde jeg å ta disse problemene opp, med distriktsjef Anne Katrine Skodvin, men hun ville ikke bli innblandet, sa hun.
Og Skodvin sa heller ikke hvem jeg burde prate med.
Men da var jo regionsjefen og driftsdirektøren, involvert, fra før.
Så da måtte jeg ha tatt det med Johannes Hagen eller Stein Erik Hagen, eller noe.
Og Johannes Hagen, han huska jeg, at så stygt på meg, da han stod sammen med Morten Jenker vel, i en pause, på et Rimi-møte, på Oslo Plaza, i år 2000 vel, da Stein Erik Hagen holdt tale, om bl.a. hun Kirsten, het hun vel, som hadde vært butikksjef, på Rimi Ryen.
Så jeg hadde ikke noe bra inntrykk akkurat, av han Johannes Hagen.
Og folka ville vel trodd at jeg var gal hvis jeg hadde tatt dette med Stein Erik Hagen.
Han fikk jeg også et brev fra, med et hull, slitt gjennom konvolutten, i bretten på brevet, så hullet så ut som en vagina omtrent.
Så jeg trodde at kanskje Stein Erik Hagen var sur på meg og.
Ihvertfall var det hullet i det brevet veldig merkelig.
Men men.
Det var Sølvi, assistenten der, som viste meg det brevet, men det hadde vel kommet med posten, jeg vet ikke hvem som hadde tulla med det brevet.
(Det gjaldt at jeg vant butikkdrifts-konkurransen, Rimi Gullårer, for 2. halvår, 2001, med Rimi Langhus).
Eller om det var 3. kvartal.
Noe sånt.
På nyåret, 2002, så hadde jeg ordna med Rimi Langhus, syntes jeg, sånn at den butikken hadde fått en skikkelig standard-heving, siden jeg begynte der, et drøyt halvår tidligere.
(Det kan man se på at jeg vant Rimi Gullårer-konkurransen f.eks., at jeg fikk opp resultatene og standarden, på Rimi Langhus).
Men jeg hadde jo bestemt meg, for å slutte i Rimi, pga. at systemet oppover var så fylt av råtne folk, som jeg hadde blitt utsatt for en felle fra, da jeg jobba på Rimi Kalbakken.
Så helt siden det møte med Anne Neteland, i PS. 5, ovenfor, så hadde jeg bestemt meg for å slutte i Rimi.
Og på starten av 2002, så syntes jeg, at jeg hadde fått hevet standarden, på Rimi Langhus, (som var helt jævlig, vil jeg si, da jeg begynte der, det så ut som om ingen med noe butikkfagelig kunnskap, (på annet enn kundeservice da), jobbet i butikken, da jeg begynte der), sånn at jeg kunne slutte i den butikken, syntes jeg, med god samvittighet.
Men, Anne Katrine Skodvin, hun ville ikke høre om problemene i PS. 5, som var grunnen til at jeg ville slutte i Rimi.
Så jeg kunne ikke involvere Skodvin, i den prosessen, som det var, for meg, å slutte i Rimi.
For Skodvin ville ikke bli involvert, i disse problemene.
Så derfor bestemte jeg meg, for bare å gå til fastlegen min, og få sykmelding, for jeg var veldig overarbeidet.
Søstra mi hadde fortalt, om noen hun kjente, som hadde fått atføringsovergang, til en annen jobb.
Jeg prøvde først å hinte litt om det, men legen ville ha meg tilbake til jobb, etter noen uker.
Jeg var ikke klar for Rimi igjen da, for de problemene var jo der fortsatt i firmaet, og jeg var forsatt overarbeidet.
Så da sa jeg at jeg var deprimert da, og jeg leste om depresjon på nettet, og om manisk-depresivt syndrom, eller hva det heter.
Jeg var ganske langt nede, for det var kjedelig, å bare sitte hjemme å se på Ski-VM, selv om det var bedre enn prøvebildet.
Det som skjedde, var at moren min, hun hadde jo vært på institusjon, pga. noen nerveproblemer, eller hva det var, på 80-tallet.
Så jeg lurte også på det, hva det egentlig var.
Om det var sånn, at hvis jeg fikk barn, så kunne de bli sånn som mora mi.
For jeg tenkte framover, på karriære og på å få kone og familie og sånn da.
Og da tenkte jeg det, at jeg kunne jo ta noen tester, hos fastlegen, for å se om jeg hadde arva noe sånt fra mora mi.
Bare for å få tatt opp dette temaet, for jeg var nysgjerrig på det, på hva det var, som hadde feilt mora mi, i tilfelle det var arvelig osv., og jeg lurte på om fastlegen kunne hjelpe meg å finne ut av det.
Men jeg tok en sånn test da, og da syntes jeg at det bare var dumt, for jeg skjønte jo det, at jeg ikke var manisk-depresiv, eller noe, for det var ikke sånn, at jeg hørte noe stemmer, eller noe.
Så jeg bare kutta ut det greiene der.
Men, jeg måtte jo ringe Anne Katrine Skodvin da, distriktsjefen, og si fra det, at jeg var fremdeles sykmeldt.
Og hun har sånn tøff tone.
Og jeg var litt flau over å ringe, og si at jeg var sykmeldt lengre.
Så jeg prøvde å ta en sånn tøff tone da, som hun pleier å ha, og sa at jeg hadde blitt sinnsyk, så jeg var fortsatt sykmeldt, sånn på fleip da, må jeg vel si, jeg var bare litt sliten og deprimert, men jeg hadde bestemt meg for å begynne å studere igjen, fra høsten 2002.
Jeg hadde studert arbeidsmarkedet, og visste at det ble behov for ingeniører og folk med utdannelse i data, fremover.
Så jeg regnet med at jeg ville få en bra jobb, hvis jeg fikk en bachelor i data, våren 2005.
Så derfor meldte jeg meg på bachelor i data, på HiO ingeniørutdanningen, fra våren 2002.
Og da ville jeg nok ha fått meg en veldig bra jobb, i 2005.
Men, jeg overhørte, på slutten av 2003, da jeg jobbet som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, at jeg var forfulgt av noe de kalte ‘mafian’.
Så jeg dro til Sunderland, istedet for å bli i Oslo, høsten 2004.
Men da tulla Lånekassa og HiO med meg, så jeg fikk studielånet, fire måneder forsinket, og mistet kontrollen over studiene der, og over økonomien min, i Norge, fordi jeg måtte bruke mye tid og overskudd, på problemene med Lånekassa og HiO da.
Så etter det problemet med studielånet, så har alt gått på tverke omtrent, må jeg vel si, når det gjelder karriære osv.
Nå har jeg blitt tullet med så mye, av så mange.
Og jeg får ikke rettighetene mine fra politiet og heller ikke advokat fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus.
Så hvor dette skal ende, det vet ikke jeg.
Men det er ihvertfall et komplett kaos nå, og myndighetene har ingen respekt for mine rettigheter, så det er begrenset hva jeg kan klare å utrette selv, for å få rydda opp i alt det tullet som har skjedd mot meg, siden PØF begynte å tulle, da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Nylænde, i år 2000.
Så sånn er nok det, dessverre.
Så får vi se om det er mulig å få ryddet noe opp i dette etterhvert, eventuelt.
Om det er mulig å få rettighetene sine, fra myndighetene, tenker jeg på, først og fremst.
Rettigheter, som jeg har, ifølge Grunnloven, blant annet, så jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke får rettigheter, som for eksempel advokat/fri rettshjelp og hvorfor jeg ikke får lov til å anmelde kriminalitet, som har blitt begått mot meg, til politiet, og hvorfor politiet driver å mobber og er bøllete mot meg.
Vi får se om hva disse, (jeg må vel si), forvirrede myndighetene våre klarer å finne ut av, etterhvert.
Vi får se.
PS 9.
Når jeg leser dette igjen nå, om Rimi Oppsalstubben osv., så kommer jeg på det, at jeg var faktisk på jobbintervju der, høsten 1990, mens jeg jobbet på en tre måneders praksisplass, (gjennom Arbeidsformidlingen), hos Det Norske Hageselskap, hos bladet deres, Norsk Hagetidend.
Det var bare betalt 4000 i måneden.
Og jeg betalte 1000 kroner i husleie, for å leie et rom, hos familien til stebroren min, Axel Thomassen.
Så da hadde jeg bare 3000 igjen i måneden.
Og jeg hadde noen uvaner, som jeg hadde fra å henge for mye sammen med søstra mi, fra vi var på ferie, hos tanta vår i Sveits, i 1987, altså tre år før, så begynte jeg å røyke, siden søstra mi, mer eller mindre, pusha den her røykinga si da, på meg, og jeg ville liksom ikke være mindre tøff, enn min et år yngre lillesøster.
Så jeg røyka da, fremdeles, i 1990.
(Jeg slutta å røyke fast, i 1994, var det vel.
Selv om jeg begynte igjen, da det var mye problemer på jobb osv., rundt år 2001, og så slutta igjen, i 2006, her i Liverpool.
Så nå har jeg ikke røyka på tre år, er det vel.
Og jeg har ikke lyst til å begynne igjen heller).
Men i 1990, så røyka jeg, og ingen hadde lært meg å lage mat, så jeg kjøpte mye ferdigmat da.
Og jeg var bare 20 år, og jeg hadde vært student året før, så jeg likte å gå ut på byen litt.
Så 3000 i måneden, etter husleie, det var litt lite.
Jeg måtte også lage middag til broren min Axel, som da var 12 år, eller noe.
For foreldrene hans, de var alltid på bingo eller travbanen, når jeg kom hjem fra jobben, hos Det Norske Hageselskap.
Så jeg var som faren til Axel, mens jeg jobba på Det Norske Hageselskap, kan man nesten si.
Men, denne jobben varte jo bare i tre måneder, (praksisplassen hos Det Norske Hageselskap), og jeg hadde ikke fått noen signaler om at jeg kom til å få en fast jobb, etter at de tre månedene var utløpt.
Derfor regnet jeg ikke den jobben, som en ordentlig jobb.
Siden den var så dårlig betalt, og ikke var fast.
Derfor søkte jeg ‘vanlige’ jobber, mens jeg jobba på Det Norske Hageselskap.
Og jeg kom på jobbintervju, på Rimi Oppsalstubben, mener jeg det var, og på OBS Triaden, i Lørenskog, som da het Matland, hvor jeg prata med Klara, på kontoret der.
Jeg fikk begge jobbene, siden jeg hadde jobba et år i butikk tidligere, skoleåret 1988/89, på CC Storkjøp, mens jeg gikk siste året på videregående, i Drammen.
På Rimi Oppsalstubben, så var jeg på kontoret der, og prata med en kar i Ball-genser.
(Som egentlig var populært et par år før, så han jobba nok så mye, at han ikke fikk fulgt med ordentlig, på klesmotene osv).
Men men.
Jeg ble tilbudt et 6 ukers vikariat, på Rimi Oppsalstubben.
Og et 6 måneders vikariat på OBS Triaden, eller Matland, (på Skårer), som det het da.
Jeg valgte jobben på Matland, for da hadde jeg friåret mitt i boks omtrent.
For jeg skulle jo studere igjen, året etter.
Så hvis jeg da fikk et seks måneders vikariat, i oktober, så varte jo det til ca. april-mai måned da.
Og da var det bare 3-4 måneder, til studiene på NHI begynte igjen.
Hvorav to av månedene var sommerferie.
Så derfor valgte jeg heller Matland, enn Rimi Oppsalstubben, for det var bare et seks ukers vikariat.
Så sånn var det.
Men hvis jeg hadde fått et seks måneders vikariat, på Rimi Oppsalstubben, så hadde jeg nok valgt det, for jeg kjente jo Magne Winnem, som jobba som butikksjef i Rimi, som han vel ble i 1990 eller 1991, på Rimi Munkelia, på Lambertseter, men han jobba i 1990 som assistent på Rimi Nadderud og seinere på en Rimi ned mot rådhuset der, i Oslo, og også seinere som assistent i Waldemar Thranes gate, på Rimi der.
(Og da mener jeg at sjefen til Magne Winnem, da han jobba som assistent på Rimi Waldemar Thranes gate, i 1990, var det vel, var Steinar Ohr, regionsjefen, fra PS 7 ovenfor.
Hvis jeg ikke tar helt feil, så mener jeg at jeg var med Winnem, og noen andre folk, hjem til han Ohr, i 1990, og så filmen ‘Bad Company’, hos Ohr, på Bislett.
Men, dette husket nok hverken jeg eller Ohr, i 2001, i PS 7 der.
Ihvertfall ikke mer enn vagt, husket jeg dette da.
Men jeg har tenkt mer på dette i mellomtiden, så jeg tror det var sånn, når jeg tenker på det nå, ihvertfall.
Så sånn var nok det).
Jeg mener det var Rimi Oppsalstubben, som jeg var på jobbintervju på.
Så jeg begynte på Rimi Munkelia, i 1992.
Men jeg kunne faktisk ha begynt i Rimi, allerede i 1990, hvis det hadde vært snakk om mer enn et seks ukers vikariat, som jeg fikk da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.