Stikkord: Arne Dørumsgaard

PS.

Siden at jeg har blitt ranet for arv, etter min mormor Ingeborg (som var fra dansk adel/overklasse).

(Dette var egentlig min morsarv.

Siden at min mor døde i 1999.

Og min mormor døde ti år seinere, i 2009).

(Siden at min mors slektninger, har stjålet mine ting (etter Ingeborg).

For å si det sånn).

Men prøv å forklar noe sånt, til ei sveitsisk kusine, som snakker mest tysk.

Det er lettere sagt enn gjort.

(For å si det sånn).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Med hilsen

Erik Ribsskog

Min mormor Ingeborg sa en gang (muligens rundt årtusenskiftet) at vi var en kunstner-slekt.

(Det vil si min mors slekt.

Men egentlig så var ikke min mors slekt en kunstner-slekt (vil jeg si).

Jeg fikk ihvertfall nesten hakeslepp (og bakoversveis) da min mormor sa dette.

(For jeg så på meg selv som karrieremenneske/dataøkonom/butikksjef, i næringslivet.

For å si det sånn).

Og min morfar Johannes var rådmann (i Hadsel kommune i Vesterålen) osv.

Så det med kunstner-slekt, er mer eller mindre noe tull.

(Må jeg si).

De er muligens litt påvirket av Dørumsgaard-slekten.

Min morfars mor (Helga) sitt pikenavn var Dørumsgaard.

Og hu var søster av Romerike-dikteren Asbjørn Dørumsgaard.

Og min morfars fetter var Arne Dørumsgaard.

(Som var en kjent komponist, sanger, oversetter og musikk-samler.

For å si det sånn).

Men Asbjørn Dørumsgaard var ikke bare dikter.

Han var også politiker og redaktør.

Og Arne Dørumsgaard var ikke bare komponist/sanger.

Han var også samler (av musikk og bøker) og oversetter.

Og han var også en slags ‘protest-kar’, som levde i selvpålagt eksil i Italia.

For å protestere mot norske myndigheter sin behandling av opera-sangerinnen Kirsten Fløgstad.

(Var det vel).

Så min mormor tullet nok litt, når hu mente at vi var en kunstner-slekt.

(Noe sånt).

Eller om det var sånn, at min mormor tenkte på Rahel, som har gått på teaterskole i Berlin.

(For å si det sånn).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 3.

Finnmarkingene får det også til å se ut som, at tante Ellen, var en kunstner/skuespiller-type.

Men det var noe hu dreiv med på fritiden.

(Vil jeg si).

Ellen jobba for det meste i restaurant-bransjen (vil jeg si).

Da Pia og jeg besøkte henne, i Sveits, sommeren 1987 (på ordre fra vår far).

Så var Ellen serveringsdame, på en lokal tennisklubb (i/ved Aesch).

Men da gjorde Ellen et poeng av, at det var hu som hadde laget isteen, som hu serverte Pia og meg.

(Husker jeg).

Og rundt årtusenskiftet.

Så var det sånn en gang.

At Ellen og Axel (som da jobba som kokk/kjøkken-sjef) satt og prata om matlaging, i mange timer (på gården til min mors yngre bror Martin) husker jeg.

Så Ellen har nok jobba, på en del restauranter, her og der.

(Hvis jeg skulle tippe).

Og så har hu også jobba en del (på fritiden osv.) med ‘mongoer’ (siden at hennes sønn Joakim var mongolid, som man sa før).

Og så har hu lært de, å lage mer eller mindre flotte kunstverk, da.

(For å si det sånn).

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 4.

Her er mer om dette:

Det er mulig at min mormor ikke mente, at vi _bare_ var en kunstner-slekt.

Det er mulig at hu mente, at vi var en slekt, som det fantes enkelte kunstnere/hobby-kunstnere i.

(Noe sånt).

Det er mulig.

Min morfar drev visst med treskjærer-kunst.

(Jeg fikk et av hans kunstverk (av min mor) etter hans død.

For å si det sånn).

Men hvor han dreiv med denne treskæringen sin.

Det veit jeg ikke, må jeg innrømme.

(Selv om jeg var på kanskje noe sånt som 50-100 besøk (for det meste på søndager) hos min mormor og morfar (i Nevlunghavn) på 70-tallet (dratt med av min mor, som bodde ikke så langt unna)).

Selv om det antagelig nok må ha vært, i et av uthusene, at min morfar dreiv med på dette (som en slags forvokst Emil i Lønneberga-figur).

(Hvis jeg skulle tippe).

Så det var ikke sånn, at min morfar dro meg med i snikkerbua, og prøvde å få meg til å bli interessert i treskjæring-kunst.

(For å si det sånn).

Min morfar lærte meg sjakk (og kinasjakk) i TV-stua/salongen dems (i Nevlunghavn).

Men noe snikkerbu, viste han meg ikke.

(Muligens fordi at min farfar hadde snekkerverksted/møbelfabrikk.

På Sand (i Svelvik).

8-10 mil nord for Nevlunghavn.

For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 6.

Det kan også ha vært sånn.

At min morfar begynte med treskjærer-kunst, etter at jeg flytta til min far på Berger (høsten 1979).

Og at det derfor aldri passet seg sånn, at han fikk visst meg, at han dreiv, med denne hobbyen.

(Noe sånt).

På cirka den samme tida, som min morfar døde (i 1985).

Så kjøpte jeg meg en metall-detektor, på postordre.

(En nokså billig en.

Som postordre-varer som regel var (det var ikke så mange butikker på Berger, så det var sånn, at postordre-katalogene lå framme (hos min farmor) nesten som om det var et ukeblad eller en avis, eller noe lignende).

Og så ble min lillesøster Pia og jeg bedt til Nevlunghavn (av min mormor) noen måneder etter et min morfar døde.

Og da fant jeg (blant annet) en hengelås-nøkkel, utafor et av uthusene (i Blombakken).

Og da begynte min mormor å grine.

(Husker jeg).

For den nøkkelen hadde visst min morfar, leita så lenge etter.

Så det er mulig at det var nøkkelen, til hengelåsen, til snikkerbua.

Og så hadde ikke min morfar krefter, til å ødelegge hengelåsen (etter at han rota bort nøkkelen).

Og derfor, så fikk han ikke drevet noe særlig, med treskjæring, de siste årene han levde, da.

(Noe sånt).

Isåfall så var dette med treskjæring, noe min morfar dreiv med, fra 1980/1981 til 1983/1984, kanskje.

(Noe sånt).

Selv om han antagelig må ha drevet med det, på sine yngre dager også.

(Hvis jeg skulle tippe).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 7.

Mer om den nevnte arvesaken:

PS 8.

Kirsten Flagstad ble visst trakassert av utenriksdepartementet (Wilhelm von Munthe av Morgenstjerne) og kongefamilien, siden at hu valgte å flytte tilbake, fra USA til Norge, under krigen: